Historisk metode - noen lekmannsfunderinger

Hva forstår du med

a) Årsaksforklaringer

Årsaksforklaringer (eller kausalforklaringer) viser til hvordan eksterne faktorer påvirket livsbetingelser og handlingsalternativ for den gruppen som en studerer. En kan referere til årsaksforklaringer som om de var ukontroversielle og selvforklarende. (“På grunn av krigens behov for fast tredekke, forsvant arbeidsledigheten for bygningsarbeidere i Stjørdal våren 1940”). En kan også referere til en lang kausalitetskjede, hvor en hopper bukk over en rekke mellomliggende ledd som forutsettes kjent og innlysende. (“Børskrakket i New York førte til arbeidsledighet for snekkerlærlingene i Trondheim et år senere”) Slik operer en gjerne med årsaksforklaringer i den faktiske historieskrivning – uten egentlig å gjøre annet enn å oppgi grunner som en mener er selvforklarende. Strengt tatt er det ikke nok å vise til et empirisk sammenfall mellom to fenomener, en må forklare hva som er den bevirkende mekanismen bak denne samvariasjonen. I alle fall hvis det en viser til er kontroversielt eller usikkert.  

I årsaksforklaringer skiller en mellom dypereliggende og utløsende årsaker. En kan oppgi misnøye med fremmedstyre og ønske om nasjonal selvråderett som en dypereliggende årsak eller premiss, for så å beskrive en plutselig militær svekkelse av okkupasjonsmakten som den utløsende årsak til opprør. Når en snakker om indre årsaker, fokuserer en på hvorfor visse ytre impulser blir utslagsgivende internt i den gruppen en studerer - eller ikke. Har preg av nødvendig tilleggsforklaring, stillet overfor det faktum at grupper reagerer så forskjellig i tilnærmet like situasjoner. Noen grupper reagerer ikke på de handlingsincitament som situasjonen frambyr, mens andre utnytter høvet, og en må forklare de gruppeinterne årsakene til dette.   

Årsaker kan være tilstrekkelige, nødvendige eller medvirkende. Førstnevnte finnes knapt for sosiale fenomener, medvirkende er langt de vanligste. I en historisk fremstilling av fjerne tider er det opplysende å gjøre rede for de nødvendige årsaker, grunnbetingelsene for at et handlingsalternativ skal framstå som et reelt alternativ. Det kan forhindre anakronistiske forventninger til aktørene. (“Hvorfor tok ikke Hans Nielsen Hauge hurtigruta nordover?” Hvorfor meldte ikke Luther seg ut av kirken?) I den svake, og vanligste, form av årsaksforklaringer, kan man liste opp ulike årsaker hvis samlede effekt er at det som skjedde virker både mulig og sannsynlig – men uten å hevde at det som skjedde var en “historisk nødvendighet”. Det åpner opp for også å tillegge individuelle, menneskelige forskjeller en betydning for historiens gang. Og det bringer oss over til neste gruppe av forklaringer:

b) Motivforklaringer

Motivforklaringer forklarer hendelser ifra “innsiden”, dvs. aktørenes egen virkelighetsforståelse. Motiv forstås som utslagsgivende, forklarer handlinger eller passivitet. Ulike historiske perioder og sosiale sjikt frambyr svært varierende grad av valgmuligheter og handlingsalternativ. I et generelt, langt historisk perspektiv, har den reelle valgmulighet økt for de fleste. Menneskene er (slik jeg ser det) ikke determinerte objekter som reagerer med lovmessig forutsigbarhet på ulike ytre faktorer. Vi har ulike forståelser og verdihierarki som påvirker våre valg og motiverer til handling. Fordi det er slik, blir det relevant å vite hvordan aktørene forstår seg selv, hva deres handling er motivert av. Slike tankemønstre skaper historie i form av brudd og opprør – eller opprettholder tilstander og institusjoner. Mentalitets- og idemønstre blir forstått som utslagsgivende faktorer for konkrete historiske hendelser – ikke som funksjoner og mentale avspeilinger av de historiske forutsetningene.[1]

c) Funksjonsforklaringer

En forklaring der en definerer oppkomst av samfunnsgrupper eller bevegelser som en følge av at de er “hensiktsmessige”, dvs. utfører bestemte samfunnsmessige funksjoner. Disse funksjonene er avledet av de behov som den historiske situasjonen til en hver tid frambyr. En slutter seg til årsak (behov) ut fra virkning. Det er en tilnærming som kan bidra til å kaste et lys av rasjonalitet over historiske fenomen (f.eks. religiøse tradisjoner og gamle skikker) som ellers kan virke veldig fremmedartede. En kan tenke seg at en religiøst begrunnet rite gjennom århundrer gjennomgår følgende utvikling: Den kan først ha en manifest funksjon (for å bruke Robert Mertons uttrykk) der deltakerne vet hvorfor de utfører handlingen (“Nå går du og setter grøten på lovegolvet, ellers vil gårdsnissen hevne seg! Du husker hvordan det gikk sist jul, da du glemte å gjøre det, og ho Kora kasta kalven!”)  Etter hvert kan meningen med en slik rite bli uklar for deltakerne, vi kan og si at riten har en latent funksjon. (“Nei jeg vet heller ikke hva som er meningen med dette tullet, men det blir nå ikke jul uten at vi gjør det. Og du vet jo hvor lei seg Olemann blir hvis han ikke får være med på det”).         

Gi korte eksempler på årsaksforklaringer, motivforklaringer og funksjonsforklaringer.

Årsaksforklaring.

Medisinsk forskning kan si oss noe om virkningen som domestiseringen av husdyr gjennom årtusener har hatt på den genetiske pool i Europa mht. resistens overfor ulike sykdommer. På det amerikanske kontinent hadde urbefolkningen ikke domestisert klauvdyr. Dette viser seg å være en skjebnesvanger forskjell og en viktig årsaksforklaring til desimeringen av urbefolkningen etter at den hadde den blandede fornøyelse av å bli “oppdaget” av europeerne. De fleste døde ikke som følge av voldshandlinger, men av sykdommer som vi i dag betrakter som banale. 

Motivforklaring.

I Ian Kershaws tobinds Hitler-biografi kan en spore en vending bort fra den funksjonalistiske historikertradisjonen som hadde innordnet anti-semittismen som bare et element blant mange i nazismens sammenraskede “catch all”-ideologi. I den intensjonalistiske skole som Kershaw tilhører, blir antisemittismen forstått som en motiverende drivkraft. Hitler handler som han gjør fordi han tror på det han selv sier i sine taler: det tyske folk kjemper en eksistenskamp mot den internasjonale jødedom der bare en part kan seire, noe tredje alternativ finnes ikke. Politikken følger konsekvent denne forestillingen, ja den blir en konsekvens av den. 

Funksjonsforklaring.

Kapitalismens “aktørløse intensjoner”, Hitler som redskap. Kapitalismen trengte en fascistisk bevegelse for å knuse de krefter som utfordret dens dominans. Man “oppfinner”, dvs. overdramatiserer, den bolsjevistiske revolusjonære fare for å mobilisere småborgerskapet. Den konkrete fascistiske bevegelsen som oppstår av angst- og hatpropagandaen, støttes og benyttes til egen økonomisk fordel. Dens funksjon blir å undertrykke arbeiderklassens krav og dens organisatoriske kamp for sine rettigheter.

Ulike retninger innenfor samfunnsfagene har lagt ulik vekt på de tre formene for forklaringer. Nevn eksempler på slike retninger og hvilken begrunnelse de har gitt for å foretrekke den ene forklaringstypen framfor den andre.

Generelt kan det sies at de ulike fagene i liten grad begrunner sine valg. Det eksisterer en faglig tradisjon en sosialiseres inn i, en lærer seg å bruke en verktøykasse av begreper, fagets doxa tilsier at det finnes spørsmål en stiller og ikke stiller. Eklektikere vil kunne bli møtt med skepsis fra de skriftlærde, de som vokter tempelporten vil komme med innvendinger av typen “Brox er jo ingen faghistoriker”. Nå behøver ikke en innsnevring av forskningsfelt eller metode være forlenet med noen arroganse på eget fagfelts vegne, med mindre man hevder at metoden en bruker er den eneste farbare for å produsere relevant kunnskap om et emne. Det kan like gjerne være snakk om spesialisering og arbeidsdeling, begrunnet i realisme mht. hva f.eks. en historiker eller sosiolog kan rekke å sette seg inn i og skaffe seg en begrunnet oppfatning om. 

Mitt inntrykk er at historikerfaget har åpnet seg mot andre fagfelt og i stadig mindre grad er preget av berøringsangst. Det har profitert på å bli det Kjeldstadli kaller en kjøter, det har oppstått vitale hybrider i møte med andre vitenskapsgrener. Humanvitenskapene har levert viktige bidrag til forståelse av historiske fenomen, men også viktige innspill til en kritisk selvrefleksjon omkring historikernes fremstillinger. Historiefaget har da også adoptert mange generaliseringer og begrep fra samfunnsvitenskapene i sin prosa. Men historiefaget kunne, som andre fag, ha tjent på en større filosofisk refleksjon omkring sine språklige kategorier og implisitte påstander om hva det er som er de menneskelige drivkrefter og motiv for handling i historien[2].

Statsvitenskap. Adskiller seg fra historiefaget mer gjennom perspektiv og fagbegrep enn valg av studieobjekt. Statsvitenskapen fokuserer på det politiske systemet, gjerne innenfor et kort tidsperspektiv. En søker sammenhenger som i prinsippet har generaliserbar gyldighet. Forskningsoppgavene kan være så vidt forskjellige som å forklare en konkret historisk hendelse, predikere utvikling på verdensmarkedets råvarepriser, eller forklare allmenne fenomen som at demokrati tendensielt ikke går til krig mot hverandre. De to sistnevnte oppgavene ligger utenfor historikerfagets emner, men statsvitenskapen vil naturligvis bruke historisk empiri som basis for sine slutninger.

Der historikere fokuserer på kontekst-spesifikke årsaker vil samfunnsvitere lete etter allmenne årsaker, mer eller mindre analogt til realfagenes jakt etter naturens lovmessigheter.  I sin sterke form forutsetter statsvitenskapen at mennesket som homo politicus er et noenlunde predikerbart artsvesen, at visse forhold danner betingelser som igjen skaper en betinget adferd. Mennesket forutsettes i regelen å være rasjonelt i betydningen nyttemaksimerende. Forklaringene er ofte funksjonalistiske. I dag er det vanlig med en tilnærming hvor teori ikke forstås som sann eller korrekt avspeiling av “virkeligheten”, men en modell som forsøker å forklare en definert, avgrenset del av den med utgangspunkt i et begrenset utvalg av variabler og forutsetninger. Gjennom denne prosedyren utledes empirisk testbare påstander. Ikke så forskjellig fra historikerfaget vil jeg tro, men med et langt større spillerom for et menneskelig grunnmotiv om å lære noe av fortiden. Det kan utarte til en over-generaliserende, a-historisk jakt etter kontekstløse, “evig menneskelige” grunnbetingelser. En utleder lovmessigheter, funksjonelle forklaringer, kataloger over faktorer som under visse betingelser vil føre til bestemte resultat. Dette er en virksomhet historiefaget avviser som en disiplinærforseelse mot sin egen fagdisiplin. Historiefaget er orientert mot det faktiske, avgrenset av tid og rom, das Einmalige. Historien gjentar seg aldri, det blir gjentatt av våre historikere med en regelmessighet som kan minne om et litani. 

Men hvor strengt er dette skillet mellom disiplinene? Holder dette historikerfaglige idealet om ikke å generalisere, men holde seg til det avgrensede, konkrete? Hva skjer hvis en konfronterer det med empirien, i form av historikernes fortellinger om fortiden? En hver fortellende framstilling av et forløp gjør bruk av allmenne, ordnende begreper og underforståtte common sense-forestillinger som forutsetter det generaliserbare. Det er soldater som støter sammen i slag, for å nevne to allmenne, generaliserbare begrep som en historiker naturligvis benytter i framstillingen av den konkrete hendelsen. Historikeren gir oss opplysninger om årsaker og motiv til de som utløste konflikten, forklart gjennom begrep og motiv som også leseren vil kunne kjenne igjen fra sin egen livsverden. Fordi: uten slike språklige referanser til das Allgemeine, har vi ingen muligheter til å få forståelse av das Einmalige ved den konkrete historiske hendelsen. Spissformulert kan en si, at for faget historie er generaliserbare lovmessigheter noe en i praksis stilltiende forutsetter for å kunne forklare konkrete historiske hendelser, mens for statsvitenskapen og sosiologien er historiske forløp noe man benytter for å utlede sosiale lovmessigheter. Men det er en spissformulering. I praksis er historikeren så vel som sosiologen og statsviteren flittige brukere av “lukket generalisering”. En lukket generalisering er en påstand om hva som er typisk for menneskelig sosial atferd, men case-spesifikt, innenfor et nærmere definert samfunn eller tidsavsnitt som en beskriver. Men om tendensen til generaliseringer innen samfunnsfagene er dalende, så synes historikerfaget å følge motsatt tendens:

“Det ser ut til at historikere i økende grad bruker generaliserende hypoteser fra andre samfunnsvitenskaper bevisst og uttrykkelig for å forklare faktiske historiske fenomener. Samtidig blir det vanligere at de utsetter slike hypoteser for kritisk prøving i lys av historisk materiale, for å se om de er holdbare, eller om de bør modifiseres eller forkastes. Også på denne måten bidrar historikerne til en generaliserende samfunnsforskning.”[3]

Idé- og filosofihistorie, filosofi. Ideene som “første beveger”, lite opptatt av materielle forutsetninger og interesser, eller den konkrete historiske kontekst ideene oppstår i. Historien blir et evig seminar der filosofer og ideologer fører en “tidløs” samtale med hverandre på tvers av århundrene (et opplagt tema for fruktbar kritikk fra historikerhold). Har som grunnleggende premiss at motiv og tanke er viktige forklaringer på historiske forandringer, i den grad man befatter seg med historisk utvikling i bredere forstand.

Filosofifaget synes også å ha gjennomgått store forandringer mht. hva som gjøres til gjenstand for refleksjon, og historiefaget har fått flere innsiktsfulle bidrag fra filosofene. Jeg vil spesielt fremheve den britiske filosofen Jonathan Glovers bok Humanity – a moral history of the twentieth Century[4], en særs kompetent historiskdrøfting og et glimrende eksempel på det historikeren Kåre Lunden, med et lån fra avlslæren, har kalt intellektuell heterosiseffekt. [5] 

Mentalitetshistorie er egentlig en underdisiplin av historiefaget. Kan sees på som en fjern slektning av idéhistorien, men vektlegger utbredte folkelige forestillinger fremfor et utvalg av den filosofiske kanon.

Samfunnsøkonomi. Forklarer hvordan og hvorfor produksjon og forbruk organiseres ulikt i ulike land og til ulike tider. Homo economicus - mennesket som rasjonelt handlende vesen, motivert av materiell egeninteresse; politikk, samfunn og historie forstått som aggregering av materielle interesser. I denne ortodokse form av faget blir ideologiske begrunnelser, religiøse/moralske overbevisninger i regelen ignorert, eventuelt forstått funksjonelt som overbygning/vikarierende motiv for egeninteresse og nyttemaksimering. Økonomien forklarer det meste av historien, “just follow the money”.   En kan beskrive det som en heldekkende årsaksforklaring kombinert med et eneste (taust forutsatt) motiv som konstant gjeldende faktor. Liberalister og marxister har svært ulike resepter for hvordan en skal nå samme mål for materiell velstand, men de møtes her ut fra et nokså likt menneskesyn mht. hva som er det viktigste incitament for menneskelig handling. Begge vet hvordan man kan underordne en komplisert og motstridende verden under en teori som er elegant, alt-forklarende og feil. Nå er min polemiske form ikke ment som noe forslag om å kjøre historiefaget tilbake til et før-marxistisk stadium. Faget samfunnsøkonomi har naturligvis levert en rekke gode begrep og delforklaringer på fenomen som ofte ble neglisjert i tradisjonell politikk- og elitefokusert historieskrivning. Men det er også den disiplin innen humaniora som vist minst evne til grunnlagsteoretisk problematisering av egne posisjoner, hvilke forestillinger om mennesket som går forut for de økonomiske modeller og innhentingen og organiseringen av fakta.       

Psykologi/psykiatri. Den psykologiske innfallsvinkelen på historiske fenomen vil ha fokus på motiv- forklaringer og enten sykemelde diverse politiske ledere, eller generalisere friskt ut fra individnivå. Generelt blir det ofte innvendt mot psykologien at den kun forholder seg på individnivå og ikke har blikk for det samfunnsmessige. Eksempelvis at bransjer preget av usikkerhet og grov utnyttelse av arbeidsstokken genererer psykiske problemer og angst, men at ofrene for denne strukturelle urett av psykologien kun blir møtt med strategier en må utkjempe alene mot sin indre fiende. Men det finnes også eksempler på forsøk fra psykologisk hold på å gripe massefenomen.

Innenfor bl.a. den norske kulturradikalisme var det både før og etter krigen visse forsøk på å gripe fascismen med en cocktail av Freud og Marx. Fascismens ideer og forestillinger, idealiseringen av vold og rasisme, underkastelsen under en fører – en kan velge å argumentere mot dem, eller en kan rubrisere ideene som patologiske følgeskader av en autoritær, seksualundertrykkende barneoppdragelse. Den mest kjente advokat for dette syn er vel Wilhelm Reich med sine sexualökonomischen Forschungen og hans bok “Die Massenpsychologie des Faschismus”[6]. En form for forskning som vanskelig lar seg skille fra ikke-falsifiserbart “after dinner talk”. De fleste vil vel kunne finne empiri som understøtter hypotesene, spesielt hvis en har hatt en lærer eller sjef man ikke liker. Og skulle en støte på innvendinger, har den seksualøkonomiske forskningen et rikholdig repertoar av immuniserende karakteristikker parat.[7] Det finnes en rik litteratur som forklarer ulike diktatorers handlemåte ut fra psykiske handicap. Den mest berømte norske varianten er Johan Scharffenbergs offentlige fjerndiagnose av Hitler gjennom 16 kronikker i Arbeiderbladet 1933. I den avsluttende artikkelen heter det at    

”De her nevnte trekk kan godt passe inn i et velkjent sykdomsbilde – den paranoide psykopat, nærmere bestemt profeten på grensen til sinnssykdom. Det kjennes gjennom hele historien eksempler på at denne type kan rive mennesker med seg og skape store bevegelser ved psykisk smitte.”[8]  

Men nå er verken Reich eller Freud spesielt sentrale figurer i dagens psykologi. Men skulle noen psykologer ha tatt på seg oppgaven med å utdype begrepet “psykisk smitte”, ville jeg ha den mest levende interesse av å lese resultatet.

Men det finnes bidrag fra psykologien som har vakt større resonans og interesse i historikermiljø. Pioneren var Stanley Milgram.[9] og hans eksperiment på frivillige kandidater som ble utført på Yale University. Som et eksempel på fruktbare møter mellom ulike fagdisipliner, kan det nevnes at Milgrams forsøk ble inspirert av Hanna Arendts bok “Eichmann i Jerusalem”, hvor hun bruker begrepet “ondskapens banalitet”. De nedslående resultatene hva angikk forsøkspersonenes villighet til å adlyde oppfordringer om å påføre andre smerte, bidro til flere lignende eksperiment (Jerry M. Burger, Santa Clara University, USA og Philip Zimbardo ved Stanford University, USA), alle med samme dystre resultat. Denne kunnskapsproduksjonen fra sosialpsykologien står i skarp kontrast til den psykoanalytiske innfallsvinkelen, hvor ondskap betraktes som patologiske følger av hendelser i de formende barneår. Sosialpsykologien synes bedre egnet til å levere historikerfaget relevante, generaliserbare innsikter i massepsykologi og dramatiske forandringer hos normalt velfungerende folk. Det er innsikter som kaster lys over de orgier av brutalitet som historien leverer så mange eksempler på, utført av “ordinary men”. For Zimbardos tilfelle måtte eksperimentet avbrytes på grunn av at deltakerne gikk så opp i rollene sine at de utviklet klare sadistiske trekk – mens noen av ofrene ble traumatiserte. Zimbardo ble brukt som vitne etter Abu Ghraib-skandalen, og han ga ut en bok hvor han sammenligner resultatene fra det avbrutte eksperimentet og det som skjedde i Abu Ghraib.[10]     

Sosiologi. Der historiefaget idealtypisk forsøker å forklare det spesielle ved hjelp av det allmenne, vil sosiologien i likhet med andre samfunnsvitenskaper forsøke å utlede det allmenne av det spesielle. Eksempler på slike lover er Robert Michels “oligarkiets jernlov” eller Emil Durkheims hypotese om at selvmordsraten i et samfunn henger sammen med graden av sosiale forpliktelser på enkeltindividene. Motiv- og funksjonsforklaringer preger de fleste arbeidene vil jeg tro[11]. Sosiologien tenderer mot synkrone studier, men har også fulgt utviklingen innenfor en sosial institusjon (familien, dommere, fengsel, asyl, munkeorden etc.) gjennom århundrer, men (med noen viktige unntak) uten å legge så stor vekt på institusjonens samhandling med det omskiftelige samfunn den opptrer i.    

Sosiologien leverer ofte nyttig informasjon om hvordan ting er, og også hvordan ting har utviklet seg over tid. (Den interessante historikerfaglige debatten om hvorvidt en kan forstå hvorfor forandringer skjer gjennom en god beskrivelse av hvordan et samfunn er, får stå hen). Sosiologi interesserer seg ofte for mentalitet og gruppedynamikk, men kan også undersøke forskjeller i materielle betingelser (f.eks. undersøke utvikling i graden av lik lønn for likt arbeid). En kan beskrive sosiologien som en av historiefagets flittigste råvareleverandør av empiriske studier. Faget har også gitt viktige bidrag til forståelse av hvordan institusjonell makt virker og hvilke funksjoner de har. Sosiologen og historikeren jakter i det samme terrenget, men med ulike fangstredskap. Der hvor historikeren vil peke på særpreg, forskjeller og brudd i historien, vil sosiologen ofte lete etter felles, stabile grunntrekk bak skiftende ideologiske konjunkturer og gruppers selvrepresentasjon. Det har i praksis vært en viktig impuls til identifikasjon og forståelse mellom grupper som har stått langt fra hverandre. Et for historiefaget relevant eksempel er Nils Christies studie av norske fangevoktere i de såkalte serberleirene. I tematikk og konklusjon kan den sammenlignes med Christopher Robert Brownings Ordinary men[12]. Kvintessensen hos Christie er at

“Jeg fikk ved denne undersøkelsen anledning til å bli kjent med et stort antall nordmenn dømt for ekstreme former for mishandlinger eller drap, og med meget få unntakelser i tankene vil jeg våge å si: de var, og er trolig også, som oss.” [13]

For å sette temaet sosiologi og historie inn i en norsk kontekst, bare et par streker til et riss av etterkrigs-Norges mentale kart: Det var lenge noe i retning av et tabubrudd å sammenligne nazismens jødeutryddelse med noe som helst annet. Og for å være i stand til å utøve en slik einmalig brutalitet som nazismen var, måtte man helst være tysk eller gal eller utsatt for prøyssisk disiplin – hvilket for mange kom ut på ett. I praksis inntok nazismen (og tyskere) en mytisk rolle i et dualistisk verdensbilde. Bortsett fra noen få NS-medlemmer, “reagerte det norske folk sunt på begivenhetene” i følge egenreklamen. I Norge foretok man smertefulle undersøkelser av Quislings hjerne for å finne abnormiteter og mente at Hamsun måtte lide av varig svekkede sjelsevner, ettersom han støttet Hitler og samtidig var en genial forfatter. Nazisme og tyskere var det antropologen Margaret Mead kalte “de signifikante andre”.

Sosiologiens jakt etter analogier kan nok tilsløre viktige forskjeller mellom ulike samfunnsfenomen. “Strukturell vold” er et slikt begrep som kan få alt til å ligne på alt. Men in casu forståelsen av det 3. rike, har den sosiologiske tilnærming bidratt sterkt til å bygge ned slike dualistiske forestillinger som jeg skisserte.     At min tilnærming til historie er sosiologisk preget, kan begrunnes slik: Hvis fortidens hendelser er absolutt einmalig, da har de ingen overføringsverdi, da er det sivilisasjonssammenbruddet nazismen utgjorde et rent tysk anliggende som like gjerne kunne skjedd på månen (og våre riksmedier ville trolig forklart oss at “det var ingen nordmenn om bord”). Hvis det er en provokasjon å sammenligne antisemittisme med øvrig rasisme, og Holocaust med andre genocid, da kan vi ikke lære noe som helst av denne historien, bortsett fra at tyskere er noen rasistiske svin og Hitlers villige eksekutører.[14]

Nå vil jeg ikke med dette antyde at historikerfaget representerer en slik lett karikert utgave av “gode nordmenn” som det jeg har skissert, slett ikke. Men det har på grunn av sitt fags egenart ikke kunnet eller villet konfrontere denne velbergede nasjonale moralismen heller, den har simpelthen ikke sett det som sin oppgave. Man har overlatt den slags til stuelærde humanistiske lausånder med interesse for historie, folk uten faglige innprentede sperrer mot å gå til historien for å lete etter allmenne lærdommer til bruk for dagens samfunn. Det er slike halvstuderte røvere som har forsøkt å forstå hvilke allmenne betingelser det er i menneskesamfunn som kan trigge av slike orgier av brutalitet. Og de har gjort det ut fra det grunnleggende premiss at mennesker er grunnleggende like. I sosiologifaget er det ikke bare “lov” å lete etter slike overførbare analogier, det er så å si fagets modus operandi.  

I sin språklige praksis har historiefaget gjennom utstrakt bruk av sosiologiens begreper søkt å forklare det særpregede gjennom generelle analogier til det vi kjenner fra vår egen livsverden. Eksempelvis blir Hitler i en rekke historiske fremstillinger kalt en karismatisk leder, og det er hentet rett ut av Max Webers klassiske verk om makt og byråkrati[15]. Men også hele sosiologiske arbeider kommer på historiefagets pensumlister og blir anbefalt som tilleggs-litteratur. Zygmunt Baumanns Moderniteten og holocaust er et meget sentralt eksempel på det jeg vil si er et utpreget sosiologisk perspektiv på nazismen. Baumann er seg bevisst at “iøynefallende og overfladisk likhet er en dårlig rettesnor for kausal analyse[16]”, og han advarer mot å sammenblande “tidløse reaksjoner mot fremmede” med “rasisme og Holocaust-lignende organisert kriminalitet”. Så langt burde historikerfagets dyd være intakt. Men Baumanns fokus er likevel faren for gjentagelse. Han hevder at katastrofens virkelige årsaker har rot i visse aspekter av den moderne mentalitet og den moderne sosiale organisasjon. 

“Holocaust unngikk ikke bare, på mystisk vis, å kollidere med modernitetens sosiale normer og institusjoner. Det var nettopp disse normene og institusjonene som gjorde Holocaust gjennomførlig. Uten den moderne sivilisasjon og dens mest sentrale og vesentlige frembringelser ville der ikke vært noe Holocaust.”[17]

Baumann hevder at vi lever “i den samme type samfunn som gjorde Holocaust mulig, og som ikke hadde noen mekanismer som kunne hindre Holocaust i å finne sted[18]”, og at “av den grunn er det nødvendig å studere lærdommen fra Holocaust.” Han oppgir eksplisitt studien av disse trekk ved moderniteten som en oppgave motivert ut fra ønsket om å unngå tilbakekomsten av “massemorderne og de maktesløse tilskuerne”.

Baumann sier med andre ord at vi må lære av historien for at den ikke skal gjenta seg. Det må sies å være en lovoppstillende sentens (og ikke særlig “street smart” hvis han hadde skrevet hjemmeoppgave i historie, vil jeg anta). Fortsatt kan en vel si at historiefaget er orientert mot det idiografiske studiet, mens de andre samfunnsvitenskapene tendensielt er nomotetisk.    

Drøft problematiske trekk ved de ulike forklaringstypene.

Årsaksforklaring. Man kan spørre om ikke alle forklaringer er årsaksforklaringer Hva skal en motivforklaring forklare om ikke nettopp årsakene til det som skjedde? Hvis ikke, er man ikke da over på beskrivelser? Det er relativt uproblematisk å trekke inn pest, uår, klimaforandringer o.l. som årsaksforklaringer, her er kausalitetskjeden åpenbar og årsaken tilstrekkelig. Når det kommer til studiet av sosiale og politiske fenomen, blir det straks vanskeligere å stille opp empiriske lover av typen endring i D vil alltid føre til en bestemt endring i X. Dette skyldes at vårt studieobjekt – mennesker og grupper av mennesker i sosiale prosesser – ikke kan reduseres til fysikk og biologi.[19] Dette er i en viss forstand grunnbetingelser som alle de fortolkende fag er underkastet som tar mål av seg til å si noe generelt om menneskesamfunn og strukturer av typisk adferd. Fraværet av sikre empiriske lover, og det kronisk usikre ved alle oppstilte hypoteser, er intet argument for teorifri tilegnelse av empiri – da vet man ikke hva man skal lete etter. Det er snarere et argument for beskjedenhet og vilje til permanent revisjonisme. I samfunnsfagene er det beste man kan oppnå tentative probabilistiske kausalsammenhenger, og det er i studiet av mennesket - das noch nicht festgelegte Tier i følge Nietzsche - bedre enn universelle lover, som er naturvitenskapenes forklaringsideal.[20]

Årsaksforklaringer er ofte generaliseringer ut fra observerte samvariasjonsmønster. De kan i likhet med andre generaliseringer enten være så full av unntak at de ikke lenger peker på noen nødvendig sammenheng – eller de er så generelle at de blir intetsigende. Men nettopp derfor kan det være meningsfullt å bruke systematisk empirisk undersøkelse av graden av samvariasjon for å kunne si noe om sannsynligheten for at D skal føre til en bestemt endring i X. 

Historikerens årsaksforklaringer kommer oftest ikke lenger enn til å påpeke tilstedeværelsen av visse nødvendige men utilstrekkelige forutsetninger for det som skjedde. Oppgaven blir å spa fram relevante “facts of the matter” som gjør hendelsene mindre uforklarlige. Slike lister av grunner eller årsaker kaster lys over hendelsene, men de gir ikke et fyllestgjørende svar på hvorfor det i dette konkrete tilfellet gikk som det gjorde. I andre, lignende tilfeller gikk det jo av og til annerledes. Hva var egentlig den utløsende årsak? (et spørsmål som kan reises til flere forklaringstyper). Dette er egentlig ingen innvending mot bruk av årsaksforklaringer, bare mot en uvettig bruk av dem. I fagets metodelære blir vi minnet om at det ikke alltid er tilstrekkelig å påvise et overveldende empirisk sammenfall mellom to ulike fenomen for å kunne fastslå at en står overfor en kausalitetskjede – selv om vi ofte tror nettopp det. Et klassisk advarende eksempel mot å “jump into conclusions” er sammenfallet mellom minkende bestand av hekkende stork og nedgangen i Europas fødselsrate.

Den største svakheten er ikke de usikkerhetsmomentene som er knyttet til metoden, for de har faget et bevisst forhold til. Eksistensielle grunnvilkår som tilfeldigheter, kaos, meningsløshet og kjedsomhet er lite målbare, og blir derfor oftest ignorert. Årsaksforklaringens hvite flekk er dets manglende grep om plutselige dramatiske forandringer i mentalitet og handlingsmønster gjennom historien, fenomen som man ut fra vår trygge normalitet vil kalle “kollektiv galskap”. Årsaksforklaringene tematiserer ikke ulike mentaliteter og motiv, en driver ikke med motivforklaringer. Til nød kan man forsøke å gi dem et skinn av rasjonalitet. Det underliggende premiss om mennesket som et rasjonelt, nyttemaksimerende vesen som ligger i bunnen for de fleste (økonomisk pregede) årsaksforklaringer, forutsetter at folk i grunnen alltid har tenkt som oss konsumenter i den vestlige verden etter krigen. De årsaksforklaringer jeg hittil har sett, har simpelthen ikke noe repertoar for å gripe historiske fenomen som at folk i rene lemenvandringer søker mening gjennom totalt selvødeleggende handlinger.

Hvordan forklare den formen for brutalitet som ikke er underlagt noen form for egoistisk formålsrasjonalitet, det som er blitt kalt “den selvløse ondskapen”? Den skiller seg fra den hensynsløst kalkulerende selvhevdelse ved at den målbevisst søker undergangen, destruksjonen, for seg og så mange som mulig av de andre. Det er ikke den normale holdningen, nei vel, men det har i den grad opptrådt som massefenomen gjennom tidene at det gjør behovet for forklaringer akutt. Hvordan kan en historiker som skriver om 1. verdenskrig årsaksforklare den sanseløse krigsbegeistringen. Eller krigen mellom Iran og Irak, hvor hundretusener av barn som slåss om å få være med og dø heltedøden. A quoi bon? Hvorfor er det ingen som bruker “krigens fascinasjonskraft på unge sinn” som en årsaksforklaring? Den forekommer jo såpass manifest og ofte, at det å overse den nesten får preg av fortrengning. Er det fordi det er uforenlig med et uuttalt og ureflektert antropologisk premiss om hva mennesket er og hva det i første rekke søker, og at dette premiss ligger i bunnen for mangt av det som beskrives som eksterne årsaker?        

Motivforklaringer.

Motiv kan ikke fastslås ved hjelp av hypotetisk-deduktiv metode, en må bruke en fortolkende (hermeneutiske) tilnærming. Forsøk på å leve seg inn i og forstå mennesker fra en fremmed tid eller miljø er ikke lett. Hva var tenkbare og utenkelige alternativ, hva slags forståelseshorisont beveget disse menneskene seg innenfor? Og kan en stole på at de forklaringer og motiv som aktørene oppgir virkelig er deres egentlige motiv? En ting er at man ofte tyr til vikarierende motiv, slike som tar seg litt bedre ut enn naken egeninteresse. Det poenget skulle være rimelig innarbeidet, mange synes det er et sikkert tegn på skarpsindighet hvis man uten trettende undersøkelser konsekvent går ut fra at de reelle motiv var annerledes enn de oppgitte. Så er da også historien full av eksempler på kynisme og grådighet innhyllet i de edleste fraser. Et annet problem er at vi forandrer oss med tiden, og at det for alle aktører er vanskelig å huske hvordan en den gang tenkte, uten ubevisst å la dette bli farget av “det vi i dag vet”. Usikkerhetene ved motivforklaringer er mange. Sjansen er stor for at en anakronistisk forutsetter at den betraktedes verdier i grunnen er identiske med den betrakterens. Metoden er jo innlevende, en skal mentalt sette seg i den andres sted. (Men det er enda større sjanse for det hvis en ikke forsøker å forstå aktørenes motiv) Metoden har mye for seg, tross alle usikkerhetsmomentene. En konsekvent avvisning av den vil måtte forutsette at vi ikke har noen muligheter til å forstå andre mennesker i andre kulturer og tidsepoker overhodet, bare protokollføre deres handlinger – eller å tro at de i grunnen tenkte som oss, minus Facebook. Den største innvending blir ikke mot metoden som sådan, men at den ofte fremføres uten reservasjoner, monokausalt. Spesielt gjelder dette gammel “good and bad kings”-historieskrivning, hvor en ofte kan en lese om suverent handlende individ, mektige menn med visjoner og vilje som “skaper historie”.

Da kan det være klokt å føye til noen modifikasjoner i form av Brechtske spørsmål til stoffet. Var han helt alene? Var virkningen, den konkrete realiseringen, identisk med intensjonen? I hvor stor grad var det som skjedde et produkt av en informert beslutning? Hvilken rolle spilte moralske tabuer, blindt vanegjengeri, materielle konsekvenser, kulturelle dypstrukturer i selvforståelse og æreskodeks? Disse og flere andre spørsmål av strukturell art er det naturlig å stille til kildene.[21] Det gjør ikke motivforklaringer overflødige, men vanskelig å bruke. Det er noe de har til felles med de fleste forklaringer. Noen av innvendingene er egentlig ingen kritikk mot å fokusere på motiv, men mot å overse motivstrukturer av overindividuell karakter, “troer og skikker”.       

Funksjonalistiske forklaringer. I sin outrerte form en ikke falsifiserbar sammensvergelsesteori uten nærmere definerte aktører.   I “Den bakvendte familieboken” driver Andre Bjerke, Odd Eidem og Carl Keilhau gjøn med mangt, også med den funksjonalistiske årsaksforklaring som preger den materialistiske historieoppfatning. I følge forfatterne er denne

                                                          “også kommet til anvendelse i den kunsthistoriske forskning, f.eks. hos den danske kunsthistoriker Broby-Johansen. Denne har påpekt at gotikkens himmelstrebende arkitektur er et uttrykk for den stigende grunnrente i middelalderens bysamfunn, således å forstå at katedralenes høyde steg med grunnrenten.[22]”   

Men for å ta det eksempelet på funksjonalistisk forklaring som jeg benytter innledningsvis, den utbredte påstanden om at fascismen seiret fordi “kapitalismen” hadde behov for den, der kan en kritisk spørre: Hva legger en her i abstraksjonen kapitalisme? Forutsetter ikke dette er raffinert samspill mellom et utall av nivåer, – er det dekning i kildene for en slik påstand? Fascismen var visselig en kontrarevolusjonær bevegelse, men er det ikke mer plausibelt å betrakte revolusjonstrusselen som en selvstendig motiverende årsak som å beskrive den som kalkulert propagandaeffekt skapt ex nihilo pr direktiv ovenfra, et vikarierende motiv for en skjult agenda hos en ikke nærmere identifisert kapitalistisk ledelse? Var ikke disse miljøene og tiden overhodet like mye preget av ideologisk forvirring som av en klar agenda? At man i visse mektige kretser, etter at NSDAP var blitt en maktfaktor, med vekslende hell forsøkte å instrumentalisere Hitler som storkapitalens verktøy bestrides ikke.  Men det forklarer ikke bevegelsens oppkomst og raison d'être.  

Eller for å ta et annet eksempel: Freuds beskrivelse av kristen tro som “en nyttig løgn” for samfunnet, er en funksjonalistisk innordning av kristendommen ut fra dens virkningshistorie. Påstanden er i seg selv diskutabel(er det mulig at Freud her har fortrengt 30-årskrigen?), men den gir fremfor alt intet svar på årsakene til en historisk prosess: hvorfor fikk kristendommen en slik rask utbredelse og dominant posisjon, hva motiverte dens tilhengere? Eller ble de omvendt fordi de mente det var bra for samfunnet?

Sammenfattende kan en konkludere med at funksjonelle forklaringer er best egnet til å forklare opprettholdelsen av visse ritualer og institusjoner, hvorfor visse ting forblir stabile i en omskiftelig verden. En prinsipiell innvending mot funksjonelle forklaringer er at de ikke er falsifiserbare, bare mer eller mindre rimelige (noe som ikke i samme ekstreme grad er tilfellet for andre forklaringsformer). Og hvis det er slik at alle ideologier og samfunnsgrupper utgjør formålstjenlige funksjoner i samfunnet, hvordan forklarer en da sosial forandring?

---

[1] Hvis en vil unngå å bli assosiert som en enkel tilhenger av ett av alternativene, kan en snakke om at ideene står i et dialektisk forhold til de materielle grunnbetingelsene, og håpe (som i dette tilfelle) at det ikke blir plass for en nærmere redegjørelse for hva som skjuler seg bak et slikt feiende flott begrep. “Gjensidig påvirkning” bidrar ikke i samme grad til å bygge opp ens kulturelle kapital, og utgår derfor – se det var en motivforklaring.

[2]“Men da er man jo over på filosofien!”, vil noen si. Ja – og hva så? Det må da være langt å foretrekke fremfor bevisstløs ideologiproduksjon, forkledd som sunn fornuft.

[3] Kari Blom og Knut Helle: Historie – hva, hvordan, hvorfor? Fagbokforlaget 1997

[4] Yale University Press, London 1999

[5] Jeg vet ikke om de følgende forfattere alle kan rubriseres innenfor en streng definisjon av fagfilosofi, og det er kanskje heller ikke så viktig. Men for egen del har følgende filosofer/forfattere vært viktige for å forstå historie: Hannah Arendt, Jon Hellesnes, Thomas Kuhn, Harald Ofstad, Hans Skjervheim, Lars Fr.H.Svendsen,  Susan Sontag og Arne Johan Vetlesen.

[6] Wilhelm Reich: Massenpsychologie des Faschismus 1. utgave kom i1933, tredje reviderte og utvidede utgave fra 1942 er den versjon som nå foreligger i opptrykk. Kommunistpartiet hadde brennmerket som Reich som avviker, og Reich hadde på sin side erstattet 1.opplagets marxistiske begrep med andre.

[7] Sigurd Hoel og andre framtredende medlemmer av Mot Dag benyttet denne diagnostiserende og immuniserende debattformen. I mellomkrigstiden ble det gjerne anført at den autoritære oppdragelsen blant mange fæle ting også førte til homofili. Se Leif Longum: Drømmen om det frie menneske Universitetsforlaget 1986 og Hoels psykologiske galleri av ulike politikertyper i  Mellom håb og frygt Hans Reitzels Forlag, København 1952

[8] Arbeiderbladet 30.10.1933, gjengitt i Espen Søbyes En mann fra forgangne århundrer - overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869-1965 : en arkivstudie Oktober forlag 2010

[9] Stanley Milgram: Obedience to Authority; An Experimental View  (første utgave1969)

[10] Philip G. Zimbardo:The Lucifer Effect: Understanding How Good People Turn Evil Random House 2008

[11] Det gjenstår fortsatt et par uleste sosiologioppgaver for mitt vedkommende.

[12]Robert Browning: Ganz normale Männer: das Reserve-Polizeibataillon 101 und die "Endlösung" in Polen  Rowohlt-Taschenbuch-Verlag, 2007. Brownings affinitet til sosiologiens perspektiv indikeres også ved at han tilhører skolen av moderate funksjonalister innen historikerfaget, med vekt på det tredje rikes institusjoner og struktur fremfor førerens forestillingsverden.

[13]  Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire   s.9 Pax 1972

[14] I antologien Briefe an Goldhagen forsikrer Goldhagen i forordet oss om at dagens tyskere heldigvis ikke lenger er slik de framstår i Hitlers willige Vollstrecker, men uten å antyde hvordan de ble kvitt den “eliminatortiske antisemittisme” som lå så dypt i deres tyske identitet.

[15] Max Weber Makt og byråkrati s.98 Gyldendal 1971

[16] Zygmunt Baumann: Moderniteten og Holocaust s.128 Vidarforlaget 1997

[17] Ibid s.128

[18] Ibid s. 128

[19] Selv om det fra tid til annen ser eksempler på fagfelt som ikke holder ut differensieringen i en moderne verden, og som tror de kan gripe hele verden gjennom et fags begrepsapparat. Jfr. biologenes inntogsmarsj. “Når en er overutvikla med omsyn til éi form for rasjonalitet og underutvikla elles, manglar ein interrasjonal dømmekraft. At ein rasjonalitetsdimensjon er blitt dominerande på kostnad av andre, betyr at ufornufta er på frammarsj. Å bruke uttrykket “ufornuftig rasjonalitet” er ikkje å gjere seg skuldig i noko contradictio in adjecto. Rasjonaliteten kan være både fornuftig og ufornuftig. Jon Hellesnes: “På grensa: om modernitet og ekstreme tilstandar” s. 59 Samlaget 1994   

[20] Med Nordbert Haas‘ formulering: “Der Mensch ist ein Naturwesen, das nur als Kulturwesen, leben kann und nur als Kulturwesen seine Bestimmung findet. Darum vermag auch nur er selbst zu bestimmen, was sein Wesen sein soll.“ Nordbert Haas: Zurück in die Zukunft: Deutsche Gesellschaft für Chirurgie / Kongressband 2003 Springer, Berlin 2003  s.38

[21] I debatten om Hitlers rolle og ansvar for jødeutryddelsene har intensjonalistene (motivforklaring) møtt kritikk for å underkommunisere det kaotiske preget av rivaliserende grupper og byråkratisk systemtvang som preget situasjonen, noe som sannsynliggjør dekning i kildene for å hevde at “Endlösung” fram til sammenbruddet på østfronten var tenkt som massedeportasjon til Madagaskar eller et ikke nærmere spesifisert sted i Sovjetunionen, ikke som industrielt mord. 

[22] Andre Bjerke, Odd Eidem og Carl Keilhau: Den bakvendte familieboken s.108. Cappelen Forlag, 1951

Pålandsvind

Faren min var egentlig litt av en finsnekker, til ikke å være det. Og en ganske brukbar organist, til egentlig ikke å være det heller. Og bevares, han var en ganske flink bonde også, når han måtte være det. Og det måtte han jo, store deler av sitt liv. Og så langt jeg kan huske tilbake var han alltid en veldig god far.

Men det jeg skulle si var at han var flink til å arbeide med tre. Og i sin grønne ungdom hadde han laget en stor seilbåtmodell som jeg hadde stående på gutterommet mitt. Den var svært forseggjort med taljer støpt i bly, rigg og seilføring, ror og en romluke som en kunne åpne. Og den hadde seilekjøl med bly i bunnen. Den var ikke bare fin, den kunne seile på ordentlig. Det hadde storebroren min fortalt.

En dag jeg og nabogutten satt og kjedet oss på rommet mitt ville jeg se om det stemte. Det var tidlig vår, så det var ennå ingen som hadde lagt robåter bortpå i hamna. Men det var pålandsvind, så det kunne jo ikke gå galt hvis en lot den seile mellom de to oddene som dannet innseglingen til naustene. Foreldrene mine hvilte middag, så jeg så ingen grunn til å forstyrre dem med vårt forehavende eller kaste bort tiden med unødig venting på at de skulle stå opp. Vi listet oss ned trappa med båten, sprang ned i fjæra og lot den gli ut mellom tangsteinene på den ene odden. Den la seg svakt over og seilte rakt av gårde mot den andre siden. Det var et flott syn, og jeg var stolt over mitt eget vågemot og av å være sønnen til en som hadde laget en slik vakker skute. 

Men helt rakt seilte den ikke, selv om roret var låst fast. Den la seg litt opp mot vinden, og måpende så vi at den akkurat sneiet forbi odden på motsatt side og fortsatte sin stolte ferd. Neste odde stakk heldigvis mye lenger ut. Så vi sprang som harer for ikke å miste den av syne og for å kunne ta den imot når den landet i fjæresteinene. Det frisknet til med vinden, men fortsatt var det pålandsvind. Vi trodde knapt det vi så. Den seilte langs land, langs hele den lange odden. Vi løp enda lengre ut. Den hivende pusten vår og den salte vinden i øynene. Vi så den segle fra oss, som var den styrt av et spøkelse. Vestover bar det, mot åpne havet, og med frisk bør. Et fortvilt vakkert skue var det. 

Det var min fars ungdom som seilte vekk, den ble til en prikk vi bare ante mot horisonten. Og nå vandret hans foretaksomme yngstemann slukøret hjem for å fortelle om miseren. Det var blitt for sent med alt sammen, båten var for langt vekk til at vi kunne nå den igjen med en robåt som stod i naustet. Det var ikke til å tro. Det hadde ikke vart mange minuttene å miste det som faren min nok sikkert hadde brukt mange dager på å bygge. Det var ikke meningen. Faren min skjønte det, han ble ikke sint. Kanskje bare en anelse skuffet, noe han gjorde sitt beste for å skjule. Men jeg vil gjerne få si det igjen, selv om sikkert ingen hører: Det var virkelig ikke meningen. 

En av de siste samtalene jeg hadde med faren min som jeg husker noe av fant sted i bilen vår. Han skysset meg til kaia, jeg hadde begynt som kelner på Hurtigruta og skulle på jobb. Jeg forsøkte å forklare hvorfor jeg ikke trodde jeg kunne drive gården til jeg ble pensjonist. Det var jo ikke sånn vi hadde tenkt det da jeg og kona begynte for et kvart århundre siden. Men det var nå sånn det var blitt. ”Eller synes du at vi skulle satset på ny frisk nå og pådratt oss gjeld til ørene, slik at gården eventuelt kunne være et drivverdig bruk om 20 år?”, spurte jeg. ”Nei, slett ikke”, svarte han. Jeg tror vi så ganske likt og usentimentalt på den tingen, men det gjorde utrolig godt å høre det så klart og direkte fra hans munn.

Ottar Normann, Hilmar Andorsen, Fredrik Fredriksen, min far

Vi snakket om det med å bli viklet inn i et yrke og om å hoppe ut av det mens en ennå kunne. Han hadde så nær valgt en annen vei, fortalte han. De hadde fått tilbud om å skyte inn penger i bruket på båten han var sesongmannskap på. ”Da hadde jeg vel blitt fisker”, sa han. Vi var nok begge glade for at han ikke hadde valgt den veien og at han i stedet fikk være så mye sammen med oss ungene. Faren min skjønte godt at jeg nå valgte en ny jobb, han ble ikke sint. Kanskje bare en anelse skuffet, noe han gjorde sitt beste for å skjule. Så var vi framme ved kaia, og jeg seilte av gårde for å bli borte i nye tre uker.

Da jeg kom tilbake var det blitt vår, det var konfirmasjon og stor festivitas for vår yngste datter. Faren min fikk oppleve det, vi og alle som stod rundt og beundret henne fikk oppleve det, verden var et kort øyeblikk aldeles som den skulle være. Og godt er det å ha opplevd slikt, for ingen ting skal jo vare. Ei uke etter konfirmasjonen var jeg om bord igjen. Mye hadde skjedd på kort tid. Det er ikke så lett å skulle møte alle passasjerenes blikk to dager etter at man har fulgt sin far til graven. Men det gikk merkelig bra.

En dag dro jeg kjensel på en gjeng pensjonister som hadde kommet ombord. Jeg gikk bort til bordet for å ta opp bestilling. ”Det e jo han Ivar” sa de til hverandre. ”Kjenner du han ikke igjen?” sa en av dem utfordrende til den andre, og følte seg vel riktig så oppegående og à jour. ”Nei ikkje av utseende”, svarte han, ”men nu som e høyr han prat så høyr e jo at det er sønn hass Fredrik.” Så sa han stille, liksom henvendt til seg selv: ”Ja e og han Fredrik vi skulle jo dele lugar i lag på dean turen. Men så la han jo ut på ei ganske anna reise”. Tiden holdt pusten et øyeblikk. Vi andre også.

Det var flott utsikt i spisesalen, og stillheten varte ikke lenge. De gamle pratet omrømt om hvor luksuriøst man kunne seile langs kysten nå for tiden. Flere av dem hadde i likhet med faren min vært mannskap på farkoster av langt mer beskjeden sort, hvor de ikke akkurat ble oppvartet av kelnere. De hadde som ham gledet seg lenge til denne reisen, hvor de kunne gå i finstasen og kanskje kjenne igjen gamle farvann.

Jeg kan ikke huske hvilken havn vi la ut fra. Samme kan det være. Men det var solgangsbris og pålandsvind. Og på styrbord side kunne en se byen bli til en prikk i det fjerne.

Ivar Bakke  

Kjøkkenuret. av Wolfgang Borchert

Allerede langt borte kunne de se ham komme mot dem, for han hadde et påfallende ytre. Han hadde et aldeles gammelt ansikt, men ut fra måten han gikk på kunne man se at han bare var i tyveårene. Han satte seg med sitt gamle ansikt vendt mot de andre på benken. Og så viste han dem hva han bar med seg.

Det var kjøkkenuret vårt, sa han, og så i tur og orden på de som satt på benken i solskinnet. Ja, jeg fant det. Det ble igjen.

Han holdt et rundt, tallerkenhvitt kjøkkenur fram for seg og lot fingeren berøre de blåmalte tallene. Det er selvfølgelig verdiløst, la han til, unnskyldende, det skjønner jeg også. Og det er heller ikke spesielt vakkert. Det er som en tallerken, sånn med hvit lakk. Men de blåe tallene ser ganske stilige ut, synes jeg. Urviseren er selvfølgelig bare av blekk. Og nå går det ikke mer, heller. Nei. Innmaten er ødelagt, det er så. Men det ser ut som det alltid har gjort. Selv om det ikke går lengre. Han tastet forsiktig med fingrene langs urets runde kant. Og han sa stille: Og det er blitt igjen.

De som satt i solskinnet på benken så ikke på ham. En så på skoene sine og en dame så ned i barnevognen sin. Da sa en:

Du har vel mistet alt?

Ja, ja, sa han glad, - tenk dere: absolutt alt! Bare denne her er blitt til overs. Og han løftet igjen opp uret, som om de andre ennå ikke kjente til det.

Men det går jo ikke lengre, sa damen.

Nei, nei, det gjør det ikke. Ødelagt er det, det vet jeg godt. Men ellers er det akkurat som før – hvitt og blått. Og enda en gang viste han dem uret sitt. Og det beste, fortsatte han ivrig, har jeg ennå ikke nevnt for dere. Det beste kommer nå: Tenk dere, den ble stående på halv tre! Akkurat på halv tre, tenk dere!

Da ble huset deres sikker truffet klokka halv tre, sa mannen på benken, og skjøv fram en viktig underleppe. Det har jeg mer enn en gang hørt snakk om. Når bomben treffer, stanser urene. Det kommer av trykket.

Han så på kjøkkenuret sitt og ristet overlegent på hodet. Nei, min gode mann, der tar de feil. Det har ingen ting med bombene å gjøre. Dere må ikke alltid prate om bombene. Nei. Klokken halv tre var det noe ganske annet, dere vet det bare ikke. Det er nemlig hele vitsen, at den ble stående nettopp klokken halv tre. Og ikke kvart over fire eller klokka syv. Klokka halv tre kom jeg nemlig alltid hjem. Om natta, mener jeg. Nesten alltid klokka halv tre. Det er jo nettopp vitsen.

Han så på de andre, men de hadde vendt blikket bort fra ham. Han fant dem ikke. Så nikket han mot uret sitt: Da var jeg nemlig sulten, ikke sant. Og jeg gikk alltid rett inn i kjøkkenet. Da var klokken nesten alltid blitt halv tre. Og så, så kom nemlig moren min. Om jeg åpnet døren aldri så stille, hadde hun alltid hørt det. Og når jeg lette etter noe å spise i det mørke kjøkkenet, kom lyset plutselig på. Så stod hun der i ullkoften sin, og med et rødt sjal om seg. Og barføtt. Alltid barføtt. Og dessuten var kjøkkenet vårt flislagt. Og hun myste med små øyne, for lyset var alt for sterkt. For hun hadde allerede sovet. Det var jo natt.

Så sent igjen?, sa hun så. Noe mer sa hun aldri. Bare: Så sent igjen. Og så lagde hun i stand varm kveldsmat, og så på mens jeg spiste. Imens gnudde hun føttene mot hverandre, fordi flisene var så kalde. Hun tok aldri på seg sko om natten. Og hun satt hos meg til jeg var blitt mett. Og så hørte jeg at hun ryddet unna tallerkene , etter at jeg hadde slått av lyset på rommet mitt. Hver natt var det slik. Og for det meste alltid klokken halv tre. Det var helt selvsagt, syntes jeg, at hun skulle lage mat til meg klokken halv tre om natta. Jeg syntes det var helt naturlig. Hun gjorde det jo alltid. Og hun sa aldri mer enn: Så sent igjen. Men det sa hun hver gang. Og jeg tenkte, det kunne aldri ta slutt. Det var så selvsagt for meg. Det hadde jo alltid vært slik.

Stillheten på benken varte et åndedrett. Så sa han stille: Og nå?  Han så på de andre. Men han fant ikke blikket deres. Da sa han stille inn i kjøkkenurets blåhvite, runde ansikt: Nå, nå vet jeg at det var paradiset. Det sanne paradiset.

På benken var det ganske stille. Så spurte damen: Og familien din?

Han smilte forlegent mot dem: Å, de mener mine foreldre? Ja, de er borte, de også. Alt er borte. Alt, tenk dere det. Alt er borte. Han smilte forlegent mellom dem. Men de så ikke på ham. Da løftet han kjøkkenuret igjen og lo. Han lo: Bare dette her. Og det beste er jo at det ble stående akkurat klokken halv tre.  Så sa han ikke mer. Men han hadde et gammelt ansikt. Og mannen som satt ved siden av ham så på skoene sine. Men han så ikke skoene sine. Han tenkte stadig på ordet paradis.  

Oversatt av Ivar Bakke

Klar en klassiker:

Karin Sveen: ”Klassereise – Et livshistorisk essay” 

 

Dilemmaet ved å skulle anmelde denne boka er ikke å vite hva en skal mene, men å velge ut hva en skal skrive om. Det er flere aspekt ved Sveens essay som hadde fortjent oppmerksomhet, respons, tilsvar. Jeg tror hennes bok av mange vil bli opplevd som en befrielse. Den er langt på vei et vellykket forsøk på å gjøre ”taus kunnskap” og individuelle erfaringer om til et presist beskrevet fenomen, noe som åpner for avstand og klarhet, gjenkjennelse og bearbeiding. Hundretusener har foretatt en lignende reise. De brukte etterkrigstidens nye muligheter til utdannelse og gjorde levebrød av sin hang til boklig lærdom. Og bøkene gjorde noe med dem, noe mer enn å bli en levevei. Lærdommen gjorde dem også til fremmede i den verden og det språk de forlot.  

La meg komme en mulig innvending i forkjøpet: Det finnes intet snev av nostalgi eller romantisering i Sveens bok. Det er en klok kvinne som forsøker å forstå de trekk ved arbeiderklassens erfaringer som gjorde spranget over i bøkenes verden så vanskelig, også etter at det var blitt økonomisk mulig. Her veksler hennes fremstilling uanstrengt mellom egne erfaringer og referanser til klassikere innen sosiologi. Hun er klok nok til å vite at hennes beskrivelse er problematisk, ettersom hun taler for de tause, på vegne av en gruppe hun har forlatt, men som hun stiller seg kritisk lojal til. En får trøste seg med Sigurd Hoels ord om at den som har sett to ulike miljø, har sett alle, og den som bare kjenner ett, kjenner ingen. Det er ikke mange som har artikulert hennes erfaring. 

De fleste forfattere har enten skrevet hurra-bøker om den edle og enkle arbeider, eller skrekk-visjoner om bygdehelvete eller småbyens trange småborgerlighet. Sveen er lojal, hun følte seg aldri helt hjemme i 68-ernes middelklasseopprør, hun visste for mye om hva ting hadde kostet til å kunne identifisere seg med den velbergede anti-materialismen. Hun har lest såpass sosiologi at hun skjønner litt av mekanismene bak fenomen som andre bare avfeier som fordommer, og denne forståelsen øker muligheten til å komme dem til livs. 

        Lojaliteten viser seg gjennom en utrendy vilje til sosial rettferdighet og hennes forakt for kitsch-preget romantisering av en fortid hun kjenner vrangsiden av. Sveen påpeker også at mange av hennes generasjon som gikk rett ut i yrkeslivet og klarte seg godt; i dagens utdannings-samfunn ville de ha blitt gjort til sosialhjelp-mottagere. Men hennes politiske visjon innbefatter ønsket om å la middelklassens sikre hjemmefølelse i språket, gestene, litteraturen bli like selvsagt tilgjengelig for arbeiderklassen, at denne mangfoldige verdenen skal kunne stå åpen for dem, bli deres egen. 

         Og jeg har gjort samme erfaring som Sveen: Forsøker en å forklare at ens personlige biografi innbefatter noe mer enn familiære erfaringer, også innbefatter klasse og dennes språk, og at dette er relevant for hvordan en opplever  litteratur/kultur - da blir det pinlig, tilhørerne føler seg anklaget. ”I en tid opptatt av å dyrke ’forskjell’ er motviljen mot å inkludere sosial forskjell i det hele tatt påfallende”.  Hvorfor føler slike som Sveen og hennes anmelder seg som Jeppe i baronens seng når de endelig kan bevege seg i den verden andre er født inn i?

          Sveen  antyder et moment: Generasjoners erfaring av at opprør er dømt til nederlag, bidro til en resignert ”visshet” om verdens natur. Denne bitre vissheten om at makten sitter der den gjør, ble til en intern disiplinering: En får kjenne sin plass. I høyden være stolt over det en selv kan, og som de ”fine” ikke behersker.  ”Vi får arbeide, vi som er for dumme til noe annet ” Men hva med dem som hadde andre (”unyttige”) drømmer og interesser?  

         Sveen skildrer skammen. Skammen over å sitte tørt og varmt og lese, midt på dagen. Er det et ordentlig arbeide? Skammen når et fremmedord sniker seg inn i samtalen med klassevenninnen. Jasså, så du er blitt for fin for oss nå? Du snakker som ei bok. (Begrepet ”arbeiderklasse” er også knyttet til skam, og aldri bruk som egen-benevnelse.) Og skammen over å ikke vite, ikke ha middelklassens utvungne omgang i språk, geberder, mat. Begrepet ”Jantelov” er Sandemoses oppfinnelse, skapt av lignende erfaringer.  Den er nok strengest praktisert lengst nede.

           Mye har selvsagt forandret seg, men jeg tror det er lurt å merke seg Sveens aktuelle adresse for sitt essay: Hvis arbeiderbevegelsen fortsatt har en visjon om rettferdig fordeling av livsmuligheter, så må man tenke gjennom disse tingene. En kan ikke late som om denne kulturelle kløften er fjernet gjennom økonomisk fremgang og gode utdanningsmuligheter. En må etablere et språk som ikke ekskluderer, en må bibringe en kulturell ballast som åpner opp for nye verdener av erfaring og kunnskap, som også river sund den grelle åndsfattigdommens lenker. Sigurd Hoel skrev polemisk at han etter krigen var så naiv at han trodde alle hadde skjønt nødvendigheten av kultur, nå som en hadde levd fem år uten. Det var og er dessverre ikke tilfellet. Både Hayder og Hagen er eksempler på hva som kan skje hvis en tror at mennesket lever av brød alene. 

            Et gammeldags dannelsesideal, altså, nå som folk for all del må få ”velge selv”?  Det også, men langt mer nyansert, klokt og mangefasettert enn som så. Et anmelderreferat vil øve vold mot Sveens fremstilling, hennes mange antydninger og forbehold, men jeg kan ikke tegne et kart på størrelse med terrenget, dere får heller lese boka selv.   

               Ivar Bakke

Ingar Skredes bygdehelvete.

Forfatteren Ingar Skrede begikk i 1995 en roman som fikk anmeldere i aviser som Dagbladet og Morgenbladet til å ta bølgen av begeistring. Dagbladets anmelder fremhevet den som en modig bok og Morgenbladets Morten Abrahamsen  hevdet at "Bokens beskrivelser av fortiden er fascinernde lesning, Skrede skriver uhyre engasjert, og må ha hatt ufyselige opplevelser i bygde-Norge. Stikkene mot dens innbyggere er aldri preget av mobbing, derimot av et forsøk på å forklare hvorfor de er blitt slik som de er" og konkluderte slik: "Skulle noen gå med en drømmen med å flytte til et av landets utallige - fra utsiden - idylliske plasser, les denne bok, gråt en skvett - og glem det." På generell basis kan man altså si slikt, etter å ha avslørt hvordan idyllen egentlig tar seg ut for dem som ikke nøyer seg med overfladiske betraktninger, men er kritiske og går i dybden.. 

"For om boken er full av ballespark mot landets mindre steder, så virker beskrivelsene svært gjennomtenkte. Det forekommer ikke antydninger i retning av innavl og andre elementer som byfolk liker å påstå at disse dialekt-individene lider av, derimot en psykologisk gjennomgang av hvordan slike samfunn er oppbygd."

 

Nei skulle du sett gitt. De glemte det med innavlen. Skikkelig open minded og fordomsfri psykologisk dybdeboring hele veien altså. Slik skaper man dialog. Hvis en derimot selv har tilhørt dette Twin Peaks-landskapet av en idyll, som nå er blitt avslørt som det rene helvete for krenkede fruer, er det ingen udelt glede å bli "forklart" hvordan man er blitt som man er blitt. Det avføder vel omentrent samme følelsen som en muslimsk innvandrer ville fått hvis han eller hun skule lese forklaringer på hvorfor Groruddalen er blitt ubeboelig for skikkelige folk, samt "gjennomgang av hvordan slike samfunn er oppbygd" signert Siv Jensen. Men det er tydelig at Skrede i likhet med Jensen snakker på vegne av "vanvittig mange". Og da "må vi våge å ta debatten" som det gjerne heter, hvis en fører en debatt der en selv har monopol på å legge premissene. You can't win. Men jeg prøver nå likevel. Jeg vil røre litt ved premissene for den offentlige diskursen om disse rare folkene som bor der ute på landet.  

      

         Ingar Skrede: «Tverum»

Det finnes en stor og rik tradisjon for å vise hvilket helvete det er å bo i et trangt bygdesamfunn. Du vet der hvor småskårne engstelige moralister stirrer på deg bak gardinene og får glade og livsbejaende mennesker til å krympe seg av skam for ting de burde være stolte av. Denne genren har nå fått et nytt og oppdatert tilskudd av høy kvalitet. Til tross for sitt dystre budskap må boka være en gledelig begivenhet for alle dem som sang om å «gå på en asfalt som er kjedelig og grå», men som stort sett lot det bli med det.. Noen har vært litt plaget med et snev av dårlig samvittighet over sitt valg.Disse kan nå puste lettet ut. Det er ingenting å skamme seg over. Ingar Skrede står fram for å hjelpe andre: Jeg er fra byen og er stolt av det!

Dette lyder kanskje som selvfølgeligheter, alle så nær som Aina Edelmann vet jo hvor latterlig gammeldags det er å flytte ut til distriktene ? Joda, men Skrede går, dristig og radikal som han jo fortsatt er, et par skritt videre.

Han skildrer hvordan det er å bli inngiftet i en bygd. Hans romanfigur velger/blir tvunget inn i galskapen for å overleve. Hun kom, i likhet med mange andre, for å finne det gode livet. Hun trodde at bygdenorge representerte det ekte og autentiske som var i ferd med å gå tapt i den kalde og materialistiske byen, kort sagt den gamle jakten på den edle villmann og tapte uskyld. Nå svinger pendelen tilbake, uten at man revurderer sin illusjon om det tapte paradis. Det er ikke myten det er noe i veien med, det er lokalbefolkningen som ikke makter å leve opp til dette gudebildet. (Kaj Skagens «Himmelen vet ingenting» går i samme bane) Men når gikk det galt?

«Da mennene mistet sin evne til å la jord sildre mellom fingrene, vel vitende hvem de dyrket, skjedde ulykken.» 
Dette må forklares nærmere. De dyrket naturligvis «kvinnen». For de av leserne som ikke er oppdatert på moderne, korrekt mytologi, kan jeg røpe at «Blut und Boden» er byttet ut med «Blut und Mädchen». Ettersom kvinnen står for mesteparten av det gode her i verden, og bønder med fingre og jord i behold egentlig dyrker den livgivende jorden og kvinnen samtidig, er bonden «den største blant elskere». Da blir det naturligvis brutalt med overgangen til menn som «sier brum brum og går på diesel», rødmussete grunneiere med skyggelue som har «låven full av vedklyvere og snøfresere»- for å sitere noen av bokas geniforklarte svulstigheter. 

«Kjærlighetsdriften vår, båret inn i oss som et rop fra jorden, var det ingen mangel ved - vi hadde hørt riktig, bare reist feil.» «Ropet, som lignet en kallelse fra selve jorden, var virkelig nok, men vi feilet fullstendig da vi skulle lytte oss til hvor det kom fra. Vi hørte noe levende kvinnelig, og reiste til døende menn. Vi søkte noe mykt, og fant jern.»

Våre traktorimportører har mye å svare for. Mennene, d.v.s. de fastboende bøndene, er klin like og kan artsbestemmes ut fra sin treghet, kvinneangst og katastrofalt manglende evne til å synge synkoperte negro spirituals. Noen sier til og med «tjo-ho» ! Det svimler for tanken. Men denne norske utgaven av finsk fjernsynsteater har flere avsløringer på lur. 

Kvinnene er nemlig hakket verre. De er infame voktere av hverandres fornedrelse, inntørket i sin kjærlighetsevne og fast bestemt på å holde alle andre nede i samme mistrøstige tilværelse. Lenge ville ikke de innflyttede kvinnene se dette. Men Skrede henger bjellen på katta.

Hvis leseren har fått det inntrykk at dette er en dårlig skrevet bok, så må det korrigeres. Boka er godt skrevet. Det rabiate hatet er pakket inn i god prosa, snobbetheten og forakten fremstår som litterært nødvendige overlevelsesstrategier for en hårdt presset bykvinne med følsomt sinn. Dessuten er hun jo «gal», så eventuelle kritikere har jo naturligvis misforstått. Og det er jo en primitiv og foreldet litteraturkritikk, grensende til fascisme, som avkrever forfatterens korreks overfor romanfigurers utsagn, lærte vi under Bazarov-debatten.

Til det er det å si at om romanfiguren er schizofren, så er forfatteren helstøpt nok. I denne boka, som i følge Gyldendal er en innsiktsfull og skarp observasjon av hvordan det kan være for en tilflyttet bykvinne å havne i en norsk bygd - er tendensen klar som den reneste høstluft. Det skulle nok blitt rabalder hvis det hadde dreid seg om en skildring fra innvandrermiljø. Da kalles slikt for kolportering av fordommer og hat. Men med bøndene som skyteskive kan forfatteren ta det med ro. 

Dessuten tyder indignert protest, i følge den norske lommepsykologien, på at man føler seg truffet. Dette må være den ideelle julegave til Turid Birkeland og Tormod Jagland m/frender. Jagland forklarte jo oss at senterpartifolk ikke likte ham fordi han «visste for mye om bøndene». Etter denne boka vet han enda mer. Det må være leit å reise til bygds på grunn av kjærlighetslengsel og rop fra jorden selv. Skuffede beilere er ikke å spøke med. Vi som blir gjenstand for denne sangvinske pasjonen kan jo sitere et gammelt ordtak: Elsk meg lite, men elsk meg lenge.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !