It stroke my mind. Bodø.

Her, serru, Her er både lyd og bilder. Prøv da vel!

velg full skjerm og HD-kvalitet

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Et gammelt foto, og noen biter av et større bilde.

La oss se om jeg ikke kan skrive litt liv inn i dette bildet. Dette er altså min bestemor, Gudrun Andorsen. Hun ble født i 1896 på gården Stegen på Engeløy i Steigen. Hun var nest yngst av 9 søsken. På den tid dette bildet ble tatt hadde flere av søsknene emigrert til USA. Her poserer hun som ung husfrue i sitt nye hjem ved siden av et bilde hun selv har brodert. Det hang lenge i hennes kjøkken, og det var på mange måter henne. «La fliden råde i dit hjem, så kommer du i verden frem», lyder de formanende ord, illustrert med en flittig husmor som gjør håndarbeid. Dette stykket brodert tøy virker antikvert, ikke bare på grunn av sin høye alder, men også på grunn av den livsverden det sprang ut fra og de idealer det representerer. Bestemor Gudrun var for meg inkarnasjonen av alt dette. 

Det ble noe å bryne seg på for en oppkjeftig gutt i framslengsalderen som hadde hodet fullt av 70-tallets ideer. Jeg pleide å sitere ordtaket med all den sarkastiske indignasjon som bare en tenåring kan mønstre. «La fliden råde i ditt hjem»  - men livet var da ikke bare arbeid og strev!  «..så kommer du i verden frem» - for en overfladisk streber-filosofi!! I dag, mange år senere, har jeg lært litt historie. Jeg kan koble denne historiekunnskapen sammen med de biografiske data og individuelle særtrekk som var min bestemor. Jeg ser henne i et litt annet lys. Og dette broderte tøystykket framstår som litt mindre latterlig. Fortiden er heller ikke lenger hva den var, as time goes by.

Gudrun var et arbeidsjern så lenge hun levde. «E e så dødelig redd for å slepp opp for arbeid», sa hun som pensjonist. Da hadde synet blitt så dårlig at hun ikke lenger kunne drive med håndarbeid. Og på vinteren kunne det bli vanskelig å finne utearbeid når den siste vedkubben var ferdig kløvd. Hvorfor inntok arbeidet en slik sentral plass for henne i nær sagt alle sammenhenger, også som moralsk kompass? Hun vokste opp i en tid hvor det ikke alltids ble ei råd. Den strenghet og det alvor som mange av min generasjon gjorde narr av hadde nok rot i virkeligheten, men det var en ganske annen virkelighet enn den vi kjente. La oss gå mer enn hundre år tilbake i tid, til 1912. 

Gudruns far var en av disse dyktige foregangsmenn som opparbeidet seg en posisjon i bygda (medlidenhet får man gratis, mens misunnelse må man som kjent opparbeide seg). Han var bonde på Stegen og en dyktig men krevende høvedsmann for sitt båtlag. Gudruns eldre brødre som utvandret til USA skal senere ha fortalt ett og annet om det. Men nå var det blitt bare pusk med arbeidskraumen Adolf Johan Schrøder, han har sunket inn i religiøse grublerier og taus fortvilelse. Han hadde blitt stevnet inn som vitne i en gjerdetvist og plaget seg etterpå med tanken på om hvorvidt han hadde husket riktig og svart rett for seg i retten. I brevet til Korinterne stod det jo skrevet om dem som gjør urett og lar andre lide tap i retten, og Paulus sier at de som gjør uret ikke skal arve guds rike. Var han en av dem som skulle dømmes til evig pine? Noe av det siste Gudrun husker fra sin far er at han gir henne ros for at hun hadde svart godt for seg under eksaminasjonen da hun ‘stod for presten’ på konfirmasjonsdagen. Ikke mange dager etter ror faren alene ut. Noen naboer finner en båt på rek i det fine været. Et par støvler står sirlig plassert på tiljen. Men båten er tom, og faren kommer aldri mer hjem. Så Gudrun må, som så mange 16åringer i denne tiden, forte seg å bli voksen. 

På denne tiden er det ikke noe som heter å «møte veggen» eller å «ta ut sykemelding». Syv år tidligere hadde familien mistet Gudruns eldre bror, Eivind, 24 år gammel.  En må få de daglige gjøremål unna, være sterk og tapper. Gudrun går inn i farens sted der hun kan, hun ror til og med sommerfiske sammen med et båtlag. Det var sikkert tøft nok, men neppe det verste som kunne hende ei senesterk jente med ungdommelig pågangsmot. Verre var sorgen over tapet av en far hun var så glad i. Og skammen. Selvmord, det var et ord man ikke sa høyt. Først i 1897 ble forbudet mot jordpåkastelse av selvmordere opphevet, og 1902 var det omsider blitt lovlig å holde likpreken over en selvmorder i vårt kristelige fedreland. Gudruns far fant de aldri, men skammen visste man å skylle over de etterlatte. Det ble mumlet om at moren skulle ha spøkt og ledd litt for tidlig etter tapet av mannen. Slikt passet seg ikke. Noen fant på oppnavnet «den glade enke».               – «Mange ganger kunne det være godt å ha arbeidet å gå til i den tiden», fortalte Gudrun oss, den ene gangen vi fikk henne til å snakke om dette. 

De tunge tankene, den religiøse grublingen, bygdeslarvet... det var ikke noe foran eller bak, ingen begynnelse og ingen ende på det. Det var ikke til å få tak på. Et arbeid var noe håndfast og praktisk man kunne angripe med tørre nevene, gjøre unna, glede seg over, være flink til, ja bent fram mestre. Faren hadde sagt at ba han andre om å gjøre en tjeneste måtte han ofte be dem skynde seg, men Gudrun måtte man be om å ta det med ro.  Ros fra foreldre er alltids et knapphetsgode i en stor søskenflokk. Det skapes identitet av slikt. Jeg kan også ta meg i å tenke at dette skulle foreldrene mine ha sett. Vi bærer dem jo med oss som størrelser vi forholder oss til, lenge etter at de er døde og borte.

Et sted fullt av gode minner.

Etter hvert tok broren Arne over drifta, og Gudrun ble gift med en fiskerbonde, som så mange andre, og han hadde egen båt. Sofus het han, og han var snill. Så de var slett ikke så verst stilt på et småbruk som lå like ved den gården hun hadde vokst opp på. Gudrun fikk to barn, og ikke ni, som sin mor. Og ingen av ungene måtte reise til Amerika for å finne utkomme, ingen døde i ung alder, det gikk dem vel og de fikk leve lenge i landet.

Kvinner i Gudruns posisjon var ennå ikke blitt gjenstand for høylydt bekymring fra samfunnsforskere og økonomer. Jeg tror ikke de følte seg så ringeaktet. Og det å være en dugelig husmor på et gårdsbruk i mellomkrigstiden impliserte en noe annen stillingsinstruks enn å være forsørget kone med tellekanter og støv på hjernen i en OBOS-leilighet på 60-tallet. Med all mulig rett (men med en unødvendig mengde sosial forakt) gjorde man opprør mot et slikt kvinneideal 70-tallet. 

Gudrun etablerte seg som voksen før strømmen kom til bygda vår, det var mens en god del av klærne ble sydd hjemme, hvor det ble slaktet, saltet, sanket og syltet. Det var ingen ende på alle de ferdigheter og kunnskaper som var etterspurt i dette mangesysleriet. For den som ville, var det ingen mangel på matnyttig kunnskap en kunne erverve seg, innsats en kunne se resultater av, utfordringer en kunne vokse på. Jeg har ikke inntrykk av at Gudrun så på seg selv som noe offer. Og om hun ikke selv ville valgt de ordene, tror jeg hun kunne sies å være en velrespektert yrkeskvinne som trivdes med sitt arbeid.

Fliden rådet i hennes hjem, og hun så resultater av det. Men den strenghet og det alvor som lå bak denne fliden er et trekk ved vår nære fortid som framstår som stadig mer fremmed i vår privilegerte del av verden. Den moralske fordømmelsen av uønsket adferd som preget hennes unge år hadde rot i en streng og karrig sosial virkelighet – som fordømmelsen og skammen naturligvis bidro til å gjøre enda strengere. Du kunne bli gravid og havne i uløkka. Ingen ville ha deg. Og hvem skal ta vare på deg da, barnet mitt? Du må passe på og ikke være lettsindig. Alkohol var en annen trussel. Det fantes ingen økonomiske sikkerhetsnett hvis noen ble uforsiktige og tydde til alkohol som fluktrute fra en krevende hverdag. En måtte være forsiktig og ansvarlig, en måtte være streng med barna slik at de klarte seg i en streng verden, lære dem å være flittige og forsiktige og omtenksomme, det kunne gå galt, fryktelig galt. Det hadde man da sett nok av på nært hold. I en bygd ser du alle livets tilskikkelser på nært hold. 

"E e så dødelig redd for å slepp opp førr arbeid" Men nå er det vår med jernrive og svarte bed.

Men Gudrun var av natur ingen streng pietist. Alt annet. Hun var slagferdig, morsom, energisk, hun var ikke av disse som livet bare skjedde med. Hun tok ikke skjebnens tilskikkelser som om de var skjenneprekener fra en surmaget, lunefull guddom. Ble det krise så fikk en gyve løs som best en kunne, en fikk ikke sette seg ned og sture, det brakte en jo bare rent i uløkka. «Går arbeidet med liv og lyst?» kunne hun med glimt i øyet spørre oss ungdommer. Arbeid hjalp mot det meste. Mot armod og nød, og mot de tunge tankene som stundom kunne komme over en.

Dette høres jo ut som et helteportrett, en av de mange «sterke og flotte kystkvinner» som ble løftet fram på 70-tallets bølge av feminisme og «historie nedenfra». La meg få tilføre noen nyanser. Noen av dem er private og handler om at det som er ens sterke karaktertrekk gjerne også er ens svake side. Og noe handler om allmenne livsbetingelser som har endret seg. For å ta det siste først: Voksne folk i dag velger selv hvem de vil bli værende under felles tak med, enten det er ektefeller eller foreldre og svigerforeldre. De kan/må selv velge hva de skal bli. Det er både fantastisk og skremmende. 

På 70-tallet var det mye snakk om hvor ideelt bygdesamfunnet var, i motsetning til det «fremmedgjorte» livet i byen. På landet levde jo generasjonene sammen, man lærte av hverandre, de gamle ble ikke til overs men kunne bo sammen med sine, være besteforeldre for barnebarna osv. Man døde ikke på gamlehjem men ble tatt vare på av sine egne. Jeg og søskenbarna mine vokste opp i hjem hvor besteforeldrene også holdt hus, det var trygt og godt. På skolen var det ingen skilsmissebarn. Kunne ikke verden bare bli værende i denne harmonien som hersket den gang da vi var små?

La meg si det slik: Da jeg som ung mann durte i vei med min merkelige legering av kristelig kulturpessimisme og anelsesløs, trendy nostalgi, fikk jeg svar på tiltale fra flere av foreldregenerasjonen: «Tror du ikke det var mange som var gift den gangen og som fortsatte i ekteskap de aldri skulle ha holdt ut i? Og tror du det bestandig var så enkelt å komme som ny svigerdatter på en gård og skulle lære seg å «ta skikkan» under samme tak som mannens foreldre? Tror du det ble mye plass til selvrealisering?» Slik kunne de spørre en anelsesløs ung mann med en trygg, beskyttet barndom. Jeg hadde en umoden forestilling om en verden som var i vater og som helst skulle fortsette sånn. I was brought to my senses.  

      Bestemor på gamlehjemmet. «Du har jo muskler som en mann» hadde en lege fornærmet henne ved å si. For Gudrun var også ei dame 
   i mangt og meget, og den kommentaren såret hennes forfengelighet.

Noe av denne oppvåkningen fra en problemfri barndoms illusjoner skjedde mens min bestemor langsomt var på vei inn i seniliteten og forandret personlighet. Det de voksne lojalt i det lengste hadde holdt for seg selv ble etter hvert noe man snakket med oss ungene om. Vi ble jo så smått voksne. Alle store menn kaster skygger, heter det. Jeg tror ikke det bare gjelder for menn. Du får sjelden en god egenskap uten en bakside. Et annet ord for sterk er dominant. Mitt ungdomsopprør rettet seg mot to generasjoner, for sikkerhets skyld. Jeg syntes mor var alt for plaget av ambivalens og dårlig samvittighet overfor min bestemor. Hun delte ikke min nyanseløse fordømmelse. I mitt store reformatoriske prosjekt var alle våpen tillatt: Subversiv humor, herming og latterliggjøring i alle retninger i en grad som jeg selv heldigvis ble spart for fra egne barn. Huttetu, det er ikke alt jeg er like stolt av. Men noe av det hadde en snev av legitimt selvforsvar.

I mitt våpenarsenal inngikk ord og løsrevne sitater fra familie-folkloren. Bestemor hermet etter noen som sa «ja jeg er nå bare en ringe person», og mannen Sofus svarte «ja du e rektig ringe». Når hun hadde satt seg noe i hodet, ble det gjerne slik. Faren min fungerte noen år som organist, og fra prekestolen ble menigheten opplyst om ulike tilstundende hendelser i kirkelig regi. «Og så hadde vi tenkt å sende organisten vår på et kurs, men svigermor sa nei», sa presten. Utrolig, ikke sant? Og så å si det, fra prekestolen? Vi lo vantro over den rare bestemora vår. She was quite a character. Jeg vil tro at mine foreldre der og da ikke fant opptrinnet fullt så komisk. Senere kom jeg på å spørre moren min. Jo, historien var nok sann den, moren hennes hadde ment at det var mange andre ting av større praktisk betydning som datter og svigersønn burde prioritere, det ville jo gå bort flere dager midt i onna. Gudrun la ned veto. Svigermor sa nei.

Jeg var glad i og stolt over min bestemor. Hun var tålmodig med sitt forvorpne barnebarn som hermet og drev gjøn med det meste hun sa. Hun hadde humor, og da er mangt tilgitt og mye til å håndtere. Men jeg var også i inderlig opposisjon, og noe av det handler om at jeg var barn av en ny tid som var mindre karrig og streng enn den hun hadde opplevd i sine formative år. Var det nødvendig å være så på vakt mot alle farer og ta alt så seriøst? Var ikke livet mer enn å arbeide? 

Noe av dette handler om at jeg var ung, uerfaren og sterk. Og bekymringer, sykdom og død var for gamle folk med en merkelig, morbid sans for samtaleemner. Hun var gammel og visste at hun snart ikke dugde til stort lenger, den oppvoksende slekt måtte selv snart se sitt store ansvar. Tar du for lettsindig på livets realiteter kan det hende at den som ikke vil høre får føle. Og i tillegg til alle realitetene har du alle eventualitetene, alt det som kunne gå galt. Hun talte for døve ører og høstet spott og latter. Joda, det ble da folk av oss og på et vis, med travle dager og voksne plikter. Men vi fikk lov å være ungdommer først, vi ble ikke kastet hodestups inn i en voksenverden som krevde alt av oss fra vi var tenåringer. Og uansett ble det nå ei råd, den verden vi kjente gikk fremover. Vi stusset over gamle folk som var blitt pensjonister og sa at «vi har det jo så bra at vi skulle skjemmes», og som beklaget at de «ikke var til gagn» for noen. 

Kunne en ikke rett og slett gjøre noe fordi – gud forby – en rett og slett hadde lyst til det? «La fliden råde i ditt hjem», hermet jeg og rullet med øynene. «Tevling» hermet søskenbarnet mitt, som hadde vært på 4 H-møte. Det kunne bli litt mye, syntes vi, litt trangt og fantasiløst. Vi ønsket ikke å bli arbeidsmaur som lot fliden råde til vi i høyden hadde nådd toppen av maurtua og det ikke var mere liv igjen i oss. Og vi var sunne, friske, normale og av den grunn til tider late ungdommer som hadde hodet fullt av dikt og drøm. Og vi hadde et slags poeng, slik alle velfødde, utakknemlige ungdommer kan ha som fordømmer voksenverdenens oppjagede ensidighet, samtidig som de tar for seg av alle dens materielle velsignelser. Livet er mye mer enn å arbeide. En må f.eks. sove. Og drikke. Ja, og det er jo også kjekt hvis en kan få servert mat av mor dagen etterpå.

Men seriøst... jeg tror jeg forstår litt mer av min bestemor nå. Og av mine foreldre. Og av den tiden og de omstendighetene som hadde formet dem. Samtidig virker min barndoms verden merkelig eksotisk og fjern, nå som jeg ser tilbake på den fra en ganske annen tid, ufattelig mange år senere.  

Torgrim Eggens bok om Berlin - frech wie Oscar

Hvordan nærme seg noe så stort, uensartet og uoversiktlig som Berlin? Torgrim Eggens prosjekt er et slags Over Ævne 3.0 – han velger seg ikke ut et avgrenset spesialtema han trygt kan bringe i havn, dette er intet mindre enn boka om Berlin, mit alles drum und dran. Og han kommer unna denne ville ferden bare med et par småskrammer i form av noen unøyaktigheter. Scheiss drauf, dette var en berusende tidsmaskin som drar leseren gjennom en rekke nøkkelbegivenheter i europeisk historie, et stort galleri av miniportretter, fortettede oppsummeringer av bindsterke verk om kompliserte tema. Hvordan skrive en bok som kun har byen Berlin som geografisk fellesnevner, men som i likhet med byen har tråder i alle retninger, uten selv å havne i spagaten?

Eggen har ikke bare frekkhetens nådegave overfor oppgaven. Det er en rekke fallgruver han danser forbi. Den personlige tonen kunne tippet i retning av et selvportrett med Berlin som kledelig bakgrunn. De mange temaene kunne gjort dette til en kjedelig, leksikalsk opplisting. Men Eggen har et litterært driv og et personlig nærvær i teksten, en forfatterstemme hvis autoritet står og faller ved sin presisjon og sin muntre seriøsitet. Gang på gang blir jeg slått av hans blikk for det vesentlige, og for den talende detalj. Så mye fortettet info uten å forbryte seg mot litteraturens 1. bud: Unngå å kjede leseren. 

Enkelte forfatteres angst for at leseren skal duppe av skinner igjennom i form av en nervøs, høyrøstet kvikkas-journalistikk der store tema serveres i lyn-tempo, servert i språkets mest glorete farger. Med alderen er jeg blitt mer og mer surmaget not amused overfor slikt. Noen har plassert Eggen innenfor sjangeren gonzo-journalistikk, en slags dandy-aktig sjanger der forfatteren står i veien som en bredbent, irriterende linselus foran sitt eget stoff. Slike anklager synes jeg treffer dårlig, selv om Eggens personlige tone er umiskjennelig til stede hele veien. Han skriver historie ved å fortelle historier. Det stiller enorme krav til presisjon hvis en ikke skal havne i den subjektive fella som vi kan kalle «da krigen kom fikk tante endelig leid ut kvistværelset»-syndromet. Men Eggens teft for den muntlige og anekdotiske er på forunderlig vis forlenet med autoritet og tyngde når han gjennom noen oppsummerende bisetninger kommenterer store tema. Å gjøre det uten å havne i de sveipende beskrivelser uutholdelige lighthet vitner om solid sakkunnskap og språklig presisjon. Den kjedelige amatør skal ha med alt han kan, Eggen derimot, skal haste innom en rekke tema, og må nøye seg med det vesentligste.

Nå er jeg nerd og interessert på forhånd i mye av det boka er innom, og under lesningen tar jeg meg i å nikke anerkjennende til deler av den, slik gamle mannfolk pleier å nikke til enda en bok om krigen de har fått til jul. Men noe av stoffet hadde jeg nada forkunnskaper eller interesse for i utgangspunktet, og måten det fengslet meg bestyrker min mistanke om at denne boka kan være en skikkelig appetittvekker for folk som ikke er innforstått med henfarne størrelser fra det forrige årtusen. Ick fand das Buch jans knorke! Så for at ikke dette skal tippe over i det alt for panegyriske, må jeg være det tyskere kaller en «Klugscheisser» og pirke borti noen detaljer som skurrer:

Klamottenberg betyr en haug med klær, ikke en haug med søppel. [Her tar jeg feil så det suser - ordet har begge betydninger - jeg lar det stå sånn, til spott og spe for meg selv, og til advarsel for lesere mot å gå ut fra at man kan noe som helst sikkert om språk]

«Berliner Rot» er så vidt vites intet innarbeidet begrep på tysk for en bestemt hårfarge, det var bare en tittel som ble valgt av en norsk blogger.[ups.. nyere forskning viser at her er det trolig forfatteren som got the facts right og ikke jeg]

Victor Klemperers dagbøker ble skrevet i Dresden, ikke Berlin.

Men alt dette er for alt det jeg vet allerede korrigert i det siste opplaget av boka. Den er en lettlest «teaser» til dagens Berlin, og til å begrave seg i historien som byen er så full av. En utmerket anledning til å løfte blikket over Norges grenser, til den europeiske byen hvor så mye av vår felles historie fortetter seg.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

         

Om snobbethet, folkelig kultur, dannelse og statusjag. Skal vi ha lavere strafferamme for brudd på janteloven?

  Om maktens symboler og symbolsk makt

                      

Og nå skal visa slutte og æilt er væl og bra,
og æille folk er like og griskokken er gla.
For vi skal villig glømme du er grishusknøl
men det på en betingels': Du ska kåmmå hau det sjøl!

                              Alf Prøysen (fra visa Griskokktrøsta)

Makt og status er som kjent ulikt fordelt. Dette er ikke noe en reflekterer bevisst over til daglig. Forskjellene er institusjonaliserte sier vi, og de reproduseres gjennom kulturelle koder og normer for høyt og lavt, verdig og vulgært. Omgivelsenes verdier og oppfatninger internaliseres, vi gjør dem til våre egne. Denne innlæringen er det som gjør at de fleste av oss har en selvforståelse og gjør våre valg ut fra et felles repertoar som er typisk for den klassen vi vokste opp i. Det dannes en slags «taus kunnskap» om hva som passer seg og hva som gir status.

Å forstå seg selv som fritt individ hører til vår tids doxa. Doxa er det som ‘alle vet’, og som man følgelig ikke behøver å begrunne. 

Middelklassens kulturelle stil blir i dag bare motvillig innrømmet å ha noe kollektivt eller normativt ved seg. Og sanksjoner mot brudd på de kulturelle kodene blir sjeldent eksplisitt omtalt som det. Håndhevingen av hva som bør anses som passende blir likevel merkbar når noen bryter kodene, bruker feile ord, liker eller stiller seg uforstående til bestemte kulturuttrykk som det bare bør herske én mening om. Disiplineringen tar sjelden form av høyrøstet fordømmelse, og smaksdommernes hierarki gis sjelden en eksplisitt begrunnelse. Det holder å gi normbryteren en ubestemmelig følelse av ikke riktig å høre til i det sosiale fellesskapet. 

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu mente at kampen for å gjøre én estetisk smak eller livsstil gjeldende som den eneste gyldige samtidig var en måte å posisjonere seg oppover i samfunnets makthierarki, og å legitimere hierarkiet. Han kaller dette for utøvelse av symbolsk makt.

Denne maktutøvelsen er det flere norske forfattere som har gjort skarpsindige observasjoner av. Karin Sveens «Klassereise[1]» er et selvbiografisk essay som bl.a. drøfter de mekanismer som gjorde at både den sosiale og kulturelle mobiliteten i praksis ble skuffende liten i det arbeiderklassemiljø hun vokste opp i på 60-tallet. Til tross for at arbeiderbevegelsen politisk og økonomisk hadde lagt til rette for at «solskinn og brød og ånd» nå skulle kunne eies av alle, ble de arbeiderbarna som grep fatt i utdanningssamfunnets nye muligheter ofte sett på med stor mistenksomhet av sine egne. Med kulturell mobilitet menes at det som tidligere hadde vært kunnskap og kulturuttrykk reservert for en økonomisk elite nå i prinsippet ble gjort demokratisk tilgjengelig for alle. Hvorfor benyttet ikke flere seg av disse mulighetene? undrer Sveen. Sveen ser altså på tradisjonelt borgerlig kultur og dannelse som et viktig samfunnsgode det bør gis demokratisk adgang til. Samtidig skildrer hun hvordan mange opplever dette nye feltet mer som en ydmykende påminnelse om ens egen lave posisjon i det sosiale hierarki enn en spennende mulighet til å ta del i kulturskatter som tidligere var reservert for the happy few. Er det mulig å bedrive entusiastisk kulturformidling uten bismaken av stigmatisering og utstøtelse?    

Jeg vil argumentere for at manglende kulturell mobilitet bidrar til manglende sosial mobilitet, at erfaringene av ulikhet i smak og hvilke uttrykksformer en er fortrolig med ikke er en uskyldig konstatering av at folk er nå så forskjellige, men det er heldigvis bare utenpå. Det kan oppleves som tilvisning av plass i et sosialt hierarki, en påminnelse om hvor en egentlig hører hjemme. 

Mange er villige til å ‘kjenne sin plass’ lenger nede på rangstigen så lenge de bare kjenner seg igjen. De vil heller betale prisen i form av lavere sosial mobilitet og få beholde omgivelser de behersker og kulturelle koder de er fortrolig med, framfor å skulle gjøre den omvendte handelen, der du riktignok gjorde karriere, men aldri ble ‘en av dem’. Hvis prisen for den sosiale mobiliteten må betales i form av et kulturelt utenforskap – å bli en fremmed for både dem du forlot og det nye sosiale lag du aldri riktig ble en del av – da er det hele kanskje ikke møyen verd, selv om det ellers ikke skulle stå på interesse eller evner og anlegg? Kanskje er det en delforklaring på hvorfor vi fortsatt ser et slikt sammenfall mellom foreldres sosiale bakgrunn og deres barns valg av utdanningsløp og yrke.

Etter en kort presentasjon av Bourdieus teori om kulturell differensiering, vil jeg med utgangspunkt i noen norske forfattere drøfte hvordan kulturelle hierarki kan reprodusere og forsterke sosiale skiller, gjerne gjennom at man samtidig usynliggjør dem. 

Sandemose - mannen fra Jante

Samtidig vil jeg med utgangspunkt i de norske forfatterne argumentere for at den strengeste og mest dagligdagse sosiale disiplineringen av dem som sitter nederst ved bordet ikke utføres av dem som har størst sosial kapital, men av deres likemenn på nederste trinn, vokterne av enigheten. Disse er det som fremfor noen sørger for at alle kjenner sin plass og flyr så kort og så lavt som de i henhold til jantelovgivningen har fått fjær til.  

Hoveddel.

Maktens symboler – symbolsk makt.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) hevdet i sitt hovedverk «Distinksjonen[2]» at våre estetiske preferanser gjenspeiler vår klassetilhørighet og sosiale plassering, og at forskjellene mellom klassene opprettholdes gjennom at de med kulturell kapital sikrer at deres smak forblir eksklusiv gjennom sin utøvelse av definisjonsmakt. Men hvor henter man denne sikre og lekne fortroligheten fra, hvordan vet de hvordan man skal skille (distingvere) mellom det gode og det slette, det forbudte og det legitime? I følge Bourdieu lærer vitenskapelig observasjon oss at smaken er et resultat av oppdragelse og utdanning, og at det vi selv forstår som våre høyst individuelle smaksdommer og egen personlige stil egentlig er innlærte klassemarkører.[3] 

De er et innlært og intersubjektivt fenomen, slik språk er det. Men den kulturelle kompetansen kan også bli brukt aktivt som middel til å posisjonere seg innenfor et hierarkisk innordnet felt:  

«Smak klassifiserer, og smak klassifiserer den som klassifiserer: Subjekter skiller seg fra hverandre ved hvordan de skiller mellom det vakre og det stygge, det utsøkte og det alminnelige eller vulgære - og gjennom disse skillene uttrykkes eller avsløres den posisjonen subjektene selv har innen objektive klassifiseringer.»[4]

Dette er altså en arena eller ulike konkurrerende «fields of power» med sine ulike dommerpanel og sine håpefulle spillere. Det kulturelle felt er hierarkisk inndelt, noe som gjør det til en arena for maktkamp mellom enkeltindivider og institusjoner, og hvor det gjelder å skaffe seg aktelse eller «sosial kapital». For i tillegg til den åpenbare klassedelingen, hvor en tildeles plass i hierarkiet ut fra målbar økonomisk evne, finnes det et annet og mindre målbart hierarki som likevel er reelt nok. Det er kulturelt eller symbolsk organisert, her blir individets status bestemt ut fra symbolsk kapital; Gjennom vår møysommelig ervervede fortrolighet med språklige og visuelle uttrykk som vi har lært å tolke eller «dekode» på riktig måte, bekrefter vi at vi har egne aksjer i den felles kulturelle kapitalen, vi hører til «the in-crowd». Kultur blir en kilde til dominans, symbolske grensemarkører mellom dem som befinner seg utenfor og innenfor. Våre smaksdommer vedlikeholder det sosiale hierarki, slik at ingen griskokk fra Hedemarken som snakker og skriver bondsk og ved en inkurie har forvillet seg inn i det finkulturelle feltet skal tillates å glemme at selv om «æille folk er like», så er noen tross alt likere enn andre.

Knut Haavik - masse penger, lite kulturell kapital

Bourdieus kobling mellom sosiologi og estetikk påpeker at individets "habitus" – dets ‘nistepakke’ i form av overleverte og kulturelt kodede holdninger og preferanser – kan være et større hinder enn foreldrenes manglende formue for den som forsøker å heve sin sosiale posisjon i et hierarki. I mange tilfeller hjelper det ikke om du er blitt rik hvis du ikke også kan de riktige kodene og følgelig blir stående oppført med 0 i formue på symbolsk kapital. Bourdieu hevder at symbolsk kapital (altså anerkjent autoritet) er noe som forutsetter og i hvert fall alltid ledsager de ulike formene for konsentrasjon av makt i samfunnet.[5]

Det kulturelle maktspillet. 

Nå har vi ingen kleskode i noen formell betydning av ordet, altså en slik lovkodeks som den Ludvik XIII utstedte i 1629, som regulerte et estetisk hierarki av hvem som hadde lov til å bære hvilke klær i henhold til sin stilling og stand. Men fortsatt er det slik at folk legger mye arbeid og penger ned i det kompliserte prestisjeprosjektet som handler om å vise hvem en er gjennom de estetiske markørene en omgir seg med, enten det er Facebook-postinger, klær, hjemmeinnredning, matvaner, musikalske og litterære referanser o.s.v. Det gis ingen snarvei der den vulgært nyrike kan betale seg forbi køen og direkte fram til status og anerkjennelse. Ikke på alle felt i hvert fall. 

Boka «Bildung – alles was man wissen muss» av Dietrich Schranitz har blitt oversatt til mange språk, bl.a. norsk (jeg leser den naturligvis på tysk. Noe annet skulle da også tatt seg ut). I den finnes det et eget kapittel som omhandler det man ikke bør ha kjennskap til, slikt som private anliggender til skuespillere, adelige o.a. som befolker den kulørte presse, alt sammen kunnskap som er triviell og «bildungsfern» [7].

Bourdieu vil integrere to motstridende fortolkningstradisjoner, og han hevder at en

«må komme forbi motsetningen mellom et materialistisk syn på den sosiale verden hvor sosiale forhold forstås som fysiske styrkeforhold, og et «kyberteknisk» eller semiologisk syn som ser dem som symbolske styrkeforhold, menings- eller kommunikasjonsforhold.»[8] 

«Symbolsk makt» er begrepet som Bourdieu utmyntet og som en tid gikk sin seiersgang gjennom akademias korridorer og tidsskriftenes spalter. Mange syntes de med denne teorien i lomma kunne gjennomskue og dekode det sosiale maktspill som lå skjult bak det meste, inklusive alle smaksdommer og preferanser i «det kulturelle feltet». Andre opplevde at all denne avsløringen fungerte som noe av en tvangstrøye. Er alle de kulturelle uttrykkene, de flotte konsertopplevelsene, klumpen i halsen når vi ser 1.klassingene fremføre det de har øvd inn til skoleavslutningen, er alt dette egentlig bare ubevisste, innarbeidede maktstrategier som skal bekrefte vår sosiale posisjon? Nei sier Bourdieu, dette er en reduksjonistisk og bekvem vranglesning av hans bok[9]. Men å tro at vår identitet ikke er et resultat av sosial læring er en slags individuell metafysikk, der jeget skaper seg selv ut av intet:

«Å benekte at det finnes tilegnede disposisjoner, vil når det er snakk om levende vesener, være det samme som å benekte læringen som en selektiv og varig omforming av kroppen som foregår gjennom styrkelse eller svekkelse av synaptiske forbindelser»[10]

Om å snobbe opp og ned og ta et dreiesteg til siden. Kan kultursosiologien selv bli et instrument for å øke sosiologenes sosiale kapital?

Jeg tror mange etter møtet med Bourdieus kritiske sosiologi en periode fikk det travelt med å vise at man slett ikke var en snobb eller hadde noe imot det som tidligere var blitt oppfattet som lavkultur uten krav på oppmerksomhet. Heller være ‘vulgær og vidunderlig’ og velsignet usnobbet ærlig og individuell enn å bli avslørt som den ambisiøse småborgeren Bourdieu så treffsikkert har katalogisert og typifisert i sitt franske herbarium. Du vet han som kjøper bøker han selv ikke leser bare fordi slikt hører med til et møblert hjem. Men å være naturlig er, som Oscar Wilde bemerket, «such a very difficult pose to keep up».

Det finnes strategier for å vise at man i hvert fall ikke er en snobb. Eksempelvis kan en begeistret artikkel i «Samtiden» om en lastebilsjåfør fra Drangedal med artistnavnet Sputnik kanskje tjene til å poengtere det, selv om det neppe er så mange av Sputnik-fansen som abonnerer på tidsskriftet. Personlig har jeg litt problemer med å ta all denne rikt begrunnede folkeligheten helt «at face value», som uttrykk for ekte begeistring over en musikalsk opplevelse. Eller er det ment som en støtteerklæring til en artist en liker i prinsippet? 

En kan snobbe både opp og ned, ideologiavsløring og ironi er en kjepp med to ender. For å sitere Hans Magnus Enzensberger:

«Like ynkelig som forakten for det normale er tilbedelsen av det normale, det ene er som det andres speil, ikke rart at de gjerne vokser sammen. Forsøk på å glorifisere normaliteten blir nonsens, ikke bare rent logisk, enhver helliggjørelse mister sin mening når det blir brukt som normalt hodeplagg. Som politisk løgn står den også på usedvanlig korte ben. Demagoger, populister og bedrevitere har stadig hevdet at det enkle folk er edelt, at mennesket er godt, den rettskafne bonde ufordervet og andre barnslige tåpeligheter. Det normale mennesket faller sjeldent for sånt. Og når en åndsfyrste med billig ironi prater om den enkle og alminneliges herlighet, gjennomskuer han det fra første stund.»[11]     

Jeg har overhørt flere ironiske kommentarer fremført i lavprosastil til de mer svada-pregede forsøk på glorifisering av det alminnelige. Det er vanskelig å komme bort fra inntrykket av at man blir klappet på hodet, og det er det få som egentlig liker. Det å være i «ros-posisjon», komme utenfra og fremsi anerkjennende lovtaler om det folkeliges uvanlige kvaliteter og fortjenstfulle ekthet blir et slags dobbelt-ironisk språkspill som «den rettskafne bonde» gjerne bare har et sarkastisk flir til overs for. De bønder jeg kjenner har i alle fall aldri hatt noe problem med å bedrive semiotisk dekonstruksjon og greit holde blikket festet på det asymmetriske maktforholdet som de mest høystemte lovtalene skal overdøve:

               

              «Men du som har evner, du som kom fram,                                                                                                du skjønne og veit: Det er inga skam                                                                                                              å bøye djupt for dørstokk og tram!                                                                                                                  i fjorten daer om sammarn»

    Fra «Den rotlause visa» av Alf Prøysen.[12]

                                                                                                                                                                                          I «Trost i taklampa» driver Prøysen mye skarpsindig kultursosiologi, og særlig bitende blir hans skildring av den høystemte lovprisningen av arbeidet med jorda som det største mennesket kan gjøre, fremført med patos av bygdeborgerskapets kulturbærende eliter. «Det var slikt dom trøste tenera med for å få gjort ting dom itte ville gjøra sjøl», lar han Gunvor Smikkstugun si[13]. En må øve vold på Prøysens verk for å få det til å passe inn i en pastoral idyll med harmoniske og enkle mennesker på landet.

 

«En oppvakt gutt fra jevne kår»

Hvorfor er det slik at de som gjennom utdannelse har beveget seg noen trinn opp i den sosiale hønsestigen og har krysset grensen mellom to ulike kulturer ofte blir svimle og utilpass i sin nye rolle? Og hvorfor er mange så utidig masete og observante, og beskriver underliggende maktforhold som de som er født inn i denne klassen er helt blinde for? Det er en påstand fra min side, men det er ingen særlig original observasjon. Det er ikke bare Bourdieu – som vel er den eneste utdannet ved Frankrikes fremste eliteuniversitet hvis far var bonde og postmann – som har tematisert denne diskrete maktutøvelsen.  

Jørgen Norheim beskriver i romanen  

«Liten svein i bærskog ut» [14] romanfiguren Hans Nordbergs møte med studentene fra den trygge overklassen anno 1920. Han tilhører minoriteten, den oppvakte bygdeungdom som avanserte i sosial stilling og intellektuell status, dømt til dobbelt ensomhet. Ikke fordi at de vel situerte borgerbarna bevisst hegner om sine privilegier eller støter ut den oppadstigende Norberg:

«Dei opplevde skolen som sin eigen, men sjølvtrygge som slike folk er, såg dei ingen fare i å sleppe oss born frå allmugen inn på sine einemerke. [..] Sjølv har dei ikkje noko medvit om at dei har sosiale kjenneteikn, at dei har interesser å forsvara. Dei er majoriteten, og majoriteten treng ikkje å organisere seg, dei berre er. Heller ikkje minoriteten har spontant gruppemedvit, men vegen til medvit er stuttare enn for majoriteten. For det er umogeleg for minoriteten i det heile å tenkje over kven dei er utan å oppdage at ein ikkje kan oppfylle sjølv det minste behov utan at herren, staten eller majoriteten gjer løyve, eventuelt er storsinna og firar på eigne privileg. Ingen rettar gjer seg sjølv. Men fordi minoriteten ikkje kan oppfylle grunnleggjande behov innanfor sitt eige, blir han besett av eit driv til å søkje utanfor seg sjølv: lesa, studere, reise, samanlikne, alltid vidare. Det er eit slitsamt arbeid både for kjensler og intellekt å måtte finne seg sjølv i stadig kamp mot ei overmakt, til og med mot ei overmakt som ofte ikkje erkjenner at ho er ei makt. Den som må gå ein så tungvint veg for å finne seg sjølv, vil alltid få brodd mot dei mange og dei mektige.(..)Majoriteten manglar dette drivet til å orientere seg utover sitt eige, ettersom dei får stetta alle sine behov innanfor gruppa. Er det kanskje difor målfolk millom sine bakkar og berg, med sitt lass av kunnskapar, er så sære og vanskelege å vera i lag med, alltid klare med hoven, medan fruene i hovudstaden er joviale, verdensvante og kunnskapslause?»[15]

 

Det er jo, som Prøysen via ironi påpeker, ikke tilfellet at «æille folk er like», selv om nedvurderingen av det simple helst skjer i form av en slags diskret undertekst, den mørke undersiden av det riktige, fornemme og ønskverdige. Det er slike former for symbolsk makt, forvaltet i tankeløs, trygg identifikasjon med ens egen gode oppdragelse, som kan bringe en litterært interessert, hesteredd gårdsarbeider fra Hedemarken til plutselig å «komme hau det sjøl», hvem han er og hvor han kommer fra, som et blaff av fremmedfølelse. De som har foretatt en slik klassereise blir ofte stående i det ambivalente og ironiske.

                                                                                                                                                                    Kultur og klasse. Når det unevnelige blir satt ord på.

Like vanlig og viktig som utstøtelsen ovenfra, er disiplineringen nedenfra av dem med avvikende interesser og ambisjoner, de som «tror de er så fine». Karin Sveen beskriver opplevelsen av hjemløshet i begge leire, både den nye hun kom inn i og den gamle hun forlot. Er ikke kultursosiologi bare en måte å systematisere egne fordommer på? Er ikke begrepet arbeiderklasse tømt for mening og redusert til en sikker metode for å ødelegge stemningen og skape forskjeller mellom mennesker som kunne ha hatt det fint sammen og gledet seg over felles interesser? 

«Ingen i min verden brukte ordet arbeiderklasse» skriver Sveen, men:

«Jeg har vært i situasjoner hvor begrepet ikke har vært til å unngå, og da har det falt til jorden som en død spurv. Det har skjedd i samvær med kunstnere og akademikere, journalister og intellektuelle fra middelklassen, og lett skapt dissonans. Det føles som jeg bryter implisitte koder for hva man skal snakke om i selskapslivet og for hvordan det forutsettes at man skal forholder seg til hverandre. I en tid opptatt av å dyrke ‘forskjell’ er motviljen mot å inkludere sosial forskjell i det hele tatt påfallende.»[16]

Når så Sveen forklarer at hun er vokst opp i en klasse med andre referanser og kulturelle praksiser, at de andre snakker fra en annen klassebakgrunn enn henne...

«Du, dette er avleggs. Det har ikke vært forskjeller i vår levetid. Det gikk jo noen fattige i klassen, men jeg tenkte jo aldri på dem som mindre verd enn meg.                                          Og du var sammen med ‘de fattige’ i fritiden?                                                                          Selvfølgelig ikke. Vi hadde jo ikke samme interesser.Og slik fortsetter det inntil du lærer deg å reservere temaet til erfaringsutvekslinger sammen med andre klassereisende.»[17]

Hva er problemet? Hvorfor oppleves det så pinlig å snakke om det klassebetingede ved kulturelle forskjeller? Kanskje fordi det er å trampe på et av vår tids doxa, nemlig at vi er frie selvstendige individer som skaper oss selv gjennom våre frie valg. Det er et langt mer oppløftende og diplomatisk syn enn å tolke disse ulikhetene som avspeilinger av et sosialt kollektiv hvor noen har makt til å dømme visse kulturytringer som mindreverdige. 

Og hevder en at dette kulturelle hierarkiet ikke bare er ‘rent estetisk’, men også tjener som klassemarkør – at noen kulturytringer kan bæres som merkevarer som beviser ens sikre smak og trygge økonomi, mens andre blir rangert som skamplagg som røper bærerens lave sosiale klasse og manglende stil – da bidrar en jo til alt annet enn sosial harmoni og utvungen konversasjon i selskapslivet. En vender oppmerksomheten fra verkets innhold og form an sich og gir seg i stedet til å tolke hva det estetiske uttrykket sier om bæreren av det. Riktignok er stilling og stand ikke så eksplisitt uttalt som under Ludvik XIII, men likevel ikke til å ta feil av for den som kan tyde symboler og tegn. Som Sveen skriver;    

«Bruker vi begrepet ‘klassereise’ og godtar uttrykket ‘sosial mobilitet’ som et karakteristisk trekk ved et åpent samfunn, impliserer dette en godkjenning av benevnelsen ‘sosial klasse’. Likevel har forskerne lagt dette begrepet vekk og erstattet det med uttrykk som ‘sosiale lag’, ‘strata’ eller ‘livsformer’, skapt for å se hvordan ressursene i samfunnet er fordelt når det gjelder utdanning, inntekt, formue, kultur og forbruksgoder. [...] så lenge det finnes mennesker som mener de tilhører middelklassen, må det nødvendigvis også finnes dem som tilhører både overklassen og underklassen. Likevel liker vi ikke tanken på de øvre og nedre kategorier. Vi vil reservere klassebegrepet til buffersonen mellom dem. Den moderne middelklassen er til gjengjeld ikke som den var. Litt (selv)ironisk kan jeg si at den for en stor del består av folk som føler ‘sosial skyld’ enda de tjener mindre enn mange arbeidere.»[18]

Så vi kan  konkludere med at ulike sosiale klasser fortsatt finnes, og de har fortsatt sine distinkte kulturer og sosiolekter som gjør at vi ofte kan plassere folk riktig uten å ha sjekket skattelistene. 

Men hva mener vi når vi bruker begrepet klasse? Jeg lener meg til Max Webers klassebegrep. Han mente til forskjell fra Marx at samfunnets hierarki ikke utelukkende blir bestemt av økonomiske maktforhold. Weber beskriver arbeiderklasse og småborgerstand som «sosiale klasser», og slike klasser er kjennetegnet ved at sosial mobilitet er mulig gjennom utdanning. Det samme gjelder gruppen han karakteriserer som ‘den eiendomsløse intelligentsia’. Weber innfører kategoriene status og politisk makt i tillegg til Marx’ klasseanalyse. Begrepene klasse og status åpner m.a.o. opp for begrepsmessige kombinasjoner som er nesten like uoversiktlige som den sosiale realiteten som skal beskrives.

La meg skissere et tenkt eksempel.: Folk som bruker ord som ‘sosiale strata’ tilhører selv i regelen ikke det aller laveste sjikt. Det er en sosiolingvistisk markør som Weber kanskje ville si var typisk for ‘den eiendomsløse intelligentsia’, hva vet jeg. La oss forestille oss at du er en postmann som nettopp har begynt å studere sosiologi. At det bare trillet ut av munnen din mens du var på hjemtraktene og kom i snakk med en gammel klassekamerat fra bygda, og at det straks oppstod en kort, litt pinlig pause. Trodde han du forsøkte å briljere, markere at du nå var rykket løs fra hovedfeltet, så å si? Klassekameraten tjener og bor riktignok rommeligere enn deg, men her trakk du uforvarende fram din nyvunne kulturelle kapital. Det er som å flashe en fet seddelbunke av tusenlapper med gummistrikk rundt når du bare skal kjøpe kaffe på basaren. Det får bygdefolk til spontant å bedrive anvendt semiotikk og sosiologi. En fullstendig taktløs og demonstrativ framvisning av makt styrker ikke nødvendigvis ens autoritet, det kan like gjerne svekke den.  

Her er det to litt ulike arenaer hvor kampen om makt og prestisje foregår, men én regel gjelder for de formuende i begge leire:  Vær diskret! Din gamle klassekamerat har alltids mer penger enn deg, det vet han at du vet, så det behøver man ikke snakke om. Men nå besitter han dessuten et moralsk overtak i kraft av å være underdog. Er du nyrik på kulturell kapital kan du ikke oppføre deg som en vulgær nyrik uten samtidig straks å sette den kulturelle kapitalen din over styr. Karin Sveen skildrer et slikt møte med en klassevenninne hun ikke har sett på lenge: 

«Plutselig datt småord som ‘muligens’ og ‘på den ene siden’ ut av meg. Det røpet forskjell i tenkemåte og dårlig skjult uenighet. Jeg kunne ha bitt ordene i meg, men det var for sent. Jøss, så fin på det du har blitt’a! Og jeg skammet meg. Og hun foraktet meg. Jeg hadde brutt med en språklig lojalitet og sosial overenskomst midt opp i ansiktet på henne, og et bånd mellom oss raknet. Fellesskapet mellom oss var over. Det var blitt et forestilt fellesskap. Jeg ønsket å tilhøre, men visste at jeg ikke gjorde det.[...] Jeg ville ikke ydmyke, men visste at jeg likevel gjorde det, og syklet slukøret hjemover». [19] 

    

Denne konfrontasjonsscenen minner svakt om en nesten arketypisk scene i skjønnlitteratur og film. Men den har gjerne en litt annen vri på slutten. Og en forhistorie hører med som ofte har fabelens form, med en talentfull, følsom og misaktet helt som frister en forhutlet tilværelse mens han vokser opp i et karrig og trangsynt miljø. Når denne forhenværende grimme elling kommer tilbake til den hjemlige andedam, blir han eller hun møtt med det samme ignorante hånfliret som i hine hårde dager. Den selvfornøyde mobben er fortsatt alt for uinformert og uinteressert til å legge merke til og verdsette heltens meritter og kvaliteter etter fortjeneste. Det kulminerer gjerne med et showdown der skapet blir satt på plass, og alle skjønner det som den skarpsindige tilskuer hele tiden har ant; at det er helten som har vært helten hele tiden og de dumme som har vært dumme. Og bølla fra skolegården er jo bare er en taper, noe alle omsider kan se, og hun som var klassens regjerende skjønnhetsdronning er blitt kassadame på Rimi[20], noe som i grunnen bare er til pass for henne. De populærkulturelle skjema bekrefter samfunnsordenen, også når helten kommer fra de laveste sjikt. 

Karin Sveen gjør ikke noe i nærheten av dette i sitt essay, selv om historien hun forteller inneholder nesten alle de samme elementene. Det er et karrig og kulturfiendtlig miljø hun skildrer, det ser med dyp skepsis på folk som har interesser og ambisjoner utenfor det smale opptråkkede feltet det er lov å bevege seg på. Folk med ‘hug til boka’ eller kunst blir straks mistenkt for å innbille seg at de er så mye bedre og finere enn ‘alminnelige folk’.  Men Sveen gjør noe ganske annet enn å bare kolportere populærkulturens velkjente typegalleri, ispedd egne anekdotiske bevis. Hun skildrer ikke arbeiderklassens essensielle egenskaper, sui generis, men kulturelle særtrekk, typisk for et bestemt sjikt i en bestemt periode, og med bestemte historiske årsaker. Det er utrolig presist skildret, og jeg tar meg selv i å kjenne igjen ting jeg hadde glemt om min farmor, husmannsdatteren, hennes fakter og skikker, og hvordan ordet skammelig dukket opp på de merkeligste steder. Selvsagt reflekterte hennes habitus den tid og klasse hun var et barn av, men det skjønte jeg først da jeg ble voksen. Som barn tenkte jeg at det bare var hennes individuelle pussigheter. De sosiale maktforholdene som hadde satt det kulturelle avtrykket, som hadde formet hennes habitus, var nå blitt endret. Jeg vokste opp i en annen verden enn min farmors. Sveens bok omhandler et på mange måter nedslående tema. Men den er samtidig oppmuntrende lesning, fordi mye av det hun skildrer er nå så ettertrykkelig blitt historie.

Kultur til folket – elitens «trickle down» eller «folkets egen kultur»?

«Det er mange skjær i sjøen, og vi skal gjennom dem alle», sa emissæren. Bourdieu kritiserte en borgerlig finkultur der kulturformidling bestod av monologer ovenfra. Kulturkritikken fikk konsekvenser. I 70-tallets masseutdanningssamfunn begynte man å legge vekt på «historie nedenfra», oversette og misaktede minoriteter kom til orde, postmodernismen kritiserte «de store fortellinger», den representative kulturkanon som felles repertoar måtte dele plass med lokal «heimstadlære», minoritetshistorie og «folkekultur» i ymse tapninger. Den nasjonale selvbevissthet, slik den alltid hadde blitt tradert gjennom skole og populærkultur, fikk et hint av lokal separatisme. Det skulle bli slutt på å stå med hua i handa. Fiendebildet av danske embedsmenn ble oppdatert til å gjelde «søringan», sentralmakten i Oslo eller Brüssel. Dette ble det nye språket vi ungdommer på bygdene fikk utdelt, formidlet av unge entusiastiske lærere som forklarte oss at vi ikke behøvde å skamme oss over å være barn av fiskere og bønder. Alt dette er jo utmerket. Det handler om at vår egen lokale kulturelle kapital fikk sin vekslingskurs kraftig oppjustert sammenlignet med den kulturelle sentralbankens gullstandard. Folk ble rett og slett langt mer selvbevisste, friere og tryggere på seg selv, noe som gjerne åpner for en mer avslappet holdning overfor nye kulturimpulser.

Men det er alltids et men eller to. En ting er preget av kitsch og sjåvinistisk selvsmiger.[her tråkker jeg virkelig på flagget: [21]      Et annet problem er faren for selvgod innkapsling i det lokale, en seg-selv-nok-holdning som gjør geografi til den viktigste variabelen for relevans. Min viktigste innvending mot Foucaults teori (eller den forenklede populærversjon av den) er kanskje mest av alt en kritikk av dens uintenderte konsekvenser.  Nå har vi altså lært å akte på utøvelsen av symbolsk makt, at mønstre i kulturkonsum også handler om å posisjonere seg i et hierarki. Denne mistankens hermeneutikk, hvor man konsekvent tolker en kulturell ytring som noe annet enn det aktørene selv tror de holder på med, åpner for en uendelig regress av nye meta-spørsmål. Og det lukker for en herredømmefri dialog. Om både Marx, Freud eller Bourdieu kan man trygt hevde at «de har et poeng», og at vi har noe å lære av deres innsikter. Men virkningshistorien av deres verk, som alle har ambisjoner om å demaskere maktens skjulte veier, viser at det paradoksalt nok også kan misbrukes som et legitimerende ideologisk slør over egen maktutøvelse.   

Den folkelige versjonen av Bourdieus kulturanalyse praktiseres gjerne av folk som selv aldri har lest noe av ham, men sånn er det jo ofte med mange tenkeres virkningshistore. Den går omentrent slik: Ja vel, du synes vi skal ha bibliotek, teater og opera? At vi trenger pressestøtte til Klassekampen og Dag og Tid, sier du? Greit nok at noen nerder i vei med noen aviser som ingen leser, men bare husk at jeg har ikke tenkt å bruke ei krone av mine skattepenger for at dine folk skal få pleie sine sære interesser. Hvorfor skal fattige vaskekjerringer som stemmer FrP subsidiere kulturforbruket til SV-borgerskapet som tjener dobbelt så mye? Og det bare fordi denne gjengen av arrogante bedrevitere som bor på Oslo Vest skal ha enda en lekegrind der de kan pleie sine oppblåste egoer og utdele sine sure smaksdommer over dette udannede folket som ikke vet sitt eget beste.  Hvis det er marked for disse greiene, så gjerne for meg. Men betal fylla di sjæl, sier jeg bare. 

Eller vil du ha det til at det er så mye finere å sitte sammen med fiffen i operaen og høre på ei kjerring som galer og synger noe på latin enn å betale 500 spenn for en konsert med DDE? Bare innrøm det, det er sånn du tenker, selv om du er alt for politisk korrekt til å innrømme det.  

Jeg kan bare gratulere markedsfundamentalistene på høyresiden. De har fått overlevert et utrolig effektivt retorisk våpen av sine ufrivillige hjelpere på venstresiden. En hver som opplater sin munn og tar til orde for at vi bør bruke av fellesskapets midler til kultur og dannelse kan nå effektivt plukkes ned med et par ord: Elitens finkultur. Privilegert snobb.  I takt med oppløsningen av borgerskapets dannelsesmonopol har det oppstått nye doxa, nye trosforestillinger man ikke ustraffet utfordrer.  

Jeg har selv en ganske høyt utviklet allergi mot snobbethet og sosial forakt. Men det er noe som ikke stemmer her. Er det slik at en aktivitet per definisjon blir mindre verdifull hvis den utøves av en elite? Eller blir alt per definisjon verdifullt og hevet over kritikk så snart det bejubles av massene? Da cricket ble introdusert i India var det så avgjort en syssel for et eksklusivt mindretall. Nå er det en nasjonalsport. Ser en på dagens reklame og dens bruk av fortellerteknikker, går tankene i retning av 20-tallets dadaisme og eksperimentell kunst. Gårsdagens avant garde blir dagens mainstream. Og resten blir barmhjertig glemt. Men skal vi bare konsumere det som solgte mest i går, det som folk er fortrolige med fra før og som følgelig krever mindre anstrengelse? Eller skal vi også på slike områder holde oss med en elite som til en viss grad får holde på med sitt, ut fra sine egne faglige kriterier, slik tilfellet f.eks. er i sportens verden? Hvem sier at ikke ‘vanlige folk’ i vanlige yrker kan vite å verdsette kompliserte og flertydige uttrykk de ikke ante at de likte før de ble presentert for dem? Er det markedsanalytikerne som nå er de nye smaksdommerne med eksklusiv makt til å bestemme hva vi skal kunne velge mellom? 

Den 7.12.1938  kommenterte Johan Borgen en av  Aftenpostens redaksjonsartikler hvor det het at Aksel Sandemose hadde skrevet en ubegripelig bok som selv ikke en erfaren kritiker som Carl J. Hambro hadde skjønt noe av. «Og vi som trodde han la an på å skrive for folket» skrev Aftenposten. Borgen kommenterer:

«Akk ja, folket. Dette folket som de virkelige aristokratene må skrive så folkelig for, hvis de overhodet skal bli forstått. [...] Folket? Jeg lurer av og til på hva det kommer av at dette nedvurderte folket, som forutsettes å forstå bare en nyanseløs og hardkokt fremstilling, at dette folket for eksempel skjønner uttrykksformer i malerkunst og litteratur med en umiddelbarhet som man dypt må savne i det høye aftenpostske aristokrati?  [...] Slik kan man ta feil, skriver folkets røkter og hyrde etter å ha røpet at de trodde Sandemose skrev «endog grovt og tydelig» for å tekkes folket. [...] Saken er at det er forskjell på folk. Men forskjellene er snarere motsatt den man venter når man skriver for folket.»[22]

 

Hvor fritt velger vi?

Kan ikke folk bare få like det de vil da? Kle seg som de vil, konsumere den kulturen de vil?  Tja, jo, hvis det er ytringsfrihet vi snakker om, så er de fleste prinsipielle tilhengere av det, og hvis det er lovpålagte kleskoder det er snakk om, så er omentrent alle imot det. Men herfra blir det straks mer komplisert. Det er jo ikke slik at våre valg skjer i et sosialt vakuum, upåvirket av normer og konvensjoner. Og avgjørende for avvisning eller aksept er om vi mener det nye vi lærer om tilhører den kategorien Edmund Husserl kaller vår livsverden (tysk:Lebenswelt). Elementer fra en fremmed verden, den som ikke inngår i den ‘hjemmeverdenen’ vi deler med våre ‘hjemmekamerater’, blir i regelen avvist. Vi kan ‘ha hatt noe om det på skolen’, og det var ikke nødvendigvis så ubegripelig. Men i den grad vi forstod det, forstod vi det alltid som noe fremmed. Det synes å være slik at kulturell identitet, tilhørighet eller utenforskap, kan spille en avgjørende rolle for våre valg. Hvis jeg skal være villig til f.eks. å gå på en konsert med klassisk musikk, eller begynne å studere sosiologi, så bør slike sysler være forenlig med min habitus, den innlærte forståelsen av hva som er min livsverden og hur man gjør. Er jeg ‘en slik en’ som går på konsert med klassisk musikk og tror jeg kan skrive noe om en fransk sosiolog? For noen er veien dit lengre enn for andre.

Dette lyder jo veldig forprogrammert og ganske mistrøstig. Arbeiderbevegelsens visjoner innbefattet jo ikke bare en frigjøring fra materiell tvang, fra nødvendighetens domene, det var også en visjon om å gjøre kultur og ånd tilgjengelig, åpne dørene på vidt gap inn til frihetens rike. Det var en visjon i tråd med Kants idé om å utdanne folk til å bli myndige, til Marx visjon om et samfunn der «ingen har et eksklusivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg i hvilken retning han vil»[23]. 

Hvordan gikk det, har kulturen og kunnskapen gjort oss friere, eller ble det bare nye avanserte former for paternalisme som satte nye, fancy navn på ulikhetene mellom klassene og dannet og vedlikeholdt nye former for utenforskap?    

Konklusjon.

Jeg synes det er vanskelig å konkludere, dette er for meg et høyst uoversiktlig felt. Men det synes å være et par forskjeller fra de senere år som moderer noen sider ved det bildet som  tekstene av Sveen, Bourdieu og Norheim tegner opp. Blandingen av høy og lav stil innen kulturkonsum er blitt vanligere, og berøringsangsten synes å avta mellom ulike sjangre og grupper. Det er også gledelig å se hvordan skolen formidler svært ulike kulturuttrykk og hvor ubesværet elevene veksler mellom de forskjelligste former og sjangre som min generasjon ofte ikke våget seg bort til. Paletten har fått flere farger. Klasseskiller finnes fortsatt, selv om færre snakker om det i dag. Og selv om det er blitt enda vanskeligere å definere en borgerlig kultur eller en typisk arbeiderklassekultur, så er det et par trekk som fortsatt henger igjen.

Klassebakgrunn er fortsatt en nøkkelfaktor for hvorvidt det man introduseres for på skolen mottas som noe som tilhører og beriker ens livsverden, eller om det støtes bort som noe påtvunget og fremmed. Og selv om høyere utdannelse rent økonomisk er innen rekkevidde for de aller fleste, så er det store klasseforskjeller mht. hvorvidt barnas foreldre oppfatter høyere utdannelse som noe positivt og viktig, om høyskoler og universitet er institusjoner man kan identifisere seg med, og om «sånne som oss» overhode har noe å gjøre der, eller om man får fly som en har fjær til. Angsten for deklassering, for å måtte ta «en såkalt drittjobb» som Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland valgte å ordlegge seg, synes også å ha en større motiverende kraft som skrekkscenario for middelklassens barn enn for dem som kjenner flere voksne rollemodeller fra slike yrker. «Vi får arbe’ vi som er for dumme til å gjøre no’ anna», som man sier i manuelle yrker. 

De som  underviser og formidler en felles kulturarv utøver naturligvis symbolsk makt, nettopp ved å velge ut og velge bort, distingvere mellom det representative og det uvesentlige. Derfor er det best hvis en har et ansvarlig og reflektert forhold til den makten en utøver. Men noe kulturelt hegemoni er det ingen som forvalter i kraft av sin lærerstilling lenger. Snarere er det læreren som må forsøke være like relevant og aktuell som Youtube og Facebook hvis en skal holde på oppmerksomheten. Internett åpner opp en ny verden av kunst, informasjon og refleksjon, en tilnærmet gratis distribuert uendelighet av dannelse og søppel.. Det er snart ingen nordmenn som av rent økonomiske grunner er avskåret fra å ha tilgang til kulturelle frembringelser av ‘ypperste klasse’. Det er en privilegert posisjon i form av muligheter, og en trussel i form av adspredelser. Men vi lever ikke i et klasseløst samfunn der folk gjør sine valg uten sideblikk til egen referansegruppe og dens smaksdommere. Og ingen kan velge foreldrenes kulturelle ballast og eget oppvekstmiljø. Vi lever tross alt her, i denne verden.      

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
      

Noter.

---

[1] Sveen Karin: «Klassereise» , Forlaget Oktober , Oslo 2000

[2] Bourdieu Pierre: «La Distinktion, Crtitique sociale du judgement» , Le Edtions de Minuit, Paris 1979

[3] Whereas the ideology of charisma regards taste in legitimate culture as a gift of nature, scientific observation shows that cultural needs are the product of upbringing and education: surveys establish that all cultural practices (museum visits, concert-going, reading etc.), and preferences in literature, painting or music, are closely linked to educational level (measured by qualifications or length of schooling) and secondarily to social origin. 1 The relative weight of home background and of formal education (the effectiveness and duration of which are closely dependent on social origin) varies according to the extent to which the different cultural practices are recognized and taught by the educational system, and the influence of social origin is strongest—other things being equal— in ‘extra-curricular’ and avant-garde culture. To the socially recognized hierarchy of the arts, and within each of them, of genres, schools or periods, corresponds a social hierarchy of the consumers. This predisposes tastes to function as markers of ‘class’.

Bourdieu, Pierre (2013-04-15). Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste (Routledge Classics) (Kindle Locations 439-445). Taylor and Francis. Kindle Edition.

[4] Taste classifies, and it classifies the classifier. Social subjects, classified by their classifications, distinguish themselves by the distinctions they make, between the beautiful and the ugly, the distinguished and the vulgar, in which their position in the objective classifications is expressed or betrayed. Bourdieu, Pierre (Kindle Locations 541-544).

[5] Bourdieu, Pierre: Symbolsk makt. Pax Forlag, Oslo 1996, s.61

[6] Jeg leser den naturligvis i original. Noe annet skulle da også tatt seg ut.

[7] Schwanitz Dietrich: Bildung – alles, was man wissen muss» Eichborn Verlag, Frankfurt am Main, 1999, s.21

[8] Ibid, s.67

[9] Bourdieu Pierre: Meditasjoner. Pax forlag, Oslo 1999, s. 140

[10] Bourdieu 1999, s. 142

[11] Enzensberger Hans Magnus, «Forsvar for det normale», Tidsskriftet «Samtiden» nr.6, Aschehoug, Oslo 1983.

[12] Prøysen Alf: «Det er så vemodig mange viser...129 viser av Alf Prøysen» Tiden Norsk Forlag, Oslo 1997, s.41

[13] Prøysen Alf: «Trost i taklampa», Tiden Norsk Forlag, Oslo 1950, s 173

[14] Norheim Jørgen: «Liten svein i bærskog ut», Samlaget, Oslo 1994

[15] Norheim Jørgen: «Liten svein i bærskog ut», Samlaget, Oslo 1994, s 36

[16] Sveen Karin: «Klassereise, et livshistorisk essay» Forlaget Oktober, Oslo, 2000, s.70

[17] Ibid, s.70

[18] Sveen, s.77

[19] Sveen, s.186-187

[20] En av de få yrkesgrupper en fortsatt trygt kan øse sin sosiale forakt ut over i Norge.

[21] Jeg vet ikke hva jeg skal tro om de mange folkene på min alder, med trygge, godt betalte jobber, som i den søte juletid har reist seg opp fra sine kontorstoler og funnet tid til å istemme Nordnorsk Julesalme, hvor det bl.a. heter:

Verg dette lille du ga oss den dagen du fløtta oss hit.
Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme i armod og slit.
Vi levde med hua i handa men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visserlig sanna: Vi e hardhausa vi, som du.
Nå har vi den hardaste ria, vi slit med å karre oss frem
mot lyset og adventstida, d’e langt sør te Betlehem.

                                                                           Trygve Hoff

– internett, se http://www.hakestad.no/tekst/dikt/nordnorsk.php

Det er litt merkelig å høre medlemmer av en global overklasse bli så rørt på egne vegne over armod og slit de selv aldri har rørt med en finger.      

[22] Borgen, Johan, «Mumle Gåsegg», Dagbladet, 7.12.1938

[23] Marx, Karl, «Verker i utvalg, Bind 2», Pax, Oslo 1970, s.73-74.

Litteraturliste

Borgen, Johan, alias «Mumle Gåsegg», For folket, Dagbladet, 7.12.1938

Bourdieu, Pierre, Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste (Routledge Classics) (Kindle Locations 439-445). Taylor and Francis. Kindle Edition.

Bourdieu, Pierre: Symbolsk makt. Pax Forlag, Oslo 1996

Bourdieu Pierre: Meditasjoner. Pax forlag, Oslo 1999

Enzensberger Hans Magnus, Forsvar for det normale, Tidsskriftet «Samtiden» nr.6, Aschehoug, Oslo 1983.

Hoff Trygve: Nordnorsk Julesalme                                                                              – internett, se http://www.hakestad.no/tekst/dikt/nordnorsk.php

Marx, Karl, Verker i utvalg, Bind 2», Pax, Oslo 1970

Norheim Jørgen: Liten svein i bærskog ut, Samlaget, Oslo 1994

Prøysen Alf: Det er så vemodig mange viser...129 viser av Alf Prøysen Tiden Norsk Forlag, Oslo 1997, s.41

Schwanitz Dietrich: Bildung – alles, was man wissen muss, Eichborn Verlag, Frankfurt am Main, 1999

Sveen Karin: Klassereise», Forlaget Oktober , Oslo 2000