And the magic word goes...?

Når vi reiser er vi alle fremmede

Flyplassen i München er stor, men det går greit å finne fram. I tillegg til at jeg kjenner igjen gate-nummeret til København-flighten, stadfester den særprega måten folk er kledde på at jeg har havnet på rett sted. Det vrimler av skandinaver som har tatt på seg joggedressen de så gjerne har på både når det måtte passe og ellers. En av joggedressene havner senere i flysetet ved sida av meg, en eldre svensk herre. 

For å kunne kommunisere er det ikke nok å forstå, en bør helst bli forstått òg. Det er langt mellom svensker som synes nordnorsk er begripelig tale.For å gjøre det enkelt, snakker jeg til ham på engelsk. Når den tyske flyvertinna vennlig spør om det skal være noe å drikke, svarer han mutt: «I want orange juice.» Det får han, og den blir mottatt med ...taushet. Jeg sier «Kaffe wäre schön», og kaffe får jeg. «Sonst noch etwas?», spør hun. «Tja, Rotwein, wenn’s geht», svarar jeg. Det skal vi nok kunne klare, svarer flyvertinna skjelmsk. Jeg får ei ørlita flaske rødvin og et smil. Det varmer, og det er bra, for rødvinen er iskald, men god. «Schinken oder Käse?», spør flyvertinna. «Hm?», bjeffer den eldre... nei, det er ikke en eldre herre lenger, bare en sur gubbe. «Ham or cheese?», forsøker jeg å tolke i øret på gubben. «I dont like cheese», mumler han. Flyvertinna spør usikkert opp igjen, og får samme svar tilbake en gang til. Jeg aner at en misforståelse er under oppseiling, men gidder ikke avverge katastrofen. Flyvertinna går videre. Gubben sier «this is cheese!» og stirrer anklagende på rundstykket som ligger demontert foran ham. Jeg nikker. Fornærmet pakker han det ned i papirposen igjen og gjentar ampert «I don’t like cheese!». Jeg nyter skinkerundstykket mitt, og undrer meg over hvorfor jeg ikke forhindret misforståelsen eller nå tilbyr meg å bytte niste med sidemannen min – egentlig en selvsagt del av min oppdragelse. Jeg trur jeg vet hvorfor; det jeg savner, er the magic word. 

Hva er «the magic word» for noe? Det undret min norske venninne seg over. Hun stod tidlig en morgen i en kassakø i et supermarked i London og sa, uten å tenke noe større over det, til en kassadame som virket like søvnig som hun selv: «Oh yes, and then I’ll have a plastic bag.» – Ja, og så må jeg få enn pose, ville vi sagt i Norge. Ikke noe unormalt ved det vel. Kassadama kikket opp på henne og sa: «...and the magic word goes?»  Eh... «the magic word»? Hva var nå dette for slags gjettekonkurranse? Det tok litt tid før det demret så tidlig på morgenen. Hun gjettet at the magic word på engelsk heter please. «Eh... please», fikk hun stotret fram, og fikk tilbake et «thank you», ledsaget av et syrlig, pedagogisk smil. Jeg trur undervisninga var vellykket og alle repetisjonsøvinger overflødige. Sidemannen min, derimot, har nok ikke fått med seg den ekstra timen i engelsk som heter høvisk framferd, og det er trulig verre enn hans noe haltende grammatikk.

I København smiler serveringsdama så varmt over disken at jeg nesten rødmer. Det gjør godt, her i dette sterile, upersonlige landskapet som flyplasser jo oftest er. Jeg bestiller kaffe – på engelsk – og tar fram den vesle artikkelsamlinga av Heinrich Böll; «Hierzulande». Serveringsdama er ikke så særskilt pen, hun har bare et slikt vakkert, åpent smil til alle at det stokker seg med lesinga mi. Etter kaffen skal man ha... en Tuborg. Hun ser noen norske sedler som stikker fram mellom euro-sedlene, og slår straks om til noe en med velvilje kunne kalle norsk, spør om jeg er klar over at jeg med mine euro bare kan få igjen vekslepenger i fremmed valuta.

Jeg spar fram min ene danske setning, som passer fordømt bra: «Jo, men det er s’gu lige meget». Den vesle sammensvergelsen vår fungerer fortrinnlig; jeg får igjen en øl, vekslepenger og et smil som er verdt alle pengene. Og det er ikke det ennå urørte ølet som gjør meg så oppløftet der jeg går tilbake til bordet mitt. Hun vet at jeg ikke er dansk, at vi spiller et spill, at vi verken er venner eller kjenninger. Men det er «s’gu lige meget», det gjør ingen ting. Vi kan likevel spille dette spillet sammen, gjøre disse små detaljene som gjør hverdagen vår, reisen, ja livet vakrere, varmere, gladere. Det gjør en forskjell for begge tenker jeg, det er ikke likegyldig om en viser litt vennlighet til folk en trolig aldri kommer til å se igjen. Det handler om å gjøre verden sivilisert, ikke bare reservere det å være vennlig og åpen til den private sfæren. Fra tid til annen er vi alle reisende i denne verden, revet løs fra det kjente og hjemmevante. Så sårbare vi er da, så godt å møte noen som er vennlige, som ikke kjenner oss, men likevel tar sjansen på at vi har godt i sinne. Så stor en forskjell det gjør. Så lite det koster. Det er faktisk helt gratis, og aldeles ubetalelig.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Om stinkende idyller og gleden over at krigen bryter ut.

"Fint sted dere har her !" sier hun entusiastisk, turisten jeg plukka opp i fjæra og tok med på vertshuset en sommerkveld. Jauda, her er nå ikke så hestgalt, mumler jeg, og observerer at Filosofen kommer anstigende med kurs for bordet vårt. Han heter egentlig Jon og er fra Hellesnes. Filosofen er godt i gang med den andre halvliteren, og er ikke til å stoppe når han med et skjevt smil spør om det er greit at han setter seg her og lager litt kvalm. Jaada, bare sett deg, kvitrer turisten, - det er det som er så fint med å bo på landet, - dere her nord er jo så flinke til å ta uformell kontakt. Ivar, som jeg aldri har sett før, viste meg rundt og fortalte en masse fra stedet her. Dere har jo en fantastisk historie å være stolte av. Og tenk å kunne få bo slik i en bygd hvor alle kjenner alle, og alle kan være med å løfte i flokk. Etter hva jeg hører, er det meste gjort på dugnad her i dette lokalet hvor vi….

Kjenner jeg Ivar rett, så syler han i hver en turist han kommer over, bare for å få litt variasjon i denne stinkende idyllen. Damen glippet med øynene og utstøtte et kort gisp. Syntes du sa du skulle lage litt kvalm, hvisker jeg indignert, men merker samtidig en viss tilfredshet over den vesle pausen i hennes entusiastiske svadastrøm. 

Men for øvrig har du rett, fortsatte Jon, med en sirkelsags tonefall; det er langt bedre å lage et anstendig vertshus på dugnad, der folk kan snakke sammen, enn å fordrive meningsløshetens demoner ved hjelp av jogging, krig, brenning av asylmotak o.a. kvinneretta tiltak. Folk er nå en gang villige til alt, selv det å risikere sitt velordnede liv, hvis de bare kan unngå den drepende kjedsommeligheten. Det er derfor Ivar, som går for å være en ambisiøs småborger og trygghetsnarkoman som helst ser at folk tar gjeldsforsikring før de kjøper så mye som en silogaffel…. det er derfor han tar ut sitt andre jeg ved å lese om krig og faenskap, slik at han kan føre interessante samtaler med tyske bobil-turister. "Måtte du få leve i interessante tider", lyder en kinesisk forbannelse. Ivar gjør det, men på trygg avstand til andres tragedier, det er derfor han er så glad i 2. Verdenskrig. 

Nåja, det begynner visst å bli interessante tider her også, sier jeg. Sikkerhet for framtid, arbeide, økonomisk framgang, alt det der vakler så smått. Vi har hatt noen skikkelige tragedier, og folk kommer sammen med en følelse av å være berørt av noe vesentlig. Det er trist, naturligvis, men det lar seg ikke nekte at det samtidig er noe dypt fascinerende og utfordrende ved tragedien. Den har et format og en fallhøyde som, i likhet med krigen, avdekker mennesket og tilværelsens sanne kvaliteter. Et økonomisk krakk gir oss rikelig med triste ting å snakke om i framtiden. Det er trist, beklagelig, men ikke kjedelig. Kanskje er kjedsomheten en større trussel mot bygda enn noe annet. Hvorfor ellers oppsøker folk dyre små leiligheter i sjabby bystrøk, kjedelige jobber og kulturtilbud de knapt benytter seg av - hvis ikke det var for følelsen av å bo der det skjer noe - noe uforutsett. Det forutsigbare, trygge, skremmer ungdommer like mye som det fascinerende farlige.

"Times of war are wonderful times" M.Thatcher

Det er veldig interessant det du sier der, kvitrer det entusiastisk på den andre siden av bordet. Dere menn er jo så opptatt av ytre handling, action og vold og slikt, jeg tror kanskje dere har noe å lære av oss. Vi kvinner står jo nærmere livet, slik var det i vikingetiden og slik…

Jeg forstår at du ikke er belemret med alt for mye historisk kunnskap, gneldrer det fra Jon. Jeg skal ikke gjøre noe stort poeng av at Hitler aldri hadde kommet til makten hvis Tyskland hadde innført kvinnelig stemmerett like sent som Frankrike. Men du kan jo begynne med 1. Verdenskrig, og de ekstatiske gledesutbruddene som fant sted i alle store byer. Eller synet på militærnektere hos europeiske kvinner etter 2. Verdenskrig. Falklandskrigen ble feiret som en nasjonal fest i både England og Argentina. "Times of war are wonderful times!" sa Margaret Thatcher. Vi har fått oppleve å bli en del av noe større enn oss selv, sa en kvinne foran et istykkerskutt hus i Bosnia. Det tar lang tid før folk innser hva krig egentlig er.

Jaha, men da kan en jo betrakte norske vinterolympiader og fotball-vekkelser som kontrollerte utbrudd av galskap som er å foretrekke fordi de forhindrer langt verre ting? mente jeg. Nu vart e veldig i tvil, svarte Jon tankefullt. 

Jeg ser ditt poeng, fortsatte jeg, men det er da en voldsomt reduksjonistsisk psykologisering du bedriver. Folk er da ikke så endimensjonale. Og er det noen som har latt seg forføre til å lovprise barbariet opp gjennom århundret, så må det da være de intellektuelle. Folk flest vil vel tross alt forsøke å hegne om det de har bygget opp.

Du har kanskje bodd lenge i Oslo, undret turisten anerkjennende. Du har nok ikke vært bonde hele tiden. Hva var det du studerte?

Han har et LHS-kurs i adekvate substitutter applikert på sementerte rollemodeller, skjøt Jon inn, og nikket til meg. Der fekk ho i propellen, sa han halvhøyt og blunket.

Eh… LHS?

Ja. LHS, - Livets Harde Skole, svarte Jon, med tilkjempet pedagogisk ro.

Jada, vi er nå jammen en fin gjeng av lystige svartseere, vi nordlendinger, med vårt enkle og liketille språk, rundet jeg diplomatisk av. Men vi blir aldeles rabiat av all denne fintenkinga hvis vi aldri får danse.

Og så gjorde vi det.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Om hjertelag og forstand – og å velge riktig side i konflikter.

Finlandshette

Stundom spisser det seg til konflikter som nesten alle synes de må ta stilling til. «Which side are you on» er en slik språkfille som fløt rundt mens praten gikk mellom politisk interesserte på 70-talet. Da skulle en enten støtte fortsettelsen av en stadig mer brutal krig i Vietnam, eller håpe på seier for et brutalt kommunistisk diktatur. Det var nå en gang de alternativ og aktører var for hånden den gangen, om en skulle velge side, noe svært mange av oss syntes at man måtte. Krig er tiden for store forenklinger, og ingen kunne forenkle som nettopp de «bevisste» som fulgte med og hadde tatt et standpunkt.

Vinterkrig i Finland

Bestemoren min vokste opp i en annen tid, og hun var vel det en helst kunne kalle «upolitisk». Men politikken kom til henne også, og tvang henne til å velge hvilken side hun ville stå på. Da de store kollegaene Hitler og Stalin laget sin ikke-angrepspakt, fikk Sovjet beholde halve Polen, de baltiske stater og Finland. Landene ble okkupert, og i de baltiske statene ble mange hundre tusen sivilister jagd inn i kvegvogner og deportert til den visse død i Sibir. Brutaliteten i den russiske okkupasjonen der var langt større enn den senere tyske hos oss.

I Finland støtte den røde armeen på uventet seig motstand, og det finske folket og deres skjebne fikk stor sympati i det offisielt nøytrale Norge. Bestemoren min var av de mange som strikket finlandshetter, denne tiden hvor balaklavaen fikk sitt norske navn. Hetten skulle varme det finske nabofolket som slåss mot Fienden, okkupasjonssoldatene til det verste regimet som verden fram til da hadde sett. Slik ble begivenhetene framstilt den gangen, og de som vil ta inn over seg historisk informasjon nå, vet at «skrekkpropagandaen» fra den gangen ikke var overdrevet.  

Senere skulle min bestemor få møte mange rødegardister. Men ikke i form av en mektig okkupasjonshær. Nå var de krigsfanger, overrent og “eingekesselt” av de fremrykkende tyske armeer og selv sent på slavearbeid, blant annet på det vesle stedet Engeløy i Nord-Norge. Og folk stakk mat til de utsultede og mishandlede fangene. Det var alltids forbudt, men det fantes vaktposter som med vilje så en annen vei, det gjaldt bare å vite hvem. Også bestemor gav mat til fangene, men det kunne gått riktig galt. En dag ble kjøkkenet fylt av høyere befal som trampet inn i sine blankpussede støvler ropte og skrek og truet med å skyte henne og resten av familien på grunn av deres bistand til fienden. Utenfor stod en russe-fange og gråt så sårt, en rømling som de hadde fakket og prylt ut av hvor han hadde fått fatt i nisten til flukten. Bestemor og resten av familien måtte høre lyden av at han ble skutt like etterpå, mens hun selv, som på sett og vis hadde ytt motstand mot begge sidene i denne verdenskonflikten, fikk leve et langt og fredelig liv.

Det ble jo fred til sist, og Vest-Europa ble befridd fra et fryktelig voldsherredømme. Uten det vanvittige offeret til den røde arme ville det neppe gått slik. Stemninga var like etter krigen slik at kong Haakon sommeren 1945 ved et tilfelle kunne «utbringe en skål for Stalin» uten at noen gren på nesen av det. Imens gikk russe-fangene på Engeløy fritt mellom gårdene, lykkelige over å ha overlevd, endelig befridd fra åket, og nå skulle de snart få reise hjem igjen. Noen hadde bange anelser, og de skulle få sørgelig rett. Nesten alle havnet i russisk arbeidsleir. Mange var for medtatte til å overleve et nytt leiropphold. Og de gamle konsentrasjonsleirene i Øst-Tyskland ble ikke lagt ned, en bare byttet ut fangene, og til dels ikke det en gang heller.

Om noen skulle forsøke å gi egne meninger autoritet ved å minne om at de selv «var med» i en tid som de henter «historiens lærdommer» fra, så skal du ikke la deg imponere av det. Historikeren Magne Skodvin sa en gang at det å ha levd i en bestemt historisk periode ikke med nødvendighet medførte at en hadde skjønt noe som helst av den. Men, fortsatte han, det er ikke uten videre et hinder for det heller. Ikke har jeg opplevd krigen i Norge, som relativt sett var nokså sivilisert sammenlignet med de erfaringene andre land måtte gjennom. Men jeg har tenkt mye på følgende: Kan en lære noe som helst allment av krigen? Under den kalde krigen var det mange som ivrig svingte sin pedagogiske pekefinger.

Men hva en eventuelt skulle kunne "lære av krigen"er meg fortsatt en gåte. Det finnes svært få eksempler på at noen der og da argumenterte for at det var rett – i betydningen minst galt – å støtte en av verdenshistoriens største forbrytere, Josef Stalin, for å kunne komme nazistenes redselsregime til livs. I stort monn nektet en å vedgå eller innse hva slags regime en forsvarte. Churchill forklarte skeptikerne at et land har ingen venner, bare interesser, og hvis nødvendig ville han en legge inn et godt ord for djevelen selv hvis Hitler skulle invadere helvete. Slik grunngav den gamle anti-kommunisten nødvendigheten av samarbeidet med Stalin. Jeg kan vanskelig se at det skulle være en allmenn lærdom. Nettopp slik hadde jo de borgerlige politikerne argumentert som ville la Hitler gjøre grovarbeidet mot bolsjevismen. En borgerlig skribent tok for seg dette «minste onde»-argumentet, jeg tror det var i 1936, dette at en mente det var realpolitisk klokt, for å bruke en vending fra Jesus, «å ville drive djevelen ut med Beelsebub»: «Det skal efter sikker autoritet være en uegnet metode», skrev han.

Ikke vet jeg, jeg har ingen sikre autoriteter til å hjelpe meg lenger. Det er bare så skremmende at så få av de som den gang hadde politikk som profesjon og interessefelt var i stand til å få øye på mer enn én fare av gangen. At for eksempel min a-politiske bestemor så å si per moralsk instinkt skjønte mer enn for eksempel den klartskuende anti-nazist og stokkblinde stalinist Nordahl Grieg. Er det noen grunn til å tro at det er annerledes i dag?

Ivar Bakke

En drittjobb til besvær

En gang i verden var jeg kelner. En gang i verden skrev jeg bokanmeldelser på nynorsk i Dag og Tid.                                             En av bøkene jeg skrev om var Lotta Elstads bok "En såkalt drittjobb"

For at du skal lese vidare i nett denne bokmeldinga, kjem først litt saftig «innside information» frå privatlivet åt bokmeldaren: Borna mine, som no gjer den klassereisa eg aldri eigenleg drøymde om, seier eg bør få meg ei utdanning og ein seriøs jobb. «Men eg trivst i jobben!», seier eg. «Ja, men kor lenge held du ut, trur du verkeleg du kan halde fram slik til du er over seksti?» Eg vert svar skuldig. Fordi eg har det mange kallar ein dritjobb, der sølet og skiten åt andre er den fremste oppgåva mi. Og der dei som ikkje kjem seg vekk har gode sjansar til å halde ut fram til uføretrygda, men ikkje fram til pensjonsalderen. Men eg vil ikkje misse jobben og er ikkje fast tilsett, så no over til noko litt anna.

SYSTEMTVANG 
Lotta Elstads bok om tilhøva for dei som arbeider på hotella til Olav Thon, synleggjer arbeidsdagen åt dei mange deltidsinnleigde innanfor hotell- og restaurantnæringa. Boka byggjer på eigne røynsler og er truleg representativ for ein bransje der underbemanning og høgt tempo er det normale, ikkje unnataket. Lønsskilnaden mellom dei høglønte kvitsnippyrka og dei andre har byrja å vekse att. Det har mange dårlege konsekvensar. Elstad gjer seg interessante reflek sjonar om den systemtvangen som fører til ein arbeidsmarknad der stadig færre skal rekke stadig meir, og der kontroll og dokumentasjon trugar med å forpesta elles trivelege jobbar. Kva skjer med eit arbeidsmiljø – eller det endelege argumentet i dagens debatt – kva skjer med produktiviteten på ein arbeidsplass der dei tilsette ikkje kjenner seg verdsette eller respekterte, men kontrollerte og utnytta? Og der dei, same kor fort dei spring, får høyre at dei må makte meir. Dei vil bort, om dei kan. Mange kan ikkje. Vil me at det skal vere slik?

Den stramme arbeidsmarknaden i etterkrigstida førde til at arbeidskraft var noko ein måtte betale for. Det vart på si side eit incitament til rasjonalisering og modernisering: Bort med tungt, manuelt arbeid, set inn kunnskap og maskiner i staden. Det lønte seg. Nett den auka kjøpekrafta åt vanlege folk sytte òg for at det var etterspurnad etter annan type arbeid; ho bidrog til moderniseringa. No vert denne utviklinga snudd att; køen av gjestearbeidarar gjer at alle som mukkar, kan verte skifte ut med dei som finn seg i alt. Det er ein konsekvens av politiske vegval. Det råkar kvardagen åt svært mange av oss, og mest utsette av alle er dei nye  landsmennene våre. Lotta Elstad veit av eiga røynsle at den eldgamle motsetnaden mellom arbeids- og kapitalinteresser ikkje er borte. Han er der framleis, jamvel om mange av dei som sit med definisjonsmakta har slutta å interessere seg for han. Dei som sit på den grøne greina har ein lei tendens til å tru at alle andre gjer det same. Etter å ha lese Elstads bok har dei inga orsaking.
 

MORALSK PÅMINNING
Boka syner fram eit aukande samfunnsproblem, slik dei det råkar opplever det. Elstad tydeleggjer også den «strukturelle skiten», dei mekanismane og interessemotsetnadene som skaper dei tilstandane ho skildrar. Boka er eit intelligent utgangspunkt for ein opplysande politisk debatt. Samstundes er soga hennar ei moralsk påminning om kor viktig den einskilde kollegaen er i eit arbeidsmiljø. Han som ikkje resignerer, men har mot og ansvarskjensle til å bry seg. Urettvise makttilhøve har vorte fjerna før. Det har ikkje hendt av di folk har teke seg saman og vorte snille og flittige, men fordi problema har vorte tekne ut or den private sfæren og gjorde til eit sams, politisk ansvar. Fordi alle har menneskeverd – dei er noko meir enn innsatsfaktorar i eit økonomisk spel. Kor det går med oss, er avhengig av evnene våre og ein god porsjon slump. Men det finst òg spelereglar. Dei kan endrast, om dei syner seg urettvise.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Fallen from grace

Vårt Lands Espen Utaker spurte 4.mai 2011: Hva får kristne til å forlate sin tro, og hvordan kan kirken møte dem?
 

Dette er mitt svar: 

Interessant og fortjenstfullt spørsmål. Hvordan svare ærlig på det uten å virke flåsete, respektløs støtende, full av prektig selvros? Jeg var en av dem som kanskje kunne blitt teolog, hvem vet. En som mente at fryktløs vilje til sannhet og erkjennelse ikke skulle være noe hinder for å beholde barnetroen. Og som kjente og kjenner mange sympatiske og intelligente kristne som kunne tjene som mot-eksempel på den mer anti-intellektuelle og kulturfiendtlige varianten jeg også har erfart. Jeg ville forstå mest mulig, leve i sannhet, for sannheten skulle jo gjøre oss fri. Denne tørsten, dette at jeg ikke sluttet å lete selv om jeg angivelig jo hadde “funnet fram”, det førte meg “dit jeg ikke vil”.

Det som bragte min kristne tro til opphør var en langsom konkretisering av det innforståtte kanaans språk og morgenandaktenes evfemismer, en slags oversettelse til norsk lavprosa, en levendegjøring av konsekvensene for folk jeg kjente og respekterte. Det var ikke til å leve med. De som vokser opp i og forblir innenfor “et trygt, kristent miljø” er beskyttet fra den slags rystelser, de kan beskytte seg litt ved å ikke tenke så mye på at deres medmennesker som “er av denne verden” faktisk skal fordømmes til evig pine. Eller de kan, slik jeg gjorde det, på det mest innstendige be dem om å komme til rette med sin gud som det het. Jeg ble møtt med mye tålmodighet og storsinn av mine ikke-kristne venner. Jeg utsatte meg for “farlige” impulser i form av sekulære tenkere. 

En av dem var Peter Wessel Zappfe, som bl.a. skrev “Om det tragiske” og “Lykksalig pinsefest – brannen i Grue kirke”. Gunnar Skirbekks “Nihilisme?” kunne også nevnes. Jeg lette også etter kristne stemmer som hadde tatt religionskritikken og det ondes problem på alvor og “hadde tvilt seg fram til et ja” som det het under EU-debatten.

Dostojevskijs “Brødrene Karamasov” var et stort anlagt forsøk fra en nyomvendt ex-ateist på å begrunne sin kristne tro overfor sitt miljø. Slik jeg leser Dostojevskij leverer han en av litteraturhistoriens sterkeste religionskritikk, mens det positive motsvaret til dette, som romanen skal munne ut i, ikke er fullt så vellykket. Og alle de nevnte forfatterne har det til felles at de ikke angriper religionen ut fra en enhetsvitenskapelig ambisjon om å vise at bibelen er irrasjonell overtro. Det er nok av pussigheter å gripe tak i der hvis en vil. Men et angrep av Øverlands type virker temmelig overfladisk og billig. De nevnte forfatternes angrep er moralsk basert, og det med en ærlig vilje til å forstå som ikke kan avfeies som billig harselas.

Dette er folk som har “gått til skriften” for å forstå, men som finner hele prosjektet nokså meningsløst etter hvert. Hvis Jesus er svaret – hva var egentlig spørsmålet? En kosmisk redningsaksjon fra Jesus for å blidgjøre en forrykt far så han ikke atter en gang faller tilbake til sine feberfantasier om å drepe og pine alle de som ikke tror på ham. Ja, jeg vet, man kan uttrykke det mer skånsomt, men det er nå det som er trusselbildet bak som skal gjøre oss alle så glade for at akkurat vi ble berget unna en ublid skjebne.

En annen forfatter som bidro til å gjøre min egen tilfredshet over å være frelst noe lunken, var den kristne russiske forfatteren Solsjenitsyn. I likhet med Zappfe stiller han meget effektfullt opp mot hverandre konkret historie og hvordan klerkene forklarer og forsvarer illgjerninger. I Solsjenitsyns tilfelle kommer den kommunistiske troen svært dårlig ut av denne konfrontasjonen – leserens lojalitet ligger ikke hos de som forklarer og forklarer hvorfor det onde som skjer er nødvendig og rettferdiggjort for å oppnå “den lyse fremtid” som kommunismen skal bringe. Min lojalitet ligger hos ofrene hvis død blir rettferdiggjort under henvisning til et eller annet abstrakt gode. “Hvis bare Stalin hadde visst det!” kunne fanger si som fortsatt hadde troen i behold. “Det har skjedd mye misbruk av kristendommen” heter det gjerne hos kristne. Begge parter synes å mene at det ikke foreligger noen sammenheng her mellom ideologi og praksis. Eller man snakker om de andres skyld. Man er “in denial” som det heter.

Den selvtilfredse tellingen av lik som mange kristne gjør overfor andre religioner eller ideologier synes jeg minner mye om fariseerens selvtilfredse bønn i tempelet. Dette selvtilfredse litaniet om de vantros fordervelige virkning på vår kultur er ikke bare pompøst latterlig, det er frekt i kvadrat. Kristne mennesker har gjennom historien vist seg kapable til hva som helst av grusomheter, den seigt tilkjempede respekten for annerledes tenkende, for demokrati og ytringsfrihet, har ikke hatt noen alliert i kirken, tvert imot. Og ja, jeg snakker om kirken og de kristne i samme åndedrag, på samme måte som man ber kommunister svare på hva som skjedde under kommunismen. 

Jeg tror det er en sammenheng her. Når kirken gir seg til å snakke med gudommelig autoritet, da er det ikke legitimt å gjøre opprør, og da blir maktmisbruket vanskelig å unngå.

Nå må jeg ile til og si at mange av dagens kristne i “Jesus er egentlig ganske grei han”-utgaven er ganske sikker på at det med helvete må være en slags misforståelse, de kjenner dørvakta til himmelen og er sikker på at det må være plass for alle uansett.  Mulig det. Men når angsten for helvetet (som opp gjennom kirkehistorien har spilt en slik stor rolle for denne religionens grep) slipper taket, da blir det lite til overs av både frykt og kjærlighet til Jesus. Jeg synes jo denne utgaven, som pålegger mennesket et menneskelig moralsk ansvar for hva det skal akseptere av teser fra en hellig tekst, langt mer sympatisk og harmløs enn den bokstavtro kristendommen.

Til de kristne som leser dette: Kan dere slutte å snakke om kristne forfulgte hver gang noen kritiserer bibelen eller de kristne? Det dreier seg ikke alltid om “hat” eller at noen “ikke vil forstå” eller er “sykelig opptatt” med de kristnes feil. Det kan like gjerne være en moralsk motivert motstand mot urett – og det burde også være et kristent anliggende. Når kirken engasjerer seg mot rasisme (som den nå heldigvis ofte gjør), så er det av samme grunn. Prøv å holde den muligheten åpen i hodet, og ikke behandle ateismen som om den var en smittsom sykdom som ødelegger moralen. Moral er det ingen av oss som har monopol på. Eller umoral. “For gud er vi alle amerikanere” skriver Bjørneboe med en melankolikers humor i “Bestialitetens historie”.  Menneske først, kristen så. Eller bare menneske. Det er til å leve med, begge deler. Mange av oss har det faktisk langt bedre nå, etter at troen slapp taket.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Cast away.

Det er ikke så ofte jeg går dit lenger. Det er hyggelig der, det er ikke det. Musikken er fin, og den hamres ikke ut av høyttalerne. En kan faktisk føre en samtale. Kanskje er det riktig å si at det er et sted en nettopp går til for bli viklet inn i en samtale. Eller lytte til brokker av dem. Mange av gjestene er stamgjester med en rik framtid bak seg og ingen der hjemme som lytter. 

I vårt land har vi få skriftestoler, men en god del bardisker. Der er det ikke diskresjon som etterspørres, men tilhørere. Her kan en iscenesette sitt liv, historien om det, ens egen rolle. Noen spiller en mektig, litt hult drønnende hovedrolle i sin egen fortelling.  ”Og da sa jeg det til henne – og da ble det pinadø stille i andre enden!” 

Andre framstår mer som statister i sitt eget liv. En må lokke det ut av dem:    ”…ja men hva med deg, hva tenkte du midt oppi alt dette?”  Spørsmålet kommer ofte overrumplende. ”Jeg?” sier de og ser litt stussende fremfor seg. ”Nei jeg…” Du kan bli vitne til en urframførelse, ikke så høyt og insisterende som han ved enden av disken, men mer verd å få med seg. Så vi finner et bord lenger inn i lokalet.

”Jeg føler meg litt sånn som han gammelredaktøren i Nordlandsposten.” sier min fremmede venn og lar det bli min tur til å stusse, før han fortsetter: ”Gudmund Andreassen het han..ja heter han vel fortsatt, selv om avisen for lengst er gått inn. Så ham på gata her om dagen, holdt på å gå bort og si at jeg har det på samme måten. Han skrev nemlig en gang at han vokste opp i en tid og på et lite sted som verdsatte helt andre kunnskaper og ferdigheter enn det en i dag etterspør. 

Gudmund, som senere altså ble redaktør, var som ung gutt flink til å jage sauer. Det hadde vært så kult å gå bort til denne velkledde herren, midt på torget i byen, og sagt det til ham. Du og jeg, vi er ikke som de andre her. Ikke vær redd, jeg skal ikke røpe noe til de andre som strømmer forbi oss. Vi er undercover. Agenter fra en annen verden, en annen tid. Det lukter ikke fjøs av klærne våre lenger. Men vi bærer på totalt unyttig sakkunnskap i en usynlig sekk full av minner. Jeg har ikke noe sted å gjøre av min, og av sentimentale årsaker har jeg ikke kastet den heller. Din er også usynlig for de andre, men jeg gjenkjenner litt av innholdet. Bondesønn. Oftest er den lett å bære, men noen ganger skjærer den seg ned i ømme skuldre og en får lyst til å kaste den fra seg. Men det ville kjennes som et svik. Jeg kunne jo ikke si det, så jeg gikk bare forbi. Ingen ville jo skjønne hva jeg snakket om. Totalt unyttig, som sagt.”

Tja, en vet jo aldri, sier jeg. Noen ganger er det som med Askeladden, som har en sekk full av ting som andre har kastet, men som kom ham til nytte en vakker dag. Og noen ganger blir folk hengende ved skrot de burde kvittet seg med. Gammel urett, forventninger og skuffelser, uskrevne jernlover, hva folk vil komme til å si. Den gamle drømmen de en gang hadde.  Ting tar ofte større plass enn en tenker over, begynner å eie oss. En skulle bli flinkere til å kaste, slik at også nye mennesker fortsatt kan finne plass hos oss. At vi selv får puste og rom til å bevege oss i. Det med den gutten som vokste opp et lite sted og var flink til å sanke sauer… Det var jo ikke hele historien, det var bare begynnelsen. Han var jo flink til mange ting. Til å skrive, for eksempel. Og så, mange år senere, dukker et fjernt minne opp. Totalt unyttig for en moderne tid. ’Kast den’, sa brødrene til Askeladden. Heldigvis gjorde ikke Andreassen det, han skrev en liten stubb i stedet, slik at han kunne gjøre rett for sitt honorar og at du skulle få vite at du ikke var helt alene i denne byen.

”En øl til?” sier han. Nei, jeg må gå. ”Hva er det i veien med klokkene her, de går jo baklengs?” Jo, det er vel for at sånne som oss skal sitte litt lenger. Men legg merke til tallene på urskiva, de er også plassert i omvendt rekkefølge. En skal være forsiktig med slike ur. Å skru tiden tilbake er det mange som har prøvd. Jeg er selv en av dem. Det går ikke.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Kvalme ved reisens slutt - en nattlig samtale i Bazarov-baren

Det er fascinerende med den nye digitale virkeligheten.En kan få komme til orde og diskutere direkte med folk en før bare leste om i avisen. Denne nattlige passiaren fant sted mellom forfatteren Kaj Skagen og undertegnede en sen kveldsstund. Foranledningen var Dag Solstad. Eller rettere, jeg brukte forfatterjubileet til å ta fram og lufte et par ideologiske kjepphester om å ta ideer og tankefigurer på alvor. Hvorfor poster jeg dette nå? Fordi essensen av det vi snakket om kom til å bli aktualisert noen få dager etterpå. Gjennom terrorhandlingen i Oslo og på Utøya ble den gamle innsikt at ideer kan drepe demonstrert på en uhyggelig måte. Hendelsen får meg til å poste dette, fordi jeg tror vi slumpet til å streife innom noe viktig: Jeg har kun gjengitt to av debatt-deltakerne og kun rettet opp tastefeil, ellers står det gjengitt slik ordene falt... 

Ivar Bakke: "En svermer og hans demon" Det måtte en krig til før man tok Hamsun alvorlig som politisk ideolog. Solstads høsting av unison jubel minner om måten man tilba Hamsun før krigen.
 

Kaj Skagen: Jubelen for Solstad er merkelig. Men slik er norsk offentlighet: den agerer på lukt. Der man luker et bestemt synspunkt, hiver man seg inn, for å være med. Dette er "lemensyndromet i norsk kultur", som Gunnar Skirbekk har beskrevet: Hos oss er bare ett synspunkt mulig ad gangen. Alle mener alltid det samme. Derfor blir det en overpopulasjon, som fører til kollektivt selvmord: alle vandrer mot havet og drukner. Så begynner det på nytt igjen.

Ivar Bakke: Hvis en er nødt til å mene det motsatte av folkemeningen for å gjøre seg interessant for parnasset, da har man virkelig gjort seg til slave av den kompakte majoritet. Som den amerikanske representanten tørt repliserte overfor Krustsjov når denne begynte å sitere Ibsen fra FN's talerstol: det har hendt at flertallet har hatt rett. Solstads angrep på Solsjenitsyn følger forøvrig nøyaktig samme logikk som Hamsuns sjikane av KZ-fangen Ossietzky. Solstad gir begrepet "ubehaget i kulturen" en ny betydning.
 

Kaj Skagen Her aner jeg forskjellige innfallsvinkler. Jeg har alltid hatt et hat-kjærlighetsforhold til Solstad, og kan rose meg av å være den første som så den metafysiske dimensjonen i forfatterskapet hans. Hans politiske synspunkter har egentlig aldri interessert meg. Angrepet på S. husker jeg ikke, finnes det en link til det?
16. juli kl. 23:28
 

Ivar Bakke (VG 5.2.1972):”I et sosialistisk land er det forfatternes plikt å hjelpe til med å bygge sosialismen. Å skrive ting som bryter med klare sosialistiske prinsipper er i strid med folkets interesser. Hvorfor skal folket trykke det som er i klar strid med deres interesser?”
 

Kaj Skagen Jeg er glad det ikke var meg.

Ivar Bakke Det er en særlig luksus vi har holdt oss med her i landet, at vi kan velge å blende ut et forfatterskap eller en annen talehandlings politiske implikasjoner. Det er som om hele vår kultur er pubertalt dekadent, og alt er like gyldig eller likegyldig - send in the clown, hovedsaken er at vi ikke kjeder oss i våre trygge liv. Solstads kommentar var til utgivelsen av Solsjenitsyn på norsk. Han har fastholdt sitt svermeri for stalinismen. Det synes mer motivert av kvalme ved reisens slutt over sine medpassasjerer enn noe politisk engasjement. Den politisk bevisste generasjonen. Yeah right. Jeg frambyr min huleste latter.
 

Kaj Skagen: Til Ivar: Du har nok rett i dette.
Men Solstad har ubestridelige kvaliteter som kronikør av vår tids elendighet. Og man kan lese Hamsuns samlede med stort eksistensielt utbytte.
 
Kaj Skagen: Har ikke Solstad underhånden levert den selvkritikken som her blir etterlyst ved å kalle hovedpersonen i sin oppgjørsroman for "Knud Pedersen"?

Ivar Bakke: I Bazarov-debatten gjorde du et poeng av at du delte den samme eksistensielle desperasjonen som de du angrep, i motsetning til folk som Slagstad som hadde funnet seg så alt for godt til rette i vårt sosialdemokratiske helvete. Det må være alderen, men jeg har stadig mindre sympati for politisk religionserstatning, det har liksom blitt prøvd før med dårlig resultat. Solstad (og Fløgstad) har aldri levert noen selvkritikk. Solstad uttalte at han ønsket å bli husket som en gammel kommunist. Men kommunisme er ingen historisk realitet i denne forfinede åndelige sammenhengen, det er legning med krav på respekt, der kritiske spørsmål er erstattet av dannet taushet.

 

Kaj Skagen: På en måte forstår jeg Solstad: Han vil ikke svikte sin egen ungdom, dvs. han vil ikke svikte nettopp den desperasjonen som lå under hans politiske stillingtagen, samtidig som han neppe har overskudd til å ta et idéhistorisk-filosofisk selvoppgjør, eller mener at dette er gjort underhånden i romanene. (?) Samtidig hadde et skikkelig oppgjør vært på sin plass - men har ikke Bernt Hagtvet tatt dette oppgjøret et par ganger?
 
Kaj Skagen Fløgstad har selvfølgelig ikke levert noen selvkritikk. Han var og er Moskva-kommunist.
 

Ivar Bakke: I take pride i å ha sviktet min ungdom. Det er en stor og slitesterk tankefigur som ligger under som premiss: Du skal være trofast mot din ungdoms idealer, ungdommen som kompromissløs sannhetssøker versus den slappe og sløve massen av A4-liv and all that. Vanlige folks alt for vanlige liv kjeder d'herrer poetokratene, man jager større vilt. FOLKET, ikke de folka du møter i butikken. Kjærligheten til abstraksjonene er omvendt proporsjonal med forakten for folk flest. Mye av desperasjonen handler om dette: Kvalmen over å være omgitt av vanlige folk i dette landet. Og utstøtelsen fra disse som nødvendig selvbekreftelse. Snart vrimler det av disse unntaksmenneskene. Men noen kan også være reflekterte. Solstad er det ikke. Og Fløgstad har aldri griset seg til med noe så vulgært som å kritisere sovjet-kommunismen, det vil jo være å mene det samme som folk i Bærum. Den historiske sosialismen er en stor elefant som ennå står der, men som ingen snakker om. Og han står i et glasshus.     17. juli kl. 00:17
 

Kaj Skagen: Jeg liker idéen om dannelsen som svik av forgangne faser. Jeg liker også tanken på at det må være mulig å finne et eget liv og følge et ideal uten å abonnere på folkemord. Men er ikke sosialismen død? Riktignok har "sosialistene" rykket inn som et nytt aristokrati i presse og statsadministrasjon, men er ikke trettheten deres synlig for alle? Den oppvoksende generasjonen vil finne på noe helt annet. Vi må bare håpe at det ikke blir i reaksjon på det som er.
 

Ivar Bakke: Tror land som har opplevd virkelig tabula rasa av den borgerlige verden vil være mindre tilbøyelige til å hause opp opprør som en slik forbilledlig egenskap pr se. Nettopp i begrensningen for (restrain of) livsynsberserkenes visjon om å gjøre alt nytt ligger det en besinnelse. Her kommer dannelsen inn som en påminnelse som er nødvendig. Vi trenger både sentrifugale og sentripetale krefter, og jeg tror i motsetning til Solstad og mange av hans guru-glupinger at vårt samfunn er historisk sett ett av de mer vellykkede verden har sett. Bl.a. gjennom sin evne til selvkorreksjon og kritikk. Solstad vil ha lojalitet fra forfattere til å sanere dette til fordel for en blodig utopi. Det er liksom mer swung over det enn reklamen på TV3. Jeg foretrekker det post-heroiske Europa.
17. juli kl. 00:37
 

Kaj Skagen: Problemet er at den freden vi nyter, er frukten av krig andre har ført, og at vår ferie roper opp ny krig.
17. juli kl. 01:22
 

Ivar Bakke: Jeg tror at den religiøse lengsel etter enhet med en større sammenheng er et menneskelig grunntema som fryktelig lett lar seg misbruke. Jeg tror rasjonalitet spiller en minimal rolle som historisk drivkraft. Men en slik forståelse må ikke med nødvendighet føre til at man oppgir kampen mot obskurantisme og eksistensielle prosjekt som oversatt til politikk viser seg å være storslagne feiltagelser. Det kan like gjerne føre til at man ikke lener seg tilbake i den tro at verden med nødvendighet går fremover. Men mye har vi oppnådd som er verd å kjempe for. Ingen grunn til å ta ferie. De som styrker angsten og hatet gjør det aldri. Vi slåss med andre våpen.

Kunsten å være morsom og kritisk - refleksjoner om det norske

Are Kalvø: ”Kunsten å være neger”  Samlaget 1996

En bokanmeldelse fra 96 om forskjellen mellom å være kritisk og moralsk poserende

 Å være neger i Norge uten å vekke forargelse er ikke lett. Det er en kunst.

"Derfor er det viktig at du ikkje er eksotisk og fargerik overalt og heile tida. Men når du først skal være eksotisk, er det viktig at du er skikkeleg eksotisk."

Det er Are Kalvøs tips. Han driver gjøn med norske fordommer på en delvis treffende, delvis fordomsfull måte. Han raljerer over «eksotiseringen» av det fremmede - at vi gjør det så fryktelig spesielt å ikke være norsk. Kalvø synes det er tåpelig å bli forbauset over at folk ser annerledes ut eller har andre vaner enn den lille promillen av norskinger her i verden. Det er jo greit, men det er samtidig et globalt fenomen en ikke behøver å moralisere så surmaget over heller. Spesielt ikke i en forsøksvis humoristisk bok. Det er vel det samme forhold som noen av de norske tekst-utdragene beskriver; at folk i en "negerlandsby" stimler sammen omkring den ubegripelig fremmede hvite. Hva som er normalt er vel et spørsmål om ståsted, der som her. Men Kalvø behandler dette fenomenet som om det var en særnorsk spesialitet, samtidig som hans sarkasmer virker noe overtydelige.

Boka skal forestille en slags bruksanvisning til det norske, til gjennomsnittsnordmannens oppfatninger, vaner og fordommer. Kan du dette, blir du akseptert, selv om du er neger. Kalvø er kritisk, samfunnskritisk, da vettu, og utleverer den norske væremåten til latter, slik brukelig skikk er. De som vil le av de andre, (de med fordommer) kan se naboen bli tatt på kornet. Joda, Kalvø er ofte morsom, ofte treffende. Men mest av alt synes jeg han slår seg selv på kjeften.

Kalvø selv lever av å spre generelle, nedsettende karakteristikker. Hans metier er å gi et nidbilde av det norske samfunnet. Og vi elsker det, ettersom karikaturen ofte forstørrer trekk som absolutt finnes, og som det er klokt å gjøre seg kjent med. Som han skriver:

"Dersom en nordmann gløymer å vaske trappa når det er hans tur, så er det fordi han er distré eller lat. Dersom ein neger gløymer å vaske trappa når det er hans tur, så er det fordi han er neger."

Moral: Vær obs på at individuelle særtrekk ikke blir til kulturelle artsegenskaper så snart de dukker opp hos innvandrere.

En slik moral ville, om den skulle gjelde alle, gjøre forfatteren arbeidsløs på dagen. Er det noen som lever av å spille på stereotypiske oppfatninger, så er det Kalvø. Denne boka er full av forsøksvis humoristiske karakteristikker av møringer, nordlendinger , nordmenn - sånn i største alminnelighet. Hele bokas konsept er å beskrive det typisk norske. For å gjøre dette har han valgt ut det mest outrerte innen bøker og slagertekster som skal dokumentere en generell fremmedfiendtlig holdning som "typisk norsk" .

Jeg tror det er både klokt og nyttig å anvende humor overfor fordommer mot innvandrere. Humor kombinerer ofte det gjenkjennelige og det uventede, og kan som sådan bidra til å snu opp ned på et "seriøst" tankemønster - hvor f.eks innvandreren med nødvendighet er et "problem" eller en "forpliktelse" - aldri en alminnelig medborger.

I Kalvøs bok er det nordmannen som er et problem, nordmannen med sin spesielle og sære kultur. Å antyde at folk fra Latin-amerika generelt sett har andre begreper om punktlighet i forhold til avtalt tid enn en nordmann eller tysker - det blir temmelig humørløst tabuisert som rasisme av Kalvø. Det er i så fall bare enkeltindividet som skal bedømmes. Samtidig utdeler Kalvø med raus hånd negative karakteristikker om den norske kulturen i største alminnelighet, eller han har (ofte ganske morsomme) visitter innenfor mindre del-kulturer i vårt land. Det virker jo veldig fromt av Kalvø - og det avspeiler vel kanskje hvor langt det er igjen før en kan behandle folk fra andre land som nordmenn flest.

I likhet med Odd Børretzens bok om "kunsten å forstå og bruke en nordmann" synes jeg denne boka savner mye av forfatterens vanlige kritiske potensial. Kritikken kommer utenfra, på vegne av den gode moral. Til tider blir den veldig utvendig og veldig humørløs i sine bitende sarkasmer. Og enda verre, hva humor angår: den blir forutsigbar. Etter hva jeg kan se, er forfatteren og jeg temmelig enig hva synspunkter og egne fordommer angår. Så det er, etter hva jeg kan se av boka, antakeligvis oss og et par tre andre tilbake. Mot bermen. Kringsatt av duster, gå inn i din tid. Det er ikke noe å le av, hvis en kjøper bokas beskrivelse. Jeg gjør det ikke.

Ivar Bakke

Ly

Nyttårsaftenen 72 må det vel ha vært, eller der omkring. Jeg ville ikke ha stolt for mye på årstallet hvis jeg var deg, det er så lenge siden. Men hvis det første tallet stemmer, så må jeg har vært elleve år. Er veldig dårlig på slike detaljer, det fins så mange ting som kan være verd å huske. Strømmen hadde kommet og gått i flere dager, det var ikke noe merkverdig ved det, bare en felles erfaring av praktiske utfordringer. Slikt gir noe å prate om mellom bønder, noe det i min barndom enda fantes mange av.

Tiden strør om seg, etterlater rekved som mister sin funksjon og mening. Av og til, når jeg synes at jeg må rydde opp i ordene og tingene, kan de stirre på meg som fremmede vesener fra en annen verden. 

Du vet sikkert hva et elektrisk aggregat er, og en traktordrevet kompressor har du kanskje også sett. Men hva er det der, - en tykk rørstubb med et tynnere rør innsveist i vinkel, og med en ende en kan strupe igjen? Den rakk aldri å få et navn, men ved å bruke denne dingsen som nesten tok livet av traktormotorer, kunne man trylle liv i melkemaskiner i strømløse fjøs. Tre den på motorens luftinntak, og du har vakuum nok til å melke. Det er ikke bra for motoren som spyr ut uforbrent diesel, men det gjør velsignet godt for melksprengte jur. Den er gammeldags og utdatert. Men en gang gjorde den nytten. Så også denne dagen, hvor den vesle tingen hadde vist seg aldeles uunnværlig. Men nå kan den sikkert kastes.

Men hvor var vi? Vi var på Stegen, hos onkel og tante, den siste dagen i et glemt år. De voksne hadde snakket om for lengst stilnede stormer, fra den tiden det virkelig var uvær, før du og jeg var født. Vi ungene hadde hørt historier som kunne fått våre egne indianerhøvdinger til å blekne. Men jeg har glemt dem nå, husker bare den blinde vissheten om at ingen ting egentlig var farlig. Pappa var ikke redd for noe, og han var jo her. Mødre var redde, så de kunne man imponere. Det ble tid for å bryte opp, det hadde frisknet på igjen, vi måtte hjem; 8 km, 3 barn, 2 voksne, 1 Ford Cortina 1300.

100 meter fra huset stanset pappa. Noe sperret veien. Det høljeregnet og i det bleke lysskjæret fra bilen var det ikke godt å si hva det var. Vindusviskene ga oss små glimt av en takbjelke med en forvridd blekkplate på. I kastene så det ut som en skadeskutt fugl som forgjeves forsøkte å lette. Kom den fra huset vårt? Braket fra stormen var ispedd uvante, skjærende høye toner. ”Ikke gå ut” sa mamma. Men det må man jo, en mann må jo det. Vi skulle hjem, og det som sperret måtte vekk. Så pappa fikk presset seg ut, og like etterpå hadde vi nok med oss selv. Et stormkast løftet på bilen, og for oss som satt inni virket det som om den stod på to hjul og ikke riktig visste om den skulle velte over. ”Nå velter vi” – jeg vet ikke om vi bare tenkte det, eller om vi ropte det. Og så gjorde vi det ikke. 

Du ble ikke særlig overrasket? Det ble vi. Gledelig overrasket. Og så var pappa tilbake, og bilen og verden var atter i vater. Vel fremme i garasjen ble vi stående en stund og lytte. Et eller annet sted ble en bygning revet i filler, - var det fjøsen vår?  Den kvasse lyden av bølgeblikk skar ubehagelig tydelig gjennom stormens buldrebass og regnets vanvittige applaus mot garasjetaket. Det er så annerledes å lytte når det er stummende mørkt og lyset tier. En blir selv så liten når det ikke er stort å se. Jeg var opprømt. Dette var spennende, et drama, og endelig fikk jeg være med. Det var en rus av det slaget som utgjør ungdommens fascinasjon for katastrofen. 

Den samme usårlige, nysgjerrige feber har jeg støtt på i fremmede menneskers ruinlandskap av minner. En gammel tysk dame hadde svart litt undrende og skamfullt da jeg spurte hva de hadde følt den gangen. De hadde vært opprømte og euforiske. De satt ikke lydige i kjelleren, men sprang opp på loftet for bedre å kunne se en by bli bombet i stykker, deres by. Men de var så usårlige, og så i live.

Vi stod og ventet i garasjen på at stormen skulle trekke pusten et øyeblikk. Mamma ville at vi skulle løpe inn i samlet tropp. Men en indianer kan ikke la seg hefte av den slags snakk. Så jeg stikker i forveien, og i det jeg når fram til ytterdøra hører jeg et brak bak meg. Like etterpå kommer de andre springende. Et bølgeblikk hadde funnet veien mellom oss. Men vi hadde funnet fram, alle sammen, i god behold.

I det sparsomme dagslyset kunne vi neste dag se restene av naboens låve. Den stod tom og uforsikret, og nå var halvparten av den borte. Markene var overstrødd av vrakgods som hadde strøket forbi på begge sider av huset vårt. Tøft. Jo nærmere, jo bedre. 

Vi var usårlige, og intet virkelig galt kunne skje. Bare nesten, og det var spennende. Da jeg var barn kunne nok verden av og til være kjedelig, det er så. Men så skjedde det slike ting som satte det trygge og intakte på spill. Men det var bare et spill, det var aldri tale om at en skulle miste det umistelige. Jeg var beskyttet, jeg hvilte usårlig i mine foreldres omsorg. Ingen grunn til å være redd for å springe ut i verden, en kunne alltids komme tilbake og få ly og tørre klær. Et lite rotskudd i ly bak store stammer. Hva visste vel jeg om å stå alene i stormen.   

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !      

Gode nordmenn

Det føles kanskje slik, men nei, vi står ikke "sammen"mot én gal mann, mange deler hans angst og hat, la oss snakke alvorlig med dem

Etter at krigen var over her i landet var det en kort periode av eufori. Mange som hadde opplevd samholdet mot en felles fiende brukte uttrykket “gode nordmenn”. Smak litt på det ordet. Det er ikke uforståelig ut fra den historiske sammenhengen. Det hadde sin motpol i de som hadde sveket dette erfarte fellesskapet, “quislingene”. Mange innen det politiske miljøet mente man burde “stå sammen” også etter krigen og ikke henfalle til mellomkrigstidens “partikjegl” og strid. Det var mange gode nordmenn som mente mye godt. Men kanskje ikke alltid like klokt, eller demokratisk, sett i ettertankens klare lys. Hvis en tenker etter da. Det synes jeg en skal gjøre. 

For det var jo ikke sant at Nasjonal Samling var alene om alle sine forestillinger. Det fantes mange tråder å nøste i som strakk seg langt inn i det etablerte politiske miljø, tanker som fløt rundt i tidens strøm som nå var blitt konfrontert gjennom en grusom krigserfaring, “proven wrong”. Det gjorde det fristende å late som om de aldri var tenkt, og at de nordmenn som hadde tenkt dem måtte være gale, ikke som oss.

Når det umiddelbare kollektive sjokket etter terrorhandlingen 22.7. 2011 og det like intenst opplevde fellesskapet langsomt løser seg opp som morgendis, skimter vi konturene av et nytt Norge. Tiden er kommet for refleksjon. Vi må snakke om det ubehagelige. Om hva Norge er blitt og hvordan vi skal leve ut våre forskjeller sammen. Og hvordan vi skal håndtere de som ikke klarer å leve med forskjeller, de som ønsker at vårt land skal bestå av en varm, tett monokultur som “står sammen” mot de som ikke er som oss. 

Det finnes egentlig mange slike, og de uttrykker seg på våre mange debattfora, vi møter brokker av disse forestillingene i mange samtaler og debattinnlegg.

Det følgende har jeg ved en rekke anledninger hevdet i samtaler: Jeg tror ikke Norge er så mye bedre rustet enn Le Pens Frankrike til å håndtere vår multikulturelle virkelighet. “La det gå av en bombe i Oslo utført av en islamistisk organisasjon, da tror jeg vi vil få se veldig mye grumsete komme til overflaten også i vårt eget land”. 

Jeg gjentok denne kjepphesten overfor et ungt menneske. Vi satt på Habibi kafé i Oslo. Det var to dager før bomben smalt. I den korte forvirrede tiden fra bomben gikk av til gjerningsmannen var pågrepet, var det flere på Fremskrittspartiets Facebookside som hadde konklusjonene klare. De snakket ikke om en gal mann, de snakket om islam. Det samme skjedde mange steder. Flere av våre nye landsmenn opplevde å bli sjikanert på åpen gate og gjennom telefonoppringninger. Mobben var i gang med å gi luft for sine følelser. Så viste det seg at gjerningsmannen, etter å ha myrdet nær hundre mennesker* på AUFs sommerleir på Utøya, ikke var en islamistisk terrorist, men en som drev et personlig korstog mot de multikulturalistene som han mente hadde åpnet våre grenser for folk som ikke tilhørte den vestlige, kristne kulturkrets. 

Oi. Hvordan skal dette innordnes i den store fortellingen om oss og dem? Siv Jensen forklarer oss at det ikke handler om politikk, "nå er vi alle AUF’ere" og nå må vi stå sammen. 

Det er flere som sliter med å oppdatere fiendebildet: "Det var et anslag mot Arbeiderpartiet. Han mener han har gjort et oppdrag”, sier tiltaltes forsvarsadvokat. VGs oppfølgningsspørsmål er megesigende: "Hvorfor har han brukt en metode som tidligere har blitt forbundet med islamister?"

Jøss. Er det ikke bare islamister som gjør sånt da? Nei det er ikke det, kjære VG og andre gode nordmenn. Denne paranoiaen er det mange som deler. Det er skremmende mange som støtter de som bruker vold mot sivile, ikke-stridende, ut fra en tanke om kollektiv skyld. Det er skremmende mange, spesielt innen Fremskrittspartiets velgerskare, som er tilhengere av dødsstraff, opphevelse av asylinstituttet, som støtter folkerettsstridige angrepskriger, bombing av sivile etc. Men de er så visst ikke alene. Hadde det bare vært så enkelt. Det er mange bra folk som vegrer seg mot å tenke over ubehagelige trekk ved sine ideologier. Strengt tatt gleder det vel de fleste av oss.

Det var skremmende mange, også i vårt land, som frydet seg da Twin Towers raste sammen, slik mange nordmenn frydet seg over nyheter om tyske byer som var bombet i grus eller over synet av "tyskertøser" som ble skamklippet. De syntes vel de hadde noe å hevne. Gode nordmenn har en tendens til å tro at vold og “ekstremisme” er en slags sykdom vi er forskånet for, noe man må være gal eller islamist eller tysk eller i alle fall utlending for å være eksponert for. Det er fullstendig historieløst. Krig gjør noe med mennesker, og ikke alt er ikke bare trygt samhold, noe av det er riktig stygt. Det skjedde også her hos oss, både under og etter krigen.

Det samfunnet vi har maktet å skape i den vestlige del av verden etter annen verdenskrig er et historisk unntak fra normalen. Det normale er at normale mennesker som du og jeg kan ta livet av hverandre. Av mennesker vi ikke en gang har noe personlig imot. Det er tilfellet i krig, men også det man i tidligere århundrer kalte fred i vår kristne, vestlige kultur. Det er visst på tide å minne om det, før vi faller den gråtkvalte nasjonalistiske fella der en står sammen mot De Andre.

Vår liberale, fredelige sameksistens i vårt fredelige land er en skjør hinne av sivilisasjon over en akutt mulighet for katastrofe. La oss kjempe hver dag for å beholde det slik fortsatt. Og ta til motmæle mot de som ønsker enighetens og det nasjonale flokkens tette varme. Vi er uenige og vi skal fortsette å kjempe for ulike verdier. Det kalles demokrati. Men demokratiet forutsetter et minimum av verdifellesskap. Om måter å være uenig på. Om hva en noenlunde anstendig oppførsel overfor fremmede er. Om å fastholde visse rettigheter for alle de vi bor sammen med. Også de som ønsker å arbeide for et samfunn hvor deres opponenter ikke får samme rettigheter som det de selv nyter godt av. Vi må tåle deres meninger blant oss så lenge de ikke selv griper til vold. Men vi må også bekjempe deres holdninger. Der er det mye ugjort arbeid som ligger foran oss. Å sykeliggjøre politisk motiverte drap og å “stå sammen” i et intimitetstyrannisk fellesskap er en enkel, men kortsiktig løsning. Det er ikke det vi trenger pressen til nå fremover, til atter å zoome inn på de etterlattes fortvilte, rådløse ansikter og spørre hva de føler. Det er obskønt. La det private være privat, og la oss bearbeide de politiske og ideologiske implikasjonene av denne terrorhandlingen i en resonerende, borgerlig offentlighet. Det er på tide å snakke politikk igjen, forsøke å forstå, skaffe seg kunnskap.   

*Tallet ble nedjustert etter hvert - dette blogginnlegget ble skrevet to dager etter hendelsene.