Demokratisk beredskap?

Dette er en antologi med mange av min ungdoms helter, folk hvis tanker har fulgt meg gjennom år og gjennom flere tusen sider. De leverte viktige bidrag til min ungdommelige jakt etter fast grunn under føttene, til allmenne, permanente og universelt anvendbare prinsipp jeg kunne bruke som orienteringspunkter i en forvirrende samtid. Er det slik de bør leses i dag? Jeg er blitt gammel og ambivalent, nesten skeptisk. Ikke til at de løftes fram og leses på ny, men til noe som kan minne som et forsøk på å utlede tidløse historiske lærdommer.

Dette er en bok om mennesker som «har brukt sine åndsevner til å kritisere, avsløre og bekjempe totalitære regimer og ideer», heter det i forordet. Det er en antologi over intellektuelle som har sett det som sin rolle å være «den utrettelige kritiker av makten, og dermed forhindre at maktens trær vokser inn i himmelen». Bokas redaktører tar mål av seg til å levere et utgangspunkt for diskusjon om «hvilken rolle intellektuelle har spilt i fortiden, og dermed hvilken rolle de kan spille i kampen for demokratiet i fremtiden.»

Det lyder ambisiøst og idealistisk. Er det mulig – eller endog tilrådelig – å forsøke å utlede allmenne forestillinger om hva som bør være oppgaven til intellektuelle? Jeg har mine anfektelser om flere av kandidatenes egnethet. Enkelte av dem syntes etter hvert å få et noe sviktende immunforsvar mot totalitære fristelser.  Kanskje utviste Koestler og Øverland mer av demokratisk krigsberedskap enn «intellektuell motstand mot totalitære fristelser» da de ivrigste kaldkrigerne agiterte for angrepskrig mot Sovjet og bruk av atombomber mot russiske millionbyer? Hvor stod de egentlig den gangen disse planlagte forbrytelsene ble debattert som aktuell politikk? Hva var det de advarte mot og oppildnet til? Skal disse nå i dag inngå i en slags intellektuell beredskapsdiktning og framvises som sufflører og moralske eksempler til etterfølgelse i den evige gode strid, kampen mot den totalitære trussel, for demokrati og frihet?

Møtet med historiefagets metode har lært meg å forsøke å fravike tidligere tider (og populærkulturens) tradisjon med å bruke fortiden som «tidløse» moralske lærestykker og forbilder, for i stedet lete etter det særpregede og einmalige ved historiske hendelser. Og historien kjenner mange tilfeller der trusler mot samfunn ikke ble møtt på riktig måte nettopp fordi en tenkte i falske analogier til tidligere hendelser.

Og hvor godt er begrepet totalitarisme egnet som kompass og som den avgjørende skillelinje og lakmustest for de aktuelle veivalg vi i dag står overfor som demokratiske nasjoner?  

Bård Larsen skrev at

«Totalitarisme er ikke et normativt begrep, men et statsvitenskapelig begrep som sier noe om diktaturets innretting. Det sier altså ikke med nødvendighet noe om diktaturets fysiske voldelighet. En autoritær stat kan være mer voldelig (og slemmere) enn en totalitær stat. Folkemordet i Rwanda, per capita det mest effektive massedrap siden Holocaust, skjedde i et autoritært regime. Hvis vi sammenligner det totalitære DDR og det autoritære diktaturet Chile på syttitallet, så var Chile mer brutalt enn DDR. Pinochet myrdet 3000 mennesker. Så mange ble rett og slett ikke drept i DDR (vel og merke etter ca. 1955).»[1]

Mange av de intellektuelle som med iherdighet og presisjon kritiserte kommunismens aksept av konkret lidelse i bytte mot et drømt ideal, var mer enn villige til å levere et intellektuelt forsvar for angrepskriger og den absolutte maktbruk i demokratiets navn. Eller se en annen vei.

Historikeren Tony Judt skrev om Hannah Arent:

«I egenskap av å være forfatteren av den mest innflytelsesrike boken om totalitarisme, var hun veldig klar over trusselen mot det åpne samfunn. Men under den kalde krigens æra stod «totalitarisme», slik terrorisme og antisemittisme er det i dag, i fare for å bli en tvangstanke som truet med å ekskludere alt annet for politikere og intellektuelle i Vesten. Og mot dette reiste hun en advarsel som fortsatt er relevant i dag: 

Den største faren ved å anerkjenne totalitarismen som [det 20.] århundrets forbannelse,   vil være at en i den grad gjør den til en tvangstanke at en blir blind for de mange små og mellomstore onder som veien til helvete er brolagt med.» [2]

Vår hjerne synes å være innrettet mot å tenke i analogier. For det meste fungerer det jo utmerket. Det er bare motstrebende og langsomt at vi kan trenes opp til en kontra-intuitiv leting etter det som kan være genuint nytt og annerledes ved en situasjon, og ikke hva den ligner på av kjente størrelser. Det som preget den kalde krigen var forestillingen om at vi stod overfor en grusom fiende hvis ideologi og hensikter gjorde at vi var i en analog situasjon til de som i mellomkrigstiden kjempet eksistenskampen mot nazismen. Med små tillempninger av historiens skurke- og heltegalleri var retorikken om fortiden veldig lik på begge sider av jernteppet. Og fordi en nå mente seg å stå overfor en parallell situasjon, var intet offer for stort å kreve. Fordi 2. verdenskrig – motsetning til den første – var den nødvendige og rettferdige krig.

Hadde den kalde krigen - som var blitt planlagt og rettferdiggjort som den nødvendige siste utvei - blitt realitet i form av atomkrig, hadde scenen blitt overlatt til kakerlakker og andre mer robuste dyrearter. De hadde vært avskåret fra å reflektere over den intellektuelle virksomheten som gikk forut. Som en skog av maktens trær som vokser helt inn i himmelen ville atomsoppene ha skapt både den totale krig og den evige fred. Kommer boka til å formidle kritisk refleksjon omkring disse tenkernes rolle og den tid de levde i? - tenkte jeg da jeg leste forordet.

Øystein Sørensen åpner ballet med en fin nerde-artikkel om Karl Kautsky. Den dokumenterer at presis og grunnleggende kritikk av den historiske marxismens praksis - som av marxisten Kautsky beskrives som verre enn det mest undertrykkende tsar-regime - var blitt formulert allerede før kuppmakerne fra oktober 1917 hadde rukket å feste grepet om makten. Og siden den kom fra selveste Kautsky, fant både Lenin og Trotskij det nødvendig å svare, selv om de stod midt oppe i en borgerkrig. Polemikken mellom Kautsky og Trotskij er klargjørende med hensyn til revolusjonens ledere og sammenhengen mellom deres teori og praksis. Trotskij – som organiserte den røde hær – leverer et intellektuelt forsvar for terror og undertrykkelse. Kautsky legger konsist fram de fleste av de sentrale innvendinger som senere litteratur har fremført. Profetisk kunne man si, en modig sosialistisk kritiker av undertrykkelse og terror. Hvorfor ble så Kautsky glemt, mens ny-marxistene på 70-tallet hyllet folk som Rosa Luxenburg og andre hvis prinsipielle forhold til demokratiske rettigheter var mer ambivalent?

Jeg tror det er noe i det John Gray skrev om at

«Marxismens tiltrekning for den vestlige intelligentsia lå uansett ikke i at den analytisk utgjorde et overlegent teoretisk system inne samfunnsvitenskapen. Dens appell lå dens egenskap av å være en moralsk rettferdiggjøring [teodice] av historien, der judeo-kristne håp ville bli virkeliggjort uten at det var nødvendig med en gudommelig inngripen som ville være uforenlig med fornuft.» [3]  

Carl Joachim Hambro

I neste artikkel er det selveste Hans Fredrik Dahl som har skrevet om Høyres Carl Joachim Hambro, mannen som var så sentral i kampen for at Høyre ikke skulle kaste sine liberale prinsipper over bord i det opphetede klima som hersket i mellomkrigstiden. Det er et interessant miniportrett av mannen og den tid han virket i. En tid der forståelsen av det jødiske som grunnleggende vesensfremmed fra «vår egen» kultur satt som en motvilje også i kretser som var anti-nazistiske. «Vi har mistet av syne hva det var ved det 20. århundres politiske religioner på den ekstreme høyre og venstreside som var så forførerisk, så hverdagslig, så moderne, og følgelig så diabolsk» skrev historikeren Tony Judt[4] Den selvfølgelige forestillingen om at "jødespørsmålet" var et problem som måtte finne en løsning er et slikt hverdagslig trekk ved tidsånden den gang, så å si luften man pustet i. Og det farget også skepsisen til den kristne konvertitten med jødiske aner - Hambro. Dahl gir flere eksempler i artikkelen. Han drøfter Hambros kulturkonservative kristne posisjon som plattform for å ikke la seg rive med av tidens forhåpningsfulle velvilje overfor det tyske diktaturet – et ganske annet utgangspunkt enn den form for «klartskuende antinazisme» som mange på venstresiden hadde som likevel forble blinde for Sovjet-diktaturets sanne karakter.

Dahl skriver også om hvordan Hambro «lekset opp for» og fikk snudd den «overveiende borgerlige» opinionen om det ukloke ved å glede seg over München-freden. Det må man kunne si er et understatement. Arbeiderbladets holdning var da klar nok. «Krigerske fredsvenner» skrev Aftenposten, og fant det merkelig at «de partier som alle dager har ført verdensfreden på sine leber» nå var «forrest i det kor som har krevet krig og som har protestert mot enhver ‘undfallenhet’ [avisens anførselstegn]. Har man glemt, hvordan det så ut i Europa da krigen sluttet i 1918 og årene efter?»[5]

Dette sitatet, eller en meldingen fra Fra Høires Pressebyrå, gjengitt i Aftenposten 6.10.1938, vil man nok lete forgjeves etter i de mange formanende hyllingsartiklene om «München-fred» og «historiens lærdommer» som Aftenposten kjørte som pedagogiske ønskerepriser under den kalde krigen:  

«I meget sterke uttrykk har stortingspresident Hambro luftet sin bitterhet mot statsminister Chamberlain. Og Dagbladet og Arbeiderbladet innkasserer gledesstrålende hans uttalelser som støtte for seg selv. Hvis Hr. Hambros voldsomme utfall mot Chamberlain skal oppfattes som en avstandtagen fra den beherskede, nøytrale linje som den norske høyrepresse har fulgt, da må vi på vår side ta avstand fra ham.»

Var Hambro «en norsk Churchill»? Tja, på sett og vis, med tanke på den rollen han spilte som brysom kritiker av nazismen innen sitt eget politiske miljø. Og han var i likhet med Churchill ingen tilhenger av velferdsstatens kollektivisme.[6] Men hos Hambro slipper en å retusjere bort en mengde uheldige rasistiske og imperialistiske utfall, her er intet av Churchills krigsbegeistring og jingoisme eller sympati med Mussolinis fascisme [7].  Hambro ble kjent som de små nasjoners talerør i mellomkrigstiden. En fascinerende figur som Dahl pregnante stil makter å blåse støvet av og plassere i en kontekst som kaster lys over både mannen og tiden. Det er fortsatt imponerende klo og eleganse over Dahls prosa.   

Men gjør Hambro og andres kristendom av konservativt merke folk mer resistent mot nazisme? Temaet ble tematisert i den forrige utgivelsen i denne serien, i en artikkel av Terje Emberland om  Schjelderups legering av «fordomsfri» religiøs søken og interesse for samtidens nyåndelighet, noe som i hans tilfelle til en stor grad av identifikasjon med «DeutscheGlaubensbewegung». «Var den nazistiske ideologi som Trosbevegelsen hyllet en konsekvens av det religionssyn den forfektet? Og, dypest sett, er det en forbindelse mellom en irrasjonalistisk religionsoppfatning og totalitær tenkning?» spurteEmberland. I slike tilfeller pleier våre norske geistlige å henlede oppmerksomheten mot Martin Niemöller og den lutherske Bekjennelseskirken i Tyskland. 

Niemöller er et særs dårlig eksempel i så måte.[8] Et bedre er Dietrich Bonhoeffer. I en svært kompetent og forklarende artikkel skriver Anders G. Kjøstvedt om Bonhoeffer og Bekjennelseskirken. I hvilken grad opplevde bekjennelseskirken nazismen som en utidig innblanding i kirkens anliggender, og i hvilken grad var de opposisjonelle til Hitlerregimet og dets ideologi? «Bekjennelseskirkens ambivalente forhold til jødeforfølgelsene vedvarte gjennom hele Det tredje riket.» Kirken var innforstått med diskrimineringen via lovverk, og etter November-pogromene i 1938 holdt kirkene seg i det store og det hele tause, og det gjaldt også Bekjennelseskirken. Bonhoeffers stod alene i kampen for at kirken skulle bryte med regimet på grunn av raselovene. Han var selv ingen demokrat, og mente at samfunnet skulle ledes av en aristokratisk elite slik at ikke demagogiske tyranner ikke skulle utnytte demokratiets sårbarhet. Bonhoeffers perifere deltakelse i det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli - som førte til at Bonhoeffer ble drept like før krigens slutt- bidro til at han også umiddelbart etter krigen ikke ble ansett for å være helt stueren i lutherske kretser på grunn av sin vilje til tyrannmord. – «denne umiddelbare kritiske holdningen vitner om hvor vanskelig det var for lutheranere å bryte med statens autoritet, selv om den var forbrytersk.»  

Jo, det er ikke noe heltegalleri som presenteres, men en kritisk reflekterende presentasjon av skjebner og tankeretninger. Jeg skal kanskje skrive mer om denne boka, men dette ble veldig langt for deg å lese, stakkar. Så vi tar en pause her.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

---

[1] Bård Larsen, Minerva 7. februar, 2013

[2] Having written the most influential book on totalitarianism she was well aware of the threat that it posed to open societies. But in the era of the cold war, “totalitarianism,” like terrorism or anti-Semitism today, was in danger of becoming an obsessive preoccupation for thinkers and politicians in the West, to the exclusion of everything else. And against this, Arendt issued a warning which is still relevant today: The greatest danger of recognizing totalitarianism as the curse of the century would be an obsession with it to the extent of becoming blind to the numerous small and not so small evils with which the road to hell is paved.

Judt, Tony (2015-01-29). When the Facts Change: Essays 1995 - 2010 (Kindle Locations 2224-2229). Random House. Kindle Edition.

[3] The attraction of Marxism to the Western intelligentsia was, in any case, never that of an analytically superior theoretical system in social science. It was rather the appeal of a historical theodicy, in which Judeo-Christian moral hopes were to be realized without the need for a transcendental commitment which reason could not sanction. [1983]

Gray, John (2013-03-07). Gray's Anatomy: Selected Writings (Kindle Locations 3418-3420). Penguin Books Ltd. Kindle Edition.

[4]

We have lost sight of what it was about twentieth-century political religions of the extreme left and extreme right that was so seductive, so commonplace, so modern, and thus so truly diabolical.

Judt, Tony (2015-01-29). When the Facts Change: Essays 1995 - 2010 (Kindle Locations 2209-2210). Random House. Kindle Edition.

[5] Aftenposten 7. oktober 1938

[6] «Solidaritet er tidens magiske overtro og et uttrykk for hordeinstinktet»                                  Carl J. Hambro 1937 (J.A. Seip «Dyd og nødvendighet» 1980 S. 45-46)

«Frykten for ikke å synes human nok... har ført oss inn i et bidragssystem som (undergraver) vår økonomi». Seip 1980 S.61-62 [Op cit Hambro 1933]

[7] «I will, however, say a word on an international aspect of fascism. Externally, your movement has rendered service to the whole world. The great fear which has always beset every democratic leader or a working class leader has been that of being undermined by someone more extreme than he. Italy has shown that there is a way of fighting the subversive forces which can rally the masses of the people, properly led, to value and wish to defend the honour and stability of civilised society. She has provided the necessary antidote to the Russian poison. Hereafter no great nation will be unprovided with an ultimate means of protection against the cancerous growth of Bolshevism.» Churchill, tale til Mussolini, Roma 20. januar 1927.

[8] .   Martin Niemöller er strengt tatt en av de som veldig sent skjønte nazismens vesen, og hans personlige mot og integritet gjør ham likevel ikke til noe godt eksempel på fordømmelse av ekstreme bevegelser som vokser. Han meldte seg også som frivillig til fronten mens han satt i politisk fangenskap i 1939. «In 1935, for example, Niemöller told his Dahlem congregation: ‘the Jews have caused the crucifixion of God’s Christ…They bear the curse, and because they rejected the forgiveness, they drag with them as a fearsome burden the unforgiven blood-guilt of their fathers’.»  Burleigh, Michael (2009-03-17). Sacred Causes (p. 207).  

   

Sover ungene trygt nå?

Det hender fortsatt jeg kan tenke slik

Da de var små kunne jeg stå bøyd over sengen

og undrende betrakte deres sovende ansikter

De små, varme kroppene 
Så ubeskyttet. Så trygge. 

Alle om bord i vårt sovende hus

Når natten kom ble det til en skute

der jeg stod til rors og våket over 

vår umistelige last av drømmer, håp og lykke

Nå sover de et annet sted

vår felles farkost var en kort etappe 

De har fått sin egen tørn å ta av voksnes plikter

og tidens elv har ført dem langt av sted

Og jeg kan sove trygt og hvile i den tanke

de er blitt store nå, de klarer seg.

Men når natten kommer hender det jeg tenker

på den korte tid vi har hverandres liv til låns

Det synes som jeg nettopp la en dyne ømt til rette,

lyttet til en rolig pust og ante deres hjerte

som tikket natten bort med trygge, sikre slag

Vi er hverandres drømmer i livets korte blaff av lengsel

Så kommer morgengryets lys, så er det dag.    

Günter Grass: Mitt århundre

Denne anmeldelsen får være min hyllest til forfatteren Günter Grass

Grass in memoriam


Günter Grass - Mitt århundre Roman - Gyldendal 1999 Oversatt av Kjell Risvik

Av de mange manifestasjoner tusenårsskiftet avstedkom, må den foreliggende bok være en av de få av virkelig varig verdi. Hvordan makter en forfatter i løpet av knappe 300 sider skape 100 pregnante skisser av 100 ulike år, så presist fokusert på den talende detalj, så ladet av assosiasjoner og tidsånd? Det er stor litteratur, mye av det, - virkelig en nobelpristager verdig. Og det er medrivende og lettlest om et mørkt århundre, båret oppe av forfatterens skarpe blikk for det punkt der tragedien og komikken tangerer hverandre. Det er Grass på sitt beste, slik vi kjenner ham fra før.

Har vi ham nå? Nei, det er noe annet som blander seg inn, noe nytt. Den aldrende mesters palett er blitt beriket med en ny farve. En lysere valør av forsonlighet, en melankolsk generøsitet overfor de mange blindgater mennesker, også forfatteren, har vandret langs. Samtidig har jeg aldri lest ham skarpere, sett ham med større autoritet gi tingene sitt rette navn. Det er mesterlig hvordan denne ubestikkelige motviljen mot å drikke dus med ondskapen samtidig er formidlet gjennom tekster som er både forsonlige og humoristiske, ja bent fram rørende. Hva er det han mener da?

Mye om mangt, naturligvis, fra et århundre han har levd så intenst med i. Men først og fremst er det perspektivet han anlegger som er saken; historien slik den artet seg for den lille mann og kvinne. Et slikt perspektiv kan kun fiksjonen levendegjøre og individualisere, alt annet blir hule fraser på vegne av andre. Grass' tekster henter sin moralske autoritet fra den litterære: Det er så klart sett, så intenst levendegjort, så sant. Det er også gjennom perspektivet den humanistiske tendensen framkommer, gjennom det assosiasjonsrikt antydede, ofte fra helt "upolitiske" mennesker. Sympatien med menneskene, strengheten mot løgnen og fortielsen - joda, "alvorlikeren" Grass er fortsatt her.

Og samtidig den aldrende mann som ser at vi er dømt til løgner, utopier og ufullstendige arbeidsskisser av historiens strøm. Og som kanskje bl.a. derfor makter å levende gestalte personer som havnet på en av de mange gale sidene.

Dette lyder veldig alvorlig, ser jeg. Det er det også, til tider. Det er en tysker som skriver, han levendegjør det den vietnamesiske forfatteren Bao Ninh kalte "krigens sorg". For nordmenn flest er krig en knapp historisk episode, Tyskland har opplevd to kriger av katastrofalt omfang, det finnes knapt en familie uten falne eller uten moralske lik i skapet. Men det er det muntre, forsonlige og ukuelig levende som jeg synes redder Grass fra det monomane. Uten alle disse høyst private skjebner som kommer så nært, hadde det også blitt noe upersonlig og distansert over stoffet. På underfullt vis peker det private og den talende detalj hen mot det tidstypiske, allmenne, gjenkjennelige. Så godt grep Grass også har på vår egen, nyere tid, slår det meg. Beskyldningene om ideologisk stagnasjon virker lite treffende.

Noe går naturligvis over hodet på den som ikke eier noen kunnskaper om tysk historie. En annen ting er at Grass med stor behendighet benytter en rekke ulike stilleier og dialekter. Oversetteren skal ha ros for løsningen av sin umulige oppgave. Likevel står den norske utgaven støtt på egne ben. Et mektig, polyfont verk, der en uhyre mengde erfaring og kunnskap er tryllet inn i et lett, medrivende språk.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Stev fra gutterommet

Ragnar og jeg disponerte en gammel Tandberg spolebåndspiller. Den hadde lenge stått stuet bort oppe på kvisten i barneskolen vår. Tiden for bruk av ferdiginnspilte engelskleksjoner på spolebånd var forbi, og vi hadde kastet lange blikk i dens retning en gang vi hjalp til med å bære opp bøker. En lørdags morgen pratet vi hverandre til mot og oppsøkte rektor Lilly og fikk overtalt henne til å låne oss vidunderet, inklusive en stabel engelskleksjoner. Vi skulle skaffe spilleren tilbake hvis det ble bruk for den igjen, og en engelskleksjon ble sirlig kveilet opp på en hermetikkboks slik at vi fikk en tom spole. Spilleren fikk en intens indian summer i våre hender. Vi hadde den en uke hver, og den rakk knapt å bli kald.

Mange år senere, når ungene mine kom hjem og spilte en sang de hadde blitt introdusert for på musikklinja, så kunne jeg ofte for mitt indre øre høre brumminga fra spolebåndspilleren og Sigbjørn Nedlands introduksjon fra NRKs "Pop Spesial". Det var slik jeg hadde hørt låta første gang.

'For første gang, for første gang
Det giver mangen småting rang' - skrev Wergeland.

Og jeg husket gjerne også låta som fulgte før og etter på båndet. Helt usaklig kunnskap naturligvis, fra den alderen hvor en har hukommelse som et fluepapir.

En gang sønnen min kom hjem til helga ble vi sittende og lytte til en slik nyoppdaget gammel skatt; "Machine gun" av Jimi Hendrix.
I det minnenes mediatek jeg bærer på, har den et slags "bonus track". Som 12åring hadde jeg hørt den igjen og igjen. Men på et spolebånd får en gjerne med slutten på det som kommer forut, det er ikke så lett å treffe rett på. Og da jeg våknet i dag hadde jeg denne slutten av en sang surrende i hodet.

"Det lettar upp alt det tongje mot
det er som venaste feleljod."

Slik jeg husker det, tonet den perfekt over i Hendrix' ville melankoli. De synger i samme toneart, en flytende overgang fra norsk tradisjonsmusikk via amerikansk gitarmagi med små nikk til vietnamesisk folkemusikk, spilt av en svart wannabe-soldat som heldigvis avbrøt sin særs korte militære karriere og aldri måtte skyte med sitt machine gun på vietnamesiske bønder. Så mange tilfeldigheter som binder ting sammen. Jimi Hendrix' 'Machine gun' klebet sammen med et gammelt norsk stev som ble en del av mitt soundtrack fra en barndom. Sangen som letter opp vårt tungsinn og gjør at sorgen ikke får tynge oss, som får oss til å glemme oss selv.

Stev

Å vil du hava meg til å kveda
det skal eg gjæra med største gleda.
Og eg skal kveda så vænt fyr deg
at du skal gløyme deg sjølv og meg.

Å hei og hå, det gaman syngje
då fær kje sorgji vårt hjarta tyngje
Det lettar upp alt det tongje mot
det er som venaste feleljod


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Tegn til intelligent liv på Tor Eysteins Øverås planet.

«Omsorgen for seriebokforfatterne er bare politikk. Seriebokforfatterne får tjene som stråkvinner for manges irritasjon over mennesker som interesserer seg for kunst andre ikke forstår hensikten med, finner rar, men som jeg selv altså anser for å være det viktigste i livet. Snakk om å befinne seg på hver sin planet.»

Når du leser Tor Eystein Øverås’ essays er det litt som å ta privatundervisning hos en dyktig men litt streng lærer. En som stiller med stort alvor og er voldsomt godt forberedt, og som gir deg en litt beklemmende følelse av å ikke ha gjort hjemmeleksene. Joda, jeg har lest «Radetzkymarsj» av Joseph Roth. Men det er så smått 30 år siden. Det samme gjelder Albert Camus’ «Opprøreren», «Pesten» og «Den fremmede». 

Joseph Roth

Men hvor mye husker jeg av disse boksidene som jeg leste som ung mann, og som Øverås kjenner forlengs og baklengs, inklusive kommentarlitteratur og forfatterens biografiske detaljer. Det er som å høre noen fastboende fortelle om folkene fra stedet du reiste fra og nevne folk du bare vagt erindrer.  Men det er lærerikt, formulert av en pedagog som brenner for sitt fag. Øverås bor jo fortsatt her, blant forfatterne og ideene, han forteller ivrig om levende og døde, beveger seg fortrolig og kjapt mellom regissørene og forfatternes steder, liv og verk. Han henter sine venner ned fra hyller og støvete magasin og lar dem tre levende fram for våre øyne. 

På sitt beste klarer Øverås å gjøre deres liv og tanker viktige og virkelige, han gir deres tekster historisk kontekst og lar deres liv og verk trer fram mot denne bakgrunnen.

«Hvis jeg skal formulere hva jeg synes er viktig i kritikk, i arbeidet med å skrive kritikk, vil jeg si: Kunnskap, kunnskap, kunnskap. Kontekst, kontekst, kontekst. De færreste verker blir til uten i forhold til andre verker og den historiske situasjonen de utspringer fra.»

«Tv-serier kan ha noe genuint å si, romaner kan ha det, krim kan ha det, filmer, opera, en stand-up komikers show, en tegneserie, du vet aldri hvor eller i hvilket uttrykk det genuine kan dukke opp, men du må være interessert i å finne det, nysgjerrig, det må bety noe for deg, gjøre en forskjell.»

Tor Eystein selv synes såre fornøyd når han kan kveike vår lyst til selv å bli kjent med dem han skriver om. Fordi de har noe å si oss, de har gitt oss ord og begreper til å gripe verden med. Men også evnen til å sanse verden, a sense of wonder. Det er en intensitet under disse lærde og lavmælte introduksjonene. Som om det er et hemmelig tips om et topos, et sted det kan lønne seg å legge turen innom selv om noen av dem ligger litt avsides. Ja ikke avsides sett fra et sentraleuropeisk perspektiv. Men det ble nå en gang ikke vårt typisk norske ståsted.

Det er jo et bugnende bord som står der og venter på oss, inngangsbilletten er latterlig billig og Øverås leder oss med sikre skritt forbi bodene av kulturell fast-food. Vi lærer om filmer og bøker som nok mange tyskere og franskmenn beskjemmet kan innrømme å ikke ha vært borti siden skoledagene. Men de har gjerne hørt navnene. Ikke så i Norge. Der kan referanser til den felles europeiske kulturarven fort bli oppfattet som et utidig forsøk på å virke ekskluderende og pretensiøs. Øverås skrivestil er lavmælt og nøktern, uten unødig sjargong eller snobbethet. Men også uten falsk beskjedenhet:     

«Dramaavdelingen på Marienlyst bør gå i seg selv med hensyn til den angloamerikanske ensrettingen de holder på med, en holdning som også innebærer ensretting av samfunnet de har e oppdrag på vegne av. Slik ensretting svekker demokratiet.»     

Er det nå det også blitt feil da, å velge seg amerikansk populærkultur fordi en liker det? Amerikansk populærkultur har mye bra, og Øverås har tidligere vist at han har bra peiling her også. Men det var dette med å foreta et opplyst valg, noe som forutsetter at den som velger er gjort kjent med flere alternativer. En rekker jo ikke alt, og ofte smaker det fortrolige og kjente godt. Men det kan være lurt å prøvesmake noen av de rettene en tror en ikke liker. Det som skal til er en smule intellektuell appetitt og nysgjerrighet. Vi som i dag har så utrolig mye velge i burde jo kunne glede oss over en som gjennom års fortrolig omgang har opparbeidet så mye sikkert skjønn, det man i andre sammenhenger kaller «vantmannskunnskaper», og som med kyndig hånd løfter fram en meny av slow food hentet fra mange land og tider. 

Jeg leser langsomt Øverås’ innsiktsfulle essays, samtidig som hans tekst gjør at jeg laster ned framtidige lesegleder og pirrende tankeføde til en latterlig billig penge. Noe av det tar tid, noe krever anstrengelse. Jeg har aldri sett noen gjøre det til en innvending mot en fjelltur. (helt tilfeldig valgt eksempel) Eller å oppdra et barn. Jeg leser Øverås dit hen at hans kritiske holdning til det han omtaler som etteraping av virkelig litteratur ikke bunner i snobbethet, men av en pasjonert kjærlighet til det han oppfatter som viktig og relevant i kraft av sin kvalitet.

Erlend Loe

Til Erlend Loes påstand om at det er «en ganske syk virksomhet at noen lever av å kommentere andres åndsarbeid» svarer Øverås at 

«For meg høres dette ut som en replikk i en terapeutisk kultur, ikke en intellektuell kultur. Det er jo ikke et menneske bokanmelderen er satt til å kritisere, det er en tekst.» Det er sant, men som Øverås vil vite av egen erfaring er det vanskelig å betrakte en kritisk mottakelse som et spørsmål om en aldeles upersonlig og saklig uenighet. Litteraturtidsskriftet Vagants Olav Haagensen er etter mitt syn noe tung på handa i sin kretsing rundt bokas svakheter, men presisjonen i kritikken er av en art en kan lære av:

«For ofte i Hva er et essay? tjener de informale grepene – den vandrende og tenkende og fascinerte karakteren Tor Eystein Øverås – som en slags unnskyldning for ikke å gå skikkelig inn i emnene tekstene tar opp. Essayistens subjektive utfoldelse i essayene blir viktigere enn det som faktisk utfoldes på essayenes meningsplan. De sterkeste tekstene i samlingen er da også de hvor Øverås’ person inntar en mindre fremskutt rolle, for eksempel «Nazistenes drømmefabrikk», om filmskaperen Veit Harlan. Her stoler Øverås på stoffets relevans og lar seg lede av det.»

Det er noe her. Øverås  «utførlige iscenesettelser av tekstenes tilblivelse og forfatterens persona»er nå blitt påtalt som en svakhet ved teksten, fordi det noen ganger blir for utførlig, tar for stor plass, distraherer.  Og som den til dels forhatte tyske kritikeren Marcel Reich-Ranicki en gang sa: Noe av det morsomme ved å være en kritiker var at man faktisk kunne være med å påvirke hvordan forfattere senere skrev.  

Apropos – eller mal apropos: En gang skrev jeg et essay om Victor Klemperers dagbøker fra Nazi-Tyskland i litteraturtidsskriftet Vinduet. Redaktørene John Erik Riley og Tor Eystein Øverås antok manuset. Men de ba meg kutte avslutningen, hvor jeg lot teksten tone ut i en ettertanke over at jeg i skrivende stund kunne se ungene mine komme syklende hjem fra skolen, og at det aldri før lesningen av Klemperers bok hadde streifet meg hvor skjør vår trygge hverdag i denne beskyttede del av verden er. Det var for privat, mente de. Det var ikke mine private følelser de kritiserte, men en tekst. Og jeg tror de hadde rett. 

Og jeg tror jeg har rett når jeg sier at Øverås’ utmerkede essay om Camus ville ha stått seg på å kutte i avslutningen, der forfatteren med dårlig samvittighet ser Camus i skarp kontrast til sitt apolitiske, trygge og beskyttede liv hvor han kan «sove trygt og godt». Fordi han egentlig introduserer et nytt tema som hadde fortjent et nytt essay. Det samme gjelder innledningen til essayet om Joseph Roth. Men jeg er ikke sikker. Og nå har jeg akkurat gjort det jeg kritiserer Øverås for, sporet av fra mitt hovedtema via et privat sideærende. Noen ganger funker slike avstikkere, blir perspektivrike innganger til reisens hovedmål. Andre ganger lurer en på hva er det vi gjør her, skulle ikke vi til...  

Tor Eystein Øverås

Så hva skriver han om da, hva inneholder denne samlingen essays med en lett villedende tittel?

Mye forskjellig, fra Kråkesølv til Jan Troell. Men det er ingen av dem som tematiserer spørsmålet om «Hva er et essay?», som tittelen kunne antyde. Jeg vil fremheve essayene om Joseph Roth, Konrad Wolf, Albert Camus og Veit Harlan. Essayet om Veit Harlan, regissøren bak den antisemittiske propagandafilmen Jud Süss er et av samlingens beste. Og du visste kanskje like lite som meg om Konrad Wolf. «Muss man ihn kennen?» spør tyskerne når de oppdager hull i sin dannelse. Ja, muss man, Og Øverås’ essay lar deg skjønne hvorfor.

Men jeg fant det også interessant å lese Øverås selvbevisste polemikk i «En tale til kritikerne. Om liksom-litteratur, Solstads svanesang og Daniel Mendelsoh». Det provoserer til ettertanke, motforestillinger, protest kanskje. Fordelen ved å ikke være så postmoderne er at man blir ikke så fort umoderne, for å vri litt på Heinrich Bölls devise. Øverås tilnærming til kritikerens rolle som sentral fordi den velger ut og diskuterer ulike kulturelle uttrykk ut fra relevans og viktighet kan man være uenig i. Men hans posisjon er formulert på en måte som gjør at det vanskelig kan avfeies som uvesentlig. Det er en stubb en kan bryne seg mot. Noen burde gjøre det.      

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Den stundesløse etat

Departementet – opptegnelser fra et byråkratkontor
Eivind Tesaker
Dreyers forlag, 2015

Eivind Tesaker har skrevet en nødvendig bok. Det er å håpe at mange tar seg tid til å lese den, innimellom alle nye retningslinjer, regelverk og risikovurderinger som en alminnelig ansatt må krysse av på å ha lest og forstått.

Tesaker dokumenterer at i samme periode som det offentlige apparat har est kraftig ut, har produktivitet og gjennomføringsevne gått ned. En av årsakene er det nye kontroll- og dokumentasjonsregimet som har blitt en gjøkunge som stjeler ressurser og oppmerksomhet fra det offentliges kjerneoppgaver. Da Anders Behring Breivik slo til 22. juli 2011 var det syv år siden man hadde vedtatt å stenge Grubbegata, noe som ville ha hindret ham i å plassere bilen med eksplosiver utenfor Statsministerens kontor. Og det er fortsatt ikke bygget noen bybane til Fornebu, 19 år etter et politisk vedtak og en rekke kostbare utredninger. Det skyldes neppe ond vilje, snarere summen av gode viljer og målsetninger og instanser som drar i hver sin retning. En kan kanskje kalle det bredt fokus-syndromet.

Tesaker skildrer fremveksten av en rekke nye oppgaver som offentlig forvaltning er blitt pålagt i løpet av de siste 20 åra. Mangt kjenner en også fra private organisasjoner. Noe av dette er så absurd at jeg fremkaster en personlig spådom: Hvis boka om ti år finner en ung leser, vil følgende spørsmål trenge seg på: All denne luftige retorikken av «visjoner» og «verdier», den liturgiske bruken av varmluft-mantraer som voksne folk var kurset i og som de gjentok som papegøyer: Trodde dere virkelig på dette babbelet? Var det ingen som sa ifra?

Statsadministrasjonens vekst
La meg straks foregripe en mulig mistanke hos lojale sosialdemokrater (jeg vet dere fortsatt finnes): Dette er ikke en sammenrasket bukett av tilfeldig kantinepreik og anekdotisk bevisførsel som skal underbygge følelsen av at alt var mye bedre den gang forfatteren var ung og kjente seg hjemme i sin egen samtid. Den påstår ikke at alt blir bra bare man lar det private næringsliv få styre med sitt i fred med en minst mulig offentlig forvaltning. Dette er en lojal kritikk fra en statsansatt, båret av et yrkesetos som forstår sin egen rolle som en som skal forvalte felles knapphetsgoder mest mulig effektivt og rettferdig til beste for det felleskapet som betaler hans lønn.

Det er mulig noe av dette virker gammeldags for de siste dagers reisende i nettverksbygging og begeistret nytale. Men som Heinrich Böll påpekte; fordelen ved å ikke være så moderne er at man ikke så fort blir umoderne. Det er når en bestemt retning er på høyden av sin utbredelse, når dens retorikk tilsynelatende oversvømmer alle gamle skranker for sin innflytelse, at frøene for dens egen undergang såes. Det får være grenser, også for de mange gode hensikter og karismatiske visjoners herredømme over tid og penger.

Forfatteren dokumenterer veksten i norsk statsadministrasjon, som i motsetning til Sverige og Danmark har fortsatt ufortrødent etter årtusenskiftet. Fra 1991 til 2012 har antall departementsansatte økt med 40%. I samme periode gikk antall stortingsmeldinger og regjeringsforslag ned. For å få plass til alle nyansatte og spare penger har man nå besluttet å bygge åpne kontorlandskap. Tesaker viser til forskning på hvordan det påvirker konsentrasjon og effektivitet.

Kverulant eller whistleblower?

Noe av boken omhandler Tesakers egne erfaringer fra Kulturdepartementet, hvor han har vært ansatt siden 2001. Det er alltid med en viss skepsis jeg lytter til aktørers fortellinger fra institusjoners indre liv. I min jobb som transkribent blir jeg ofte slått av hvor utrolig sprikende ulike parters beskrivelse av samme institusjon kan være. I hvilken grad makter Tesaker å gi en rimelig og balansert beskrivelse av forhold og konflikter der han selv er en aktør med sterke synspunkt? Er han en polemisk kverulant eller en rakrygget og modig «whistleblower»? Er det lojaliteten til hans embetsforståelse som gjør at han tar ubehaget ved å tale der andre tier? Som leser heller jeg mot å anta det siste. Det skyldes at de øvrige beskrivelser og slutninger i boka virker rimelige, at de støtter opp om talerens troverdighet.

Han avstår fra bastante konklusjoner ut fra det materialet som presenteres. Tesaker holder seg til Hambros råd om at man skal ikke skrive fy fanden, man skal få leseren til å tenke fy fanden. Så lenge en sammenligner historiske veivalg med kontrafaktiske spekulasjoner (hva ville skjedd hvis), er det vanskelig å være skråsikker. Men henvisningen til ferske erfaringer fra Sverige og Danmark sannsynliggjør påstanden om at en trimming av offentlig administrasjon kan være forenlig med økt produktivitet. Og økt produktivitet – å få mer igjen av felles knapphetsgoder – må da være et omforent mål for alle som ønsker at det offentlige skal ha en viktig rolle som yter av public service til alle borgere.

Forfatterens kritiske blikk faller på mange ulike fenomen fra de siste tiår som til sammen forklarer den dalende evnen til å levere resultater på en rekke kjerneområder. Han er innom skole, helsevesen, politi, offentlig administrasjon. Det trekkes veksler på erfaringer fra andre land og det legges fram talldokumentasjon som understøtter påstandene i boken. Ta fenomenet risikovurdering – som virkelig skjøt fart etter 9/11 2001 – og all den tid som brukes på å registrere feil, gjennomføre tiltak, prosedyrebeskrivelser, «lukking» av feil etc. & atter etc. Dette har ført til et rapporteringsregime og en ressursbruk hinsides alle rimelige proporsjoner. Pendelen har beveget seg svært langt i retning av å vektlegge formelle prosedyrer. Det outrerte rapporterings- og måleregimet har ofte gått på bekostning av muligheten til å være til stede og ta selvstendige avgjørelser basert på faglig skjønn når konkrete problemer oppstår.

Floskler og varm luft.

Den kanskje mest interessante kritikken retter seg mot dreiningen i retning av det sosiologen Weber kalte karismatisk makt, der makt gis til den som evner å lede gjennom begeistring og trosvisshet. Dette har til dels erstattet den formelle og faglige autoriteten som tradisjonelt har legitimert og definert byråkratiets maktutøvelse. Les for eksempel «Ona Fyr» av Ingebrigt Steen Jensen, som Tine kjøpte inn 19 000 eksemplarer av, og forsøk så å sammenfatte meningsinnholdet i denne begeistrede ordgrøten. En minnes Helmut Schmidts svar da han ble spurt hvilke visjoner han hadde i politikken: Den som har visjoner burde oppsøke lege. Mye av disse verdibaserte ledelse-flosklene er jo ganske overpriset svada de fleste håndterer på samme måte som DDRs offisielle retorikk. Noen få begeistrede tror på det, resten mimer interesse for å unngå trøbbel. Men det er ikke bare problematisk bruk av ressurser når hver etat skal formulere og implementere egne «kjerneverdier» og «visjoner» for sin virksomhet. I tillegg blir ofte begeistring obligatorisk og kritiske spørsmål oppfattes som sabotasje av lagånd og gruppesamhold. Ta for eksempel trylleformularet «raushet», som skal få den siste kritiske surpomp til å ta bølgen:

«Raushet som en verdi gjør det vanskeligere å trekke fram hensynet til effektivitet og faglighet, fordi effektive og faglig baserte beslutninger alltid vil ga på bekostning av noen. En effektiv og faglig basert beslutning vil derfor alltid oppfattes av noen som lite raus. Raushet som en hovedverdi kan være en effektiv stopper for intern kritikk. Særlig når det samtidig sies at det å etterleve departementets verdier vil kunne få betydning for lønnsutviklingen for den enkelte medarbeider.»

Quentin Skinner nevner i et foredrag om begrepet frihet at under føydalismen var the flatterer (smigreren) en vanlig karikatur som folk lett kjente igjen. Smigreren lever av sin velgjørers gunst, han har ingen formelle legale rettigheter som sikrer hans posisjon om han skulle falle i unåde hos sin herre. Så han er i praksis ikke fri til å si sin mening. Tesaker beskriver lignende mekanismer i en organisasjonskultur som verdsetter korpsånd og begeistring fremfor faglig kompetanse og kritisk fornuft. Det vil gå ut over kvalitetssikringen av beslutninger fordi de ansatte holder tilbake relevante innvendinger og kritikk av frykt for konsekvensene.

En lojal kritikk

Tesaker leverer en tematisk omfattende kritikk, og peker blant annet på sammenhengen mellom økonomisk motiverte aktører og ulike trender innen alt fra «ledelsesfilosofi» og coaching til leveranser av dyre, halvferdige software-system der brukeren må tilpasses softwaren i stedet for omvendt. Han er lojalt kritisk og ingen svartmaler, og trekker også fram vellykkede satsninger som for eksempel den digitale selvangivelsen som har gitt en klar rasjonaliseringsgevinst. Det som skildres er ikke ukjente fenomen i det private næringsliv. Men fordi feilinvesteringer der vil kunne true firmaets fortsatte eksistens, vil en i større grad foreta en kritisk vurdering av forholdet mellom kostnad og nytte.

Eivind Tesakers positive motsvar til de misforhold han drøfter er å la det offentlige konsentrere seg om sine kjerneoppgaver og ikke la et overdrevet tverrfaglig samarbeid og sprikende målsetninger pulverisere beslutningsansvar og lamme gjennomføringsevne. Og å pleie en kultur som verdsetter saklig kritikk og motforestillinger der beslutninger bygger på faglig skjønn og åpen debatt. Aksepter at feil vil skje, lær av dem, men ikke skjul dem. Bruk færre ressurser på tomme prosedyrer hvis fremste formål er å vise at en har fulgt forskriftene og følgelig ikke kan stilles til ansvar for noe.

Skulle det være noe å innvende – og det skal det jo – så burde forfatteren ha vært innom færre problemområder i løpet av de drøyt 200 sidene. Noen tema blir for overfladisk og unyansert behandlet. I sin form er dette traus sakprosa uten mange lysglimt i form av stilistiske lykketreff og malisiøse perler. Men innholdet i kritikken er viktig og budskapet kommer tydelig nok fram. Så det burde være et godt grunnlag for en debatt vi blir klokere av å ta.

[Opprinnelig publisert i Minerva nett 3.mars]

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Crackin’ up

Jeg må bare tenke på noe annet. Surrehuer som meg har ikke godt av å se sånt. Uhyggen fra filmen «Still Alice», om en fremstående akademiker som får en uvanlig utgave av Alzheimers, sitter som en klo i nakken på meg. Tror jeg går og tar en øl, snakker med en eller annen tilfeldig fyr om et eller annet tilfeldig tema. Hva som helst vil duge som kan få tankene bort fra hvordan det må føles når en langsomt mister den språklige førligheten, når ordene, kategoriene du tenker i, blir borte for deg. Tenk å stirre forvirret på et gammelt, velbrukt ord du plutselig ikke lenger aner betydningen av. Fortvilelsen i Alices blikk når hun spør «hvem er jeg nå?» Hun var i ferd med å miste den velartikulerte intellektuelle Alice som hun så lenge hadde tenkt på som seg, og hvis hele voksentilværelse har bestått av å arbeide med språk. Hennes hjelpeløshet, skam, forvirring og redsel... Jeg må som sagt bare ut og tenke på noe annet.

Ved bardisken står en enslig gjest, og vi kommer i prat. Det er litt rart å skrive den setningen. Tror ikke jeg har gått alene på bar før jeg ble nesten 50. Nå er det en helt naturlig ting for meg å gjøre. Fyren er på min alder og han jobber i bygningsbransjen, med kvalitetskontroll av landbruksbygg som spesiale, viser det seg. Nei skullerusett. Han spør heldigvis ikke om min yrkesbakgrunn.

De fleste blir så glade når de kan fortelle om sitt. Min erfaring er at eksperter med litt lirking gjerne kan holde lange foredrag for oss halvstuderte røvere som bløffer i selskapslivet. Han blir ivrig og får låne penn og papir. Ta nå for eksempel en sånn ting som en binge der storfe går fritt omkring, sier han. De går på spalteplanker av betong. Det var først etter krigen at slikt ble vanlig i norske fjøs. I begynnelsen var det enkeltspalter som ble lagt på betongdragerne. Spalteplanken er bredest på oversiden, der dyra går. Det gjør at møkka faller ned i kjelleren og ikke klaker seg til til spalten mellom betongplankene. De har innstøpt 3 armeringsjern, to øverst og ett nede. De to øverste skal gjøre spalteplanken stabil sideveis og det ene nederste skal forhindre at spalteplanken knekker under vekten av dyrene. Armeringsjern (kamstål) ser ikke så imponerende ut, det er gjerne rustent og bøybart – hvordan kan planken da tåle vekten uten å bøyes? Prinsippet er forbløffende enkelt, det er ikke stålets stivhet som er det det går om, men at stålet har stor strekkfasthet. Og hvis det er forsvarlig innstøpt med godt vibrert betong, så holder dette lenge. Riflene gjør at jernet får godt tak, og planken kan bære en utrolig stor vekt.

Så lenge det ikke kommer luft til er spalteplanker et genialt prinsipp som er fleksibelt og solid. Ja med tiden er det blitt litt mindre fleksibelt, med EU-forskrifter om maksimal spalteåpning som gjør renholdet vanskeligere. Men de er solidere nå. For man gjorde seg visse erfaringer og tok lærdom av dem. Nå er det ingen som lager binger av bare enkeltspalter lenger. Og nå har man ofte spaltene i motsatt retning av forbrettet. Men forestill deg sånne langsgående enkelplanker når for eksempel 6 okser presser seg mot forhekken av all kraft med klauvene kilt ned i spalteåpningen for å få bedre tak. De skal jo alltid ha tak i godsakene som ligger lengst unna nesen på dem, de er ikke det spor bedre enn oss mennesker sånn sett. Da kan det være at et par av dem får spenntak i samme spalteplank. Og hvis disse sterke dyrene presser den noen millimeter sideveis kan det bli fatalt. Det kan ha blitt skapt et ørlite riss i betongen. Ingen synlig forskjell på oversiden av planken. Og for å se fra undersiden må du jo inn i kjelleren, og det er det nesten ingen som gjør lenger. Nå pumpes møkka ut, og hvis man har gjødselport går det mange år mellom hver gang den åpnes. Alt kan se riktig bra ut på overflaten, men hvis en spyler med høytrykkspyler fra undersiden kan det hende at du blir mørkredd.   

For har det først oppstått små riss i betongen, så trenger det luft og svovelholdige gasser fra gjødsla inn til armeringsjernet. Og her er nøkkelprinsippet du må få med deg – han ser på meg som om han skal fortelle om et mord han er blitt vitne til – du skjønner jern ekspanderer når det ruster! Så det sprenger bort betongen. Det tar flere år fra risset er der til det nederste av armeringsjernene er så rustet at det gir etter, det går utrolig bra utrolig lenge. Men du vet aldri. Det er derfor at vi nå bruker spalter som er støpt i seksjoner. Det er ikke så lett å holde dyra rene som på de gamle enkeltspaltene, for spalteåpningen er smalere. Men de er formet sånn at de ikke kan bendes sideveis. Og det er det sentrale. 

Se bare her, sier han og tegner i vei. Når sånne elementer monteres sammen er de låst i alle retninger. Fine greier. Joda, jeg skjønner da det. Min egen entusiasme for bygningstekniske finesser i landbruket nådde nok aldri min venns olympiske høyder. Men det er jo fint at folk er interesserte i jobben sin.

Blir det mange reisedøgn i året da, spør jeg for å kanskje pense samtalen over i en litt mindre teknisk avdeling. Hvor lenge har du vært reisende i armeringsjern og spraybetong? Nei det… vi var… jeg… han famler litt etter ordene. Jeg hadde et lite byggefirma i nesten 20 år, ja og så dette gårdsbruket som kona mi kommer fra. Firmaet tok stadig mer av min tid, på gården og familiens bekostning. Det skulle egentlig bare være en overgang til vi fikk gården på føttene. Men det var jo bare bygningsfirmaet som det ble noe penger av. Og skomakerungan går skolaus. Så det var nok ikke alt som var helt etter boka av gårdens bygninger hos meg heller må du tro. Så det endte med at jeg ble en sånn måneskinnbonde som jobba dobbelt helt til ryggen sa stopp.

Så driver kona di gården alene nå da? spør jeg. Nei det… hun… ja altså eksen min… ja vi… det gikk… vi… det var jo ikke sånn vi hadde tenkt det, egentlig. Og ungene har fått seg trygge jobber utenbygds, så… ja nei så fjøsen står nok tom nå.

Beklager, sier jeg beskjemmet, det var ikke meningen å trampe uti noe forhør om ditt privatliv. None of my business. Han vinker avvæpnende. Det går bra, vi har det bedre alle sammen nå, hver på vår kant.

Men jeg føler meg av og til som en ond trollmann som kan se i glasskula når jeg reiser rundt i denne nye jobben min. Jeg ser etter små riss, tegn på slitasje. Ting kan se aldeles bra ut, rent og ryddig… Men for et trenet øye som vet hva man skal se etter…

Noen av disse bøndene har jeg jo vært borti tidligere, fra den gang vi alle var unge og fulle av pågangsmot. Jeg har levert tegninger og materialer og tatt byggeoppdrag for flere av dem. Men en blir jo aldri ferdig, det de trodde var en overgang det tar jo aldri slutt. Hvis jeg ser at det er nødvendig med en større kostbar renovering legger jeg det fram for dem på ettermiddagen, slik at jeg får pratet med kona også. Ja for kona har jo som regel fått seg jobb utenfor bruket. De bør jo helst være enige seg imellom om det er noen vits i å fortsette å koste på og ta opp nye lån, eller om de skal hive inn håndkleet. Alt for mange holder ut alt for lenge.                   

Og man observerer jo mer enn det rent bygningstekniske. En bruker jo ørene også når en prater med folk. Jeg er blitt en djevel på å se etter svakheter. Små detaljer i valg av ord, ansiktsuttrykk, pauser, nedslåtte blikk, små riss i sammenføyningene. Det er så mye jeg legger merke til som jeg var blind for da jeg var ung. Heldigvis og dessverre.