*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

fredag 4. februar 2011

Jeg tilstår å ha levet


Det usaklige, det private slagget av levet liv som en ellers forsøker å skjule, men som en ikke helt kan løsrive seg fra. Ens høyst private opplevelse av verden, for det meste skrevet om natta... Her er det i mer eller mindre ren form, så sant som jeg makter å dikte og lyve om det, dikte det om, så det kanskje blir personlig og ikke bare privat.  Ok, vi tar det sånn høvelig i kronologisk orden:

I gamle dager, da jeg var liten, da var det stormer da... Men da fantes det også Ly. Eller vind til å seile langt bort i. Eller en gammel båt å ro i. 
Kanskje det siste en husker, før alt blir borte, er de første tingene. Storbuska  var vi redde for da vi var små. I grunnen utrolig hva som kunne være skummelt og flaut. Selv noe så tilforlatelig som en bursdag kunne være det. Mye av det som fikk meg til å skrive igjen, handler om et forsøk på å komme overens med det faktum at jeg ikke har noen foreldre som er i live lenger. Og mange av tekstene sneier innom det temaet. Men de er ikke så triste likevel, tror jeg. Denne handler bl.a. om mitt anstrengte forhold til det å snakke i telefon

Og så har jeg skrevet en tekst som jeg synes er god og velsignet kort, og den gjør ikke noe forsøk på å gjemme seg, den handler om min far.  Skal vi se, har jeg noe litt  muntrere her tro... Jo, denne handler om å gjøre rent bord og å være indianer. En av bestemødrene mine mente vi lignet litt på Sitting Bull. Hun var ei fargerik dame. Jeg var forresten lenge en kristen indianer. I det hele tatt et visst spenn i interesser og preferanser, og på musikkens område strakk det seg fra salmer til HendrixJa og så har man jo vært bonde. Det var jo ganske ålreit ganske lenge. Men jeg ble etter hvert redd for å ende opp sånn som dette 

Men det begynte jo friskt og entusiastisk med bygging av hus og overtakelse av gård and what not. Og etter hvert ble jeg far til 3 fantastiske barn. De var ofte med i traktoren, sommer som vinter. Vi jobbet mye sammen med en fin fyr jeg håper å en gang å ligne, som er No longer there. Jeg er så gammel at jeg har sett mye forandre seg, også i det yrket som jeg trodde skulle vare evig. Det og mangt annet har blitt gjenstand for en voldsom transformasjon - og ti år før jeg slutta skjønte jeg at folk neppe kunne leve bare av et lite gårdsbruk, og kanskje var det på tide å ta konsekvensen av det. 

Hva er det amerikanere kaller for a decent job, hva er livsnødvendigheter? Jeg begynte å gjøre noen journalistiske oppdrag. Det var jo det å skrive jeg gjerne ville. En gang besøkte vi en av de tyskerne som var på Engeløy under krigen. Det ble et merkelig møte med en generasjon som nå stort sett er borte. Her er mine refleksjoner i møte med den tyske deltakergenerasjonen . Reise er ellers noe jeg gjerne gjør, og jeg liker å snakke med fremmede. Nordmenn er blitt vennligere og flinkere til å omgås fremmede synes jeg. Men vi kan alltids bli enda bedre

Nå har jeg flyttet fra Steigen og verden slik jeg kjente den til jeg var 47. Det kan kanskje se ut som om verden går videre, og at en kanskje kan bli lykkelig av å drømme nye drømmer i stedet for å gå til bunns i tapper troskap mot sine gamle. Det er så mangt en har trodd på opp gjennom tidene. Nå er jeg strandet i Bodø. Det er ganske kult, faktisk. Her hører vi hurtigruta både når den kommer og når den går. På den har jeg jobbet i tre sesonger. En møter mange mennesker i en slik jobb, og ellers også, og noen møter etterlater varige inntrykk. Å reise er i det hele tatt noe som åpner for avstand og refleksjon.

torsdag 20. januar 2011

Det er ikke sant


Det er ikke sant
at vi er som dyr
som hyler mot dyr med pels i andre gråtoner enn vår egen
det er ikke sant
at vi knurrer mot skygger på huleveggen
fordi vi er redde for fremmede skygger
for alle dyr er redde for skygger
det er ikke sant at vi sniker oss fram, på vakt, som katter
klare til å slå til mot plutselige farer og lyder
at vi sover på sprang og våkner med åpne kjefter
at vi glefser mot ukjente lukter
at menneskemødre hveser mot andre mødres barn
det er ikke sant vi ledes som rovdyr, blindt, av drifter og redsler
at vi drives fram av demoner inne i oss, at vi er som ulver som jager i flokk
at vi må hyle når flokken hyler, at vi kan ikke annet for vi er dyr
det er ikke sant
det er ikke sant at vi ledes av redsel for alt som er ukjent – at det er ikke
ondskap –
det er redsel – for vi er dyr
og brenner bøker på bål og skriker i kor med røde, gapende munner
mot bleke, skremte fremmede
og skriver PAKIS med svart maling på T-banestasjonene
og gjør vår plikt med hvite, lukkede ansikter og følger ordre og henter
skjelvende ofre
og kjører dem vekk i lastebiler og samler dem på politistasjonene
og i idrettshaller og kjellere eller at vi løper i flokk med fakler og stein
gjennom gatene
og knuser vinduer i butikker som eies av jøder JØDE JØDE JØDE
fordi vi er ledet av drifter – eldre enn oss selv
drifter som driver oss for sånn er vi
hylende, redde dyr i flokk
det er ikke sant. Vi er ikke maur eller ulver. Vi er folk.
Vi vil hviske hete ord til hverandre
og lete etter hverandre og kjærtegne hverandre i mørket.
Ulvene hyler i gatene
etterpå står de i glass-skårene og skriker:
DERE ER SOM OSS. VI ER ULVER.
Men
det er ikke sant.

"Det er ikke sant" fra Noen ganger er det all right og andre tekster av Odd Børretzen, Forlaget Forum 1997

fredag 5. november 2010

Jeg oppfatter boka som et leseverdig og stort sett konstruktivt debattinnlegg. Når jeg anbefaler den, er det ikke fordi jeg er enig med forfatteren, men fordi jeg lærte noe av boka og verdsetter Tojes vilje til å belyse aktuelle problemer uten i alt for stor grad å hausse opp fiendebilder. De inngående og livaktige beskrivelser av dagens problemer impliserer imidlertid ikke at folk med andre løsningsforslag enn FrP «ikke våger å ta debatten». Noen av Tojes ytringer finner jeg problematiske og skulle gjerne ha diskutert dem med ham i all vennskapelighet over et glass øl. Og det er disse ytringene som mitt moralistiske, venstrevridde og politisk korrekte blogginnlegg – som altså ikke er noen bokanmeldelse – befatter seg med.

mandag 4. oktober 2010

Historie

Fortiden er jo ikke lenger hva den var. Det vil si, vi ser annerledes på den hele tiden. Både vår egen personlige historie og vår felles kollektive fortid. En gammel interesse for historie har omsider blitt systematisert litt i form av en bachelor. Og da blir en tvunget til å skrive også. Først må en lære litt om fagets metode, og så kan en skrive om ganske mye forskjellig. Jeg har skrevet om likheter og forskjeller mellom Hitler og Stalins regimer, om tolkningen av München-forliket under den kalde krigen. Tysk kultur og historie opptar meg, og jeg har vært med å lage en film hvor vi intervjuet tyske soldater, jeg har intervjuet forfatteren Uwe (1) Timm (2) om tysk skyldfølelse og pløyd meg gjennom Victor Klemperers dagbøker. Den tyske historikerstriden, så vel som kampen om fortiden i norsk tapning har opptatt meg. Velferdsstaten vil alle ha sin del av æren for. Mye av grunnlaget ble lagt i mellomkrigstiden. Det er mye å lese og lære om. Men jeg vet ofte ikke hva jeg skal mene eller tro. Jeg tenker på hvordan intellektuelle ofte har tatt katastrofalt feil, og på min gamle bestemor som fikk storpolitikken trampende inn på kjøkkenet, og hvordan hun viste både mot og innsikt. Å være på høyde med sin samtid er en ambisiøs målsetning. Men en har vel en slags plikt til å forsøke.