Coming up for air

Coming up for air

The pain in my chest is worsening
I’m craving for oxygen
Thinking that no one can hear me
leaves shivers of panic and dread
Sometimes still waiting and hoping,
sometimes giving in to despair
It is hard to picture one breaking the surface
when you're stuck and getting nowhere.

I can see your boats from down under
like scattered toys in a sunny pool
I find it hard to belive I'll ever join you,
and that your shiny world is for me too.
I grope and stumble in darkness
dragged down by thoughts and fears
oh brothers leave me a rope to cling to
I’m coming up for air

Ivar Bakke

Plutselig i mars

En gang da jeg var liten, en av de klare dagene i mars en gang i det forrige årtusen, lærte søsknene mine meg en ny lek. Jeg fikk et skjerf bundet over øynene og ble satt på sparkstøttingen. Så ble jeg kjørt hit og dit, snudd og vendt på i alle himmelretninger, og så skulle jeg, før skjerfet ble fjernet, gjette hvor jeg var. Utrolig hvor mye en kan lese av et landskap gjennom de øvrige sansene. Lyden av vinden gjennom tretopper, en sakte, knapt merkbar dreining, ekko mellom naustvegger, grus som lager lyder under meiene. De gjorde seg flid, men jeg klarte likevel for det meste å gjette riktig.

Storehjernen eller Telencephalon har ulike funksjoner, men den fungerer over alt etter noenlunde samme prinsipp, en hierarkisk inndeling av innlærte minner og mønster, inndelt i kategorier som gir mening. Bombardementet av synsinntrykk du nå får fra netthinnen blir oversatt til begripelige, kjente størrelser. I stedet for et gnistrende kaos av former og farger husker hjernen din at dette er en skjerm og at på skjermen står det noe den gjenkjenner som bokstaver, og etter hvert som øynene arbeider seg fra venstre mot høyre langs linjene setter du sammen bokstavene til ord som du gjennom årene har lært deg har en bestemt betydning. Hvis du støter på et ord du ikke kjenner fra før må du lese langsommere. Du assosierer og katalogiserer. Bare unntaksvis stanser du opp for å se nærmere på det.  

Tenk deg at en viss lyd øker og avtar, og hjernen din sier «bil». Du hører det i bakgrunnen, innordner det i det ubevisst fortrolige og tenker ikke over det mens du leser videre. Og mens du leser dras oppmerksomheten din i mange retninger, bort fra teksten. Skal ikke forfatteren si noe snart som forsvarer at jeg bruker tid på å lese dette midt mellom alt det jeg egentlig skulle gjøre? Jo det skal han. Hør nå, jeg skal snakke sakte og du skal lese langsomt den vesle stubben som er igjen. Nå tar vi bort skjerfet og så skal du se for ditt indre øye.

Se der, der kommer det en fyr gående, en grånende mann i 50-åra med hodet fult av minner på vei gjennom Bodøs gater. Det er jeg som har gått en tur langs Rønvikveien, lyttende til en forelesning fra et av verdens beste universitet. 

Det er interessant, men noen ganger drar assosiasjonene meg i andre retninger, som en utålmodig unge som drar i buksebeinet og vil vise meg noe. Jeg går forbi herredshuset og ned mot Snippen. For mitt blikk ser jeg en ung mann komme strenende mot meg. Han bærer et barn på nakken. Guttungen har en tykk bevernylondress på seg og har sovnet i vårsola. Hodet vipper opp og ned i takt med de lange skrittene til faren. De små barnehendene er foldet rundt halsen min. Jo det er oss to, jeg husker det nå. Jeg hadde skjegg den gangen, og guttungen kunne jo ikke gå hele den lange veien fra kaia. Så vi er gode og varme i marssola. Et sovende barn mot nakken, som et langt, varmt kjærtegn som gjør det lett å gå med slik dyrebar last på skuldrene. Trygg hos pappa, helt inn i søvnen. Jo, kroppen min husker gjennom sanseinntrykk, lag på lag av minner, hierarkisk inndelt.  

Jeg blir stående på andre siden av gata og ser på dem fra en annen verden. De kan jo ikke se meg, og godt er det. Og jeg har skjerf og lue på mot den kalde vinden, så jeg lider ingen nød. Men hvis jeg blir stående slik for lenge begynner jeg å fryse.  


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

    

Innsiktsfullt om menn.

Susan Faludi: Snytt – sviket mot mannen.

Susan Faludi har skrevet en forstående bok om amerikanske  menn. Hun styrer unna det nedlatende, selvfornøyde terapeut-språket som definerer mannlighet som en slags genetisk sykdom. En kunne frykte 600 sider med dokumentasjon av mannlig sjåvinisme og kvinnelig avmakt, fremført som en moralsk brøk der kvinner sitter med de riktige verdiene og mennene sitter ved makten. Å forbedre verden blir da å redusere menns posisjon. 

Hannah Arendt

I stedet har boka blitt en anskueliggjøring av et skille som Hanna Arendt har pekt på: Volden begynner der ens egen autoritet tar slutt, det er når en mister herredømmet at man griper til vold for å  gjenvinne det tapte terreng. Den verden mannen en gang behersket svinner hen, og mange menn havner i et avmektig raseri over en verden de ikke forstår. Mange blir voldelige, de langt fleste bare resignerer.

Bokens mange intervju er gjort i en periode hvor millioner mannlige industriarbeidsplasser ble borte. Som arbeidsledig tilhører du ikke lenger et kollegium, dine faglige ferdigheter er ikke etterspurt vare, du kan ikke forsørge din familie. De fleste kvinner foretrakk å ha en mann hvis godt betalte jobb lot seg dokumentere gjennom godt synlig forbruk. Begeistringen over å få en nyslått husfar i sofaen, med egne oppfatninger om barneoppdragelse og hjemmeinnredning, var laber. Hva vil det si å være mann da, hvis du ikke kan få anerkjennelse gjennom å løse utfordringer i arbeidslivet?    

Sylvester Stallone

                                                                            

Noen satset på å  bygge opp mannlighet som et image, løsrevet alle fornuftige oppgaver som krever mot, kunnskap, ansvar og utholdenhet. Faludi intervjuer ungdomskriminelle som har bygget opp en medie-identitet gjennom blind vold, og som for en kort tid kan velge og vrake i talk-shows og  begeistrede kvinner.  Hun intervjuer en aldrende Sylvester Stallone, som på film er en muskelstruttende torso med bare to ansiktsuttrykk og et utall drapsmetoder. Han ønsker så smått å spille en normal mann, ikke en énmannshær, men Hollywood er ikke interessert. 

Ingen av de ulike intervjuobjektene blir presentert som eksempler på menns iboende djevelskap. Det er individer som kommer til orde, ikke bare eksempler. Men historiene deres er sammenfallende på et avgjørende punkt: Alle har savnet en far som det var mulig å være glad i. Forfatteren spurte ikke, men nesten alle intervjuobjektene brakte det på bane. Faludi er innom en krigsskole preget av ekstrem kvinnehets. Den vennlige, forstående tilnærmingen Faludi legger for dagen kan ikke hindre et forstemmende inntrykk av en militær blanding av homofobi og svett mannsfellesskap, der veteraner er farsfigurer og kvinner er truende vesener fra en annen galakse. Hetsen av homofile og kvinner er to sider av samme sak: frykten for de forbudte (umandige) egenskaper. Det er dumt i kvadrat, men det er fortsatt en formende kraft i USA.   

Hvorfor er amerikansk kultur så ekstremt voldelig?  Faludi peker på den manglende bearbeidelsen av 2. verdenskrig. Sønnene vokste opp under populærkulturens utfordring: Fedrene har kjempet i den gode, rettferdige krigen, dere må være villige til å slåss for den gode sak! (slik parolen lød her også) Fedrene tidde for det meste, de satt på en mørk viten om sin evne til å ta liv, ingen ville vite av deres erfaringer fra krigens meningsløse, destruktive sider. Krig problematiseres ikke, men feires som toppen av mannlig fellesskap. 

Audie Murphy, USA’s Hollywood- krigshelt, sa at det som plaget ham mest er ”enn om sønnene mine vil prøve å leve opp til bildet av meg”. USA’s sønner ville det, det strømmet mange frivillige til Vietnam.  Bokas grundige behandling av omstendighetene rundt My-Lai- massakren skildrer  et krigsmaskineri som er bygget opp etter mønster av moderne bedrifter. Den lojale kampen mot en synlig fiende er byttet ut med individuell ”resultatmåling” i form av antall drepte, en utryddelseskrig mot kvinner og barn som springbrett for personlig karriere. Ingen ville høre på dem som beskrev denne krigen i noenlunde realistiske kategorier. Ikke da, og  ikke nå. Tenk hvilken kulturrevolusjon som hadde utspilt seg hvis USA hadde bearbeidet Vietnamkrigen slik Tyskland har bearbeidet sin krig! Men Hollywood forsøker å gjøre Vietnam- krigen anstendig, og dyrker henført 2. verdenskrig i mentalt svart-hvitt. 

Boka handler ikke hovedsakelig om krig og vold, men bildet Faludi ruller ut for oss er forstemmende. En økonomi som kun ivaretar aksjeeieres interesser har fatale følger, den sliter over de bånd av fellesskap og lojalitet som arbeiderne en gang hadde. Alt er til salgs, stadig nye livsområder blir underlagt markedets logikk. Den lojale, ansvarlige medborger blir en komisk fortidslevning, samfunnet atomiseres. Hvordan skal mannlige forbilder kunne lose gutter over i voksenverdenen? Voksenverdenen dyrker jo nettopp ungdom og hensynsløs individualisme, den forandrer seg stadig, og de som behersker spillet er ambisiøse 20-åringer, ikke fedre. En stor andel av befolkningen føler seg unyttige og uønsket, de er ikke med på ”vinnerlaget”. Det gir en farlig resonans for politiske rottefangere som tilbyr plass i rekkene og et felles mål å marsjere mot. Faludi holder blikket på både økonomi og kultur, hun har gjort et skikkelig arbeide og levert et redskap for å forstå og handle. I den grad feminismen blir en motkulturell protest mot konkurransesamfunn og kommersialisme, er den en alliert i kampen mot fremmedgjøringen. Men jeg er redd Faludi står temmelig alene, også blant feminister. 
|

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

        

Øyvind Strømmen - alarmerende om alarmistene

Øyvind Strømmen: Det mørke nettet

Er dette enda en bok som skal utruste oss med det endelige bevis på at FrP egentlig er en gjeng skap-fascister? Er dette en slags bygdebok for Norge, en oppdatert protokoll over the usual suspects av fremmedhatere, like uunnværlig for den lokale enheten i PK-moralpolitiet som den er uleselig for alle andre?   

Nja, jeg kan jo strengt tatt bare svare for meg selv. Men jeg tror forfatterens avdempede og reflekterte toneleie kan kommunisere godt med store deler av det politiske spekteret. Stikkord her er presisjon og nyanser. Det er naturligvis langt vanskeligere å kartlegge dagens gråsoner mellom kritikk og paranoia enn å skrive om 30-tallets «antijødiske aksenter», som man i dag skjønner ikke var så ufarlige, selv om de ikke egentlig var nazistiske. Men det er i denne gråsonen det blir interessant, og det er her kampen står i dag. Da gjelder det ikke om å finne «ordet som stempler djevlene», men å finne ord som bærer over frontlinjene, som maner til besinnelse og anstendighet – det motsatte av alarmisme. 

«Høyreradikale vinner ikke bare frem på konspiratorisk tøv, de tiltrekker seg velgere ved å tilby dem svar på høyst reelle problemer, problemer alle partier burde være interessert i å gripe fatt i. Det kan handle om ghettoisering, og derav følgende kriminalitet, sosial elendighet og gode vekstvilkår for politisk ekstremisme. Det kan handle om opplevd utrygghet, om overfallsvoldtekter, om seksuell trakassering, om undertrykkende praksis som er kulturelt eller religiøst fundert, og knyttet til «fremmede» som forblir definert som det, uavhengig av hvor de er født. Det kan handle om europeiske ungdommer som blir tiltrukket av radikal islamisme. I realiteten tilbyr selvsagt høyreradikalerne sjelden løsninger, de står for en ekskluderende nasjonalisme som dyrker frem utenforskapet og gjør problemene verre.»

Raske samfunnsforandringer oppleves subjektivt som utrygge. De fleste av oss har en liten Ludvik i seg. Og så er det jo vitterlig noen forandringer som slår ut til det verre for enkelte, mens andre vinner på dem. De ideologiske rottefangere kan dette på fingrene. Hvis du kan preke forståelse og støtte for mine opplevde problemer og samtidig peke ut årsaken, det som er selve problemet – innvandringen – så er det mange som låner øre. Ja de er ikke rasister, altså. Men...

I møtet med morgendagen trengs det politikere som har mot til å snakke om vanskelige spørsmål, men også mot til å konfrontere menneskefiendtlig tankegods av ulike typer. Dersom denne boken er til hjelp for noen av dem, er jeg takknemlig.

Jeg tror den kan være det. Fordi den beskriver gråsonen mellom innvandrerskepsis og en alarmisme som snakker i borgerkrigsmetaforer - og uten at forfatteren går i samme fella selv og aner en fascist bak hver busk. Øyvind Strømmens spesielle kvalifikasjon for sitt tema er en solid akademisk kunnskap om mellomkrigstidens høyreradikale strømninger. Det er det mange som kan mye om. Men i tillegg er han en av de få som er fortrolig med en for de fleste lukket verden, det internasjonale nettverket av ekstreme miljøer av «anti-jihadister», de hellige tastatur-riddere som skal befri Europa fra en pågående okkupasjon av farlige muslimer som er kommet for å gjøre Europa til  et Eurabia. 

Han kjenner til begge disse diskursene, han ser forskjeller og nyanser, men ser også de fundamentale likhetstrekk og kontinuiteter. Et fast refreng er fortellingen om den herskende klasse av intellektuelle, journalister, skuespillere og politikere – en elite som har sviktet folket og lever i beskyttede hvite ghettoer, «kulturquislingene» som ikke er i harmoni med hva folk flest mener og erfarer. De er de som sørger for å «kneble debatten».

Mange mente Adolf Hitler ble kneblet

Et annet er forestillingen om et «kulturelt selvmord» grunnet en blanding av hvitt selvhat og utilgivelig naivitet. Og man tar avstand fra nynazisters vold, naturligvis, men forklarer det som en naturnødvendig følge av innvandringen. Så problemet er innvandring, og løsningen for å hindre rasisme og vold er å stenge grensene.

«Jo men dette har vi jo på et vis lest før?» tenker mange av oss. Etter Utøya-massakren uttalte Erna Solberg at 

«Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig» 

Bl.a. Mona Levin reagerte negativ på det, og pekte på nazistenes raselover o.a. former for statlig diskriminering som bevis på at hun tok feil. Men Solberg snakket om retorikken og om tiårene, altså inklusive tiden før Hitler kom til makten.Som Strømmen skriver:

«Iblant kan man finne kommentarer som er nesten prikk like, ord for ord, men der ordet «jøder» er erstattet med «muslimer». Også bildebruk og symbolikk kan i noen tilfeller være til forveksling lik. Den østerrikske antropologen Matti Bunzl, som selv har jødiske røtter, mener at det han kaller den «tradisjonelle moderne antisemittismen» langt på vei har utspilt sin historiske rolle. Det betyr ikke at den politiske antisemittismen som sådan er borte; istedenfor har det kommet en ny antisemittisme, som i betydelig grad er koblet til den politiske situasjonen i Midtøsten. [...]Dersom betydelige partier som representerer betydelige deler av befolkningen åpent mobiliserer på grunnlag av anti-muslimske, islamofobiske oppfatninger, og ikke har noe å si om jøder, må jeg si at islamofobi er et mer presserende spørsmål enn antisemittisme.» - i følge den siterte Matti Bunzl. Poenget er ikke å sette to former for rasisme opp mot hverandre, men å gjenkjenne visse tankefigurer.     

   

Strømmen vitnet i Breivik-saken. Der sa han at «Det er folk der ute som støtter Breivik. Det er ikke snakk om mange, men få. Det er flere som uttrykker sympati rundt bomben i regjeringskvartalet enn om Utøya.» Aftenpostens Knut Olav Åmås bekrefter at avisen daglig mottar slike sympatierklæringer overfor Breiviks ideer. Debatten i etterkant av massakren viste at handlingene av de fleste blir oppfattet som gal manns verk. Men også at forestillingene har sine sympatisører. 

Apropos det. For dem av oss som ikke kan la være å tenke i analogier; her er et sitat fra den tysk-jødiske historikeren Fritz Stern, som kom seg unna det Tyskland som hatet ham og reiste tilbake igjen til det Tyskland han elsket, etter krigen.

«Min far ble en gang vitne til et bisart forspill til det som skulle komme: I en forelesningssal i Breslauer Medisinske Fakultet ble en psykotisk pasient fremstilt som plutselig brøt ut i en hat-tirade som var spekket med utfall mot jøder og andre forbrytere – og de forsamlede studentene og noen av legene brøt ut i applaus.» («Fünf Deutschland und ein Leben» s.99)

Mye av den frådende rasismen vi i dag trygt kan beskrive som for oss fremmed, syk og abnorm, kan en kanskje også beskrive som et smittsomt virus vi er nødt til å granske for å kunne vaksinere oss imot. Den kan ligge latent, mutere og bryte ut i nye epidemier.

 

Etter å ha lest gjennom Strømmens bok ble jeg sittende og granske litteraturlisten bakerst i den. Det er jo en form for galskap, tenkte jeg. Hvor mange år av sitt unge liv har Øyvind Strømmen tilbragt med å fordype seg i de kranke, paranoide forestillingene til nokså mistrøstige personer with minds that hate? Dette er en prestasjon jeg beundrer, slik jeg beundrer sykepleiere som arbeider på akuttmottak. Hvordan holder dere ut?

80 år siden Hitler kom til makten. Hvordan styrte han?

For 80 år siden var det spennende å lese aviser, selv om de færreste ante hvilke av nyhetene som senere skulle gå inn i historiebøkene som viktige. Akkurat det har vel ikke forandret seg. Her er en 5-timers skoleprøve i historie, uten mye tid til retting eller disposisjon. Men likevel leseverdig, håper jeg.

Hjalmar Schacht. Artig bartemote på den tiden

1933 Ernst Røhm - den eneste Hitler var dus med.

Fallokratisk, faktisk!

Finnes det eksempler på kulturradikalisme i dag? Vet ikke. Men her er et eksempel fra 1998.

Jørgen Lorentzen: Mannlighetens muligheter

Jørgen Lorentzen er litteraturviter og mannsforsker. Han er proppfull av teorier om det "falliske systemet" som truer med å forkrøple normalt utrustede menn. De blir feminine hysterikere av det, i følge mannlighetens bomvokterne. Feminismen på sin side, har tolket hysteriet som en kvinnelig reaksjon mot en "fallisk/kapitalistisk orden". Forfatteren mener at også menn er ofre for tåpelige mannsideal. (Kampen om offer-status er hard i våre dager) Så langt er det greit nok, som en tilføyelse til et større bilde. Men Lorentzen har lest sin Freud, og overtatt dennes ulykksalige trang til å tre greie symbolskjema over verdenslitteraturen. Han har valgt ut fire eksempler på mannsfigurer med utrygg kjønnsidentitet hos Hamsun, Garborg, Strindberg og Dostojevskij. Det skyldes muligens anmelderens kastraksjonsangst, men jeg synes dette tolknings-strevet tildekker mer enn det avdekker. 

Lorentzen later som om han leter i teksten etter mening. Det gjør han ikke, han har allerede gjort seg opp sin egen mening, og den gjenfinner han overalt i teksten, om nødvendig ved hjelp av noen pantersprang til assosiasjonsrekker. Det er ikke den tolkning som er for søkt til å styrke hans mistanke om at alt egentlig dreier seg om mannens penis, alt fra tårn til utgåtte sko. 

Lorentzen skriver kompetent om Freud og Kristevas teorier. Han er innimellom en dyktig formidler av romanenes handling og tematikk. Det er når han skal kople teori til tekst for å si noe om en truet mannlig ("fallisk-patriarkalsk") identitet at det skjærer seg. Ikke slik å forstå at de nevnte bøkene er uten tilknytningspunkter til et slikt perspektiv. Men det blir det vel mye kreativt tolkningsarbeid for å få teksten til å stemme med en gitt teori.Ingen av oss går forutsetningsløse i møte med en tekst. Men det kunne kanskje være en tanke å prøve å nærme seg den uten på forhånd å ha fullstendig bestemt seg for hva den handler om. Det er her overgrepet i psykologismen ligger overfor både tekst og mennesker: En har allerede en klar mening om hvilke drivkrefter som styrer menneskers liv og ytringer. Uansett hva den andre sier blir det omgjort til et sett av symptomer som bekrefter den forutgående teori. Den psykologiske roman stemmer, personene går opp, de kan nok si og gjøre mye som virker pussig for en naiv betrakter, men vi vet bedre, vi skjønner alltid hvorfor. 

Men kan Lorentzen si meg hvorfor det er så dypt utilfredsstillende å lese side opp og ned med derfor, og hvorfor blir hans svar nesten like lite opplysende som når en kikker på fasitsvar uten først å få se spørsmålene?Kanskje fordi de forfatterne han tar for seg i så liten grad selv kommer til orde, overdøvet som de blir av Lorentzens utmerkede teori - som for såvidt er interessant nok som delforklaring, men som blir groteskt reduksjonistisk i møte med storslagne polyfone dikterunivers av Hamsun og Dostojevskijs format. (Kanskje kan en skrive om Sigurd Hoel på det viset) 

På meg virker fortolkeren mer seksualfrustrert enn de han skriver om – fullstendig opphengt på å tolke alle ting i retning av symbol på peniser, kastrasjon o.a. teori-elementer. Jeg tror han tar feil. Det er neppe tilfeldig, det heller. Lorentzen har skrevet noe Hamsun kalte en «altså-bok», han har presset Hamsuns «Mysterier» ned på sin freudianske sofa. Den er ikke stor. 

Det er fristende å forestille seg Knut Hamsuns ironi i møte med en slik lesning:

 „En Hr Lorentzen har giordt mig den ære å la den vesle bog "Mysterier" passere giennem hans storslagne tolknings - maskinerie. Kanske var det tittelen som lokket ham dertil. Dette hans åndelige sagbruk er så avanceret i sin virkemaate at selv en sporvogntabell kunne komme ut i samme facon, påheftet de dypsindigste avsløringer. Død og plage ! - det var nu likevel slet ingen sporvogntabell, slik man hadde villet bilde oss in. Men efter Hr Lorentzens avsløringer gis der ei mysterier tilbake. Min bog var mig ret en gaade indtil Hr Lorentzen grep sin penn. Nu burde jeg kan hende ha takket ham."

Men dette blir også for reduksjonistisk, ser jeg. Boka har mer. Problemet er at jeg ikke tror på dens premisser, derfor hjelper det så lite med dens kloke og treffende sider. Det blir som å la en ateist anmelde en andaktsbok. Så du er herved advart fra en forutinntatt anmelder som freidig beskylder forfatteren for å være en forutinntatt og litt ideologisk opphengt leser. Lorentzen er en fengslende debattant. Og også en "skjev" og "urimelig" lesning kan være interessant for en selvstendig tenkende leser. Men da bør den helst utsi noe nytt. For meg blir boka en slags "på vei til kirken i dag" -andakt. Alt stemmer, uansett hva som skjedde på vei til kirken. "Det høres ut for å være et ekorn, men siden det er du som spør, var det vel Jesus", sa konfirmanten til presten. Nyere litteraturforskning har vist at det hele egentlig dreide seg om et fallos-symbol. Tenkte vi det ikke. Nei vi gjorde ikke det.

 Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !