Er nasjonalstatens betydning blitt mindre i globaliseringens tidsalder?

Siste del av Richard Betts forelesning om realisme

Realister tror at krig er naturlig. Naturlig betyr det som forekommer i naturen. Det betyr ikke godt, bare naturlig. Og stater er også gjenstand for naturlig seleksjon. Det er sant at i de senere år er det ikke mange stater som har forsvunnet fullstendig, selv om en del har gjort det opp gjennom historien. Men flere av dem har lidt en hel del skade. Tyskland mistet en tredjedel av sitt territorium i det 20. århundre som et resultat av forsøket på å bli større. I det siste århundret mistet Mexico nesten halvparten av sitt territorium til gjett hvem. Og det er andre eksempler. Så stater trenger militærmakt til å om mulig forhindre krig, og hvis de ikke kan forhindre den, å vinne krigen. 

Militærmakt kan altså forhåpentligvis forhindre krig via avskrekking. Det vil si, gjøre det klart overfor en motpart at hvis denne angriper vil enten ditt vellykkede forsvar eller ditt ødeleggende motangrep få ham til å ønsket at han ikke hadde gjort det. Det betyr at kostnadene overstiger gevinsten, og derved forhindrer at man griper til krig. I en slik forstand behøver militærmakt ikke å bli brukt for å være nyttig. Faktisk er den mest nyttige bruken av militærmakt den som forblir i bakgrunnen og aldri trenger å bli satt inn i krigshandlinger. Den er alltid i bakgrunnen for diplomati om viktige internasjonale tvister, selv når det å bruke militærmakt ikke synes å være en opsjon som er på forhandlingsbordet. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle ved alle forhandlinger. Ikke ved handelsforhandlinger eller tvister av mange slag, men det gjelder når det er snakk om å avslutte tvister om hvem som skal ta den endelige politiske avgjørelsen og i spørsmål av vital politisk interesse.   

Clausewitz sa: “Krigen er som kontant betaling i handel. Det er en masse samhandling og avtaler som oppstår uten at noen penger faktisk har skiftet hender. Men alltid i bakgrunnen for alle disse avtalene er det som til syvende og sist ville skje når pengene faktisk skifter hender.”

På lignende vis skjer det mange avtaler og mange handlinger blir fremtvunget i internasjonal politikk ut fra vurderinger av hva som ville skje hvis det kom til krigshandlinger. Militærmakt kan forhindre noen klagemål fra å bli ført, siden det er klart at den svakere part ikke kan gjøre noe for å fremtvinge en rektifikasjon av uretten. Hvorfor har Mexico sluttet å klage over det store landområdet som USA stjal fra det på 1840-tallet? Vel, jeg antar at en grunn er at de vet at de kan ikke gjøre noe med det. Realisme fokuserer på militærmakt fordi det er avgjørende fordi hvem sine fordringer som vinner fram når tvister ikke kan løses gjennom forhandlinger.   

Så krig handler om hvem som hersker, hvem som kontrollerer hvordan man råder over de stater det måtte strides om. Hvem bestemmer i fredstid, etter at skytingen har opphørt? For realister betyr dette spørsmålet vanligvis hvilke land vil – eller enda viktigere, vil ikke – kontrollere det internasjonale systemet. Eller hvilke grupper vil kontrollere regjeringen i et land i en borgerkrig. For liberalere betyr dette vanligvis hva slags type regime vil styre innenfor land. Følgelig foretrekker realister vanligvis å ikke intervenere i borgerkriger med mindre resultatet av dem med stor sannsynlighet vil påvirke maktbalansen mellom stater – mens liberale tror at stabiliteten i det internasjonale system til syvende og sist avhenger av hva slags regjeringer det består av, og følgelig er mer interessert i å hjelpe fram demokratisering og forbedringer av styresett, noen ganger ved bruk av makt.

Tenk på Bosnia. Hvorfor var noen mot vestlig intervensjon og noen for det? Liberalere helte mot å se på serberne som forbrytere som var skyldig i aggresjon og krigsforbrytelser, realister helte mot å se de moralske inndelingene som mindre åpenlyse, eller mer blandet, og mente saken bestod av nyanser i grått snarere enn svart-hvitt. Liberalere i vest i begynnelsen av 90-tallet ønsket intervensjon for å stanse blodsutgytelsene og for å stanse den serbiske erobringen, men få ønsket å betale en betydelig pris for å oppnå dette. 

Liberalere ønsker en tvangshåndhevning, men viker ofte tilbake hvis prisen er mye blodsutgytelse. Til sist, i 1995, foretok NATO bombing av en viss målestokk, noe som i kombinasjon med den flernasjonale kroatiske offensiven på bakken i Krajina tvang serberne på defensiven, og vi fikk Dayton-avtalen som syntes å avslutte krigen fredelig.  

Men hvordan? Ved å inkorporere gjensidig motstridende klausuler som i prinsippet tok sikte på å gjenskape en integrert enhetlig bosnisk stat, men samtidig anerkjente de facto delingen av landet etter tre etniske grupper. Avtalen avgjorde følgelig ikke det politiske spørsmålet, spørsmålet om hvem som hersker, og baserte seg på et fortsatt militært nærvær og politiarbeid av fremmede okkupanter. Så en kan bare undres over hvordan Irak og vi vil unngå en slik skjebne.

Kan USA virkelig skape og kontrollere en vanskelig vei i retning demokrati på en måte som ikke fører til at Shia-muslimer forsøker å påtvinge majoriteten et tyranni og fører til at kurderne setter seg fore å bli kvitt Bagdads overautoritet, noe som gjør Sunni-muslimer desperate etter å forhindre sin egen marginalisering. Kan en slik situasjon frambringes uten at man går fra en nåværende lavintensiv borgerkrig til en fullskala borgerkrig? Realister vil være skeptiske til at det er mulig å gjøre det uten en langt større krig. Liberalere vil ha større forhåpninger til at prosessen med regjeringsutvidelser og forsoning kan forhindre en slik utvikling.    

Og alt dette indikerer også at krig vanligvis handler om stater: Relasjonene mellom dem i den internasjonale sfære, krig i form av borgerkriger eller revolusjoner eller frigjøringskriger, om hvordan stater vil blir dannet og organisert og kontroller, hvem sin stat det vil bli og under hvilke betingelser. Er realismens vekt på stater passé? Stemningen gikk mye mer i den retning like etter den kalde krigen, før en rekke ting begynte å i feil retning igjen. Men også konfliktene i verden etter 9/11 er ikke så entydig om stater. De som gjennomførte dette angrepet var en over internasjonal gruppe som var hovedsakelig beskjeftiget med å slåss mot følgene av amerikansk makt og kanskje også vestlig kultur i en rekke samfunn.

Dette fremkaller spørsmålet om nye konfliktlinjer i verdenspolitikken, slik de argumenteres for i Samuel Huntingtons bok “The clash of civilisations and the remaking of world order”, som jeg anser som en sosialkonstruktivistisk drøftelse av internasjonal orden og konflikter. Men stater er så avgjort en kritisk ingrediens i all politisk vold. For eksempel er formasjonen av en anti-terror-koalisjon avhengig av stater. USAs militære aksjon mot Taliban og Al Qaida i Midtøsten avhenger av relasjonene til regjeringer som tilbyr baser og samarbeider i anti-terror-kampanjer, Pakistan, Usbekistan, Saudi-Arabia og andre.

Det blir ofte hevdet at stater har mistet mye av sin betydning i verdenspolitikken, at globalisering reduserer staters mulighet til å kontrollere ting. Betyr dette da at krig blir av mindre betydning, kanskje at det til sist blir fullstendig overflødig? Vel, det er mindre av statens tilbakegang enn det en får inntrykk av ved første øyekast. I noen henseender har statene nå mindre kontroll over enkelte viktige aspekter, spesielt økonomi, enn det de før hadde. Likevel synes staten fortsatt å være ved god helse, og det er interessant hvordan så mange mennesker så mange steder i verden siden slutten på den kalde krigen slåss som besatte for å få og forme sine egne stater. Og noen som ser globalisering som en enestående fremtidsbølge har kanskje overdrevet hvor mye kontroll stater tradisjonelt hadde. Og sant og si, staten inntar en større rolle i borgernes liv enn den gjorde tidligere tider.

Kenneth Waltz liker å poengtere at vestlige stater nå disponerer en langt større andel av BNP enn noensinne. Og av en eller annen grunn er det flere organiserte mennesker og grupper som, som nevnt, slåss innbitt for å etablere sine egne stater eller ta kontroll over dem enn noensinne før i det forrige århundret, enten det gjelder Bosnia, Tadsjikistan, Aserbajdsjan, Rwanda, Kosovo, Sudan, Øst-Timor, Tsjetsjenia… og listen fortsetter. Noen pågående kriger finner sted i svake, kollapsende eller ikke-eksisterende stater, for eksempel Somalia eller Kongo. Men de handler om stater. Forsøk på å skape stater, ta kontroll over dem, omdanne dem eller utvikle dem til fungerende myndigheter, eller om enn ikke i betydningen av en forseggjort moderne nasjonalstat, så i hvert fall en politisk enhet som i det minste gir muligheter for kleptokrati.     

Er realismen en rettesnor for politikk? Jeg sa at den ikke gir noe formular for politikk, og det har også hele tiden pågått en debatt om hvorvidt realismen er en empirisk eller normativ teori. Og jeg vil si at svaret er begge deler. I sin essens argumenterer den for at sjansene over tid er store for at hvis stater eller grupper ikke handler på en bestemt måte for å vokte sin maktposisjon vil de være sårbare og lide for det. Så derfor, ettersom dette skjer i virkelighetens verden, må stater handle i samsvar med disse prinsippene for å overleve, og derfor burde de gjøre det. Dette er i noen grad et forvirrende sirkelargument, men jeg tror det er essensen av hva de fleste realister vil si når de blir beskyldt for å argumentere for hvordan verden fungerer, samtidig som de kritiserer myndigheter for ikke å handle slik realismens tilsier.  

Noen ganger er realister og liberale og konstruktivister enige om hvilke politiske valg som bør tas, men av ulike grunner. Og noen ganger er realister uenige seg imellom om hva som bør gjøres i et spesifikt tilfelle, på samme måte som tilfellet er innen andre skoleretninger. Hovedpunktet som særpreger realister er deres fokus på hvordan politiske valg avhenger av og vil påvirke maktbalansen i det internasjonale system – i motsetning til hva de legale eller moralske prinsippene i en konflikt gjelder, som er det idealistene prioriterer. Noen eksempler på situasjoner hvor realisme og idealisme skiller lag: Jeg nevnte vinterkrigen i Finland 1939-40, eller Nixons tilnærming til Kina i 1972.

Nixon var konservativ og Kina var på den tiden midt i sin kulturrevolusjon. Maoismen var den ultimate anti-liberale ideologi, og på den tiden i alles øyne ansett for å være like vill og gal som Nord-Korea eller Iran eller Saddam Husseins Irak er blir ansett i våre dager. Men den realist-argumentasjonen Nixon/Kissinger benyttet var hovedsakelig å skaffe motvekt til et stadig mektigere Sovjetunionen – ja, den gang ble Sovjet oppfattet slik – og at de ideologiske forskjellene og dype ulikhetene i verdioppfatninger mellom USA og Kina måtte ignoreres for å bygge et tillitsfullt arbeidsfellesskap i kampen mot Sovjetunionen.

Etter den første Gulfkrigen i Irak, 1991, hadde en det realistiske synspunkt som var dominant i Bush seniors administrasjon: Folk som Brent Snowcroft, eller den gamle Dick Cheiney før hans hjerteoperasjoner, argumenterte for at det ikke var noen god idé å forsøke å kaste Saddam Hussein fordi det ville true med å oppløse Irak og gjøre Iran mektigere.     

Opposisjonens synspunkt, kanskje best artikulert av Paul Wolfowitz, hevdet at vi har oppmuntret irakerne til å gjøre opprør, etterlatt dem til å klare seg selv, spesielt det som skjedde med sjia-muslimene i sør og kurderne i nord, og at vi var moralsk forpliktet til å støtte dem og til å gjøre alt vi kunne for å styrte Saddam Hussein fordi hans regime var så fryktelig. Jeg nevnte også Srebrenica i 1995, FN legalisme uten militær oppbakking som endte i en massakre.   

Hva med fremtiden, hva vil realisme og liberalisme foreslå om hvordan vi skal håndtere amerikansk-kinesiske relasjoner hvis Kina fortsetter å vokse økonomisk? Bør USA ønske at Kina utvikler seg økonomisk og bli rik og velstående, slik det har gjort de siste 25 årene?

Vel, liberalere vil i hovedsak si ja visst, gjensidig økonomisk avhengighet skaper fred. Dette i motsetning til argumentet i Waltz’ bok, om at avhengighet skaper konflikt. Men i liberal ideologi vil internasjonal handel basert på komparative fortrinn gjøre både USA og Kina rikere og bedre stilt. Så et rikt Kina vil utgjøre et større marked for USAs eksport, større kinesisk militærmakt vil ikke spille noen rolle fordi gjensidig samarbeid for økonomiske formål – å profittere gjensidig på fredelig varebytte i stedet for en destruktiv konflikt – vil forhindre militær konflikt, som bare vil framstå som irrasjonell.

Realister vil likevel trolig være mer tilbøyelig til å si sannsynligvis ikke – USA bør ikke være fornøyd ved tanken på et økonomisk voksende Kina.  Argumentet for det er at et rikt Kina vil være mektig og mer i stand til å gjøre sin innflytelse gjeldende og true USA og dets alliertes interesser, at økt makt skaper økte ambisjoner, at det ikke er noe ondt eller galt ved dette, det er helt naturlig. Robert Gilpins argument er at en voksende utfordring av en hegemonisk makt ofte skaper en krig og en veksling av hegemoni.  

Er realismen en veiledning i hvordan vi skal håndtere krigen mot terror? Det er ikke et perfekt rammeverk for å forstå det radikale islams reaksjon mot vesten, Al Qaidas kamplyst eller andre aspekter ved problemet. Al Qaida er en internasjonal samling av ikke-statlige aktører. Al Qaida og mange andre terrorgrupper er idealister mer enn realister, og konflikten med vesten er for en stor del en kamp om idealer. Så kanskje konstruktivisme og realisme i en eller annen kombinasjon vil være bedre enn liberalisme til å diagnostisere den islamistiske terrortrusselen. Liberalismen vil understreke viktigheten av å spre vestlig demokrati og verdier som en måte å nå fram til hovedårsakene til terrorisme.  

Jeg forsøker ikke å assosiere alle liberalere til dette, gitt hvor upopulær den nåværende president er, men jeg sier at dette for en stor del er argumentasjonen til Bush Jr.-administrasjonen etter 9/11. Deres argument er at amerikanske verdier er virkelig universelle verdier, og at utfordringen består i å gjøre kål på «the evil-doers» for å løse problemet. Naturligvis – motargumentet er da at vestlige verdier er en del av det som framprovoserer problemet og styrker motstanden fra radikale islamister.  

Hva med konstruktivismen? De fleste konstruktivister vi leser innen akademia tenderer mot å være – i alle fall med tanke på de normer de setter høyt – liberalere i en eller annen form. Huntington-varianten er noe annerledes. Huntington argumenterer til fordel for ikke-intervensjon i andre kulturelle områder som en nødvendighet. Dette for å unngå at den «clash of civilizations» – som han tror er reell – utvikler seg til å bli en «war of civilizations», som han ønsker å unngå. Og forresten, hvis dere i likhet med mange har fått deres inntrykk av Huntington ut fra det som fremkom i den originale artikkelen i Foreign Affairs for 15 år siden, husk da på at folk ofte trekker ting ut fra den som ikke er hva han argumenterer for hvis en leser hele boken, spesielt det siste kapitlet. Noen ganger konvergerer realisme og idealisme, og noen ganger er realister splittet.  

Konvergens – for eksempel i den gigantiske kampen mot tysk fascisme og japansk militarisme på 1940-tallet, og mot Sovjet-kommunismen under den kalde krigen – forente realister og liberalere fordi alle disse fiendene kombinerte stor militærmakt og fremmede ideologier og verdier. Realister var opptatt med makt, og liberalere var opptatt med rett, begge deler trakk i retning av en militant vestlig politikk bestående av krig mot aksemaktene og oppdemmingspolitikk mot Sovjetunionen. Dette var ikke tilfellet etter den kalde krigen. En av grunnene til realismens svinnende oppslutning – det har en tendens til å følge hendelser i den virkelige verden – var at etter krigen var det ingen stor militær trussel mot vesten, ingen verdensomspennende ideologi som utfordret vestlig liberalisme i samme grad som marxisme-leninismen gjorde.  

Spørsmålet er om mektige stater bør tre til siden og forbli årvåkne men tilbakeholdne med å intervenere i utlandet, eller bør de benytte anledningen til å bruke makt for å kjøre fram vestlige verdier og omforme andre land i vårt eget bilde?

Realister heller mot det første, non-intervensjonist- synet, slik jeg argumenterte for, men de er ikke samlet i dette. Og liberalere heller mot det siste, den Wilsonske bruk av makt for å reformere illiberale regimer eller skape en tryggere liberal verdensorden. Det er uenighet mellom realister, noen intervensjonister tror at dårlige regimer vil kunne komme til å true vestlig sikkerhet i fremtiden. Så for eksempel i 2003 var de fleste realister trolig imot invasjonen av Irak. Men noen realister som mente at Saddam Hussein var gal og kanskje ville bruke masseødeleggelsesvåpen så snart han hadde nok av dem, gikk inn for krig.

Dette ble symbolisert på New York Times gjestekommentar-side den 22. september 2002. Og det var også en kvart sides antikrigs-annonse signert av 33 akademikere innen sikkerhetsstudier, hovedsakelig realister, like under en lang gjestekommentar av Ken Polack, en disippel av Barry Posen, som var en av underskriverne i annonsen, men som anbefaler invasjon.

Og noen ganger feilbedømmer anti-intervensjonister trusler. E.H. Carr støttet appeasement. Det var faktisk et av hovedmotivet for hans bok. Og Chamberlain var trolig mer av en realist enn Churchill. Churchill var om noe en idealist. Så var jeg og 32 andre som signerte den anti-invasjon-annonsen i september 2002 Chamberlainere og Polack en Churchill? Jeg tror ikke det, men du vet aldri helt sikkert før du får historiens dom.    

Jeg mener, vi tenker alle på Churchill som den vestlige sivilisasjons redningsmann nå. Men i juni 1940 så ikke det ut som et særlig trygt veddemål. Storbritannia var alene, Tyskland hersket på det europeiske kontinent. Hva slags mening var det i å fortsette kampen når de kanskje kunne ha kommet til en avtale med Tyskland. Og det er bevis for at Hitler var villig til å la britene beholde sitt imperium så lenge Hitler kunne beholde kontinentet. Men Churchill sa som dere vet nei, «vi vil kjempe på strendene, vi vil slåss i hekkene, vi vil aldri overgi oss.» Og det er en berømt replikk fra ham som er virkelig fryktelig, han sier: «Hvis denne vår øys historie må ta slutt, la det være mens vi alle ligger på jorden, kvalt i vårt eget blod.»

Intet realist-rasjonale som setter materielle interesser først. 

Nei det grunnleggende problemet var at E.H.Carr og Chamberlain – og det fleste andre – mente om München-forliket i 1938 at det var en stor triumf fordi man unngikk enda en katastrofe a la 1. verdenskrig, og at Hitler… vel, han var en slem, opportunistisk statsmann, men ikke gal, så derfor kunne en gjøre en avtale med ham. Det de ikke begrep, var at han ikke var en normal opportunistisk realist-statsmann, de skjønte ikke at Hitler var en idealist som satte sine prinsipper om det tyske folk og ekspansjonen østover og andre ting tyskerne hadde rett til over alle ting. [..]

De eneste politiske debattene i USA er mellom stridende skoleretninger innen liberalisme. Så realisme er ikke svaret på positive ting du ønsker å gjennomføre for å gjøre verden til et bedre sted. Men realismen tror jeg hjelper til å minne om hva som er nødvendig for å hindre negative utviklinger som truer med å ødelegge din evne til å gjøre godt.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Hvem er mest moralsk av idealister og realister. Hvem går oftest til krig?

Hva med realisme og moral? Det er en utbredt forestilling av realismen som amoralsk. I en forstand er det sant, men egentlig ikke. Jeg tror isteden den bør forstås innenfor utilitaristiske eller konsekvensetiske versjoner av moralitet, der etikken er formet av imperativet om å overleve. [..] Hans Morgenthau vil fremheve at en skal ha fokus på forskjellen mellom hvordan ting er og bør være, mellom det ønskelige og det mulige. Hvis det som er ønskelig ikke er mulig, vil forsøkene på å gjennomføre det ønskelige i beste fall være forgjeves, i verste fall kontraproduktive og destruktive. Srebrenica i går, Darfur i morgen. E.H.Carr hevder at idealister lar ønsker dominere tenkningen, og at realister lar tenkningen dominere ønskene.

Robert Gilpin skriver: “Moralsk forpliktelse ligger hjertet av realismen. “ Det Morgenthau og mange andre realister har til felles er overbevisningen om at etisk og politisk adferd vil mislykkes med mindre den tar med i beregningen statenes faktiske praksis og det sunn teori lærer oss.

Machiavelli argumenterer på ulike måter for at noen ganger må fyrsten begå onde handlinger i det godes tjeneste. Følgelig har machiavellistisk  i den vestlige liberale tradisjon en nedsettende konnotasjon. Og det blir ofte sagt at målet ikke helliger midlet. Men det må det noen ganger hvis man tror på retten til noensinne å føre krig for å nå et mål. Før beslutningen om å gå til krig – inkludert selvforsvar, ved bare å sette seg til motverge når man blir angrepet – medfører beslutningen om å la mange mennesker bli drept som ellers ville fått leve.    

En beslutning om å velge et mindre onde, en beslutning som beskytter en verdi, enten det er humanitære lettelser for en uvitende befolkning eller din egen politiske integritet eller hva som helst annet, er det minste onde, sammenlignet med krig på dette tidspunkt. Hvis du tror at midlet aldri kan rettferdiggjøre målet, da synes det for meg som om du aldri kan støtte noen krig, uansett hvor nobel eller rettferdig sak en kjemper for. Ingen krig mot Hitler for å forhindre at nasjonalsosialismen skal beherske hele Europa. Ingen krig mot [sørstats-]konføderasjonen i 1860-årene for å frigi slavene. Ingen krig for noe formål. Men hvis du tror at noen ting er verd å drepe for, at noen verdier er så viktige – selvforsvar og andre verdier – da er du på det glatte skråplanet hvor en må avgjøre når og hvordan visse mål kan rettferdiggjøre visse midler.

Morgenthau understreker at realister sikter mot det minste onde, og at for dem er abstrakte prinsipper underordnet materielle interesser. Essensielt er det et pragmatisk argument. I sin kjerne er det også forskjellen mellom det Max Weber kalte de absolutte måls etikk og ansvarlighetens etikk. Med andre ord; en realist vil si at intet prinsipp bør gjøres absolutt hvis det har fryktelige konsekvenser. På en måte er en ting som illustrerer dette argumentet noe som kan virke overraskende på moderne følelser, det er kontroversen om den lyvende baptist.

 Jeg husker ikke detaljene, men hvis jeg minnes noenlunde riktig var det en konflikt i det 19. århundre mellom to forskjellige baptistsekter om følgende hypotetiske problemstilling:  Hvis en familie på en utpost blir angrepet av indianere og foreldrene ber barna gå og gjemme seg i en grøft bak låven, og hvis indianerne tar foreldrene til fange og spør om det er noen andre der, skal foreldrene si sannheten og røpe at barna er ute bak låven, eller skulle de lyve og si at det er ingen andre der? For noen gjaldt argumentet om at prinsippet om å ikke lyve måtte gis absolutt forrang, for en kan ikke gjøre kompromisser med prinsippet. Det pragmatiske motargumentet er at dette er latterlig fordi da vil barna dine bli drept. Vel, dette kan virke som en noe overforenklet utgave av debatten, men i en mer kompleks utgave er dette en del av realistenes kritikk mot å ta prinsipper for langt.

Eller ta det eksempelet Morgenthau ga om den sovjetiske invasjonen av Finland i 1939-40, etter utbruddet av krigen i Polen. Britene ønsket å hjelpe finnene mot sovjetrusserne, og de ble forhindret fordi Sverige ikke ville tillate troppetransporter gjennom sitt land. Og Morgenthaus argumentasjon var at det ville vært galskap av britene å gått til krig mot Sovjetunionen på dette tidspunkt for å forsvare Finland bare på grunnlag av prinsippet om å stå opp mot aggresjon, når de selv allerede slåss for bare livet mot Tyskland. Det ville være å kutte halsen på seg selv. Ville det være moralsk å utsette seg for et krigsnederlag der nazistene ville herske over Europa, bare for å opprettholde Finlands legale rettigheter?

På en måte kan en hevde – og jeg kan kanskje tilkjennegi min egen partiskhet – at noe av det samme ser en hos neo-konservatives argumentasjon omkring Iran i dag. Enkelte argumenterer for at USA bør angripe Iran, til tross for det faktum at vi allerede sitter fast i en katastrofal krig i Irak allerede. Realister vil karakterisere det som i beste fall uklokt.

Realisters syn på bruk av vold som politisk instrument er til tider misforstått. Det er en utbredt oppfatning at realister er hauker og liker å bruke makt. Nei, i alle fall ikke hele tiden. De er hauker hva angår å forberede seg på å være i stand til å føre krig, men mye mindre hauker med tanke på å føre kriger, om dette kan unngås. Det er ingen enkel korrelasjon mellom ideologiske verdier eller teorier omkring Internasjonale Relasjoner og holdningen til bruk av makt. Under den kalde krigen var både realister og liberale delt i synet på Vietnamkrigen. Du hadde realister som George Kennan som opponerte mot krigen, og realister som Henry Kissinger som støttet krigføringen. På samme vis hadde man liberale senatorer som Scoop Jackson og George McGovern på hver sin fløy av det stridstemaet. Noen glemmer at Jackson hadde høyere oppslutning hos ADA [Americans for Democratic Action] enn George McGovern, og Jackson var en stor supporter av krigen. 

   

For å gjøre opp status blir spørsmålet: hva er kriteriet for å kunne gå til krig? Realister vil helle mot å si at det er når opprettholdelse av maktbalansen eller viktige nasjonale interesser i materiell betydning står på spill, mens liberalere vil tendere mot å hevde at det bør skje når politiske verdier og moralske prinsipper står på spill.[..] I en post-kaldkrigstid, hvem er det som oftest oppfordrer til bruk av makt via FN gjennom FN-intervensjoner med militære midler? Jeg tror det oftest er liberale hauker. Du fant ikke mange en kunne identifisere som realister blant de som høyrøstet gikk inn for å gå til krig på Balkan eller Irak. Og så har du fenomenet med USAs president som begynte som en forsiktig realist som hevdet at USA ikke skulle involvere seg i nasjonsbygging og intervensjoner her og der, men som så over natten ble omvendt til en liberal korsfarer av hendelsene 11. september.

Hvorfor fokuserer realister så mye på militær makt? Krig er aldri førstevalg som instrument i politikken, men det er alltid et tilgjengelig instrument. Det er foretrukket når andre instrument svikter og freds-alternativet representerer uakseptable tap. Makt er ultima ratio regen, det vil si den endelige dommer i konflikter der alle andre, alle fredelige midler for forhandling og kjøpslåing, ikke er i stand til å løse den. De fleste tvister avgjøres uten vold, fordi ingen vil spille blod og verdier hvis det kan unngås. Men av og til blir interessekonflikter uhåndterbare, kompromisser ugjennomførbare, og ingen av partene ønsker å fire fremfor å slåss. Da er det makt eller trusselen om bruk av makt som avgjør hvem som bestemmer i stridsspørsmålet.

    

Land trenger militære styrker, ikke fordi krig er sannsynlig, men bare fordi det er mulig. De trenger å holde militære styrker klare i fredstid fordi de aldri vet når ting kan forverre seg, når en motspiller kanskje kan forandre sine hensikter. Og intensjoner kan forandres raskt, over natten, i et valg eller et kupp eller et regjeringsskifte. Men moderne militær kapasitet kan ikke forandres over natten. Det tar mange år å gjøre en moderne arme, marine og flyvåpen på stridsklar. Det tar tid å gjøre ressurser om til mobiliserte styrkeformasjoner, til å rekruttere, organisere, utstyre, trene og gruppere dem i formasjoner som er i stand til å føre krig. Så hvis du ønsker muligheten til å slåss neste år må du ha begynt forberedelsene for mange år siden. Og her snakker jeg om moderne krigføring, ikke primitiv low-tech krigføring, som har vært karakteristisk for flere av de senere konfliktene i det internasjonale system på Balkan og Afrika på 90-tallet, eller i opprørene i Irak og Afghanistan i dag.  

Et billedlig uttrykk som er i samsvar med realismen kom fra en som vanligvis blir identifisert som en kritiker av realismen. Det er Joseph Nye, som var en Harvard-professor og tjenestegjorde i Carters State Department, og som i løpet var den kalde krigens gjenfødsel på 70-tallet begynte å justere noen av de ideene som han var blitt kjent for innen akademia ved å erklære militære maktmidler som mindre nyttige og realismen som foreldet. Han tjente senere som assisterende forsvarsminister under Clinton-administrasjonen. Men Joseph Nye sa:

“Sikkerhet er som oksygen. Du bekymrer deg aldri om det før du ikke lenger har det. Og da er det det eneste du bekymrer deg om.”

 Så militærmakt er på en måte den nød-reservetanken med oksygen for de sjeldne tilfeller der din motstander måtte suge bort din sikkerhet. 

Les også siste del av Betts forelesning.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Hva er årsakene til krig, og hvilken rolle spiller internasjonal rett.

Del 2 av Richard Betts forelesning om realisme.

Første del kan du lese her

Realister er mest fokusert på problemet krig og fred, i motsetninger til liberale eller konstruktivister, som viser like stor om ikke større interesse for andre områder: økonomisk utvikling og handel, ideologi, de nasjonale regimenes karakter, samt andre store tema som påvirker menneskets velferd. Hvordan betrakter realistene, i motsetning til andre åndsretninger, problemet krig?

Vel, en forskjell som jeg tror karakteriserer tenkemåten mange tar med seg når de er stillet overfor dette spørsmålet, er forskjellen mellom å betrakte krig som en følge av ondskap, kontra tragedie. For å forenkle kraftig: liberale tenderer mot å se på krig som en følge av ondskap, og realister ser på krig som en følge av tragedie. Ondskap i betydningen aggresjon, og aggresjon kommer fra den menneskelige natur og synd. Dårlige mennesker begår aggressive handlinger. Aggresjon er en forbrytelse. Eller aggresjon skyldes dårlige stater, dårlige regimer. Gode stater bare forsvarer seg. Autokratier skaper krig, demokratier skaper fred, og så videre.

Det syn som fremhever tragedien tenderer mot å tro at krig skyldes genuine interessekonflikter hvor i noen tilfeller begge sider har fornuftige krav, og i hvert fall krav som de selv anser som fornuftige. Eller den kan komme som følge av misforståelser, misoppfatninger, feilberegninger, sikkerhetsdilemmaets problem.      

  

Sikkerhetsdilemmaet består i at du har to stater, hvorav ingen av dem ønsker krig med hverandre, men hvor begge er mistenksomme overfor hverandres intensjoner. Så stat A begynner å ruste opp for å kunne beskytte seg mot det verste, slik at ikke stat B skal kunne utnytte det. Stat B ser at stat A ruster opp, og så – obs, vi bør visst også oppgradere – og begynner å øke sine rustninger. Stat A ser dette og sier «Aha, vi visste det, de er ute etter å ta oss!» - og du får denne syklusen eller eskalasjonen av aksjon og reaksjon, en konkurranse som øker mistenksomheten og spenningen, fører til våpenkappløp, gjør kriser mer sannsynlige, og i verste fall kan forårsake en krig av vanvare.   

Vel, hva er den største faren, sikkerhetsdilemmaet eller aggresjon? På en måte er disse tankene sammenfattet i de rådende forestillingene folk har om årsakene til 1. og 2. Verdenskrig. I 1914 er bildet mange har at en syklus av aksjon og reaksjon kom ut av kontroll, og at de europeiske statene ikke var i stand til å unnslippe en eskalasjon som munnet ut i krig, selv om ingen av dem virkelig ønsket det som fulgte – mens det i 1938 i München var folk som søkte å løse nettopp problemet med eskalerende spenning ved å berolige Tyskland. Men det viste seg at de tok feil med hensyn til Tysklands hensikter og hvor langt disse gikk, og endte opp med å belønne aggresjon med suksess.

Men hvordan vet du hvilken situasjon du er i? Det er ofte det de mest intense debattene om nasjonal sikkerhet handler om, risikoene ved feiltolkning går i begge retninger. Du kan avskrekke en stat som bekymrer deg, men risikerer å provosere den ved å forutsette at faren består i aggresjon, mens den i virkeligheten består av sikkerhetsdilemmaet, som i den vanlige forestillingen om 1914. Eller du kan berolige en stat og bli dens offer hvis dens egentlige hensikter er aggressive, som med Tyskland på slutten av 30-tallet.  

Jeg finner det også nyttig å forklare noen bilder, å gjøre noen analogier til kriminallovgivning og domsavgjørelser. De som fokuserer på problemet med ondskap eller uprovosert aggresjon tenderer mot å se på krig billedlig talt som et spørsmål om strafferett. En lovovertreder har skylden, lik en morder eller tyv som truer den hjemlige fred. Denne lovovertrederen må stoppes og uskadeliggjøres. Istedenfor en Charles Manson eller Ted Bundy i hjemlige områder er det en Adolf Hitler eller Saddam Hussein.

De som fokuserer på tragedie eller misforståelse, heller mot å se på krig mer som et problem a la sivilrett, hvor rettslige feider om kontrakter, skilsmisser eller lignende ting har to sider, hvor rett og galt ikke alltid er klart adskilt, hvor begge parter mener seg å ha retten på sin side.

Uansett hva tilfellet måtte være, hvorfor produserer politiske tvister krig istedenfor rettsprosesser? Fordi rettsprosesser bare løser problem der enten begge parter i saken aksepterer legitimiteten og den endelige karakter ved rettens avgjørelse, selv når den går i deres disfavør. Eller, hvis en av partene ikke aksepterer dommen, kan retten tvinge gjennom sin avgjørelse. Det gjør den ved å sende ut politi for å arrestere lovbryteren og sette ham i fengsel, eller ved å utstede en bot eller inndra eiendom og overføre den til den part som vant saken. 

En rettstvist ville ha virket i tilfellet mineleggingen av Nicaraguas havner hvis den Internasjonale Domstol i Haag kunne ha straffet USA. Poenget er at innenfor en stat kan en domstol gjøre sin stevning gjeldende fordi det er en utøvende makt som kan håndheve den. Det finnes ingen sammenlignbar struktur av akseptert legitim autoritet eller makt til å håndheve loven i det internasjonale system, eller, for å gjenta meg selv, innenfor stater som er i oppløsning eller er splittet av opprør. Og det er fremfor alt dette realismen fremhever om hva anarki impliserer.

I realiteten er krig den virkelige analogi til rettstvist i det internasjonale system. Fredelige løsninger er analog til minnelige løsninger utenfor rettssalen i hjemlige tvister. I det hjemlige rettssystemet er det – hvis du skiller deg eller anfekter en tolkning av en testamentert gave eller saksøker en kontraktør for svindel – normalt sett i alles interesse å finne en løsning utenfor retten. For rettstvister er dyre og kan ende opp med at begge parter er dårligere stilt, og hvis de kan komme til enighet som løser konflikten behøver de ikke betale alle de pengene til advokater i årevis. Men noen ganger viser det seg umulig å komme til enighet utenfor retten, og det resultatet er en rettssak.   

Det samme gjelder internasjonale disputter: vanligvis finner partene fram til fredelige løsninger fordi man vet at krig er forferdelig og kan etterlate begge parter i en dårligere posisjon. Men noen ganger kan de ikke bli enige, og det som tilsvarer rettstvist – voldelig strid – er resultatet. Noen har tidvis håpet at FN skulle være den overnasjonale autoritet som kunne håndheve internasjonal lov, at en såkalt global regjering kunne avløse selvhjelp-prinsippet i det internasjonale system og styre vekk fra krig som ytterste konsekvens av konflikter. Men nøyaktig hva er forskjellen mellom global regjering/ledelse [governance] og verdensregjering? [world government] Jeg vet det finnes statsvitere som vil kunne gjøre det klart hva forskjellen består i, men i min sløvhet slo jeg det opp i ordboken, og den hadde ikke noe presist skille mellom de to. Uansett, FN er ingen verdensregjering.   

Så skal krigførende parter nå erklære at FN er i krise fordi USA ignorerer FN når landet beslutter å gå til krig? Nei, eller i det minste er ikke den nåværende krisen ny eller større enn fortidens kriser. Jeg vil hevde at FN nylig har vendt tilbake til hva det har vært i mesteparten av dets historie, det vil si under den kalde krigen. Og den virkelige avsløringen av FN etter den kalde krigens tid kom lang tid før USA ignorerte det ved å angripe Irak. Og dette tror jeg illustrerer noe av den kritikk som realister retter mot idealister som ikke vier maktspørsmålet nok oppmerksomhet.

Den virkelige avsløringen av grensene for FNs innflytelse kom etter min mening i 1995, i Srebrenica. Da FN tydelig erklærte et område som sikkert, der bosniske muslimer skulle være trygge for angrep fra bosniske serbere, var problemet at FN ikke hadde maktmidler til å håndheve det. Hvis jeg husker rett var det en ørliten nederlandsk bataljon som bare smeltet bort i møte med den serbiske arme. Resultatet av det var at ca. 7000 bosniske muslimer etter gjeldende estimat ble tatt til fange og myrdet. Jeg tenker det er et skammelig men klassisk eksempel på hva realismen betrakter som dårskap: tilliten til at lov og retorikk skal kunne beskytte folk uten å støtte opp dette med militær makt. 

Realismens argument er at hvis du stiller krav eller gir forsikringer som du ikke kan stille militærmakt bak, er du i beste fall dum, i verste fall fryktelig destruktiv. Det har vært en masse retorikk om herredømmet av internasjonal lov, men en realist vil si at den eneste lov som gjelder er den tolkningen av internasjonal lov som de sterkeste statene i det internasjonale samfunn foretar. Der hvor de blir uenige om hva internasjonal lov egentlig sier – slik anklager og forsvarsadvokat er uenige i en normal rettssak – har loven ingen effekt uavhengig av makt. I følge dette synet har påberopelse av universal jurisdiksjon, noe som har blitt mer populært i den senere tid, mer preg av å uttrykke håp og aspirasjoner enn realiteter. 

Når stormakter nekter å underskrive en avtale er de ikke bundet av avtalen, på tross av det noen serbiske observatører nå hevder når de påberoper at NonProliferationTreaty [Ikkespredningsavtalen] - så snart den har passert en viss grense mht. antall ratifiseringer - er bindende også for de som ikke har underskrevet den. Men USA kommer ikke til å la seg forplikte av den Internasjonale Straffedomstolen [ICC], enten de burde være det eller ikke. Faktisk bruker USA sin makt til å presse andre land til å trekke seg fra sin tilslutning til den Internasjonale Straffedomstolen ved å frita amerikanere i disse landene fra ICCs jurisdiksjon. En realist vil argumentere for at i det internasjonale feltet vil makt overtrumfe lov i en grad som er vidt forskjellig fra den rolle loven spiller i stabile samfunn.

Hvem har moralen på sin side av realister og liberale? Hvem tar oftest til orde for å bruke militærmakt i internasjonale konflikter? Tredje del følger her.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Richard Betts: Den realistiske tradisjon innen Internasjonale Relasjoner

Del 1. Andre del - om årsaker til krig og rollen til internasjonal rett - kan du lese her.

Richard Betts on realism. youtube-link

Colombia University Date: September 24, 2007
Course number: U6800 Course title: Conceptual Foundations of International Politics

Realisme er en rotete teori hvis en ser hele tradisjonen under ett, den strekker seg over tusen års refleksjon over internasjonale relasjoner. I likhet med mektige idetradisjoner som kristendom eller marxisme har de opprinnelige skrifter avfødt mange ulike sekter som har utviklet seg i ulike retninger. De deler noen grunnleggende prinsipper, men de har avvikende oppfatninger om mange beslektede tema.  

Realister er ofte uenige med hverandre. Det finnes klassiske realister og struktur- eller neorealister, tilhengere av offensiv og defensiv realisme, samt andre ulike varianter. Noen realister er Demokrater, noen er Republikanere, noen er libertarianere. Så realismen gir oss definitivt ingen detaljert formel for politikk. Og dette vil gjøre enkelte praktisk orienterte folk utålmodige og skeptiske til om det er verd å bruke tid og krefter på å gi seg i kast med disse teoriene.

Jeg heller til et eklektisk perspektiv. Jeg er blitt anklaget offentlig av en realist for å være ikke-realist, og av en ikke-realist for å være en realist. Jeg tror realismen er utilfredsstillende i mange henseender, men jeg ser på den slik Winston Churchill så på demokratiet; Jeg tror realismen er den dårligste teorien om internasjonale relasjoner, bortsett fra alle de andre.

Husk at disse paradigmene vi operer med og insisterer på å bibringe dere her på Colombia [University] er generelle disposisjoner. Bortsett fra noen få fanatikere er det få som passer friksjonsfritt til noen av paradigmene. Og legg merke til E.H.Carrs refleksjoner over realismens begrensninger som er en del av en bok som ellers er et utmerket uttrykk for realistisk tenkning. Noen mener realisme er en vitenskapelig teori, mens andre at den egentlig uttrykker en holdning til de menneskelige grunnbetingelser. Jeg heller til den siste oppfatningen.

I alle tilfeller er realismen en generell teori om hvordan verden vanligvis fungerer. Men det er ikke en formel for å forutsi hvordan ting vil foregå i spesifikke tilfeller hvor spesielle omstendigheter, politiske lederes idiosynkrasier eller andre tilfeldigheter kan frembringe avgjørelser fra regjeringer som ikke harmonerer med prinsippene i realismeteorien.

Klassisk realisme forbinder vi vanligvis med tradisjonen fra Thucydides, Maciavelli, Hobbes, og i nyere tid, Hans Morgenthau, E.H.Carr, Reinhold Niebuhr. Den legger vekt på menneskenaturens svakheter, den naturlige forekomst av interessekonflikter, motiv for å søke makt, de materielle interessers dominans over legale og moralske normer som bestemmende for politiske enheters handlinger, i hovedsak nasjonalstater, men også innenfor samfunn i oppløsning som gjennomlever en borgerkrig mellom grupper som ønsker å fjerne eller skape regimer og bygge en ny stat.   

Robert Gilpin merker seg tre antagelser i realisme:

For det første; internasjonale relasjoners grunnleggende preg av konflikt.

For det andre; essensen av den sosiale virkelighet er gruppen, og ikke marxismens klasser eller individet i liberal teori. Homo Sapiens er en art som opptrer i stammer, sier han.

For det tredje; stammelojaliteten har over alt forrang som motivasjon i politikkens kamp om makt og sikkerhet.

Det er ikke dermed sagt at makt og sikkerhet er de eneste, eller ikke en gang våre viktigste, mål, skriver Gilpin. Han sier vi priser skjønnhet, sannhet og godhet. Det realisten vil understreke, er at alle disse edle målsetninger vil gå tapt hvis vi ikke tar tilstrekkelig hensyn til vår egen sikkerhet i maktkampen mellom sosiale grupper.

I den senere tid har strukturrealismen, eller neo-realismen, som blir assosiert med Kenneth Waltz og John Mearsheimer, forsøkt å presentere en mer strengt vitenskapelig formulering av denne realismetradisjonen. Og de vektlegger enda mer det internasjonale anarkiets kausale effekt. I en annen bok (som dere ikke har som pensum på dette kurset), Kenneth Waltz’ «Man, the state and war», skriver han om forskjellen mellom muliggjørende årsaker og virksomme årsaker. 

En muliggjørende [permissive] årsak er det som gjør noe mulig, men ikke uunngåelig. Og den virksomme [efficient] årsaken er den som får ting til å skje i et bestemt tilfelle.

Den muliggjørende årsak er det internasjonale systemet, definert i anarkistiske termer. Det er ingen suveren som står over nivået av stater, eller som han siterer Rousseau: «Kriger oppstår fordi det er ingen ting som kan forhindre dem». Og merk at i dette henseende betyr ikke anarki en tilstand av kaos eller konstant vold. Det betyr bare en mangel av en suveren, mangel av en overstatlig utøvende myndighet. Uten en verdensmyndighet skaper anarkiet stater, eller grupper innenfor land der en ikke har koherente og fungerende stater… gjør dem til de øverste dommere og håndhevere av deres egne rettigheter og interesser, moralske eller materielle interesser, slik de ser dem. Når stater eller grupper i borgerkrigskonflikter blir uenige om hvilke krav som er legitime, er det makten som avgjør hvilken av dem som vil seire.   

Bare motmakt kan forhindre bruk av vold fra en stat eller gruppe som oppfatter status quo som uakseptabelt. For å se den virksomme makt, skriver Waltz, bør en se på nivået under det internasjonale systemet: innenrikspolitikk, de enkelte ledere og ideologier. Det er en rådende feiltolkning at Waltz tror at innenrikspolitiske faktorer ikke betyr noe. Han tilkjenner dem stor betydning når han forsøker å forklare hvorfor noe skjer på et bestemt tidspunkt, og han foretar en viktig distinksjon som mange ikke har fått med seg mellom internasjonal politikk og utenrikspolitikk: En teori om internasjonal politikk handler om gjennomsnittlige resultat over tid – hvorfor krig oppstår. En teori om utenrikspolitikk er en teori som forklarer hvorfor en regjering foretar en beslutning for eller imot å gå til krig under bestemte omstendigheter og av bestemte årsaker. Waltz skriver i «Man, the state and war»:

«Krig kan oppstå fordi stat A har noe som stat B ønsker. Den virksomme krigsårsaken er stat Bs ønske. Den muliggjørende årsak er det faktum at det er ingen ting som kan forhindre stat B i å påta seg krigens risiko.» Han fortsetter: «Hvis et resultat blir produsert av to eller flere årsaker, så eliminerer man ikke permanent dette resultatet ved å fjerne en av dem».

En bestrebelse rettet mot en årsak som forsømmer andre årsaker kan gjøre situasjonen verre og ikke bedre. Følgelig, mens de vestlige demokratier ble mer innstilt på fred, ble Hitler mer krigersk. En økt tilbøyelighet til fred hos noen av deltakerne i internasjonal politikk kan øke snarere enn minske sjansene for krig.

Anarki definerer den politiske orden i den internasjonale sfære fordi vi ikke har noen verdensregjering. Ingen lovgivende, dømmende eller utøvende makt som er utstyrt med politistyrker til å arrestere de som bryter loven og truer den offentlige orden. Det er derfor Waltz kaller det internasjonale system et selvhjelpsystem. Eller som John Mearsheimer sier: «Hva skjer når du ringer 911? – Ingen ting. Det er ingen i den andre enden.”   

Det er ikke noe 911 i det internasjonale system. 

Vel, vent litt, vil du kanskje si. Det er FNs 911, eller NATO, eller Uncle Sam. Nei, det er ikke det samme. De organisasjonene er som en vennlig nabo du kan ringe for å be om hjelp hvis det skjer et innbrudd hos deg. De er bare organisasjoner med medlemsland vil komme eller kanskje ikke komme deg til unnsetning hvis det passer dem. Ban Ki-moon [FN-sjef 2006] har ingen egne tropper, og vil aldri ha det, i det minste ikke før FN blir en slags verdensregjering. Du kan forsøke å ringe en vennlig nabo, et annet land du ønsker å alliere deg med som vil støtte deg. Men hvorvidt den naboen vil hjelpe deg er opp til ham. Da Kuwait ringte i 1990 svarte vi og kom. Da Darfur ringte i fjor [2006] eller i år svarte vi beklager, vi kan ikke komme denne gangen. Det er ikke noen organisert og institusjonalisert håndhevende myndighet som alltid står parat i det internasjonale systemet som en kan forlite seg på vil tvinge myndigheter eller grupper til å oppføre seg bra. Som vi har sett, FN og den Internasjonale Domstol i Haag har ikke det en slik rolle fordrer. 

Da den Internasjonale Domstol avsa dom mot USAs minelegning av Nicaraguas havner på 80-tallet, sa Reagan-administrasjonen «forsvinn!», og ingen ting skjedde med USA. Ingen arresterte USA og sendte det i fengsel. Kanskje noen skulle ha gjort det, men ingen, ingen internasjonal institusjon, ingen annen myndighet kunne, så ingen gjorde det. I det internasjonale systemet er du overlatt til deg selv. Du og dine venner må opptre som deres eget politi, eller underordne dere hvilken som helst annen makt som er villig til det. Multilateral myndighetsutøvelse, for eksempel NATOs aksjon mot Serbia i 1999 under Kosovo-krigen, er ikke analogt til nasjonal opprettholdelse av lov og rett gjennom legale myndigheter. Det er snarere analog til et borgervern som organiserer en utkommandering av mannskap.    

Den samme logikk kan gjelde konflikter innenfor stater: borgerkriger eller revolusjoner, når sentrale myndighetsinstitusjoner kollapser, eller hvis store grupper av folket ikke lenger oppfatter dem som legitime og forsøker å kaste eller løsrive seg fra dem. I en slik situasjon kan en si at det hersker anarki innenfor en stat inntil orden er gjenopprettet av et nytt regime eller en ny oppdeling som følger av en borgerkrig. Akkurat som ved anarkiet er dette den permanente tilstanden i det internasjonale systemet.

Andre del - om årsaker til krig og rollen til internasjonal rett - kan du lese her.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Den intellektuelle som veiviser og forfører.

Finnes det noen sikker måte å unngå å bli ideologisk forført i retning barbariet? Jeg tror ikke det. Men vi må likevel forsøke. Dette er en kritisk gjennomgang av de intellektuelles rolle som folkeforførere, gjennomført av noen av våre beste.. intellektuelle. 

Første del av min presentasjon av boken finner du her.

Journalister og kommentatorer forstår gjerne sin rolle som ubestikkelige forsvarere av den lille manns sak, som uavhengige kritikere av maktmisbruk i alle dens former. Vet du om noen som fremhever fordelene ved rasisme, krig, diktatur, massakrer av sivile, sensur av uønsket informasjon, fengsling og tortur av opposisjonelle? Ikke jeg heller. Skal en dømme etter festtalene, hersker det en rørende enighet om at dette er noe vi alle er imot.

Men det er jo i praksis simpelthen ikke sant, snarere en selvforståelse som ikke står seg for den mildeste empiriske etterprøving. De som kommenterer aktuelle verdensbegivenheter har ofte anspent sine språklige ferdigheter til bristepunktet for å forsvare onde handlinger, hvis (og bare hvis, som det heter på akademisk) disse blir utført av aktører eller regimer en selv ser på som bærere av verdier en deler.

«Denne ideologiske oppfatning gjør egentlig land til objekter for politisk identifikasjon. Landet er bra, derfor er det meste bra og forsvarlig, i hvert fall positivt forklarlig, for den som betrakter landet utenfra. [..] Land som ideologi, hvem kjenner ikke til det?»

Det er historikeren Hans Fredrik Dahl som skriver dette i antologien «Intellektuelle og det totalitære». Hans generelle observasjon fremsettes i en artikkel som omhandler Nordahl Grieg og Knut Hamsun, og deres forsvar for sine respektive lovede land.

Dette har ikke forandret seg stort. Fortsatt er det mange i offentligheten som ser det som sin oppgave å forklare oss andre at en «ensidig fordømmelse» er «misforstått» eller gjør oss til «nyttige idioter» som i praksis «løper fiendens ærend», eller at det tross alt ikke er så ille som det «hylekoret» vil ha det til.

Carl von Ossiezky i nazistisk fangenskap

«Det er kanskje ikke helt avveien å minne om at Hr.Ossietzky kunde ha forladt Tyskland både før og efter at nazismen hadde tatt makten. Men det vilde han ikke. Han regnet med at folk vilde skrike op når han blev satt fast. Og han regnet ikke feil. 
Hvad vil han? Er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blandt landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?» 
                                                  Knut Hamsun 

«Kanskje vil det være en av de tingene vi ikke glemmer - den store, mektige verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare»

                                                  Nordahl Grieg




«Det har visst været noget skrik og skravl i pressen» var Hamsuns sarkastiske oppsummering av bestyrtelsen over at den kjente forfatteren valgte å forsvare regimets tarv fremfor sin fengslede forfatterkollega, redaktøren Ossietzky. Den norske Ibsen-light tradisjonen gir pluss i boka hvis en trosser en majoritet – som nærmest pr definisjon er dum og hyklersk – selv når det en selv sier er ravgalt inntil kunst. En kan framstå som modig og selvstendig i egne øyne, selv når en forsvarer et diktatur. Motivene kan være ulike, men jeg tror de fleste handler ut fra egen overbevisning, først og fremst. 

    

Land som ideologi, hvem kjenner ikke til det, spør Dahl. Det er sant, vi ser det daglig. Men denne forsvarsrefleksen for land en sympatiserer med er ingen klar ideologi, snarere en tankeløs refleks hos folk som er stolte av å være hevet over alt som smaker av ideologi. Det kunne kanskje være et innspill til en ny akademisk studie av oss ikke-ekstreme som bare speiler tidsånden, de tanker som «alle rettenkende mennesker» tenker (for å bruke en vending fra den kalde krigen), og som gjør samtidens innforståtte sannheter så pinlig fremmedgjørende bare det får gått noen år? For det er da ikke bare intellektuelle som kan havne på ville veier. Men det er de som etterlater flest skriftlige vitnesbyrd om det. I etterpåklokskapens lys – alternativet er glemsel – er det lett å se at de tok feil. Det kan virke billig, og noen ganger er det det. Men det kan også være lærerikt, å «tenke med historien».  

Mange av artiklene i denne antologien – den femte i denne rekken antologier om totalitarisme, ekstremisme og terrorisme – omhandler mellomkrigstidens form for kritikk av den bestående samfunnsorden, fra den tid hvor det var dristig, ungradikalt og friskt å sympatisere med Mussolini eller Hitler. Og hvor også mainstream borgerlig presse «tross alt» så med adskillig sympati på regimene «for at hindre noget verre». Er dette fenomenet spesielt for denne tiden?

Ikke prinsipielt, men det spesielle ligger i at Norge senere ble okkupert av det land og det styresett som var gjenstand for så mange sterke meninger. Vi ble med andre ord presentert for en kollektiv erfaring som dannet en slags fasit, en målestokk som stempler det som den gang kunne passere som en moderat borgerlighets forstående og forklarende dekning av begivenhetene i Tyskland, til noe som vi i dag vil beskrive som en nokså hodeløs forsvarstale, kanskje mest av alt gjennom hva man bevisst unnlater å si. Hadde vi blitt okkupert av Sovjet hadde dommen falt tilsvarende ufordelaktig ut for andre journalister og intellektuelle.

Gratulasjonstelegrammet Aftenposten stolt satte på forsiden da avisen jubilerte i 1935

Nicola Kristin Karcher har skrevet et interessant essay om Victor Mogens, en av mellomkrigstidens mest iherdige og virkningsfulle forsvarere av Nazi-Tyskland i norsk offentlighet. Mogens var ingen randfigur, hans utenrikskronikker nådde en bred offentlighet, og i 10 år var han utenrikspolitisk kommentator i NRK. I 1937 mistet han stillingen sin av politiske årsaker. Det førte til rabalder blant mange lyttere, og avisene Tidens Tegn og Aftenposten protesterte høylytt. Jeg vet ikke om begrepet «ARK» ble benyttet i sakens anledning. Bruddet i riksrådsforhandlingene førte til at Mogens aldri fikk stillingen som leder for et informasjonsdepartement under krigen. Det er å frykte at en mann som Mogens hadde gjort langt større skade enn de mer klumsete og 100% overbeviste ministrene som senere ble formidlerne av okkupantens propaganda. Men Mogens oppfattet NS som en konkurrent og Quisling som en katastrofe, og da okkupanten forlangte at alt politisk samarbeid skulle skje via NS valgte Mogens det indre eksil. Det gjorde at han senere ble frifunnet for tiltalen om landssvik. 

Kristian Schjelderup

Terje Emberlands essay om Kristian Schjelderup – en kjent humanist og liberal teolog av det slaget Dagblad-agnostikere støtter – er forbilledlig på mange måter. Jeg vil fremheve presentasjonen av Völkisch-bevegelsens ideer og skissen av noen av de mange forsøk på å finne filosofisk fotfeste i mellomkrigstidens oppbruddstid, hvor ulike former for ny-religiøse bevegelser erstatter tradisjonell kristendom. Drivkraften bak Schjelderups religionsfilosofiske prosjekt «var å redde en religiøs sannhetskjerne fra historisering og relativisering». Og denne universelle kjernen, løsrevet fra plagsom religiøs dogmatikk, gjør at religionens «ytre form» angivelig kan forenes med moderne kunnskap og virkelighetsforståelse. 

Dette er, som Emberland påpeker, også typisk for dagens nyåndelighet. Men Schjelderups legering av «fordomsfri» religiøs søken og interesse for samtidens nyåndelighet førte i hans tilfelle til en stor grad av identifikasjon med «Deutsche Glaubensbewegung».

«Var den nazistiske ideologi som Trosbevegelsen hyllet en konsekvens av det religionssyn den forfektet? Og, dypest sett, er det en forbindelse mellom en irrasjonalistisk religionsoppfatning og totalitær tenkning?»

Schjelderup så ingen slik nødvendig forbindelse, og Emberland spør:

«Hvis nyhedenskapet var så humanistisk i sin grunninnstilling, hvordan kunne det så tilsynelatende friksjonsfritt alliere seg med og legitimere nazismen?» 

Til tross for at Schjelderup var en dedisert anti-nazist, har Emberland «en mistanke om at det kan eksistere en affinitet mellom irrasjonalisme og totalitær tenkning».

Dette sneier innom en debatt mellom «humanistiske lausånder»som har pågått i mange år om de ulike måter å utmynte hva man egentlig kan lære av de historiske fenomenene nazisme og kommunisme. Fra geistlig hold heter det gjerne at der kan dere se, «når mennesket ikke lenger tror på Gud, tror det på hva som helst». Kaj Skagens «Bazarovs barn» var en markskrikersk utgave av denne sivilisasjonspessimismen. Det fikk sitt tilsvar fra Hans Fredrik Dahl, som la sin prestisje som historiker i å hevde at Skagen selv var en formidler av «kulturfascisme», bl.a. på grunn av sin antirasjonalistiske holdning.

Debatten er som sagt ikke over, og jeg vet ikke hvordan katolikken Dahl i dag bedømmer disse ting. Kanskje ville han påpeke de store forskjellene mellom katolsk dogmatikk og den etter hvert nokså steinfrie Jesus-kompotten for religiøst interesserte agnostikere som moderne luthersk høykirkelighet prediker. Når det gjelder kirkens historiske rolle overfor nazismen, så innbyr den i alle fall ikke til tabloide generaliseringer om medløperi. Den jødiske flyktningen Albert Einstein ble gjengitt slik i Time Magazine: 

«Only the Church stood squarely across the path of Hitler’s campaign for suppressing the truth. I had never any special interest in the Church before, but now I feel a great admiration because the Church alone has had the courage and persistence to stand for intellectual truth and moral freedom. I am forced thus to confess, that what I once despised, I now praise unreservedly.»

Burleigh, Michael (2009-03-17). Sacred Causes (p. 213).

Karl Popper

Emberland nøyer seg med å påpeke at den dogmefrie religiøse irrasjonalismen er «i stand til å inngå allianse med hvilken forestilling som helst», og han slutter seg til en kjent passasje fra Karl Popper:

«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet.»                  

Det er en ettertenksom, lavmælt påminnelse Emberland fremfører, uegnet til å lage halloi og «kulturdebatt» der to representanter væpnet med tabloide spissformuleringer kan barke løs på hverandre. Men den er vel verd å lese. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !