Den intellektuelle som veiviser og forfører.

Finnes det noen sikker måte å unngå å bli ideologisk forført i retning barbariet? Jeg tror ikke det. Men vi må likevel forsøke. Dette er en kritisk gjennomgang av de intellektuelles rolle som folkeforførere, gjennomført av noen av våre beste.. intellektuelle. 

Første del av min presentasjon av boken finner du her.

Journalister og kommentatorer forstår gjerne sin rolle som ubestikkelige forsvarere av den lille manns sak, som uavhengige kritikere av maktmisbruk i alle dens former. Vet du om noen som fremhever fordelene ved rasisme, krig, diktatur, massakrer av sivile, sensur av uønsket informasjon, fengsling og tortur av opposisjonelle? Ikke jeg heller. Skal en dømme etter festtalene, hersker det en rørende enighet om at dette er noe vi alle er imot.

Men det er jo i praksis simpelthen ikke sant, snarere en selvforståelse som ikke står seg for den mildeste empiriske etterprøving. De som kommenterer aktuelle verdensbegivenheter har ofte anspent sine språklige ferdigheter til bristepunktet for å forsvare onde handlinger, hvis (og bare hvis, som det heter på akademisk) disse blir utført av aktører eller regimer en selv ser på som bærere av verdier en deler.

«Denne ideologiske oppfatning gjør egentlig land til objekter for politisk identifikasjon. Landet er bra, derfor er det meste bra og forsvarlig, i hvert fall positivt forklarlig, for den som betrakter landet utenfra. [..] Land som ideologi, hvem kjenner ikke til det?»

Det er historikeren Hans Fredrik Dahl som skriver dette i antologien «Intellektuelle og det totalitære». Hans generelle observasjon fremsettes i en artikkel som omhandler Nordahl Grieg og Knut Hamsun, og deres forsvar for sine respektive lovede land.

Dette har ikke forandret seg stort. Fortsatt er det mange i offentligheten som ser det som sin oppgave å forklare oss andre at en «ensidig fordømmelse» er «misforstått» eller gjør oss til «nyttige idioter» som i praksis «løper fiendens ærend», eller at det tross alt ikke er så ille som det «hylekoret» vil ha det til.

Carl von Ossiezky i nazistisk fangenskap

«Det er kanskje ikke helt avveien å minne om at Hr.Ossietzky kunde ha forladt Tyskland både før og efter at nazismen hadde tatt makten. Men det vilde han ikke. Han regnet med at folk vilde skrike op når han blev satt fast. Og han regnet ikke feil. 
Hvad vil han? Er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blandt landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?» 
                                                  Knut Hamsun 

«Kanskje vil det være en av de tingene vi ikke glemmer - den store, mektige verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare»

                                                  Nordahl Grieg




«Det har visst været noget skrik og skravl i pressen» var Hamsuns sarkastiske oppsummering av bestyrtelsen over at den kjente forfatteren valgte å forsvare regimets tarv fremfor sin fengslede forfatterkollega, redaktøren Ossietzky. Den norske Ibsen-light tradisjonen gir pluss i boka hvis en trosser en majoritet – som nærmest pr definisjon er dum og hyklersk – selv når det en selv sier er ravgalt inntil kunst. En kan framstå som modig og selvstendig i egne øyne, selv når en forsvarer et diktatur. Motivene kan være ulike, men jeg tror de fleste handler ut fra egen overbevisning, først og fremst. 

    

Land som ideologi, hvem kjenner ikke til det, spør Dahl. Det er sant, vi ser det daglig. Men denne forsvarsrefleksen for land en sympatiserer med er ingen klar ideologi, snarere en tankeløs refleks hos folk som er stolte av å være hevet over alt som smaker av ideologi. Det kunne kanskje være et innspill til en ny akademisk studie av oss ikke-ekstreme som bare speiler tidsånden, de tanker som «alle rettenkende mennesker» tenker (for å bruke en vending fra den kalde krigen), og som gjør samtidens innforståtte sannheter så pinlig fremmedgjørende bare det får gått noen år? For det er da ikke bare intellektuelle som kan havne på ville veier. Men det er de som etterlater flest skriftlige vitnesbyrd om det. I etterpåklokskapens lys – alternativet er glemsel – er det lett å se at de tok feil. Det kan virke billig, og noen ganger er det det. Men det kan også være lærerikt, å «tenke med historien».  

Mange av artiklene i denne antologien – den femte i denne rekken antologier om totalitarisme, ekstremisme og terrorisme – omhandler mellomkrigstidens form for kritikk av den bestående samfunnsorden, fra den tid hvor det var dristig, ungradikalt og friskt å sympatisere med Mussolini eller Hitler. Og hvor også mainstream borgerlig presse «tross alt» så med adskillig sympati på regimene «for at hindre noget verre». Er dette fenomenet spesielt for denne tiden?

Ikke prinsipielt, men det spesielle ligger i at Norge senere ble okkupert av det land og det styresett som var gjenstand for så mange sterke meninger. Vi ble med andre ord presentert for en kollektiv erfaring som dannet en slags fasit, en målestokk som stempler det som den gang kunne passere som en moderat borgerlighets forstående og forklarende dekning av begivenhetene i Tyskland, til noe som vi i dag vil beskrive som en nokså hodeløs forsvarstale, kanskje mest av alt gjennom hva man bevisst unnlater å si. Hadde vi blitt okkupert av Sovjet hadde dommen falt tilsvarende ufordelaktig ut for andre journalister og intellektuelle.

Gratulasjonstelegrammet Aftenposten stolt satte på forsiden da avisen jubilerte i 1935

Nicola Kristin Karcher har skrevet et interessant essay om Victor Mogens, en av mellomkrigstidens mest iherdige og virkningsfulle forsvarere av Nazi-Tyskland i norsk offentlighet. Mogens var ingen randfigur, hans utenrikskronikker nådde en bred offentlighet, og i 10 år var han utenrikspolitisk kommentator i NRK. I 1937 mistet han stillingen sin av politiske årsaker. Det førte til rabalder blant mange lyttere, og avisene Tidens Tegn og Aftenposten protesterte høylytt. Jeg vet ikke om begrepet «ARK» ble benyttet i sakens anledning. Bruddet i riksrådsforhandlingene førte til at Mogens aldri fikk stillingen som leder for et informasjonsdepartement under krigen. Det er å frykte at en mann som Mogens hadde gjort langt større skade enn de mer klumsete og 100% overbeviste ministrene som senere ble formidlerne av okkupantens propaganda. Men Mogens oppfattet NS som en konkurrent og Quisling som en katastrofe, og da okkupanten forlangte at alt politisk samarbeid skulle skje via NS valgte Mogens det indre eksil. Det gjorde at han senere ble frifunnet for tiltalen om landssvik. 

Kristian Schjelderup

Terje Emberlands essay om Kristian Schjelderup – en kjent humanist og liberal teolog av det slaget Dagblad-agnostikere støtter – er forbilledlig på mange måter. Jeg vil fremheve presentasjonen av Völkisch-bevegelsens ideer og skissen av noen av de mange forsøk på å finne filosofisk fotfeste i mellomkrigstidens oppbruddstid, hvor ulike former for ny-religiøse bevegelser erstatter tradisjonell kristendom. Drivkraften bak Schjelderups religionsfilosofiske prosjekt «var å redde en religiøs sannhetskjerne fra historisering og relativisering». Og denne universelle kjernen, løsrevet fra plagsom religiøs dogmatikk, gjør at religionens «ytre form» angivelig kan forenes med moderne kunnskap og virkelighetsforståelse. 

Dette er, som Emberland påpeker, også typisk for dagens nyåndelighet. Men Schjelderups legering av «fordomsfri» religiøs søken og interesse for samtidens nyåndelighet førte i hans tilfelle til en stor grad av identifikasjon med «Deutsche Glaubensbewegung».

«Var den nazistiske ideologi som Trosbevegelsen hyllet en konsekvens av det religionssyn den forfektet? Og, dypest sett, er det en forbindelse mellom en irrasjonalistisk religionsoppfatning og totalitær tenkning?»

Schjelderup så ingen slik nødvendig forbindelse, og Emberland spør:

«Hvis nyhedenskapet var så humanistisk i sin grunninnstilling, hvordan kunne det så tilsynelatende friksjonsfritt alliere seg med og legitimere nazismen?» 

Til tross for at Schjelderup var en dedisert anti-nazist, har Emberland «en mistanke om at det kan eksistere en affinitet mellom irrasjonalisme og totalitær tenkning».

Dette sneier innom en debatt mellom «humanistiske lausånder»som har pågått i mange år om de ulike måter å utmynte hva man egentlig kan lære av de historiske fenomenene nazisme og kommunisme. Fra geistlig hold heter det gjerne at der kan dere se, «når mennesket ikke lenger tror på Gud, tror det på hva som helst». Kaj Skagens «Bazarovs barn» var en markskrikersk utgave av denne sivilisasjonspessimismen. Det fikk sitt tilsvar fra Hans Fredrik Dahl, som la sin prestisje som historiker i å hevde at Skagen selv var en formidler av «kulturfascisme», bl.a. på grunn av sin antirasjonalistiske holdning.

Debatten er som sagt ikke over, og jeg vet ikke hvordan katolikken Dahl i dag bedømmer disse ting. Kanskje ville han påpeke de store forskjellene mellom katolsk dogmatikk og den etter hvert nokså steinfrie Jesus-kompotten for religiøst interesserte agnostikere som moderne luthersk høykirkelighet prediker. Når det gjelder kirkens historiske rolle overfor nazismen, så innbyr den i alle fall ikke til tabloide generaliseringer om medløperi. Den jødiske flyktningen Albert Einstein ble gjengitt slik i Time Magazine: 

«Only the Church stood squarely across the path of Hitler’s campaign for suppressing the truth. I had never any special interest in the Church before, but now I feel a great admiration because the Church alone has had the courage and persistence to stand for intellectual truth and moral freedom. I am forced thus to confess, that what I once despised, I now praise unreservedly.»

Burleigh, Michael (2009-03-17). Sacred Causes (p. 213).

Karl Popper

Emberland nøyer seg med å påpeke at den dogmefrie religiøse irrasjonalismen er «i stand til å inngå allianse med hvilken forestilling som helst», og han slutter seg til en kjent passasje fra Karl Popper:

«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet.»                  

Det er en ettertenksom, lavmælt påminnelse Emberland fremfører, uegnet til å lage halloi og «kulturdebatt» der to representanter væpnet med tabloide spissformuleringer kan barke løs på hverandre. Men den er vel verd å lese. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

      

Om den tankeløse ondskapen og hatet.

Dette er ingen bokanmeldelse. Det er en slags selvstendig prolog, note to self. Jeg skal anmelde boka. Men først dette:

Hva består den litt ubehagelige ettersmaken av som jeg blir sittende igjen med etter å ha lest denne boka? Den er jo stort sett sobert argumenterende og anvender akademisk presisjon og forsiktighet i sin taksonomi av ulike former for «pervertert idealisme». Denne katalogføringen av ulike former for ideologisk rabies er viktig og riktig nok. Kunnskapen om fortiden kan muligens vaksinere noen av oss mot nye utbrudd. Ideer skaper realiteter. Jeg tilhører f.eks. dem som tror at nazistenes forsøk på å ta livet av alle Europas jøder var en følge av en vanvittig idé som nazistene selv trodde på, og at det følgelig fortsatt er viktig å bekjempe slike sammensvergelsesteorier. Fordi de vil alltid få katastrofale konsekvenser hvis de er bakket opp av et statsapparat. Og jeg tror at årsaken til at alle historiske utgaver av kommunisme har endt opp i ufrie regimer i første rekke ligger i kommunismen som ideologi.

Min ambivalens overfor denne ideologiske veggdyrkontrollen kan uttrykkes i følgende påstand: En god del av det som skjedde av grusomheter, myrderier og maktmisbruk etter 2. verdenskrig ble ikke utført av mennesker som var motivert av totalitære ideologier, men av «rettferdige kriger» mot dem, det være seg i form av anti-kolonialisme (vi har nettopp feiret et 100-årsjubileum for den norske, fredelige varianten), eller anti-kommunisme. Amerikanske soldater som fra luften meide ned kvinner og barn på rismarkene i Vietnam – var de «fascister», som noen av deres kritikere hevdet? Nei, slett ikke, verken de eller deres politiske ledere. Men de deltok i en krig hvis brutalitet fikk motstanderne til å ligne hverandre i valg av midler. Samtidig ble vårt felles menneskelige potensiale for råskap og maktmisbruk definert til å være en nærmest mekanisk følge av ideologi. De andres ideologi. Selv har vi jo ingen ideologi, vi bare forsvarer oss mot barbariet. 

Selv om jeg har svart belte i anti-kommunisme deler jeg Hanna Arents oppfatning: «Whether anti-Boschewiks announce that the East is the Devil, or Bolscgewiks maintain that Amerika is the Devil, as far as their habits of thought go it amounts to the same thing. The mentality is still the same. It sees only black and white»

Hannah Arendt: The Last Interview: And Other Conversations  

Politisk manikeisme kalles dette for. «The powers that be» forteller alle gode borgere at det er nødvendig å støtte opp, ettersom motstanderen er så ond og fanatisk og hjernevasket som han alltid viser seg å være. Hvis noen skulle begynne å fraternisere med eller vise forståelse for fienden, tvile på nødvendigheten av våre rettferdige kriger, da er det bare å hente fram synderegisteret til motstanderen – og det er virkelig nok -  det som gjør at vår egen fortsatte kamp fortsatt er nødvendig, rettferdig og legitim.

The children asked him if to kill was not a sin
"Not when he looked so fierce", his mummy buttet in
If looks could kill it would have been us instead of him

Fra "The Continuing Story Of Bungalow Bill" av The Beatles

I kampen kreves det lojalitet overfor felles verdier. Nå finnes det jo gjerne noen utakknemlige beist som «faller våre allierte i ryggen» i form av kritikk og dissens. De kan man best overvinne gjennom å vende oppmerksomheten bort fra hva de sier og over til hvem som sier det. Den polske journalist og forfatter  Ryszard Kapuscinski skriver i sin bok om Shaen av Iran, Shah of Shahs;

 «Hva skal en skrive for å ødelegge en motstander? Det beste er å bevise at han ikke er en av oss, han er en fremmed, annerledes, en utlending. For dette formål skaper vi kategorien den sanne familie. Vi her, du og jeg, myndighetene, er en sann familie. Vi lever i enighet blant våre egne. Vi har det samme tak over våre hoder, vi sitter ved det samme bord, vi vet hvordan vi skal omgås hverandre og hjelpe hverandre. Dessverre er vi ikke alene.» 

  

Lytt til Chomskys farlige tanker her

Vi har nemlig noen midt i blant oss som lider av «Amerika-hat», «intellektuelt selv-hat» og hat mot vesten. Nina Witoszeks essay om Slavoj Žižek innledes med noen sveipende beskrivelser av intellektuelles «svakhet for despotiske ledere», der hun som et eksempel nevner [Noam] «Chomsky som applauderte Pol Pot». Essayet, som handler om Žižek inneholder altså en passant et karaktermord av Chomsky som det ikke gis noen plausibel grunn for i teksten – med mindre man aksepterer hennes og Øystein Sørensens bruk av Richard Posners bok «Public intellectuals: A study of decline» som sannhetsvitne for dette. Her er et eksempel på Posners moralske pragmatisme, hvor han nevner skjebnen til indianerne - nettopp den folkegruppen Hitler selv gjerne refererte til når han skisserte sine dystre planer for befolkningen i Polen og Hviterussland:

"En grunn til den utbredte fordømmelsen av utryddelsene utført i Kambodsja og av nazistene er at vi i ettertid kan se at de ikke var tilpasset noe plausibelt eller allment akseptert behov eller mål for de samfunn det var tale om. Den utryddelsespolitikk som USA gjennomførte overfor indianerne var tilpasset, og følgelig gjenstand for mindre kritikk, spesielt ettersom amerikanere som ikke er indianere... er de som nøt godt av denne politikken."

R.Posner : «The Problematics of Moral and Legal Theory».

Nå kan jo Posner likevel ha rett i sin kritikk av Chomsky, men det jeg hittil har sett hva angår Chomsky og Pol Pot er ikke særlig overbevisende. Jeg skulle gjerne visst helt konkret hvilke deler av kritikken Sørensen og Witoszek egentlig finner gyldig og tungtveiende nok til å stemple Chomsky som en medløper og apologet for totalitære regimer. Som Christopher Hitchens påpekte i The Chorus and Cassandra, så blir Chomsky ofte  angrepet for «things that he is thought to believe, or believed to have said”. Hitchens innskrenket sin uenighet med Chomsky til å omfatte “things that he does believe and has said”. Det er det sikreste. Forøvrig har jeg ikke mye å utsette på Witoszeks essay om tåkefyrsten Žižek, eller at hun henter sine beste poeng og sitater fra John Grays bokanmeldelse i The New York Review of Books.

Men jo, det er sant at mange hater. De hater USA eller de hater kommunister. Eller de hater nazisme. Og mange har et fullstendig opportunistisk forhold til urett. Et eksempel: Da Stalin-apologeten Nordahl Grieg angrep Knut Hamsun for offentlig å spotte den tyske samvittighetsfangen Carl von Ossietzky, fikk det et etterspill i forfatterforeningen. Og da Ossietzky til sist fikk fredsprisen i 1936 beklaget Aftenposten at Nobelkomiteen «stilte seg i det hjemlige nazi-hats tjeneste» og fryktet at utdelingen kunne bli oppfattet som en kritikk av «den tyske statsform».

Hykleri? Medløperi? Dobbelt moralsk bokholderi?  Joda. Men før leseren lar sin dom falle i saken: 

Lytt til Snyders refleksjoner om hva man visste og hvordan man sammenlignet den gang.

I følge forfatteren av «The Bloodlands», Timothy Snyder, hadde Sovjet-ledelsen i 1933 gjennomført en bevisst utsultningspolitikk som hadde tatt livet av 3,3 millioner. Tyskland var på denne tiden et diktatur hvis brutalitet var på høyde med flere av de diktaturer USA «beklageligvis» fant å måtte støtte i Sør-Amerika etter krigen, men fortsatt milevidt fra den masseterror som utspant seg i Griegs lovede land. Og likevel: Nordal Grieg hadde gode grunner for sitt «nazi-hat» og sin ensidige fordømmelse av «den tyske statsform». Og selv om han ellers etter beste evne reklamerte for et kommunistregime hvis forbrytelser fram til 1939 var av en ganske annen og verre målestokk, kan ikke hans kritikk avfeies. Vi  kan ikke avvise innholdet på grunn av avsenderen. Hat gjør ikke nødvendigvis blind, det kan gjøre en enøyd, med et skarpt blikk for fiendens svakheter. En-sak-fanatikere kan ofte skaffe fram mye relevant fakta. 

Mitt anliggende er ikke å gjøre hatet stuerent. Ideologier er farlige som legitimerer hat i form av «hellig vrede» mot en motstander som frakjennes felles menneskelige trekk.  Man definerer Den Andre bort fra kretsen som hører til og som vi tilskriver felles menneskelige følelser og erfaringer. Poenget er at disse mekanismene er allmenne og ikke trenger noen stor ideologisk begrunnelse. De trer automatisk i kraft under en konflikt, og det kan få ellers anstendige og ikke-fanatiske borgere til å begå eller forsvare handlinger man ellers ville betraktet som syke voldsfantasier. Er konflikten først i gang, er det sterke krefter som ønsker å dempe kritikk av onde handlinger. En trenger ikke lide av «pervertert idealisme» eller totalitære villfarelser. Det holder at en ikke lider av overutviklet moralsk fantasi eller plagsom evne til empati, samtidig som en ønsker å støtte opp om alle gode krefter i kampen mot den slu og farlige fienden.

Starfighter ankommer Bodø 1963

«Starfighter»-pilotene i byen jeg bor i hadde trent på et «worst case»-oppdrag under den kalde krigen. Flyhangarene var konstruert for å skulle tåle et kjernefysisk førsteslag. Så var det tanken at de skulle gå på vingene med den «skarpe» varianten av flybomber: den med atomsprengladning. Disse skulle slippes over russiske millionbyer og spre massedød over sivilister i en skala som får Operasjon Barbarossa til å blekne i sammenligning. Det var ikke drivstoff nok til å vende tilbake. Var de gale, ideologisk hjernevaskede terrorister, disse selvmordsbomberne som i verste fall skulle legge millionbyer øde og sørge for at NATOs trussel ble omsatt til handling, de som skulle få fienden til å skjønne at vi hadde et «troverdig» svar på deres trusler?  Nei jeg tror ikke det. Og jeg tror de fleste av dem ikke nærte noe hat til russere. Men de var trolig både redde og lydige. Det hadde sikkert vært tilstrekkelig.

Men dette kan jo ikke sammenlignes, sier du? Nei, jeg tenkte meg nesten det. Vil jeg virkelig sammenligne de liberale vestlige demokratiene med de kommunistiske diktaturene? Nei. Men jeg sammenligner handlinger og de som blir utsatt for dem. Som om de var vanlige folk, sånne som oss.

En god del av dem som kritiserte disse praktiske forberedelsene til verdens undergang eller som kritiserte kolonikriger som hadde politisk støtte av det moderate sentrum var sikker selv ofte ideologisk forblindet av totalitære ideologier. Men det korn av sannhet som en enøyd «ekstremist» måtte ha fått øye på blir ikke til en løgn av den grunn. Vi gjør ofte klokt i å lytte til de vi ikke liker som forteller oss det vi ikke liker å høre, vi til enhver tid moderate og sentrumsorienterte demokrater og som mener å kunne bedømme begivenhetene klart og fornuftig.   

Les min andre artikkel om denne boken her.     

Om å eldes med verdighet i South Kensington

Jeg tar en dag fri, enda det er midt i ferien. Ingen godt planlagt utflukt i dag, ikke noe must see. Det er jo så mye en bør få med seg i London. Og i livet, for såvidt. Men jeg sjanser på at Jesus og alle målbevisste turister har tatt på seg alle mine bører i dag. Jeg reiser alene. Det er ingen snor rundt halsen og lapp som forteller andre hvor jeg skal. Og ikke vet jeg det selv heller. Men det plager meg ikke. Ikke en gang heten plager meg. Jeg akter å gi etter for den første og beste karakterbrist, manglende målbevissthet eller evne til behovsutsettelse. Blir jeg sliten og varm, akter jeg å sette meg ned i dertil innrettede lokaler (midt i turistmål-tiden, med barn til stede). Please remain seated until thirsty-sign is switched off and you feel ready to move on. 28 grader går helt fint det, hvis bare en selv kan bestemme hva en må se og hvor langt en skal. Men det er lett å gå på en smell hvis en har det for travelt i varmen. 

Etter å ha tasset omkring i et par timer vender jeg tilbake til en forhøyning midt i en gågate med fortauskafeer på begge sider. Jeg ser foreldre som kommer leiende på unger som jamrende spør om de ikke er framme snart. I det jeg hviler ryggen mot den svale marmoren henter kroppen min aldeles ubedt fram et minne fra hvordan det var å nå fram til enden av den 3. tråden på ei hesje med over 100 staur. Vi var endelig framme, en kunne for et salig øyeblikk slippe seg bakover i grasdungen og ta matpause. Mamma hentet fram veska med kaffetermos og saft som var lagt i skyggen ved enden av hesja. Hun skjenket i saft til oss ungene og drakk selv av den. Her jeg sitter og glipper med øynene mot sola, ser jeg for meg hvordan hun tørker bort svetten fra pannen med underarmen, spøker og prater mot til oss ungene som var blitt slitne, solbrente og kranglete. Så annerledes verden ser ut når en er sulten, sliten og tørst, når vi blir minnet på vår kroppslighet, våre grunnleggende behov. How fragile we are. Det slo meg ikke den gang, eller da jeg var 20. Først nå slår det meg; så sliten hun må ha vært den gangen. Hun var ikke stort yngre enn det jeg er i dag. Men foreldre får ikke bli slitne og mismodige når en selv er et barn. De skal holde verden sammen, holde ut. Trøste og bære.

Jeg flytter meg litt til siden for å gi plass til en gjeng energiske italienere. De opptar ikke bare resten av plassen, de fyller resten av gata med sitt nærvær. De er åpenbart ikke hemmet av den angst for å vekke oppsikt som mange skandinaver er oppdratt i. Er det noe i veien med hørselen deres? Kan det være nødvendig å rope når en sitter en halv meter fra hverandre i en gate som er velsignet fri for trafikkstøy? Kan en ikke bare la folk få ha det litt fredelig? Det er altså jeg som tenker dette, den forhenværende unge mann som pleide å sette opp vinduet på hybelen og spille «Love and affection» av Joan Armatrading på 11 mens elevene på landbruksskolen strømmet ut av spisesalen. Kanskje var det noen der ute som ennå ikke var klar over hvor fin den sangen var. Ikke nok med at jeg hadde barnetroen i behold den gangen, jeg var også en ivrig medlem av musikkmisjonen. Alle skal med. En venn av meg, som kanskje ønsket å velge selv hva slags musikk han skulle høre på, fant fram et sånn klistremerke man satte på kassettene før i verden, det skulle vise om de var spilt inn med eller uten «Dolby noise reduction». Han festet klistremerket med på døra til hybelen min. Det tok flere tiår før jeg egentlig tok hintet. 

På en fortauskafé blir jeg sittende sammen med noen amerikanere. «Are you from around here?» spør en av dem høflig, slik at jeg kan svare nei, stating the obvious. Jeg gjetter på at dere er fra USA, kontrer jeg (wild guess, yeah right), ettersom det er et land hvor en ikke automatisk blir mistenkt for å være full, gal eller tilhøre Jehovas Vitner om en skulle finne på å snakke til en fremmed. Replikken viser seg å passe bra til kaffen og målgruppa, og vi generaliserer friskt videre over ulike nasjonale skalaer for hva som regnes for beskjedent, frekt eller normalt. [Disclaimer: Det er forskjell på kultursosiologi og essenstenkning]                         Min fremmede venn forteller at hun og mannen hadde bodd i Italia noen år. Begge kunne språket og hadde flere venner og bekjente der. Men selv om du hadde en hyggelig samtale med noen i et selskap er det ikke bare å ta opp tråden om en skulle treffe på hverandre igjen på gata dagen etter, sier hun. Man snakket bare ikke til fremmede på offentlige steder. Da de hadde landet på amerikansk jord igjen, slentret de gjennom New Yorks gater en tidlig, tidlig morgen. Fremmede hilste på dem, smilte og sa «What a lovely morning!» og «Have a nice day!». Da tenkte jeg at det var godt å være tilbake, sa hun. «Its not that I didn't like Italia. I did like it there. But I was always a stranger.»

En time senere, i en bar i nærheten av Hyde Park, er det tid for stekt fisk og kaldt hvete-øl. «That makes 8.20 ₤, sir. Where do you sit?» Jeg scanner lokalet og får øye på det eneste ledige bordet. «By the read-haired lady over there», sier jeg. Jeg tusler bort til henne, spør om det er greit at... Jeg smiler mitt mest avvæpnende godfjott-smil, trekker fram min Kindle, og forsøker å fordype meg i dagens bok. Håper inderlig hun ikke forveksler meg med en ufyselig predator med et ego på størrelse med de britiske øyer som forsøker å bøte på midtlivskrisen ved å elge seg inn på damene. Jeg tipper hun er en turist fra Portugal eller Italia, det er den spesielle teinten som de med lyst hår derfra har... Så jeg smiler adspredt og leser videre. Men hun vil visst prate, spør meg om hva jeg gjør i London. På ferie. Hva skal jeg se i dag? Hvor skal jeg videre? Åh, ikke så mye i dag, sier jeg. Min kone er på et kurs. «My whife and I» sier jeg, muligens påfallende ofte, under den korte redegjørelsen for ferieplanene. En vil jo helst bli forstått rett, i alle betydninger av ordet.  

Hun er i førti-årene, vil jeg tro, og er ingen turist. Hun kom til London for 20 år siden og har hanglet seg gjennom via diverse dårlig betalte, strevsomme jobber. Hun kom for å oppleve friheten og eventyret her. «Det gjorde jeg jo også, på en måte». Hun sier det med den litt melankolske ironien som folk gjerne får når de forteller om sin ungdoms drømmer. Nå har hun fått jobb i et barnehjem og trives stort med det. «Folk spør meg gjerne hvordan jeg holder ut klimaet i London når de hører at jeg kommer fra Spania. Men jeg kommer fra nordkysten og er vant til masse regn.» Vi snakker om å lære seg et fremmed språk og nye koder, om å passe inn og høre til. Om å bli fremmed for den eneste verdenen en kjente, og om å forbli en fremmed fugl der hvor en landet. «Jeg trodde jeg ikke kunne leve uten å se havet», sier hun. «Men det gikk merkelig lett.» Samme her, sier jeg. Mennesket er en tilpasningsdyktig skapning. Vi snakker om å eldes. At det har sine fordeler også, selv om det på en måte er et nytt og fremmed sted å befinne seg på, og hvor en i likhet med å bli ung voksen savner kunnskap om hur man gör. 

Hun forteller at faren hennes nettopp er død. Han var stolt av henne og stolte på henne.
- Og selv om du hele tiden har klart deg på egen hånd, er det det du tenker på nå, gjetter jeg; at du er alene og må klare deg selv. Og at det lå en trygghet i at det var en masse ting fra ditt tidligere liv som faren din visste av og forstod, ting som du ikke en gang behøvde å forklare med ord. Og som dine engelske venner aldri vil kunne forstå, selv om du snakker språket deres aldri så perfekt. Hun nikker og ser alvorlig på meg. Exactly. Men det er ingen vei hjem igjen, og å bli voksen er å lære seg å leve med det. You're on your own now.

Vi prater sorgmuntert videre. Det går å leve her, i dette øyeblikket, i slike møter mellom gamle venner eller vennlige fremmede. Hun vil ikke flytte tilbake. Vi snakker om Spania, om arbeidsledigheten blant de unge, om hvor heldige vår generasjon har vært. Eller for å snakke for seg selv, hvor heldige vi begge to har vært. Selv om det som ble livene våre så langt snarere lignet en rekke interessante avsporinger enn en målbevisst og godt planlagt ferd. Men er det ikke disse korte, uventede oppholdene underveis som gir reisen mening, snarere enn de alt for mange mål en setter seg? Hun samler sakene sine og kommer over til min side av bordet. Hun gir meg en klem og ønsker meg en fin ferie i England. Jo takk, jeg har det fantastisk allerede. Jeg husker ikke hva hun het og ville neppe kjent henne igjen på et bilde. Det er allerede gått et par dager siden dette møtet fant sted, det er blitt et uskarpt minne jeg forsøker å holde fast. Det er derfor jeg skriver. Jeg skriver for å forstå, og for at ikke alt det vakre bare skal forsvinne.     

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Susanna Tamaro: "Gå dit hvor hjertet fører deg"

 

Les den på Kindle

Nær livet-opplevelser.

Olga er en gammel kvinne som ønsker å nå sin datterdatter. Det er på mange måter for sent, de får ikke til å snakke med hverandre. Hvor mye de enn har til felles, hvor nært de enn står hverandre; de kan ikke snakke sammen om de viktige tingene. Datterdatteren har reist til USA, bort fra sin gamle mormor som fostret henne etter at moren døde. Det ble for tett og nært, hun fikk ikke puste, folde seg ut. Olga skjønner det, vet av erfaring hvor nødvendig det kan være å skape et rom rundt seg som er sitt eget. Likevel er tanken på å snart skulle forlate denne verden uten å ha fått meddelt seg til den en står nærmest for umulig. Så hun skriver i stedet. Brev som aldri blir sendt, men som en gang skal leses når hun selv er død og borte. "Gjennom det å ha levet lenge og tatt farvel med så mange personer vet jeg nå at de døde tynger, ikke så meget ved fravær som ved det som - mellom dem og oss - ikke er blitt sagt." 

I de dagbok-aktige opptegnelsene søker hun å nærme seg de viktige og vanskelige tingene som angår dem begge. Sin egen oppvekst, de erfaringer og lærdommer hun har tatt vare på. Sin egen datter, som hun prøvde å ikke kvele med påtvungen intimitet, som hun prøvde å forstå, og som hun mistet. Først billedlig, gjennom en kontakt som langsomt frøs til, siden i bokstavelig forstand, i en bilulykke. Dette danner "settingen", bakgrunnen for hennes nære samliv med sin datterdatter. En epoke som nå er over, men som fortsatt spiller en viktig rolle i begges liv.

Det eldgamle epigram "kjenn deg selv" blir ofte utlagt som "kjenn på dine egne følelser". Men det er jo bare en begynnelse.  I en intimitetskultur som ofte assosierer intellekt med følelseskulde, er det interessant og oppløftende å lese denne romanen. Her er det ikke bare tale om å føle sterkt og ekte, en forsøker også å forstå seg selv og den andre. Til det kreves det et lite skritt tilbake, en avstand, slik at en kanskje kan lese en slags beskjed ut av følelsenes kaotiske tegn. 

Olga har denne usentimentale, selvdistanserende evnen til å forstå hvordan egne karaktertrekk og erfaringer kan sette rammer og premisser for andres utspillelse av sin rolle. Hvordan vi blir hverandres fangevoktere uten å ville det. Dette er noe av det mest innsiktsfulle jeg har lest om generasjonsmotsetninger. Men dette er ingen byggekloss-roman, hvor en til slutt regner seg fram til hvorfor alle må oppføre seg slik de gjør. I det menneskesyn romanen formidler finnes det en slags humanistisk strenghet, en betoning av ansvar for hvordan vi forvalter våre liv, også når kortene vi har fått utdelt ikke er de beste.

Essensielt er det poeng at våre opplevelser i livet bare et stykke på vei bestemmer hvem vi er; også vår tolkning og refleksjon omkring våre erfaringer bestemmer hvilken rolle de skal få spille. Under lesningen ble jeg slått av hvor klok noen evner å bli av sine sår, der så mange av oss først og fremst blir hemmet av dem. Det er nettopp denne evnen til å forstå og vise forståelse som gjør at hovedpersonen evner å komme nær sin datter, overskride sin egen begrensning og ha noe å si henne. Jeg mener - hva slags monster skulle det være som ikke skulle bli beveget av det imøtekommende og varme mennesket som linjene avspeiler.

             

Boka tematiserer dilemmaet mellom to ideal: å gi hverandre frihet og å bry seg om hverandre. Det merkelige er jo at romanens plot fungerer - det virker opplagt at dette er nettopp Olgas dagboksnotater til sin datterdatter, og ikke det Hamsun kalte en "altså-bok"om livskunst. Flere av passasjene er en ren språklig nytelse, så assosiasjonsrike, fortettede, billedskarpe. Slik fargene kan bli det om høsten, hvor det finnes tid til å sanse omgivelsene på nytt, og hvor de ofte fremstår i en fylde og en klarhet som en hektisk sommer aldri kan gi.

                              

                                              

Skrapslått.

Skrapslått.  

Det er et av disse mange ord som kanskje ikke lenger duger

hvis en ønsker å si noe om sin far på sitt mors mål

Jeg strever både med å forstå og å gjøre meg forstått

når jeg tenker på ham

og alt det som en gang var vår felles verden

Vi omgikk den og hverandre med slik fortrolighet

Taus kunnskap, kroppslig erindring.

Livsverden, heter det på fint. Lebenswelt.

Vi hadde andre ord. De virker rare, fremmede og døde nå

Det er ord som de jeg nå omgås neppe kan forstå.

Jeg er en flyktning fra et fremmed land og en svunnet tid

Og jeg gjør skrapslått blant henlagte, regnvåte minner

og solgulnede bilder fra glemte somre.

Så er heimjorda høstet for siste gang

av oss

Nå gjenstår bare skrapslåtten

så ikke ugresset skal ete seg innover fra kantene,

ikke spre sine frø inn over engene,

og ikke som kvasse ord og vonde minner

gjøre våre dagers travle arbeid

forgjeves
og til ingen nytte

Det blir stadig mer, det tar aldri slutt

tenker jeg, i det jeg slipper gassen og svinger inn på tunet med dagens første lass

Husket jeg å lukke porten, var det kviger utenfor gjerdet

Burde jeg kanskje bestille frø nå, har jeg nok rundballeplast

Er det den illevarslende eimen av frostvæske jeg aner

gjennom duften av fuktig gras

Hva mente hun egentlig med den kommentaren i går

Er det meldt regn til helga
Bestilte jeg diesel?  

Jeg åpner opp bakvinduet og skotter bakover mens jeg rygger på plass

Der ser jeg pappa stå og svinge ljåen. Velsignet være ham for det

Hvem skal klare over alt sammen når han er borte,

når vi selv er blitt for gamle og slitne, når det vi driver med er for dårlig og for smått

Han står ved elvekanten mellom karve og løvetann,

bruker riva og legger ugraset inn på jordet

Så kan vi svanse bort svineriet og la oksene velge og vrake

hva som er brukbart og hva vi må kaste

når denne lange dagen vår omsider blir til kveld

hvis alt går bra

hvis alt holder

Det skal bli fint, det skal se stelt ut

jeg skal dra i stoppknappen, la det bli velsignet stille

lytte til tjelden og måkene og elvesuset

og fin-trø langsomt etter veien

uten mål og mening

Uten å huske på å ta med syrekanner

Uten å telle lass
Some day soon.

«Det er et fint sted dere har her», kvitret turisten begeistret.

Ja, det er fint dette stedet på jorden som vi en tid kalte vårt.

Et lite øyeblikk bare, så skal vi riktig ta det i øyesyn

Et spørsmål om behovsutsettelse, disiplin, måloppnåelse

Det er et spørsmål om dager, bare

Dager som blir til år 
i en slags permanent unntakstilstand

De løp som solvarm sand mellom fingrene

så er vi ferdige

så er det over

En langsom, regnvåt sommerdag med utsikt over bakgårder

badet i et hav av fuktig grønt

fra gata hører jeg hjulene hviske ømt mot den våte asfalten

Ørsmå dråper av yr legger seg svalt om pannen

Takrennevann som mumler lavmælt for seg selv

Det er ganske stille nå, og ingen ting som haster

men heller ikke noe sted å rømme

når lukten av vått gress tar seg til rette som en ubuden gjest

i minnenes mediatek

I minnet spirer alt du ikke rakk å gjøre

og alt du ikke sa

og alt som ikke var sånn ment

Og ingen far kan gi av sine morgentimer

til å meie ned og rake bort og kjøre vekk

En ljå er hengt på plass og samler støv og minner

Den geiper spottende og rustent mot deg sitt «for sent». 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Vondt i venstresida? En bekymringsmelding

Espen Goffeng: Vikeplikt for høyre

Den mest kritiske utfordringen for dagens feminister bør være åpenbar: Vi må vriste likestillingsretorikken ut av hendene på de destruktive kreftene som misbruker den.

Slik ordla Marthe Michelet seg i en Dagblad-kronikk med tittelen «Brun feminisme». Den boken jeg skal omtale kan paradoksalt nok hevdes å ha et lignende siktemål, selv om forfatteren angriper saken fra en annen vinkel.

Vi rekker sjelden å få et informert og reflektert forhold til vår egen kaotiske samtid. Dessuten forkludrer fakta ofte våre grunnleggende forestillinger og kan ofte dra oss motstrebende i en annen retning enn det vi hadde tenkt. Oftest nøyer man seg med en slags politisk lakmustest: Hvem er på parti med de som hevder A? Folk som frykter innvandrere. Ja vel, altså må B være riktig. Eller litt mer subtilt: Hvem får vann på mølla hvis jeg offentlig støtter A – som i og for seg kan ha rett – og hvorfor skal jeg hjelpe disse dystre kreftene med å levere argumenter som passer deres agenda, som jeg ikke støtter.

Goffeng starter med en prolog som både gir et inntrykk av hvorfor han skrev denne boka og hvordan den sjangermessig bør forstås. Hans forsøk på å unngå noen misforståelser og vranglesninger har nok rot i egne erfaringer. En kan nok være uenig med flere av hans konklusjoner og vektlegginger, men det tjener forfatteren til ære at han ikke gjør noen forsøk på å skjule egne verdistandpunkt bak vitenskapelig sjargong, samtidig som han gjennom utførlige sitater fra mange kilder begrunner sine konklusjoner. Dermed blir boka også verdifull som tidsbilde. For norsk kultur er som all moderne kultur i stadig forandring. Og jeg deler forfatterens håp om at bokas kritikk av venstresiden snart må være å betrakte som beskrivelser av et tilbakelagt stadium.

Men hva er forfatterens ærende? De er egentlig ganske mange, viser det seg. Det er bokas styrke og svakhet.

Det begynner med en skissemessig gjennomgang av kampen for likestilling i Norge som hamrer inn to poeng: kampen for kvinners borgerrettigheter har vært et anliggende for venstresiden. Den ble motarbeidet fra borgerlig hold, men etter hvert som den urbane liberale delen av borgerligheten skilte lag med politiserende kristendom ble kirken den instans som lengst holdt ut i kampen mot kvinners rettigheter (eller bekjempet normløshet og oppløsning av familien etc. – slik mange kristenkonservative ville ordlegge seg). Religion ble tidlig anerkjent av venstresiden som et viktig hinder for kvinnefrigjøring. Hvorfor blir religionskritikk så nølende når det kommer til Islam eller brutale praksiser fra klanstyrte samfunn, undrer Goffeng.

Kapitlet om omskjæring er ikke for sarte sjeler. Debatten om hvordan en bør forstå denne praksisen er ikke ny. Men jeg tror stadig færre deler den forståelsesfulle holdningen Hege Ulstein ga uttrykk for i 2010. Her har det nok skjedd en dreining i retning av en mer entydig fordømmelse. Goffengs engasjerte prosa gir oss gode grunner for det. Når det gjelder det langsomme globale oppbruddet fra praksiser med omskjæring og barneekteskap, så er bildet ganske dystert. Selv om ikke alt er knyttet til religion så er motstanden mot lovbeskyttelse for disse utsatte gruppene stor hos de skriftlærde.

Endringer i denne kulturen møter motstand fra mange religiøse ledere. De som kjemper mot barneekteskap blir jevnlig kalt apostater, dette med henvisning til profeten Mohammed og hans ekteskap med 6 år gamle Aisha. Protester mot nye lover om barneekteskap i Yemen er oftest mye større enn de for slike lover, og de har støtte fra skriftlærde. En lov mot barnebryllup som ble stoppet av Council of Islamic Ideology i Pakistan i Januar 2016 fordi den var «anti-islamsk», er bare et av mange eksempler på det.

Det er i det hele ganske mistrøstig lesning å komme seg gjennom de mange eksemplene på æreskultur som dokumenteres. Det er jo ikke at det er helt nytt stoff, men det er noe annet å lese en slik overveldende faktasamling som får fram omfanget og det groteske og på mange måter deformerende ved disse praksisene. Hadde det enda bare vært noen imamer som forsvarte kollektivets brutale overstyring av det vi har vent oss til å betrakte som våre berettigede individuelle friheter, ja menneskerettigheter. Men det er oftest de nærmeste i familien som opprettholder slike praksiser:

Azra Gilani – selv en muslimsk mor – bekrefter dette bildet i en kronikk i Aftenposten hvor hun ber muslimske mødre våkne. Hun nevner blant annet at noen mødre truer sine døtre med vold og drap om deres jomfruhinner ikke er intakte ved bryllupet. Ekstra absurd blir jo dette med tanke på at jomfruhinnen som den ofte blir oppfattet er en myte som ingen ung jente kan trylle frem. Jenter blir altså ifølge Gilani truet på livet av sine egne mødre om de ikke passer på å ha intakt noe som faktisk ikke finnes. Om ikke det ga deg gåsehud, så må du lese det en gang til. Izra Zariat skriver også om dette i sin kronikk «Kvinner som knuser kvinner». «Det er mødrene, søstrene, tantene, kusinene og andre kvinner i miljøet som utgjør selve hjertet i æreskulturen. De overvåker. De truer. De slår. Og iblant dreper de, skriver hun, og konkludere med at det æresbaserte patriarkatet kun overlever på grunn av aktiv støtte fra kvinner.

Goffeng siterer også mange av de modige stemmene som har brutt ut av denne skam- og ærbarhetskulturen. Og kavalkaden av dokumentasjon gjør det vanskelig å fastholde påstander fra enkelte feminister om at det er «kulturrasistisk» å peke ut visse deler av samfunnet som mer undertrykkende enn andre ettersom menn undertrykker kvinner over alt. Spørsmålet er hva en gjør med denne kunnskapen, hvordan vi som medborgere snakker om dette. At dette representerer et ekte dilemma virker Goffeng lite lydhør for.

Fjerde kapittel handler om venstresiden unnlatelsessynder.

Hovedkritikken handler ikke om aktiv støtte til livssyn og holdninger som er direkte kvinnefiendtlige, men om en feig unnfallenhet fra et politisk miljø som ellers har en strålende tradisjon for aktiv protest. 

Jeg kan bare slutte meg til forfatteren når han har følgende kommentar til eksempler på feminister som tier av frykt for at «FrP vil klatre høyere på meningsmålingene»:

Det er veldig fristende å legge slik tankegang på feighet eller politisk opportunisme. Selv om det selvfølgelig også kan ligge en reell frykt for vekst på høyresiden bak. Uansett er det feil. Korttenkt. Ikke formålstjenlig. For dette er altså feminister som er redde for å uttale seg grunnet rasismeanklager fra sin egen venstreside.

Hvorfor legger Goffeng så mye flid i å dokumentere at så mange av våre nye landskvinner har opplevd dette som et svik fra vestlige feminister? Fordi han mener det vil skade venstresidens troverdighet i fortsettelsen hvis man later som om så ikke er tilfelle. Og fordi det fortsatt er fra venstresiden han venter seg et pådriv for å skape holdningsendringer på disse områdene. Og en aktiv støtte til de som kritiserer slike praksiser fra innsiden av miljøene.  

Det nyttige arbeidet som ulike krisesentra og barnevern har utført gjennom årtier blir omtalt i anerkjennende vendinger. Men deres rolle er altså en annen og lite kompatibel med den offentlige kampen om våre holdninger. Dette er med andre ord en lojal kritikk fra innsiden, skrevet av en antirasist og engasjert tilhenger av likestilling. Forhåpentligvis blir bokas budskap ikke fordreid til det ugjenkjennelige og avvist som krenkende av identitære årsaker selv om den setter «oss» (vi feminister, vi antirasister på venstresiden) i et lite flatterende lys. Er det et rettferdig lys, eller er det polemisk kirsebærplukking av fakta som bedrives? Jeg kan for lite om dette til å kunne vekte informasjonen. Men sitatene står der, og det skal godt gjøres å feie dem alle under teppet.

Kapitlet om ytringsfrihet er et engasjert velskrevet innlegg, skrevet i den store tradisjon av «Whig history» der ytringsfriheten, provokasjonen, krenkelsen av tabuer blir fremstilt som selve motoren i samfunnets evne til å utøve kritikk av makten og derigjennom skape fremgang og forbedring. Den kan med andre ord virke litt ureflektert overfor de paradokser og tvetydigheter historien frembyr på dette området. Goffeng siterer Stephen Pinker som hevder at våre samfunn er veldig mye mindre voldelige nå enn de noen gang har vært (omstridt tese) og at denne generelle siviliseringen sammenfaller med en voldsom ekspansjon av det skrevne ord. Han slutter seg til dette som en plausibel forklaring på «den humanitære revolusjonen». Jeg deler nok ikke herrenes optimisme. Det finnes sammenfall i tid med voldsom ekspansjon av det skrevne ord og orgier i vold som går i stikk motsatt retning: Weimar-republikken eller Sentral-Europa på 1600-tallet kunne nevnes. Men en kritisk nyansering av denne posisjonen vil kreve en egen artikkel. Og det dementerer ikke Goffengs hovedpoeng om nødvendigheten av en kritisk offentlighet. Og om det hårreisende ved at trusler om vold igjen har blitt en viktig faktor å regne med for dem som driver religionskritikk i Europa.

Gjennomgangen av Rusdie, Jyllandsposten- og Charlie Hebdo-saken er lite lystelig lesning. Det viser hvilket opportunistisk forhold mange har til ytringsfrihet, også mange av dem som lever av å ytre seg i offentligheten, forfattere og intellektuelle. Selv om rammen er en argumenterende pamflett blir dette også en verdifull dokumentasjon av historisk interesse, rik på kildehenvisninger og utdrag av intervju som forfatteren har gjort med flere av aktørene.

Diskusjonen om det som med et svensk låneord er blitt hetende «åsiktskorridoren» er også leseverdig. Det kan beskrives for hva som er mulig å hevde uten å bli gjort spedalsk via beskyldninger om rasisme, og den tilbaketrekningen fra arenaen som mange foretrekker under slike forhold. Her lener forfatteren seg ikke bare til egne erfaringer, men også til nyere forskning på forholdene i Norge.

En slik debatt var spørsmålet om hva som var fornuftig innvandringspolitikk og bruk av ressurser. Her hentes argumenter fra bl.a. Colliers forfatterskap.

Det er i det hele en ganske vidtfavnende bok, med analyser og lesefrukter fra en ganske bred palett. Noen vil sikkert si at det hele blir for sveipende og generaliserende. Stilen kan minne om Thomas Hylland Eriksens prosa på en god dag. Og der Eriksen problematiserte og «dekonstruerte» de selvsagte og ureflekterte forestillingene om det nasjonale drar Goffeng til felts mot «nowheres» som stempler alle slike forestillinger som farlige og potensielt brune. Men det er i Goffengs dialog-stil at han inviterer den samme Eriksen til en prat som i alle fall dementerer noen av fiendebildene og vranglesningene av ham på høyresiden. 

Sitatene og referansene er mange, og det innbyr til videre lesning. Et av kjerneforestillingene er at et viss monn av felles identitet er nødvendig for et solidarisk prosjekt som det norske samfunnet på mange måter er. Ja endatil kamp mot sjanseulikhet som ikke gjør holdt selv når urettferdigheten blir begrunnet kulturelt – med andre ord et viss monn av homogenitet. Denne formen for kulturkonservatisme og oppholdende strid mot raske forandringer er ikke noe nytt på venstresiden. Bård Vegard Solhjell «Uro» blir nevnt, Brox kunne nevnes. John Rawls blir også anerkjennende sitert om behovet for å sette opp yttergrenser for toleranse og farene ved for mye pluralisme.

Det er ikke lett å se hvordan denne kulturkonservative vendingen lar seg sømløst forene med de optimistiske innledningskapitlene om ytringsfrihetens og opplysningens velsignelser. Men det er uansett viktig å hente fram sitater fra patente tenkere på venstresiden

for å vise at bekymringen om et atomisert samfunn – et samfunn hvor «vi» ikke lenger er en samkjørt befolkning - ikke trenger å pakkes inn i nasjonalisme og xenofobi fra ytre høyre. Venstresiden kunne med hell tatt opp denne debatten med andre fortegn og med grunnlag i sine egne tanker, og med dette fått en nødvendig diskusjon opp på et nivå som er konstruktivt og avhjelpende. Vi er nødt til å forholde oss til det norske samfunnets absorberingsevne om dette skal fungere godt over tid, og om den følelsen av samhold, likhet og tillit som venstresiden tradisjonelt har vært opptatt av skal fungere. Tillit er det viktigste her. 

Jeg synes forfatteren kommer leseren i møte med åpent visir og åpner opp for en konstruktiv og viktig debatt. Det er en lojal kritikk en kan være mer eller mindre enig i, men i alle fall ikke bør avvise ved hjelp av misvisende etiketter. Jeg lar denne epistelen tone ut med nok et sitat, denne gang av Sylo Taraku, som kommenterer sentrum-venstres berøringsangst med de problematiske sidene ved innvandring:

Når de ikke gjør jobben, tar populistene på seg rollen som forsvarere av liberalismen og velferdsstaten, men de gjør det fra et illiberalt ståsted. Dermed får vi den paradoksale situasjonen at likestillingen forsvares av de reaksjonære, ytringsfriheten av de som stadig angriper mediene, velferdsstaten av de som setter svake grupper opp mot hverandre, og nasjonalt samhold av de som splitter.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !