Sover ungene trygt nå?

Det hender fortsatt jeg kan tenke slik

Da de var små kunne jeg stå bøyd over sengen

og undrende betrakte deres sovende ansikter

De små, varme kroppene 
Så ubeskyttet. Så trygge. 

Alle om bord i vårt sovende hus

Når natten kom ble det til en skute

der jeg stod til rors og våket over 

vår umistelige last av drømmer, håp og lykke

Nå sover de et annet sted

vår felles farkost var en kort etappe 

De har fått sin egen tørn å ta av voksnes plikter

og tidens elv har ført dem langt av sted

Og jeg kan sove trygt og hvile i den tanke

de er blitt store nå, de klarer seg.

Men når natten kommer hender det jeg tenker

på den korte tid vi har hverandres liv til låns

Det synes som jeg nettopp la en dyne ømt til rette,

lyttet til en rolig pust og ante deres hjerte

som tikket natten bort med trygge, sikre slag

Vi er hverandres drømmer i livets korte blaff av lengsel

Så kommer morgengryets lys, så er det dag.    

Günter Grass: Mitt århundre

Denne anmeldelsen får være min hyllest til forfatteren Günter Grass

Grass in memoriam


Günter Grass - Mitt århundre Roman - Gyldendal 1999 Oversatt av Kjell Risvik

Av de mange manifestasjoner tusenårsskiftet avstedkom, må den foreliggende bok være en av de få av virkelig varig verdi. Hvordan makter en forfatter i løpet av knappe 300 sider skape 100 pregnante skisser av 100 ulike år, så presist fokusert på den talende detalj, så ladet av assosiasjoner og tidsånd? Det er stor litteratur, mye av det, - virkelig en nobelpristager verdig. Og det er medrivende og lettlest om et mørkt århundre, båret oppe av forfatterens skarpe blikk for det punkt der tragedien og komikken tangerer hverandre. Det er Grass på sitt beste, slik vi kjenner ham fra før.

Har vi ham nå? Nei, det er noe annet som blander seg inn, noe nytt. Den aldrende mesters palett er blitt beriket med en ny farve. En lysere valør av forsonlighet, en melankolsk generøsitet overfor de mange blindgater mennesker, også forfatteren, har vandret langs. Samtidig har jeg aldri lest ham skarpere, sett ham med større autoritet gi tingene sitt rette navn. Det er mesterlig hvordan denne ubestikkelige motviljen mot å drikke dus med ondskapen samtidig er formidlet gjennom tekster som er både forsonlige og humoristiske, ja bent fram rørende. Hva er det han mener da?

Mye om mangt, naturligvis, fra et århundre han har levd så intenst med i. Men først og fremst er det perspektivet han anlegger som er saken; historien slik den artet seg for den lille mann og kvinne. Et slikt perspektiv kan kun fiksjonen levendegjøre og individualisere, alt annet blir hule fraser på vegne av andre. Grass' tekster henter sin moralske autoritet fra den litterære: Det er så klart sett, så intenst levendegjort, så sant. Det er også gjennom perspektivet den humanistiske tendensen framkommer, gjennom det assosiasjonsrikt antydede, ofte fra helt "upolitiske" mennesker. Sympatien med menneskene, strengheten mot løgnen og fortielsen - joda, "alvorlikeren" Grass er fortsatt her.

Og samtidig den aldrende mann som ser at vi er dømt til løgner, utopier og ufullstendige arbeidsskisser av historiens strøm. Og som kanskje bl.a. derfor makter å levende gestalte personer som havnet på en av de mange gale sidene.

Dette lyder veldig alvorlig, ser jeg. Det er det også, til tider. Det er en tysker som skriver, han levendegjør det den vietnamesiske forfatteren Bao Ninh kalte "krigens sorg". For nordmenn flest er krig en knapp historisk episode, Tyskland har opplevd to kriger av katastrofalt omfang, det finnes knapt en familie uten falne eller uten moralske lik i skapet. Men det er det muntre, forsonlige og ukuelig levende som jeg synes redder Grass fra det monomane. Uten alle disse høyst private skjebner som kommer så nært, hadde det også blitt noe upersonlig og distansert over stoffet. På underfullt vis peker det private og den talende detalj hen mot det tidstypiske, allmenne, gjenkjennelige. Så godt grep Grass også har på vår egen, nyere tid, slår det meg. Beskyldningene om ideologisk stagnasjon virker lite treffende.

Noe går naturligvis over hodet på den som ikke eier noen kunnskaper om tysk historie. En annen ting er at Grass med stor behendighet benytter en rekke ulike stilleier og dialekter. Oversetteren skal ha ros for løsningen av sin umulige oppgave. Likevel står den norske utgaven støtt på egne ben. Et mektig, polyfont verk, der en uhyre mengde erfaring og kunnskap er tryllet inn i et lett, medrivende språk.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Stev fra gutterommet

Ragnar og jeg disponerte en gammel Tandberg spolebåndspiller. Den hadde lenge stått stuet bort oppe på kvisten i barneskolen vår. Tiden for bruk av ferdiginnspilte engelskleksjoner på spolebånd var forbi, og vi hadde kastet lange blikk i dens retning en gang vi hjalp til med å bære opp bøker. En lørdags morgen pratet vi hverandre til mot og oppsøkte rektor Lilly og fikk overtalt henne til å låne oss vidunderet, inklusive en stabel engelskleksjoner. Vi skulle skaffe spilleren tilbake hvis det ble bruk for den igjen, og en engelskleksjon ble sirlig kveilet opp på en hermetikkboks slik at vi fikk en tom spole. Spilleren fikk en intens indian summer i våre hender. Vi hadde den en uke hver, og den rakk knapt å bli kald.

Mange år senere, når ungene mine kom hjem og spilte en sang de hadde blitt introdusert for på musikklinja, så kunne jeg ofte for mitt indre øre høre brumminga fra spolebåndspilleren og Sigbjørn Nedlands introduksjon fra NRKs "Pop Spesial". Det var slik jeg hadde hørt låta første gang.

'For første gang, for første gang
Det giver mangen småting rang' - skrev Wergeland.

Og jeg husket gjerne også låta som fulgte før og etter på båndet. Helt usaklig kunnskap naturligvis, fra den alderen hvor en har hukommelse som et fluepapir.

En gang sønnen min kom hjem til helga ble vi sittende og lytte til en slik nyoppdaget gammel skatt; "Machine gun" av Jimi Hendrix.
I det minnenes mediatek jeg bærer på, har den et slags "bonus track". Som 12åring hadde jeg hørt den igjen og igjen. Men på et spolebånd får en gjerne med slutten på det som kommer forut, det er ikke så lett å treffe rett på. Og da jeg våknet i dag hadde jeg denne slutten av en sang surrende i hodet.

"Det lettar upp alt det tongje mot
det er som venaste feleljod."

Slik jeg husker det, tonet den perfekt over i Hendrix' ville melankoli. De synger i samme toneart, en flytende overgang fra norsk tradisjonsmusikk via amerikansk gitarmagi med små nikk til vietnamesisk folkemusikk, spilt av en svart wannabe-soldat som heldigvis avbrøt sin særs korte militære karriere og aldri måtte skyte med sitt machine gun på vietnamesiske bønder. Så mange tilfeldigheter som binder ting sammen. Jimi Hendrix' 'Machine gun' klebet sammen med et gammelt norsk stev som ble en del av mitt soundtrack fra en barndom. Sangen som letter opp vårt tungsinn og gjør at sorgen ikke får tynge oss, som får oss til å glemme oss selv.

Stev

Å vil du hava meg til å kveda
det skal eg gjæra med største gleda.
Og eg skal kveda så vænt fyr deg
at du skal gløyme deg sjølv og meg.

Å hei og hå, det gaman syngje
då fær kje sorgji vårt hjarta tyngje
Det lettar upp alt det tongje mot
det er som venaste feleljod


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Tegn til intelligent liv på Tor Eysteins Øverås planet.

«Omsorgen for seriebokforfatterne er bare politikk. Seriebokforfatterne får tjene som stråkvinner for manges irritasjon over mennesker som interesserer seg for kunst andre ikke forstår hensikten med, finner rar, men som jeg selv altså anser for å være det viktigste i livet. Snakk om å befinne seg på hver sin planet.»

Når du leser Tor Eystein Øverås’ essays er det litt som å ta privatundervisning hos en dyktig men litt streng lærer. En som stiller med stort alvor og er voldsomt godt forberedt, og som gir deg en litt beklemmende følelse av å ikke ha gjort hjemmeleksene. Joda, jeg har lest «Radetzkymarsj» av Joseph Roth. Men det er så smått 30 år siden. Det samme gjelder Albert Camus’ «Opprøreren», «Pesten» og «Den fremmede». 

Joseph Roth

Men hvor mye husker jeg av disse boksidene som jeg leste som ung mann, og som Øverås kjenner forlengs og baklengs, inklusive kommentarlitteratur og forfatterens biografiske detaljer. Det er som å høre noen fastboende fortelle om folkene fra stedet du reiste fra og nevne folk du bare vagt erindrer.  Men det er lærerikt, formulert av en pedagog som brenner for sitt fag. Øverås bor jo fortsatt her, blant forfatterne og ideene, han forteller ivrig om levende og døde, beveger seg fortrolig og kjapt mellom regissørene og forfatternes steder, liv og verk. Han henter sine venner ned fra hyller og støvete magasin og lar dem tre levende fram for våre øyne. 

På sitt beste klarer Øverås å gjøre deres liv og tanker viktige og virkelige, han gir deres tekster historisk kontekst og lar deres liv og verk trer fram mot denne bakgrunnen.

«Hvis jeg skal formulere hva jeg synes er viktig i kritikk, i arbeidet med å skrive kritikk, vil jeg si: Kunnskap, kunnskap, kunnskap. Kontekst, kontekst, kontekst. De færreste verker blir til uten i forhold til andre verker og den historiske situasjonen de utspringer fra.»

«Tv-serier kan ha noe genuint å si, romaner kan ha det, krim kan ha det, filmer, opera, en stand-up komikers show, en tegneserie, du vet aldri hvor eller i hvilket uttrykk det genuine kan dukke opp, men du må være interessert i å finne det, nysgjerrig, det må bety noe for deg, gjøre en forskjell.»

Tor Eystein selv synes såre fornøyd når han kan kveike vår lyst til selv å bli kjent med dem han skriver om. Fordi de har noe å si oss, de har gitt oss ord og begreper til å gripe verden med. Men også evnen til å sanse verden, a sense of wonder. Det er en intensitet under disse lærde og lavmælte introduksjonene. Som om det er et hemmelig tips om et topos, et sted det kan lønne seg å legge turen innom selv om noen av dem ligger litt avsides. Ja ikke avsides sett fra et sentraleuropeisk perspektiv. Men det ble nå en gang ikke vårt typisk norske ståsted.

Det er jo et bugnende bord som står der og venter på oss, inngangsbilletten er latterlig billig og Øverås leder oss med sikre skritt forbi bodene av kulturell fast-food. Vi lærer om filmer og bøker som nok mange tyskere og franskmenn beskjemmet kan innrømme å ikke ha vært borti siden skoledagene. Men de har gjerne hørt navnene. Ikke så i Norge. Der kan referanser til den felles europeiske kulturarven fort bli oppfattet som et utidig forsøk på å virke ekskluderende og pretensiøs. Øverås skrivestil er lavmælt og nøktern, uten unødig sjargong eller snobbethet. Men også uten falsk beskjedenhet:     

«Dramaavdelingen på Marienlyst bør gå i seg selv med hensyn til den angloamerikanske ensrettingen de holder på med, en holdning som også innebærer ensretting av samfunnet de har e oppdrag på vegne av. Slik ensretting svekker demokratiet.»     

Er det nå det også blitt feil da, å velge seg amerikansk populærkultur fordi en liker det? Amerikansk populærkultur har mye bra, og Øverås har tidligere vist at han har bra peiling her også. Men det var dette med å foreta et opplyst valg, noe som forutsetter at den som velger er gjort kjent med flere alternativer. En rekker jo ikke alt, og ofte smaker det fortrolige og kjente godt. Men det kan være lurt å prøvesmake noen av de rettene en tror en ikke liker. Det som skal til er en smule intellektuell appetitt og nysgjerrighet. Vi som i dag har så utrolig mye velge i burde jo kunne glede oss over en som gjennom års fortrolig omgang har opparbeidet så mye sikkert skjønn, det man i andre sammenhenger kaller «vantmannskunnskaper», og som med kyndig hånd løfter fram en meny av slow food hentet fra mange land og tider. 

Jeg leser langsomt Øverås’ innsiktsfulle essays, samtidig som hans tekst gjør at jeg laster ned framtidige lesegleder og pirrende tankeføde til en latterlig billig penge. Noe av det tar tid, noe krever anstrengelse. Jeg har aldri sett noen gjøre det til en innvending mot en fjelltur. (helt tilfeldig valgt eksempel) Eller å oppdra et barn. Jeg leser Øverås dit hen at hans kritiske holdning til det han omtaler som etteraping av virkelig litteratur ikke bunner i snobbethet, men av en pasjonert kjærlighet til det han oppfatter som viktig og relevant i kraft av sin kvalitet.

Erlend Loe

Til Erlend Loes påstand om at det er «en ganske syk virksomhet at noen lever av å kommentere andres åndsarbeid» svarer Øverås at 

«For meg høres dette ut som en replikk i en terapeutisk kultur, ikke en intellektuell kultur. Det er jo ikke et menneske bokanmelderen er satt til å kritisere, det er en tekst.» Det er sant, men som Øverås vil vite av egen erfaring er det vanskelig å betrakte en kritisk mottakelse som et spørsmål om en aldeles upersonlig og saklig uenighet. Litteraturtidsskriftet Vagants Olav Haagensen er etter mitt syn noe tung på handa i sin kretsing rundt bokas svakheter, men presisjonen i kritikken er av en art en kan lære av:

«For ofte i Hva er et essay? tjener de informale grepene – den vandrende og tenkende og fascinerte karakteren Tor Eystein Øverås – som en slags unnskyldning for ikke å gå skikkelig inn i emnene tekstene tar opp. Essayistens subjektive utfoldelse i essayene blir viktigere enn det som faktisk utfoldes på essayenes meningsplan. De sterkeste tekstene i samlingen er da også de hvor Øverås’ person inntar en mindre fremskutt rolle, for eksempel «Nazistenes drømmefabrikk», om filmskaperen Veit Harlan. Her stoler Øverås på stoffets relevans og lar seg lede av det.»

Det er noe her. Øverås  «utførlige iscenesettelser av tekstenes tilblivelse og forfatterens persona»er nå blitt påtalt som en svakhet ved teksten, fordi det noen ganger blir for utførlig, tar for stor plass, distraherer.  Og som den til dels forhatte tyske kritikeren Marcel Reich-Ranicki en gang sa: Noe av det morsomme ved å være en kritiker var at man faktisk kunne være med å påvirke hvordan forfattere senere skrev.  

Apropos – eller mal apropos: En gang skrev jeg et essay om Victor Klemperers dagbøker fra Nazi-Tyskland i litteraturtidsskriftet Vinduet. Redaktørene John Erik Riley og Tor Eystein Øverås antok manuset. Men de ba meg kutte avslutningen, hvor jeg lot teksten tone ut i en ettertanke over at jeg i skrivende stund kunne se ungene mine komme syklende hjem fra skolen, og at det aldri før lesningen av Klemperers bok hadde streifet meg hvor skjør vår trygge hverdag i denne beskyttede del av verden er. Det var for privat, mente de. Det var ikke mine private følelser de kritiserte, men en tekst. Og jeg tror de hadde rett. 

Og jeg tror jeg har rett når jeg sier at Øverås’ utmerkede essay om Camus ville ha stått seg på å kutte i avslutningen, der forfatteren med dårlig samvittighet ser Camus i skarp kontrast til sitt apolitiske, trygge og beskyttede liv hvor han kan «sove trygt og godt». Fordi han egentlig introduserer et nytt tema som hadde fortjent et nytt essay. Det samme gjelder innledningen til essayet om Joseph Roth. Men jeg er ikke sikker. Og nå har jeg akkurat gjort det jeg kritiserer Øverås for, sporet av fra mitt hovedtema via et privat sideærende. Noen ganger funker slike avstikkere, blir perspektivrike innganger til reisens hovedmål. Andre ganger lurer en på hva er det vi gjør her, skulle ikke vi til...  

Tor Eystein Øverås

Så hva skriver han om da, hva inneholder denne samlingen essays med en lett villedende tittel?

Mye forskjellig, fra Kråkesølv til Jan Troell. Men det er ingen av dem som tematiserer spørsmålet om «Hva er et essay?», som tittelen kunne antyde. Jeg vil fremheve essayene om Joseph Roth, Konrad Wolf, Albert Camus og Veit Harlan. Essayet om Veit Harlan, regissøren bak den antisemittiske propagandafilmen Jud Süss er et av samlingens beste. Og du visste kanskje like lite som meg om Konrad Wolf. «Muss man ihn kennen?» spør tyskerne når de oppdager hull i sin dannelse. Ja, muss man, Og Øverås’ essay lar deg skjønne hvorfor.

Men jeg fant det også interessant å lese Øverås selvbevisste polemikk i «En tale til kritikerne. Om liksom-litteratur, Solstads svanesang og Daniel Mendelsoh». Det provoserer til ettertanke, motforestillinger, protest kanskje. Fordelen ved å ikke være så postmoderne er at man blir ikke så fort umoderne, for å vri litt på Heinrich Bölls devise. Øverås tilnærming til kritikerens rolle som sentral fordi den velger ut og diskuterer ulike kulturelle uttrykk ut fra relevans og viktighet kan man være uenig i. Men hans posisjon er formulert på en måte som gjør at det vanskelig kan avfeies som uvesentlig. Det er en stubb en kan bryne seg mot. Noen burde gjøre det.      

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Den stundesløse etat

Departementet – opptegnelser fra et byråkratkontor
Eivind Tesaker
Dreyers forlag, 2015

Eivind Tesaker har skrevet en nødvendig bok. Det er å håpe at mange tar seg tid til å lese den, innimellom alle nye retningslinjer, regelverk og risikovurderinger som en alminnelig ansatt må krysse av på å ha lest og forstått.

Tesaker dokumenterer at i samme periode som det offentlige apparat har est kraftig ut, har produktivitet og gjennomføringsevne gått ned. En av årsakene er det nye kontroll- og dokumentasjonsregimet som har blitt en gjøkunge som stjeler ressurser og oppmerksomhet fra det offentliges kjerneoppgaver. Da Anders Behring Breivik slo til 22. juli 2011 var det syv år siden man hadde vedtatt å stenge Grubbegata, noe som ville ha hindret ham i å plassere bilen med eksplosiver utenfor Statsministerens kontor. Og det er fortsatt ikke bygget noen bybane til Fornebu, 19 år etter et politisk vedtak og en rekke kostbare utredninger. Det skyldes neppe ond vilje, snarere summen av gode viljer og målsetninger og instanser som drar i hver sin retning. En kan kanskje kalle det bredt fokus-syndromet.

Tesaker skildrer fremveksten av en rekke nye oppgaver som offentlig forvaltning er blitt pålagt i løpet av de siste 20 åra. Mangt kjenner en også fra private organisasjoner. Noe av dette er så absurd at jeg fremkaster en personlig spådom: Hvis boka om ti år finner en ung leser, vil følgende spørsmål trenge seg på: All denne luftige retorikken av «visjoner» og «verdier», den liturgiske bruken av varmluft-mantraer som voksne folk var kurset i og som de gjentok som papegøyer: Trodde dere virkelig på dette babbelet? Var det ingen som sa ifra?

Statsadministrasjonens vekst
La meg straks foregripe en mulig mistanke hos lojale sosialdemokrater (jeg vet dere fortsatt finnes): Dette er ikke en sammenrasket bukett av tilfeldig kantinepreik og anekdotisk bevisførsel som skal underbygge følelsen av at alt var mye bedre den gang forfatteren var ung og kjente seg hjemme i sin egen samtid. Den påstår ikke at alt blir bra bare man lar det private næringsliv få styre med sitt i fred med en minst mulig offentlig forvaltning. Dette er en lojal kritikk fra en statsansatt, båret av et yrkesetos som forstår sin egen rolle som en som skal forvalte felles knapphetsgoder mest mulig effektivt og rettferdig til beste for det felleskapet som betaler hans lønn.

Det er mulig noe av dette virker gammeldags for de siste dagers reisende i nettverksbygging og begeistret nytale. Men som Heinrich Böll påpekte; fordelen ved å ikke være så moderne er at man ikke så fort blir umoderne. Det er når en bestemt retning er på høyden av sin utbredelse, når dens retorikk tilsynelatende oversvømmer alle gamle skranker for sin innflytelse, at frøene for dens egen undergang såes. Det får være grenser, også for de mange gode hensikter og karismatiske visjoners herredømme over tid og penger.

Forfatteren dokumenterer veksten i norsk statsadministrasjon, som i motsetning til Sverige og Danmark har fortsatt ufortrødent etter årtusenskiftet. Fra 1991 til 2012 har antall departementsansatte økt med 40%. I samme periode gikk antall stortingsmeldinger og regjeringsforslag ned. For å få plass til alle nyansatte og spare penger har man nå besluttet å bygge åpne kontorlandskap. Tesaker viser til forskning på hvordan det påvirker konsentrasjon og effektivitet.

Kverulant eller whistleblower?

Noe av boken omhandler Tesakers egne erfaringer fra Kulturdepartementet, hvor han har vært ansatt siden 2001. Det er alltid med en viss skepsis jeg lytter til aktørers fortellinger fra institusjoners indre liv. I min jobb som transkribent blir jeg ofte slått av hvor utrolig sprikende ulike parters beskrivelse av samme institusjon kan være. I hvilken grad makter Tesaker å gi en rimelig og balansert beskrivelse av forhold og konflikter der han selv er en aktør med sterke synspunkt? Er han en polemisk kverulant eller en rakrygget og modig «whistleblower»? Er det lojaliteten til hans embetsforståelse som gjør at han tar ubehaget ved å tale der andre tier? Som leser heller jeg mot å anta det siste. Det skyldes at de øvrige beskrivelser og slutninger i boka virker rimelige, at de støtter opp om talerens troverdighet.

Han avstår fra bastante konklusjoner ut fra det materialet som presenteres. Tesaker holder seg til Hambros råd om at man skal ikke skrive fy fanden, man skal få leseren til å tenke fy fanden. Så lenge en sammenligner historiske veivalg med kontrafaktiske spekulasjoner (hva ville skjedd hvis), er det vanskelig å være skråsikker. Men henvisningen til ferske erfaringer fra Sverige og Danmark sannsynliggjør påstanden om at en trimming av offentlig administrasjon kan være forenlig med økt produktivitet. Og økt produktivitet – å få mer igjen av felles knapphetsgoder – må da være et omforent mål for alle som ønsker at det offentlige skal ha en viktig rolle som yter av public service til alle borgere.

Forfatterens kritiske blikk faller på mange ulike fenomen fra de siste tiår som til sammen forklarer den dalende evnen til å levere resultater på en rekke kjerneområder. Han er innom skole, helsevesen, politi, offentlig administrasjon. Det trekkes veksler på erfaringer fra andre land og det legges fram talldokumentasjon som understøtter påstandene i boken. Ta fenomenet risikovurdering – som virkelig skjøt fart etter 9/11 2001 – og all den tid som brukes på å registrere feil, gjennomføre tiltak, prosedyrebeskrivelser, «lukking» av feil etc. & atter etc. Dette har ført til et rapporteringsregime og en ressursbruk hinsides alle rimelige proporsjoner. Pendelen har beveget seg svært langt i retning av å vektlegge formelle prosedyrer. Det outrerte rapporterings- og måleregimet har ofte gått på bekostning av muligheten til å være til stede og ta selvstendige avgjørelser basert på faglig skjønn når konkrete problemer oppstår.

Floskler og varm luft.

Den kanskje mest interessante kritikken retter seg mot dreiningen i retning av det sosiologen Weber kalte karismatisk makt, der makt gis til den som evner å lede gjennom begeistring og trosvisshet. Dette har til dels erstattet den formelle og faglige autoriteten som tradisjonelt har legitimert og definert byråkratiets maktutøvelse. Les for eksempel «Ona Fyr» av Ingebrigt Steen Jensen, som Tine kjøpte inn 19 000 eksemplarer av, og forsøk så å sammenfatte meningsinnholdet i denne begeistrede ordgrøten. En minnes Helmut Schmidts svar da han ble spurt hvilke visjoner han hadde i politikken: Den som har visjoner burde oppsøke lege. Mye av disse verdibaserte ledelse-flosklene er jo ganske overpriset svada de fleste håndterer på samme måte som DDRs offisielle retorikk. Noen få begeistrede tror på det, resten mimer interesse for å unngå trøbbel. Men det er ikke bare problematisk bruk av ressurser når hver etat skal formulere og implementere egne «kjerneverdier» og «visjoner» for sin virksomhet. I tillegg blir ofte begeistring obligatorisk og kritiske spørsmål oppfattes som sabotasje av lagånd og gruppesamhold. Ta for eksempel trylleformularet «raushet», som skal få den siste kritiske surpomp til å ta bølgen:

«Raushet som en verdi gjør det vanskeligere å trekke fram hensynet til effektivitet og faglighet, fordi effektive og faglig baserte beslutninger alltid vil ga på bekostning av noen. En effektiv og faglig basert beslutning vil derfor alltid oppfattes av noen som lite raus. Raushet som en hovedverdi kan være en effektiv stopper for intern kritikk. Særlig når det samtidig sies at det å etterleve departementets verdier vil kunne få betydning for lønnsutviklingen for den enkelte medarbeider.»

Quentin Skinner nevner i et foredrag om begrepet frihet at under føydalismen var the flatterer (smigreren) en vanlig karikatur som folk lett kjente igjen. Smigreren lever av sin velgjørers gunst, han har ingen formelle legale rettigheter som sikrer hans posisjon om han skulle falle i unåde hos sin herre. Så han er i praksis ikke fri til å si sin mening. Tesaker beskriver lignende mekanismer i en organisasjonskultur som verdsetter korpsånd og begeistring fremfor faglig kompetanse og kritisk fornuft. Det vil gå ut over kvalitetssikringen av beslutninger fordi de ansatte holder tilbake relevante innvendinger og kritikk av frykt for konsekvensene.

En lojal kritikk

Tesaker leverer en tematisk omfattende kritikk, og peker blant annet på sammenhengen mellom økonomisk motiverte aktører og ulike trender innen alt fra «ledelsesfilosofi» og coaching til leveranser av dyre, halvferdige software-system der brukeren må tilpasses softwaren i stedet for omvendt. Han er lojalt kritisk og ingen svartmaler, og trekker også fram vellykkede satsninger som for eksempel den digitale selvangivelsen som har gitt en klar rasjonaliseringsgevinst. Det som skildres er ikke ukjente fenomen i det private næringsliv. Men fordi feilinvesteringer der vil kunne true firmaets fortsatte eksistens, vil en i større grad foreta en kritisk vurdering av forholdet mellom kostnad og nytte.

Eivind Tesakers positive motsvar til de misforhold han drøfter er å la det offentlige konsentrere seg om sine kjerneoppgaver og ikke la et overdrevet tverrfaglig samarbeid og sprikende målsetninger pulverisere beslutningsansvar og lamme gjennomføringsevne. Og å pleie en kultur som verdsetter saklig kritikk og motforestillinger der beslutninger bygger på faglig skjønn og åpen debatt. Aksepter at feil vil skje, lær av dem, men ikke skjul dem. Bruk færre ressurser på tomme prosedyrer hvis fremste formål er å vise at en har fulgt forskriftene og følgelig ikke kan stilles til ansvar for noe.

Skulle det være noe å innvende – og det skal det jo – så burde forfatteren ha vært innom færre problemområder i løpet av de drøyt 200 sidene. Noen tema blir for overfladisk og unyansert behandlet. I sin form er dette traus sakprosa uten mange lysglimt i form av stilistiske lykketreff og malisiøse perler. Men innholdet i kritikken er viktig og budskapet kommer tydelig nok fram. Så det burde være et godt grunnlag for en debatt vi blir klokere av å ta.

[Opprinnelig publisert i Minerva nett 3.mars]

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Crackin’ up

Jeg må bare tenke på noe annet. Surrehuer som meg har ikke godt av å se sånt. Uhyggen fra filmen «Still Alice», om en fremstående akademiker som får en uvanlig utgave av Alzheimers, sitter som en klo i nakken på meg. Tror jeg går og tar en øl, snakker med en eller annen tilfeldig fyr om et eller annet tilfeldig tema. Hva som helst vil duge som kan få tankene bort fra hvordan det må føles når en langsomt mister den språklige førligheten, når ordene, kategoriene du tenker i, blir borte for deg. Tenk å stirre forvirret på et gammelt, velbrukt ord du plutselig ikke lenger aner betydningen av. Fortvilelsen i Alices blikk når hun spør «hvem er jeg nå?» Hun var i ferd med å miste den velartikulerte intellektuelle Alice som hun så lenge hadde tenkt på som seg, og hvis hele voksentilværelse har bestått av å arbeide med språk. Hennes hjelpeløshet, skam, forvirring og redsel... Jeg må som sagt bare ut og tenke på noe annet.

Ved bardisken står en enslig gjest, og vi kommer i prat. Det er litt rart å skrive den setningen. Tror ikke jeg har gått alene på bar før jeg ble nesten 50. Nå er det en helt naturlig ting for meg å gjøre. Fyren er på min alder og han jobber i bygningsbransjen, med kvalitetskontroll av landbruksbygg som spesiale, viser det seg. Nei skullerusett. Han spør heldigvis ikke om min yrkesbakgrunn.

De fleste blir så glade når de kan fortelle om sitt. Min erfaring er at eksperter med litt lirking gjerne kan holde lange foredrag for oss halvstuderte røvere som bløffer i selskapslivet. Han blir ivrig og får låne penn og papir. Ta nå for eksempel en sånn ting som en binge der storfe går fritt omkring, sier han. De går på spalteplanker av betong. Det var først etter krigen at slikt ble vanlig i norske fjøs. I begynnelsen var det enkeltspalter som ble lagt på betongdragerne. Spalteplanken er bredest på oversiden, der dyra går. Det gjør at møkka faller ned i kjelleren og ikke klaker seg til til spalten mellom betongplankene. De har innstøpt 3 armeringsjern, to øverst og ett nede. De to øverste skal gjøre spalteplanken stabil sideveis og det ene nederste skal forhindre at spalteplanken knekker under vekten av dyrene. Armeringsjern (kamstål) ser ikke så imponerende ut, det er gjerne rustent og bøybart – hvordan kan planken da tåle vekten uten å bøyes? Prinsippet er forbløffende enkelt, det er ikke stålets stivhet som er det det går om, men at stålet har stor strekkfasthet. Og hvis det er forsvarlig innstøpt med godt vibrert betong, så holder dette lenge. Riflene gjør at jernet får godt tak, og planken kan bære en utrolig stor vekt.

Så lenge det ikke kommer luft til er spalteplanker et genialt prinsipp som er fleksibelt og solid. Ja med tiden er det blitt litt mindre fleksibelt, med EU-forskrifter om maksimal spalteåpning som gjør renholdet vanskeligere. Men de er solidere nå. For man gjorde seg visse erfaringer og tok lærdom av dem. Nå er det ingen som lager binger av bare enkeltspalter lenger. Og nå har man ofte spaltene i motsatt retning av forbrettet. Men forestill deg sånne langsgående enkelplanker når for eksempel 6 okser presser seg mot forhekken av all kraft med klauvene kilt ned i spalteåpningen for å få bedre tak. De skal jo alltid ha tak i godsakene som ligger lengst unna nesen på dem, de er ikke det spor bedre enn oss mennesker sånn sett. Da kan det være at et par av dem får spenntak i samme spalteplank. Og hvis disse sterke dyrene presser den noen millimeter sideveis kan det bli fatalt. Det kan ha blitt skapt et ørlite riss i betongen. Ingen synlig forskjell på oversiden av planken. Og for å se fra undersiden må du jo inn i kjelleren, og det er det nesten ingen som gjør lenger. Nå pumpes møkka ut, og hvis man har gjødselport går det mange år mellom hver gang den åpnes. Alt kan se riktig bra ut på overflaten, men hvis en spyler med høytrykkspyler fra undersiden kan det hende at du blir mørkredd.   

For har det først oppstått små riss i betongen, så trenger det luft og svovelholdige gasser fra gjødsla inn til armeringsjernet. Og her er nøkkelprinsippet du må få med deg – han ser på meg som om han skal fortelle om et mord han er blitt vitne til – du skjønner jern ekspanderer når det ruster! Så det sprenger bort betongen. Det tar flere år fra risset er der til det nederste av armeringsjernene er så rustet at det gir etter, det går utrolig bra utrolig lenge. Men du vet aldri. Det er derfor at vi nå bruker spalter som er støpt i seksjoner. Det er ikke så lett å holde dyra rene som på de gamle enkeltspaltene, for spalteåpningen er smalere. Men de er formet sånn at de ikke kan bendes sideveis. Og det er det sentrale. 

Se bare her, sier han og tegner i vei. Når sånne elementer monteres sammen er de låst i alle retninger. Fine greier. Joda, jeg skjønner da det. Min egen entusiasme for bygningstekniske finesser i landbruket nådde nok aldri min venns olympiske høyder. Men det er jo fint at folk er interesserte i jobben sin.

Blir det mange reisedøgn i året da, spør jeg for å kanskje pense samtalen over i en litt mindre teknisk avdeling. Hvor lenge har du vært reisende i armeringsjern og spraybetong? Nei det… vi var… jeg… han famler litt etter ordene. Jeg hadde et lite byggefirma i nesten 20 år, ja og så dette gårdsbruket som kona mi kommer fra. Firmaet tok stadig mer av min tid, på gården og familiens bekostning. Det skulle egentlig bare være en overgang til vi fikk gården på føttene. Men det var jo bare bygningsfirmaet som det ble noe penger av. Og skomakerungan går skolaus. Så det var nok ikke alt som var helt etter boka av gårdens bygninger hos meg heller må du tro. Så det endte med at jeg ble en sånn måneskinnbonde som jobba dobbelt helt til ryggen sa stopp.

Så driver kona di gården alene nå da? spør jeg. Nei det… hun… ja altså eksen min… ja vi… det gikk… vi… det var jo ikke sånn vi hadde tenkt det, egentlig. Og ungene har fått seg trygge jobber utenbygds, så… ja nei så fjøsen står nok tom nå.

Beklager, sier jeg beskjemmet, det var ikke meningen å trampe uti noe forhør om ditt privatliv. None of my business. Han vinker avvæpnende. Det går bra, vi har det bedre alle sammen nå, hver på vår kant.

Men jeg føler meg av og til som en ond trollmann som kan se i glasskula når jeg reiser rundt i denne nye jobben min. Jeg ser etter små riss, tegn på slitasje. Ting kan se aldeles bra ut, rent og ryddig… Men for et trenet øye som vet hva man skal se etter…

Noen av disse bøndene har jeg jo vært borti tidligere, fra den gang vi alle var unge og fulle av pågangsmot. Jeg har levert tegninger og materialer og tatt byggeoppdrag for flere av dem. Men en blir jo aldri ferdig, det de trodde var en overgang det tar jo aldri slutt. Hvis jeg ser at det er nødvendig med en større kostbar renovering legger jeg det fram for dem på ettermiddagen, slik at jeg får pratet med kona også. Ja for kona har jo som regel fått seg jobb utenfor bruket. De bør jo helst være enige seg imellom om det er noen vits i å fortsette å koste på og ta opp nye lån, eller om de skal hive inn håndkleet. Alt for mange holder ut alt for lenge.                   

Og man observerer jo mer enn det rent bygningstekniske. En bruker jo ørene også når en prater med folk. Jeg er blitt en djevel på å se etter svakheter. Små detaljer i valg av ord, ansiktsuttrykk, pauser, nedslåtte blikk, små riss i sammenføyningene. Det er så mye jeg legger merke til som jeg var blind for da jeg var ung. Heldigvis og dessverre.  

Hvem definerer fortiden i et land der Tyskland blir invitert til 70-årsdagen for Auschwitz-frigjøringen, mens Russland er uønsket? En polsk germanist svarer.

Professor i germanistikk ved universitetet i Krakow, Pawel Zarychta, i samtale med     Ivar Bakke. 

– Her i Krakow har eg plumpa ut med eit par russiske ord, og reaksjonane har vore umiskjenneleg negative. Kan ein rekne med same reaksjon om ein snakkar tysk i Polen?

– Det har endra seg mykje dei siste femti åra. På slutten av 80-åra var tyskarane det verste folket i verda, seier Pawel Zarychta.

– Verre enn russarane?

– Ja visst. Vi må hugse på at vi hadde kommunismen i 45 år i Polen, og det fanst ein propaganda som gav eit svært negativt bilete av tyskarane. Ein sympatisk tyskar lét seg omtrent ikkje finne i til dømes film eller andre kunstnarlege framstillingar. Men etter at jernteppet fall i 1989, og framfor alt etter forsoningsmøtet mellom kanslar Helmut Kohl og den polske ministerpresidenten Tadeusz Mazowiecki, har det skjedd mykje.

– Dei anti-tyske argumenta går på at Polen vart svike av Vesten, «selt» til Russland. Og at tyskarane ikkje viser den rette haldninga til fortida si. Til dømes denne rørsla i Tyskland (Preußische Treuhand) som ønskjer vederlag for tyske eigedomar som vart inndregne av den polske staten då landegrensene vart flytte vestover etter krigen. I den samanhengen er det viktig å nemne at Polen på si side har avstått frå alle krav om skadebøter frå Tyskland etter krigen. Så mange har ei kjensle av at det heile ikkje er heilt som det skal vere.

– I Polen synest forståinga av fortida framleis å romme ikkje så lite sprengstoff?

– Ja, ta til dømes det med krigsskadebøter. Frå utlandet ser ein med undring på Polen, som no tek til å fastsetje omfanget av krigsskadane. Det handlar ikkje om at regjeringa er «revisjonistisk» og ønskjer å reforhandle dette; det handlar om å kome til klårleik om historia. Kor mykje miste vi faktisk gjennom krigen? Det fanst ikkje svar på dette spørsmålet, også fordi ein tidlegare ikkje fekk lov til å svare på det. Det fanst ei offisiell propagandaline som vart diktert frå Moskva, men ingen fagleg gjennomgang av desse spørsmåla.

– Og i kor stor mon dreiar denne historiegjennomgangen seg om det som hende i dei austre delane av Polen, då landet vart delt mellom Tyskland og USSR i 1939?

– Ja, der er stoda den at... med Tyskland har vi ein komfortabel situasjon. Vel finst det problem, men vi har ein dialog med tyske historikarar som er god. Men også retningsliner for tydinga av historia, så å seie. Dei stemmer ikkje alltid overeins, men så finst det kompromiss. Og debatten er der, og den er open. Når det gjeld Russland, så vedstår dei seg ikkje så gjerne denne perioden mellom 1939 og 1941. Dei vedstår seg ikkje forfølginga av folket i Aust-Polen, eller deportasjonane, eller Kathyn-massakren. Først i 1989 eller 1990 vedgjekk russarane pakta mellom Tyskland og Russland. Ein vedgjekk at Molotov-Ribbentrop-avtalen eksisterte, samtidig som han vart kjend ugyldig. Og Boris Jeltsin var den som gav ordre om å gjere denne traktaten offentleg kjend, noko som vart oppfatta som eit svært positivt signal i Polen.  Men etter at Putin tok over makta, tok ein straks eit steg attende på dette området. Det passa ikkje inn i dette propagandabiletet av det store Russland og den store fedrelandskrigen – som andre verdskrig vert kalla der. Kathynmassakren høver jo dårleg inn i den glamorøse soga om Den raude armeen. Lina til Putin er at ein snakkar så lite som råd om desse hendingane. Det syner seg mellom anna ved at ingen aktstykke om desse hendingane vert utleverte til polske historikarar. Ein får ikkje eingong ta kopiar.

Post-heroismen 

– Noko eg verkeleg verdset i tysk mentalitet, er ein seriøs vilje til ei ikkje-patriotisk tilnærming til historie. Kanskje i ekstrem mon, men det har jo sine grunnar. Når det gjeld Polen, derimot... Lat meg seie det slik: Då debatten om det amerikanske felttoget i Irak rasa – der den nye EU-medlemen Polen var ein viktig støttespelar for USA – bruka den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld uttrykket «det gamle og det nye Europa». Til det svara den kjende tyskaren Jürgen Habermas at ein snarare kunne kalle dei USA-kritiske EU-landa for «det post-heroiske Europa». Eit Europa som på grunn av historia har lagt dei heroiske ideala bak seg. Eg trur det langt på veg stemmer.

– I kva mon trur du Polen har lagt bak seg den heroiske epoken?

– Det er eit svært interessant spørsmål. Eg trur at om ein legg dei siste femten åra under lupa, så kan ein seie at denne utviklinga i retning av ein post-heroisk mentalitet er fullenda, også i Polen. Men no er det kome ei regjering til makta som freistar å live opp att denne heroiske retorikken i det dei gjerne viser til ei ærerik fortid og historiske føredøme. Også dårlege, til dømes Roman Dmovski, nasjonalisten frå mellomkrigstida som vart stadig meir fascistisk og antisemittisk orientert.

Fra torget i Krakow

«Dei der oppe»

I Noreg har vi ei kjend polsk stemme, Nina Witoszek, som kom til landet under den kalde krigen. Ut frå hennar målestokk var nordmenn vanvitig statslojale og lite kritiske overfor «dei der oppe». Eg trur at det finst ei formande historisk røynsle i Aust-Europa og Russland som munnar ut i ein konklusjon om at det for vanlege folk er bortkasta å nytte kollektive strategiar og organisasjonar. At alle former for organisering er dømde til å verte styrde eller manipulerte av dei mektige. At helst bør ein halde seg unna det offentlege, polis, elles øydelegg ein sin moralske integritet. – Stemmer det?

– Ja, det er nettopp det som er tilfellet i Polen. Når ein alltid står under framandt herredøme, går denne haldninga også i arv. Skepsisen overfor staten er så å seie genetisk nedervd i Aust-Europa, ikkje berre i Polen. Men politikarane er også sjølve skuld i dette. Mange polske politikarar har, straks dei er vortne valde, skjerma seg frå det vanlege livet. Dei skøyter embetet sitt ved å vise seg i media, ikkje ved å møte borgarane i landet. Når ein politikar eller embetsmann har nådd ein viss rang, skaffar vedkomande seg straks limousin og liknande. Då ser ein også den indre innstillinga hos politikarane. Det handlar ikkje om at vi er ein fellesskap, men om å syne seg som herskarar, lausrivne frå vanlege folk. Det var den vanlege mentaliteten. No endrar dette seg langsamt. Ein oppdagar forbløffa at lover også gjeld for politikarar. Høgre sjikt av politikarar frå det post-kommunistiske BSD vert med eitt etterforska og må gå i fengsel. Ein ser at politikarane også er borgarar – det er ei oppdaging frå dei siste åra, eigentleg. Tidlegare var politikarane herskarar på den måten at dei var absolutt heva over folket.

Gamle sår

Når eg les Adam Michnik, får eg inntrykk av at historia spelar ei stor rolle i dagens Polen. Kven gjorde kva den gongen, kven kunne ein lite på? Dette synest å gjere det vanskeleg med det daglege pragmatiske samarbeidet om aktuelle oppgåver. – Til skilnad frå Noreg, der krigsrøynsla vart til ei felles forteljing om samarbeid mellom tidlegare klassefiendar, synest det som om røynslene i Polen har etterlate sårflater som enno er vanskelege å røre ved?

– For det polske folket var desse krigsrøynslene også samanbindande. Men ein må hugse på at etter 1939 vart folk deporterte i to ulike retningar. Og etter 1944 kom det ikkje til noka samanslutning mellom dei som hadde kjempa mot fascistane. Dei som hadde kjempa i heimearmeen eller dei patriotiske troppeavdelingane, vart straks forfølgde av det løynlege politiet NKVD. Og dei som hadde kjempa for den polske eksilregjeringa, fekk ikkje kome attende. Og familiemedlemene deira i Polen vart forfølgde. I Moskva vart det etter krigen innleidd ein skodeprosess mot dei seksten leiarane for den polske heimearmeen. Så denne eininga som fanst under krigen, vart utsletta då krigen slutta, og det vart ei indre splitting i landet.

– Det fanst dei som engasjerte seg for den nye regjeringa, og hausta føremoner gjennom det. Ingen diktatur fungerer utan eit sjikt av medløparar som haustar føremoner av å undertrykkje medborgarar. Etter 1989 kom det ikkje til noko oppgjer med desse. Eg snakkar ikkje om eit juridisk oppgjer, men om å måtte stå til ansvar for livet sitt. Ein lét som om ting ikkje hadde skjedd. «No set vi ein tjukk strek» – det var orda til Tadeusz Mazowiecki (den første statsministeren i Polen etter at diktaturet fall). No, etter sytten år, viser det seg at så einfelt er det ikkje. Historia skil oss. Det dukkar stadig opp dokument som skaper endå meir ulukke enn dei hadde gjort den gongen.

– Det minner om Tyskland i 70-åra. 1945 var år null. Så tok ein til å stille kritiske spørsmål då dei store krigsbrotsprosessane kom i 70-åra.

– Presis, no er vi akkurat inne i denne fasen. «Kva gjorde du den gongen», spør den yngre generasjonen. Det er også kome ein ny generasjon av journalistar i avisene, og dei stiller desse brysame spørsmåla.– Adam Michnik og Günter Grass er begge deltakarar, men også bearbeidarar av historiske røynsler. Michnik har også skrive svært sjølvkritisk om den venstresida han var ein del av, som heldt seg taus då den katolske kyrkja vart forfølgd. Mi røynsle er at sjølvkritikk opnar for dialog, at folk då lyttar til ein.

– Det synest som om dagens katolske kyrkje i Polen, som ønskjer å oppheve skiljet mellom stat og kyrkje når det gjeld religionsundervisning, manglar litt av denne audmjuke innstillinga, dei synest ikkje å respektere retten dei ikkje-truande har til religionsundervisning?

– Det er etter mi meining overdrive. At den katolske kyrka har auka makta si no som høgresida er komen i regjeringsposisjon, det stemmer. Men eg vil vere varsam med å seie at den katolske kyrkja ønskjer å oppheve skiljet mellom kyrkje og stat. Eg trur kyrkja trekte sine lærdomar frå byrjinga av 90-åra; grip ein for mykje inn i politikken, så er det ikkje bra for kyrkja sjølv. Då oppstår det for mykje vonbrot over og kritikk av kyrkja hos borgarane. Ei strategisk vurdering. Ein seier altså om naudsynt ifrå, men ein seier ikkje lenger at du skal vere for eller imot fagrørsla «Solidaritet».

– Ja, men når det gjeld lovgjeving for abort, retten til borgarleg vigsle, skilsmål, borgarrettane til homofile, eller synet på dødsstraff...

– Ja, men der gjer kyrkja det ho skal. Først: Dødsstraffa er reelt sett ikkje noko tema. Vi har inga dødsstraff, og vi kjem ikkje til å få det heller. Men når det gjeld tema som abort, miskunnsdrap og ekteskap for homofile, er det tema som er direkte knytte til moral, og då ser eg ikkje noko gale i at kyrkja seier si meining. Politikarane kan slutte seg til denne meininga eller la vere. No har vi ei regjering som vedkjenner seg desse verdiane, og det ser eg prinsipielt ikkje noko gale i. Fleirtalet har då også valt desse partia.

– Men i kor stor mon ønskjer ein å bruke staten, gjennom juss og politi, til å gjennomføre desse verdioppfatningane? I kor stor grad råder det ein vilje til verdsleg makt, så å seie?

– Der er eg ikkje så kritisk. Kyrkja er ein institusjon, ikkje berre ein trusfellesskap. Og ein kan ikkje forby ein institusjon å prøve å få innverknad, også i juridisk tyding. Det finst lobbyistar og foreiningar som skriv brev til politikarane, og det forbyd ein dei ikkje. Den katolske kyrkja gjer det same. Men det vert straks – på grunn av historia – gjort til noko mistenkjeleg. Ein seier: «Ja, dei ønskjer atter å gjenta denne politikken som kyrkja stod for». Der ville eg også vere varsam med å konkludere.

– Du deler ikkje skrekkvisjonen til Michnik? Han brukar omgrepet «iranisering» om maktambisjonane til kyrkja.

– Nei, ein har lært av historia. Vel er det vanskeleg for kyrkja å omgåast si eiga historie. Det viser m.a. denne avdekkinga av prestar som hadde samarbeidd med det løynlege politiet (OB). Kyrkja er ein gammal institusjon, og dei vil vel snarare handle sakte enn for fort. Og dei har då også tid nok. (Latter) Dei har lært å ikkje gripe for mykje inn i politikken. Elles vil også dei truande gjere opprør mot kyrkja. Ein må vite at i Polen finst det ei ganske stor gruppe innanfor kyrkja som er antiklerikal, som er skeptisk til prestane. Også mellom biskopane finst det ulike grupperingar som har meiningsutvekslingar. Kyrkja er slett ikkje så monolittisk som ho ofte vert framstilt.

(Dag og Tid 19.januar 2007)

I hvilken grad dette bildet har forandret seg siden dette intervjuet ble gjort vites ikke. Men jeg vil tro at de aktuelle hendelsene ikke har mildnet holdningen til Russland i polsk opinion.  

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Fortiden er ikke lenger hva den var.

Kjære amatør, du som leser bøker om historie av ren interesse, dette er trolig en bok som gir deg større perspektiv på det du allerede kan og kanskje forandrer måten du tar til deg ny kunnskap på. Du lærer neppe noe nytt om ditt spesialfelt, men du lærer noe om historiefagets egen historie, hva man har lett etter når man har sett inn i fortiden, hvilken funksjon historieskriving har hatt. Den historiserer historikerens arbeid, viser fram at alle tiders blikk på fortiden rettes gjennom samtidens optikk. Også vår generasjons perspektiv er i kontinuerlig forandring, as time goes by. 

Magne Skodvin

Historikeren Hans Fredrik Dahl hadde nestoren i norsk okkupasjonshistorie, Magne Skodvin, som mentor. Ved en anledning spurte den unge Dahl «hva historiens dom ville bli» om et bestemt tema. Magne Skodvin, som gjerne blir plassert i en strengt empirisk tradisjon, svarte noe sånt som at det var ikke lett å si noe sikkert om. Det eneste sikre en kunne si var at den ville bli annerledes enn vår egen. Det er jo ganske nedslående på fagets vegne? Nei, men det maner til edruelighet og selvrefleksjon.

Mange blir irriterte over en slik relativisering av egen kunnskap. Her har man gjennom år lest seg opp og så smått ervervet seg ganske omfattende kunnskap om et emne. Faktaene er jo der, kildene er kanskje gode og mange (avhengig av hvilken periode det er snakk om). En har kartlagt et landskap som en begynner å føle seg fortrolig med og hjemmekjent i. Og så risikerer en å måtte forkaste sin versjon? 

Det er også mange historikere som også har sprengt blodkar på fagets vegne i møte med «den språklige vendingen», tanken om at historie ikke best forstås som en fast, urørlig størrelse vi avdekker konturene av, men som noe vi konstruerer gjennom våre fortellinger, de litterære konvensjoner vi etterfølger, den ramme av mening og sammenheng vi forutsetter at leseren er innforstått med. Og disse er vår egen tids forståelsesformer. I en viss forstand er all historie samtidshistorie.

«Dette er et dilemma vi må leve med: Historieskriving er alltid tekst, en tekst som gjør utvalg, anlegger et perspektiv, antar en form.»

Ja men hallo – er alt bare subjektive versjoner av fortiden, er det ikke noe vi kan vite sikkert her, snakker vi ikke om et universitetsfag, en vitenskap? Erling Sandmo er pragmatisk og snakker med innestemme. Det finnes mangt som faget kan fastslå med rimelig sikkerhet, det finnes hypoteser som kan styrkes eller forkastes i møte med konkret empiri, det finnes stadig flere fagfelt en kan trekke veksler på for å øke ens «body of knowledge». 

Emmanuel Le Roy Ladurie

              

Sandmo trekker fram EmmanuelLe Roy Ladurie og hans mentalitetshistorie, altså den forståelseshorisont en bestemt periode tenkte innenfor, hva som tilhørte tidens repertoar av tanker og forestillinger, og hva som var «unvorstellbar». Dette har vært en viktig impuls for å forklare og forstå fortidens aktører bedre og bremset vår iboende tendens til å begå anakronismer, bedømme fortidens mennesker ut fra våre egne forutsetninger og verdinormer. Mentalitetshistorien befatter seg – til forskjell fra idehistoriens filosofer – med vanlige folks common sense  Men idehistorikeren Quentin Skinner har også poengtert viktigheten av å ta med denne kunnskapen for bedre å kunne forstå filosofene. Hvilke av samtidens forestillinger var det de opponerte mot, hvilken dagsorden var det de deltok i.   

Men Le Roy Laduries innsikter i en hermeneutisk tilnærming til fortidens forestillinger åpnet for et par ettertanker på fagets vegne. Er det slik at ikke bare bønder i Pyrineene på 1300-tallet var situerte med sin tids forestillinger, men at dette tilhører de ufravikelige menneskelige grunnvilkår som selv historikere er belemret med?

Erling Sandmo

«Hvis vi tar trolldomstroen inn over oss, blir vi konfrontert med at sannhet er et sosialt og historisk fenomen – også våre egne sannheter. Vi kan vanskelig heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder, og vi kan ikke forutse når og hvordan de vil endre seg, men vi må gå ut fra at de kommer til å gjøre det. Det har de alltid gjort. En av innsiktene historiestudiet kan gi oss, er i tillegg til at spørsmål om hva som er sant, er tett knyttet til historiske maktstrukturer.[..] Jo mer vi fordyper oss i fortidens verdensbilder, deste mer usikre vil vi bli på våre egne – og dermed også på vår egen tro på at vi kan si noe definitivt sant om historie.»

Dette begynner så smått å bli common sense, de tanker som ganske motstandsløst glir inn i hodene og etterplapres av slike halvstuderte røvere som meg. Nå har pendelen svingt, og etter at man har innsett det perspektivistiske ved enhver fremstilling, og at sannheten ofte er «de herskendes tanker», har lemenvandringene innen akademia har gått i retning av at man er kritisk til maktens «store vi», og snakker på vegne av vanvittig mange forfulgte og neglisjerte minoriteter.

Tony Judt

Som Tony Judt har påpekt har denne vendingen hatt sine uheldige sider (noen av dem er Sandmo også inne på). Judt mente at før man kunne be elever og lesere være kritiske, måtte de vite litt mer om hva de skulle være kritiske til. Altså nødvendigheten av å «get the facts straight», tilegne seg en nødvendig kunnskap om perioden slik at man kunne innordne det subjektive i en større, allmenn fortelling. Å være maktkritisk er ikke å hengi seg til subjektivisme ettersom allikevel ingen av oss vil finne den hele og fulle sannhet. Det uoppnåelige ved et objektivt ståsted fritar oss ikke fra å  forsøke å beskrive hendelser på en måte som er mest mulig i samsvar med allment observerbare fakta og å levere fortolkninger av aktørenes motiver som virker rimelige og plausible. Det er et av Tony Judts poeng, og slik jeg leser Sandmo, er det ikke så mye finere å få det. Den unge lærling som oppsøker den lærde for å få entydige og autorative svar vil ofte bli skuffet. Som økonomen Schumpeter skrev i 1932: 

«...the general reader will have to make up his mind, whether he wants simple answers to his questions or useful ones - in this as in other economic matters he cannot have both.» 

Jeg tror det forholder seg på samme vis med historiefaget. OG VI LEVER I 2015 !! Enn så lenge. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !