Den blomstertid nu kommer….

(Gøteborg-Posten 17.mai 1998)

I dag er det nasjonaldag i Norge, de intellektuelles dag for bekymring og klage. Ulmende motsetninger truer vår nasjonale idyll. De mest bekymrede av oss er i indre eksil, omgitt av sjåvinisme, fremmedfrykt, nisseluer, særinteresser og EU-motstand. Pessimistene på motsatt fløy snakker om EUs korporative eliteprosjekt; likvidasjonen av et brysomt folkestyre. Nasjonaldagen glatter over motsetninger som truet med å sprenge vårt forestilte fellesskap. De fleste kan finne støtte for egne oppfatninger i symbolenes behagelige flertydighet. 

Bakom alt ligger krigen (i Norge, forståss) som den store fortelling som konstituerer vår selvforståelse og tolkning av nasjonaldagen. Etter kommunismens fall har man oppdaget at nazismen også er idehistorie. Den begynte ikke med angrepet på Norge. Det gamle, militærfromme litani som stemplet fredsbevegelsen som historie- og fedrelandsløse knekter, har veket plass for advarsler mot rasisme og fremmedfiendtlighet. Hva ser turisten? En flaggviftende orgie som ville ført til nervøse rystelser i verdenspressen om den hadde utspilt seg i Tyskland. En satt feiring av et behagelig navlehull. Eller et lite land som feirer sin relativt korte historie som selvstendig demokrati.

Norge er "kjerringa mot strømmen", hun som i følge eventyret ville klippe kornet – i stedet for å bruke moderne teknologi. Da hun druknet i elven, fant man ikke liket straks – det hadde trosset naturlovene og drevet mot strømmen. Våre bønder – i motsetning til de svenske - ville ikke inn i EU. De ville beholde sin verden av i går. Med en fortvilet stahet slåss de mot det historiens hjul som truet med å knuse alt det som var dem så umistelig. Motkultur – den finnes over alt, og ofte tar den preg av ressentiment – en avmektig, a-politisk skepsis overfor autoritetene. Det kan medføre en tankeløs støtte til dets utfordrere, som ofte er autoritære bevegelser med enkle fiendebilder. På 30-tallet støttet bygdenes deklasserte bonde-elite fascismens reaksjon mot den nye tid. Det ble vi flittig minnet om under EU-striden – man hadde etablert en historisk analogi. 

At bøndene som yrkesgruppe lå under gjennomsnittet mht. NS-medlemskap tidde man om. Den skrivende klasse børstet støvet av forestillinger om en "agrar"folkekarakter.En demonstrasjon på at man selv var høyt hevet over snevre særinteresser og vulgære fordommer. Fremfor alt at man var på parti med fremtiden, hvor den enn måtte begi seg . 

Den norske motkulturen er ikke bare avmektig raseri, den danner sin egen elite og dagsorden, den har trosset den politiske apati og revitalisert demokrati og borgerånd. Kjerringa mot strømmen – "det beste av oss er i slekt med henne" hevder en norsk dikter. Den norske solskinnshistorien om krigen er også slik: Sivil motstand hos lærere og prester, og et mislykket forsøk på å tvinge undervisning og forkynnelse "i pakt med den nye tid", som det den gang het. De fleste nordmenn var ikke så rettlinjet, revet som de var mellom kryssende hensyn. Men verden behøver også kompromissets arkitekter som sviker noen rette og ubøyelige prinsipper – når andre hensyn er viktigere. Uansett trenger vi "urene" kulturer, blandede samfunn.

All kulturell storrengjøring vil med nødvendighet kaste ut levende barn sammen med badevannet. Norske knallpatrioter kan meditere over hva landet hadde mistet hvis ikke Carl J. Hambros forfedre hadde omgått våre immigrasjonslover. Og hvordan Høyres historie hadde sett ut uten denne jødiske kosmopolitten som berget dem fra den villeste Hitler-begeistringen.

Sannheten om Norge unndrar seg. Historien peker i mange retninger, og ikke alltid ligger sannheten midt i mellom ytterpunktene. Selv bor jeg på et lite sted som ikke plager andre med et anspråk om å være verdens sentrum. Vår avmakt gjør oss pinlig oppmerksomme på andre deler av verden. Mange bruker dagen for å stanse opp i en slags ettertenksom takknemlighet. Den blomstertid nu kommer. Den er for alle.

Jean Améry - Ved forstandens grenser.

I Norge pøses det ut bøker om krigen. Få av dem gjenspeiler den som et sivilisatorisk hull, en avgrunn, et kors for hjerte og forstand. Norsk krigshistorie er ofte historien om kampen for å bevare våre egne idealer og verdier mot en fremmed, "unorsk" inntrenger. (samt våre "unasjonale" overløpere). 

I Tyskland kan jo krigen vanskelig bli noen oppbyggelig nasjonal rammefortelling hvor verden er i vater. Den tyske krigshistorien er naturlig nok preget av selvransakelse: Hva begikk ikke tyske nasjonalister av forbrytelser under fanen troskap mot fedrelandet?

For mange er ikke vårt århundres krig og jødeutryddelse noen anfektelse, men en sannhet på linje med at en slår seg i hjel hvis en faller ut av 10. etasje. «Sånn er nå en gang verden», sier de. De har jo rett, og likevel: De som ikke stanser opp og tenker litt over dette som et slags sivilisatorisk "problem", de som oppfatter vårt århundres ufattelige ugjerninger som et innlysende faktum - de beveger seg totalt i overflaten.

 I Tyskland er Jean Améry et kjent forfatternavn, i Norge har han lenge savnet forlegger. Men i 1994 kom "Ved forstandens grenser" på Document forlag. Den ble forbigått i taushet og fikk bare én anmeldelse i dagspressen.

Améry beskriver konsentrasjonsleirens ulike mennesketyper. Han nevner de som sier at "det vil alltid finnes krig" - og konkludere med at den folkelige fatalismen er mye mer hensiktsmessig i møte med det uhyrlige enn den intellektuelles nytteløse protest overfor verdenens beskaffenhet.

Forfatterens kalde og klare fornuft konfronterer forestillingen om en normal, sivilisert, human verden. Den harmonerer ikke med hans egen erfaring.

Améry ble totalt og ensomt utlevert til "mot-mennesker". Som tråkker på ham og alle de verdier han trodde var allmenne. De var ikke det. Jødene var alene, uten noen å appellere til. Den virkelige verden erfarte han da den gamle og kjente ble borte. Som om den var en drøm en brått ble revet ut av. Mens omverdenen fortsatt fungerte forbløffende normalt, utenfor den jødiske virkeligheten. Améry har sett noe ganske annet, han kan ikke glemme. Han opplevde etterkrigstidens Tyskland. Men hvorfor tro at dette er virkeligheten og Auschwitz en ond drøm, et uhyrlig unntak ? Det kan like gjerne være omvendt.

                           
                                                     

De vendte seg bort, nesten alle i den verden han mente å tilhørte. Han var ikke lenger en del av deres samfunn. Améry så ikke på seg selv som jøde, han var først og fremst seg selv; et medlem et tysk samfunn. Han var som så mange en ikke-troende jøde, han hadde lite til felles med oldeforeldrenes verden. Men hjelper det noe at du selv sier hvem du er, når resten av verden insisterer på at du er en annen ?

Amérys essay om hjemfølelse og tilhørighet må være av det mest innsiktsfulle og gripende som er tilgjengelig på norsk om dette aktuelle tema. Som flyktning i Belgia og Frankrike fant han ingen trøst ved å tenke på "det annet Tyskland". Til det dugde ikke den vesle immigrantkretsen av tyske ikke-nazister, - en ørliten øy i et hav av likegyldighet, feighet og forakt. Améry mistet sitt fedreland. Han hadde ingen å vende seg mot, ingen instans å appellere til. Améry husker ikke bare villdyrene i SS-uniform. Han husker de bortvendte ansiktene, de likegyldig tilfredse som hadde orget en "Judenfrakk", de som glatt overtok en jødisk eiendom og senere motvillig måtte gi den tilbake fordi det "altså fremdeles" var noen som hadde overlevd.

Etter en slik erfaring blir det lett noe uvirkelig og truende ved dagens trygge velferdssamfunn. Hvorfor tro at alle har lært noe av en fortid som ingen vil høre noe om ? Hvorfor tro på noen virkelig forandring når de selvtilfredse bødlene med hvalpaktig tilfredshet levde og virket som respekterte borgere etterpå. 

Det blir vanskelig å tro på etterkrigstidens normalitet. Kan en stole på menneskene ? Var Auschwitz en parentes, et unntak, eller var det nettopp sannheten om hva en kan regne med ? Du ser dem spasere fredelig på gaten. Etterkrigsmennesker i velregulerte samfunn. Mette, tilfredse eller bekymrede - de tenker alle på den dag i morgen. De vil ikke høre mer om det meningsløst onde fra i går. Hvorfor skulle du fatte tillit til deres selvfølgelige vennlighet av i dag ?

Ofrenes vitnemål lyder som anmassende, uvirkelige stemmer fra en stadig fjernere verden . "Det er ingen hverdag mer" - skrev Gunvor Hofmo. Hun skrev diktet i en tid som nå synes fjern, en tid som nettopp hadde fått vite. Hva skal vi nå si ? "Krig vil det alltid være", sier vi, og trekker på skuldrene - mens vi regner opp noen av de mange og ferskere eksemplene på utvelgelse og tilintetgjørelse av uønskede folkegrupper. Na, und ? - eller som man sier i dagens Norge: "So what?"

Døde alle jødene forgjeves, er deres skjebne blitt hverdag igjen? Er Améry et utidsmessig mal apropos, en forstyrrer av en konstruktiv, fremtidsrettet samtid som vil og må legge det onde bak seg?

Slik blir han kanskje oppfattet, hans fremmedfølelse skinner gjennom med fortvilet intensitet i essayet om sin motvilje mot etterkrigs-tyskland anno 1960. Amérys lakoniske konstateringer forblir en protest. En nøktern, konkret og edruelig realisme. Og likefullt en metafysisk protest, slik P.W.Zappfe formulerer den i sin avhandling "Om det tragiske":

"Skal vi som lever, telle dødens høst? heter det i en gresk tragedie. Men det gjør nettopp vårt metafysiske menneske; han teller dødens høst og leder dem frem ved sin hånd og forlanger en mening med deres liv. Og han teller de ufødte kim og alle står ham like nær fordi de er mennesker. Ved sitt metafysiske krav er han en gud fordi han bærer en verden i sitt hjerte, og en slave, fordi denne vekt er i ferd med å knuse ham."

Det er ikke noe morbid eller estetiserende ved Amérys dagklare språk, ingen falsk Weltschmerz på trygg avstand. Améry tror at det eneste som kan frigjøre de overlevende fra noe av byrden ved denne erfaringen, er at den holdes frem av samfunnet. Overfor bødlene, overfor vår kollektive bevissthet. Hvis ikke vil de en gang utstøtte jødene og deres erfaringer forbli en uønsket brysom rest vi vil glemme. Dette har altså skjedd. Hvis ikke dette får bore seg inn som en visshet om oss selv, så vil det med søvngjengeraktig sikkerhet vende tilbake.

Kanskje er det noe i veien ved den intellektuelles uforsonlighet, hans uvilje mot å slå seg til ro med en religiøs eller politisk forklaring som gjør det radikalt onde begripelig, forklarlig og til sist selvfølgelig. Men uten slike mennesker var vi fattigere, dummere, farligere. Det forsvarer verdien og nytten av Amérys forfatterskap, men det gjør ikke lidelsen meningsfull. Jakten etter sjelefred må nok foregå andre steder, men for de som søker refleksjon og forståelse er denne boka å anbefale.

Ivar Bakke

I det siste har jeg tenkt med stor ømhet på min far.

I det siste har jeg tenkt med stor ømhet på min far. På de store hendene han hadde i enden av sine seige, tynne armer. På hvordan han gned nevene mot hverandre og blåste i de stive fingrene når han satte seg til orgelet. På de slitte ullvottene han hadde på seg når vi arbeidet ute og det var høst eller vinter. Hans generasjon hadde arbeidshender, de som ble igjen på bygdene. Og de hadde ullvotter, strikket av mødre og kjærester.

Jeg tenker på de litt lute skuldrene hans og måten han holdt hodet på, skrått mot vinden og regnet. En fikk gjøre det som måtte gjøres når det var tid for det. Kjeledressen som langsomt ble mørkere av væten, først ved skuldrene. Under varmet kofta som mamma hadde strikket. Hun strikket mange, og dette var arbeidskofta, den slitte. En kan kjenne den igjen på gamle bilder fra da de var nygifte.

Mye taus kunnskap og sikkert håndlag, mye improvisasjon og dugelighet. Den tålmodige bandasjeringen av en okse som har skadd foten, ei katte som ikke måtte skytes men kunne spjelkes, etter at dyrlegen hadde gitt opp. Eller tid for kaffe og røyk under nydyrkinga, men ingen fyrstikker. Skrudde en løs en plugg og holdt sneipen borttil kunne gråtraktoren tjene som fyrtøy. Skånet livs dristige hjerner skapte etterkrigstid, pløyde igjen tyskerbrakketomter og fjernet piggtråd, dyrket nytt land.  

Det ble et slags liv av det, ja en karriere etter gammel tids mål. Nådde lengre enn sin tuberkuløse far på mange måter. Pappa byttet bort hesten og fikk både råde over og råd til mangt som hans far ikke skjønte seg på. Når hjelpa er langt borte eller for dyr, da fikk en være selvhjulpen. Pappa tegnet nybygg og reparerte motorer. Fagbrev i livets harde skole. Men det som i dag imponerer meg mest er ikke yrket. Bonde har jeg selv vært på et vis. 

Det er drømmen han stjal seg til, midt i alt strevet; drømmen om et orgel.  En ekstra sesong på storsilda og mamma alene hjemme med unger og fjøs. Det er besøk av andre drømmere og lyden av orgelet utover natta, inn i søvnen. Det er fiolinen og staffeliet, de fag han fusket i og aldri fikk lære seg skikkelig. 

Det er blyanttegningen hans av sitt 15 år gamle ansikt, med trekk jeg i dag kan se igjen hos min egen sønn. Det gjør meg enda mer glad i dem begge, dobbelt rik og stolt.   

Men også vemodig og fremmed. Duger det jeg bruker tiden til, er det godt og gagnlig arbeid? Jeg er også en far, kan jeg se meg tilbake uten å slå blikket ned? Stundom kan det også bli en byrde, av godtfolk være født. Far fikk telefoner fra pårørende, om han kunne spille og holde andakt ved båren. Kan jeg si noen ord ved en båre? 

Jeg ser på mine egne hender, jeg kan ikke lenger folde dem. Trælene er borte nå, fingrene hviler rådløse over et tastatur. Hva skal de skrive av ord han aldri skal få lese?
                  

Når jeg skal sove ser jeg landskap og ansikter fra en verden vi begge en gang kjente. Ansikter vi begge fikk å holde kjær i dette korte livet. Jeg prøver å holde det fast, alt sammen. Men den nye dagen kommer med sitt bleke dagslys, slik snø som legger seg over blassgrønne strå og jordbrune plogfurer.                                                                                                                                                                                                                       .                                                                                            Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Det kristne Stockholm-syndromet

Hvis Gud er til, er alt moralsk tillatt. Bibelsk fundert etikk har ingen reservasjoner overfor grusomheter så lenge disse antas å bli utført av en kjærlig Gud. Å anvende våre menneskelige krav til anstendighet avvises som fåfengt - allmakten rår.

"Det er korrekt at jeg forsvarer Skaperens rett til å gjøre som han vil med sitt skaperverk. Det ligger jo i selve begrepet skaper. Men å forsvare skaperens rett til av avgjøre hvem som skal få leve og ikke, er ikke det samme som å si at noen mennesker har rett til å utrydde andre folkeslag." 

Sier Torleif Haus, før han begynner å angripe Lars Gules fortid og kommunismens historie, som han roter sammen i en grøt. (Verdidebatt.24.4.2011)

Det kan være bekvemt å gå ad hominem, eller snakke om et annet tema, men særlig saklig er det ikke. Det som en del lesere stoppet opp ved, er det faktum at Haus hevder at gud skapte en verden uten den ondskap vi i dag kjenner til, og at det så har skjedd "et fall som forklarer den vondskap som eksisterer i menneskene og i naturen." 

OK, la oss for argumentets skyld godta denne hypotesen om en moralsk uskyldstilstand i tidenes morgen (en påstand som Haus for øvrig deler med Marx). Men så kommer altså ondskapen inn i verden. Dette var noe den allvitende Gud ikke forutså. Eller ikke var i stand til å forhindre. Eller visste om og lot skje. Og dette syndefallet gjør det nødvendig med utryddelse. Eller i hvert fall har skaperen rett til å gjøre det. 

Syndfloden av Gustave Dore

 "Enkelte sivilisasjoner når en degrasjonsnivå som bare kan løses med eksterminasjon."

Interessant ordbruk. Eksterminere betyr å utrydde (exterminate på engelsk, ausrotten på tysk) Hva er det som Haus bruker som moralsk argument for å forsvare en allvitende og allkjærlig gud skal ta livet av ALLE jordens mennesker (med unntak av en håndfull i en båt) ved hjelp av drukningsdød. Hva slags moralsk forfall skal kunne rettferdiggjøre en slik gudommelig "Endlösung" på praktisk talt hele verdens befolkning. Hva har de gjort? Er alle sammen skyldige? Er det noen slags moralsk proporsjonalitet over dette, eller snakker vi om en absolutt villskap uten noen form for moralske skranker for utøvelse av vold? 

Det er nærliggende å tenke i historiske analogier fra det århundret vi har bak oss, der både det nazistiske og kommunistiske diktatur utrydder mennesker - ikke på grunn av noe de har gjort, men på grunn av noe de var. De var skyldige i egenskap av å tilhøre en gruppe (jøder, kulakker etc.) Det synes som om alle debattdeltakerne her er enige i at dette representerer en helt spesiell grad av moralsk lavmål - å ta livet av uskyldige mennesker som ikke har noen slags onde hensikter overfor de herskende, som bare ville leve sine liv i fred. Så langt synes det å herske enighet. Men hva da med beslutningen om å ta livet av praktisk talt hele verdens befolkning - hvordan stiller Haus seg til det?  Han betrakter det som en moralsk akseptabel "løsning" på grunn av de dreptes "degrasjonsnivå". Vi slåss jo militært mot nazismen blir vi minnet om - så da så.

Men vi tok ikke livet av alle tyskere, gjorde vi vel? Skulle man liksom slåss mot nazismens menneskeforakt og anti-humanisme ved å ta livet av alle tyskere? Det ville jo være å operere med en dobbelt moralsk standard, der tyskere blir å betrakte som "Untermenschen" som ikke blir verdige til å tillegges individuelt moralsk ansvar eller menneskeverd, men som bare må utryddes i egenskap av å tilhøre "en sivilisasjon som har nådd et degrasjonsnivå som bare kan løses med eksterminasjon." Det ville jo i så fall være å gå enda lengere i moralsk forfall enn nazistene, ville det ikke? Slik jeg oppfatter Haus, er vi enige om det, så lenge vi snakker om hva som er riktig og galt å gjøre for oss skrøpelige, syndige mennesker. 

Men det uhyggelige er at han ikke synes å ha noen moralske forbehold mht. hva en angivelig kjærlig guddom skal ha rett til å kunne gjøre av illgjerninger.  Han opererer altså med to moralske standarder, en for en allkjærlig og allmektig gud som har moralsk rett til å begå utrydninger og voldshandlinger "av bibelske dimensjoner" som det heter - og en annen for oss mennesker, der det å pledere for bruk av massemyrderier for å oppnå politiske mål er moralsk forkastelig. Så snart han blir presset, går ikke lenger Haus' moralske forsvar for massemyrderier ut på at visse sivilisasjoners moralske forfall bare kan løses ved å drepe alle menneskene der. Nå argumenteres det ut fra "makt gir rett"-prinsippet - Gud er nå en gang allmektig:

"Det er korrekt at jeg forsvarer Skaperens rett til å gjøre som han vil med sitt skaperverk. Det ligger jo i selve begrepet skaper."

Det er dette jeg kaller det kristne Stockholm-syndromet. (Begrepet henspiller på et gissel-drama i Stockholm der et kvinnelig gissel skiftet side og gjorde felles sak med gisseltakeren.) Det er ofte dette som blir den siste forsvarslinjen overfor den moralske kritikken av den guddom som de troende forsvarer: Ren makt. Hvem er vi som "med vår menneskelige forstand" forsøker å gå i rette med "Guds uransakelige veier". Det er jo en latterlig hybris. Vi har jo bare med å frykte og elske denne guden som gjennom bibelhistorien gang på gang framstår som vill og utilregnelig sadist – om han hadde blitt målt med våre moralske standarder for menneskelig anstendighet. 


Ja for vi har ingen andre, vi mennesker. Men vi kan, ved å underkaste oss en hellig tekst, fraskrive oss ansvaret som tenkende mennesker med moralsk ansvar for de handlinger vi utfører, og si at det er guds vilje.

Hvis jeg griper et automatvåpen og gir meg til å skyte inn i en menneskemengde, for så å bli uskadeliggjort og bragt til en rettssal, så kunne jeg si at jeg kun er et redskap, jeg har fått beskjed om å “eksterminere” representanter for en forfallen sivilisasjon som spotter gud og hans lære. Det ville for de fleste bare framstå som en "god dag mann - økseskaft"-svar på det jeg stod tiltalt for; å ha drept fullstendig sakesløse, uskyldige mennesker. Men når en angivelig kjærlig gud gjør det samme, bare i en ganske annen skala, da vil det alltids finnes troende som forsøker å stille opp et moralsk forsvar for dette.  Ikke alle kristne gjør det, jeg vet det, på samme måte som ikke alle som kaller seg sosialister forsvarer stalinismens forbrytelser. 

Fjodor Dostojevskij

Men den viktigste avvisningen av så vel kommunismen som kristendommens frelseslære blir den enkle: Hvis denne harmonien ved "historiens slutt" eller "det kommunistiske samfunn" skal betales i form av at millioner av uskyldige mennesker må dø, så er prisen for høy. Jeg gjør som den ene av Dostojevskijs Karamasov-brødre, jeg påstår ikke at gud ikke kan finnes, jeg "leverer bare billetten høfligst tilbake".

Dette innlegget avfødte naturligvis svar. Hele debatten kan  leses her  Dette er mine tilsvar:

Ståle Halsne skriver: 

"For det første vil ikke kristne forsvare at noen "griper et automatvåpen og gir seg til å skyte inn i en menneskemengde" med at de er et redskap for Gud. Gud vil heller ikke bruke slike metoder."

Jeg har ikke beskyldt noen av dagens kristne for å forsvare en slik ond handling - les hva jeg skriver da mann:

Det ville for de fleste bare framstå som en "god dag mann - økseskaft"-svar på det jeg stod tiltalt for; å ha drept fullstendig sakesløse, uskyldige mennesker.

Og her:

Det synes som om alle debattdeltakerne her er enige i at dette representerer en helt spesiell grad av moralsk lavmål - å ta livet av uskyldige mennesker som ikke har noen slags onde hensikter overfor de herskende, som bare ville leve sine liv i fred.

Men når det gjelder påstanden om at "Gud vil heller ikke bruke slike metoder", så hersker det åpenbart delte meninger. Og her blir det fort snakk om å forsvare moralsk uhyrligheter i en langt annen skala. Hver gang en eller annen naturkatastrofe inntreffer, dukker det opp kristne som utlegger dette som en følge av gudommelig inngripen. Sist ute er Njål Kristiansen:

"Noen vil si at han straffer ved sine gjerninger. Jeg mener at han ikke nødvendigvis straffer når han lar jordskjelvet ramme Japan, men at han utsetter japanerne for prøvelser. Slikt kan seffli se rart ut for et folk som mer setter pris på MesternesMester eller Farmen på TV hvor folk også utsettes for utfordringer."

Ja det kan se rart ut må jeg innrømme, selv for en som ikke følger med på Farmen. Jeg synes det virker moralsk avstumpet overfor andres lidelser som en rettferdiggjør ved å henvise til en gud som en riktignok ikke forstår handlingene til, men som en likevel fortsatt velger å forsvare i servil underkastelse. Ståle Halsne skriver:

"Ellers synes det vanskelig å forklare Bakke hvem Gud er. Bakke vil ikke forstå hva Guds allmakt innebærer, og vil ikke forstå syndefallet. Da blir det vanskelig å forklare, og det enkleste er kanskje at Bakke høflig leverer tilbake billetten."

Jeg synes dette er ganske flåsete og billig. For hva det måtte være verd: Jeg har oppriktig forsøkt å forstå både hva syndefall og guds allmakt måtte innebære, og jeg tror ikke min manglende innsikt bunner i manglende kunnskap eller ignorant uvilje. SÅ hvis det er slik at dere sitter inne med en form for innsikt i moralske spørsmål som ikke er kommuniserbart på norsk, men fordrer at en på forhånd gir en guddom et moralsk frikort til å gjøre hva som helst av forbrytelser uten at dette får noen konsekvenser for hvorvidt en anbefaler hengiven underkastelse - så melder jeg pass. Da skjønner jeg ikke hva det skal være til - å tro på en gud hvis moralske adferd en normalt sett ville beskrive som forbrytersk eller ravende gal om den hadde vært utført av mennesker.

Hvordan kan en glede seg over en frelse som bare omfatter "the happy few", og aksepterer at ens kjærlige gud "som ikke tåler synd" (som om det var en pollenallergi) skal fordømme resten av menneskeheten til evig pine - mennesker han selv har skapt. Hadde en kjærlig familiefar med fem barn latt tre av dem stå ute i kulda mens de to andre fikk det beste han hadde å by på inne, så kan det vel hende at noen av dem kom i tanker på hvordan det stod til med de som ble stående igjen utenfor. Simpel evne til identifikasjon og søskenkjærlighet tilsier det. Og faren ville vel blitt en sak for barnevernet.

Hvordan kjennes det der inne i stuevarmen - er det komfortabelt og greit, eller er det litt skår i gleden å tenke på alle de bra folkene som ikke tror og som gud må straffe? Ja jeg snakker i bilder og i overført betydning. Kristne lesere er vant til det, så dere tar sikker poenget hvis dere vil forstå det.

"For det er ingen som må ta imot den. Den blir tilbudt. Gratis."

Ja da så. Da får vel de utenfor lønn som fortjent formoder jeg - fordi de ikke vil tro. Da får de bare ta følgene. De fleste kristne jeg kjenner er langt mer moralsk oppegående enn denne hevngjerrige og straffende gudommen de tror på. De er i stand til å identifisere seg med og vise omtanke overfor folk som ikke deler deres livssyn. Og de liker ikke å tenke på det jeg her skriver om. 

Jeg er glad det forholder seg slik, og ikke slik det var for noen hundre år siden da en brukte statsmakt til å bekjempe "vranglære" og manglende gudsfrykt, med samme villskap som i f.eks. dagens Iran. Men hvis drapene på kjettere i Iran skal ta slutt, så må også noen der overvinne sin gudsfrykt og ta parti for mennesket - mot guddommen, når denne ber dem om å akseptere det moralsk uakseptable.

Guds barn og oss andre - en forsonet gud og den straffende gud.

Torleiv Haus skriver: Analogien er ikke holdbar. Hadde du framstilt de fem barna som opprørere mot faren, ville vi vært nærmere sannheten. Bibelens poeng er jo nettopp at mennesket har gjort opprør mot Gud og ikke vil ha noe med ham å gjøre, mens Gud eller faren vil ha kontakt med barna.

Tro meg: Det finnes millioner av religiøst indifferente som ikke aner at de faller inn under denne kategorien av folk som gjør opprør mot gud - de er bare ikke interessert i religion og skjønner rett og slett ikke hva de skal gjøre hvis de skal "frykte og elske" en gud som de ikke aner hvem er.

"Frelsen i kristen betydning er jo nettopp gjenopprette forbindelsen med den Gud vi har gjort opprør mot og få del i hans godhet. Fortapelse er å gå glipp av dette samfunnet. Dette er noe helt annet enn det bilde Bakke tegner opp."

Nei, men det er en helt annen måte å beskrive det på. At de troende beskriver frelsen i vakre ordelag og fortapelsen som en dulgt trussel minner jo litt om den kommunistiske harmonilæren, hvor de som stod i veien for himmelriket på jord (som de altså var dumme nok til å si nei til og følgelig "gikk glipp av") nok måtte ryddes av veien. "Und willst Du nicht mein Bruder sein, so dann schlag' ich Dir den Schädel ein" som det het om kommunistene. 

I kristen terminologi kan man si at  "Fortapelse er å gå glipp av dette samfunnet" - eller man kan bli direkte ufin og gi seg til å sitere bibelens beskrivelse av evig pine og svovelsjøer og andre ekle ting som har ridd millioner av religiøst anfektede som en mare opp gjennom århundrene. Sånn går det med alle dem som ikke tar imot det fantastiske tilbudet fra den kjærlige og lett schizofrene guden som bare vil vårt beste og berge oss fra den evige pine han selv har tenkt å kaste de vantro ned i. For det er vel ingen som tvinger en allmektig gud til å opptrå så utrolig smålig og hevngjerrig?

Nå er jeg klar over at for mange av dagens kristne er det nødvendig å distansere seg fra disse barbariske hevnfantasiene om hva skal vederfares de som ikke skjønner sitt beste og tar imot frelsen. I denne versjonen av kristendom blir Jesu lidelse og død ikke en nødvendig handling for å blidgjøre en rasende gud som ellers ville ha utryddet alle mennesker nok en gang på grunn av deres sviktende moral og manglende tro. Jesus blir mer et moralsk ideal som er prøvet i all lidelse, men som en ikke må tro på av frykt for å unngå evig pine. Det med helvete må vi helst ikke ta så bokstavelig eller alvorlig, for da blir det ubehagelig, slik det er ubehagelig for marxister å snakke om sammenheng mellom egen ideologi og forbrytersk praksis. Denne formen for kristendom argumenterer ikke i form av opplyst egeninteresse og frykt for skumle konsekvenser. Den er også i stand til å vise respekt overfor dem som ikke tror, og føler seg heller ikke kallet til å utstede og inndra moralske sertifikat. Min påstand er at de fleste kristnes målestokk i dag er blitt mennesket selv - og ikke en bokstavreligion med hellige tekster.  

Det har bidratt til å gjøre autodafeene til et fremmedord i vår kultur, og trent opp evnen til å tåle "anstøtelig tale" fra en frafallen selv i et kristent forum. Det er bra, for vi må øve oss i å leve sammen med folk som tenker forskjellig fra oss. Jeg takker for muligheten til å komme i tale med dere. Det jeg har skrevet er ikke behagelig lesning, men det får stå sin prøve i et samfunn der frykten for å komme på kant med gud eller kirke ikke lenger spiller noen stor rolle i menneskers liv. Det tror jeg også mange kristne kan si seg glade for.

 Guds skraphaug - og historiens.

Det er et trist og litt merkelig fenomen dette, at så snart det er snakk om et abstrakt mål, så kan mennesker som ellers er kjærlige og omsorgsfulle gi seg til å forsvare de mest hårreisende forbrytelser til sakens beste. Jeg går ut fra som sikkert, at verken Else Krag eller noen av de andre som har ytret seg i debatten hittil,  selv aldri ville komme på den tanke at det var logisk eller moralsk forsvarlig å ta livet av alle menneskene i hele verden så nær som en liten håndfull. Tvert imot, de ville vist fra seg tanken som fullstendig krank og ondskapsfull. Det ville være fullstendig i strid med deres verdiforestillinger om hva som er rett og galt, godt og vondt. Korriger meg hvis jeg tar feil, men jeg forutsetter i det lengste at det forholder seg slik.

Men jeg må ta inn over meg at mine opponenter mener saken stiller seg ganske annerledes hvis det er snakk om en abstrakt størrelse vi kaller gud, og som de troende mener er både allmektig og kjærlig. Da synes ingen forbrytelse stor nok til at de troende sier nei til denne guden som gjorde slike grusomme ting mot vanlige mennesker som deg og meg, og planlegger nye pinsler for majoriteten av verdens levende og døde som altså ikke har sett lyset og tatt imot den rette lære mens det ennå var tid.

“Når du beskriver handlinger du mener viser "dårlig moralsk dømmekraft" fra Bibelens Gud, - har du da tatt hensyn til hva som forårsaket straffereaksjoner fra Gud?”

Spør Else Krag. Ja hva skulle det være for årsaker da, som skulle gjøre det rimelig å ta livet av praktisk talt hele verdens befolkning? Det står litt stille må jeg innrømme, men Krag hjelper meg videre:

“Kanskje det i de tilfellene du viser til fra Gamle Testamentet også hersket tilstander som ødela for videre generasjoner? Kanskje samfunnet helt manglet den grunnleggende forståelse for hvordan menneskene skulle leve sammen?

Ja jeg skjønner at mennesker har gjort og fortsatt gjør onde handlinger mot hverandre, bl.a. bruker vold mot vergeløse mennesker bare for å oppnå makt og ære. Torleif Haus siterer bibelens syndeflodsberetning:

“Da sa Gud til Noah: Nå vil jeg gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med vold. Se, jeg vil ødelegge både dem og jorden.” – og fortsetter sin teodice:

“Vi vet ikke så mye hva slags vold det er snakk om. Men det ser ut til å ha utviklet seg en kultur som var så ekstremt voldelig at den ikke lot seg reformere.”

Det jeg ikke skjønner er det pedagogiske og moralske prinsippet som det her argumenteres for. Menneskene er voldelige og onde. Derfor må vi drepe alle sammen. Ja, dette kaller jeg forsiktig sagt “dårlig moralsk dømmekraft”. Det kan være fristende å bruke sterkere uttrykk. Men hva kaller dere det? Hva tenker dere om slike handlinger? Det har jeg hittil ikke fått noe svar på. Det gjelder å tenke minst mulig, later det til. For dette er –som dere selv skriver – vanskelig. Ettersom vi lever i et liberalt og pluralistisk samfunn kjenner dere sikkert flere bra folk som dere er glade i, men som altså ikke er troende kristne og som ikke har noen planer om å bli det heller. I følge den bibelen dere kaller guds ord, skal deres manglende tro eller vilje til å ta imot et slikt “offer you can’t resist” ikke være et spørsmål om vi mennesker har ulike livssyn og brokker av forestillinger, det skal koste dem evig pine i helvete å ta feil her. Oppstår det ikke en viss moralsk dissonans her? På den ene siden de kristnes evne til identifikasjon og empati med mennesker som de ønsker alt godt – og på den annen side en gud som “ikke lar seg spotte” og som skal kaste deres ikke-troende venner i evig pine. Vi finner jo alle sammen æresdrap på frafalne utført i Allahs navn barbarisk. Men de kristne som oppgir bibelen som fundamentet for sin tro er nødt til å akseptere at det samme skal skje med alle som den kristne gud skal kaste i helvete – de som ikke tror. 

Da teologiprofessoren Ole Hallesby i 1953 holdt sin berømte radiotale der han advarte ikke-troende med at de kunne våkne opp i helvete i morgen hvis de i dag falt død om, fikk han støtte fra 60 prester på Vestlandet som avga følgende erklæring: “Vi lover alle å forkynne troen på en evig pine i ilden som aldri slukner”.

Men som sagt, mine kristne opponenter på dette forum synes å ta avstand fra forbrytelser mot menneskeheten av det slaget som den guden de forsvarer utfører. Haus skriver:

“Men jeg tar på det sterkeste avstand fra at mennesker skal felle slike dommer. Vi er begrensede skapninger, og har ingen mulighet for å felle noen rettferdig dom. Akkurat derfor er det så ekstremt hårreisende når Engels kan få seg til å skrive at enkelte nasjoner er så tilbakestående at det vil være et framskritt om de blir fjernet fra jordens overflate.”

Dette skjønner jeg ikke riktig helt. Det er ekstremt hårreisende når Engels plederer for å utrydde hele nasjoner. Men det er moralsk forsvarlig av gud å ta livet av praktisk talt hele verdens befolkning fordi det “utviklet seg en kultur som var så ekstremt voldelig at den ikke lot seg reformere.” Hvis gud sier at han avskyr menneskene fordi de bruker vold, så ødelegger han sin rett til å stille moralske fordringer hvis han samtidig tar livet av alle mennesker. Gjensidighetsprinsippet er et av de få prinsipper som blir forstått av alle kulturer – alle moralske krav og lover som sies å være universelle må kunne anvendes av begge parter, både anklager og den anklagede. Vi godtar ikke drap på frafalne, verken i Guds eller Allahs navn.

Ståle Halsne skriver:

“Ja, det er et stort skår i gleden å tenke på alle de som ikke er frelst. Nettopp derfor drives det misjon. For å få flest mulig med. Og de som ikke vil ta imot, og som velger å stå utenfor, får lønn som fortjent. De må ta følgene for det valget. Det stemmer!”

Som fortjent? Her faller det meg ikke stort mer inn å si. Til empati kan det ikke tvinges, bare ringes. Overfor et slikt utsagn er stillhet og ettertanke på sin plass.

Det jeg tolker ut av denne debatten, er at noen på grunn av religiøse dogmer overkjører sine egne moralske reflekser i form av empati og rettferdighetssans. Hva gjør man så? Man trøster seg med at dette skal ikke vi bry oss om å tenke på, for gud er så mye større og klokere enn oss, og vi skal for all del ikke gjøre som gud gjør – drukne de moralsk fordervede eller kaste de vantro i evig pine – det overlates til “han som har oversikten” som det heter i religiøs sjargong. (“Den store rormannen” som det het om Stalin i den sekulære religionen kommunisme). 

Jeg synes denne debatten demonstrerer en ideologisk forkrøpling av hederlige folks moralske dømmekraft, konkret lidelse begrunnet i abstrakte prinsipper om den ypperste rettferdighet og kjærlighet. Det er ikke noe nytt ved dette, eller noe eksklusivt for kristne. Men det er grunn til å konfrontere det abstrakte med det konkrete, slik det finnes en tradisjon for i kritikken av de totalitære politiske prosjekt. Det handler om å myndiggjøre mennesket til å ta ansvar for sine moralske valg – det prinsippet Nürnberg-prosessen knesatte. En tankefrom, selvoppofrende moralsk lojalitet overfor gudommelige eller politiske autoriteter kan åpne for forbrytelser av en ganske annen størrelsesorden enn det en bande egoistiske kjeltringer kan stelle i stand. Derfor er kritikk av det noen holder for å være hellig en nødvendig handling som tilhører vår vestlige kulturs immunforsvar.

Maktens apologeter

Man leser til øyet blir stort og vått.

Bjørn David Bratlie skriver:

"Når Gud lot alle dø, også barn og kvinner dø i syndefloden handlet dette om en dom fordi de av vesen og natur er onde. Gud ventet ikke til de hadde gjort sin onde gjerning.  En parallell ville vært å si at vi hadde gjort verden en tjeneste dersom noen hadde tatt livet av Hitler på spebarnstadiet. Da hadde verden vært spart for mye plager."

Dette må sies å være det utvidede skyldbegrep. Kvinner og barn (og kanskje noen snille fedre og besteforeldre?) som kaver i vannmassene kan nok kanskje virke uskyldige for et utrenet øye, men her gjelder det å ikke la seg lure av humanistisk føleri. De er nemlig skyldige og fortjener å få lungene fylt av vann og lide en langsom død. Ja for det er fortsatt mennesker vi snakker om - ikke sant? Men den allmektige og allvitende Gud vet nok hva de kunne komme til å finne på av onde handlinger hvis de fikk leve videre. Det sikreste, for å spare oss for plager, er nok å utrydde denne ormeyngelen (for å bruke kristelig uttrykk) før de får anrettet mer skade.

Torleiv Haus har også trøstens ord hvis noen skulle bli naget av moralske anfektelser:

“Så kan man si at det er urettferdig at uskyldige barn rammes. Vel, for vår sivilisasjon er det fullstendig ok at de mest uskyldige av alle ekstermineres når de ikke er uønsket. De mest uskyldige er de minst beskyttede. Og man må spørre med hvilken rett en slik sivilisasjon har til å klandre Gud for noe som helst?”

Se for ditt indre øye en allmektig skapning som kaster småunger som du kjenner utfor kaien - og du trygler Gud om å redde de umistelige små kroppene som kaver i vannet og skriker etter luft. Det er da du må si til deg selv at riktignok virker de uskyldige, men de er nå tross alt medlemmer av en sivilisasjon som i sin ufattelige råskap tar livet av fostre. Og det er forresten du også, så hvordan våger du å klandre Gud for noe som helst? Nei du sier noe der.

“Det moderne menneske innbiller seg at Gud må være til for å oppfylle mine ønsker og behov, og blir dypt fornærmet når det oppdager at slik er det ikke.”

Ja noe så latterlig, å bli fornærmet over den slags, noen druknede menneskekryp og et par mislykkede sivilisasjoner fra eller til i det store bildet, Gud har sikkert viktigere ting å tenke på og bør ikke plages med bagateller. Dessuten er han jo sterkest, så enhver motstand er nytteløs, som det het under krigen.

"Saken" - og menneskene som rammes av den.

Sitat Bjørn David Bratlie:

"Du snur saken  på hodet og mener at mennesket selv er i stand til å dømme Gud ut fra den målestokk Gud har gitt oss for hvordan vi skal behandle hverandre."

Det er dette fenomenet som i ikke-teologisk dagligtale kalles dobbeltmoral. Guddommen skal ikke selv bedømmes ut fra den samme moralske målestokk som den selv stiller opp for oss og bedømmer menneskene ut fra. I følge Jesus (som vel skulle være en autoritet på området) skal vi bli målt med samme mål som vi bedømmer andre. Vi skal tilgi dem som gjør urett mot oss. Og i følge samme autoritet er det på fruktene treet skal kjennes. Men slik er det altså ikke med guden selv, han kan følge sine egne lunefulle innfall og utslette hele sivilisasjoner. Og han har lovet å komme tilbake for å dømme alle slike forvorpne og ulydige mennesker som meg til evig pine. Dette synes mine ærede opponenter er i sin skjønneste orden, ettersom guden nå en gang har makten og kan tilintetgjøre oss som han ønsker, lik en forfatter kan ødelegge sine romanfigurer, slik vi er blitt forklart i debatten.

Vel, det er en liten forskjell her. Det dreier seg om mennesker, virkelige mennesker, ikke abstraksjoner av typen "degenererte sivilisasjoner", som dere dømmer til evig pine under henvisning til en gudommelig autoritet. 

Litt leit kanskje, men sånn er nå en gang verden innrettet.  Den som forlater lydighetens vei [eller islam som det forresten heter på arabisk], må dø. Ikke noe å hisse seg opp over. Jeg skal ikke ta det personlig at dere med glatt ansikt dømmer meg til evig tortur uten de minste moralske skrupler, med henvisning til at jeg har valgt det selv gjennom min manglende tro. Det er jo ikke dere som skal ta dere av den konkrete drittjobben, men den kjærlige guden som dere tilber. Og gud har jo ved gjentatte anledninger demonstrert at han ikke bryr seg om våre klynk og moralske appeller - so why bother.

"Det er flere enn en som har forsøkt å forklare deg og andre det vanskelig kan sies å eksistere noe sånt som menneskelig anstendighet som en moralsk sannhet utledet av mennesket selv."

Ja jeg ser dette her, dette selvtilfredse skrytet på den kristne religionens vegne, hvor en påberoper seg menneskelig anstendighet som om det var en eksklusiv egenskap som de kristne har monopol på å forvalte. Jeg skjønner ikke helt hvor dere henter denne arrogansen fra. Sett utenfra virker den temmelig malplassert.

Før visste vi best. Nå vet vi bedre.

Frank Rossavik: “SV – Fra Kings Bay til Kongens bord”

I et hvert parti finnes det en viss prosent idioter, både blant velgere og valgte. Det spørs om ikke prosentandelen er ekstra stor i partiet SV. Min bruk av ordet idiot bør forstås i retning av det antikke Hellas opprinnelige betydning: En som ikke deltar i politikken. Eller i hvert fall ikke har noen interesse for politikkens grå hverdag av små avgjørelser, kompromisser, tilfeldigheter og personlige ambisjoner. 

Rent bortsett fra at folk flest ikke interesserer seg for politikk med mindre de føler at vitale verdier står på spill, finnes det en stor mengde idealister som forsåvidt er politisk engasjerte, men bare i politiske hjertesaker og lovede (u)land,  uten synderlig interesse for politikernes trauste hverdag av utredninger, komite-kompromisser og partistrategiske manøvrer i mørket.

Men det er til gjengjeld pressen så opptatt av at den ofte unnlater å løfte fram politiske visjoner og veivalg som vi som medborgere skal bli informert om og ta stilling til. I litt for stor grad blir kommentatorenes spalteplass brukt til nitid granskning av sjakring i korridorene og personvurderinger av de enkelte representantene. Det at en fokuserer på maktspillet fremfor innholdet gjør den politiske journalistikken nærsynt og visjonsløs – strategien og kampen om makten blir alt, hva den politiske makten kan brukes til, politikkens innhold, havner ofte i mørket utenfor medias prosjektørlys. Da fungerer journalistikken, tross sin kritiske agenda, som et forsvar for det bestående.                                                                                      

Rossaviks bok er journalistisk, “det vil si med vekten lagt på mennesker, konflikter og begivenheter mer enn på de store samfunnsendringene historikere har det med å si at alt er en konsekvens av.” Slik sett er den naturligvis uvurderlig som historisk aktstykke for historikere og andre som vil ha nøyaktig og etterrettelig gjengivelse av historiske hendelser, ispekket verdifulle vurderinger og personkarakteristikker om og av aktørene, dvs. partiets ledende sjikt. Hva med oss andre lesere som har en mer eller mindre klar forestilling om den typiske SV’er, - skjønner vi noe mer etter å ha pløyd oss gjennom 500 sider om partiets indre liv? Rossavik, som kjenner partiet fra innsiden, er svært tilbakeholdende med kultursosiologiske karakteristikker om SV’s primærvelgere, slike som Nils Fredrik Nielsens bok “Ekte 68’ere spiser ikke seipanetter” var så full av. Vi blir nøkternt informert om det vi kan vite sikkert: hva som statistisk sett er de største velgergruppene, gjengitt med informative grafer som er egnet til å begeistre noen ansatte i SSB og et par andre seriøse lesere. Men hvorfor var og er det så vidt få som stemmer på et parti som har så mange sympatisører i sak? Et slikt spørsmål er umulig å gi et sikkert svar på, men det gjør det ikke mindre viktig eller relevant for å forstå politikk. Men noen smuler gir forfatteren oss, bl.a. i kapitlet “Partiet og menneskene”.

Den idealtypiske SF-er på 60-tallet var mannlig industriarbeider, dagens SV-er er høyt utdannet kvinne med jobb i offentlig sektor. Kanskje har historikeren Nils Rune Langeland rett i at det er i denne gruppen angsten for frihetens risikable sider er størst og skepsisen til statlig intervensjon i det som tidligere var forstått som folks privatsfære er minst. Når samfunnet smuldrer som verdifellesskap kommer staten inn i stedet. SV vil ha begge deler - men er kritiske til EUs datalagrinsdirektiv. Rossavik avstår fra slike sveipende analyser, han forblir en pressemann som gjengir historiens sekundviser gjennom en rekke stillbilder i stort tempo, slik at vi ser en historisk utvikling som om det var en rask film på National Geographic. Det lar oss få vite en hel del detaljer, men leseren må i stor grad selv fylle inn fra andre kilder hva som motiverte de ulike aktørene. 
Gallup-målinger fra ulike måneder kunne ha vært viet mindre plass til fordel for større utdrag av aktørenes egne beskrivelser av hendelser.

Berge Furre 1976 Foto: Henrik Laurvik / NTB scanpix

Men på et punkt kastes det fram en spennende hypotese: Hvorfor var det stadig vekk slik som Berge Furre ved en anledning hevdet om partiet: “Er det usemje i SV, har vi ein sterk tradisjon for å dramatisera ho i fullt offentleg lys – gjerne i Dagbladet”. Rossavik antyder en forklaring: De som i begynnelsen valgte å flagge partiets standpunkter måtte tåle mye hets og motstand under den kalde krigen. Det var sterke og stridbare personligheter som gjerne satte retten til å si sin personlige overbevisning langt høyere enn hensynet til partilojalitet. 

Arbeiderpartiets Einar Førde (som Rossavik også har skrevet en god bok om) sa det omentrent slik: Politikk har alltid et element av taktikk over seg. De som ikke ønsker å ta det inn over seg har ikke noe i politikken å gjøre. 

For egen regning vil jeg tilføye: SV har i overkant mange politisk engasjerte mennesker som i henhold til Førdes definisjon ikke har noe i (parti-)politikken å gjøre, de som holder fanen høyt og uplettet for den gode sak, saken som ikke kan modereres uten at det oppstår moralsk dissonans, de som vanskelig kan se seg i speilet etter å ha tatt ansvaret for kompromissets bøyning bort fra den smale sti.  Hvis noen kritiserer SV's politikk eller regimer i andre land man solidariserer seg med/støtter ukritisk (stryk det som ikke passer) så vil de fleste indignert svare ved å henvise til sine egne edle hensikter. Denne brystnorske sinnelagsetikken er ikke spesielt analytisk anlagt. For det er jo mest en selv det handler om, virker det som, og ens engasjement for den gode sak. Rossavik belyser ikke hvorfor det er slik, men han gir en rekke eksempler på hvordan det arter seg å lede et parti av “evig opposisjonelle” inn i et regjeringssamarbeid. Jeg ville ha utdypet dette temaet, for jeg tror det er viktig for å forstå “SV-koden”. For dette er jo historieskrivning, og for å forstå historiske hendelser og aktører er det uomgjengelig nødvendig å forstå hvordan de tenker. Det er naturligvis ingen presis vitenskap, men uten slike innsikter i aktørenes forestillinger blir dere handlinger og prioriteringer fort ganske uforståelige, as time goes by. Boka gjør rede for ulike personers ulike posisjoner overfor spørsmålet om sosialdemokrati versus sosialisme – et evig stridstema i partiet. Men ettersom boka er som en makro-linse med konstant fokus på partiledelsen og bare i liten grad kaster små sideblikk på samtidens typiske forestillinger, vil den kanskje om noen år framstå som et næropptak av unødig merkelige mennesker fra en unødig fjern og svunnen tid. Det tas i liten grad noen skritt tilbake for å forsøke å se ting i en bredere samtidskontekst. For om det aldri kom til noen revolusjon her i landet, så har det jo likevel skjedd enorme forandringer i den perioden boka omhandler, forandringer som den praktiske partipolitikken mer avspeiler enn initierer. 

Å beskrive disse mentalitetsforandringene er høyst relevant for å forstå hvilke tanker som er mulige å tenke, rommet der det muliges kunst utspiller seg i. Og dessuten:hva var kult og hva var sært for unge folk som skulle velge mellom politiske identitetsmarkører. Hva slags buttons var det kult å gå med hvis en ikke skulle se teit ut? Våre politiske valg handler ofte like mye om vår personlige identitet, hvem vi er og absolutt ikke vil være, som hva vi tror er klok statsstyrelse. Kristin Halvorsen siteres på en ungdommelig ærlig uttalelse om at SU var for folk som var for fred og syntes høyrefolk var noen klyser. 

      

Jeg vil på egen hånd føye til et part friske generaliseringer til om SV og dets vesen som Rossavik klokelig avstår fra. (Men dåren styrter frem der engler nøler, som det heter). Partiets historie har jo mange trekk som kan virke ubegripelige for en ny og ganske pragmatisk og liberal generasjon. De kjenner lite til hvem motstanderne var, og hvilket illiberalt samfunn 68 vokste ut av. Det er så visst ikke bare SV som har stått for merkelige standpunkt opp gjennom tidene, men for tiden er det SV som må stå til rette for dem. Slikt veksler med de ideologiske konjunkturer.

I SV’s moralisme ligger partiets styrke og svakhet. Den utaktiske, modige dissens, å tale makten midt imot – det var idealet. Og de som våget å innta SF og senere SV’s standpunkter under den kalde krigen kunne med stor letthet skrive seg selv inn i denne ærerike tradisjonen. Kritikken av de praktiske forberedelsene til et folkemord av Russlands befolkning via vår omforente atom-strategi vakte raseri, det samme gjaldt kritikken av USA-imperialismen i Vietnam. Metodene som ble bruk mot kritikerne var ikke pene eller særskilt demokratiske. Jeg deler partiets skepsis til tesen om at det er bedre å være død enn rød, som var majoritetens konkrete alternativ hvis avskrekkingens politikk skulle bli satt på prøve. Denne delen av vår nye historie har ikke ennå blitt gjenstand for noen “Vergangenheitsbewältigung”, selv om den roper etter moralsk refleksjon. 

Men også SV har noen ting de ugjerne tenker over. Hvorfor er det så fryktelig viktig for mange SV’ere å for gudnys skyld ikke bli assosiert som medlemmer av et middelklasseparti med sosial samvittighet og stor tro på statlig styring. De fleste SVere er både i praktisk politikk og av overbevisning sosialdemokrater. Men de færreste vil ha det sittende på seg, mange omtaler seg selv heller som frihetlige sosialister, hva nå enn det måtte bety. I SV har anti-kommunister som lot et konsekvent engasjement for forfulgte også innbefatte realsosialismens ofre alltid støtt på motstand, enten i form av flakkende blikk og taushet, eller beskyldninger om å løpe fiendens ærende. Det har blitt bedre etter murens fall, men fortsatt er det tilstrekkelig mange over gjennomsnittlig utdannede SV’ere som har behøvd over gjennomsnittlig lang tid til å ferske tegninga hva angår sammenhengen mellom marxistisk ideologi og diktatorisk praksis – som ikke burde være vanskeligere å skjønne enn den mellom fascisme og diktatur. 

Erik Solheim ertet på seg mange SV’ere da han, stating the obvious, sa at det var større politisk forskjell mellom marxist-leninistene og SV enn det var mellom SV og Høyre. Slikt var og er det mange som ikke vil høre, og det handler trolig om egen identitet, og at det for mange ligger snublende nær å tenke at “høyrefolk er noen klyser”som man ikke må mene det samme som. Ottar Brox har beskrevet en ungradikal vane med å avgjøre politiske spørsmål ut fra en slags “lakmus-test” der det rødeste standpunktet var det beste.

Både parti og velgere i SV er ualminnelig tett befolket med personer som er mer komfortable med å flagge moralske identitetsmarkører og protokolltilførsler til verdens skjeve gang enn å utøve politisk makt og måtte ta ansvar for beslutninger. For de som ble valgt til å representere disse velgerne må det ha vært en pedagogisk utfordring å bevege seg mellom disse to nivåene av praktisk politikk og moralske avskyerklæringer. Rossaviks bok gir mange talende innsyn i hvilket slit det må ha vært for Kristin Halvorsens kvinner og menn å lose denne gjengen av rene og ranke inn i maktens korridorer. Men den gjensidige berøringsangsten er i ferd med å avta. SV er i ferd med å bli et “normalt”og stuerent parti, og det har fått gjennomslag for flere av sine hjertesaker. Forhåpentligvis vil det fortsatt kunne gi norsk politisk debatt et løft og et moralsk perspektiv utover den organiserte egeninteresse - hvis det ikke sovner av i den behagelige stuevarmen. Det politiske beslutningsmaskineri trenger en slik motivasjon og fornyelse – det er alltids nok av dem som søker en politisk karriere av ren egeninteresse og systemsmarthet. Det svekker folks interesse og respekt for politikk og er på lang sikt en fare for vårt demokrati. Rossaviks bok er en interessant innføring i hvordan det norske politiske system fungerer i praksis. Den må virke skrekkelig nøktern for livssynsberserker med store politiske visjoner. For oss andre, som er takknemlig over å ikke ha levd i interessante tider, er det gledelig å se i hvor stor grad vårt samfunn er preget av dialog mellom ulike grupper, ikke hat og forakt. Motsetningene er små, selv om meningene er delte. Ikke noe egnet sted for politiske opplevelsesturister. La oss beholde det slik, også i en ukjent fremtid hvis eneste sikre kjennetegn er at den vil bli annerledes.     

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !