Dybdeboring og drivverdige funn.

Alf van der Hagen: «Dialoger 2»

Hvis du er en av disse som går til litteraturen for å se om det er noe du kan bruke der, er kanskje denne boka å betrakte som et drivverdig funn. Noen av skattene glimrer mot deg som slående aforismer, andre krever tålmodig ettertanke, tid til sortering.

Går det an å si om en bok at den er langsom? Det er i alle fall en karakteristikk som faller meg inn etter å ha lest Alf van der Hagens samtaler med åtte forfattere. Det er en ettertenksom ro over samtalene; det er som om forfatterne har fått tid til å virkelig tenke gjennom både spørsmål og svar, for så langsomt og presist finne fram til nøyaktig det mest passende begrepet de har liggende i sin språklige verktøykiste.

Det fremgår at Hagen har brukt mye tid og omtanke på å forberede seg før intervjuet - hvor mye som er etterarbeid vet en jo ikke. Det virker som om han har store deler av forfatterens produksjon og tenkemåte present i minnet. Både følger han forfatterens talestrøm ydmykt, og er straks på pletten med sitater fra dennes tidligere produksjon. Dessuten styrer han samtalen nennsomt dit han selv har lyst, dit det kanskje er innsikter å hente.

Men hva skal vi med denne litteraturen, da? Hvorfor skriver forfatterne? Mange fordi de synes de må, uten noen videre begrunnelse. Men en kan jo tenke litt høyt omkring litteraturens rolle likevel:

«I motsetning til faglitteraturen kan skjønnlitteraturen gjøre livskrisene anskuelige og rykke dem veldig nær. Men jeg tror ikke litteratur kan være noen slags terapi, hvis det med dette menes en slags utsoning. For meg er litteraturen temmelig nøyaktig det motsatte av forsoning, utglatting og harmoni. Litteraturen skal utfordre, den skal gjøre tilværelsen så mangestemt, så flertydig og så vanskelig som den faktisk er.» - sier Hans Herbjørnsrud.

Derfor denne evige jakten på en ny måte å si de gamle tingene på. De gamle måtene blir med tiden entydige klisjeer, selv om de en gang, gjennom sitt språklige grep, fikk oss til å se på tingene på nytt, med friske øyne.
Axel Jensens begrunnelse er enda mer grunnleggende:

«Kunsten kan tilføre livet en dimensjon det ikke har ut fra et banalt darwinistisk overlevelsessystem som vi deler med amøber og krokodiller. Kunsten og filosofien tilfører livet den menneskelige dimensjon. Dermed får livet en dignitet som livet faktisk ikke har. Dette tankegodset, dette softwaret vi har i oss fordi vi har lest bøker, fordi vi har lyttet til musikk, lest litt filosofi - det kan tilføye den rent biologiske siden av saken en dimensjon som gjør livet verd å leve.»

Mye av boka er såpass seriøs; livet og døden, hvorfor skrive, jakten på betydning og mening, både språklig og personlig. Den som lever av å tumle med ord har ofte gjort seg noen tanker omkring det å erkjenne verden. I utgangspunktet er det helst bare tale om kunstens forhold til virkeligheten; hvordan formidle noe som helst nå som både «de store fortellinger» og «den pålitelige forteller» er forlatte skanser.

Jeg synes det er interessant, både som litteraturinteressert og erkjennende/søkende menneske generelt, å høre hvordan gode forfattere tenker omkring problematikken form og virkelighet, Dichtung und Wahrheit.
Det er naturligvis umulig å yte disse forfatterne og deres ulike posisjoner noen rettferdighet gjennom denne overfladiske anmeldelsen. Desto viktigere å fastslå at boka gjør nettopp det: Lar forfatterne komme til orde med nettopp hva de har på hjertet, i den form som kreves. Deres spesielle kompetanse ligger jo i evnen til å formulere seg. Og det får de lov til, uten å bli lagt ord i munnen, uten et journalistisk krav om å snakke enkelt om kompliserte spørsmål. Og det er faktisk en litterær og journalistisk begivenhet som er vel verd et besøk i bokhandelen.

Dessuten snakker de jo litt om seg selv også. Og det er alltids interessant for de mange leserne som oppfatter en god bok som en slags fortrolig samtale med en ukjent venn. Det virker fristende å komme nærmere inn på forfatteren, hvem er han/hun egentlig?

Kanskje bør en la det være med det. Alf van der Hagen har heldigvis konsentrert seg mest om forfatterskapet. Forfattere er ofte best som... forfattere.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Gudsbekjemperen Zapffe

Peter Wessel Zapffe: ”Lykksalig pinsefest”

Pax Forlag 1999

Tittelen krever en nærmere forklaring. "Gudsbekjemperne" var en intellektuell gruppe i det tsaristiske Russland. Til forskjell fra senere ateistiske varianter var deres motstand mot kristendommen ikke en summarisk avvisning av "uvitenskapelig overtro". I stedet for å diagnostisere religionen utenfra, tok de dens begreper og tankesystem på alvor. Ikke bare intellektuelt, men også moralsk. Deres konklusjon er negativ: Det er ikke snakk om "en kirke som har sviktet" en god og riktig religion. Selve religionens raison d´être avvises: Forestillingen om en rettferdig Gud som kan stille moralske fordringer til menneskene. Vi er alle ufullkomne. Men målt opp mot de moralske standarder vi forventer at skrøpelige mennesker skal leve opp til framstår kristendommens allmektige Gud ikke bare som ufullkommen, men forbrytersk. Å ta avstand fra ham blir et spørsmål om simpel lojalitet (jeg hadde nær sagt kristenplikt) overfor ofrene. Ikke å gjøre det, blir å gjøre felles sak med despoten. "Guds eneste unnskyldning er at han ikke finnes." En avviser Gud, ikke av rasjonelle, men av moralske årsaker.

Hvordan makter Zapffe å gjøre en slik krass innfallsvinkel så tvingende logisk og moralsk innlysende ? Og hvordan klarer han å gjøre det vesentlig for leseren hva slags svar kirken har til de teologiske og moralske spørsmål som stilles? Det skyldes den akse han har valgt å dreie boka rundt, utgangspunktet for de fire samtalene han har diktet: Brannen i Grue kirke. 

Slik tegneren Andreas Bloch forestilte seg hendelsen

Den 26.mai 1822 er 1. Pinsedag, og kirken i Grue i Solør er fylt til trengsel. Med ett bryter en voldsom brann ut, og 116 mennesker brenner inne, for en stor del kvinner og barn. Takket være en dyktig bruk av historiske aktstykker får leseren et svært livaktig bilde av hendelsen. Gjennom noen korte riss trer enkeltmennesker fram for våre øyne: Mødre med dåpsbarn, et par som det skal lyses til ekteskap for, en far og hans umistelige solstråle, Veslemari. Hvordan forholder kirkens menn seg til denne tragedien, hva sier de til de pårørende? Hvordan prøver de i etterkant å bringe et slikt destillat av meningsløs lidelse i harmoni med sitt religiøse kart, der en kjærlig Gud sørger for sine? Og hvis de som

overlevde skal takke sin allmektige Gud for sin skjebne - hvem skal de da tilskrive ansvaret for de drepte?

Zapffes litterære grep er effektivt: Fire personer møtes fire ganger til samtale. I det første møtet blir de tre satt inn i hendelsen av fjerdemann. I det andre gjennomgåes kirkelige reaksjoner på tragedien - alt sammen ut fra autentiske aktstykker. Så, i de to siste møtene, lar Zapffe de svært så ulike deltagerne - en konservativ og en liberal teolog, en ateistisk "anklager" og gruppens sekretær - måle krefter i en filosofisk mannjevning som er både spennende og lærerik.

Det som gjør dette til noe annet og mer enn fascinerende tankelek, er forfatterens store alvor. Det er lett å merke at Zapffe virkelig har prøvd å fravriste kirken noen svar som kunne gjøre ham mildere stemt overfor en verdensorden som synes å bestå av blinde tilfeldigheter, amoralsk slump. Til kirkens tradisjonelle avvisning av "intellektuelle spissfindigheter" som irrelevante, gir Zapffe følgende svar: "Det første vi må fordre, er at teologen vedkjender sig både de ord han bruker, og disse ords uundgåelige konsekvenser. Uundgåelige, såfremt ordene skal ha mening og ikke bare være magiske formler."

Nå er det trolig et stort flertall som aldri vil ta seg bryet med å gå egne og andres "magiske formler" kritisk etter i sømmene. Det er ubehagelig å tenke, spesielt hvis en har en mistanke om at virksomheten skulle ende opp med at en må forkaste forestillinger som kaster et lunt og forsonlig skjær over tilværelsens meningsløse sider. "For vår menneskelige forstand er det mye som kan synes meningsløst", medgir våre prester, før de fortsetter med sine trøstende ord. For Zapffe blir det en humanistisk plikt overfor de døde å ikke beskrive det meningsløst onde som om det egentlig var best slik; en kjærlig Gud har villet det slik, og han skjønner best. Den kristelige øvelsen i å harmonisere konkret lidelse med abstrakte formler minner om totalitære ideologers rettferdiggjøring av mord som politisk våpen. Den konservative teologen slår kjekt fast at det ikke er vi som skal dømme om Guds moral, men han som skal dømme om vår. Til dette svarer Zapffe: Ingen skal lure meg vekk fra solidariteten med hans vergeløse ofre.

Kirken har mistet atskillig innflytelse fra 1822 til 1972, da boka kom ut første gang. En nåtidig leser vil kanskje synes at Zapffe selv virker forbigått av historien, at han polemiserer mot en kristelig motpart som i dag stort sett er blitt borte. Uansett er boka et mektig opprør mot en slavementalitet som - for å kunne beholde harmonien - byr oss å skjønnmale det vi opprøres av. Det er en klassisk problemstilling, levert med Zapffes ubestikkelige logikk og burleske humor.

Flere skulle ta seg bryet å lese den.

Ivar Bakke

Solhjells forsvar for det bestående.

Både parti og velgere i SV er ofte mer komfortable med å flagge moralske identitetsmarkører enn å utøve politisk makt og måtte ta ansvar for beslutninger. Bård Vegar Solhjell tilhører høyrefløyen i SV, altså den delen som ikke forklarer alle problemer som en følge av høyresidens 'kalde og egoistiske' politikk. Vi sentrum-venstre-ekstremister liker jo sånne pragmatiske SVere hvor man likevel fortsatt aner en motivasjon fra noen intakte forpliktende verdier utover bare den apolitiske gleden over å kunne regjere. 

Sohjells farvel til partipolitikken er nok et tap for SV. Men det finnes andre måter å påvirke norsk politikk på, for eksempel som deltaker i ‘den store samtalen’, fristilt fra dagspolitikk og partitaktiske hensyn. 

«Eg vil ikkje leggje fram detaljerte forslag, som i eit partiprogram eller eit lovforslag til Stortinget. Begge delar er viktige nok, men mi erfaring er at det over tid er ideane som avgjer. Når ein idé veks fram, når vi tek han til oss og han trenger inn i sinn, tanke og tale, ja då pregar han program, lovforslag, debatter og budsjett.»

Det ble ingen parti-patriotisk «hva var det vi sa»-bok av det, men et personlig forsøk på å trekke noen lange linjer både fremover og bakover i tid. Det personlige elementet handler ikke om å blottstille 'mennesket bak politikeren' Solhjell, men om å åpent gjøre rede for hva en tenker og tror. 

Mellom refleksjonene over dagens og fremtidens politiske utfordringer løper det en parallell historie om forfatterens bestefar som satt i tysk fangenskap. Solhjell gjør seg tanker om hvordan den store politikken kan forandre våre egne private livsprosjekt. Hva har vi å frykte. Hva kan vi håpe på. Altså ingen nærsynt beretning fra SVs indre liv, men et forsøk på å tegne det store, eksistensielle perspektivet på politikk. Bakgrunnen er en uro over hva som faktisk står på spill hvis vi tar det liberale demokratiet for gitt. Som sitatet indikerer er dette ingen marxistisk analyse av historiens drivkrefter, men heller ingen ha-stemt og abstrakt humanisme. Det er en invitasjon til alle gode krefter: Vi har noen problemer å håndtere. Det handler dels om økende materielle skjevheter, om sysselsetting og flyktningepolitikk, og dels om våre forestillinger om hverandre. Hvordan kan vi løse problemene innenfor et grunnleggende verdifellesskap om det vesentligste?  

Og Solhjells stil er mer analytisk og inviterende enn polemisk og insisterende. Jeg vil tro at mange som ikke deler hans partivalg eller konkrete forslag til løsninger likevel kan slutte seg til sentrale deler av hans samtidsanalyse.

Den ‘store fortellingen’ som historikeren Halvdan Koht introduserte var fortellingen om et land hvor stadig nye og bredere befolkningsgrupper ble inkludert i og fikk medeierskap til det nasjonale demokratiet som et felles prosjekt. Det mange i dag frykter er at denne utviklingen nå skal reverseres, at vi får stadig større grupper som ikke opplever seg som tilhørende dette forestilte fellesskapet. Spesielt farlig er det når «klasse, kultur og etnisitet legger seg oppå hverandre», slik at vi får tilbakekomsten av et filleproletariat hvis virkelighet utgjør et parallelt og utilgjengelig univers for oss middelklasse-norskinger, selv om man måtte bo i en parallell gate i samme by. Solhjell viser til Heinz Buschkowskys debattbok fra Berlin, «Neukölln ist überall», som kan leses som en velformulert advarsel mot hva som truer oss hvis vi mislykkes i å integrere nye landsmenn i et nasjonalt fellesskap.

På mange måter kan boka sees på som Solhjells vareopptelling: Hva slags felles verdier er sterke nok til fortsatt å holde det norske samfunnet sammen som et felles prosjekt i en tid med økende økonomiske og kulturelle forskjeller. Hvordan sikre og vedlikeholde et samfunn som etter de fleste historiske målestokker må sies å være en eventyrlig suksess. Det er i denne betydning jeg oppfatter Solhjell som en verdikonservativ forsvarer av det bestående. Hvis ingen går i den identitære nostalgi-fella men passer seg for den, skal det være mulig å forandre samfunnet for å bevare de trekkene ved det vi har sett på som umistelige felles norske konsensusverdier. En av disse verdiene har vært sjanseliket.

Sjanselikhet som betingelse for frihet.

Solhjells forsvar for et samfunn preget av små forskjeller og sterke likhetsidealer argumenterer ut fra middelklassens opplyste egeninteresse mer enn moralsk patos på vegne av de minst begunstigede - de leser neppe denne boka uansett. Det er samfunnsøkonomisk egeninteresse å fordele overskuddet fordi det i sum genererer større kjøpekraft og etterspørsel etter varer og tjenester enn om man hoper det opp hos noen få styrtrike. Og gitt at man tror intelligens er noenlunde jevnt fordelt i befolkningen, er det i alles interesse å også la dem som kommer fra enkle kår få mulighet til å velge utdanning og yrke ut fra sine evner og anlegg, uavhengig av foreldrenes stilling og stand. For det kommer hele samfunnet til gode. 

Det er langt større grad av sosial mobilitet og reell personlig frihet i samfunn som sikrer grunnleggende sosiale og økonomiske rettigheter for alle. Fordi ens velferd og helse er sikret gjennom fellesskapet er en i mindre grad avhengig av og utlevert til de mektiges nåde. En kan som myndig medborger ivareta egne ønsker og interesser. Derfor er den sosiale mobiliteten langt større i Skandinavia enn i USA. Det er ikke spesielt opportunt å minne om disse forholdene. Ingen steder virker mørkere enn de stedene som faller utenfor medienes lyskjegle av oppmerksomhet, det som ikke står på dagsordenen. Og for tiden er alles øyne vendt mot en annen trussel mot velferdsstaten - en rask innvandring av mennesker med lav utdanning. En trussel som SV – med unntak av veteranen Ottar Brox - lenge har nølt med å snakke om, men som den dramatiske økningen av flyktninger tvinger oss til å reflektere over.

 «Samstundes er den same likskapen og velferdsmodellen sårbar for innvandring av menneske med låge kvalifikasjonar»

Solhjells bok drøfter flyktningeproblemet ganske inngående. Og selv om løsningsforslagene er diskutable, er det en kunnskapsbasert debatt det legges opp til, en idé-dugnad for å finne løsninger som er ‘oversettelige’ til praktisk politikk. Og han begir seg besluttsomt og med språklig presisjon inn i det minefelt av et tema som islam og liberale verdier utgjør. 

Det er ingen tvil om Solhjells posisjon. Han insisterer på at der hvor religion, æreskultur og klanlogikk bryter med individuelle menneskerettigheter, så må individets rett ha forrang. Det er jo lett å mene, rent prinsipielt. Men hvordan skape en aksept for dette også i de religiøse miljøene, hvori opptatt de muslimske, hvor mange betrakter det norske samfunn som et slags Sodoma det gjelder å holde seg mest mulig ubesmittet og adskilt fra?               

«Erfaringa frå moderniseringa av kristendomen i Norge er verd å ha med seg: Det var viktig og naudsynt med kritikk utanfrå, men minst like naudsynt med reform innanfrå.»

Her skjer det jo så smått gledelige ting, selv om man kunne ønske seg at det gikk raskere. Men poenget står seg. Det er reformer innenfra som betyr mest. Men Solhjell vil også bruke økonomiske virkemiddel for å favorisere rette holdninger:        

«Difor er det også naudsynt å reformere støtta til trussamfunn i Norge. Krava om at dei bør følgje lover og oppfylle verdiar for å få statsstøtte, bør være langt klårare. Dette må sjølvsagt gjelde alle trussamfunn på likeverdig vis. Eit liberalt samfunn skal være tolerant, men toleransen må stoppe ved det intolerante.»

Jeg er usikker på om dette er klok politikk. La oss ta utgangspunkt i at forsamlings- og trosfrihet er grunnfestede verdier i vårt samfunn. Er det dermed klokt å dele ut statsstøtte til trossamfunn? Og hvis en gjør det, skal staten stille kvalifiseringskrav til hvilke teologiske oppfatninger som er verdig støtte? Hvor reell er religionsfriheten da? Det liberale dilemma er et ekte dilemma, dvs. det finnes ingen uproblematiske utganger av det som ikke delvis møter seg selv i døra. SV står i en potetprest-tradisjon av gode hensikter, men med varierende sans for nødvendigheten av at det sivile samfunn foretar en grensedragning overfor politiske allmaktsfantasier. Her er de mer på linje med den illiberale kulturkonservative høyresiden enn noen av partene liker å tenke på.  

Dette korte risset av noen hovedtema forekommer meg veldig ufullstendig, men du får nesten lese hele boka for å få et bedre bilde. Den etterlater et slags ufullendt inntrykk som jeg i denne sammenhengen vil betrakte som en styrke. Fordi Solhjell utover demokratiets kjerneverdier ikke forsvarer en fiks ferdig ideologi, men framstår som noe så eksotisk som en søkende og kunnskapstørst politiker. Debatten om løsningsforslag til samtidens problemer stopper jo ikke opp. Så denne boka er bare en slags intellektuell rasteplass hvor man inntar føde for tanken og sjekker kart og terreng for veien videre. Den etterlater et sympatisk inntrykk av vilje til å konfrontere seg med fakta som skurrer, dette er ingen selvgratulerende opplisting av hvor rett en i grunnen alltid har hatt. Dens rolige toneleie er balsam når en kommer inn fra larmen og vreden som preger den offentlige samtalen om disse vanskelige temaene. Uenig eller ikke, Solhjells refleksjoner er verd å lytte til og tenke over.       

    Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !   

Dagens anti-intellektuelle Trumpister er positivisme-kritikernes ideologiske lausunge.

Hvordan gikk vi oss bort ifra maktkritikk av et innbilt kunnskapsmonopol til en maktfullkommen ignorering av kunnskap. Det var jo slett ikke meningen?

Filosofen Hans Skjervheim argumenterte for at samfunnsforskningen ikke kunne være objektiv og interessefri på samme måte som naturvitenskapene. (and right he was). Det var en nyttig og nødvendig kritikk av den falske analogien mellom naturvitenskap og samfunnsstyring som preget 60-tallet. Den velbegrunnede skepsisen mot å kamuflere egne verdistandpunkt som nøytral sakkunnskap var en viktig og relevant kritikk av arbeiderpartistaten og dens trickle down-syn på kunnskap.

Men dette fikk en hjemmerullet rød mix nr 3-versjon på 70-tallet. Den halvfordøyde vulgærversjonen av positivismekritikken ble en politisk desisjonisme som mente at siden den objektive Virkeligheten i bestemt form entall likevel ikke lar seg gripe, så er mine 'alternative fakta' like gode som dine elitistiske, som jeg trygt kan skrote ulest. En kunne avvise sakkunnskap og langdryg teori (med unntak av noen hellige tekster) ved å 'avsløre' at det stod politisk suspekte interesser bak denne kunnskapen. Og da var nok sagt. Og mens du snakker på vegne av dine snevre klasseinteresser, snakker vi på vegne av arbeiderklassen og tapre og ærlige Hansen.

Dagens høyrepopulistiske utgave har gjort noen små utskiftninger mht avsløringens retorikk. Nå er trylleordene ikke lenger "småborgerlig", men "Politisk Korrekt" eller 'selvbestaltet moralsk elite'. Og man snakker på vegne av 'folk flest'. Raseriet mot dem som forsøker å bringe inn moralsk refleksjon i debatten er felles - til tross for at egen moralsk indignasjon er selve grunntonen i denne klagesangen.  Disse retoriske judogrepene er naturligvis lite egnet til å øke innsikt og kunnskap gjennom debatt. En debatt som i følge Habermas skulle utgå fra en konsensus om at det er det beste argument som er det avgjørende, ikke hvem avsenderen er, eller hvilke motiver han/hun måtte ha. 
Men etter oppdagelsen av det interessebetingede ved kunnskap handler nå det meste om avsenderen. Liker vi ham/henne? Er hun/han en av oss? Oppskriften på å vinne debatten er å ikke gå inn på de argumentene en ikke kan svare på, bare gjenta skjellsordene som avslører motpartens gruppeinteresser. Da har den historiske dialektikken tatt oss fra maktkritikk av et innbilt kunnskapsmonopol til en maktfullkommen ignorering av kunnskap.

Er det noen vei ut av dette uføret, dette sammenbruddet i den offentlige samtalen? Jeg vet ikke, men jeg tror det er viktig og nødvendig å forsøke en felles plattform der fakta ikke er irrelevante og neglisjerbare. Og selv om vår utvelgelse av fakta og beskrivelse av verden er farget av vårt perspektiv, våre interesser og verdiprioriteringer, så er det mulig og nyttig å gjøre offentlig rede for dem når vi snakker med folk som har et annet ståsted.

Det er ofte en frustrerende og tilsynelatende bortkastet jobb, og en når aldri fram til en fullgod forståelse av hverandre. Men alternativet er et babelsk sammenbrudd i den offentlige samtalen. Og det åpner for et syn på politikk som beveger seg bort fra det deliberative demokratiet og over i det autoritære.En feiring av våre stammeforestillinger og identiteter. Og en kynisme som oppfatter argumenter og fakta som irrelevant ettersom det likevel bare er et lag av sminke over naken egeninteresse og viljen til makt. Når idealet om legitimering og begrunnelse er gjort irrelevant gjenstår bare estetiseringen av politikk. Vi skal seire fordi vi er de kuleste og det er vi som ruler. Bare vent. Når vi kommer til makta vil sånne som deg havne i fengsel. Lock her up.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Om uskarpe bilder og dagklare minner.

  

Sånn så spissbåten ut som jeg tilbragte så mange timer av min barndom i. Det er det eneste bildet jeg har av den. Nei bildet blir nok ikke skarpere enn dette. Det er tatt med storesøsters instamatic- kamera, det hun fikk i konfirmasjonsgave. Og kvaliteten er langt dårligere enn bildene vi har fra pappas gamle belgkamera, betalt med rasjonerte sigaretter som han fikk utdelt i tysklandsbrigaden.

Men dette er tatt av storesøster, kanskje i 1972. Hun er rundt 16 og jeg er rund 11 år. Og det er fra en sommer og en alder hvor store søstre kunne tenke at små brødre var søte. Når jeg nå ser den ivrige terten med bolleklipp som er så stolt og overlykkelig over å få disponere spissbåten vi hadde fått fra pappas grandonkel, så kan jeg på en slags upersonlig måte skjønne det. Og med hjelp av det uskarpe bildet får jeg fram et sylskarpt minne om båten min, komplett med luktene og lydene der i fjæra.

Ennå skraper båten mot sandbunnen. En må jumpe om bord mens en ennå ‘trør støvel’ så en ikke blir våt. Men det går greit, jeg veier jo ikke stort frempå tofta der jeg ivrig haker årene mot sandbunnen. Jeg kan ikke huske om vi har satt den ut av naustet eller om pappa har kjørt den i fjæra på silosvansen, slik skikken ble etter at naustet ble revet. I alle fall er sommersesongen innviet, Ingar og Bjarnes båter ligger ‘bortpå’ allerede. Ingars båt har påhengsmotor. Men min er mye lettere å ro. Den drar ikke halve Vestfjorden etter seg med et svært akterspeil. Siden fikk vi også en sånn plastbåt, bare litt mindre.

Spissa er gråmalt med Gjøko gårdsmaling på innsiden. På utsiden har ripa en grønn list, og resten er forsøksvis hvit, som dere ser. Men båtsaumen har begynt å ruste, så det tyter fram brunfarge fra naglehodene. Det var med denne båten jeg to år senere rodde rundt Engeløy. Den var lettrodd og jeg var blitt litt større, men ikke lang nok til at føttene kunne få spenntak mot spantet under nabotofta. Pappa hadde bygget opp den tofta jeg sitter på, et blankslitt, umalt planke hjelper til sånn at det blir mulig for en liten gutt å ro uten å måtte holde hendene over hodet for at årene skulle nå ned i sjøen.

Når jeg lander i fjæra etter å 'ha vor roen' ordner jeg biffen alene. 

En må legge dreggen på skrå fremme på nesen av spissbåten og sende den langt nok ut fra holmen til at båten ikke faller tørt når det blir fjære. Så napper en i røkkhalen og hører dreggen plumpe uti sjøen. Da kan en rette ryggen og bære fiskehånka hjemover. Måsen har allerede tatt oppstilling på fjøstaket.  

En sensommerkveld, kanskje 4 år etter at dette ble tatt, kom det en ‘sørvestramling’ som dro båten etter dreggen til den nådde tangsteinene. Noen båtbord hadde løsnet, ett var blitt knust, og jeg følte meg litt knust jeg også. Men pappa kjøpte båtnagler i Bodø for å kunne saume fast et nytt bord. Det skulle nok bli en råd. Men da vinteren tok slutt og vi skulle begynne arbeidet med å klinke opp og å reparere, var det ikke heft eller hold noe sted. Det stod ikke til å få båt av den igjen. Jeg ble forklart at «det va ikkje botvon i han». Eller som man ville sagt på riksmål: fjærestenene hadde gjort ubotelig skade. En dag jeg kom fra skolen gjenkjente jeg en bit av den grønnmalte stamnen i vedhaugen. Pappa hadde lånt kappsaga og laget vinterved av båten.

«For første Gang, for første Gang - Det giver mangen Smaating Rang» skriver Wergeland i et dikt. Det er sant. Men det finnes også hendelser av et litt annet slag, umerkelige små hendelser som bare får sin rang ved at en tenker over dem i etterkant. Siste gang jeg landet båten i fjæra med fangst. Siste gang vi satte båt på vannet om våren sammen, pappa og jeg. Tenkte ikke over det. Visste ikke om det heller, at dette var siste gangen. Så det er intet klart minne. Og godt er det. Den kommer tidsnok, tiden for den siste gang. Jeg vil heller tenke på lydene og luktene i fjæra, klukkingen av sjø mot båten, eventyret som lå og ventet. Og på trælene jeg hadde i fingrene, de som fulgte meg fra barndommen av og helt til jeg flyttet hit til byen. De kommer nok ikke tilbake de heller.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Historietime med Ottar Brox

Disclaimer - Skrytesitat: «Det er en av de beste og grundigste omtalene jeg har fått på 50 år! Har du sendt den til noen avis?»

Ottar Brox gir en middelaldrende leser håp for alderdommen. Det er oppmuntrende å lese en slik vital og relevant deltaker i den offentlige samtalen som har bikket 84 år. Ulikt mange av sine tidligere partifeller i SV har Brox alltid hatt stor sans for gründervirksomhet, privat initiativ og eierskap i næringsutvikling. Og han har hatt en vedvarende interesse for å beskrive og forstå hvorfor utviklingen i vårt land i så mange henseender har vært en suksess, selv om den i mangt og meget ble det som skjedde mens Arbeiderpartiets økonomer var ‘busy making other plans’. 

Som overordnet syn på politikkens oppgave er Brox i likhet med Karl Popper mer opptatt av å bekjempe onder vi kan unngå enn å foreskrive hvordan samfunnet bør se ut, hva folk bør leve av og hvor de bør bo. Et av disse ondene identifiserer Brox som økende ulikheter i levestandard og fremveksten av en ny gruppe fattige. Og han forklarer valg av bosted og yrke mer ut fra et økonomisk rasjonale enn hva slags kulturelle smakspreferanser folk har.

Brox uortodokse posisjon kommer i klem mellom flere ulike skoleretninger innen makroøkonomi og samfunnsplanlegging. Det har innbragt ham hugg og stikk fra mange hold, men også sørget for at Brox fortsatt leses med interesse av leg og lærd. Noen har avfeid ham som en håpløs romantisk og reaksjonær apologet for fortidens levemåter og næringsveier, en slags makro-økonomiens Karl Erik Harr. Vi skal komme tilbake til det aspektet med tanke på bokens siste del. Men først noen stikkord omkring fortiden og hva Brox mener vi kan lære av den.     

Hvorfor fikk vi en slik rask modernisering uten at det oppstod et permanent filleproletariat i byene? Hvorfor ble velstanden såvidt jevnt fordelt, sammenlignet med f.eks. Storbritannia og Frankrike?

En god del av veksten i folketallet i Norge som truet bondebefolkningens livsgrunnlag ble absorbert gjennom emigrasjon til USA. Eller man emigrerte nordover. Ettersom det meste av den udyrkede jorden var tungdyrket og uegnet for store kornavlinger og det manglet infrastruktur for salg av jordbruksprodukter, var tilgangen på dyrkingsjord billig. Vi fikk enda flere selveiende småbønder som hovedsakelig produserte for selvforsyning av mat og klær, og som søkte kontantinntekter gjennom sesongarbeid av ulikt slag. Mange gårder ble oppdelt i enda mindre enheter, en trend som varte helt til etter krigen. Likevel hadde disse bøndene det stort sett bedre enn sine kolleger som var landarbeidere i land med langt bedre naturlige betingelser for jordbruk. 

Dette ‘mangesysleriet’ var også fleksibelt overfor makro-økonomiske svingninger. Da krisen satte inn på 30-tallet fant mange det mer hensiktsmessig å bli værende i eller reise tilbake til distriktene. Der var bo- og levekostnadene lavere og selvforsyningsgraden høyere enn som arbeidsledig i byen. Ifra 1935 til 1945 hadde mange i de store ungdomskullene etablert seg og stiftet familie i distriktene. Og etter krigen sørget tregheten i bosetningsmønsteret for at det ble en varig knapphet på arbeidskraft i byene. Det drenerte også armoden der, fordi arbeidskjøperne måtte konkurrere om lønn og arbeidsforhold; det var intet hav av arbeidsløse en kunne øse av som var villig til å ta hva som helst av jobber. Derfor fikk fagbevegelsen gjennomslag for sine krav om en fornuftig andel av produktivitetsveksten gjennom økt reallønn. 30-tallets ungdomsarbeidsledighet fikk ikke ‘satt seg’ i form av et filleproletariat som ble gjort permanent ubrukbare for arbeidslivet. 

I alt jeg har lest av Brox historieskrivning legges det liten vekt på de små skritt i retning av dagens velferdsstat i denne perioden. Det stramme arbeidsmarkedet, og derav høyere pris på arbeidskraft, beskrives som et langt viktigere bidrag til reduksjon i forskjeller enn velferdsstatens omfordelingsmekanismer. Velferdsstaten er nyttig og viktig nok, særlig gjennom muligheten den gir for utdanning og at samfunnet nyttiggjør seg befolkningens ulike talenter, uansett deres klassebakgrunn. Men den forutsetter tilnærmet full sysselsetting. Uten det kan velferdsstaten ikke finansieres.

Brox' utgangspunkt er oftest logikken bak familiers valg av strategier for å sikre eget utkomme. Og om hvorvidt den politikk som ble ført var til hjelp eller til hinder for folk som ville skape seg et utkomme basert på egne lokale ressurser og ferdigheter. Brox får fram det moderne og fleksible ved mangesysleriet, sammenlignet med sentrale økonomers 'master plan'-tenkning, som fort ble foreldet. Og at distriktenes overlevelsesstrategier i sum faktisk styrket industriarbeidernes sak i byer og tettsteder. Jeg tror mye av dette er riktig sett, og ofte oversett i øvrig historieskrivning om samme periode. 

Og jeg tror også Brox har rett i mange av sine advarsler når han ser fremover. Han argumenterer ikke for distriktspolitikk ut fra en idé om det gode liv på landet, men ut fra opplyst egeninteresse. Det eksisterer en infrastruktur og en boligmasse i distriktene som er fryktelig kostbar for fellesskapet å erstatte. Det er ikke i oslofolks interesse med en rask avfolkning og en voldsom tilstrømning til hovedstaden. Det bidrar til horrible boligpriser, noe som øker forskjellene og ekskluderer dem som ikke kan stå tidlig opp om morgenen for å arve. Bokostnadene gjør det omtrent umulig å drive konkurransedyktig eksportindustri fra slike sentra, og det ‘etnifiserer’ de billigste/mest shabby boligstrøkene i byene, der de fattige og arbeidsledige bor. Det er oppskrift på trøbbel.

Brox argumenterer også for å satse på en permanent videreutdanning på arbeidsplassene istedenfor å la høyere akademisk utdanning bli en slags obligatorisk grunnskole som lar mange bli 30 før de får befatning med yrkeslivet. Han anfører gode grunner for denne tanke, som han også har gjort tidligere.

Men hva med dagens distriktspolitikk og måten familier velger mellom ulike alternativer for å søke utkomme og et sted å bo. Hva angår jordbruk, så synes Brox å ha tatt inn over seg det irreversible ved de tekniske kvantesprangene som har gjort småskala husdyrbruk uaktuell som viktig kilde til fremtidig sysselsetting: 

«Små, arbeidskrevende husdyrbruk kan – med hensyn til arbeidsinntekter for brukerfamilien – ikke konkurrere med heltids- eller til og med deltidsarbeid med norsk lønnsnivå. Det er bare de kontante inntektene fra alt annet enn jordbruk som kan ta vare på en vesentlig del av Småbruks-Norge.»   

Brox’ nedsabling den fiskeripolitikken som er blitt ført er som vanlig både krass og presis. Men det er litt mer uklart hvordan han tenker seg muligheten av å reversere kapitalkreftenes kolonisering av havets ressurser og privatiseringen av felles-allmenningen som gjorde fiskeryrket til en åpen bygdenæring. Jeg tror det toget er gått, og det kan beskrives som forskjellen mellom å ha rett og å få rett. Og dessuten: Også kystflåten produserer nå mye frossen fisk, det mottaksapparatet og de vantmanns-kunnskapene som en gang eksisterte for bearbeiding av fersk fisk er jo ofte ikke lenger der lenger.  

«..muligheter må være et langt nyttigere begrep enn preferanser  om en vil sette seg inn i forholdet mellom by- og bygdeliv», skriver Brox. 

Det er nok så. Men en faktor når det gjelder preferanser tror jeg er undervurdert: Nordmenn er ikke lenger villige til å leve den type liv som kreves for å skape en sosial økologi av ferdigheter og skikker som følger naturens svingninger og har fisk som første premissleverandør for hvordan man innretter seg. Kvinnene er ikke en fleksibel arbeidskraftreserve av hjemmeværende husmødre som når det kreves skjærer filet og egner line. Familiehusholdningens arbeidsdeling og økonomi er profesjonalisert og gjort om til lønnsarbeid. Og ja, det bør helst være over en viss kritisk mengde av mennesker i en bygd slik at det er mange nok til å etterspørre en viss variasjon av vare- og kulturtilbud. Vi er blitt storforlangende fordi vi har erfart og vet om noe annet. Kun bitter nød kan reversere den utviklingen.

Så den økonomiske logikken bak bosetningen av distriktene på kysten – fiske og jordbruk – har på mange måter forvitret. Hvis noen vet om et probat middel for å motvirke disse tunge trendene så bør de melde seg til idé-dugnad. For mange ønsker fortsatt å bo i distriktene. Men de må ha muligheter til det.    

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Når følelsene gis primat foran forstanden

Hvorfor er så mange intellektuelle enige med populistene i skepsisen til ‘mainstream media’ ? Jeg slutter meg ikke til sammensvergelsesteoriene fra AfD, Breitbart eller andre høyreradikale om en ‘løgnpresse’. Ei heller FrPs gamle litani om ‘ARK’s venstrevridde agenda. Kritikken består ikke først og fremst i at journalister er partiske eller uetterrettelige, men i hva som prioriteres og vektes som relevant og viktig å informere medborgere om. Hvis det skjer en slags reføydalisering, der plebsen får litt brød og sirkus og sladder, mens de fleste beslutninger som angår folks livsvilkår skjer uten noen form for diskuterende offentlighet, så vil demokratiet forfalle til et valgrituale hvor man velger den lederen som har finest slips eller 'virker som en grei fyr' eller er 'endelig litt annerledes enn alle de andre, som jo bare lover og lyver'.

Bernie Sanders oppsummerte mediadramaturgien rundt valgkampen som en trussel mot demokratiet:
                    "Politikk som underholdning er en tilnærming   som fungerer bra for en som Donald Trump, som er en erfaren entertainer. En slik tilnærming fra media fungerte ikke så bra for en kampanje som den vi førte, som var bestemt på å fokusere på de virkelige problemene som vårt land står overfor og hva løsningene på dem måtte bestå i. For de store media-korporasjonene er utskjelling og personangrep enkelt å dekke og er det de foretrekker å gjengi."

Det går an å idiotisere et folk i den antikke betydningen av ordet; å gjøre dem til noen som 'ikke deltar i politikken', som kryper tilbake i den private hulen fordi politikk er noe stygt, vulgært, korrupt og forløyet. Det var det tyske dannelsesborgerskapets reaksjon overfor nazistenes pøbelvelde. Og det er den klassiske resignert-'kritiske' holdningen hos folk som har levd under autoritære regimer: Det er banditter alle sammen, hold deg unna politikk. Men det er ikke sant. Det er en selvoppfyllende profeti. Det er forskjell. Kynisme og tilbaketrekning er en fristelse vi bør avstå fra. Vi har ikke lov. Det overlater det politiske feltet til de mest skruppelløse røverne, mens resten ser en annen vei.

Dette er en ikke spesielt original observasjon. Og jeg vet ikke om den kan brukes til noe nyttig. Jeg frykter folk vil gå trøtt av å se dette varslede attentatet mot det liberale demokratiet utfolde seg i langsom kino. Det tar jo flere år fra de første stormvarslene til vi merker noe. Om en måneds tid har vi trolig andre sorger, jevnfør med A. Koestlers beskrivelse av 'skrikerne' som i britisk eksil forsøkte å forklare folk hva som var i ferd med å skje på det europeiske fastland før krigsutbruddet. Vi makter ikke å være i et stressende 'fight or flight'-modus lenge av gangen. Og tross alt er våre norske forhold idylliske og våre små motsetninger ganske siviliserte. Kanskje gjelder dette ekstremvarselet ikke for vår lune andedam.

Vår fantasi strekker ikke til for å forestille oss at verden slik vi kjenner den i løpet av kort tid skal kunne bli radikalt annerledes enn i dag. Tenk deg at vi under andre rammebetingelser plutselig kan komme til å se ‘ordinary men’ blant oss få makt og albuerom til å bare skrote de omforente spillereglene fra det vi kjenner som 'den normale verdenen'. Det er en scenario som rett og slett ikke er til å fatte. Den dagen alle skjønner at 'it can happen here', er det fordi det allerede har skjedd, og da er det meste for sent. Derimot vil en vellykket motstand, en motstand som hindrer en autoritær dreining, virke litt hysterisk. Det gikk jo ikke slik dere pessimistene spådde.

Dette er lite oppmuntrende stoff, og de som maser om det virker som monomane pessimister i psykisk ubalanse. For å bevare sinnets helse og ikke fortvile, fokuserer man på de nære ting. Vi kan jo likevel ikke gjøre særlig stor forskjell. Og dette er jo ting som ikke en gang har skjedd ennå, men som altså noen frykter kan skje hvis vi ikke skriker opp og gjør motstand.

Og der våre motstandere ikke er hemmet av moralske skrupler eller intellektuell tvil, er vi som forstår oss selv som intellektuelle en gjeng som av gode grunner i det lengste venter med å konkludere i form av konkret handling. Vi reagerer allergisk mot å skulle marsjere i takt, hamre inn nyanseløse slagord eller handle disiplinert ut fra en kalkulert gruppestrategi - som synes å være det stoffet effektiv politikk er laget av.

«Fremtiden vil tilhøre de grusomme forenklere», sa renessansehistorikeren Jacob Burckhardt da han i 1889 forestilte seg hvordan fremtidens herskere ville se ut. Han fikk dessverre rett.
Men her ligger kanskje tross alt de intellektuelles nyttefunksjon: Vi kan være sand i maskineriet når de grusomme forenklere vil gjøre en komplisert og motstridende virkelighet om til en enkel fortelling om en ren og velordnet identitet fra en drømt harmonisk fortid. En fortid som vi skal kunne gjenskape bare vi får kvittet oss med de urene, fremmedlegemene. Og de som slapp dem inn; de intellektuelle, kulturquislingene.

En skulle tro denne enkle rammefortellingen om Oss og Dem var så fortersket og gjennomskuelig at det var umulig å lansere den flere ganger. Men når vi blir usikre søker vi sammen i grupper og veksler inn frihet og selvstendighet mot trygghet og tilhørighet. Og også denne teksten kan leses som en identitetsbyggende og selvgratulerende fortelling om de slemme som truer det trygge politiske establishment som forfatteren identifiserer seg med. Jeg kunne selv lett ha problematisert flere av premissene i denne saksfremstillingen. Så dette ble ingen kronikk jeg må forsvare fra berettiget kritikk. Det ble en tekst på min blogg i stedet. 

Der kan den stå som et avslørende dokument over tidsånd, en rådvill reaksjon på en forvirret tid der mange av oss begynte å frykte at mange ting vi i vesten har tatt for gitt skulle kunne tas fra oss. En av disse pilarene har vært en offentlighet hvor argumenter og fakta ikke er ‘alternative’ og neglisjerbare, men forpliktende størrelser som alle må forholde seg til. Hvis vi oppgir den rasjonelle offentlige samtalen som vårt uoppnåelige, men likevel forpliktende ideal, hvis vi bytter det ut med en irrasjonell og estetiserende offentlighet, da medfører det et slags babelsk kommunikasjons-sammenbrudd, en post-faktuell offentlighet der 'ingen ting er sant og alt er mulig'. Det er i en viss forstand noe nytt, men med visse historiske paralleller.  

Hvis dagsordenen settes ut fra det som best trigger den sentimentale respons, da er vi over i intimitetstyranniet. Da vil utgrupper og enkeltpersoner bli stilt til veggs for konsekvensene av strukturelle feil en verken vil analysere eller forandre på. Det er langt mer 'juicy' og salgbart enn konkret systemkritikk og forslag til praktiske løsninger. I en logisk argumentasjon for konkrete alternativ til tingenes tilstand må en bruke hypoteser, konsekvens-analyser o.l. som mottakeren ikke nødvendigvis vil gjenkjenne fra egen erfaring. Det dypt følte er lettere tilgjengelig og vekker ofte større resonans enn det klart tenkte. "I feel it works" sier USAs president om bruken av tortur. Den skal angivelig være et bidrag til å "keep our country safe".

Når følelsene gis primat foran forstanden er Karl Poppers advarsel betimelig:

«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet.»



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Frihet og avhengighet.

Kowtow

John Fabian Witt skrev «The accidental republic», som skildrer hvordan fremveksten av obligatorisk ulykkesforsikring og arbeidsmiljølover møtte motstand hos tilhengerne av det som historikerne har kalt «the ideology of free labor». Etter borgerkrigen i USA, som gjorde slutt på slaveriet, ble et fritt samfunn av mange definert som retten til å søke alt mulig slags arbeid hvor man måtte ønske. (Og til å ansette og gi sparken etter forgodtbefinnende – 'hire and fire'.) De første forsøk på å gi arbeidere et minimum av rettslig beskyttelse i form av krav til sikkerhet og økonomisk kompensasjon ved ulykker ble motarbeidet med henvisning til at dette var en innskrenkning av amerikanske borgeres frihet.

Et par idehistoriske streker kan kanskje kaste litt lys over dette stridstemaet. All snakk om frihet er knyttet opp til forholdet til makten. Thomas Hobbes avviste den retningen innen politisk filosofi som trekker fram makten til å realisere egen frihet som relevant for forståelsen av hva frihet består i. Han hevdet at i slike tilfeller hvor andre alternativer er stengt for deg er du ikke fri, men du er heller ikke ufri, du er bare ute av stand til noe. Den klassiske liberalistiske tradisjonen, fra Hobbes via Hume og Mill og fram til Isaiah Berlin, forstår frihet i første rekke som fravær av ytre tvang. I denne tradisjonen vil kampen for økt frihet fremfor alt bestå i å «rolling back the frontiers of the state» (M.Thatcher).

Ufrihet forstått som en relasjon av avhengighet der den ene part er gjenstand for den andres vilkårlige makt.

Men det finnes en republikansk tradisjon som betoner en annen dimensjon ved frihetsbegrepet. Allerede i 1656 repliserte James Harrington i sitt verk «Oceana» overfor Hobbes at alle undersåtter under en eneveldig monark lever som en slave i visse områder av sitt liv fordi kongen har diskresjonær makt. Og i den grad kongen har diskresjonær makt forblir undersåtten avhengig av og utlevert til kongens luner, altså ufri. Også når monarken er en velmenende og mild hersker. Dette gjelder naturligvis også i dag, under «progressive» ‘benign dictators’ og i en rekke andre samfunn og relasjoner der frykten for mulige konsekvenser ved å fremføre vår uenighet kan gjøre oss servile og passive. Den som forholder seg servilt underdanig på grunn av sin avhengighet av den andre, er ifølge denne forståelsen ikke fri. Og fravær av frihet er ikke bare noe som skjer i et diktatur.  

La meg anskueliggjøre dette poenget. En venn av meg var daglig leder på et kollektivbruk (LPG) i DDR. Han fikk ofte nedlatende spørsmål fra vest-tyskere om hvorfor han den gang fant seg i å leve under et diktatur, hvorfor han ikke hadde protestert. Han svarte som følger: «Jeg måtte vekke de arbeiderne som ville sove ut rusen om morgenen. De kunne kalle meg hva de ville uten å frykte noe som helst. Og det gjorde de. Det eneste de ikke kunne, og som kunne fått alvorlige konsekvenser, var å si noe stygt om Honecker og kommunistpartiet. Så det lot de være hvis det var noen andre enn meg som hørte på. Men du vesttysker som kritiserer meg i dag, du har en arbeidsgiver som kan gi deg sparken. Har du noen gang sagt et kritisk ord om sjefens måte å gjøre tingene på? Ikke det, nei. Hvorfor ikke?»

Det handler altså om avhengighet, frykten for å miste levebrødet. Om å leve på andres nåde.  Quentin Skinner skriver om en som var en velkjent figur under eneveldet, fremstilt i viser og skuespill: smigreren - «the flatterer». Og den historiske konteksten fra den gang var knekten som ikke kunne si sin mening til fyrsten fordi han levde «at his mercy», han som visste at en ærlig kritikk ville kunne gjøre ham arbeidsløs på dagen og uten eksistensmidler. 

«Alle kvinner som mangler egne midler lever som slaver», hevdet Mary Wollstonecraft i 1792 i pamfletten «The windication of the Rights of Woman». På denne tiden var nesten alle kvinner økonomisk avhengige av menn. 

«Virkningen av dette er at for å overleve må kvinner lære hvordan man blir den typen menneske som menn liker. Og i den grad at dette tvinger dem til å forme sin karakter, kan de ikke opptre som selvstendige. I en rekke livsområder er disse menneskene ufrie.»    

Philip Pettit uttalte i et intervju at ufrihet forstått på denne strukturelle måten er en funksjon av ikke bare de andres handlinger, men av den makt de besitter over deg, enten de benytter seg av den eller ikke. En republikansk forståelse av begrepet frihet vil implisere at du er beskyttet mot denne formen for dominans, også på et kollektivt nivå. For eksempel da de amerikanske grunnlovsfedre gjorde opprør mot den britiske påberopelsen av overhøyhet over sin koloni i Amerika: Uansett hvor lite England rent faktisk måtte skattlegge sin koloni i USA, alene det faktum at det britiske parlament mente seg å ha rett til å skattelegge amerikanske borgere gjorde amerikanerne til ufrie subjekter. 

Men tilbake til feltet arbeidsliv. 

Pettit introduserer noe han kaller «the eyeball-test» på om hvorvidt vi er frie: Vi er frie når vi kan stå som likeverdige, fryktløse partnere overfor vår motpart og «snakke i øyenhøyde», som tyskerne sier, om våre uoverensstemmelser. Hvis vi forestiller oss en arbeidsgiver som har rett til å uten videre gi deg sparken uten noen slags legale hindringer eller betingelser, og at dette skjer i et samfunn med høy arbeidsledighet og uten et fullgodt økonomisk sikkerhetsnett for arbeidsledige, så er dette en relasjon som ikke passerer «the eyeball-test». Da har du som arbeidstaker all grunn til å innta smigrerens rolle, «to kowtow and tip the cap». Det er viktig at det innen alle disse områdene – i arbeidslivet, i det offentlige liv, i privatsfæren – finnes beskyttelsesmekanismer som forhindrer en slik asymmetrisk avhengighet, enten dette tar form av lovverk, kulturelle moralske føringer eller organisert motmakt i form av fagforeninger.     

Pettit sier det er viktig at en form for velferdsstat er på plass slik at folk ikke blir satt i en situasjon hvor de er avhengige av de rikes veldedighet. Libertarianerne vil derimot oppfatte det å motta sosial støtte av noe slag som en farlig underkastelse av staten og uforenlig med deres konsept om frihet og uavhengighet. Deres oppskrift er å minimalisere statens rolle og gjøre fattiges velferd avhengig av privat filantropi. 

Pettit hevder derimot at på samme måte som eiendomsrett og marked blir beskyttet av fellesskapets lovverk og voldsmonopol, er det nødvendig å beskytte borgerne i samfunnet slik at de kan sikres medisinsk hjelp, juridisk bistand og trygghet mot materiell nød. Og det må være frihet til å organisere seg i fagforeninger og andre interesseforeninger uten å risikere å bli straffet i form av å miste jobben. Alt dette er en nødvendig infrastruktur for å gjøre frihetsbegrepet reelt og konkret og å sikre borgerne frihet fra den form for dominans som libertarianerne har levd komfortabelt med gjennom århundrer.    

Timothy Snyder: Mens det ennå er tid.

Snyder - forfatteren av "Bloodlands" og "Black Earth"

Jeg har oversatt utdrag av historikeren Timothy Snyders forelesning ved Brown University den 29. november 2016. Jeg har valgt ut de delene der han gjør rede for sitt syn på historiefagets forståelse av tid, i motsetning til to populære tidsforståelser som han gjør rede for. Hvorfor har jeg har tatt meg bryet med å oversette deler av forelesningen? For det første kan utdraget leses som en motgift mot fatalisme og passivitet i møte med den autoritære vinden som preger vestlig politikk for tiden. Historien, slik som Snyder tolker den, er ikke en katalog av lovmessigheter. Den har en rekke ‘tipping points’ hvor utviklingen kan gå i ulike retninger. Snyders forelesning handlet i utgangspunktet om Holocaust og under hvilke betingelser massemyrderier finner sted. Men den er også en samtidskommentar om hvordan vi forholder oss til dagens trusler mot rettsstaten og det liberale demokratiet, helt konkret ned til hvordan et terrorangrep under Trumps kommende presidentskap kan bli brukt som påskudd for å innføre unntakstilstand. Snyder har også skrevet et kort notat som har fått stor utbredelse: «20 Lessons from the 20th Century on How to Survive in Trump’s America»

Til spørsmålet om hva vi kan lære av Holocaust hamrer Snyder inn: Vi må handle før vi havner i den tilstand av lovløshet som muliggjorde masseutryddelsen. Spekulasjoner om hvorvidt vi personlig ville reddet de forfulgte når rettstaten og voldsmonopolet er brutt sammen er lite relevant: De aller fleste av oss er ikke helter som risikerer livet for å berge andre. Vi må handle nå for å ikke havne dit vi ikke vil. 

Snyder beskriver også de siste generasjoners vestlige samfunn der tilgangen på mat har vært en selvfølgelighet som et historisk unntak, som en situasjon som gjennom klimaendringer og nye folkevandringer igjen kan endre seg. Vi må erkjenne muligheten for nye katastrofer og forbrytersk politikk og gripe dagen vi har nå til å unngå å gjenta katastrofale versjoner av ‘politics of despair’.

Men herfra skal jeg gi ordet til Snyder selv. Først om to utbredte forståelser av 

tid og historie:

Den feilen jeg gjorde da jeg var student her, var at jeg trodde vi hadde nådd uunngåelighetens tidsalder, at vi visste hvordan ting ville gå. 

[..] Disse to måtene å erfare tid på: Den første kalte jeg uunngåelighetens politikk. Den består i at vi tror vi stort sett kjenner retningen som utviklingen vil ta. Nå benytter vi ikke uttrykket fremskritt lenger, for det er så 50-talls. Men vi har en grunnleggende ide om hvor det bærer hen. Så også med Fukuyama i 1990 og hans «End of history?» : Det kommer i det store og hele til å arbeide seg fram mot et liberalt demokrati. Det er dette jeg kaller uunngåelighetens politikk.

Dette som er motsatsen til den flate fascistiske forståelsen av tid, en evighetens politikk hvor ingen ting grunnleggende nytt noensinne skjer. Det er intet mål, og vi bør ikke vente oss noe heller. Ingen ting som helst vil noensinne bli virkelig bedre.

[..]Denne ideen utelukker også historien, men på en annen måte. Den forandrer tiden til en fullstendig flat horisont hvor alt som har skjedd tidligere bare er et slags monument som stikker opp i horisonten. Det er verken nært eller fjernt, det er alt sammen på en middels avstand, og alt det som skjedde i fortiden forteller oss om våre egne dyder og hvordan vi stod imot angrepene fra De Andre.

[..] Jeg tenker at de begge to er feil, men også at de begge i det minste kan betegnes som autoritære. For den første sier at det er ingen spesiell grunn til å gjøre noe som helst, fordi historien selv ordner opp. Og den andre sier at det er ingen grunn til å gjøre noe, for det kommer ikke til å bli noen fremtid uansett. Så den ene hevder seg å kjenne til hva fremtiden bringer, og den andre at det blir ingen fremtid. Og hvis du veksler mellom den ene og den andre er det ingen påvirkning av historiens gang noe sted. Jeg opponerer mot begge disse posisjonene.

Og jeg synes det ærlig talt ikke er lett. Det skjer på flere ulike måter at mennesker av god vilje veksler mellom den ene og den andre posisjonen. Som for eksempel argumentet med at det er den liberale ideologiens feil, derfor bør vi slutte med å være liberalere. Dere kjenner denne forestillingen om at liberalere fremkaller fascisme og kommunisme og alskens dårlige ting, derfor burde vi bare… vi burde skamme oss over oss selv. Men å føle seg mindreverdig er ingen holdning å innta overfor historien.

[..] Vi kan ikke hylle inn den liberale tenkningens historie inn i en dialektikk hvor liberalerne synes å ha vunnet, så blir de forblindet av sin seier, og så må de med nødvendighet tape. Jeg håper virkelig vi kan unngå det. Jeg vedgår at det skjedde en gang. Jeg vedgår at det har skjedd en gang allerede, og det er den historien jeg forteller. Men jeg tror at en kan ha en forestilling om liberale verdier hvor en sier at en ikke med nødvendighet vil vinne, at en kan tape kampen. Vi har tapt en gang før. Men ikke desto mindre finnes vi her i virkelighetens verden. Det som bekymrer meg litt ved liberalere og deres opponenter er at man sier at liberalismen, så snart den mister noe terreng… liberalere må vinne alt, ellers mister de alt. Jeg kan ikke se hvorfor det skulle forholde seg slik.

[..] Eller den rent ut fascistiske idé om at historie har lenge vært kjedelig, la oss gjøre den spennende igjen. La oss knuse noe. Eller ordet sammenbrudd, alle elsker ordet sammenbrudd. La oss rive fra hverandre for sammenbruddets skyld. [se Slavoj Zizek overs. anm.] Jeg er imot begge. Ingen av dem motiverer oss til handling, det er mitt poeng. Så jeg forsøker å pledere for et syn på historie som er kontra-intuitivt. Fordi vi er vant til å tenke historie i den forstand at vi sitter i en sofa og leser en bok. Jeg forsøker å formidle at en oppfattelse av historie gir oss en følelse av tid. Og denne følelsen av tid gir oss en oppfatning av at vi faktisk kan være i stand til å gjøre noe med verden. Dette er åpenbart ikke noe revolusjonært banner jeg ber dere følge. Men det jeg sier er at vi risikerer å falle fra en feiltakelse til en enda farligere feiltakelse. Og vi må klore oss fast et sted imellom dem.

[..] Jeg er en pluralist innen tenkning, jeg tror det er en mengde av andre ideer der ute også. Og en av liberalismens iboende tendenser er å si at fordi vi er universalister er det alt eller intet, vi må vinne en fullstendig seier, ellers vil vi måtte lide et fullstendig nederlag. Og jeg frykter at det er en del av hvorfor liberalere beveger seg mellom de to posisjonene. Og jeg forsøker å si at det må ikke være slik. 

Når boblen brister ligner vi nazistene mer enn vi aner.

[..]Innenfor hele verdens historie, med unntak av 60 år av vestens etterkrigstid, var mat alltid en del av politikken. Det var ingen politikk uten tilgang til mat, det var ingen mat uten som følge av politikk. I den forstand er Hitler og «Lebensraum» og alt det der normalt. Jeg mener normalt i den forstand at han ikke skiller mellom aggresjon og ernæring. Det er faktisk ganske normalt. Vi, dere, og min generasjon, generasjonen over meg og kanskje en halv generasjon til, det er de eneste menneskene i verdenshistorien som noensinne hadde denne forestillingen om at politikk kunne bli adskilt fra ernæring. Og det hjelper en til å tenke at historien virkelig kan nærme seg et mål. For det er det vi har sloss om. Når du ikke til daglig er opptatt av spørsmålet om hvordan skaffe seg nok mat blir forestillingen om at alt dreier seg om ideer, og at de beste av dem vil seire, da blir en slik måte å tenke på mer plausibel. Så nå argumenterer jeg for en historisk kontekstualisering, fordi jeg hevder at vi befinner oss i denne veldig spesielle boblen, og at jeg tror denne boblen vil komme til å briste. Jeg tror det er en del av vårt problem. Når jeg hevder at vi ligner nazistene mer enn vi aner… vi må bli klar over den boblen vi befinner oss i før vi kan skjønne hvordan vi vil reagere når den brister.

Om Donald Trumps valgseier og ‘it can’t happen here’.

[..]Jeg har ingen tro på amerikansk eksepsjonalisme. Amerikansk eksepsjonalisme er for meg et annet ord for selvtilfredshet. Du tror at du er et unntak, derfor trenger du ikke tenke, ikke sant. Vi er så stølbeint når ting som det i Ukrainia skjer. Det kommer til å være en smertefull sammenligning, men ukrainerne var mye raskere til å reagere på de samme tingene som vi fikk i 2016. Russerne begikk den samme cyber-krigen mot Ukrainia som de gjorde mot oss, og ukrainerne var mye raskere til å reagere på det. Og de er også langt mer skeptiske og raskere til å reagere på dette fenomenet vi kaller fake news enn det vi er. Det er en drøy generalisering, men jeg var på begge steder, og jeg har en sterk fornemmelse av at det forholder seg slik. Vi reagerer mot det samme fenomenet, vi hinker etter på en måte, vi er usikre, hvem vet. ‘Å ja, noen ble visst valgt her’. Dette er noe som bekymrer meg.

Det er en del andre grunner for at folk valgte for Trump. Det er noen grunner som man ofte ikke er så klar over på østkysten. Et fenomen vi bør huske på er alle de som først stemte på Obama for så å stemme Trump. Hvis du tok disse gruppene ut ville de begge ha tapt valget.

I Ohio fikk Trump mange av de folkene som tidligere stemte på Obama. Så vi må følgelig tenke litt mer på disse identitære greiene, vi må tenke over om hvorvidt det alt sammen bare handler om rasisme, som er den forenklende formelen vi ofte benytter. Og jeg tror det er en del mer grunnleggende ting det handler om, som det at folk virkelig blir rammet av globalisering. Vi liker ikke denne fortellingen, ikke sant, men det gjenstår det faktum at de virkelig blir rammet av globaliseringen, det skjer virkelig, at det er virkelig klasseinteresser som er involvert i dette. Og med rette eller urette – jeg mener naturligvis med urette – oppfattet disse folkene Trump som sin mann, og at det er her de blir invitert inn i hans narrativ, og det er herfra at ting begynner å bli farlige. Grunnen til at jeg fortsatt har litt håp igjen er at jeg tror vi faktisk kan forstå noe av det 20. århundres historie. Så hvis jeg for eksempel sier riksdagsbrann burde vi på refleks tenke at hvis det skjer en terroristhandling på noen sensitive områder i USA et par måneder inn i Trump-administrasjonens embetstid bør vi ikke sprette opp og ned og skrike at nå må vi innføre unntakstilstand og suspendere parlamentet. Vi bør vite at det er det eldste trikset i den hitlerske dreieboka.

Unntakstilstand innføres etter riksdagsbrannen

Vi bør vite at en unntakstilstand ble erklært i Tyskland etter riksdagsbrannen, og at den varte helt fram til 1945. Vi kan kjenne igjen disse tingene. Og det er faktisk ikke så mange nye ting i denne evighet-dreieboken. Riksdagsbrannen inntar en viktig plass. Så det er ting vi kan holde utkikk etter. Det er derfor jeg vier så mye av min presentasjon til… la oss huske at det finnes et historisk øyeblikk. Fordi i et slikt øyeblikk er det disse mønstrene og eksemplene som vi kan trekke ut av historien. Da riksdagsbrannen skjedde hos tyskerne var de ikke klare for det. Det er ingen grunn for at ikke vi skulle være forberedt på en riksdagsbrann. Jeg tenker naturligvis ikke på den konkrete riksdagen. Den er i orden, jeg har sett deres brannalarmer – de har virkelig gode brannalarmer. Det heter ikke Riksdagen lenger heller. Men dere skjønner, dere tar poenget. Hvis noe eksploderer i USA – gud forby – bør vi ikke straks tenke at dette betyr at vi straks bør innføre unntakstilstand. Vi bør være forberedt.

Det finnes profesjoner der sannhet er veldig viktig. Journalistikk, historie. Vi trenger bare å se om omkring for å skjønne hva som skjer med journalistikken. Dens posisjon er sterkt truet, finansielt og ideologisk. Forestillingen om at det ikke finnes noen sannhet er en forestilling som er blitt pådyttet og kastet mot journaliststanden. Og nå ser vi interessant nok, hvis du leser overskrifter i New York Times og Washington Post nå i de seneste uker, så har de gjort en slags vending.

Jeg mener, Washington Post har overskrifter som lyder – nå parafraserer jeg – «Trump hevder ubegrunnet» - at en benytter ord som ‘ubegrunnet’ i en overskrift, det er noe nytt i amerikansk journalistikk. De beveger seg bort fra et ‘på den ene side og på den andre side’, ‘jeg leste det på internett’ – i motsetning til at jeg leste det i et leksikon. De beveger seg bort fra dette, noe som er interessant. Dere vet at jeg ikke kommer til å definere sannheten for dere her, men jeg tror at sannhet som en faglig målestokk er veldig viktig for profesjoner som journalistikk og historie. Og dette er begge to profesjoner som i min fremstilling her er med på å kjøpe oss tid. 

Tysk kolonihistorie før 1. verdenskrig

Om nazismen og den kolonialistiske tenkemåten som formet Hitlers politiske verdensbilde:

[..] Jeg holder med de transnasjonale, post-kolonialistiske folkene på dette punktet, det er bare at jeg inkluderer hele Europa inn i dette. Vanligvis markerer man Europa og sier at dette er det området der folk koloniserer, og så markerer man resten og sier at dette er hvor folk blir kolonisert. Jeg kjøper hele den post-kolonialistiske greia, jeg bare mener at man må være konsistent og at vi ikke skal putte de hvite folkene her og de brune der; det hele er en og samme prosess og folk koloniserer folk hele tiden uaktet av hva vi oppfatter som rase. Noe som bringer meg til ditt Hannah Arendt-poeng: ja visst, det er fullstendig riktig. Jeg mener Hannah Arendt fremførte dette argumentet basert på sigarettrøyk og lesning av Joseph Conrad [Heart of darkness], ikke sant. Men jeg tror hun fundamentalt sett hadde helt rett. Intuisjonen til å ta utgangspunkt i en oppvekst som Hitlers, der verden var behersket av imperier, og der det rom Tyskland hadde for å skape sin plass i solen var i ferd med å forsvinne, og der Hitler konkluderer med at det eneste stedet… at det en må gjøre er å anvende imperialismens logikk på Europa selv. Ikke at han er fullstendig konsistent. Noen ganger snakker han om Ukrainia og India, noen ganger der Afrika, noen er det vestover i USA. Men i hvert eneste tilfelle er det en slags referanse til imperier. Og det følger av dette at det ikke virkelige stater der. De ser kanskje ut som stater. Så han inntar den samme holdning overfor Polen og Sovjetunionen som europeiske kolonister inntok overfor de politiske enhetene de støtte på i andre deler av verden; dette er ikke virkelige stater, dette er ikke virkelige folk, de har ikke egentlige rettigheter. Og det er logikken bak ødeleggelsen av de innfødtes politiske orden, uansett hva den måtte bestå i.

Vi omfattes av internasjonal rett, men den gjelder ikke internasjonalt, den gjelder for oss. Så en slags skitten liten hemmelighet om hvordan den europeiske unionen fungerer er at de folkene som hadde hevdet at den internasjonale retten bare gjelder bare for oss endte opp med å bare ha Europa. Og da gjaldt internasjonal rett dem, og de anvendte den utmerket på seg selv. Så Frankrike eksisterte som stat, Storbritannia eksisterte som stat. Min forståelse og sterke følelse er at nasjonalstaten er en nødvendig men utilstrekkelig størrelse, at den må ha en slags… Så folk som tror at EU kan eksistere uten noen politiske instanser på lavt nivå tror jeg tar feil. Men jeg tror samtidig at de tar feil som tror at et hvilket som helst land, si Montenegro eller Makedonia eller til og med Storbritannia vil kunne overleve uten politikk på et overgripende høyere nivå. Jeg tror en må gjøre begge ting samtidig.

Om opportunisme som historisk fenomen og viktigheten av å betrakte ‘det evig menneskelige’ i en historisk kontekst:

Opportunisme som historisk fenomen… Jeg kan kanskje si at folk generelt sett er opportunistiske, eller at noen er det, eller at det til og med finnes noe slikt som en autoritær personlighetstype. Men det jeg mener er at så snart vi befinner oss på dette nivået har vi ikke lenger sjangeren historisk historie, da er vi på vei mot evigheten. For det en faktisk sier, er ‘sånn er menneskene’. Ok, de er slik, men da har vi ingen historie. Da har vi ikke historie lenger. Hvis du kan skape en situasjon hvor en slik beskrivelse er gyldig, så sammenfaller det med min beskrivelse av hvordan Holocaust for en stor del skjedde, at vi bringer mennesker til det punkt hvor det eneste som gjelder er opportunisme. Fordi det er historisk uforutsigbart. Vi kan befinne oss i en verden lik den vi befinner oss i nå, der lov gjelder og alle slike ting fortsatt er gyldige. Eller vi kan befinne oss i en verden hvor bare opportunismen gjelder. Og da befinner vi oss i en verden slik den var i la oss si Latvia 1943. Når vi er i en slik verden oppfører vi oss ganske annerledes. Så jeg vil bare plassere dette poenget i en historisk kontekst og si: Ja, det vil kunne være en beskrivelse, men en beskrivelse av en bestemt form for verden. Og der begår folk handlinger – og det er det som er så viktig – der begår folk handlinger som de under andre omstendigheter aldri ville ha begått.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !