På respektfull avstand.

Kva er mi nordnorske tilnærming til det nynorske språket?
Nynorsk litteratur femner over svært ulike tema, personar, sjangrar - akkurat som bokmålslitteraturen. Eg les med glede ikkje berre Haldis Moren Vesaas’ lyrikk, men og t.d. Jørgen Norheims romanar og Hellesnes’ sakprosa. Desse er så heime i sitt eige språk. Oversett ein dei til bokmål skulle mykje gå tapt, slik høvet er ved mest all omsetjing. Kjennskapen min til nynorsk er stor nok til at eg kan forstå og verdsete dei. At eg sjølv ikkje kan nytte dette skriftspråket er ein slags analfabetisme og ein brest ved mi allmenndanning.


For meg er det nynorske språket ein grannestove eg gjerne vitja. Men heimen min vart ein annan stad. Å være naturleg er, som Oscar Wilde påpeika, ein svært vanskeleg stilling å posera i. Språk er kultur, ikkje natur. Spar snakket om kva slags skriftspråk som er det naturlege for ein nordlending. Etter å ha vorte prega av 30 års lesnad, fell det meg mest naturleg å skrive eit heller konservativt bokmål, med tysk syntaks, ofte ispedd engelske talemåtar. Det største problemet er ikkje mi grammatikalske fåkunne, men at eg tenkjer på bokmål. Ein mann som Nils Rune Langeland tenkjer ved hjelp av nynorske kategoriar og idiom, utan genitivs-s, utan å vakla mellom arkaiske nynorskformer og moderne. Han meistrar ulike stilleie og sosiolekt. Han kan leika medveten med språket, innfrir humorens krav til presisjon og doble tydingar. Eg kan ikkje det, og slikt gjer ein skrivande fant tagal og stur. Eg saknar den gamle verktykista mi. Mi handtverkar-stoltheit forbyr meg å agere urmakar med eit par skruvjarn og ein lommekniv. Ikkje fordi nynorsk er eit fattig språk, men fordi min nynorsk er det.

Difor overlet eg ordet til Jørgen Nordheim for å beskrive fenomenet nynorsk som minoritetskultur. I romanen ”Liten svein i bærskog ut” let han ein danna nynorsk ’innvandrar’ reflektere over møtet med ein urban middelklassenormalitet der folk ikkje trong ”definere sine interesser i forhold til andre, dei berre var ":

"Men fordi minoriteten ikkje kan oppfylle grunnleggjande behov innanfor sitt eige, blir han besett av eit driv til å søkje utanfor seg sjølv: lesa, studere, reise, samanlikne, alltid vidare. Det er eit slitsamt arbeid både for kjensler og intellekt å måtte finne seg sjølv i stadig kamp mot ei overmakt, til og med mot ei overmakt som ofte ikkje erkjenner at ho er ei makt. Den som må gå ein så tungvint veg for å finne seg sjølv, vil alltid få brodd mot dei mange og dei mektige.(..)Majoriteten manglar dette drivet til å orientere seg utover sitt eige, ettersom dei får stetta alle sine behov innanfor gruppa. Er det kanskje difor målfolk millom sine bakkar og berg, med sitt lass av kunnskapar, er så sære og vanskelege å vera i lag med, alltid klare med hoven, medan fruene i hovudstaden er joviale, verdensvante og kunnskapslause? "

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Hjemløse trekkfugler.

                 

"Hittil" kom i 1997, 10 år etter Konupek debuterte på norsk med "Böhmerland 600cc" . 

'Böhmerland' var en suksess som forfatteren kanskje har fått et litt anstrengt forhold til, ettersom alt han senere skriver vil bli målt opp mot denne fulltrefferen. Jo da, enkelte parti er utmerket, nesten på høyde med debuten, men ikke riktig så bra, som helhet betraktet.

Det er fortsatt rikelig med intelligent satire, vitser, understatements, ironi og skadefryd. Dette er Norge, sett gjennom en eksiltjekkers briller, vi blir nødt til å se oss selv litt utenfra og vet ikke om vi skal le eller gråte. Den overgivne humoren er blitt sjeldnere, den framstår mer og mer som en ballansekunst over en avgrunn av sorg og savn, eksilets tragedie. I tittelnovellen "Hittil", som jeg synes er den beste, er det nesten bare den såre hjemløsheten tilbake; fortvilelsen over å ikke bli forstått i den verden en befinner seg og over å ha ugjenkallelig mistet den gamle, kjente. 

Dette møtet mellom en flyktning fra Bosnia og en norsk kvinne blir fortalt gjennom henne. Slik sett har Konupek utvidet repertoaret siden sist, han kan også skildre det norske innenfra med en inneforstått fortrolighet. Landet blir ikke bare sett gjennom et narrespeil, som en overbeskyttet lekegrind for verdensfjerne og autoritetstro idealister.

Den kvinnelige læreren på en forblåst øy på Nordmøre - det er så presist og vennlig iaktatt, så fjernt fra rådende litterære klisjeer om grusomme skjebner fjernt fra de siviliserte byene. En nesten glemt sommerforelskelse med en vakker pianist som hun traff i Dubrovnik - nå rykker den uventet tilbake i form av et uventet brev. Hans kamerat skriver på vegne av den arme gutten som ligger skjelvende på et flyktningmottak i et fremmed land, med en ødelagt hånd og en knust fortid. Novellen er lang, den slutter ikke når problemene begynner, den er usentimental og krokete, den forteller så realistisk og aktuelt om en virkelighet som hittil ikke har satt mange spor i skjønnlitterære tekster. Den er til å gråte over, slik verden ofte er. Ikke fordi novellen ender trist, slett ikke. Den ender ikke i den forstand, den går bare "hittil", så får vi kanskje se, senere. Dette er på sett og vis beredskapsdiktning uten bruksanvisning, vi får en virkelighet i fanget som forfatteren tvinger oss til å ta stilling til.

"De fire musketerer" er en barndomskildring fra Tjekkia av beste Konupek-merke. Det er her alt sammen, som i "Böhmerland"- boka: den absurde situasjonskomikken som meget effektivt demonterer regimets oppbyggelige rammefortelling, gjøgleriet og guttestrekene som synes å henge ved den voksne forfatteren som en varig identitet . Men siden sist har muren falt, og de gamle foresatte med den. Det gjør at fortellingen klinger annerledes, og forfatteren vet det. "Josef" og "Oss nomader imellom" skildrer eksil- eller nomade-tilværelsen med full utfoldelse av Konupeks melankolske humor, uten å havne i en atspredt vitsefortelling som fliser opp fortellingen. De øvrige tekstene gjør stundom det, de blir prosastykker hvor personene delvis forsvinner eller blir overdøvet av forfatteren som konverserer interessant over skuldrene på dem.

Ugjevnt, altså, og ingen overbegeistret anmelder denne gangen. Men de beste novellene er såvidt bra at jeg fortsatt vil vente spent på flere utgivelser. Dessuten uttrykker Konupek eksilets og nomadens erfaringer - det er en stadig mer aktuell erfaring i vår verden. I dette stoffet er han virkelig hjemme, for å si det slik. Det gjør det også lettere for oss innfødte å få øye på det lokale og særpregede ved vår bakgrunn, bli litt bedre var både oss selv og andre gjester på jorden.

Ivar Bakke

Lærd bygdedesperado ute på prøve

[I 1995 kunne verden fortone seg slik:]

La det være sagt med en gang: Jeg har problemer med å vurdere denne boka saklig og fordomsfritt. Det skyldes at Fosli deler mange av mine egne fordommer, antipatier og kjepphester. Andre har sine å slite med. Boka handler om aktuelle samfunnsspørsmål, feminisme og forfattere.

I mange dannede kretser møtes Fosli med en aggressiv uvilje. Fosli er ikke en verdinøytral, klasseløs, frittsvevende fortolker av andres begrensninger. Det er han seg bevisst, i motsetning til mange av de han polemiserer mot. Han har en bakgrunn fra bygden, det kan tilgis, men han er opptatt av urbane særtrekk og fordommer overfor menn, det er litt vel sært. Dessuten er han moralist, og det er han visstnok alene om.

Å være en høyt utdannet karrierekvinne fra en urban overklasse - det er minst like sært, selv om det i dag faktisk er den mest vanlige bakgrunn for dem som uttaler seg på vegne av alle norske kvinner. At det også kanskje preger deres analyse er ikke nødvendigvis så søkt eller irrelevant. Den moralisme Fosli angriper er ikke mindre fordømmende, men bedre skjult. Å gjøre menn kollektivt ansvarlige for seksuelle overgrep, det er ikke moralisme. Ikke ennå.

Hvis en skal gi Fosli en sjanse, og det synes jeg menn og kvinner skal, så skal en utsette seg og sine meninger for denne pågående, arrige stubbebryteren. Han er ikke bare en engasjert skribent. Det vrimler av engasjerte og indignerte skribenter uten evne til å engasjere. Kunnskapsløs moralisme er kjedelig lesning. Fosli er ingen provokatør som er avhengig av et flertall han må mene det motsatte av. Han er noe mer enn en storkjefta, flåsete ertekrok. Til tider er han forresten det også: unyansert, lettbent og frekk - i stedet for kritisk. Det er nemlig to høyst forskjellige ting.

Men mye av dette er tankevekkende, spennende og perspektivrikt. Dessuten gjemmer mannen seg ikke bak akademisk kamuflasje og manipulerer ikke statistikk. Det er åpenbart at hans fremmedkulturelle bakgrunn innenfor den vesle akademiske andedammen vår har gjort fyren vant med å snakke til folk som ikke på forhånd er innforstått med hans perspektiv og synspunkter. Da bør en helst kunne sine ting. Det er en god skole å gå i, og noe langt flere i den vesle byen Oslo burde prøve på.

Provinsialisme avhenger ikke av geografi, det er et spørsmål om manglende interesse for og kunnskap om det uvante.

Er så Fosli en paranoid utgave av «bygde-Venstre» , en hatsk forakter av Oslo, urbanitet, liberale holdninger til barneoppdragelse, utroskap, feminisme og annet som han har støtt på i denne syndens pøl ? Tja, man kan, hvis man vil - og det vil sikkert mange - lese ham på denne måten. Å definere velartikulert kritikk som ekstrem, marginal eller «sutrete», er jo en klassisk maktstrategi, da slipper en jo å gå inn på argumentasjonen. Slik ble jo også feminismen møtt i sin tid, før den kom i mønsterplanen. Slik jeg leser Fosli, er han ute etter dialog, motsigelser, nyanseringer. På sitt beste er det en nyansert, velfundert kritikk utenfra. Og med utenfra, mener jeg at den henter innsikter fra en viktig internasjonal litteratur som så smått har reist spørsmålstegn ved en rekke påstander som har stått temmelig uimotsagt i vårt norske miljø. 

Mangel på kritikk gjør alle miljø sløve og provinsielle. Fosli har til tider den gode retorikers gudegave: Han har latteren på sin side.

Boka består av flere bokanmeldelser, men litterære interesser er ikke nødvendig bagasje. Den samfunnsinteresserte Fosli fanger uansett interessen. Han snakker om sine helter og hjertesaker, enten han anmelder bøker eller fortolker andre fenomen. Subjektivt, til tider usaklig, javel. Men stort sett med både godt humør og injurierende kraft. Men hans larmende tilstedeværelse i egne tekster forhindrer ikke at han også viser evne til å lytte og analysere. Fosli har naturligvis sine egne begrensninger, men for dem som ønsker et likestilt samfunn kan Foslis bok være en vel så nyttig fortolker av sin samtid som mange av de gråtkvalte offer-historiene fra velbergede kvinnelige japper. At Fosli våger å kritisere en sosial bevegelse med makt - det blir for noen et bevis på et anti-feministisk backklash, og da trenger en jo ikke lese hva han skriver. Men hvis en gjør det, vil en trolig finne at Fosli ikke er kvinnefiendtlig, men usentimental. Er det ikke temmelig uhysterisk å anta at kvinner også har makt, og at enhver kollektiv ideologi - som jo feminismen vitterlig er - også har sine blinde flekker og utilsiktede konsekvenser?

Forhåpentligvis er boka snart uaktuell, et bilde av en glemt provins, et trangt lite hjørne i en fjern fortid. I morgen er disse kjettertankene sunn fornuft. Jeg har hørt dem mange ganger, oftest fra kvinner, men jeg har faktisk aldri sett dem mellom permer før. Det er kanskje på tide?

Halvor Fosli: «Ute på prøve - artiklar og tekstar 1988-95»

Samlaget

Ivar Bakke.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Nostalgien er ikke lenger hva den var

Tekster er ikke kontekstløse, de skrives inn i en samtid og går i dialog (eller i strupen på) herskende forestillinger. Så også med denne teksten, som i dagens Europa kanskje virker mindre gammeldags enn den gjorde for 17 år siden. Hvis en ikke tror historien består av en lineær, ubrutt rekke av fremskritt, kan det være lurt å undersøke alternativer til de herskende oppfatninger. De kan i noen tilfeller ha med fremtid for seg enn de moderne tanker som for øyeblikket seiler i medvind.

 [Norsk Landbruk nr. 20 - 2000]

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Alvorlig morsom, halvt britisk.

Bøker er ikke ferskvarer. De tåler gjenbruk. Biblioteket kan skaffe boka "Hvite tenner". Synes hennes debutarbeide er hennes beste bok så langt. Et greit sted å begynne. Her er min anmeldelse fra anno domini 2001

Zadie Smith har gjennom denne romandebuten ryddet seg plass blant de aller fremste av sin generasjons forfattere.  Først en lett misvisende kategorisering: Hun er halvt britisk og halvt jamaicansk, i følge den  norske omslagsteksten. Hva nå det enn måtte bety.  Hun vil uvegerlig bli nevnt i samme åndedrag som Hanif Kureishi (han med ”Bydelsbuddha”) og et par andre som puttes i båsen ”halvt britisk”. Det er en  pussig måte å omtale folk som er født i London på, men det er en talemåte som (med albuen) berører et viktig felt. Innvandrere.  Og deres barn, som blir omtalt med den ulogiske termen ”2. generasjons innvandrere”.  De er jo født og oppvokst der. Men altså stadig ”innvandrere”. I et land hvor de blir tålt, men aldri som om de var helt britisk. ”- men hvor kommer du egentlig fra?” 

Halvt britisk er de, oppvokst i et land foreldrene ofte omtaler som om det skulle være en filial av Sodoma. En gjensidig frastøtning – og en uvegerlig tilnærming, blanding, identifikasjon. Hvor går disse barna hen i dette århundre hvor det ikke finnes noen vei hjem, hvor sed og skikk og tenkemåte så raskt forandres.

Sånn, det var den innsnevrende, reduksjonistiske beskrivelsen. ”ja, men jeg er ikke så interessert i sånne problem-romaner om innvandrerbarn og hvit rasisme.”  Fint, da er kanskje dette boka for deg. Den er nemlig ikke slik. Det er ingen ”altså-bok” om rasisme, der forfatteren finner opp noen figurer som skal illustrere et moralsk poeng.  Hva Zadie Smith mener er ikke like godt å si bestandig, men som hun kan fortelle, hvilken rik og polyfon roman dette er! Den er fortalt med et godlynt-ironisk smil, med det store blikket som synes å ha sett så mye av denne verdens dårskap, men uten å bli gammel, kynisk og trett av det. Det er en ungdommelig vitalitet her som tilsvarer hennes unge alder, paret med en forbløffende modenhet som gjør at en sjekker billedteksten (”Zadie Smith (1975)”) en gang til.  

Dessuten, apropos modenhet, er hele romanen servert i en lake av intelligent, halvt britisk, humor. Det er altså ikke snakk om å brenne av noen kvikkheter her og der, snarere en bestemt måte å betrakte vår paradoksale verden på, en livsholdning.  Ikke så rart at noen av Englands mest lovende forfattere har bakgrunn i to ulike kulturer.  Det gir seg gjerne utslag i det sosiologene kaller ”den sent ankomnes friske blikk”.  En ser sitt eget miljø så tydelig fordi en også har sett andre miljø. 

Smiths roman er full av presise iaktagelser som slår imot deg som duggfriske aha-opplevelser. ”Det har jeg ikke tenkt på før, men akkurat slik er det ! ” – tenker du med en merkelig blanding av forbløffelse og gjenkjennelse.  Zadie Smith får oss ofte til å le. Kanskje fordi hun selv er ung og lykkelig - og vakker ! (usaklig sexistisk mannsgris-anmelder-kommentar). Eller kanskje like ofte fordi hun er klok og tilstrekkelig merket av livet til å vite at det blir ikke bedre av å gråte eller klage, alt du får er medynk, og ingen får det bedre av å være ynkelig.   

Smith synes å kjenne den aggressive fortvilelsen, det brennende ønsket om tilhørighet og smerten over å bli avvist, over å være en fremmed over alt - også hjemme. Hun må ha erfart dette, men hun er ikke blitt stående der, som et forstenet speilbilde av andres forakt.  Hun kan skildre de utroligste former for forstokkethet og kommunikasjonssvikt med en utvungen, ja kjærlig, innlevelse.  Med et slags smilende overblikk som likevel aldri virker nedlatende.  Kanskje fordi hun også selv har utforsket et par blindgater. 

”Ja, men hva handler denne romanen om, da?” Hm, vanskelig spørsmål. Det er en slags slektskrønike. Et par blandede ekteskap og deres barn. Barnas oppvekst, deres skjebnesvangre møte med en hvit, liberal, vellykket og verdensfjern familie. De forskjelligste livssyn og karaktertrekk spiller seg ut mot hverandre. Persongalleriet er så brokete og handlingen har så mange tråder at skal vi si en normal forfatter ville ha rotet seg bort i det pratsomme og lettvint overfladiske. Men Smiths debut virker utrolig gjennomarbeidet, kompetent.  Fortellingen er spennende, den er også dyktig regissert mot sitt crescendo på slutten.  Men hva den handler om? Tja, oppvekst i England mot slutten av det 20.århundre.  Forsøk på å skaffe seg identitet, en tilhørighet til det en kan kalle sitt land og sitt eget liv. Det skulle være aktuelt for de fleste det, uansett etnisk bakgrunn.  Og ”Hvite tenner” synes å være et overbevisende eksempel på romanformens fortrinnlige evne til å formidle representativ historie gjennom personlige livshistorier. En klok bok av en klok forfatter. Merk deg navnet:  Zadie Smith. 

Roman, Aschehoug 2001

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

       Ivar Bakke

         Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Øvelse i hjemlig diskriminering.

Tahar ben Jelloun: Hva er rasisme ?

Cappelen 1998

Målgruppen for denne boka er barn mellom 8 og 14 år, samt alle foreldre som ønsker å gi barna en slags motgift mot den rasismen som brer seg i mange ungdomsmiljøer. Forfatteren har omarbeidet teksten mange ganger, dvs. brukt sin datter og hennes venninner som konsulenter for å gjøre teksten begripelig. Det er den trolig - min tolvårige datter oppfattet den som noe banal. Boka er i alle fall spekket av "sunne oppfatninger" – dvs. en moderne utgave av den gamle humanistiske impuls om at alle mennesker er i slekt, på tross av alle forskjeller. 

Den er også fri for hovmod mot europeere, - rasisme finnes over alt. Du kan lese høyt for barna – det kan kanskje oppstå viktige samtaler i løpet av de snaut 60 sidene. Og noen av de historiske eksemplene er muligens nytt stoff for enkelte foreldre. Du kan altså trygt kjøpe boka, avslutte lesningen her og ignorere følgende pirk:

Forfatteren frykter for at vi slutter fred med rasismen, - "rasisme er vanlig, men ikke normalt" , skriver han. Derfra er det lett å dra følgende (kort)slutning: "Sånne folk er ikke helt normale". Videre heter det:

"Rasismen finnes overalt hvor det lever mennesker. (..) Den er som en sykdom. Det er like godt å   være oppmerksom på den og lære seg å avvise den. (..) man må innprente barn sunne oppfatninger, så det ikke lar seg rive med av følelsene. Man kan jo også innprente det feilaktige og usunne oppfatninger. Det avhenger av foreldrenes utdannelse og innstilling."

Til tross for at målgruppen ikke kan svelge all verdens problematiseringer, så er det noe med underteksten her som er lite spiselig. Kanskje er barn som får boka fra "opplyste", velutdannede foreldre mer utsatt for sosialt snobberi enn en ortodoks rasisme?

Som forfatteren, tror jeg at rasisme ofte handler om angst, kompenserende selvforakt og en frustrasjon over å være utviklingens tapere. Massearbeidsløshet er et viktig felt i forståelsen av rasismens mekanismer, tap av aktelse likeså. Da blir det utilstrekkelig å møte det med en "tidløs", avpolitisert humanisme som reduserer alt til et spørsmål om rett sinnelag.

Et stykke på vei kan kanskje opplysning og kunnskap overstyre mer instinkt-pregede reaksjoner overfor det fremmede. Men er det en undertone "risikogruppene" for rasisme straks merker seg, så er det uforstående forakt fra en velberget middelklasse. Da hører de ikke etter.

Å fremstille andres oppfatninger som en sykdom som vi skal helbrede dem fra – det er et ekstremt upedagogisk. Høy utdannelse var forresten intet hinder for rasisme i mellomkrigstiden. Og kanskje er evnen til intuitiv identifikasjon med den fremmede vel så viktig som fornuftens korreksjon av gale følelser. For de som våget livet for å redde jøder under krigen, så var denne evnen til identifikasjon den viktigste handlingsimpuls, ikke kunnskap om det vitenskapelig tvilsomme ved raselæren. Og ser en på intelligentsiaens rolle under nazismen, (ser en på deres stilling til redsels-regimer overhodet) – så gir det lite næring til en naiv optimisme mht. "foreldrenes utdannelse og innstilling".

For-dommer om etniske grupper – så vel som resten av våre omgivelser – er uomgjengelig, det er språkets og tankens kategorisering av tingenes alminnelige form. Spørsmålet er om vi evner å skille mellom det alminnelige, det spesielle og det individuelle. Jeg mener at den rådende kultur i land med muslimsk prestestyre er dårligere enn den for tiden herskende i vårt land. Jeg mener at den rådende, allmenne kultur i Tyskland anno 1942, var langt dårligere enn den som i dag må sies å være fremherskende. Ingen av disse synspunkt impliserer med noen nødvendighet forakt for de personer en måtte møte fra angjeldende land, selv om faren er der. Det er et forsøk på en generaliserende sammenfatning, på å danne seg begreper om verden. Ingen av oss går forutsetningsløst i møte med det fremmede. Det er "vond tro" hvis antirasister tror de er fordomsfrie, og rasistene vet det.

Er anmelderen plutselig blitt rasist nå, bare for å være innviklet og intellektuell?  Kanskje er det heller snakk om å slåss mot utålelige forenklinger, selv når de er tiltenkt 10-årige lesere. Ikke alle kulturer er like bra, og nå snakker jeg ikke om matvaner eller religiøse høytider, men om de verdihierarki som blir formidlet. Enkelte kulturer – eller etnies – er f.eks. rasistiske eller kvinnediskriminerende. Men alle mennesker, uansett bakgrunn, har krav på å bli behandlet individuelt, å bli tilkjent personlig identitet og ansvar. Og hvis det er rasistisk å mene at enkelte kulturer er bedre enn andre, slik forfatteren faktisk hevder, så blir det vanskelig å bekjempe en kulturelt overført rasisme. Her er det faktisk forfatteren som ikke makter å skille mellom individ og etnisk bakgrunn.

Såpass innviklet er, etter min mening, det flerkulturelle Europas virkelighet, og jeg tror barna tåler å ta den inn over seg.

Ivar Bakke

           

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Livsnødvendigheter - noen tanker fra en høst long gone..

 Det er som å stige inn i en annen verden. Lukke døra bak seg, la regnet regne, vite at nå er fóret kommet velberget under tak. Mentalt driver jeg sakte i retning av en annen virkelighet, der en tjener sitt brød ved å selge opplevelser, ideer, drømmer. Jeg skal skrive artikler og anmelde bøker. Snart slår gårdens praktiske utfordringer med en langsom vinterdvale-puls, maskinene sover.

Vi utgjør en stadig større gruppe i det post-industrielle Europa, vi som lever av å formidle tegn og symboler. Arbeidet gjør de andre; produksjonen av livsnødvendigheter, klær, mat. Vi, derimot, vi produserer behov; sult etter opplevelser, adspredelse, trøst, mening. Vi holder lykkehjulene i gang. Ikke slik å forstå at det ikke er krevende arbeid. Vi henger i med vårt, enten vi er sosialarbeidere, seminar-arrangører, sjokkselgere, journalister, saksbehandlere eller aromaterapeuter. Så lenge en holder fokus tett på sitt eget, blir omtrent hva som helst meningsfullt.

I går høstet jeg de siste stråene av andreslåtten. Nå er de blitt en faktor i den store kalkylen som heter produksjon av mat. Å produsere mat - noen mener at det er det som er det egentlige og riktige arbeidet. Viktig var og er det saktens, men er det dermed sagt at flest mulig bør jobbe mest mulig tungvint med å produsere mat? 

Hver gang jeg kjenner meg riktig sliten etter en lang dag på traktoren, tenker jeg tilbake i takknemlighet. Det er mer enn 30 år siden nå. Da kom forhøsteren, og det var begynnelsen til slutten på de mange og lange hesjene, det tunge slitet, de våte klærne, drivet for å bli ferdig. Først fórhøsting sammen med naboen. Én av de to måtte begynne for tidlig, skulle man bli ferdig i rett tid. For når de små bøttene av noen tårnsiloer omsider var fulle, gjenstod det nesten hundre dekar med hesjing.

Som voksen har jeg ofte undret meg over hvordan de voksne den gang holdt ut. Jeg jobber like hardt i slåttonna nå, men den varer i en uke, ikke en måned. Og det står ingen staur ute i høstregnet og venter på å bli tatt opp. Jeg kan ikke annet enn å betrakte dette som et framskritt. Dagens drift binder naturligvis mye kapital i form av bygninger og utstyr, men den kommer ikke i konflikt med barnevern og LO's sommerpatrulje. Og en har en tilværelse utenom arbeidet, hvis en vil.

Men mange vil ikke. De lever og ånder for gården. Teknikken blir brukt som springbrett for å arbeide mer i stedet for mindre. Det er vel menneskets vis, å skaffe seg nye utfordringer, meningsskapende prosjekt. Men kom bare ikke å si at det er nødvendig, alt sammen. Eller at de som dyrker ordet og tanken skaper mindre reelle verdier enn de som velger å betale sine nye doninger med mange, seige driftstimer utenom bruket. 

Økonomi er ingen eksakt, nøytral vitenskap, men et uttrykk for en bestemt kulturs verdi-skala. Det må kunne finnes en mellomting, tenker jeg, og pendler mellom ulike verdener, med ulike, inkomparative logikker. Jeg produserer livsnødvendigheter - eller deltar jeg i et økologisk galimatias som resten av verden for all del ikke må kopiere? Verdens befolkning kan ikke ha et norsk forbruk av melk og kjøtt. Finnes det et anstendig arbeide en kan leve av? 

Nylig stod grasstråene der og lyste trassig grønt mot høstsola. For seg selv, til ingen kalkulerbar nytte, til glede for øyet. Nå ligger de i siloen. Og stedet det stod på vet ikke av det, som skrevet står. Den økonomiske formålsrasjonaliteten er ikke sentimental, den kvister vekk det unødvendige, tiloversblevne, foreldete. Til gjengjeld får vi billige produkter, tid og atspredelser som ikke en gang fyrster hadde tilgang på for noen generasjoner siden. Den gjør det lettere å gjøre det vi må, men gir oss samtidig så mye å velge i. Dens rasjonelle logikk har likevel preg av ubønnhørlig tvang. I rendyrket form er vårt økonomiske system en kreftsvulst som savner ethvert måtehold, som gjør mennesket selv til en overflødig størrelse, som frakjenner verdien og realiteten i alt som ikke lar seg innordne i dets spartanske begrepsapparat.

Alt det i livet som ikke lar seg tallfeste, det unyttig vakre, det som gjør livet verd å leve. Livsnødvendigheter. De vi kanskje vil tenke tilbake på om høsten. Skjelvende foran nattefrosten, mens vi ennå strekker oss mot det svinnende lyset.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Sex, vold og angsten en bærer med seg på vei hjem

Jeg vet ikke om jeg har lest en bok fra en norsk forfatter som har rystet meg mer en denne. Den kom ut i 2001. Den er neppe blitt mindre aktuell med årene. Og den sier også noe om forskjellen mellom hengivenhet og frykt. En klok og modig bok. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

"Disse såkalte intellektuelle" Edward W. Said: ”Den intellektuelles ansvar”

En vennlig sjel sa en gang til meg: "Først, da jeg ble kjent med deg, trodde jeg du var en sånn derre intellektuell. Men du er jo en trivelig fyr."

Utsagnet rant meg i hu under lesningen av Saids vesle bok om hva det vil si å være en intellektuell. Hvorfor er selve ordet ofte et skjellsord i så mange land? En forklaring som Said nevner i forordet, er de intellektuelles gjentatte klagesanger over småborgerens slette smak og massesamfunnets ødeleggelse av dannelsesidealet fra de gode gamle dager, den gang åndsaristokratiet rådde grunnen alene. Forakt for folk har ikke krav på ærbødighet. 

Men Said er ikke ute etter å hudflette det utakknemlige folket: "For meg henvender den intellektuelle seg til et så bredt publikum som mulig, og dette publikum er den intellektuelles støttegruppe. (..)Problemet er ikke først og fremst massesamfunnet som sådant, men snarere de innforståtte, ekspertene, klikkene og profesjonistene som former den offentlige opinion – de som gjør opinionen konformistisk og oppmuntrer til avhengighet av en finere, liten klikk allvitende menn som sitter med makten."

Said ønsker seg mennesker som i kraft av en språklig formuleringsevne og moralsk forpliktelse er i stand til å lete etter sannheten og avsløre urett. Han ønsker seg amatører som krysser og utvider snevre fagperspektiv, som peker på hva slags politisk helhet de "nøytrale" fagfolkene lar sine kunnskaper brukes til. Som konfronterer dem med et personlig ansvar.

Å slåss mot urett og tale den lille manns sak overfor de mektige, det skulle jo gjøre intellektuelle til populære folk hos brede lag. Problemet er når de konfronterer oss med urett som "vi" begår mot "dem", f.eks. urett begått av "våre egne" i kampen mot regimer eller ideologier vi avskyr. Said, som er en palestiner i amerikansk eksil, nevner krigen i Vietnam og felttoget mot Sadam Hussein som eksempler på hvordan man lot kravet til etisk konsekvens drukne i nasjonale særinteresser. Kampen for å gjøre etiske standarder uavhengige av nasjon, rase eller kjønn, er et kjernepunkt i hans forståelse av den intellektuelles forpliktelse. Det er også viljen til å gå bak klisjeene og gruppetenkningens lune fellesskap. Boka gir mange og talende eksempler på hvilke farer som truer en slik ideell fordring. Han nevner ulike ideologiske mote- eller tros-retninger som har feid over den vestlige verden. Den rådende postmodernistiske inndelingen i "lokale sannheter" og front mot enhver humanistisk helhets-tenkning, er et ferskt eksempel.

Said nevner også farene for avhengighet og lydighet som profesjonalisering og mektige institusjoner skaper.

Eller fagsjargongen, som blir til et stammespråk som isolerer fra innflytelse utover den lille flokk. Said skriver selv en lettlest sakprosa. Hans profesjon er litteratur, og jeg kan bare slutte meg til hans aversjon mot fagets manglende rom for begeistring og drøftelse av litteraturens meningsinnhold.  

Et par refleksjoner melder seg i margen: Vil ikke enhver språklig nyskapning med nødvendighet være eksklusiv, fordi den ikke inngår i språkets velkjente vokabular? Ny erkjennelse og nye begrep henger ofte sammen. Har ikke litteraturen her en oppgave som bare langsomt og indirekte gjør den politisk i Saids forståelse av ordet. Som en former av de kategoriene vi forstår verden i.

Og for det andre: Fordrer ikke et parlamentaristisk demokrati – som Said forutsettes å være tilhenger av – nettopp egenskaper som de intellektuelle må sky: Lojalitet, taktiske hensyn, korpsånd og en noe parti-patriotisk omgang med fakta i saksframstillingen? Blir ikke da den ideelle fordring om total ubestikkelighet som Said retter mot den uavhengige intellektuelle, til noe i retning av en "lokal sannhet" som ikke kan gjelde for alle?

Ivar Bakke

Edward. W. Said: Den intellektuelles ansvar. 
Pax 1998 Oversatt av Kjell Olav Jensen.

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Alene sammen.

En drøm rev meg ut av søvnens favn og etterlot meg strandet alene i en fremmed by full av sovende mennesker. Jeg satte meg fortumlet opp og lette etter velkjente ord, de lå ikke på sin vante plass. For mitt indre blikk lot jeg fingrene gli enda en gang over navnene på de som står meg nær. Det var jo de gamle, kjente, men i natt så fremmede navn, gjenglemt fra et fjernt århundre og et sted ingen kan vende tilbake til. Noen var alt blitt utydelige, knapt leselige, som rablet ned i all hast.

Kjenner vi deg? Det kan være noe du har drømt. Hva vil du oss?                                                        Jo, vi vet av de navn og steder du nevner, men du var jo aldri riktig sammen med oss,            var du vel?                                                                                                                                                   Du har reist alene all din tid.

Jeg ville våkne vekk fra denne onde drømmen, stå opp og tenne lys                                               Kanskje er den sann, og det jeg tror om de jeg bærer med meg                                                       bare er en drøm?                 

Det at vi ikke er alene i denne verden, er det ikke bare et lite eventyr                                                 vi må høre før vi sovner?   

Jeg hører lyden av dine rolige åndedrag like ved meg.                                                                            De når meg fra så langt borte, fra din natt og din drøm.                                                                    Jeg strekker meg sakte ut og venter på søvnens tidevann.   

Vi reiser alene, sammen. Vi strekker oss famlende mot våre umistelige   - som var de en drøm vi holdt på å glemme.

Ivar Bakke

Men det er det jo snart ingen som kan si lenger....

Knebling anno 1930: En eneste av jordens 2 milliarder
mennesker får ikke tale i Tyskland!

Neste gang du hører påstander om at vår sivilisasjon vil gå under og bli avløst av en muslimsk middelalder, og at det er naivt å tro noe annet.... så foreslår jeg følgende: Spør vedkommende om hvorfor det er blitt slik, hvorfor ikke flere later til å merke disse faresignalene eller ta trusselen alvorlig. Høyst sannsynlig vil du få høre følgende påstand: Det er fordi slike advarende stemmer blir kneblet av "mediavenstre", "kulturmarxister", "ARK" o.l. De slipper ikke til, og derfor fortsetter vårt folk i sin uskyldige tornerosesøvn mot katastrofen.

Denne retorikken har mye til felles med lignende former for politisk paranoia fra 30-tallet. Det er forlengst hinsides en legitim kritikk av religiøst begrunnet undertrykkende praksis, det dreier seg om en sammensvergelsesteori som insisterer på at ideen om fredelig sameksistens mellom ulike religioner er misforstått humanisme; vakkert tenkt, men utillatelig naivt. Den insisterer på at vi i realiteten blir okkupert, og at det bare er et tidsspørsmål før vi må gjennom en borgerkrig der sluttkampen står mellom dem eller oss.

Den gang var det jødene som angivelig fortrengte og spottet den opprinnelige nasjonale kulturen gjennom sin dominans innen teater, film, litteratur og presse. Hele kulturlivet var etter hvert blitt gjennomtrukket av "kulturbolsjevisme",  over alt hadde disse "fedrelandsløse knekter" undertrykket og utlevert den tapre og ærlige nasjonalist til latteren. Og hvor lenge ennå skulle de få lov å fortsette med å utnytte og spotte de naive tyskerne som i sin godmodighet...

Ja det med latteren ble det jo i alle fall slutt på straks denne "kneblede" mannen kom til makten og kunne innføre virkelig sensur og "nasjonal" kultur av sitt slag. 

Etter 22/7 2011 sitter latteren fast i halsen på de av oss som har gjort narr av muslim-haternes paranoide forestillinger. De er ingen ting å le av, selv om deres angstforestillinger er latterlige. Vi har ledd av dem, vi har argumentert mot dem, og vi har fått anskuelsesundervisning hva deres forestillinger kan oppildne til. Kan noen si oss hva vi skal gjøre for å stanse denne pesten?

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ung, engasjert idealist møter handlingslammet gamling

Da jeg var en ung mann, for stygglenge siden, leste jeg mye. I takt med voksende kunnskap om «avsindige misforhold» mellom egne ideal og virkeligheten, steg det mentale trykket for å formidle mine moralske dommer om politikk (ja bare flir du) til omverdenen. Jeg var sprekkeferdig av klare oppfatninger og la ned et stort, og for en stor del meningsløst, arbeid i å få disse på trykk, og aller helst der hvor helt andre syn rådde grunnen. En avis som Aftenposten var under den kalde krigen redigert etter sunne leninistiske prinsipp om hva som var «konstruktive bidrag til å bringe debatten videre», de hadde slik sett en ungdommelig sikker innsikt i hva «alle rettenkende mennesker vet», og kunne følgelig skåne leserne for mitt og andres tøv. Tøvet fikk dessverre noen ganger komme frem i NRK (ofte med barn tilstede), og det måtte avisen gjerne korrigere på lederplass. Nå, derimot, har jeg fritt slag, jeg sitter her med egen spalteplass og vet ikke lenger kva jeg skal mene eller tro. Og Aftenposten er jo ikke til å kjenne igjen. Nuvel...

Nordahl Grieg skreiv om nyhetsflommen i mellomkrigstida, dette «daglige morgeninntrykket av det forferdeliges uavvendelighet», som gjorde leserne forvirret og motløse. Hans positive motbilde var ei sosialistisk avis som viste fram «lovmessigheten i begivenhetene», som visste at «klarhet er fremskrittets viktigste våpen.»

En intellektuell er en som blander seg inn i ting han eller hun ikke har greie på, dvs. ikke har formell kompetanse i. De som sitter på den formelle kompetansen har ellers en tendens til å bare si at det nok har sine gode grunner at verden er som den er, og vil ofte betrakte forslag til dramatiske endringer som ekstremt og urealistisk. 

Som partiløs mann på venstresiden har jeg en viss kjennskap til den lange tradisjonen med folkelig motstand mot «reaksjonen» - i de fleste tilfeller representert ved den dannede elitens konvensjonelle fornuft. For eksempel burde ikke bønder eller «de ukyndige masser» få rote det til med politikk og sånt de ikke har greie på, her går linja fra Christiania Universitets motstand mot allmenn stemmerett og fram til den dårlig skjulte forakten under EU-avstemningene for det trassige, umodne og tilbakeliggende nei-folket.   

 

Den arrogante, reaksjonære eliten er en kjær, «stor fortelling», en identitetsskapende ramme som lar ens eget vesle strev mot det vrange og skakke settes inn i en stor og seierrik tradisjon. Det er historien om den folkelige motstanden mot de mektige, ført av den demokratiske folkerørsla, anti-nazistene, feministene...  you name it, historien handler om hvordan «vi» gang på gang har seiret mot «makta». Og makta prøver seg nok igjen, så her gjelder det å beholde kampgløden. Det gjelder om å vere kritisk, om ikke akkurat selvkritisk. Hvor er det blitt av opprøret, jamrer noen av 68-erne, hvor er det ungdommelige engasjementet? Men verken engasjement eller opprør er til å kjenne igjen, verden har fått nye frontlinjer.   

Normalmodusen for en aktiv medborger i denne romantiske tradisjonen er en trykkimpregnering av velberget moralisme og ekstrem sinnelagsetikk. En forutsetter, slik moralister ofte gjør, at en er alene om å ha et etisk motiv og begrunnelse for sitt syn. Og at de andre bare forsvarer snevre privilegier eller er manipulerte og uvitende. Og kan en påvise eigeninteressen til motparten, trenger en ikke ta argumentene hans på alvor.

Men det er feil, og det er nettopp derfor vi trenger ytringsfrihet: Fordi vi alle virrer rundt i den ideologiske tåka som enøyde høns. Fordi et korn av sannhet er et korn, også når det blir hentet fram av ei blind høne som ellers ikke har så mye å skrive hjem om. Nordahl Grieg, som på 70-talet av mange ble feiret som en klarsynt profet, så klart på det eine øyet, det er sant. Det andre, som vendte mot øst, var ideologisk sveiseblindt etter å ha sett lyset. Hvordan kan en antidemokrat som Grieg plasseres i en lang og progressiv tradisjon som de veletablerte «opprørene» skryter seg inn i? Fordi han var en idealist som «trass i alt gjorde noe». Han ville det godt. Og i den Luthersk-Bjørnsonske tradisjonen er det «viljen som frigjør eller feller». Men 68'erne er blitt gamle, noen av dem er borte. I avisens minneord feires gjerne det livslange, «trofaste» engasjementet, det som ikke kastet bort kalorier på konkret analyse av hva som skjedde etter at de store ordene ble legemliggjort. Som aldri har tok inn over seg at politikk er et vanskelig felt å mene noe om, at det kan gå fryktelig galt, nettopp når en mener det som best. «Reaksjonens» tabbesaga er ingen forsikring om at en selv representerer fremskrittet.  

Hva trenger vi å lese da, vi som ennå tror på en opplyst offentlig debatt? Vi trenger en redaksjonell vurdering av hva som er viktig for oss å ta stilling til. Altså enda viktigere enn antall klikk og reklameinntekter. Kall det gjerne siling av informasjon ut fra kriterier om relevans. Skal demokrati bety noe i nærheten av folkestyre må folket få anledning til å foreta informerte valg. Da må de kontinuerlig læres opp om hva slags krefter og mekanismer som skaper tingenes tilstand og veien det bærer. 

Jeg har tro på den journalistiske informasjonen, den som henter fram relevante fakta og tiltror leserne et visst monn av egen dømmekraft. Jeg har tro på nyttige påminnelser om hva andre før har tenkt i lignende tilfelle. En borgerlig offentlighet er nasjonens samtale med seg selv. De store avisene bør være en plass for ettertanke og refleksjon, og en redaksjonell utvelgelse bør prioritere viktighet foran markedstilpasset støy. Hvis nyansene alltid må vike for tilspisset konflikt, vil viktige stemmer trekke seg tilbake til sine lukkede spesialfora. Det finnes spørsmål som faktisk er kompliserte, og som vanlige velgere skal ta stilling til. Jeg er mer redd for utålelige forenklinger og uvitenhet enn at folk må anstrenge seg litt for å forstå verden. Den er komplisert. Deal with it. 

«Lovmessigheten i begivenhetene» overlater jeg til livssynsberserkene å finne ut av. Hva vet vi så langt? Altfor lite, først og fremst. Meningene våre er skjøre improvisasjoner, skisser av et kart laget i marsjen, og under ekstremt tidspress. Grunnene bak våre egne solide meninger er ofte de fordommene som den sosiale bakgrunnen vår har utrustet oss med. Derfor har vi lite å skryte av og fortsatt mye å lære.  
 
Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !