Nostalgien er ikke lenger hva den var

Tekster er ikke kontekstløse, de skrives inn i en samtid og går i dialog (eller i strupen på) herskende forestillinger. Så også med denne teksten, som i dagens Europa kanskje virker mindre gammeldags enn den gjorde for 17 år siden. Hvis en ikke tror historien består av en lineær, ubrutt rekke av fremskritt, kan det være lurt å undersøke alternativer til de herskende oppfatninger. De kan i noen tilfeller ha med fremtid for seg enn de moderne tanker som for øyeblikket seiler i medvind.

 [Norsk Landbruk nr. 20 - 2000]

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Alvorlig morsom, halvt britisk.

Bøker er ikke ferskvarer. De tåler gjenbruk. Biblioteket kan skaffe boka "Hvite tenner". Synes hennes debutarbeide er hennes beste bok så langt. Et greit sted å begynne. Her er min anmeldelse fra anno domini 2001

Zadie Smith har gjennom denne romandebuten ryddet seg plass blant de aller fremste av sin generasjons forfattere.  Først en lett misvisende kategorisering: Hun er halvt britisk og halvt jamaicansk, i følge den  norske omslagsteksten. Hva nå det enn måtte bety.  Hun vil uvegerlig bli nevnt i samme åndedrag som Hanif Kureishi (han med ”Bydelsbuddha”) og et par andre som puttes i båsen ”halvt britisk”. Det er en  pussig måte å omtale folk som er født i London på, men det er en talemåte som (med albuen) berører et viktig felt. Innvandrere.  Og deres barn, som blir omtalt med den ulogiske termen ”2. generasjons innvandrere”.  De er jo født og oppvokst der. Men altså stadig ”innvandrere”. I et land hvor de blir tålt, men aldri som om de var helt britisk. ”- men hvor kommer du egentlig fra?” 

Halvt britisk er de, oppvokst i et land foreldrene ofte omtaler som om det skulle være en filial av Sodoma. En gjensidig frastøtning – og en uvegerlig tilnærming, blanding, identifikasjon. Hvor går disse barna hen i dette århundre hvor det ikke finnes noen vei hjem, hvor sed og skikk og tenkemåte så raskt forandres.

Sånn, det var den innsnevrende, reduksjonistiske beskrivelsen. ”ja, men jeg er ikke så interessert i sånne problem-romaner om innvandrerbarn og hvit rasisme.”  Fint, da er kanskje dette boka for deg. Den er nemlig ikke slik. Det er ingen ”altså-bok” om rasisme, der forfatteren finner opp noen figurer som skal illustrere et moralsk poeng.  Hva Zadie Smith mener er ikke like godt å si bestandig, men som hun kan fortelle, hvilken rik og polyfon roman dette er! Den er fortalt med et godlynt-ironisk smil, med det store blikket som synes å ha sett så mye av denne verdens dårskap, men uten å bli gammel, kynisk og trett av det. Det er en ungdommelig vitalitet her som tilsvarer hennes unge alder, paret med en forbløffende modenhet som gjør at en sjekker billedteksten (”Zadie Smith (1975)”) en gang til.  

Dessuten, apropos modenhet, er hele romanen servert i en lake av intelligent, halvt britisk, humor. Det er altså ikke snakk om å brenne av noen kvikkheter her og der, snarere en bestemt måte å betrakte vår paradoksale verden på, en livsholdning.  Ikke så rart at noen av Englands mest lovende forfattere har bakgrunn i to ulike kulturer.  Det gir seg gjerne utslag i det sosiologene kaller ”den sent ankomnes friske blikk”.  En ser sitt eget miljø så tydelig fordi en også har sett andre miljø. 

Smiths roman er full av presise iaktagelser som slår imot deg som duggfriske aha-opplevelser. ”Det har jeg ikke tenkt på før, men akkurat slik er det ! ” – tenker du med en merkelig blanding av forbløffelse og gjenkjennelse.  Zadie Smith får oss ofte til å le. Kanskje fordi hun selv er ung og lykkelig - og vakker ! (usaklig sexistisk mannsgris-anmelder-kommentar). Eller kanskje like ofte fordi hun er klok og tilstrekkelig merket av livet til å vite at det blir ikke bedre av å gråte eller klage, alt du får er medynk, og ingen får det bedre av å være ynkelig.   

Smith synes å kjenne den aggressive fortvilelsen, det brennende ønsket om tilhørighet og smerten over å bli avvist, over å være en fremmed over alt - også hjemme. Hun må ha erfart dette, men hun er ikke blitt stående der, som et forstenet speilbilde av andres forakt.  Hun kan skildre de utroligste former for forstokkethet og kommunikasjonssvikt med en utvungen, ja kjærlig, innlevelse.  Med et slags smilende overblikk som likevel aldri virker nedlatende.  Kanskje fordi hun også selv har utforsket et par blindgater. 

”Ja, men hva handler denne romanen om, da?” Hm, vanskelig spørsmål. Det er en slags slektskrønike. Et par blandede ekteskap og deres barn. Barnas oppvekst, deres skjebnesvangre møte med en hvit, liberal, vellykket og verdensfjern familie. De forskjelligste livssyn og karaktertrekk spiller seg ut mot hverandre. Persongalleriet er så brokete og handlingen har så mange tråder at skal vi si en normal forfatter ville ha rotet seg bort i det pratsomme og lettvint overfladiske. Men Smiths debut virker utrolig gjennomarbeidet, kompetent.  Fortellingen er spennende, den er også dyktig regissert mot sitt crescendo på slutten.  Men hva den handler om? Tja, oppvekst i England mot slutten av det 20.århundre.  Forsøk på å skaffe seg identitet, en tilhørighet til det en kan kalle sitt land og sitt eget liv. Det skulle være aktuelt for de fleste det, uansett etnisk bakgrunn.  Og ”Hvite tenner” synes å være et overbevisende eksempel på romanformens fortrinnlige evne til å formidle representativ historie gjennom personlige livshistorier. En klok bok av en klok forfatter. Merk deg navnet:  Zadie Smith. 

Roman, Aschehoug 2001

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

       Ivar Bakke

         Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Øvelse i hjemlig diskriminering.

Tahar ben Jelloun: Hva er rasisme ?

Cappelen 1998

Målgruppen for denne boka er barn mellom 8 og 14 år, samt alle foreldre som ønsker å gi barna en slags motgift mot den rasismen som brer seg i mange ungdomsmiljøer. Forfatteren har omarbeidet teksten mange ganger, dvs. brukt sin datter og hennes venninner som konsulenter for å gjøre teksten begripelig. Det er den trolig - min tolvårige datter oppfattet den som noe banal. Boka er i alle fall spekket av "sunne oppfatninger" – dvs. en moderne utgave av den gamle humanistiske impuls om at alle mennesker er i slekt, på tross av alle forskjeller. 

Den er også fri for hovmod mot europeere, - rasisme finnes over alt. Du kan lese høyt for barna – det kan kanskje oppstå viktige samtaler i løpet av de snaut 60 sidene. Og noen av de historiske eksemplene er muligens nytt stoff for enkelte foreldre. Du kan altså trygt kjøpe boka, avslutte lesningen her og ignorere følgende pirk:

Forfatteren frykter for at vi slutter fred med rasismen, - "rasisme er vanlig, men ikke normalt" , skriver han. Derfra er det lett å dra følgende (kort)slutning: "Sånne folk er ikke helt normale". Videre heter det:

"Rasismen finnes overalt hvor det lever mennesker. (..) Den er som en sykdom. Det er like godt å   være oppmerksom på den og lære seg å avvise den. (..) man må innprente barn sunne oppfatninger, så det ikke lar seg rive med av følelsene. Man kan jo også innprente det feilaktige og usunne oppfatninger. Det avhenger av foreldrenes utdannelse og innstilling."

Til tross for at målgruppen ikke kan svelge all verdens problematiseringer, så er det noe med underteksten her som er lite spiselig. Kanskje er barn som får boka fra "opplyste", velutdannede foreldre mer utsatt for sosialt snobberi enn en ortodoks rasisme?

Som forfatteren, tror jeg at rasisme ofte handler om angst, kompenserende selvforakt og en frustrasjon over å være utviklingens tapere. Massearbeidsløshet er et viktig felt i forståelsen av rasismens mekanismer, tap av aktelse likeså. Da blir det utilstrekkelig å møte det med en "tidløs", avpolitisert humanisme som reduserer alt til et spørsmål om rett sinnelag.

Et stykke på vei kan kanskje opplysning og kunnskap overstyre mer instinkt-pregede reaksjoner overfor det fremmede. Men er det en undertone "risikogruppene" for rasisme straks merker seg, så er det uforstående forakt fra en velberget middelklasse. Da hører de ikke etter.

Å fremstille andres oppfatninger som en sykdom som vi skal helbrede dem fra – det er et ekstremt upedagogisk. Høy utdannelse var forresten intet hinder for rasisme i mellomkrigstiden. Og kanskje er evnen til intuitiv identifikasjon med den fremmede vel så viktig som fornuftens korreksjon av gale følelser. For de som våget livet for å redde jøder under krigen, så var denne evnen til identifikasjon den viktigste handlingsimpuls, ikke kunnskap om det vitenskapelig tvilsomme ved raselæren. Og ser en på intelligentsiaens rolle under nazismen, (ser en på deres stilling til redsels-regimer overhodet) – så gir det lite næring til en naiv optimisme mht. "foreldrenes utdannelse og innstilling".

For-dommer om etniske grupper – så vel som resten av våre omgivelser – er uomgjengelig, det er språkets og tankens kategorisering av tingenes alminnelige form. Spørsmålet er om vi evner å skille mellom det alminnelige, det spesielle og det individuelle. Jeg mener at den rådende kultur i land med muslimsk prestestyre er dårligere enn den for tiden herskende i vårt land. Jeg mener at den rådende, allmenne kultur i Tyskland anno 1942, var langt dårligere enn den som i dag må sies å være fremherskende. Ingen av disse synspunkt impliserer med noen nødvendighet forakt for de personer en måtte møte fra angjeldende land, selv om faren er der. Det er et forsøk på en generaliserende sammenfatning, på å danne seg begreper om verden. Ingen av oss går forutsetningsløst i møte med det fremmede. Det er "vond tro" hvis antirasister tror de er fordomsfrie, og rasistene vet det.

Er anmelderen plutselig blitt rasist nå, bare for å være innviklet og intellektuell?  Kanskje er det heller snakk om å slåss mot utålelige forenklinger, selv når de er tiltenkt 10-årige lesere. Ikke alle kulturer er like bra, og nå snakker jeg ikke om matvaner eller religiøse høytider, men om de verdihierarki som blir formidlet. Enkelte kulturer – eller etnies – er f.eks. rasistiske eller kvinnediskriminerende. Men alle mennesker, uansett bakgrunn, har krav på å bli behandlet individuelt, å bli tilkjent personlig identitet og ansvar. Og hvis det er rasistisk å mene at enkelte kulturer er bedre enn andre, slik forfatteren faktisk hevder, så blir det vanskelig å bekjempe en kulturelt overført rasisme. Her er det faktisk forfatteren som ikke makter å skille mellom individ og etnisk bakgrunn.

Såpass innviklet er, etter min mening, det flerkulturelle Europas virkelighet, og jeg tror barna tåler å ta den inn over seg.

Ivar Bakke

           

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Livsnødvendigheter - noen tanker fra en høst long gone..

 Det er som å stige inn i en annen verden. Lukke døra bak seg, la regnet regne, vite at nå er fóret kommet velberget under tak. Mentalt driver jeg sakte i retning av en annen virkelighet, der en tjener sitt brød ved å selge opplevelser, ideer, drømmer. Jeg skal skrive artikler og anmelde bøker. Snart slår gårdens praktiske utfordringer med en langsom vinterdvale-puls, maskinene sover.

Vi utgjør en stadig større gruppe i det post-industrielle Europa, vi som lever av å formidle tegn og symboler. Arbeidet gjør de andre; produksjonen av livsnødvendigheter, klær, mat. Vi, derimot, vi produserer behov; sult etter opplevelser, adspredelse, trøst, mening. Vi holder lykkehjulene i gang. Ikke slik å forstå at det ikke er krevende arbeid. Vi henger i med vårt, enten vi er sosialarbeidere, seminar-arrangører, sjokkselgere, journalister, saksbehandlere eller aromaterapeuter. Så lenge en holder fokus tett på sitt eget, blir omtrent hva som helst meningsfullt.

I går høstet jeg de siste stråene av andreslåtten. Nå er de blitt en faktor i den store kalkylen som heter produksjon av mat. Å produsere mat - noen mener at det er det som er det egentlige og riktige arbeidet. Viktig var og er det saktens, men er det dermed sagt at flest mulig bør jobbe mest mulig tungvint med å produsere mat? 

Hver gang jeg kjenner meg riktig sliten etter en lang dag på traktoren, tenker jeg tilbake i takknemlighet. Det er mer enn 30 år siden nå. Da kom forhøsteren, og det var begynnelsen til slutten på de mange og lange hesjene, det tunge slitet, de våte klærne, drivet for å bli ferdig. Først fórhøsting sammen med naboen. Én av de to måtte begynne for tidlig, skulle man bli ferdig i rett tid. For når de små bøttene av noen tårnsiloer omsider var fulle, gjenstod det nesten hundre dekar med hesjing.

Som voksen har jeg ofte undret meg over hvordan de voksne den gang holdt ut. Jeg jobber like hardt i slåttonna nå, men den varer i en uke, ikke en måned. Og det står ingen staur ute i høstregnet og venter på å bli tatt opp. Jeg kan ikke annet enn å betrakte dette som et framskritt. Dagens drift binder naturligvis mye kapital i form av bygninger og utstyr, men den kommer ikke i konflikt med barnevern og LO's sommerpatrulje. Og en har en tilværelse utenom arbeidet, hvis en vil.

Men mange vil ikke. De lever og ånder for gården. Teknikken blir brukt som springbrett for å arbeide mer i stedet for mindre. Det er vel menneskets vis, å skaffe seg nye utfordringer, meningsskapende prosjekt. Men kom bare ikke å si at det er nødvendig, alt sammen. Eller at de som dyrker ordet og tanken skaper mindre reelle verdier enn de som velger å betale sine nye doninger med mange, seige driftstimer utenom bruket. 

Økonomi er ingen eksakt, nøytral vitenskap, men et uttrykk for en bestemt kulturs verdi-skala. Det må kunne finnes en mellomting, tenker jeg, og pendler mellom ulike verdener, med ulike, inkomparative logikker. Jeg produserer livsnødvendigheter - eller deltar jeg i et økologisk galimatias som resten av verden for all del ikke må kopiere? Verdens befolkning kan ikke ha et norsk forbruk av melk og kjøtt. Finnes det et anstendig arbeide en kan leve av? 

Nylig stod grasstråene der og lyste trassig grønt mot høstsola. For seg selv, til ingen kalkulerbar nytte, til glede for øyet. Nå ligger de i siloen. Og stedet det stod på vet ikke av det, som skrevet står. Den økonomiske formålsrasjonaliteten er ikke sentimental, den kvister vekk det unødvendige, tiloversblevne, foreldete. Til gjengjeld får vi billige produkter, tid og atspredelser som ikke en gang fyrster hadde tilgang på for noen generasjoner siden. Den gjør det lettere å gjøre det vi må, men gir oss samtidig så mye å velge i. Dens rasjonelle logikk har likevel preg av ubønnhørlig tvang. I rendyrket form er vårt økonomiske system en kreftsvulst som savner ethvert måtehold, som gjør mennesket selv til en overflødig størrelse, som frakjenner verdien og realiteten i alt som ikke lar seg innordne i dets spartanske begrepsapparat.

Alt det i livet som ikke lar seg tallfeste, det unyttig vakre, det som gjør livet verd å leve. Livsnødvendigheter. De vi kanskje vil tenke tilbake på om høsten. Skjelvende foran nattefrosten, mens vi ennå strekker oss mot det svinnende lyset.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Sex, vold og angsten en bærer med seg på vei hjem

Jeg vet ikke om jeg har lest en bok fra en norsk forfatter som har rystet meg mer en denne. Den kom ut i 2001. Den er neppe blitt mindre aktuell med årene. Og den sier også noe om forskjellen mellom hengivenhet og frykt. En klok og modig bok. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

"Disse såkalte intellektuelle" Edward W. Said: ”Den intellektuelles ansvar”

En vennlig sjel sa en gang til meg: "Først, da jeg ble kjent med deg, trodde jeg du var en sånn derre intellektuell. Men du er jo en trivelig fyr."

Utsagnet rant meg i hu under lesningen av Saids vesle bok om hva det vil si å være en intellektuell. Hvorfor er selve ordet ofte et skjellsord i så mange land? En forklaring som Said nevner i forordet, er de intellektuelles gjentatte klagesanger over småborgerens slette smak og massesamfunnets ødeleggelse av dannelsesidealet fra de gode gamle dager, den gang åndsaristokratiet rådde grunnen alene. Forakt for folk har ikke krav på ærbødighet. 

Men Said er ikke ute etter å hudflette det utakknemlige folket: "For meg henvender den intellektuelle seg til et så bredt publikum som mulig, og dette publikum er den intellektuelles støttegruppe. (..)Problemet er ikke først og fremst massesamfunnet som sådant, men snarere de innforståtte, ekspertene, klikkene og profesjonistene som former den offentlige opinion – de som gjør opinionen konformistisk og oppmuntrer til avhengighet av en finere, liten klikk allvitende menn som sitter med makten."

Said ønsker seg mennesker som i kraft av en språklig formuleringsevne og moralsk forpliktelse er i stand til å lete etter sannheten og avsløre urett. Han ønsker seg amatører som krysser og utvider snevre fagperspektiv, som peker på hva slags politisk helhet de "nøytrale" fagfolkene lar sine kunnskaper brukes til. Som konfronterer dem med et personlig ansvar.

Å slåss mot urett og tale den lille manns sak overfor de mektige, det skulle jo gjøre intellektuelle til populære folk hos brede lag. Problemet er når de konfronterer oss med urett som "vi" begår mot "dem", f.eks. urett begått av "våre egne" i kampen mot regimer eller ideologier vi avskyr. Said, som er en palestiner i amerikansk eksil, nevner krigen i Vietnam og felttoget mot Sadam Hussein som eksempler på hvordan man lot kravet til etisk konsekvens drukne i nasjonale særinteresser. Kampen for å gjøre etiske standarder uavhengige av nasjon, rase eller kjønn, er et kjernepunkt i hans forståelse av den intellektuelles forpliktelse. Det er også viljen til å gå bak klisjeene og gruppetenkningens lune fellesskap. Boka gir mange og talende eksempler på hvilke farer som truer en slik ideell fordring. Han nevner ulike ideologiske mote- eller tros-retninger som har feid over den vestlige verden. Den rådende postmodernistiske inndelingen i "lokale sannheter" og front mot enhver humanistisk helhets-tenkning, er et ferskt eksempel.

Said nevner også farene for avhengighet og lydighet som profesjonalisering og mektige institusjoner skaper.

Eller fagsjargongen, som blir til et stammespråk som isolerer fra innflytelse utover den lille flokk. Said skriver selv en lettlest sakprosa. Hans profesjon er litteratur, og jeg kan bare slutte meg til hans aversjon mot fagets manglende rom for begeistring og drøftelse av litteraturens meningsinnhold.  

Et par refleksjoner melder seg i margen: Vil ikke enhver språklig nyskapning med nødvendighet være eksklusiv, fordi den ikke inngår i språkets velkjente vokabular? Ny erkjennelse og nye begrep henger ofte sammen. Har ikke litteraturen her en oppgave som bare langsomt og indirekte gjør den politisk i Saids forståelse av ordet. Som en former av de kategoriene vi forstår verden i.

Og for det andre: Fordrer ikke et parlamentaristisk demokrati – som Said forutsettes å være tilhenger av – nettopp egenskaper som de intellektuelle må sky: Lojalitet, taktiske hensyn, korpsånd og en noe parti-patriotisk omgang med fakta i saksframstillingen? Blir ikke da den ideelle fordring om total ubestikkelighet som Said retter mot den uavhengige intellektuelle, til noe i retning av en "lokal sannhet" som ikke kan gjelde for alle?

Ivar Bakke

Edward. W. Said: Den intellektuelles ansvar. 
Pax 1998 Oversatt av Kjell Olav Jensen.

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Alene sammen.

En drøm rev meg ut av søvnens favn og etterlot meg strandet alene i en fremmed by full av sovende mennesker. Jeg satte meg fortumlet opp og lette etter velkjente ord, de lå ikke på sin vante plass. For mitt indre blikk lot jeg fingrene gli enda en gang over navnene på de som står meg nær. Det var jo de gamle, kjente, men i natt så fremmede navn, gjenglemt fra et fjernt århundre og et sted ingen kan vende tilbake til. Noen var alt blitt utydelige, knapt leselige, som rablet ned i all hast.

Kjenner vi deg? Det kan være noe du har drømt. Hva vil du oss?                                                        Jo, vi vet av de navn og steder du nevner, men du var jo aldri riktig sammen med oss,            var du vel?                                                                                                                                                   Du har reist alene all din tid.

Jeg ville våkne vekk fra denne onde drømmen, stå opp og tenne lys                                               Kanskje er den sann, og det jeg tror om de jeg bærer med meg                                                       bare er en drøm?                 

Det at vi ikke er alene i denne verden, er det ikke bare et lite eventyr                                                 vi må høre før vi sovner?   

Jeg hører lyden av dine rolige åndedrag like ved meg.                                                                            De når meg fra så langt borte, fra din natt og din drøm.                                                                    Jeg strekker meg sakte ut og venter på søvnens tidevann.   

Vi reiser alene, sammen. Vi strekker oss famlende mot våre umistelige   - som var de en drøm vi holdt på å glemme.

Ivar Bakke

Men det er det jo snart ingen som kan si lenger....

Knebling anno 1930: En eneste av jordens 2 milliarder
mennesker får ikke tale i Tyskland!

Neste gang du hører påstander om at vår sivilisasjon vil gå under og bli avløst av en muslimsk middelalder, og at det er naivt å tro noe annet.... så foreslår jeg følgende: Spør vedkommende om hvorfor det er blitt slik, hvorfor ikke flere later til å merke disse faresignalene eller ta trusselen alvorlig. Høyst sannsynlig vil du få høre følgende påstand: Det er fordi slike advarende stemmer blir kneblet av "mediavenstre", "kulturmarxister", "ARK" o.l. De slipper ikke til, og derfor fortsetter vårt folk i sin uskyldige tornerosesøvn mot katastrofen.

Denne retorikken har mye til felles med lignende former for politisk paranoia fra 30-tallet. Det er forlengst hinsides en legitim kritikk av religiøst begrunnet undertrykkende praksis, det dreier seg om en sammensvergelsesteori som insisterer på at ideen om fredelig sameksistens mellom ulike religioner er misforstått humanisme; vakkert tenkt, men utillatelig naivt. Den insisterer på at vi i realiteten blir okkupert, og at det bare er et tidsspørsmål før vi må gjennom en borgerkrig der sluttkampen står mellom dem eller oss.

Den gang var det jødene som angivelig fortrengte og spottet den opprinnelige nasjonale kulturen gjennom sin dominans innen teater, film, litteratur og presse. Hele kulturlivet var etter hvert blitt gjennomtrukket av "kulturbolsjevisme",  over alt hadde disse "fedrelandsløse knekter" undertrykket og utlevert den tapre og ærlige nasjonalist til latteren. Og hvor lenge ennå skulle de få lov å fortsette med å utnytte og spotte de naive tyskerne som i sin godmodighet...

Ja det med latteren ble det jo i alle fall slutt på straks denne "kneblede" mannen kom til makten og kunne innføre virkelig sensur og "nasjonal" kultur av sitt slag. 

Etter 22/7 2011 sitter latteren fast i halsen på de av oss som har gjort narr av muslim-haternes paranoide forestillinger. De er ingen ting å le av, selv om deres angstforestillinger er latterlige. Vi har ledd av dem, vi har argumentert mot dem, og vi har fått anskuelsesundervisning hva deres forestillinger kan oppildne til. Kan noen si oss hva vi skal gjøre for å stanse denne pesten?

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ung, engasjert idealist møter handlingslammet gamling

Da jeg var en ung mann, for stygglenge siden, leste jeg mye. I takt med voksende kunnskap om «avsindige misforhold» mellom egne ideal og virkeligheten, steg det mentale trykket for å formidle mine moralske dommer om politikk (ja bare flir du) til omverdenen. Jeg var sprekkeferdig av klare oppfatninger og la ned et stort, og for en stor del meningsløst, arbeid i å få disse på trykk, og aller helst der hvor helt andre syn rådde grunnen. En avis som Aftenposten var under den kalde krigen redigert etter sunne leninistiske prinsipp om hva som var «konstruktive bidrag til å bringe debatten videre», de hadde slik sett en ungdommelig sikker innsikt i hva «alle rettenkende mennesker vet», og kunne følgelig skåne leserne for mitt og andres tøv. Tøvet fikk dessverre noen ganger komme frem i NRK (ofte med barn tilstede), og det måtte avisen gjerne korrigere på lederplass. Nå, derimot, har jeg fritt slag, jeg sitter her med egen spalteplass og vet ikke lenger kva jeg skal mene eller tro. Og Aftenposten er jo ikke til å kjenne igjen. Nuvel...

Nordahl Grieg skreiv om nyhetsflommen i mellomkrigstida, dette «daglige morgeninntrykket av det forferdeliges uavvendelighet», som gjorde leserne forvirret og motløse. Hans positive motbilde var ei sosialistisk avis som viste fram «lovmessigheten i begivenhetene», som visste at «klarhet er fremskrittets viktigste våpen.»

En intellektuell er en som blander seg inn i ting han eller hun ikke har greie på, dvs. ikke har formell kompetanse i. De som sitter på den formelle kompetansen har ellers en tendens til å bare si at det nok har sine gode grunner at verden er som den er, og vil ofte betrakte forslag til dramatiske endringer som ekstremt og urealistisk. 

Som partiløs mann på venstresiden har jeg en viss kjennskap til den lange tradisjonen med folkelig motstand mot «reaksjonen» - i de fleste tilfeller representert ved den dannede elitens konvensjonelle fornuft. For eksempel burde ikke bønder eller «de ukyndige masser» få rote det til med politikk og sånt de ikke har greie på, her går linja fra Christiania Universitets motstand mot allmenn stemmerett og fram til den dårlig skjulte forakten under EU-avstemningene for det trassige, umodne og tilbakeliggende nei-folket.   

 

Den arrogante, reaksjonære eliten er en kjær, «stor fortelling», en identitetsskapende ramme som lar ens eget vesle strev mot det vrange og skakke settes inn i en stor og seierrik tradisjon. Det er historien om den folkelige motstanden mot de mektige, ført av den demokratiske folkerørsla, anti-nazistene, feministene...  you name it, historien handler om hvordan «vi» gang på gang har seiret mot «makta». Og makta prøver seg nok igjen, så her gjelder det å beholde kampgløden. Det gjelder om å vere kritisk, om ikke akkurat selvkritisk. Hvor er det blitt av opprøret, jamrer noen av 68-erne, hvor er det ungdommelige engasjementet? Men verken engasjement eller opprør er til å kjenne igjen, verden har fått nye frontlinjer.   

Normalmodusen for en aktiv medborger i denne romantiske tradisjonen er en trykkimpregnering av velberget moralisme og ekstrem sinnelagsetikk. En forutsetter, slik moralister ofte gjør, at en er alene om å ha et etisk motiv og begrunnelse for sitt syn. Og at de andre bare forsvarer snevre privilegier eller er manipulerte og uvitende. Og kan en påvise eigeninteressen til motparten, trenger en ikke ta argumentene hans på alvor.

Men det er feil, og det er nettopp derfor vi trenger ytringsfrihet: Fordi vi alle virrer rundt i den ideologiske tåka som enøyde høns. Fordi et korn av sannhet er et korn, også når det blir hentet fram av ei blind høne som ellers ikke har så mye å skrive hjem om. Nordahl Grieg, som på 70-talet av mange ble feiret som en klarsynt profet, så klart på det eine øyet, det er sant. Det andre, som vendte mot øst, var ideologisk sveiseblindt etter å ha sett lyset. Hvordan kan en antidemokrat som Grieg plasseres i en lang og progressiv tradisjon som de veletablerte «opprørene» skryter seg inn i? Fordi han var en idealist som «trass i alt gjorde noe». Han ville det godt. Og i den Luthersk-Bjørnsonske tradisjonen er det «viljen som frigjør eller feller». Men 68'erne er blitt gamle, noen av dem er borte. I avisens minneord feires gjerne det livslange, «trofaste» engasjementet, det som ikke kastet bort kalorier på konkret analyse av hva som skjedde etter at de store ordene ble legemliggjort. Som aldri har tok inn over seg at politikk er et vanskelig felt å mene noe om, at det kan gå fryktelig galt, nettopp når en mener det som best. «Reaksjonens» tabbesaga er ingen forsikring om at en selv representerer fremskrittet.  

Hva trenger vi å lese da, vi som ennå tror på en opplyst offentlig debatt? Vi trenger en redaksjonell vurdering av hva som er viktig for oss å ta stilling til. Altså enda viktigere enn antall klikk og reklameinntekter. Kall det gjerne siling av informasjon ut fra kriterier om relevans. Skal demokrati bety noe i nærheten av folkestyre må folket få anledning til å foreta informerte valg. Da må de kontinuerlig læres opp om hva slags krefter og mekanismer som skaper tingenes tilstand og veien det bærer. 

Jeg har tro på den journalistiske informasjonen, den som henter fram relevante fakta og tiltror leserne et visst monn av egen dømmekraft. Jeg har tro på nyttige påminnelser om hva andre før har tenkt i lignende tilfelle. En borgerlig offentlighet er nasjonens samtale med seg selv. De store avisene bør være en plass for ettertanke og refleksjon, og en redaksjonell utvelgelse bør prioritere viktighet foran markedstilpasset støy. Hvis nyansene alltid må vike for tilspisset konflikt, vil viktige stemmer trekke seg tilbake til sine lukkede spesialfora. Det finnes spørsmål som faktisk er kompliserte, og som vanlige velgere skal ta stilling til. Jeg er mer redd for utålelige forenklinger og uvitenhet enn at folk må anstrenge seg litt for å forstå verden. Den er komplisert. Deal with it. 

«Lovmessigheten i begivenhetene» overlater jeg til livssynsberserkene å finne ut av. Hva vet vi så langt? Altfor lite, først og fremst. Meningene våre er skjøre improvisasjoner, skisser av et kart laget i marsjen, og under ekstremt tidspress. Grunnene bak våre egne solide meninger er ofte de fordommene som den sosiale bakgrunnen vår har utrustet oss med. Derfor har vi lite å skryte av og fortsatt mye å lære.  
 
Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Forvitret samtid.

Marit Eikemo har en lojalitet mot det forgjengelige. Det betyr ikke å vende seg bort fra samtiden, men å holde fast i den, før den blir borte. Det går jo så fort. Det er samtidsruiner hun beskriver. Teksten hennes griper tak, tar meg på en reise som gjør noe med meg. Som får meg til å minnes, bli sentimental, drømme meg bort. Men også bli våken og tilstede. Boka overskrider den sentimentale reisen, stevnemøtet med de glemte år. Når Eikemo biter seg merke i det forgjengelige, er det for å kunne lære om, kritisere og forstå sin egen samtid.  Egentlig er det noe ganske utrolig og fascinerende, det som har skjedd med oss og rundt oss, nettopp nå i de siste årene. Og den virkeligheten som nylig var så massivt og larmende tilstede – den tar alt nå til å forvitre. Skal da alt dette bare bli glemt? 

”Eg kann ikkje tåle at folk forsvinn, at byar brenn ned, at minne blir borte. Det må komme noe nytt, det må være noe der. Om ikkje anna, må det vere setningar der.”

Det som gjør at vi frykter døden, er ikke i først og fremst angsten for at framtiden skal forsvinne, men at fortiden skal gjøre det, hevdet Milan Kundera. Det ligger atskillig skapende impuls i angsten for dette svarte hullet. Noe må da bli stående igjen, alt får ikke bare bli borte. Vi må sette spor.

Det smågeniale med denne vesle boka er mangfoldet i perspektiv og tema, poetisk holdt sammen i et fortettet, assosiasjonsrikt språk, ofte skinnende vakkert som et stykke rav. Det er stundom personlig, fabulerende omkring våre menneskelige grunnvilkår. Men også  konkret og analytisk, om aktuelle offentlige tema og steder som mange vet av. Eikemo skriver kritisk, men på en måte som virker ettertenksomt. Hun blir aldri insisterende eller sleivete. Hun skyr den billig, symboltunge  morgenandakt-prosaen, kor alt konkret bare blir redusert til en illustrasjon. Samtidig er noen av tekstene så komprimerte, så tunge av mening, og ordene like kresent utvalgt som i et dikt.

Det gjelder bl.a. det siste essayet om Solfonn, som var et av de første luksushotellene som ble laget for skiturister en gang på 50-talet. Et hotell som står til nedfalls og nå blir brukt som militært øvingslokale for urban krigføring. Forfatteren speiler allmenne trekk ved utviklinga i Norge gjennom et konkret eksempel. Hun lar oss samtidig ane litt av det mangfoldet av menneskelige erfaringer som har spilt seg ut mellom disse veggene. Stedet er en sted (et topos) i hennes eget liv, hun har vært ung her en gang.

Gjennom sin litterære klo blåser hun også liv og temperatur inn i ruinene til Odda Smelteverk. I Odda blir en nå ikke enig om hvorvidt en skal gjøre verdens største smelteovn om til et kulturminne, eller om en bare skal rive ned hele skiten. Bl.a. her tangerer Eikemo konflikten mellom det estetisk skolerte blikket og alminnelige folks smak. Hun formidler ambivalens, nyanser og respekt gjennom måten hun skriver om dette temaet på. Boka er en tankereise, og forfatteren er fascinerende ydmyk og selvstendig på en gang. Hun vet at hvor en står i ymse saker, ofte henger sammen med hvor en sitter i samfunnspyramiden. Kunnskapen om de ulike perspektivene gjør at hun reflekterer over sin egen rolle, ikke tar den for å være nøytral, eller tror hun kan tale på vegne av det store vi. Det gjør bare observasjonene skarpere, bedre egnet for et offentlig ordskifte. Eikemo vil forstå samfunnsfenomen, avstå fra privat pludder. Altså har hun også et reflektert og synlig forhold til sin egen stemme. Hun er kjenslevar og personlig, der det trengs. Og hun er en politisk interessert medborger. Men in a quiet mode. 

Et av de mest vellykkede essayene, ”Norway in a nutshell”, handler om det nedlagte asylmottaket i Luster i Sogn. Aldri har jeg sett et mer talende, treffende oppgjør med det norske vennlighetsregimet. Flyktningene kom dit fra Bosnia i 1992. De havnet ufrivillig i ødemarka, avskåret fra all deltaking i det nye landet de kom til. 

”Skuldar eg å gjøre folk merksame på kor vakkert det er her? Nei, Vestlandet får greie seg sjølv. Det er flyktningane eg står i gjeld til.” 

De protesterte nemlig, ville komme til folk, og mange gode nordmenn var provoserte over deres manglende takknemlighet.     

  

” Kva skal du gjøre då, når noen skadar deg med godheta si? Skal du be de skjerpe seg, skal du kjefte på de som mener det så godt? Ingenting er meir skamfullt enn å vere utakknemlig, best å ikkje seie noe, best å smile og takke. Slik får de gode makt. De kneblar kritikken med den gode viljen sin.”  

Eikemo kommer sent, men hun kommer godt til denne og nesten alle de andre stedene hun besøker på sin ferd. Det hun skriver om er vel verd å se og forstå, men det får sjeldent sin fortjente oppmerksomhet. Vi har saknet denne vesle boka, men nå er den her. Og nå vet du om den, du og.

Ivar Bakke 

Marit Eikemo: Samtidsruinar - Spartacus Forlag 2008

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

And the magic word goes...?

Når vi reiser er vi alle fremmede

Flyplassen i München er stor, men det går greit å finne fram. I tillegg til at jeg kjenner igjen gate-nummeret til København-flighten, stadfester den særprega måten folk er kledde på at jeg har havnet på rett sted. Det vrimler av skandinaver som har tatt på seg joggedressen de så gjerne har på både når det måtte passe og ellers. En av joggedressene havner senere i flysetet ved sida av meg, en eldre svensk herre. 

For å kunne kommunisere er det ikke nok å forstå, en bør helst bli forstått òg. Det er langt mellom svensker som synes nordnorsk er begripelig tale.For å gjøre det enkelt, snakker jeg til ham på engelsk. Når den tyske flyvertinna vennlig spør om det skal være noe å drikke, svarer han mutt: «I want orange juice.» Det får han, og den blir mottatt med ...taushet. Jeg sier «Kaffe wäre schön», og kaffe får jeg. «Sonst noch etwas?», spør hun. «Tja, Rotwein, wenn’s geht», svarar jeg. Det skal vi nok kunne klare, svarer flyvertinna skjelmsk. Jeg får ei ørlita flaske rødvin og et smil. Det varmer, og det er bra, for rødvinen er iskald, men god. «Schinken oder Käse?», spør flyvertinna. «Hm?», bjeffer den eldre... nei, det er ikke en eldre herre lenger, bare en sur gubbe. «Ham or cheese?», forsøker jeg å tolke i øret på gubben. «I dont like cheese», mumler han. Flyvertinna spør usikkert opp igjen, og får samme svar tilbake en gang til. Jeg aner at en misforståelse er under oppseiling, men gidder ikke avverge katastrofen. Flyvertinna går videre. Gubben sier «this is cheese!» og stirrer anklagende på rundstykket som ligger demontert foran ham. Jeg nikker. Fornærmet pakker han det ned i papirposen igjen og gjentar ampert «I don’t like cheese!». Jeg nyter skinkerundstykket mitt, og undrer meg over hvorfor jeg ikke forhindret misforståelsen eller nå tilbyr meg å bytte niste med sidemannen min – egentlig en selvsagt del av min oppdragelse. Jeg trur jeg vet hvorfor; det jeg savner, er the magic word. 

Hva er «the magic word» for noe? Det undret min norske venninne seg over. Hun stod tidlig en morgen i en kassakø i et supermarked i London og sa, uten å tenke noe større over det, til en kassadame som virket like søvnig som hun selv: «Oh yes, and then I’ll have a plastic bag.» – Ja, og så må jeg få enn pose, ville vi sagt i Norge. Ikke noe unormalt ved det vel. Kassadama kikket opp på henne og sa: «...and the magic word goes?»  Eh... «the magic word»? Hva var nå dette for slags gjettekonkurranse? Det tok litt tid før det demret så tidlig på morgenen. Hun gjettet at the magic word på engelsk heter please. «Eh... please», fikk hun stotret fram, og fikk tilbake et «thank you», ledsaget av et syrlig, pedagogisk smil. Jeg trur undervisninga var vellykket og alle repetisjonsøvinger overflødige. Sidemannen min, derimot, har nok ikke fått med seg den ekstra timen i engelsk som heter høvisk framferd, og det er trulig verre enn hans noe haltende grammatikk.

I København smiler serveringsdama så varmt over disken at jeg nesten rødmer. Det gjør godt, her i dette sterile, upersonlige landskapet som flyplasser jo oftest er. Jeg bestiller kaffe – på engelsk – og tar fram den vesle artikkelsamlinga av Heinrich Böll; «Hierzulande». Serveringsdama er ikke så særskilt pen, hun har bare et slikt vakkert, åpent smil til alle at det stokker seg med lesinga mi. Etter kaffen skal man ha... en Tuborg. Hun ser noen norske sedler som stikker fram mellom euro-sedlene, og slår straks om til noe en med velvilje kunne kalle norsk, spør om jeg er klar over at jeg med mine euro bare kan få igjen vekslepenger i fremmed valuta.

Jeg spar fram min ene danske setning, som passer fordømt bra: «Jo, men det er s’gu lige meget». Den vesle sammensvergelsen vår fungerer fortrinnlig; jeg får igjen en øl, vekslepenger og et smil som er verdt alle pengene. Og det er ikke det ennå urørte ølet som gjør meg så oppløftet der jeg går tilbake til bordet mitt. Hun vet at jeg ikke er dansk, at vi spiller et spill, at vi verken er venner eller kjenninger. Men det er «s’gu lige meget», det gjør ingen ting. Vi kan likevel spille dette spillet sammen, gjøre disse små detaljene som gjør hverdagen vår, reisen, ja livet vakrere, varmere, gladere. Det gjør en forskjell for begge tenker jeg, det er ikke likegyldig om en viser litt vennlighet til folk en trolig aldri kommer til å se igjen. Det handler om å gjøre verden sivilisert, ikke bare reservere det å være vennlig og åpen til den private sfæren. Fra tid til annen er vi alle reisende i denne verden, revet løs fra det kjente og hjemmevante. Så sårbare vi er da, så godt å møte noen som er vennlige, som ikke kjenner oss, men likevel tar sjansen på at vi har godt i sinne. Så stor en forskjell det gjør. Så lite det koster. Det er faktisk helt gratis, og aldeles ubetalelig.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Om stinkende idyller og gleden over at krigen bryter ut.

"Fint sted dere har her !" sier hun entusiastisk, turisten jeg plukka opp i fjæra og tok med på vertshuset en sommerkveld. Jauda, her er nå ikke så hestgalt, mumler jeg, og observerer at Filosofen kommer anstigende med kurs for bordet vårt. Han heter egentlig Jon og er fra Hellesnes. Filosofen er godt i gang med den andre halvliteren, og er ikke til å stoppe når han med et skjevt smil spør om det er greit at han setter seg her og lager litt kvalm. Jaada, bare sett deg, kvitrer turisten, - det er det som er så fint med å bo på landet, - dere her nord er jo så flinke til å ta uformell kontakt. Ivar, som jeg aldri har sett før, viste meg rundt og fortalte en masse fra stedet her. Dere har jo en fantastisk historie å være stolte av. Og tenk å kunne få bo slik i en bygd hvor alle kjenner alle, og alle kan være med å løfte i flokk. Etter hva jeg hører, er det meste gjort på dugnad her i dette lokalet hvor vi….

Kjenner jeg Ivar rett, så syler han i hver en turist han kommer over, bare for å få litt variasjon i denne stinkende idyllen. Damen glippet med øynene og utstøtte et kort gisp. Syntes du sa du skulle lage litt kvalm, hvisker jeg indignert, men merker samtidig en viss tilfredshet over den vesle pausen i hennes entusiastiske svadastrøm. 

Men for øvrig har du rett, fortsatte Jon, med en sirkelsags tonefall; det er langt bedre å lage et anstendig vertshus på dugnad, der folk kan snakke sammen, enn å fordrive meningsløshetens demoner ved hjelp av jogging, krig, brenning av asylmotak o.a. kvinneretta tiltak. Folk er nå en gang villige til alt, selv det å risikere sitt velordnede liv, hvis de bare kan unngå den drepende kjedsommeligheten. Det er derfor Ivar, som går for å være en ambisiøs småborger og trygghetsnarkoman som helst ser at folk tar gjeldsforsikring før de kjøper så mye som en silogaffel…. det er derfor han tar ut sitt andre jeg ved å lese om krig og faenskap, slik at han kan føre interessante samtaler med tyske bobil-turister. "Måtte du få leve i interessante tider", lyder en kinesisk forbannelse. Ivar gjør det, men på trygg avstand til andres tragedier, det er derfor han er så glad i 2. Verdenskrig. 

Nåja, det begynner visst å bli interessante tider her også, sier jeg. Sikkerhet for framtid, arbeide, økonomisk framgang, alt det der vakler så smått. Vi har hatt noen skikkelige tragedier, og folk kommer sammen med en følelse av å være berørt av noe vesentlig. Det er trist, naturligvis, men det lar seg ikke nekte at det samtidig er noe dypt fascinerende og utfordrende ved tragedien. Den har et format og en fallhøyde som, i likhet med krigen, avdekker mennesket og tilværelsens sanne kvaliteter. Et økonomisk krakk gir oss rikelig med triste ting å snakke om i framtiden. Det er trist, beklagelig, men ikke kjedelig. Kanskje er kjedsomheten en større trussel mot bygda enn noe annet. Hvorfor ellers oppsøker folk dyre små leiligheter i sjabby bystrøk, kjedelige jobber og kulturtilbud de knapt benytter seg av - hvis ikke det var for følelsen av å bo der det skjer noe - noe uforutsett. Det forutsigbare, trygge, skremmer ungdommer like mye som det fascinerende farlige.

"Times of war are wonderful times" M.Thatcher

Det er veldig interessant det du sier der, kvitrer det entusiastisk på den andre siden av bordet. Dere menn er jo så opptatt av ytre handling, action og vold og slikt, jeg tror kanskje dere har noe å lære av oss. Vi kvinner står jo nærmere livet, slik var det i vikingetiden og slik…

Jeg forstår at du ikke er belemret med alt for mye historisk kunnskap, gneldrer det fra Jon. Jeg skal ikke gjøre noe stort poeng av at Hitler aldri hadde kommet til makten hvis Tyskland hadde innført kvinnelig stemmerett like sent som Frankrike. Men du kan jo begynne med 1. Verdenskrig, og de ekstatiske gledesutbruddene som fant sted i alle store byer. Eller synet på militærnektere hos europeiske kvinner etter 2. Verdenskrig. Falklandskrigen ble feiret som en nasjonal fest i både England og Argentina. "Times of war are wonderful times!" sa Margaret Thatcher. Vi har fått oppleve å bli en del av noe større enn oss selv, sa en kvinne foran et istykkerskutt hus i Bosnia. Det tar lang tid før folk innser hva krig egentlig er.

Jaha, men da kan en jo betrakte norske vinterolympiader og fotball-vekkelser som kontrollerte utbrudd av galskap som er å foretrekke fordi de forhindrer langt verre ting? mente jeg. Nu vart e veldig i tvil, svarte Jon tankefullt. 

Jeg ser ditt poeng, fortsatte jeg, men det er da en voldsomt reduksjonistsisk psykologisering du bedriver. Folk er da ikke så endimensjonale. Og er det noen som har latt seg forføre til å lovprise barbariet opp gjennom århundret, så må det da være de intellektuelle. Folk flest vil vel tross alt forsøke å hegne om det de har bygget opp.

Du har kanskje bodd lenge i Oslo, undret turisten anerkjennende. Du har nok ikke vært bonde hele tiden. Hva var det du studerte?

Han har et LHS-kurs i adekvate substitutter applikert på sementerte rollemodeller, skjøt Jon inn, og nikket til meg. Der fekk ho i propellen, sa han halvhøyt og blunket.

Eh… LHS?

Ja. LHS, - Livets Harde Skole, svarte Jon, med tilkjempet pedagogisk ro.

Jada, vi er nå jammen en fin gjeng av lystige svartseere, vi nordlendinger, med vårt enkle og liketille språk, rundet jeg diplomatisk av. Men vi blir aldeles rabiat av all denne fintenkinga hvis vi aldri får danse.

Og så gjorde vi det.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Om hjertelag og forstand – og å velge riktig side i konflikter.

Finlandshette

Stundom spisser det seg til konflikter som nesten alle synes de må ta stilling til. «Which side are you on» er en slik språkfille som fløt rundt mens praten gikk mellom politisk interesserte på 70-talet. Da skulle en enten støtte fortsettelsen av en stadig mer brutal krig i Vietnam, eller håpe på seier for et brutalt kommunistisk diktatur. Det var nå en gang de alternativ og aktører var for hånden den gangen, om en skulle velge side, noe svært mange av oss syntes at man måtte. Krig er tiden for store forenklinger, og ingen kunne forenkle som nettopp de «bevisste» som fulgte med og hadde tatt et standpunkt.

Vinterkrig i Finland

Bestemoren min vokste opp i en annen tid, og hun var vel det en helst kunne kalle «upolitisk». Men politikken kom til henne også, og tvang henne til å velge hvilken side hun ville stå på. Da de store kollegaene Hitler og Stalin laget sin ikke-angrepspakt, fikk Sovjet beholde halve Polen, de baltiske stater og Finland. Landene ble okkupert, og i de baltiske statene ble mange hundre tusen sivilister jagd inn i kvegvogner og deportert til den visse død i Sibir. Brutaliteten i den russiske okkupasjonen der var langt større enn den senere tyske hos oss.

I Finland støtte den røde armeen på uventet seig motstand, og det finske folket og deres skjebne fikk stor sympati i det offisielt nøytrale Norge. Bestemoren min var av de mange som strikket finlandshetter, denne tiden hvor balaklavaen fikk sitt norske navn. Hetten skulle varme det finske nabofolket som slåss mot Fienden, okkupasjonssoldatene til det verste regimet som verden fram til da hadde sett. Slik ble begivenhetene framstilt den gangen, og de som vil ta inn over seg historisk informasjon nå, vet at «skrekkpropagandaen» fra den gangen ikke var overdrevet.  

Senere skulle min bestemor få møte mange rødegardister. Men ikke i form av en mektig okkupasjonshær. Nå var de krigsfanger, overrent og “eingekesselt” av de fremrykkende tyske armeer og selv sent på slavearbeid, blant annet på det vesle stedet Engeløy i Nord-Norge. Og folk stakk mat til de utsultede og mishandlede fangene. Det var alltids forbudt, men det fantes vaktposter som med vilje så en annen vei, det gjaldt bare å vite hvem. Også bestemor gav mat til fangene, men det kunne gått riktig galt. En dag ble kjøkkenet fylt av høyere befal som trampet inn i sine blankpussede støvler ropte og skrek og truet med å skyte henne og resten av familien på grunn av deres bistand til fienden. Utenfor stod en russe-fange og gråt så sårt, en rømling som de hadde fakket og prylt ut av hvor han hadde fått fatt i nisten til flukten. Bestemor og resten av familien måtte høre lyden av at han ble skutt like etterpå, mens hun selv, som på sett og vis hadde ytt motstand mot begge sidene i denne verdenskonflikten, fikk leve et langt og fredelig liv.

Det ble jo fred til sist, og Vest-Europa ble befridd fra et fryktelig voldsherredømme. Uten det vanvittige offeret til den røde arme ville det neppe gått slik. Stemninga var like etter krigen slik at kong Haakon sommeren 1945 ved et tilfelle kunne «utbringe en skål for Stalin» uten at noen gren på nesen av det. Imens gikk russe-fangene på Engeløy fritt mellom gårdene, lykkelige over å ha overlevd, endelig befridd fra åket, og nå skulle de snart få reise hjem igjen. Noen hadde bange anelser, og de skulle få sørgelig rett. Nesten alle havnet i russisk arbeidsleir. Mange var for medtatte til å overleve et nytt leiropphold. Og de gamle konsentrasjonsleirene i Øst-Tyskland ble ikke lagt ned, en bare byttet ut fangene, og til dels ikke det en gang heller.

Om noen skulle forsøke å gi egne meninger autoritet ved å minne om at de selv «var med» i en tid som de henter «historiens lærdommer» fra, så skal du ikke la deg imponere av det. Historikeren Magne Skodvin sa en gang at det å ha levd i en bestemt historisk periode ikke med nødvendighet medførte at en hadde skjønt noe som helst av den. Men, fortsatte han, det er ikke uten videre et hinder for det heller. Ikke har jeg opplevd krigen i Norge, som relativt sett var nokså sivilisert sammenlignet med de erfaringene andre land måtte gjennom. Men jeg har tenkt mye på følgende: Kan en lære noe som helst allment av krigen? Under den kalde krigen var det mange som ivrig svingte sin pedagogiske pekefinger.

Men hva en eventuelt skulle kunne "lære av krigen"er meg fortsatt en gåte. Det finnes svært få eksempler på at noen der og da argumenterte for at det var rett – i betydningen minst galt – å støtte en av verdenshistoriens største forbrytere, Josef Stalin, for å kunne komme nazistenes redselsregime til livs. I stort monn nektet en å vedgå eller innse hva slags regime en forsvarte. Churchill forklarte skeptikerne at et land har ingen venner, bare interesser, og hvis nødvendig ville han en legge inn et godt ord for djevelen selv hvis Hitler skulle invadere helvete. Slik grunngav den gamle anti-kommunisten nødvendigheten av samarbeidet med Stalin. Jeg kan vanskelig se at det skulle være en allmenn lærdom. Nettopp slik hadde jo de borgerlige politikerne argumentert som ville la Hitler gjøre grovarbeidet mot bolsjevismen. En borgerlig skribent tok for seg dette «minste onde»-argumentet, jeg tror det var i 1936, dette at en mente det var realpolitisk klokt, for å bruke en vending fra Jesus, «å ville drive djevelen ut med Beelsebub»: «Det skal efter sikker autoritet være en uegnet metode», skrev han.

Ikke vet jeg, jeg har ingen sikre autoriteter til å hjelpe meg lenger. Det er bare så skremmende at så få av de som den gang hadde politikk som profesjon og interessefelt var i stand til å få øye på mer enn én fare av gangen. At for eksempel min a-politiske bestemor så å si per moralsk instinkt skjønte mer enn for eksempel den klartskuende anti-nazist og stokkblinde stalinist Nordahl Grieg. Er det noen grunn til å tro at det er annerledes i dag?

Ivar Bakke