"Nordlendingen" i bestemt form flertall -noen randbemerkninger fra en "lucky bastard".

Nordlendingen, representert ved en av dem, Peder Fredriksen, min bestefar. 

Et av Edmund Edvardsens sentrale poeng i boka «Nordlendingen» er at «maktbaserte kulturmøter» virker ødeleggende. Boka omhandler en nordnorsk kystforankret kulturs møte med et «kulturelt Norges-pensum», hvor det fra starten av er klart hvem av partene som er oppdragere som bør etterstrebes og kopieres, og hvem som kommer fra «det mindreverdige og laverestående, ikke minst på språkets område»(s.62). Motsetningen Herre/Knekt er den overordnede inndelingen i Edvardsens perspektiv, og det blir et slags tema med variasjoner som gjentas som i en barokk-kantate i bok etter bok. Edvardsens prosa er medrivende, han behersker talekunstens bruk av både etos og patos. Gjennom effektivt bruk av skjønnlitterære virkemidler og personlige anekdoter bibringes leseren et overordnet perspektiv som er sterkt preget av Michel Focaults historieskrivning. 

I boka Nordlendingen er rammefortellingen hvordan Herren disiplinerer Knekten gjennom påføring av skam. Utgangspunktet er medisinalberetningene fra Nord-Norge fra siste halvdel av 1800-tallet. Edvardsen er opptatt av «kulturmøtets psykologi», hva som skjer når det nasjonale oppdragelsesprosjekt i skikkelse av lærer, lege eller prest setter allmuens skikker i skammekroken og gir tilsnakk på grunn av fyll, seksuell uorden, urenslighet etc. 
Edvardsen påpeker at «det er ikke nordlendingens egen stemme vi hører i legenes beretninger», og setter seg fore å «i noen grad bøte på dette» ved å «sette oss inn i den innfødtes verden slik at det skal være mulig å forstå oppdragernes holdning og gjerninger også derfra» (Edvardsen 1997, s133). Innledningsvis befestes fortellerstemmens etos ved at forfatteren selv i første kapittel skriver seg inn i den lange rekken av nordlendinger som gjennom asymmetriske kulturmøter disiplineres inn i den nasjonale orden via skam, i dette tilfelle på grunn av ens dialekt. Det er presist observert og livaktig formidlet.

Dette er altså programmatisk «historie nedenfra[i]», her fremført i en karnevalistisk stil der det opphøyde blir latterliggjort og den misaktede opphøyes. Nordlendingen som, med en vending fra Focault, alt for ofte «internaliserer herskerforholdet og gjør seg selv til kilde for egen underkuelse» (s.69), tilkjennes nå gjennom Edvardsens mot-skrift endelig heder og verdighet. Edvardsen deler nemlig ikke medisinalberetning-forfatternes forutgående forståelse. 

I stedet for å riste bekymret på hodet over allmuens manglende bordskikk, sedelighet, renslighet etc., leser Edvardsen medisinalberetningene som det nasjonale modernitetsprosjektets disiplinering og gleichschaltung, som eksempler på en arrogant og uforstående, monologisk kulturimperialisme. [ii]

Men også Edvardsen kan leses ideologikritisk.[iii] Jeg oppfatter Edvardsens enkle herre/knekt-dikotomi som døv og blind for det mangfold av divergerende oppfatninger som hersket, der mange «innfødte» nordlendinger selv identifiserte seg med og deltok i et moderniseringsprosjekt de oppfattet som et ekte fremskritt. 

Edvardsen havner farlig nær en essensialistisk noble savage-fortelling om en kultur som var tilpasset og i harmoni med den nordnorske naturen, før modernitetens agenter trampet inn og, godt hjulpet av lokale medløpere, satte den folkelige fornuft i skammekroken. Når kamp mot lus og skitt avskrives som «øyentjeneri» (s.211) for eliten, er det tydelig at f.eks. sanitetskvinnene ikke teller med som «nordlendingens egen stemme».[iv] Å skulle snakke på vegne av «folkevettets» eller «den innfødtes verden», å liste opp beskrivelser av Amerikas indianere eller nordlendinger som eksempler på samme fenomen, enten det er tale om 1890-tallet eller EU-avstemningen i 1994, blir i min verden en litt for sveipende beskrivelse. Det har mer preg av essensialistisk minnekultur enn edruelig historieformidling. For å sitere historikeren Peter Novick:

Å forstå noe historisk er å være seg bevisst dets kompleksitet, å ha tilstrekkelig upartiskhet til å kunne se det fra ulike perspektiv, å akseptere dets flertydighet, inklusive den moralske flertydighet ved hovedpersonenes motiver og handlinger. Det kollektive minnet forenkler, ser hendelser ut fra et bestemt engasjert perspektiv. Det er utålmodig overfor flertydigheter og reduserer hendelser til mytiske arketyper. Historisk bevissthet vil ut fra sin natur fokusere på hendelsenes historiske korrekthet – at de fant sted den gang og ikke nå, at de vokste ut av omstendigheter som var annerledes enn de som nå er rådende. Minnekulturen vil til forskjell ikke han noen følelse av tidens gang, den fornekter det forgagne ved sitt objekt og insisterer på dets vedvarende nærvær. Typisk vil et kollektivt minne, i alle fall et som tilskrives noen betydning, forståes som å uttrykke en eller annen evig eller essensiell sannhet om en gruppe, vanligvis en tragisk sådan. (Novick 2000) [v]

Å skulle dra paralleller til dagens samfunn ut fra disse kapitlene – som oppgaven ber oss om å gjøre – synes jeg blir veldig vanskelig, for det dreier seg om haltende analogier. 
Edvardsens identitetsbyggende offer-narrativ betjener seg selv av nasjonalismens mest problematiske identitetsforestillinger, som overføres på den nordligste landsdelen,. På og mellom linjene trer en tidløs essensiell nordlending fram med sin enkle og ukunstlete kultur. «Vi» har måttet tåle uforstand og arroganse opp gjennom århundrene. Dette fortsatt krenkede «vi» er faktisk den viktigste identitetsbyggende forestillingen for den kulturelle Nord-Norge-bølgen. 

En ser med lengsel tilbake på kulturformer og næringsveier som tolkes som mer ekte og nordnorske enn det nordlendinger flest i dag sysler med. «Og kampen fortsetter», ifølge denne rammefortellingen. Ifra Trollfjordslaget via EU-avstemming til kamp mot oljeboring utenfor Lofoten: Søringan, den signifikante andre, representerer selve antitesen og den mørke bakgrunn som vår egen truede nordnorske identitet skal tre fram fra. «Vi» hytter trassig neven mot strukturrasjonaliserende byråkrater, økonomer, planleggere, livsfjerne teoretikere o.a. medløpere for Makta og de som tror de tilhører De Fine. På dette punktet er 70-tallets venstrepopulistiske virkelighetsforståelse slående lik dagens høyrepopulisme. Den samme beleirede bunker-mentaliteten og okkupasjonsretorikken. 

Edvardsen stilisering av maktbaserte kulturmøter blir et teaterstykke der nordlendingens rolle og kultur er en tidløs mytisk størrelse. Å få sin egen nordnorskhet tolket som en essensiell egenskap er en tvetydig, ubekvem opplevelse. Selv når utgangspunktet ikke er nedlatende hodeklapping, men vill begeistring. Er det meg de ser, eller den forelskedes projisering av sin egen idealfigur? Edvardsens tildeling av et «eget landskap» hvor jeg kan «mestre, være min egen kropp og kunnskap», kan lett bli et naturskjønt reservat en blir innesperret i. 

Selve bruken av ord som «kulturell bastard» forutsetter jo forestillingen om noe ekte, opprinnelig og ubesudlet. Men som Ingrid Piller påpeker: Forståelsen kultur som en uavhengig eksistens er essensialistisk: den behandler kultur som noe folk har eller tilhører. Det prosessuelle synet på kultur er konstruktivistisk: det behandler kultur som noe folk gjør eller gir til beste. (Piller 2011, s.15). Kultur er alltid «work in progress», ikke noe fast og statisk:

It focuses on the complexsity of culture as a fluid, creative sosial force which binds different groupings and aspects of behaviour in different ways, both constructing and constructed by people in a piecemeal fashoin to produce myriad combinations and configurations”(Holliday, Hyde, Kullman, 2010. S.2)  


Og imens har landsdelens empirisk eksisterende og lett manipulerbare «folk flest» for lengst identifisert seg med både modernitetens nye næringsveier, kulturuttrykk, samt naboer med uklar opprinnelsesmerking. Die hard-representantene for gårsdagens folkekultur danner små lommer av oppholdende kulturstrid (ofte med statsstøtte sørfra) mot den nye tid, som jo har det med å ødelegge verden slik vi kjente den. 
Men «vi står han av» og klarer oss angivelig utmerket godt selv. «Wir brauchen keine Obladi, Oblada, wir haben unsere Volkslieder», formante DDRs partisjef Honecker den troløse ungdommen som lyttet til den nye tids forføreriske stemme. Edvardsens helt Laurits spiser sammen med katta på bordet, og uten jåleri som kniv og gaffel. Det var da godt nok før i verden. (s.215)

Noen vil vel finne denne tekst respektløst raljerende, attpåtil skrevet av en mangeårig bonde av husmannsslekt. Er jeg blitt en historieløs og arrogant medløper for makta, en streber som i kampen for å øke sin egen kulturelle kapital skammer seg over sin enkle bakgrunn og tråkker på de som gikk foran? Jeg har studert historie fordi jeg tror det gjør det lettere å forstå hva som ledet oss dit vi er i dag. I møtet med den fremmede må jeg som Edvardsen basere meg på det han kaller «en tynn adjektivistisk gjetning om den Andre» (Edvardsen 2013 s.165), og jo mer vi kjenner av et områdes kulturelle referanser og historie, desto bedre skjeftet blir vi til å forstå de menneskene som bor der i dag, så langt som den adjektivistiske gjetningen rekker. Men som Edvardsen selv poengterer (s.165): 

«En slik førsteinnbilning er uunngåelig i møtet med det fremmede eller den Andre. Førsteinnbilningen er en slags foreløpig hypotese. Problemet oppstår når førsteinnbilningen uten videre blir stående, den stivner til paradigme og blir tatt for gitt som fundament for samhandling, politikk og profesjonell praksis.»

Just presis. Vår definisjonsmakt kan gjøre andre maktesløse.
«Don’t frame me», sier en til de fremrykkende fortolkere. Uansett hvor godt ment det måtte være. 

Hva består så min kulturelle identitet i? 
Slik jeg ser det, får vi en stor del av vår selvforståelse gjennom det vi gjør, de ulike roller vi spiller i ulike sammenhenger. Og ulike situasjoner krever at vi aktiverer ulike repertoar og kompetanser som en tilegner seg. En aksler disse rollene så godt en kan, og gjennom praksis skapes det en dynamisk forståelse av hvem vi er. Noen år var jeg for eksempel småbarnsfar og bonde i Steigen. Eller bokanmelder. Eller kelner. Det er alt sammen rolle-erfaringer som jeg ville tatt fram hvis noen den gang hadde spurt hvem er du, egentlig? Nå er alt dette fortid, historie. Nå lever jeg av å transkribere det folk sier i intervju og mitt hverdagsspråk er tysk og norsk. Er jeg berøvet mitt eget landskap og språk? I en viss forstand ja. Tidens elv gjorde meg til en immigrant fra en annen tid og et annet sted, lik mine nye landsmenn som strever med å tilpasse seg nye omstendigheter. Verden av i går forvitrer til det ugjenkjennelige for alle av oss. Det er modernitetens grunnvilkår. Som forfatteren Taiye Selasi sier i en TED-forelesning: 

«Kanskje er det største problemet ved å komme fra et sted er myten om å vende tilbake til det. Jeg blir ofte spurt om jeg har planer om å vende tilbake til Ghana. Jeg reiser til Accra hvert år, men jeg kan ikke «vende tilbake» til Ghana. Det er ikke fordi jeg ikke var født der. Min far kan heller ikke vende tilbake. Landet jeg ble født i… det landet eksisterer ikke lenger. Vi kan aldri dra tilbake til et sted og finne det igjen presist som da vi forlot det. Noe vil alltids ha forandret seg. Mest av alt oss selv. Mennesker.»

Vi lever ikke lenger i en kultur der noen få voksne kan lære fra seg alle nødvendige ferdigheter som barna behøver for å klare seg i en felles livsverden som foreldrene er fortrolige med. Og i de fleste sammenhenger er vår bakgrunn som nordlending nokså irrelevant. Og det er nettopp tilegnelsen av «et kulturelt Norges-pensum» som gir nordlendinger som oss og nye landsmenn språk, munn og mæle for en ny tid, som gir oss redskap for «empowerment». 

Moderne samfunn har spesialiserte yrker og funksjoner. Mange av dem handler om å på et eller annet vis behandle og tolke tegn. Det impliserer ofte definisjonsmakt. Noe i kraft av tittel og stilling alene, og ofte i kraft av å beherske en fagterminologi som den andre (brukeren, som det med en evfemisme heter) ofte ikke behersker. Og vi forholder oss i vår yrkesutøvelse til ulike grupper. 

Faren består i at en kun får øye på det en kjenner fra før. Det gjelder å ikke bli blind for de individuelle variasjoner og erfaringer, og det genuint nye ved ens egen tid. Vår kultur blir ikke en felles kultur bare fordi vi bor i et geografisk område med den samme lange distanse til hovedstaden. Kultur og selvforståelse veksler med tiden, og den skapes gjennom en kontinuerlig praksis. En maktkritisk tilnærming til kulturmøter bør også implisere en selvkritisk bevissthet om egen profesjons- og definisjonsmakt. Nordnorsk eller ei.

Foto Marit Schrøder Elvik 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

[i] i tradisjonen fra Emmanuel Le Roy Laduries https://nn.wikipedia.org/wiki/Emmanuel_Le_Roy_Ladurie

http://ivarbakke.blogspot.no/2015/01/fortiden-er-ikke-lenger-hva-den-var.html

[ii] Metoden er ikke ny. Arne Garborgs satiriske anmeldelse av Hanna Winsnes’ kokebok i tidsskriftet Samtiden 1890 er et eksempel på en slik ulydig lesning.

[iii] Se f.eks. Drivenes Einar-Arne: Sorgen over de tapte lus». Anmeldelse av boka Nordlendingen av Edmund Edvardsen. Nytt norsk tidskrift nr 1. 1998 s.94-97

[iv] Einar-Arne Drivenes i replikk til forfatteren, Nordlys 22.10.1997:

«Ett av mine poeng er at nordlendingene i hans versjon ensidig gjøres til offer for ei modernisering påført utenfra. Dette sies ikke noen steder eksplisitt, men for meg blir dette et påtrengende inntrykk etter å ha lest boka. Dette kan ikke bare ha noe med leseren å gjøre, men også med teksten. Ved å gjøre moderniseringas omkostninger til noe spesifikt nordnorsk kommer forfatteren i skade for å glemme at moderniseringa også foregikk innenfra og nedenfra. Når han skal beskrive den sida av moderniseringa, tar han i bruk det nedlatende og negativt ladede begrepet «øyentjenere». Hva er hensikten med det, annet enn å vise at de nordlendinger som mente at vi hadde noe å hente ved å endre f.eks. hygienestandarder egentlig bare var ute etter å plapre kultureliten etter munnen? Er ikke denne begrepsbruken egentlig ei umyndiggjøring av mange av våre mødre og bestemødre?”

[v] To understand something historically is to be aware of its complexity, to have sufficient detachment to see it from multiple perspectives, to accept the ambiguities, including moral ambiguities, of protagonists' motives and behavior. Collective memory simplifies; sees events from a single, committed perspective; is impatient with ambiguities of any kind; reduces events to mythic archetypes. Historical consciousness, by its nature, focuses on the historicity of events—that they took place then and not now, that they grew out of circumstances different from those that now obtain. Memory, by contrast, has no sense of the passage of time; it denies the "pastness" of its objects and insists on their continuing presence. Typically a collective memory, at least a significant collective memory, is understood to express some eternal or essential truth about the group—usually tragic. (Forf.oversettelse) Novick, Peter (2000-09-20). The Holocaust in American Life (Kindle Locations 90-97). Houghton Mifflin Harcourt. Kindle Edition.

Litteraturliste:

Bøker:

Edvardsen Edmund (1997) Nordlendingen Oslo. Pax Forlag
Edvardsen Edmund & Holthe Halgeir (red.) (2013) Klientens stemme –hjelperens blikk. Universitetsforlaget. Focault Michel: Histoire de la folie a l'age classique (1961) (norsk oversettelse av Fredrik Engelstad og Erik Falkum: Galskapens historie i opplysningens tidsalder 1973)

Focault Michel: Surveiller et punir. Naissance de la prison (1975)(norsk oversettelse av Dag Østerberg: Overvåkning og straff : det moderne fengsels historie, 1977) Focault Michel: L'histoire de la Sexualité (3 bd. 1976 – 1984)(norsk oversettelse av Espen Schaanning: Seksualitetens historie, 3 bd., 1999 – 2002)

Novick, Peter (2000). The Holocaust in American Life. Houghton Mifflin Harcourt. Kindle Edition.

Tidsskrift: Drivenes Einar-Arne (1998) Nytt Norsk Tidsskrift, 1, 94-97

Aviser: Drivenes Einar-Arne (1997) Nordlys 22.10.1997

Fryktløs

Du var kanskje 6 år den gangen og ikke redd for noe. Og veldig glad i å kjøre traktor. Jeg må ha vært rundt 33, og om jeg ikke akkurat var fryktløs, så var jeg i hvert fall langt dristigere enn det jeg er nå. Før barfrosten rakk å bite seg fast den høsten var det kommet rikelig med snø. For å komme til skogsteigen vår under fjellfoten må en over myra. Kjører en tom traktor og tråkker vei, så slår frosten ned der du har kjørt sånn at det bærer med fullt lass et par dager senere. Det hadde folk gjort før oss. Motet og flaksen har berga så mange. Så vi la i vei, bare oss to.   

Snart lå bygda bak oss i det svinnende desemberlyset. Bare den godslige brummingen fra motoren og lange sletter med snø foran. Snøskavlene var større her oppe under fjellet, men vi stanget oss nå gjennom. Var det her det gamle hestetråkket gikk? Med ujevne mellomrom kjente jeg meg igjen. Jo, vi var på rett vei. Og nå var vi nådd lengre enn halvveis. Ikke lett å se kuler og dumper i terrenget når ingen har gått foran og satt spor i snøen. Bare hvitt i det bleke skinnet fra lyktene. Nå kom et langt strekk uten vegetasjon. Ikke godt å si hvor veien gikk. Var det kanskje likevel best å snu? Jeg skimtet en enslig furu langt der fremme som jeg mente å dra kjensel på. Hvis du feiger ut nå er alt sammen til ingen nytte. Du er nesten over på sandmoene. Jeg pratet meg selv til mot og fortsatte.

Plutselig setter traktoren seg bakpå og mister fart. Full gass nå, inn med differensialsperra, ikke miste farten. Nå er vi praktisk talt over, framhjulene har fått landkjenning. Men så er det stopp. Ikke fortsett å spinn nå, du graver deg bare ned.

Er det farlig pappa, spør du. Nei ikke farlig. Men jeg må stoppe traktoren nå og slå av lysene. Det blir stupmørkt før øynene venner seg. Og veldig stille. Konturene av et fjell foran oss, og et stort, taust landskap rundt om. Det har vært her bestandig, det har et hav av tid, og vi blir bitte små. 

Gjørma som står til navet rundt bakhjula virker svart som bek mot den bleke snøen. Vi står i en gammel torvdam, aner jeg nå, noen meter til høyre for hestetråkket. Nei ikke farlig, gjentar jeg høyt til oss begge. Men vi må til folk og få dratt opp traktoren før den fryser fast, tenker jeg. Det kan ikke vente til i morgen. 

Jeg holder traktordøra åpen. Kom nå, jeg skal bære deg, du kan ikke gå i den dype fokksnøen. Varmen fra den søvnige guttekroppen mot meg. Jeg løfter ham ut fra den lune traktorhytta, ut i kulda. Han lener seg inn til meg. Pappa klarer å bære. Pappa er kjempesterk. Pappa kan alt. 

Jeg begynner å gå. En kilometer klarer du vel med guttungen på armen? Vi må rekke ned og gi beskjed så hun ikke blir redd for oss. Og la nå ikke guttungen ane hvor liten du selv kjenner deg. Nei vi skal nok få opp traktoren. Vi må rekke det før fjøstid, hvis nå bare naboen er hjemme. 
Ikke tenk for mye. Gå på nå, hold ut, ikke falle. Holde gutten og motet oppe.

Se der, nå kan vi se lysene fra bygda. Der bor det folk som kjenner oss og vil oss vel. De kan sikkert hjelpe en tosk som har tatt feil av retningen. Det har skjedd før. Varmen din gjennom bevernylondressen. Du ser tillitsfullt på meg. Vi klarer det vi, ikke sant? Jo, vi klarer det. Og frosten har allerede lagt seg i sporene vi har laget sammen. Den bærer vekten av oss to.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

    

Oss vanlig dødelige imellom. Om å miste sin forstand og bli mer tilfreds.

«Hvorfor bekymre seg over hvordan du ser ut når hvordan du tenker er så mye viktigere?» Det er en brite du neppe har hørt om ved navn Shakespeare som stiller dette viktige spørsmålet. Og han svarer: «Sannsynligvis er det fordi rynkene i ditt ansikt er så åpenbare sammenlignet med det som går tapt på innsiden av skallen. Men jeg tror vi bekymrer oss over de feile tingene.» Shakespeare i et radioforedrag på BBC radio? Jepp. «Og det er forfattaren sjølv som les» - som de riktig gamle blant oss husker fra «Ønskediktet» i NRK. Det er som kjent ikke «every Tom, Dick and Harry» som heter Shakespeare, men Tom Shakespeare heter så. 

Og jeg tenkte jeg skulle fange et lite øyeblikk av din kostbare tid med noen tanker omkring det temaet han snakket om; å bli gammel, å langsomt få redusert sin intellektuelle kapasitet.

Visste du forresten at når du er 70 så har hjernen – som knapt fikk plass i skallen da du var 30 – skrumpet så mye at det i gjennomsnitt er en tomme slark der – noe som gjør deg mer sårbar for hjerneblødning hvis du faller?[1] («You shake my nerves and you rattle my brain» har etter denne opplysningen fått en ny konnotasjon) Og at restene av ikke nedbrutte proteinfragmenter som blir liggende som plakk i hjernen øker hos alle, ikke bare hos pasienter med Alzheimer. Men tilbake til Shakespeare, som forteller om en gang han skulle agere kjentmann mens de kjørte rundt i Norwich, og plutselig kunne han ikke for sitt bare liv si hvor de befant seg. Det var et øyeblikk av total panikk. «I løpet av de ti sekundene skjønte jeg hvordan det måtte være å lide av demens. Og det rystet meg til det innerste.»  Er det noe en kan lære av en slikt glimt inn i en sannsynlig fremtid, eller er det en litt for brutal viten som vi bare blokkerer bort fra vår travle og adspredte hverdag?

«Så snart vi kommer over skrekken ved tanken på å miste vår forstand, og som middelaldrende skjønner at vår egne kognitive evner allerede er minkende, burde det gi oss en empatisk holdning overfor dem som ligger foran oss i livskurven.» sier T. Shakespeare. 

William - ikke akkurat low brow?

                                                          Tom &

Han du nå muligens irriterer deg over å ikke huske fornavnet på… han som skrev Stormen… han helsikes… Fenomenet kalles nominell afasi. Du er ikke alene. I følge ordboka er det den «manglende evne til å navngi objekter eller gjenkjenne skriftlig eller muntlig navn på gjenstander». William var det han het, ja. Du visste det jo. Hadde alltid visst det. Det er litt som å miste førligheten i en hånd. Den er der, men den lystrer deg ikke lenger. Det kalles ikke «nominal aphasias» i engelsk dagligtale, men «senior moments». Men altså: William Shakespeare, for Toms sake. 

Men nå prater jeg meg bort. Hva var det jeg… jo, Tom Shakespeare – i det følgende kalt T.S. for å for forhindre flere avsporinger – skriver:

«De fleste av oss overidentifiserer oss med vår forstand. I den berømte kunnskapsøkonomien vi strever med å konkurrere i tjener vi vår usikre inntekt gjennom våre verbale ferdigheter og vår analytiske evner. Og fremfor alt, vår hukommelse. Vi er stolte av vår skarphet og vi – synd å si det, men – ser ned på dumme folk. All dette fører til at vi gjerne er patroniserende overfor gamle folk når de blir litt langsomme og glemsomme. - But life is not just about being fast, it is also about being right» sier D.S., som, bortsett fra ved kjøp av smarttelefon, foretrekker å rådspørre folk som har passert den kognitive middagshøyden: «Det er som når du fotograferer. En må ta hensyn til lukketid, men også tenke på dybdeskarphet. Perspektiv har betydning.» 

Atul Gawande

Den amerikanske legen Atul Gawande viser i boken «Being mortal: Medicine and what matters in the end» til studier som konkluderer med at eldre folk er mer opptatt av øyeblikket enn framtiden, av å være mer enn å gjøre. Hvorfor det er slik hersker det mange oppfatninger om. Er det fordi man resignerer overfor forfallet i egne fysiske og mentale evner, alt det som forhindrer oss i å gjøre det vi ellers ville ha gjort? Eller er det uttrykk for en sent ervervet livsvisdom? Gawande refererer til psykologen Laura Carstensens store undersøkelse om ulike aldersgruppers opplevelse av ulike sinnstilstander.

«Hvis Maslows pyramide var riktig, da går innsnevringen av livet i motsatt retning av oppfyllelsen av våre muligheter, og en skulle følgelig formode at folk ble ulykkeligere når de ble gamle. Men Carstensen research fant det nøyaktig motsatte. Resultatene var utvetydige. Istedenfor å bli ulykkeligere, rapporterte folk om mer positive følelser i alderdommen. De var mindre utsatt for engstelse, depresjoner og sinne. De opplevde prøvelser, ja visst, og flere bevegende øyeblikk, det vil si øyeblikk der gode og vonde følelser er blandet sammen. Men alt i alt oppfattet de livet som mer emosjonelt tilfredsstillende med alderen, selv om alderdom innsnevret livene de førte. Hennes funn reiser følgende spørsmål: Hvis vi med alderen går over til å verdsette hverdagens gleder og relasjoner fremfor å oppnå, ha, skaffe oss ting, og hvis vi opplever at dette gir oss økt tilfredshet, hvorfor tar det oss så lang tid å nå dit? Hvorfor venter vi til vi blir gamle? Den vanlige oppfatningen er at dette er lærdommer som er vanskelig å tilegne seg. Å leve er en slags ferdighet. Alders visdom og ro er noe en erverver over tid. Carstensen hadde sans for en annen forklaring. Hva om forandringen i behov og ønsker ikke har noe med alder per se å gjøre? Forestill deg at det bare har med perspektiv å gjøre – din personlige opplevelse av hvor endelig og kort din tid i verden er.»       

---

[1] Even our brains shrink: at the age of thirty, the brain is a three-pound organ that barely fits inside the skull; by our seventies, gray-matter loss leaves almost an inch of spare room. That’s why elderly people like my grandfather are so much more prone to cerebral bleeding after a blow to the head—the brain actually rattles around inside. The earliest portions to shrink are generally the frontal lobes, which govern judgment and planning, and the hippocampus, where memory is organized. As a consequence, memory and the ability to gather and weigh multiple ideas— to multitask— peaks in midlife and then gradually declines. Processing speeds start decreasing well before age forty (which may be why mathematicians and physicists commonly do their best work in their youth). By age eighty-five, working memory and judgment are sufficiently impaired that 40 percent of us have textbook dementia.

Gawande, Atul (2014-10-07). Being Mortal: Medicine and What Matters in the End (p. 31). Henry Holt and Co.. Kindle Edition.

Demokratisk beredskap?

Dette er en antologi med mange av min ungdoms helter, folk hvis tanker har fulgt meg gjennom år og gjennom flere tusen sider. De leverte viktige bidrag til min ungdommelige jakt etter fast grunn under føttene, til allmenne, permanente og universelt anvendbare prinsipp jeg kunne bruke som orienteringspunkter i en forvirrende samtid. Er det slik de bør leses i dag? Jeg er blitt gammel og ambivalent, nesten skeptisk. Ikke til at de løftes fram og leses på ny, men til noe som kan minne som et forsøk på å utlede tidløse historiske lærdommer.

Dette er en bok om mennesker som «har brukt sine åndsevner til å kritisere, avsløre og bekjempe totalitære regimer og ideer», heter det i forordet. Det er en antologi over intellektuelle som har sett det som sin rolle å være «den utrettelige kritiker av makten, og dermed forhindre at maktens trær vokser inn i himmelen». Bokas redaktører tar mål av seg til å levere et utgangspunkt for diskusjon om «hvilken rolle intellektuelle har spilt i fortiden, og dermed hvilken rolle de kan spille i kampen for demokratiet i fremtiden.»

Det lyder ambisiøst og idealistisk. Er det mulig – eller endog tilrådelig – å forsøke å utlede allmenne forestillinger om hva som bør være oppgaven til intellektuelle? Jeg har mine anfektelser om flere av kandidatenes egnethet. Enkelte av dem syntes etter hvert å få et noe sviktende immunforsvar mot totalitære fristelser.  Kanskje utviste Koestler og Øverland mer av demokratisk krigsberedskap enn «intellektuell motstand mot totalitære fristelser» da de ivrigste kaldkrigerne agiterte for angrepskrig mot Sovjet og bruk av atombomber mot russiske millionbyer? Hvor stod de egentlig den gangen disse planlagte forbrytelsene ble debattert som aktuell politikk? Hva var det de advarte mot og oppildnet til? Skal disse nå i dag inngå i en slags intellektuell beredskapsdiktning og framvises som sufflører og moralske eksempler til etterfølgelse i den evige gode strid, kampen mot den totalitære trussel, for demokrati og frihet?

Møtet med historiefagets metode har lært meg å forsøke å fravike tidligere tider (og populærkulturens) tradisjon med å bruke fortiden som «tidløse» moralske lærestykker og forbilder, for i stedet lete etter det særpregede og einmalige ved historiske hendelser. Og historien kjenner mange tilfeller der trusler mot samfunn ikke ble møtt på riktig måte nettopp fordi en tenkte i falske analogier til tidligere hendelser.

Og hvor godt er begrepet totalitarisme egnet som kompass og som den avgjørende skillelinje og lakmustest for de aktuelle veivalg vi i dag står overfor som demokratiske nasjoner?  

Bård Larsen skrev at

«Totalitarisme er ikke et normativt begrep, men et statsvitenskapelig begrep som sier noe om diktaturets innretting. Det sier altså ikke med nødvendighet noe om diktaturets fysiske voldelighet. En autoritær stat kan være mer voldelig (og slemmere) enn en totalitær stat. Folkemordet i Rwanda, per capita det mest effektive massedrap siden Holocaust, skjedde i et autoritært regime. Hvis vi sammenligner det totalitære DDR og det autoritære diktaturet Chile på syttitallet, så var Chile mer brutalt enn DDR. Pinochet myrdet 3000 mennesker. Så mange ble rett og slett ikke drept i DDR (vel og merke etter ca. 1955).»[1]

Mange av de intellektuelle som med iherdighet og presisjon kritiserte kommunismens aksept av konkret lidelse i bytte mot et drømt ideal, var mer enn villige til å levere et intellektuelt forsvar for angrepskriger og den absolutte maktbruk i demokratiets navn. Eller se en annen vei.

Historikeren Tony Judt skrev om Hannah Arent:

«I egenskap av å være forfatteren av den mest innflytelsesrike boken om totalitarisme, var hun veldig klar over trusselen mot det åpne samfunn. Men under den kalde krigens æra stod «totalitarisme», slik terrorisme og antisemittisme er det i dag, i fare for å bli en tvangstanke som truet med å ekskludere alt annet for politikere og intellektuelle i Vesten. Og mot dette reiste hun en advarsel som fortsatt er relevant i dag: 

Den største faren ved å anerkjenne totalitarismen som [det 20.] århundrets forbannelse,   vil være at en i den grad gjør den til en tvangstanke at en blir blind for de mange små og mellomstore onder som veien til helvete er brolagt med.» [2]

Vår hjerne synes å være innrettet mot å tenke i analogier. For det meste fungerer det jo utmerket. Det er bare motstrebende og langsomt at vi kan trenes opp til en kontra-intuitiv leting etter det som kan være genuint nytt og annerledes ved en situasjon, og ikke hva den ligner på av kjente størrelser. Det som preget den kalde krigen var forestillingen om at vi stod overfor en grusom fiende hvis ideologi og hensikter gjorde at vi var i en analog situasjon til de som i mellomkrigstiden kjempet eksistenskampen mot nazismen. Med små tillempninger av historiens skurke- og heltegalleri var retorikken om fortiden veldig lik på begge sider av jernteppet. Og fordi en nå mente seg å stå overfor en parallell situasjon, var intet offer for stort å kreve. Fordi 2. verdenskrig – motsetning til den første – var den nødvendige og rettferdige krig.

Hadde den kalde krigen - som var blitt planlagt og rettferdiggjort som den nødvendige siste utvei - blitt realitet i form av atomkrig, hadde scenen blitt overlatt til kakerlakker og andre mer robuste dyrearter. De hadde vært avskåret fra å reflektere over den intellektuelle virksomheten som gikk forut. Som en skog av maktens trær som vokser helt inn i himmelen ville atomsoppene ha skapt både den totale krig og den evige fred. Kommer boka til å formidle kritisk refleksjon omkring disse tenkernes rolle og den tid de levde i? - tenkte jeg da jeg leste forordet.

Øystein Sørensen åpner ballet med en fin nerde-artikkel om Karl Kautsky. Den dokumenterer at presis og grunnleggende kritikk av den historiske marxismens praksis - som av marxisten Kautsky beskrives som verre enn det mest undertrykkende tsar-regime - var blitt formulert allerede før kuppmakerne fra oktober 1917 hadde rukket å feste grepet om makten. Og siden den kom fra selveste Kautsky, fant både Lenin og Trotskij det nødvendig å svare, selv om de stod midt oppe i en borgerkrig. Polemikken mellom Kautsky og Trotskij er klargjørende med hensyn til revolusjonens ledere og sammenhengen mellom deres teori og praksis. Trotskij – som organiserte den røde hær – leverer et intellektuelt forsvar for terror og undertrykkelse. Kautsky legger konsist fram de fleste av de sentrale innvendinger som senere litteratur har fremført. Profetisk kunne man si, en modig sosialistisk kritiker av undertrykkelse og terror. Hvorfor ble så Kautsky glemt, mens ny-marxistene på 70-tallet hyllet folk som Rosa Luxenburg og andre hvis prinsipielle forhold til demokratiske rettigheter var mer ambivalent?

Jeg tror det er noe i det John Gray skrev om at

«Marxismens tiltrekning for den vestlige intelligentsia lå uansett ikke i at den analytisk utgjorde et overlegent teoretisk system inne samfunnsvitenskapen. Dens appell lå dens egenskap av å være en moralsk rettferdiggjøring [teodice] av historien, der judeo-kristne håp ville bli virkeliggjort uten at det var nødvendig med en gudommelig inngripen som ville være uforenlig med fornuft.» [3]  

Carl Joachim Hambro

I neste artikkel er det selveste Hans Fredrik Dahl som har skrevet om Høyres Carl Joachim Hambro, mannen som var så sentral i kampen for at Høyre ikke skulle kaste sine liberale prinsipper over bord i det opphetede klima som hersket i mellomkrigstiden. Det er et interessant miniportrett av mannen og den tid han virket i. En tid der forståelsen av det jødiske som grunnleggende vesensfremmed fra «vår egen» kultur satt som en motvilje også i kretser som var anti-nazistiske. «Vi har mistet av syne hva det var ved det 20. århundres politiske religioner på den ekstreme høyre og venstreside som var så forførerisk, så hverdagslig, så moderne, og følgelig så diabolsk» skrev historikeren Tony Judt[4] Den selvfølgelige forestillingen om at "jødespørsmålet" var et problem som måtte finne en løsning er et slikt hverdagslig trekk ved tidsånden den gang, så å si luften man pustet i. Og det farget også skepsisen til den kristne konvertitten med jødiske aner - Hambro. Dahl gir flere eksempler i artikkelen. Han drøfter Hambros kulturkonservative kristne posisjon som plattform for å ikke la seg rive med av tidens forhåpningsfulle velvilje overfor det tyske diktaturet – et ganske annet utgangspunkt enn den form for «klartskuende antinazisme» som mange på venstresiden hadde som likevel forble blinde for Sovjet-diktaturets sanne karakter.

Dahl skriver også om hvordan Hambro «lekset opp for» og fikk snudd den «overveiende borgerlige» opinionen om det ukloke ved å glede seg over München-freden. Det må man kunne si er et understatement. Arbeiderbladets holdning var da klar nok. «Krigerske fredsvenner» skrev Aftenposten, og fant det merkelig at «de partier som alle dager har ført verdensfreden på sine leber» nå var «forrest i det kor som har krevet krig og som har protestert mot enhver ‘undfallenhet’ [avisens anførselstegn]. Har man glemt, hvordan det så ut i Europa da krigen sluttet i 1918 og årene efter?»[5]

Dette sitatet, eller en meldingen fra Fra Høires Pressebyrå, gjengitt i Aftenposten 6.10.1938, vil man nok lete forgjeves etter i de mange formanende hyllingsartiklene om «München-fred» og «historiens lærdommer» som Aftenposten kjørte som pedagogiske ønskerepriser under den kalde krigen:  

«I meget sterke uttrykk har stortingspresident Hambro luftet sin bitterhet mot statsminister Chamberlain. Og Dagbladet og Arbeiderbladet innkasserer gledesstrålende hans uttalelser som støtte for seg selv. Hvis Hr. Hambros voldsomme utfall mot Chamberlain skal oppfattes som en avstandtagen fra den beherskede, nøytrale linje som den norske høyrepresse har fulgt, da må vi på vår side ta avstand fra ham.»

Var Hambro «en norsk Churchill»? Tja, på sett og vis, med tanke på den rollen han spilte som brysom kritiker av nazismen innen sitt eget politiske miljø. Og han var i likhet med Churchill ingen tilhenger av velferdsstatens kollektivisme.[6] Men hos Hambro slipper en å retusjere bort en mengde uheldige rasistiske og imperialistiske utfall, her er intet av Churchills krigsbegeistring og jingoisme eller sympati med Mussolinis fascisme [7].  Hambro ble kjent som de små nasjoners talerør i mellomkrigstiden. En fascinerende figur som Dahl pregnante stil makter å blåse støvet av og plassere i en kontekst som kaster lys over både mannen og tiden. Det er fortsatt imponerende klo og eleganse over Dahls prosa.   

Men gjør Hambro og andres kristendom av konservativt merke folk mer resistent mot nazisme? Temaet ble tematisert i den forrige utgivelsen i denne serien, i en artikkel av Terje Emberland om  Schjelderups legering av «fordomsfri» religiøs søken og interesse for samtidens nyåndelighet, noe som i hans tilfelle til en stor grad av identifikasjon med «DeutscheGlaubensbewegung». «Var den nazistiske ideologi som Trosbevegelsen hyllet en konsekvens av det religionssyn den forfektet? Og, dypest sett, er det en forbindelse mellom en irrasjonalistisk religionsoppfatning og totalitær tenkning?» spurteEmberland. I slike tilfeller pleier våre norske geistlige å henlede oppmerksomheten mot Martin Niemöller og den lutherske Bekjennelseskirken i Tyskland. 

Niemöller er et særs dårlig eksempel i så måte.[8] Et bedre er Dietrich Bonhoeffer. I en svært kompetent og forklarende artikkel skriver Anders G. Kjøstvedt om Bonhoeffer og Bekjennelseskirken. I hvilken grad opplevde bekjennelseskirken nazismen som en utidig innblanding i kirkens anliggender, og i hvilken grad var de opposisjonelle til Hitlerregimet og dets ideologi? «Bekjennelseskirkens ambivalente forhold til jødeforfølgelsene vedvarte gjennom hele Det tredje riket.» Kirken var innforstått med diskrimineringen via lovverk, og etter November-pogromene i 1938 holdt kirkene seg i det store og det hele tause, og det gjaldt også Bekjennelseskirken. Bonhoeffers stod alene i kampen for at kirken skulle bryte med regimet på grunn av raselovene. Han var selv ingen demokrat, og mente at samfunnet skulle ledes av en aristokratisk elite slik at ikke demagogiske tyranner ikke skulle utnytte demokratiets sårbarhet. Bonhoeffers perifere deltakelse i det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli - som førte til at Bonhoeffer ble drept like før krigens slutt- bidro til at han også umiddelbart etter krigen ikke ble ansett for å være helt stueren i lutherske kretser på grunn av sin vilje til tyrannmord. – «denne umiddelbare kritiske holdningen vitner om hvor vanskelig det var for lutheranere å bryte med statens autoritet, selv om den var forbrytersk.»  

Jo, det er ikke noe heltegalleri som presenteres, men en kritisk reflekterende presentasjon av skjebner og tankeretninger. Jeg skal kanskje skrive mer om denne boka, men dette ble veldig langt for deg å lese, stakkar. Så vi tar en pause her.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

---

[1] Bård Larsen, Minerva 7. februar, 2013

[2] Having written the most influential book on totalitarianism she was well aware of the threat that it posed to open societies. But in the era of the cold war, “totalitarianism,” like terrorism or anti-Semitism today, was in danger of becoming an obsessive preoccupation for thinkers and politicians in the West, to the exclusion of everything else. And against this, Arendt issued a warning which is still relevant today: The greatest danger of recognizing totalitarianism as the curse of the century would be an obsession with it to the extent of becoming blind to the numerous small and not so small evils with which the road to hell is paved.

Judt, Tony (2015-01-29). When the Facts Change: Essays 1995 - 2010 (Kindle Locations 2224-2229). Random House. Kindle Edition.

[3] The attraction of Marxism to the Western intelligentsia was, in any case, never that of an analytically superior theoretical system in social science. It was rather the appeal of a historical theodicy, in which Judeo-Christian moral hopes were to be realized without the need for a transcendental commitment which reason could not sanction. [1983]

Gray, John (2013-03-07). Gray's Anatomy: Selected Writings (Kindle Locations 3418-3420). Penguin Books Ltd. Kindle Edition.

[4]

We have lost sight of what it was about twentieth-century political religions of the extreme left and extreme right that was so seductive, so commonplace, so modern, and thus so truly diabolical.

Judt, Tony (2015-01-29). When the Facts Change: Essays 1995 - 2010 (Kindle Locations 2209-2210). Random House. Kindle Edition.

[5] Aftenposten 7. oktober 1938

[6] «Solidaritet er tidens magiske overtro og et uttrykk for hordeinstinktet»                                  Carl J. Hambro 1937 (J.A. Seip «Dyd og nødvendighet» 1980 S. 45-46)

«Frykten for ikke å synes human nok... har ført oss inn i et bidragssystem som (undergraver) vår økonomi». Seip 1980 S.61-62 [Op cit Hambro 1933]

[7] «I will, however, say a word on an international aspect of fascism. Externally, your movement has rendered service to the whole world. The great fear which has always beset every democratic leader or a working class leader has been that of being undermined by someone more extreme than he. Italy has shown that there is a way of fighting the subversive forces which can rally the masses of the people, properly led, to value and wish to defend the honour and stability of civilised society. She has provided the necessary antidote to the Russian poison. Hereafter no great nation will be unprovided with an ultimate means of protection against the cancerous growth of Bolshevism.» Churchill, tale til Mussolini, Roma 20. januar 1927.

[8] .   Martin Niemöller er strengt tatt en av de som veldig sent skjønte nazismens vesen, og hans personlige mot og integritet gjør ham likevel ikke til noe godt eksempel på fordømmelse av ekstreme bevegelser som vokser. Han meldte seg også som frivillig til fronten mens han satt i politisk fangenskap i 1939. «In 1935, for example, Niemöller told his Dahlem congregation: ‘the Jews have caused the crucifixion of God’s Christ…They bear the curse, and because they rejected the forgiveness, they drag with them as a fearsome burden the unforgiven blood-guilt of their fathers’.»  Burleigh, Michael (2009-03-17). Sacred Causes (p. 207).  

   

Sover ungene trygt nå?

Det hender fortsatt jeg kan tenke slik

Da de var små kunne jeg stå bøyd over sengen

og undrende betrakte deres sovende ansikter

De små, varme kroppene 
Så ubeskyttet. Så trygge. 

Alle om bord i vårt sovende hus

Når natten kom ble det til en skute

der jeg stod til rors og våket over 

vår umistelige last av drømmer, håp og lykke

Nå sover de et annet sted

vår felles farkost var en kort etappe 

De har fått sin egen tørn å ta av voksnes plikter

og tidens elv har ført dem langt av sted

Og jeg kan sove trygt og hvile i den tanke

de er blitt store nå, de klarer seg.

Men når natten kommer hender det jeg tenker

på den korte tid vi har hverandres liv til låns

Det synes som jeg nettopp la en dyne ømt til rette,

lyttet til en rolig pust og ante deres hjerte

som tikket natten bort med trygge, sikre slag

Vi er hverandres drømmer i livets korte blaff av lengsel

Så kommer morgengryets lys, så er det dag.    

Günter Grass: Mitt århundre

Denne anmeldelsen får være min hyllest til forfatteren Günter Grass

Grass in memoriam


Günter Grass - Mitt århundre Roman - Gyldendal 1999 Oversatt av Kjell Risvik

Av de mange manifestasjoner tusenårsskiftet avstedkom, må den foreliggende bok være en av de få av virkelig varig verdi. Hvordan makter en forfatter i løpet av knappe 300 sider skape 100 pregnante skisser av 100 ulike år, så presist fokusert på den talende detalj, så ladet av assosiasjoner og tidsånd? Det er stor litteratur, mye av det, - virkelig en nobelpristager verdig. Og det er medrivende og lettlest om et mørkt århundre, båret oppe av forfatterens skarpe blikk for det punkt der tragedien og komikken tangerer hverandre. Det er Grass på sitt beste, slik vi kjenner ham fra før.

Har vi ham nå? Nei, det er noe annet som blander seg inn, noe nytt. Den aldrende mesters palett er blitt beriket med en ny farve. En lysere valør av forsonlighet, en melankolsk generøsitet overfor de mange blindgater mennesker, også forfatteren, har vandret langs. Samtidig har jeg aldri lest ham skarpere, sett ham med større autoritet gi tingene sitt rette navn. Det er mesterlig hvordan denne ubestikkelige motviljen mot å drikke dus med ondskapen samtidig er formidlet gjennom tekster som er både forsonlige og humoristiske, ja bent fram rørende. Hva er det han mener da?

Mye om mangt, naturligvis, fra et århundre han har levd så intenst med i. Men først og fremst er det perspektivet han anlegger som er saken; historien slik den artet seg for den lille mann og kvinne. Et slikt perspektiv kan kun fiksjonen levendegjøre og individualisere, alt annet blir hule fraser på vegne av andre. Grass' tekster henter sin moralske autoritet fra den litterære: Det er så klart sett, så intenst levendegjort, så sant. Det er også gjennom perspektivet den humanistiske tendensen framkommer, gjennom det assosiasjonsrikt antydede, ofte fra helt "upolitiske" mennesker. Sympatien med menneskene, strengheten mot løgnen og fortielsen - joda, "alvorlikeren" Grass er fortsatt her.

Og samtidig den aldrende mann som ser at vi er dømt til løgner, utopier og ufullstendige arbeidsskisser av historiens strøm. Og som kanskje bl.a. derfor makter å levende gestalte personer som havnet på en av de mange gale sidene.

Dette lyder veldig alvorlig, ser jeg. Det er det også, til tider. Det er en tysker som skriver, han levendegjør det den vietnamesiske forfatteren Bao Ninh kalte "krigens sorg". For nordmenn flest er krig en knapp historisk episode, Tyskland har opplevd to kriger av katastrofalt omfang, det finnes knapt en familie uten falne eller uten moralske lik i skapet. Men det er det muntre, forsonlige og ukuelig levende som jeg synes redder Grass fra det monomane. Uten alle disse høyst private skjebner som kommer så nært, hadde det også blitt noe upersonlig og distansert over stoffet. På underfullt vis peker det private og den talende detalj hen mot det tidstypiske, allmenne, gjenkjennelige. Så godt grep Grass også har på vår egen, nyere tid, slår det meg. Beskyldningene om ideologisk stagnasjon virker lite treffende.

Noe går naturligvis over hodet på den som ikke eier noen kunnskaper om tysk historie. En annen ting er at Grass med stor behendighet benytter en rekke ulike stilleier og dialekter. Oversetteren skal ha ros for løsningen av sin umulige oppgave. Likevel står den norske utgaven støtt på egne ben. Et mektig, polyfont verk, der en uhyre mengde erfaring og kunnskap er tryllet inn i et lett, medrivende språk.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Stev fra gutterommet

Ragnar og jeg disponerte en gammel Tandberg spolebåndspiller. Den hadde lenge stått stuet bort oppe på kvisten i barneskolen vår. Tiden for bruk av ferdiginnspilte engelskleksjoner på spolebånd var forbi, og vi hadde kastet lange blikk i dens retning en gang vi hjalp til med å bære opp bøker. En lørdags morgen pratet vi hverandre til mot og oppsøkte rektor Lilly og fikk overtalt henne til å låne oss vidunderet, inklusive en stabel engelskleksjoner. Vi skulle skaffe spilleren tilbake hvis det ble bruk for den igjen, og en engelskleksjon ble sirlig kveilet opp på en hermetikkboks slik at vi fikk en tom spole. Spilleren fikk en intens indian summer i våre hender. Vi hadde den en uke hver, og den rakk knapt å bli kald.

Mange år senere, når ungene mine kom hjem og spilte en sang de hadde blitt introdusert for på musikklinja, så kunne jeg ofte for mitt indre øre høre brumminga fra spolebåndspilleren og Sigbjørn Nedlands introduksjon fra NRKs "Pop Spesial". Det var slik jeg hadde hørt låta første gang.

'For første gang, for første gang
Det giver mangen småting rang' - skrev Wergeland.

Og jeg husket gjerne også låta som fulgte før og etter på båndet. Helt usaklig kunnskap naturligvis, fra den alderen hvor en har hukommelse som et fluepapir.

En gang sønnen min kom hjem til helga ble vi sittende og lytte til en slik nyoppdaget gammel skatt; "Machine gun" av Jimi Hendrix.
I det minnenes mediatek jeg bærer på, har den et slags "bonus track". Som 12åring hadde jeg hørt den igjen og igjen. Men på et spolebånd får en gjerne med slutten på det som kommer forut, det er ikke så lett å treffe rett på. Og da jeg våknet i dag hadde jeg denne slutten av en sang surrende i hodet.

"Det lettar upp alt det tongje mot
det er som venaste feleljod."

Slik jeg husker det, tonet den perfekt over i Hendrix' ville melankoli. De synger i samme toneart, en flytende overgang fra norsk tradisjonsmusikk via amerikansk gitarmagi med små nikk til vietnamesisk folkemusikk, spilt av en svart wannabe-soldat som heldigvis avbrøt sin særs korte militære karriere og aldri måtte skyte med sitt machine gun på vietnamesiske bønder. Så mange tilfeldigheter som binder ting sammen. Jimi Hendrix' 'Machine gun' klebet sammen med et gammelt norsk stev som ble en del av mitt soundtrack fra en barndom. Sangen som letter opp vårt tungsinn og gjør at sorgen ikke får tynge oss, som får oss til å glemme oss selv.

Stev

Å vil du hava meg til å kveda
det skal eg gjæra med største gleda.
Og eg skal kveda så vænt fyr deg
at du skal gløyme deg sjølv og meg.

Å hei og hå, det gaman syngje
då fær kje sorgji vårt hjarta tyngje
Det lettar upp alt det tongje mot
det er som venaste feleljod


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !