Hvem er mest moralsk av idealister og realister. Hvem går oftest til krig?

Hva med realisme og moral? Det er en utbredt forestilling av realismen som amoralsk. I en forstand er det sant, men egentlig ikke. Jeg tror isteden den bør forstås innenfor utilitaristiske eller konsekvensetiske versjoner av moralitet, der etikken er formet av imperativet om å overleve. [..] Hans Morgenthau vil fremheve at en skal ha fokus på forskjellen mellom hvordan ting er og bør være, mellom det ønskelige og det mulige. Hvis det som er ønskelig ikke er mulig, vil forsøkene på å gjennomføre det ønskelige i beste fall være forgjeves, i verste fall kontraproduktive og destruktive. Srebrenica i går, Darfur i morgen. E.H.Carr hevder at idealister lar ønsker dominere tenkningen, og at realister lar tenkningen dominere ønskene.

Robert Gilpin skriver: “Moralsk forpliktelse ligger hjertet av realismen. “ Det Morgenthau og mange andre realister har til felles er overbevisningen om at etisk og politisk adferd vil mislykkes med mindre den tar med i beregningen statenes faktiske praksis og det sunn teori lærer oss.

Machiavelli argumenterer på ulike måter for at noen ganger må fyrsten begå onde handlinger i det godes tjeneste. Følgelig har machiavellistisk  i den vestlige liberale tradisjon en nedsettende konnotasjon. Og det blir ofte sagt at målet ikke helliger midlet. Men det må det noen ganger hvis man tror på retten til noensinne å føre krig for å nå et mål. Før beslutningen om å gå til krig – inkludert selvforsvar, ved bare å sette seg til motverge når man blir angrepet – medfører beslutningen om å la mange mennesker bli drept som ellers ville fått leve.    

En beslutning om å velge et mindre onde, en beslutning som beskytter en verdi, enten det er humanitære lettelser for en uvitende befolkning eller din egen politiske integritet eller hva som helst annet, er det minste onde, sammenlignet med krig på dette tidspunkt. Hvis du tror at midlet aldri kan rettferdiggjøre målet, da synes det for meg som om du aldri kan støtte noen krig, uansett hvor nobel eller rettferdig sak en kjemper for. Ingen krig mot Hitler for å forhindre at nasjonalsosialismen skal beherske hele Europa. Ingen krig mot [sørstats-]konføderasjonen i 1860-årene for å frigi slavene. Ingen krig for noe formål. Men hvis du tror at noen ting er verd å drepe for, at noen verdier er så viktige – selvforsvar og andre verdier – da er du på det glatte skråplanet hvor en må avgjøre når og hvordan visse mål kan rettferdiggjøre visse midler.

Morgenthau understreker at realister sikter mot det minste onde, og at for dem er abstrakte prinsipper underordnet materielle interesser. Essensielt er det et pragmatisk argument. I sin kjerne er det også forskjellen mellom det Max Weber kalte de absolutte måls etikk og ansvarlighetens etikk. Med andre ord; en realist vil si at intet prinsipp bør gjøres absolutt hvis det har fryktelige konsekvenser. På en måte er en ting som illustrerer dette argumentet noe som kan virke overraskende på moderne følelser, det er kontroversen om den lyvende baptist.

 Jeg husker ikke detaljene, men hvis jeg minnes noenlunde riktig var det en konflikt i det 19. århundre mellom to forskjellige baptistsekter om følgende hypotetiske problemstilling:  Hvis en familie på en utpost blir angrepet av indianere og foreldrene ber barna gå og gjemme seg i en grøft bak låven, og hvis indianerne tar foreldrene til fange og spør om det er noen andre der, skal foreldrene si sannheten og røpe at barna er ute bak låven, eller skulle de lyve og si at det er ingen andre der? For noen gjaldt argumentet om at prinsippet om å ikke lyve måtte gis absolutt forrang, for en kan ikke gjøre kompromisser med prinsippet. Det pragmatiske motargumentet er at dette er latterlig fordi da vil barna dine bli drept. Vel, dette kan virke som en noe overforenklet utgave av debatten, men i en mer kompleks utgave er dette en del av realistenes kritikk mot å ta prinsipper for langt.

Eller ta det eksempelet Morgenthau ga om den sovjetiske invasjonen av Finland i 1939-40, etter utbruddet av krigen i Polen. Britene ønsket å hjelpe finnene mot sovjetrusserne, og de ble forhindret fordi Sverige ikke ville tillate troppetransporter gjennom sitt land. Og Morgenthaus argumentasjon var at det ville vært galskap av britene å gått til krig mot Sovjetunionen på dette tidspunkt for å forsvare Finland bare på grunnlag av prinsippet om å stå opp mot aggresjon, når de selv allerede slåss for bare livet mot Tyskland. Det ville være å kutte halsen på seg selv. Ville det være moralsk å utsette seg for et krigsnederlag der nazistene ville herske over Europa, bare for å opprettholde Finlands legale rettigheter?

På en måte kan en hevde – og jeg kan kanskje tilkjennegi min egen partiskhet – at noe av det samme ser en hos neo-konservatives argumentasjon omkring Iran i dag. Enkelte argumenterer for at USA bør angripe Iran, til tross for det faktum at vi allerede sitter fast i en katastrofal krig i Irak allerede. Realister vil karakterisere det som i beste fall uklokt.

Realisters syn på bruk av vold som politisk instrument er til tider misforstått. Det er en utbredt oppfatning at realister er hauker og liker å bruke makt. Nei, i alle fall ikke hele tiden. De er hauker hva angår å forberede seg på å være i stand til å føre krig, men mye mindre hauker med tanke på å føre kriger, om dette kan unngås. Det er ingen enkel korrelasjon mellom ideologiske verdier eller teorier omkring Internasjonale Relasjoner og holdningen til bruk av makt. Under den kalde krigen var både realister og liberale delt i synet på Vietnamkrigen. Du hadde realister som George Kennan som opponerte mot krigen, og realister som Henry Kissinger som støttet krigføringen. På samme vis hadde man liberale senatorer som Scoop Jackson og George McGovern på hver sin fløy av det stridstemaet. Noen glemmer at Jackson hadde høyere oppslutning hos ADA [Americans for Democratic Action] enn George McGovern, og Jackson var en stor supporter av krigen. 

   

For å gjøre opp status blir spørsmålet: hva er kriteriet for å kunne gå til krig? Realister vil helle mot å si at det er når opprettholdelse av maktbalansen eller viktige nasjonale interesser i materiell betydning står på spill, mens liberalere vil tendere mot å hevde at det bør skje når politiske verdier og moralske prinsipper står på spill.[..] I en post-kaldkrigstid, hvem er det som oftest oppfordrer til bruk av makt via FN gjennom FN-intervensjoner med militære midler? Jeg tror det oftest er liberale hauker. Du fant ikke mange en kunne identifisere som realister blant de som høyrøstet gikk inn for å gå til krig på Balkan eller Irak. Og så har du fenomenet med USAs president som begynte som en forsiktig realist som hevdet at USA ikke skulle involvere seg i nasjonsbygging og intervensjoner her og der, men som så over natten ble omvendt til en liberal korsfarer av hendelsene 11. september.

Hvorfor fokuserer realister så mye på militær makt? Krig er aldri førstevalg som instrument i politikken, men det er alltid et tilgjengelig instrument. Det er foretrukket når andre instrument svikter og freds-alternativet representerer uakseptable tap. Makt er ultima ratio regen, det vil si den endelige dommer i konflikter der alle andre, alle fredelige midler for forhandling og kjøpslåing, ikke er i stand til å løse den. De fleste tvister avgjøres uten vold, fordi ingen vil spille blod og verdier hvis det kan unngås. Men av og til blir interessekonflikter uhåndterbare, kompromisser ugjennomførbare, og ingen av partene ønsker å fire fremfor å slåss. Da er det makt eller trusselen om bruk av makt som avgjør hvem som bestemmer i stridsspørsmålet.

    

Land trenger militære styrker, ikke fordi krig er sannsynlig, men bare fordi det er mulig. De trenger å holde militære styrker klare i fredstid fordi de aldri vet når ting kan forverre seg, når en motspiller kanskje kan forandre sine hensikter. Og intensjoner kan forandres raskt, over natten, i et valg eller et kupp eller et regjeringsskifte. Men moderne militær kapasitet kan ikke forandres over natten. Det tar mange år å gjøre en moderne arme, marine og flyvåpen på stridsklar. Det tar tid å gjøre ressurser om til mobiliserte styrkeformasjoner, til å rekruttere, organisere, utstyre, trene og gruppere dem i formasjoner som er i stand til å føre krig. Så hvis du ønsker muligheten til å slåss neste år må du ha begynt forberedelsene for mange år siden. Og her snakker jeg om moderne krigføring, ikke primitiv low-tech krigføring, som har vært karakteristisk for flere av de senere konfliktene i det internasjonale system på Balkan og Afrika på 90-tallet, eller i opprørene i Irak og Afghanistan i dag.  

Et billedlig uttrykk som er i samsvar med realismen kom fra en som vanligvis blir identifisert som en kritiker av realismen. Det er Joseph Nye, som var en Harvard-professor og tjenestegjorde i Carters State Department, og som i løpet var den kalde krigens gjenfødsel på 70-tallet begynte å justere noen av de ideene som han var blitt kjent for innen akademia ved å erklære militære maktmidler som mindre nyttige og realismen som foreldet. Han tjente senere som assisterende forsvarsminister under Clinton-administrasjonen. Men Joseph Nye sa:

“Sikkerhet er som oksygen. Du bekymrer deg aldri om det før du ikke lenger har det. Og da er det det eneste du bekymrer deg om.”

 Så militærmakt er på en måte den nød-reservetanken med oksygen for de sjeldne tilfeller der din motstander måtte suge bort din sikkerhet. 

Les også siste del av Betts forelesning.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Hva er årsakene til krig, og hvilken rolle spiller internasjonal rett.

Del 2 av Richard Betts forelesning om realisme.

Første del kan du lese her

Realister er mest fokusert på problemet krig og fred, i motsetninger til liberale eller konstruktivister, som viser like stor om ikke større interesse for andre områder: økonomisk utvikling og handel, ideologi, de nasjonale regimenes karakter, samt andre store tema som påvirker menneskets velferd. Hvordan betrakter realistene, i motsetning til andre åndsretninger, problemet krig?

Vel, en forskjell som jeg tror karakteriserer tenkemåten mange tar med seg når de er stillet overfor dette spørsmålet, er forskjellen mellom å betrakte krig som en følge av ondskap, kontra tragedie. For å forenkle kraftig: liberale tenderer mot å se på krig som en følge av ondskap, og realister ser på krig som en følge av tragedie. Ondskap i betydningen aggresjon, og aggresjon kommer fra den menneskelige natur og synd. Dårlige mennesker begår aggressive handlinger. Aggresjon er en forbrytelse. Eller aggresjon skyldes dårlige stater, dårlige regimer. Gode stater bare forsvarer seg. Autokratier skaper krig, demokratier skaper fred, og så videre.

Det syn som fremhever tragedien tenderer mot å tro at krig skyldes genuine interessekonflikter hvor i noen tilfeller begge sider har fornuftige krav, og i hvert fall krav som de selv anser som fornuftige. Eller den kan komme som følge av misforståelser, misoppfatninger, feilberegninger, sikkerhetsdilemmaets problem.      

  

Sikkerhetsdilemmaet består i at du har to stater, hvorav ingen av dem ønsker krig med hverandre, men hvor begge er mistenksomme overfor hverandres intensjoner. Så stat A begynner å ruste opp for å kunne beskytte seg mot det verste, slik at ikke stat B skal kunne utnytte det. Stat B ser at stat A ruster opp, og så – obs, vi bør visst også oppgradere – og begynner å øke sine rustninger. Stat A ser dette og sier «Aha, vi visste det, de er ute etter å ta oss!» - og du får denne syklusen eller eskalasjonen av aksjon og reaksjon, en konkurranse som øker mistenksomheten og spenningen, fører til våpenkappløp, gjør kriser mer sannsynlige, og i verste fall kan forårsake en krig av vanvare.   

Vel, hva er den største faren, sikkerhetsdilemmaet eller aggresjon? På en måte er disse tankene sammenfattet i de rådende forestillingene folk har om årsakene til 1. og 2. Verdenskrig. I 1914 er bildet mange har at en syklus av aksjon og reaksjon kom ut av kontroll, og at de europeiske statene ikke var i stand til å unnslippe en eskalasjon som munnet ut i krig, selv om ingen av dem virkelig ønsket det som fulgte – mens det i 1938 i München var folk som søkte å løse nettopp problemet med eskalerende spenning ved å berolige Tyskland. Men det viste seg at de tok feil med hensyn til Tysklands hensikter og hvor langt disse gikk, og endte opp med å belønne aggresjon med suksess.

Men hvordan vet du hvilken situasjon du er i? Det er ofte det de mest intense debattene om nasjonal sikkerhet handler om, risikoene ved feiltolkning går i begge retninger. Du kan avskrekke en stat som bekymrer deg, men risikerer å provosere den ved å forutsette at faren består i aggresjon, mens den i virkeligheten består av sikkerhetsdilemmaet, som i den vanlige forestillingen om 1914. Eller du kan berolige en stat og bli dens offer hvis dens egentlige hensikter er aggressive, som med Tyskland på slutten av 30-tallet.  

Jeg finner det også nyttig å forklare noen bilder, å gjøre noen analogier til kriminallovgivning og domsavgjørelser. De som fokuserer på problemet med ondskap eller uprovosert aggresjon tenderer mot å se på krig billedlig talt som et spørsmål om strafferett. En lovovertreder har skylden, lik en morder eller tyv som truer den hjemlige fred. Denne lovovertrederen må stoppes og uskadeliggjøres. Istedenfor en Charles Manson eller Ted Bundy i hjemlige områder er det en Adolf Hitler eller Saddam Hussein.

De som fokuserer på tragedie eller misforståelse, heller mot å se på krig mer som et problem a la sivilrett, hvor rettslige feider om kontrakter, skilsmisser eller lignende ting har to sider, hvor rett og galt ikke alltid er klart adskilt, hvor begge parter mener seg å ha retten på sin side.

Uansett hva tilfellet måtte være, hvorfor produserer politiske tvister krig istedenfor rettsprosesser? Fordi rettsprosesser bare løser problem der enten begge parter i saken aksepterer legitimiteten og den endelige karakter ved rettens avgjørelse, selv når den går i deres disfavør. Eller, hvis en av partene ikke aksepterer dommen, kan retten tvinge gjennom sin avgjørelse. Det gjør den ved å sende ut politi for å arrestere lovbryteren og sette ham i fengsel, eller ved å utstede en bot eller inndra eiendom og overføre den til den part som vant saken. 

En rettstvist ville ha virket i tilfellet mineleggingen av Nicaraguas havner hvis den Internasjonale Domstol i Haag kunne ha straffet USA. Poenget er at innenfor en stat kan en domstol gjøre sin stevning gjeldende fordi det er en utøvende makt som kan håndheve den. Det finnes ingen sammenlignbar struktur av akseptert legitim autoritet eller makt til å håndheve loven i det internasjonale system, eller, for å gjenta meg selv, innenfor stater som er i oppløsning eller er splittet av opprør. Og det er fremfor alt dette realismen fremhever om hva anarki impliserer.

I realiteten er krig den virkelige analogi til rettstvist i det internasjonale system. Fredelige løsninger er analog til minnelige løsninger utenfor rettssalen i hjemlige tvister. I det hjemlige rettssystemet er det – hvis du skiller deg eller anfekter en tolkning av en testamentert gave eller saksøker en kontraktør for svindel – normalt sett i alles interesse å finne en løsning utenfor retten. For rettstvister er dyre og kan ende opp med at begge parter er dårligere stilt, og hvis de kan komme til enighet som løser konflikten behøver de ikke betale alle de pengene til advokater i årevis. Men noen ganger viser det seg umulig å komme til enighet utenfor retten, og det resultatet er en rettssak.   

Det samme gjelder internasjonale disputter: vanligvis finner partene fram til fredelige løsninger fordi man vet at krig er forferdelig og kan etterlate begge parter i en dårligere posisjon. Men noen ganger kan de ikke bli enige, og det som tilsvarer rettstvist – voldelig strid – er resultatet. Noen har tidvis håpet at FN skulle være den overnasjonale autoritet som kunne håndheve internasjonal lov, at en såkalt global regjering kunne avløse selvhjelp-prinsippet i det internasjonale system og styre vekk fra krig som ytterste konsekvens av konflikter. Men nøyaktig hva er forskjellen mellom global regjering/ledelse [governance] og verdensregjering? [world government] Jeg vet det finnes statsvitere som vil kunne gjøre det klart hva forskjellen består i, men i min sløvhet slo jeg det opp i ordboken, og den hadde ikke noe presist skille mellom de to. Uansett, FN er ingen verdensregjering.   

Så skal krigførende parter nå erklære at FN er i krise fordi USA ignorerer FN når landet beslutter å gå til krig? Nei, eller i det minste er ikke den nåværende krisen ny eller større enn fortidens kriser. Jeg vil hevde at FN nylig har vendt tilbake til hva det har vært i mesteparten av dets historie, det vil si under den kalde krigen. Og den virkelige avsløringen av FN etter den kalde krigens tid kom lang tid før USA ignorerte det ved å angripe Irak. Og dette tror jeg illustrerer noe av den kritikk som realister retter mot idealister som ikke vier maktspørsmålet nok oppmerksomhet.

Den virkelige avsløringen av grensene for FNs innflytelse kom etter min mening i 1995, i Srebrenica. Da FN tydelig erklærte et område som sikkert, der bosniske muslimer skulle være trygge for angrep fra bosniske serbere, var problemet at FN ikke hadde maktmidler til å håndheve det. Hvis jeg husker rett var det en ørliten nederlandsk bataljon som bare smeltet bort i møte med den serbiske arme. Resultatet av det var at ca. 7000 bosniske muslimer etter gjeldende estimat ble tatt til fange og myrdet. Jeg tenker det er et skammelig men klassisk eksempel på hva realismen betrakter som dårskap: tilliten til at lov og retorikk skal kunne beskytte folk uten å støtte opp dette med militær makt. 

Realismens argument er at hvis du stiller krav eller gir forsikringer som du ikke kan stille militærmakt bak, er du i beste fall dum, i verste fall fryktelig destruktiv. Det har vært en masse retorikk om herredømmet av internasjonal lov, men en realist vil si at den eneste lov som gjelder er den tolkningen av internasjonal lov som de sterkeste statene i det internasjonale samfunn foretar. Der hvor de blir uenige om hva internasjonal lov egentlig sier – slik anklager og forsvarsadvokat er uenige i en normal rettssak – har loven ingen effekt uavhengig av makt. I følge dette synet har påberopelse av universal jurisdiksjon, noe som har blitt mer populært i den senere tid, mer preg av å uttrykke håp og aspirasjoner enn realiteter. 

Når stormakter nekter å underskrive en avtale er de ikke bundet av avtalen, på tross av det noen serbiske observatører nå hevder når de påberoper at NonProliferationTreaty [Ikkespredningsavtalen] - så snart den har passert en viss grense mht. antall ratifiseringer - er bindende også for de som ikke har underskrevet den. Men USA kommer ikke til å la seg forplikte av den Internasjonale Straffedomstolen [ICC], enten de burde være det eller ikke. Faktisk bruker USA sin makt til å presse andre land til å trekke seg fra sin tilslutning til den Internasjonale Straffedomstolen ved å frita amerikanere i disse landene fra ICCs jurisdiksjon. En realist vil argumentere for at i det internasjonale feltet vil makt overtrumfe lov i en grad som er vidt forskjellig fra den rolle loven spiller i stabile samfunn.

Hvem har moralen på sin side av realister og liberale? Hvem tar oftest til orde for å bruke militærmakt i internasjonale konflikter? Tredje del følger her.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Richard Betts: Den realistiske tradisjon innen Internasjonale Relasjoner

Del 1. Andre del - om årsaker til krig og rollen til internasjonal rett - kan du lese her.

Richard Betts on realism. youtube-link

Colombia University Date: September 24, 2007
Course number: U6800 Course title: Conceptual Foundations of International Politics

Realisme er en rotete teori hvis en ser hele tradisjonen under ett, den strekker seg over tusen års refleksjon over internasjonale relasjoner. I likhet med mektige idetradisjoner som kristendom eller marxisme har de opprinnelige skrifter avfødt mange ulike sekter som har utviklet seg i ulike retninger. De deler noen grunnleggende prinsipper, men de har avvikende oppfatninger om mange beslektede tema.  

Realister er ofte uenige med hverandre. Det finnes klassiske realister og struktur- eller neorealister, tilhengere av offensiv og defensiv realisme, samt andre ulike varianter. Noen realister er Demokrater, noen er Republikanere, noen er libertarianere. Så realismen gir oss definitivt ingen detaljert formel for politikk. Og dette vil gjøre enkelte praktisk orienterte folk utålmodige og skeptiske til om det er verd å bruke tid og krefter på å gi seg i kast med disse teoriene.

Jeg heller til et eklektisk perspektiv. Jeg er blitt anklaget offentlig av en realist for å være ikke-realist, og av en ikke-realist for å være en realist. Jeg tror realismen er utilfredsstillende i mange henseender, men jeg ser på den slik Winston Churchill så på demokratiet; Jeg tror realismen er den dårligste teorien om internasjonale relasjoner, bortsett fra alle de andre.

Husk at disse paradigmene vi operer med og insisterer på å bibringe dere her på Colombia [University] er generelle disposisjoner. Bortsett fra noen få fanatikere er det få som passer friksjonsfritt til noen av paradigmene. Og legg merke til E.H.Carrs refleksjoner over realismens begrensninger som er en del av en bok som ellers er et utmerket uttrykk for realistisk tenkning. Noen mener realisme er en vitenskapelig teori, mens andre at den egentlig uttrykker en holdning til de menneskelige grunnbetingelser. Jeg heller til den siste oppfatningen.

I alle tilfeller er realismen en generell teori om hvordan verden vanligvis fungerer. Men det er ikke en formel for å forutsi hvordan ting vil foregå i spesifikke tilfeller hvor spesielle omstendigheter, politiske lederes idiosynkrasier eller andre tilfeldigheter kan frembringe avgjørelser fra regjeringer som ikke harmonerer med prinsippene i realismeteorien.

Klassisk realisme forbinder vi vanligvis med tradisjonen fra Thucydides, Maciavelli, Hobbes, og i nyere tid, Hans Morgenthau, E.H.Carr, Reinhold Niebuhr. Den legger vekt på menneskenaturens svakheter, den naturlige forekomst av interessekonflikter, motiv for å søke makt, de materielle interessers dominans over legale og moralske normer som bestemmende for politiske enheters handlinger, i hovedsak nasjonalstater, men også innenfor samfunn i oppløsning som gjennomlever en borgerkrig mellom grupper som ønsker å fjerne eller skape regimer og bygge en ny stat.   

Robert Gilpin merker seg tre antagelser i realisme:

For det første; internasjonale relasjoners grunnleggende preg av konflikt.

For det andre; essensen av den sosiale virkelighet er gruppen, og ikke marxismens klasser eller individet i liberal teori. Homo Sapiens er en art som opptrer i stammer, sier han.

For det tredje; stammelojaliteten har over alt forrang som motivasjon i politikkens kamp om makt og sikkerhet.

Det er ikke dermed sagt at makt og sikkerhet er de eneste, eller ikke en gang våre viktigste, mål, skriver Gilpin. Han sier vi priser skjønnhet, sannhet og godhet. Det realisten vil understreke, er at alle disse edle målsetninger vil gå tapt hvis vi ikke tar tilstrekkelig hensyn til vår egen sikkerhet i maktkampen mellom sosiale grupper.

I den senere tid har strukturrealismen, eller neo-realismen, som blir assosiert med Kenneth Waltz og John Mearsheimer, forsøkt å presentere en mer strengt vitenskapelig formulering av denne realismetradisjonen. Og de vektlegger enda mer det internasjonale anarkiets kausale effekt. I en annen bok (som dere ikke har som pensum på dette kurset), Kenneth Waltz’ «Man, the state and war», skriver han om forskjellen mellom muliggjørende årsaker og virksomme årsaker. 

En muliggjørende [permissive] årsak er det som gjør noe mulig, men ikke uunngåelig. Og den virksomme [efficient] årsaken er den som får ting til å skje i et bestemt tilfelle.

Den muliggjørende årsak er det internasjonale systemet, definert i anarkistiske termer. Det er ingen suveren som står over nivået av stater, eller som han siterer Rousseau: «Kriger oppstår fordi det er ingen ting som kan forhindre dem». Og merk at i dette henseende betyr ikke anarki en tilstand av kaos eller konstant vold. Det betyr bare en mangel av en suveren, mangel av en overstatlig utøvende myndighet. Uten en verdensmyndighet skaper anarkiet stater, eller grupper innenfor land der en ikke har koherente og fungerende stater… gjør dem til de øverste dommere og håndhevere av deres egne rettigheter og interesser, moralske eller materielle interesser, slik de ser dem. Når stater eller grupper i borgerkrigskonflikter blir uenige om hvilke krav som er legitime, er det makten som avgjør hvilken av dem som vil seire.   

Bare motmakt kan forhindre bruk av vold fra en stat eller gruppe som oppfatter status quo som uakseptabelt. For å se den virksomme makt, skriver Waltz, bør en se på nivået under det internasjonale systemet: innenrikspolitikk, de enkelte ledere og ideologier. Det er en rådende feiltolkning at Waltz tror at innenrikspolitiske faktorer ikke betyr noe. Han tilkjenner dem stor betydning når han forsøker å forklare hvorfor noe skjer på et bestemt tidspunkt, og han foretar en viktig distinksjon som mange ikke har fått med seg mellom internasjonal politikk og utenrikspolitikk: En teori om internasjonal politikk handler om gjennomsnittlige resultat over tid – hvorfor krig oppstår. En teori om utenrikspolitikk er en teori som forklarer hvorfor en regjering foretar en beslutning for eller imot å gå til krig under bestemte omstendigheter og av bestemte årsaker. Waltz skriver i «Man, the state and war»:

«Krig kan oppstå fordi stat A har noe som stat B ønsker. Den virksomme krigsårsaken er stat Bs ønske. Den muliggjørende årsak er det faktum at det er ingen ting som kan forhindre stat B i å påta seg krigens risiko.» Han fortsetter: «Hvis et resultat blir produsert av to eller flere årsaker, så eliminerer man ikke permanent dette resultatet ved å fjerne en av dem».

En bestrebelse rettet mot en årsak som forsømmer andre årsaker kan gjøre situasjonen verre og ikke bedre. Følgelig, mens de vestlige demokratier ble mer innstilt på fred, ble Hitler mer krigersk. En økt tilbøyelighet til fred hos noen av deltakerne i internasjonal politikk kan øke snarere enn minske sjansene for krig.

Anarki definerer den politiske orden i den internasjonale sfære fordi vi ikke har noen verdensregjering. Ingen lovgivende, dømmende eller utøvende makt som er utstyrt med politistyrker til å arrestere de som bryter loven og truer den offentlige orden. Det er derfor Waltz kaller det internasjonale system et selvhjelpsystem. Eller som John Mearsheimer sier: «Hva skjer når du ringer 911? – Ingen ting. Det er ingen i den andre enden.”   

Det er ikke noe 911 i det internasjonale system. 

Vel, vent litt, vil du kanskje si. Det er FNs 911, eller NATO, eller Uncle Sam. Nei, det er ikke det samme. De organisasjonene er som en vennlig nabo du kan ringe for å be om hjelp hvis det skjer et innbrudd hos deg. De er bare organisasjoner med medlemsland vil komme eller kanskje ikke komme deg til unnsetning hvis det passer dem. Ban Ki-moon [FN-sjef 2006] har ingen egne tropper, og vil aldri ha det, i det minste ikke før FN blir en slags verdensregjering. Du kan forsøke å ringe en vennlig nabo, et annet land du ønsker å alliere deg med som vil støtte deg. Men hvorvidt den naboen vil hjelpe deg er opp til ham. Da Kuwait ringte i 1990 svarte vi og kom. Da Darfur ringte i fjor [2006] eller i år svarte vi beklager, vi kan ikke komme denne gangen. Det er ikke noen organisert og institusjonalisert håndhevende myndighet som alltid står parat i det internasjonale systemet som en kan forlite seg på vil tvinge myndigheter eller grupper til å oppføre seg bra. Som vi har sett, FN og den Internasjonale Domstol i Haag har ikke det en slik rolle fordrer. 

Da den Internasjonale Domstol avsa dom mot USAs minelegning av Nicaraguas havner på 80-tallet, sa Reagan-administrasjonen «forsvinn!», og ingen ting skjedde med USA. Ingen arresterte USA og sendte det i fengsel. Kanskje noen skulle ha gjort det, men ingen, ingen internasjonal institusjon, ingen annen myndighet kunne, så ingen gjorde det. I det internasjonale systemet er du overlatt til deg selv. Du og dine venner må opptre som deres eget politi, eller underordne dere hvilken som helst annen makt som er villig til det. Multilateral myndighetsutøvelse, for eksempel NATOs aksjon mot Serbia i 1999 under Kosovo-krigen, er ikke analogt til nasjonal opprettholdelse av lov og rett gjennom legale myndigheter. Det er snarere analog til et borgervern som organiserer en utkommandering av mannskap.    

Den samme logikk kan gjelde konflikter innenfor stater: borgerkriger eller revolusjoner, når sentrale myndighetsinstitusjoner kollapser, eller hvis store grupper av folket ikke lenger oppfatter dem som legitime og forsøker å kaste eller løsrive seg fra dem. I en slik situasjon kan en si at det hersker anarki innenfor en stat inntil orden er gjenopprettet av et nytt regime eller en ny oppdeling som følger av en borgerkrig. Akkurat som ved anarkiet er dette den permanente tilstanden i det internasjonale systemet.

Andre del - om årsaker til krig og rollen til internasjonal rett - kan du lese her.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Den intellektuelle som veiviser og forfører.

Finnes det noen sikker måte å unngå å bli ideologisk forført i retning barbariet? Jeg tror ikke det. Men vi må likevel forsøke. Dette er en kritisk gjennomgang av de intellektuelles rolle som folkeforførere, gjennomført av noen av våre beste.. intellektuelle. 

Første del av min presentasjon av boken finner du her.

Journalister og kommentatorer forstår gjerne sin rolle som ubestikkelige forsvarere av den lille manns sak, som uavhengige kritikere av maktmisbruk i alle dens former. Vet du om noen som fremhever fordelene ved rasisme, krig, diktatur, massakrer av sivile, sensur av uønsket informasjon, fengsling og tortur av opposisjonelle? Ikke jeg heller. Skal en dømme etter festtalene, hersker det en rørende enighet om at dette er noe vi alle er imot.

Men det er jo i praksis simpelthen ikke sant, snarere en selvforståelse som ikke står seg for den mildeste empiriske etterprøving. De som kommenterer aktuelle verdensbegivenheter har ofte anspent sine språklige ferdigheter til bristepunktet for å forsvare onde handlinger, hvis (og bare hvis, som det heter på akademisk) disse blir utført av aktører eller regimer en selv ser på som bærere av verdier en deler.

«Denne ideologiske oppfatning gjør egentlig land til objekter for politisk identifikasjon. Landet er bra, derfor er det meste bra og forsvarlig, i hvert fall positivt forklarlig, for den som betrakter landet utenfra. [..] Land som ideologi, hvem kjenner ikke til det?»

Det er historikeren Hans Fredrik Dahl som skriver dette i antologien «Intellektuelle og det totalitære». Hans generelle observasjon fremsettes i en artikkel som omhandler Nordahl Grieg og Knut Hamsun, og deres forsvar for sine respektive lovede land.

Dette har ikke forandret seg stort. Fortsatt er det mange i offentligheten som ser det som sin oppgave å forklare oss andre at en «ensidig fordømmelse» er «misforstått» eller gjør oss til «nyttige idioter» som i praksis «løper fiendens ærend», eller at det tross alt ikke er så ille som det «hylekoret» vil ha det til.

Carl von Ossiezky i nazistisk fangenskap

«Det er kanskje ikke helt avveien å minne om at Hr.Ossietzky kunde ha forladt Tyskland både før og efter at nazismen hadde tatt makten. Men det vilde han ikke. Han regnet med at folk vilde skrike op når han blev satt fast. Og han regnet ikke feil. 
Hvad vil han? Er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blandt landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?» 
                                                  Knut Hamsun 

«Kanskje vil det være en av de tingene vi ikke glemmer - den store, mektige verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare»

                                                  Nordahl Grieg




«Det har visst været noget skrik og skravl i pressen» var Hamsuns sarkastiske oppsummering av bestyrtelsen over at den kjente forfatteren valgte å forsvare regimets tarv fremfor sin fengslede forfatterkollega, redaktøren Ossietzky. Den norske Ibsen-light tradisjonen gir pluss i boka hvis en trosser en majoritet – som nærmest pr definisjon er dum og hyklersk – selv når det en selv sier er ravgalt inntil kunst. En kan framstå som modig og selvstendig i egne øyne, selv når en forsvarer et diktatur. Motivene kan være ulike, men jeg tror de fleste handler ut fra egen overbevisning, først og fremst. 

    

Land som ideologi, hvem kjenner ikke til det, spør Dahl. Det er sant, vi ser det daglig. Men denne forsvarsrefleksen for land en sympatiserer med er ingen klar ideologi, snarere en tankeløs refleks hos folk som er stolte av å være hevet over alt som smaker av ideologi. Det kunne kanskje være et innspill til en ny akademisk studie av oss ikke-ekstreme som bare speiler tidsånden, de tanker som «alle rettenkende mennesker» tenker (for å bruke en vending fra den kalde krigen), og som gjør samtidens innforståtte sannheter så pinlig fremmedgjørende bare det får gått noen år? For det er da ikke bare intellektuelle som kan havne på ville veier. Men det er de som etterlater flest skriftlige vitnesbyrd om det. I etterpåklokskapens lys – alternativet er glemsel – er det lett å se at de tok feil. Det kan virke billig, og noen ganger er det det. Men det kan også være lærerikt, å «tenke med historien».  

Mange av artiklene i denne antologien – den femte i denne rekken antologier om totalitarisme, ekstremisme og terrorisme – omhandler mellomkrigstidens form for kritikk av den bestående samfunnsorden, fra den tid hvor det var dristig, ungradikalt og friskt å sympatisere med Mussolini eller Hitler. Og hvor også mainstream borgerlig presse «tross alt» så med adskillig sympati på regimene «for at hindre noget verre». Er dette fenomenet spesielt for denne tiden?

Ikke prinsipielt, men det spesielle ligger i at Norge senere ble okkupert av det land og det styresett som var gjenstand for så mange sterke meninger. Vi ble med andre ord presentert for en kollektiv erfaring som dannet en slags fasit, en målestokk som stempler det som den gang kunne passere som en moderat borgerlighets forstående og forklarende dekning av begivenhetene i Tyskland, til noe som vi i dag vil beskrive som en nokså hodeløs forsvarstale, kanskje mest av alt gjennom hva man bevisst unnlater å si. Hadde vi blitt okkupert av Sovjet hadde dommen falt tilsvarende ufordelaktig ut for andre journalister og intellektuelle.

Gratulasjonstelegrammet Aftenposten stolt satte på forsiden da avisen jubilerte i 1935

Nicola Kristin Karcher har skrevet et interessant essay om Victor Mogens, en av mellomkrigstidens mest iherdige og virkningsfulle forsvarere av Nazi-Tyskland i norsk offentlighet. Mogens var ingen randfigur, hans utenrikskronikker nådde en bred offentlighet, og i 10 år var han utenrikspolitisk kommentator i NRK. I 1937 mistet han stillingen sin av politiske årsaker. Det førte til rabalder blant mange lyttere, og avisene Tidens Tegn og Aftenposten protesterte høylytt. Jeg vet ikke om begrepet «ARK» ble benyttet i sakens anledning. Bruddet i riksrådsforhandlingene førte til at Mogens aldri fikk stillingen som leder for et informasjonsdepartement under krigen. Det er å frykte at en mann som Mogens hadde gjort langt større skade enn de mer klumsete og 100% overbeviste ministrene som senere ble formidlerne av okkupantens propaganda. Men Mogens oppfattet NS som en konkurrent og Quisling som en katastrofe, og da okkupanten forlangte at alt politisk samarbeid skulle skje via NS valgte Mogens det indre eksil. Det gjorde at han senere ble frifunnet for tiltalen om landssvik. 

Kristian Schjelderup

Terje Emberlands essay om Kristian Schjelderup – en kjent humanist og liberal teolog av det slaget Dagblad-agnostikere støtter – er forbilledlig på mange måter. Jeg vil fremheve presentasjonen av Völkisch-bevegelsens ideer og skissen av noen av de mange forsøk på å finne filosofisk fotfeste i mellomkrigstidens oppbruddstid, hvor ulike former for ny-religiøse bevegelser erstatter tradisjonell kristendom. Drivkraften bak Schjelderups religionsfilosofiske prosjekt «var å redde en religiøs sannhetskjerne fra historisering og relativisering». Og denne universelle kjernen, løsrevet fra plagsom religiøs dogmatikk, gjør at religionens «ytre form» angivelig kan forenes med moderne kunnskap og virkelighetsforståelse. 

Dette er, som Emberland påpeker, også typisk for dagens nyåndelighet. Men Schjelderups legering av «fordomsfri» religiøs søken og interesse for samtidens nyåndelighet førte i hans tilfelle til en stor grad av identifikasjon med «Deutsche Glaubensbewegung».

«Var den nazistiske ideologi som Trosbevegelsen hyllet en konsekvens av det religionssyn den forfektet? Og, dypest sett, er det en forbindelse mellom en irrasjonalistisk religionsoppfatning og totalitær tenkning?»

Schjelderup så ingen slik nødvendig forbindelse, og Emberland spør:

«Hvis nyhedenskapet var så humanistisk i sin grunninnstilling, hvordan kunne det så tilsynelatende friksjonsfritt alliere seg med og legitimere nazismen?» 

Til tross for at Schjelderup var en dedisert anti-nazist, har Emberland «en mistanke om at det kan eksistere en affinitet mellom irrasjonalisme og totalitær tenkning».

Dette sneier innom en debatt mellom «humanistiske lausånder»som har pågått i mange år om de ulike måter å utmynte hva man egentlig kan lære av de historiske fenomenene nazisme og kommunisme. Fra geistlig hold heter det gjerne at der kan dere se, «når mennesket ikke lenger tror på Gud, tror det på hva som helst». Kaj Skagens «Bazarovs barn» var en markskrikersk utgave av denne sivilisasjonspessimismen. Det fikk sitt tilsvar fra Hans Fredrik Dahl, som la sin prestisje som historiker i å hevde at Skagen selv var en formidler av «kulturfascisme», bl.a. på grunn av sin antirasjonalistiske holdning.

Debatten er som sagt ikke over, og jeg vet ikke hvordan katolikken Dahl i dag bedømmer disse ting. Kanskje ville han påpeke de store forskjellene mellom katolsk dogmatikk og den etter hvert nokså steinfrie Jesus-kompotten for religiøst interesserte agnostikere som moderne luthersk høykirkelighet prediker. Når det gjelder kirkens historiske rolle overfor nazismen, så innbyr den i alle fall ikke til tabloide generaliseringer om medløperi. Den jødiske flyktningen Albert Einstein ble gjengitt slik i Time Magazine: 

«Only the Church stood squarely across the path of Hitler’s campaign for suppressing the truth. I had never any special interest in the Church before, but now I feel a great admiration because the Church alone has had the courage and persistence to stand for intellectual truth and moral freedom. I am forced thus to confess, that what I once despised, I now praise unreservedly.»

Burleigh, Michael (2009-03-17). Sacred Causes (p. 213).

Karl Popper

Emberland nøyer seg med å påpeke at den dogmefrie religiøse irrasjonalismen er «i stand til å inngå allianse med hvilken forestilling som helst», og han slutter seg til en kjent passasje fra Karl Popper:

«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet.»                  

Det er en ettertenksom, lavmælt påminnelse Emberland fremfører, uegnet til å lage halloi og «kulturdebatt» der to representanter væpnet med tabloide spissformuleringer kan barke løs på hverandre. Men den er vel verd å lese. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

      

Om den tankeløse ondskapen og hatet.

Dette er ingen bokanmeldelse. Det er en slags selvstendig prolog, note to self. Jeg skal anmelde boka. Men først dette:

Hva består den litt ubehagelige ettersmaken av som jeg blir sittende igjen med etter å ha lest denne boka? Den er jo stort sett sobert argumenterende og anvender akademisk presisjon og forsiktighet i sin taksonomi av ulike former for «pervertert idealisme». Denne katalogføringen av ulike former for ideologisk rabies er viktig og riktig nok. Kunnskapen om fortiden kan muligens vaksinere noen av oss mot nye utbrudd. Ideer skaper realiteter. Jeg tilhører f.eks. dem som tror at nazistenes forsøk på å ta livet av alle Europas jøder var en følge av en vanvittig idé som nazistene selv trodde på, og at det følgelig fortsatt er viktig å bekjempe slike sammensvergelsesteorier. Fordi de vil alltid få katastrofale konsekvenser hvis de er bakket opp av et statsapparat. Og jeg tror at årsaken til at alle historiske utgaver av kommunisme har endt opp i ufrie regimer i første rekke ligger i kommunismen som ideologi.

Min ambivalens overfor denne ideologiske veggdyrkontrollen kan uttrykkes i følgende påstand: En god del av det som skjedde av grusomheter, myrderier og maktmisbruk etter 2. verdenskrig ble ikke utført av mennesker som var motivert av totalitære ideologier, men av «rettferdige kriger» mot dem, det være seg i form av anti-kolonialisme (vi har nettopp feiret et 100-årsjubileum for den norske, fredelige varianten), eller anti-kommunisme. Amerikanske soldater som fra luften meide ned kvinner og barn på rismarkene i Vietnam – var de «fascister», som noen av deres kritikere hevdet? Nei, slett ikke, verken de eller deres politiske ledere. Men de deltok i en krig hvis brutalitet fikk motstanderne til å ligne hverandre i valg av midler. Samtidig ble vårt felles menneskelige potensiale for råskap og maktmisbruk definert til å være en nærmest mekanisk følge av ideologi. De andres ideologi. Selv har vi jo ingen ideologi, vi bare forsvarer oss mot barbariet. 

Selv om jeg har svart belte i anti-kommunisme deler jeg Hanna Arents oppfatning: «Whether anti-Boschewiks announce that the East is the Devil, or Bolscgewiks maintain that Amerika is the Devil, as far as their habits of thought go it amounts to the same thing. The mentality is still the same. It sees only black and white»

Hannah Arendt: The Last Interview: And Other Conversations  

Politisk manikeisme kalles dette for. «The powers that be» forteller alle gode borgere at det er nødvendig å støtte opp, ettersom motstanderen er så ond og fanatisk og hjernevasket som han alltid viser seg å være. Hvis noen skulle begynne å fraternisere med eller vise forståelse for fienden, tvile på nødvendigheten av våre rettferdige kriger, da er det bare å hente fram synderegisteret til motstanderen – og det er virkelig nok -  det som gjør at vår egen fortsatte kamp fortsatt er nødvendig, rettferdig og legitim.

The children asked him if to kill was not a sin
"Not when he looked so fierce", his mummy buttet in
If looks could kill it would have been us instead of him

Fra "The Continuing Story Of Bungalow Bill" av The Beatles

I kampen kreves det lojalitet overfor felles verdier. Nå finnes det jo gjerne noen utakknemlige beist som «faller våre allierte i ryggen» i form av kritikk og dissens. De kan man best overvinne gjennom å vende oppmerksomheten bort fra hva de sier og over til hvem som sier det. Den polske journalist og forfatter  Ryszard Kapuscinski skriver i sin bok om Shaen av Iran, Shah of Shahs;

 «Hva skal en skrive for å ødelegge en motstander? Det beste er å bevise at han ikke er en av oss, han er en fremmed, annerledes, en utlending. For dette formål skaper vi kategorien den sanne familie. Vi her, du og jeg, myndighetene, er en sann familie. Vi lever i enighet blant våre egne. Vi har det samme tak over våre hoder, vi sitter ved det samme bord, vi vet hvordan vi skal omgås hverandre og hjelpe hverandre. Dessverre er vi ikke alene.» 

  

Lytt til Chomskys farlige tanker her

Vi har nemlig noen midt i blant oss som lider av «Amerika-hat», «intellektuelt selv-hat» og hat mot vesten. Nina Witoszeks essay om Slavoj Žižek innledes med noen sveipende beskrivelser av intellektuelles «svakhet for despotiske ledere», der hun som et eksempel nevner [Noam] «Chomsky som applauderte Pol Pot». Essayet, som handler om Žižek inneholder altså en passant et karaktermord av Chomsky som det ikke gis noen plausibel grunn for i teksten – med mindre man aksepterer hennes og Øystein Sørensens bruk av Richard Posners bok «Public intellectuals: A study of decline» som sannhetsvitne for dette. Her er et eksempel på Posners moralske pragmatisme, hvor han nevner skjebnen til indianerne - nettopp den folkegruppen Hitler selv gjerne refererte til når han skisserte sine dystre planer for befolkningen i Polen og Hviterussland:

"En grunn til den utbredte fordømmelsen av utryddelsene utført i Kambodsja og av nazistene er at vi i ettertid kan se at de ikke var tilpasset noe plausibelt eller allment akseptert behov eller mål for de samfunn det var tale om. Den utryddelsespolitikk som USA gjennomførte overfor indianerne var tilpasset, og følgelig gjenstand for mindre kritikk, spesielt ettersom amerikanere som ikke er indianere... er de som nøt godt av denne politikken."

R.Posner : «The Problematics of Moral and Legal Theory».

Nå kan jo Posner likevel ha rett i sin kritikk av Chomsky, men det jeg hittil har sett hva angår Chomsky og Pol Pot er ikke særlig overbevisende. Jeg skulle gjerne visst helt konkret hvilke deler av kritikken Sørensen og Witoszek egentlig finner gyldig og tungtveiende nok til å stemple Chomsky som en medløper og apologet for totalitære regimer. Som Christopher Hitchens påpekte i The Chorus and Cassandra, så blir Chomsky ofte  angrepet for «things that he is thought to believe, or believed to have said”. Hitchens innskrenket sin uenighet med Chomsky til å omfatte “things that he does believe and has said”. Det er det sikreste. Forøvrig har jeg ikke mye å utsette på Witoszeks essay om tåkefyrsten Žižek, eller at hun henter sine beste poeng og sitater fra John Grays bokanmeldelse i The New York Review of Books.

Men jo, det er sant at mange hater. De hater USA eller de hater kommunister. Eller de hater nazisme. Og mange har et fullstendig opportunistisk forhold til urett. Et eksempel: Da Stalin-apologeten Nordahl Grieg angrep Knut Hamsun for offentlig å spotte den tyske samvittighetsfangen Carl von Ossietzky, fikk det et etterspill i forfatterforeningen. Og da Ossietzky til sist fikk fredsprisen i 1936 beklaget Aftenposten at Nobelkomiteen «stilte seg i det hjemlige nazi-hats tjeneste» og fryktet at utdelingen kunne bli oppfattet som en kritikk av «den tyske statsform».

Hykleri? Medløperi? Dobbelt moralsk bokholderi?  Joda. Men før leseren lar sin dom falle i saken: 

Lytt til Snyders refleksjoner om hva man visste og hvordan man sammenlignet den gang.

I følge forfatteren av «The Bloodlands», Timothy Snyder, hadde Sovjet-ledelsen i 1933 gjennomført en bevisst utsultningspolitikk som hadde tatt livet av 3,3 millioner. Tyskland var på denne tiden et diktatur hvis brutalitet var på høyde med flere av de diktaturer USA «beklageligvis» fant å måtte støtte i Sør-Amerika etter krigen, men fortsatt milevidt fra den masseterror som utspant seg i Griegs lovede land. Og likevel: Nordal Grieg hadde gode grunner for sitt «nazi-hat» og sin ensidige fordømmelse av «den tyske statsform». Og selv om han ellers etter beste evne reklamerte for et kommunistregime hvis forbrytelser fram til 1939 var av en ganske annen og verre målestokk, kan ikke hans kritikk avfeies. Vi  kan ikke avvise innholdet på grunn av avsenderen. Hat gjør ikke nødvendigvis blind, det kan gjøre en enøyd, med et skarpt blikk for fiendens svakheter. En-sak-fanatikere kan ofte skaffe fram mye relevant fakta. 

Mitt anliggende er ikke å gjøre hatet stuerent. Ideologier er farlige som legitimerer hat i form av «hellig vrede» mot en motstander som frakjennes felles menneskelige trekk.  Man definerer Den Andre bort fra kretsen som hører til og som vi tilskriver felles menneskelige følelser og erfaringer. Poenget er at disse mekanismene er allmenne og ikke trenger noen stor ideologisk begrunnelse. De trer automatisk i kraft under en konflikt, og det kan få ellers anstendige og ikke-fanatiske borgere til å begå eller forsvare handlinger man ellers ville betraktet som syke voldsfantasier. Er konflikten først i gang, er det sterke krefter som ønsker å dempe kritikk av onde handlinger. En trenger ikke lide av «pervertert idealisme» eller totalitære villfarelser. Det holder at en ikke lider av overutviklet moralsk fantasi eller plagsom evne til empati, samtidig som en ønsker å støtte opp om alle gode krefter i kampen mot den slu og farlige fienden.

Starfighter ankommer Bodø 1963

«Starfighter»-pilotene i byen jeg bor i hadde trent på et «worst case»-oppdrag under den kalde krigen. Flyhangarene var konstruert for å skulle tåle et kjernefysisk førsteslag. Så var det tanken at de skulle gå på vingene med den «skarpe» varianten av flybomber: den med atomsprengladning. Disse skulle slippes over russiske millionbyer og spre massedød over sivilister i en skala som får Operasjon Barbarossa til å blekne i sammenligning. Det var ikke drivstoff nok til å vende tilbake. Var de gale, ideologisk hjernevaskede terrorister, disse selvmordsbomberne som i verste fall skulle legge millionbyer øde og sørge for at NATOs trussel ble omsatt til handling, de som skulle få fienden til å skjønne at vi hadde et «troverdig» svar på deres trusler?  Nei jeg tror ikke det. Og jeg tror de fleste av dem ikke nærte noe hat til russere. Men de var trolig både redde og lydige. Det hadde sikkert vært tilstrekkelig.

Men dette kan jo ikke sammenlignes, sier du? Nei, jeg tenkte meg nesten det. Vil jeg virkelig sammenligne de liberale vestlige demokratiene med de kommunistiske diktaturene? Nei. Men jeg sammenligner handlinger og de som blir utsatt for dem. Som om de var vanlige folk, sånne som oss.

En god del av dem som kritiserte disse praktiske forberedelsene til verdens undergang eller som kritiserte kolonikriger som hadde politisk støtte av det moderate sentrum var sikker selv ofte ideologisk forblindet av totalitære ideologier. Men det korn av sannhet som en enøyd «ekstremist» måtte ha fått øye på blir ikke til en løgn av den grunn. Vi gjør ofte klokt i å lytte til de vi ikke liker som forteller oss det vi ikke liker å høre, vi til enhver tid moderate og sentrumsorienterte demokrater og som mener å kunne bedømme begivenhetene klart og fornuftig.   

Les min andre artikkel om denne boken her.