Norsk høyreradikalisme

Nina Karin Monsen: Velferd uten ansikt.

Universitetsforlaget 1998

"Velferd uten ansikt" er faktisk blitt utgitt av Universitetsforlaget i sin nåværende form. Det indikerer at forfatterens påstand om at vårt tid lider av manglende respekt for intellektuelt arbeid kanskje har noe for seg. Å kalle dette for en "filosofisk analyse av velferdsstaten", synes jeg øver vold på ordene "filosofisk" og "analyse". Etter et interessevekkende og velskrevet forord, bærer det løs med en ustrukturert blanding av likt og ulikt som snarere bringer tankene i retning av en slags intellektuell magesjau enn en gjennomarbeidet tekst.  

"Kanskje begynte den moderne tankeforvirringen med oppfinnelsen av den første maskinen", undrer Monsen filosofisk. Det vrimler av slike klager over tidens forfall. Det meste er så langt fra en nøktern, konkret analyse som det er mulig å komme. Boka ligger veldig nært opp til Carl I Hagens retorikk: En grøt av konkrete, gjenkjennelige erfaringer som skal underbygge drastiske, generelle påstander om "systemet", "uansvarligheten", "politikere og byråkrater", "sosialistene" etc. Naturligvis er det ofte mye sant i disse utbruddene av akkumulert misnøye, men de har likevel svært liten analytisk verdi. Å etterlyse moralsk ansvar på dette viset er både uforpliktende og uansvarlig: De konkrete observasjonene gis ingen rimelige proporsjoner, de presenteres utenfor enhver meningsfull sammenheng. Dermed blir det vanskelig å drøfte ulike årsaker og alternative strategier overfor elendigheten. "Dette fører til.." skriver Monsen flere steder, og ramser så opp det utroligste av elendighet som alt sammen blir tilskrevet én årsak.

I følge Monsen er det naturligvis ille med massens materialisme og kravmentalitet, men minst like ille er hetsingen av nullskatteytere og forslag om at de med inntekt over 200 000 skal bidra mer til fellesskapet. Denslags "kvantitative rettferdighetskrav" øker bare klassemotsetningene. Som vi forstår er det forskjell på den dannede og den folkelig-vulgære materialismen.

I denne blandingen av generelle etiske normer og prosaiske observasjoner forutsettes det implisitt at omtrent alt var bedre før. Men hverken politikk - eller for den saks skyld moralfilosofi – har noensinne virkeliggjort det ideelle. Det vet nok Monsen, men hun glemmer det stadig. Det blir i lengden anmassende å høre på oppramsinger om verdens dårskap, som om kritikeren hadde den ideelle utgaven på lomma. Hvilke faktiske alternativer som foreligger, eller hva slags allmenne slutninger det er rimelig å trekke, forsvinner i kruttrøyken. Monsen, som bl.a. vil "gjeninnføre kompetansebegrepet", er selv påfallende inkompetent når hun gir seg til å sammenfatte og kommentere historiske prosesser hun åpenbart bare har tilfeldige kunnskaper om. Jeg undres på hva som hadde skjedd hvis dette manuset hadde blitt sendt til forlaget under pseudonym.  

"Det går også an å gjeninnføre intelligensen" hevder Monsen. Vi ønsker henne lykke til.

Kanskje ville en dash humor og selvironi på toppen av denne hjemmelagde lapskausen kunne øket appetitten. Boka er utrolig kaotisk og lite stringent i sin blanding av private frustrasjoner og generelle påstander, framført i et oppkavet toneleie. Den harske smaken av forakt for "massemennesket" er umiskjennelig til stede. Monsen, som oppfatter den norske sansen for folkelighet som et uttrykk for sløv massebevissthet, er selv påfallende lite original eller reflektert. Når hun resirkulerer det mest platte sjølskrytet fra de dannede klassers arsenal av vulgariteter, lyder det som et ekko fra Aftenposten anno 1930. Oslo (dvs Norge !) er som kjent omgitt og behersket av "samer og bønder" som ikke vet å verdsette de perler av kultur og kunnskap som så uegennyttig blir drysset utover vår åndsforlatte grisebinge. Forfatteren spotter det hun ikke kjenner, hun virker forstemmende parkert i sin egen bakgrunns konvensjonelle visdom. Denne menneskeforakten underminerer effektivt forfatterens mange påkallelser av verdier som "respekt for individet", "tålmodighet, visdom, klokskap og måtehold".  

Dessverre, vil jeg si. Hun har trolig mye rett i sin kritikk av et menneske- og samfunnssyn som produserer offer og klienter på løpende bånd, i stedet for å hjelpe folk til å mestre og ta ansvar for egne liv ved hjelp av egne krefter. At hennes kritikk ikke er særlig original, er ingen innvending. Problemet er at den er blitt langt bedre formulert av andre, bl.a. av den danske forfatteren Carsten Jensen. Monsens ensidige framstilling vitner om en skrøpelig forståelse av de historiske erfaringer som ga velferdsstaten dens enorme legitimitet. Det skurrer også kraftig når en filosof gir seg til omtale visse samfunnsformer som "naturlig". Menneskesamfunn er ikke natur.

En utholdende leser vil nok finne flere leseverdige og endog tankevekkende observasjoner. Eller en kunne henge ut forfatteren gjennom en grundig katalog over bokas barokke utsagn. Jeg synes ikke boka fortjener noen av delene.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

En bitter smak av aske

Jeg bor nå i by og nyter mange sider ved bylivet som jeg alltid har satt pris på. Men jeg er fortsatt sjokkert over den utbredte forakten for bygdefolk som er så stueren i norsk offentlighet. Den selvfornøyde urbane ignoransen sjokkerer meg mer enn de sambygdingene som ikke var spesielt sympatiske eller tiltalende på noe vis. Fordi jeg også kjenner så mange bra og velorienterte nysgjerrige folk der ute. Og de blir så usynlige i den vanlige traderingen av bygda. Det var noe av det som gjorde meg så trist under EU-debatten. Gufset av forakt, sammenbruddet av kommunikasjon. Vi må lære mer om hverandre, det haster.Tar gjerne imot respons på denne debatten som er ført men ikke fullført:

Too long in exile ?

Trond Berg Eriksen frykter et samfunn av subkulturer som fører monologer med seg selv. Da er det synd at han delvis selv bidrar til en slik utvikling. Ord til indre oppbyggelse blir det fort nok av. Det essayet jeg her vil kommentere, kommer aldri på talefot med den gruppen som omtales og stigmatiseres. Jeg fant mye bra og leseverdig i essay-samlingen "Egne veier". Det har jeg valgt å dele med "Nationen"s lesere, de har så allikevel kompetanse til å oppdage dens svakere punkter. Den beskeste kritikken bør fremføres her, i en akademisk finstue som ligger et par semestre unna de fleste av mine sambygdingers livsverden. Jeg tror disse adskilte kulturene har noe å si hverandre og at det begynner å haste med å få en samtale i gang.

 Bruken av "jeg" blir vel det nærmeste jeg kommer obskøne uttrykk innenfor stuelærd sakprosa, men det får våge seg. I noen tilfeller er "jeg mener" mer sakssvarende enn "som man vet". Men ellers avstår jeg fra den form vulgaritet som for tiden blomstrer så friskt i visse akademiske kretser, og som det i det følgende skal gis flere eksempler på. Jeg begynner med et av Eriksens voldsomste svingslag: 

For min egen del vil jeg tilføye at for de norske venstreintellektuelle har veien fra å hylle sentralistiske diktaturer i Kina og Albania, til å gjøre felles sak med Europas agrarfascister i forsvar for det såkalte nærmiljøet vært forholdsvis kort. 

Hvordan skal en forstå dette utsagnet ? Hvilke fascister er det Eriksen ser som forsvarer nærmiljøet - snakker han om de få gjenværende byradikalere som våget å inngå allianse med de urene - Senterpartiet, og er den nåværende kulturministeren en representant for agrarfascismen ? Her foreligger ulike muligheter jeg vil kommentere:

A) Eriksen sitter inne med en eksklusiv innsikt i norsk mentalitet som har gått over hodet på en alminnelig bondetamp.

Slett ikke umulig, men i tråd med hans eget dannelsesideal, vil jeg opprettholde skillet mellom å overtale og å overbevise. Jeg synes ikke det er urimelig å be om grunner for å skulle anta at det agrare sjikt er preget av fascisme. Jeg er slett ikke uten kunnskap om denne idéhistoriske blindveien eller dens konkrete politiske avtegninger i bl.a. norsk historie. Men hvem er det Eriksen i dag snakker om ? Har litt problemer med å få øye på fienden , "Who are the fascists?" - for å vri litt på en kjent boktittel. En presisering hadde vært kjærkommen, særlig fordi de historikere jeg har snakket med i denne sakens anledning ikke har vært i stand til stort mer enn å stønne tungt og trekke på akslene.

B) Han oppfatter en bok på Universitetsforlaget som et egnet sted for å kvitte seg med frustrasjoner og ignorerer bevisst akademiske krav til saklighet.

De rent psykologiske forklaringer kan muligens være riktige, men jeg avstår fra en terapeutisk tilnærmingsmåte til folk som mener noe annet enn meg. Det synes jeg Eriksen også skulle gjøre. Han er jo en belest mann og er sikkert kjent med innholdet i Skjervheims viktige bok "Deltakar og tilskodar". Eriksen griper forresten selv tilbake til Aristoteles for å avvise en slik omforming av argumenter til symptomer. Likevel er nesten alt han skriver om EU-motstanden holdt i en paternalistisk, nedlatende tone, hvor politiske argumenter omdefineres til symptomer på angst for fremmede og psykologiske "suttebehov". Ikke akkurat noe imponerende eksempel på "herredømmefri diskurs".

C: ) Forfatteren tror faktisk det han selv skriver - men tar feil.

Jeg finner denne forklaringen foreløpig mest realistisk, til tross for opparbeidet respekt gjennom lesning av Eriksens bøker. De følgende sitater styrker min mistanke om at mannen denne gang har gitt seg inn på temmelig jomfruelig mark, ledsaget av sterkt engasjement og beskjedne kunnskaper. Det er en frisk påstand jeg i det følgende vil forsøke å belegge. Here goes:  

I debattens hete er det mange som ikke har sett forskjellen på å velge side i 1940-45 og velge side i EU-debatten. Riktig ille går det om man ikke ser forskjell på tyske soldater og tyrkiske fremmedarbeidere.

Slikt er ille, naturligvis. Jeg leste mye om dette under debatten - fra Ja-sidens bekymrede våpendragere. Det skulle, i følge mange, være mye av forklaringen på EU-motstanden. Jeg tror at slike fobier eksisterer, men at det er noen bred utløsende faktor for folks stemegivning under EU-avstemningen finnes det ikke empiri for å hevde. Tvertimot: Det foreligger undersøkelser utført av Statistisk Sentralbyrå på korrelasjon mellom holdning til EU, partitilhørighet og synet på innvandrere. Den viser at motstand mot innvandrere var nokså likt fordelt langs aksen Ja/nei til EU.  

Demokratiet og rettstenkningen, den vitenskapelige rasjonaliteten og det vestlige programmet for musikk og bildende kunster er nemlig ikke norske oppfinnelser. De tilhører en halvglemt historie som nordmenn faktisk har felles med en rekke andre nasjoner i denne verdensdelen. 

Det spørs om vi i nisseluelandet makter å fordøye så mye nytt på en gang. Hvor bor de, disse noksagtene som befolker Eriksens forestillinger om norske bygdesamfunn ? 

Hvem er disse menneskene som går rundt og tror at vitenskapelig rasjonalitet er en norsk oppfinnelse ? Et gratis tips: Skaff deg en fremmedkulturell leser utenfor dine sosiale kretser, en som har vært litt utenom metropolene, og som med plebeiisk latter kan punktere de mest oppblåste selvfølgelighetene, det er i din egen interesse.  

En europeisk identitet kan aldri tilfredsstille noe desperat behov for tilhørighet eller trygghet. Derfor er den emosjonelle temperaturen blant EU-tilhengere nødvendigvis lavere enn blant EU-motstandere.

Her lanseres et absurd premiss som ikke begrunnes. Det synes jeg er litt skuffende fra en forfatter som har rettet oppgaver i examen philosophicum. Det hevdes implisitt at EU-motstandens temperatur er en følge av desperate psykologiske behov. Ikke "noen EU-tilhegere", men "blant EU-tilhegere". Les din egen bok "Freuds retorikk" en gang til, og se om ikke din kritikk av reduksjonistiske forklaringer også rammer din egen polemiske praksis. Dette er jo bare en autoritær, diagnostiserende monolog hvor de framsatte påstandene ikke begrunnes.

I den store europeiske horisonten er det naturlig å holde en noe kjøligere og mer sivilisert tone i de politiske oppgjørene om utviklingens retning og formål enn der hvor 17.mai-sløyfene flagrer.  

I så fall er kanskje Eriksen unntaket som bekrefter sin egen regel ? Jeg trodde det han her skrev var et unntak, forfattet i EU-kampens hete. Men han har altså valgt å ta artikkelen med i denne samlingen. Et annet eksempel hentet fra "den store europeiske horisonten" var Ja-sidens Inge Lønning, som mente at Nei-siden forberedte en overtagelse av makten via en "Folkefront-strategi" og at Nei til EU var analogt med Fedrelandslagets politiske prosjekt. Å sammenlikne Nei til EU med fascistiske strømdrag vitner ikke om noen kjølig, analytisk eller sivilisert tone overfor annerledes tenkende - med eller uten 17.mai-sløyfer. Jeg skal gi flere eksempler fra Eriksens egen praksis som politisk analytiker, tonen er muligens kjølig men ikke i betydningen nøktern og lidenskapsløs. 

Det er mulig det følgende kalles "sivilisert tone" blant Eriksens omgangskrets:

De fleste nordmenn i dag skjønner at åpen hets av utlendinger er utillatelig og uhensiktsmessig. Oppfinnsomheten finner andre veier. Man kan - som bondeorganisasjonene - for eksempel ta igjen med helsides annonser om utlendingenes forgiftede kyllinger, infiserte salatblader og forpestede koteletter. Rasismen lever videre i kampen mot den utenlandske maten som forurenser det rene, nordiske legeme.

Dette skal få lov til å delta i konkurransen om det absolutte lavmål av saklighet i EU-debatten. De fleste velger å gå når de blir utsatt for sanseløs sjikane - eller de svarer med samme mynt. Hvordan forener en slike ukontrollerte utblåsninger med en yrkesstolthet som akademiker? Denne eksersis i verbal råskap tjener deg ikke til ære - og den kommuniserer dårlig. Men vi må snakke med hverandre. Vi skal jo leve sammen i dette landet "Va inte rädd - jag har ingen pistol i fickan" synger C.Wreesvik. Du slåss mot stråmenn og vindmøller. Bønder er mennesker, det er fælt å si det, men de er nesten som deg og meg. Det er ikke fascisme eller xenofobi som preger norske bønder. Hadde Eriksens brede, europeiske horisont vært enda bredere, hadde han visst det.

Idéhistorisk skolering gir ingen eksklusiv innsikt i immunologi. Det bør heller ikke virke immuniserende overfor sjenerende fakta. 

Jeg har gjennom noen år lest en smule omkring dette fagstoffet, det har jeg til felles med bønder, veterinærer o.a. som er opptatt av de langsiktige konsekvensene av agro-industri. For interesserte amatører kan en instruktiv bok anbefales; "Matvarekvalitet, dyrehelse og internasjonal handel". Den er et særtrykk av det kryptofascistiske "Norsk Veterinærtidsskrift". Flere eksemplarer kan fåes ved henvendelse til Norsk Veterinærforening, Tlf.22591650. Den blir neppe folkelesning for humanistiske lausånder – noe også idehistorikere kan være når de uttaler seg om konkret politikk. I de høye luftlag mange beveger seg i blir dette for knuslete og konkret, det skygger for det store, prinsipielle overblikket. Men fagfolk innenfor dette feltet har med en forbløffende entydighet beskrevet dagens politikk som katastrofal på lang sikt. Interessant er også motstanden fra Ap-regjeringen mot at denne informasjonen skulle komme fram før EU-avstemningen. Det er ikke tid og sted for en lengere redegjørelse for dette saksområdet, det fortjener en egen grundig og opplysende artikkel. Jeg vil bare slutte meg til Christina Greko i det svenske Veterinærinstituttet som overfor Nationen 11.11.97 poengterer:

Bruk av antibiotika i dyrefor fremmer bakterienes evne til å motstå antibiotika av alle slag, og svekker mulighetene til å helbrede infeksjonssykdommer også hos mennesker. Antibiotikabruken i fór er nært knyttet til produksjonssystemer med høy konsentrasjon av dyr og dårlig hygiene. Det er rett og slett ikke mulig å drive den form for stordrift man i dag ser bl.a. i EU og USA, uten bruk av antibiotika.  

Sverige blir nå tvunget til å oppheve sitt forbud mot antibiotika. Dette er aktuell politikk på et område hvor nettopp statlig intervensjon overfor markedsaktører må være av kollektiv interesse for alle med et minimum av ansvarsfølelse. Å komme drassende med falske analogier á la angst for jødiske brønnforgiftere er folkelig sagt helt på trynet. Den privilegerte posisjon norske næringsmiddel fortsatt har skyldes naturligvis ikke at den er norsk. Ap-regjeringen avviste Bondelagets forslag til forbud mot antibiotika i fór. Jeg spår herved at vi innen kort tid vil få smittet ned norske besetninger til EU-standard pga. den liberaliseringen av handel med dyr og fór som vi har forpliktet oss til via EØS-avtalen. Så kan Ja-siden etterpå triumferende si "hva var det vi sa - norsk matvarekvalitet er en nasjonalistisk løgn oppfunnet av privilegerte bønder". Men imens kan en altså sette deg litt inn i disse fagspørsmålene, av opplyst egeninteresse. De blir nok fortsatt aktuelle. Men det er flere drøye, implisitte påstander i saksfremstillingen: 

Europa tilbyr en forstandsidentitet som kan nøytralisere noe av den brusende sentimentale identiteten som nasjonalismen tilbyr sine bakkanter. En forstandsidentitet krever heller ingen utdrivelse av fremmedelementer på følelsesmessig grunnlag.

Hvem er det Eriksen sikter til her ? Hvem krever utdrivelse av fremmedelementer på følelsesmessig grunnlag innenfor norsk politikk? FrP? "Folk og Land" ? Det er vel neppe de han har i tankene - de stemte jo for EU. Er det den sittende Sentrumsregjering ? De stemte "mot Europa" som det så poetisk heter hos Eriksen, men står for en litt mer liberal innvandringspolitikk (det skal ikke mye til) enn de parti som gikk inn for medlemsskap. Hvem er det Eriksen knytter opp mot fascistisk nasjonalisme ? Er dette en ny variant av den "demaskeringens retorikk" som preget 30-åra og den kalde krigen, hvor en beskylder folk for "egentlig" å stå for noe ganske annet og verre enn de politiske program de faktisk gjennomfører. Jeg kan bare slutte meg til din fortsettelse - om enn på noe avvikende premisser:

Ved å velge å gjøre den politiske horisonten for våre sammenstøt bredere og mer realistisk, kan vi også bestemme temperaturen på den. Jo videre horisonten blir, desto mer afunksjonelle blir affektene - desto mer påkrevet blir refleksjon, kunnskaper og argumenter. La oss håpe at Eu-kampen blir den siste politiske heksesabatt i dette landets historie. 

Det mest forstemmende ved EU-debatten var dens avdekking og vedlikehold av en urban forakt for folk på landet som en mente tilhørte en totalt annerledes og laverestående kultur. Hvis en humanistisk forsker ønsker å studere dette i destillert form, kan en lese de siste utgavene av Morgenbladet før avstemningen. Men fascisme-beskyldningene satt løst mange steder, og det ble også stuerent å utstyre bønder med artsegenskaper av den type vi kjenner fra rasistiske forestillinger om De Andre.

Denne finere formen for rasisme, som gjør det legitimt for velutdannede folk å velte seg i stereotypier omkring folkegrupper de ikke har den blekeste kjennskap til, er snart blitt stueren i mange miljø som i følge egen-reklamen slåss mot fordommer og fremmedfrykt. Forakten for "det agrare" tjener nettopp som et signal om egen dannelse og kontinentale horisont. De kan nå få støtte fra Eriksen som trolig kan sin Simmel og tar oss enkle mennesker i skole:

Vi må glemme de særnorske kravene om at en kultur skal gi entydige anvisninger ved verdivalg og ideologiske avgjørelser. Kulturen er alltid også kryssende tradisjoner, paralelle lag, dramatiske frontstillinger og velregissert tvetydighet. Det er det bøndene ikke skjønner når de kommer til byen og blir frastjålet lommeboken.  

Det er det bøndene ikke skjønner...

Ach soo! Derfor altså. Jeg tror for min del at bare teoretisk interesserte er i stand til å uttale seg i så generelle vendinger, med så lav presisjon. Ingen har som dem søkt en Generell Teori som forklarer lovmessighetene i komplekse fenomen som de mer ureflekterte eller uvitende ikke har noen oppfatning om. Flott og skarpsindig lyder det også. Sitatet er vakkert som en nylakkert rustholk. Men tilbake til de profane detaljene: 

I 1972 opplevde 1905 en imitasjon gjennom EF-saken, som endte med at bønder og fiskere med god hjelp av en håndfull byradikalere sa nei til Europa. Man kjøpte seg en noe større uavhengighet av overnasjonale ordninger og retten til fortsatte milliardoverføringer fra by til bygd, fra sentrum til utkant. 

Var det så enkelt ? - jeg trodde historikernes rolle var å komplisere de mest tabloide oppfatningene om historiske prosesser. I den rådende tidsånd som Eriksen her så behendig spiller på, er det naturligvis ingen krav som stilles andre veien; Eriksen selv behøver ikke begrunne den politiske fornuft i en hårdhendt avvikling av distriktsnorge som ville fulgt et EU-medlemskap. Hans politiske våpendragere definerer omlandets understøttelse av byene som Natur - hevet over begrunnede valg - og en tilbakeføring av verdier til distriktene som unaturlig. Den samfunnsøkonomiske fornuft i å opprettholde et stramt arbeidsmarked og redusert press på byene kan da umulig være helt fremmed for den politiske fløy han tilhører ? Vi haster videre : 

Men man måtte betale med en fullstendig avhengighet av inntektene fra oljesalg, dvs. en ensidig næringsstruktur av brasiliansk eller kuwaitisk type.  

Hva hadde norsk oljeindustri vært i dag hvis vi fra 72 av hadde vært underlagt EF’s direktiv for oljeutvinning og valg av kontraktører ? Hvilken rolle tror Eriksen den nasjonale oppbyggingen av anlegg og ekspertise har spilt for dagens sysselsetting og internasjonalt konkurransedyktig knowhow ? "Fullstendig avhengighet" er nå forresten en drøy munnfull. Fiske og oppdrett sørger også for en solid andel av statens inntekter - og det sysselsetter mange. Mange har beklaget at vi har slike "primitive" inntektskilder til utdanningsnorge, men nyttig er det nå lell. En kan jo snu spørsmålet andre veien: Hva er best av å eie en eksportrettet industri som sakker akterut som følge av internasjonalisering ( produksjon dit arbeidskraften er billigst) - slik tilfellet er i Tyskland - og å eie råderett over en oljekilde som er garantert verdifull i morgen også ?

Dette blir skraping i overflaten på svære sakskompleks, hva som er fornuftig mht. norsk næringsliv og sosialøkonomi har jeg bare spinkle kunnskaper om. Jeg bare undres over den drastisk forenklede saksfremstillingen og tonen den er ledsaget av. Flere partier av boken lyder som om det var en skuffet pedagog som forgjeves forsøkte å lære bort de mest innlysende sammenhenger til en forsamling tungnemme og uinteresserte elever. 

Der hvor man, som i siste runde av EU-saken, finner på stadig nye brøker og krever flertallsoppslutning fra hvert fylke, blir demokratiet brukt instrumentelt for å forhale og forhindre nødvendige og rettmessige avgjørelser. 

Dette minner om Leninistisk retorikk, hvor man beskriver politiske løsninger som "korrekte" - uten å spørre: korrekte for hvem ? Jeg tror ikke EU-medlemskap var en nødvendig avgjørelse i 94 eller 72. 

Fortsettelsen er interessant:  

Å utnytte demokratiet som treneringsverktøy er ingen ny oppfinnelse. For så vidt kan EU-saken være et teoretisk lærestykke: Man lar demokratiets funksjonsmåte bestemmes av de fordeler man tror man kan tiltuske seg gjennom de forskjellige alternativene, snarere enn å vise respekt for demokratiet som rettsinstrument. 

I -72 hadde vi en statsminister som viste såpass respekt for demokratiet at han avsto fra å forflytte den vedtatte avstemningsdatoen til etter den danske folkeavstemningen. Det danske resultatet hadde trolig sikret et norsk "ja" den gangen, noe Eriksen trolig finner både rettmessig og nødvendig. I 1994 ble flere paller med uønsket informasjon unndratt lovpålagt registrering slik at den ikke ble offentlig tilgjengelig før etter avstemningen. Å gjøre manglende respekt for demokratiet til et privilegium for nei-siden synes jeg rokker Eriksens posisjon som forsøksvis uavhengig, kritisk intellektuell. Det slår meg som nettopp særnorskt og provinsielt at når SP’s poengterte at medlemskapets avgivelse av nasjonal suverenitet kom i konflikt med grunnlovens krav til flertall, så ble det avvist som helt irrelevant av det politiske miljø. I Tyskland har forfatningsdomstolen en rekke ganger holdt geskjeftige politikere i tømme når de opptrer i strid med forfatningen. I Norge har vi en skrøpelig, ufullstendig grunnlov og en nokså fraværende rettsbevissthet på dette området.  

Når vi taler om frihet og demokrati, liker vi gjerne å fremstille det som noe tilkjempet, som en skanse som ble erobret fra onde makter eller fra en fiende som ble nedkjempet med store ofre. La dem som trenger slike dramatiske fortellinger, beholde dem. Faktum er at de grunnleggende premissene for Norges frihet og selvstendighet i 1814 var skaffet til veie av det gamle regime. 

Det er jo hyggelig og storsinnet at vi med behov for dramatiske fortellinger får lov til å lulle oss inn i våre vrangforestillinger. Helt uten sans for dramatikk er vel ikke Eriksens beskrivelse av nei-siden heller. Det jeg stusser over er arrogansen og skråsikkerheten i et spørsmål som har engasjert flere historikere med dette som spesialfelt, faghistorikere med et annet syn enn Eriksens.

Jeg ser fram til forklarende og opplysende kommentarer på noen av mine innvendinger. Hovedpoenget - eller om du vil - det som skaper et visst emosjonelt trykk, er følelsen av å bli ekskludert på sviktende premisser. Jeg innrømmer at det føles sårende å lese mye av det Eriksen skriver, og jeg tror også følelsene spilte en rolle for hva slags standpunkt jeg til sist landet på i EU-saken. Jeg kan forklare denne plasseringen av sympati og identifikasjon gjennom et siste sitat fra hans bok:

Selvsagt kan man lære mye av Aristoteles. Men hans syn på kvinner og slaver er ikke en gang noe å le av. (..) Kvinnene og slavene kommer til orde gjennom Aristoteles’ tekster på tross av hans ønsker. Vi identifiserer oss lettere med dem enn med forfatteren selv, når vi leser hva de måtte tåle av forakt fra sine herrer og formyndere. Vi rykkes tankemessig og følelsesmessig inn i slavenes situasjon, når vi opprøres over Aristoteles’ tåpeligheter. Leseren forstår faktisk en hel del av hva de tause har følt og tenkt, selv om deres egen tid og samfunn nektet dem talerett. 

Just presis. Og her ber jeg Eriksen om å bare se parallellen der den ligger. Forakt for det en oppfatter for dumheter kan så lett bli til forakt for mennesker med uriktige meninger. Men menneskeforakt er ødeleggende, den forkrøpler selv de beste innsikter slik at de faller som padder ut av munnen. Og det reduserer drastisk tilhørernes evne og vilje til å lytte. Forakt er lett å kjenne igjen på tonefallet, der tar selv bønder med manglende kunnskap om regisserte tvetydigheter sjeldent feil. Kanskje er meta-diskusjonen det viktigste ved min kritikk: Hvordan snakker vi til hverandre, vi som skal leve sammen etter EU-avstemningen ? På dette punkt synes jeg Eriksens siste bok både er skuffende og urovekkende. Der valgte han å ta med sitt bidrag i antologien "Det kollektive eventyr", uten noen form for bearbeidelse. De øvrige bidragene var holdt i en ganske annen tone, preget av en viss respekt for annerledes tenkende. "Det kollektive eventyr" fikk forresten svært positiv omtale i den "fundamentalistiske" Nei-avisen "Nationen", men det ante dere kanskje på forhånd? Avslutningsvis ber jeg om å bli trodd når jeg slutter meg til Eriksens selvkarakteristikk: Det er virkelig få i landet som skriver bedre sakprosa enn Trond Berg Eriksen ! Så får vi se om han også besitter evnen til å lytte. 

Dag og Tid:

Brev til og fra en rotnorsk bonde. 

Med tillatelse fra T.B.Eriksen, gjengir jeg hans svar på min artikkel i forrige nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Ettersom denne debatten også er blitt ført i Dag og Tid (Lunden/Eriksen), vil jeg gjerne få kommentere Eriksens svarbrev. Det blir gjengitt og kommentert fortløpende, slik skikken er på internett-nyhetsgrupper med omfattende kulturelt mangfold.

Kjære Ivar Bakke

Takk for et intelligent og ondskapsfullt utspill i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift (1/98). Jeg synes vel at det delvis er en reprise på Kåre Lundens dobbeltsidige sjikane av meg i Dag og Tid tidligere i vår, og mye av det jeg sa til mitt forsvar ved den anledning, gjelder også her.

Mitt manus var levert NNTs redaksjon før Kåre Lundens kom på trykk. Jeg har nær-lest ditt tilsvar til Lunden og overhørt din debatt med ham på radio. Lunden påviste en rekke faktiske feil, samt flere påstander som han fremførte grunner for å være uenige i. Du har verken skriftlig eller muntlig fremført motargumenter overfor Lundens kritikk, men beskyldt han for å ta feil av sjangeren, ettersom han tok dine "noe valpete formuleringer" omkring norsk historie på alvor. Dette karakteriserer du som "retorisk analfabetisme eller ond vilje" Det er formodentlig et utslag av din gode vilje og retoriske kompetanse når du ikke leser Lunden like bokstavelig – "i så fall ville hans anmeldelse være en sak for psykiatrien".

Slik diskuterer altså blomsten av Norges intelligentsia.

I historiefaget er "fortolkningenes antall legio", som du påpeker. Det gjør det likevel ikke urimelig av Lunden å be om grunner for din oppfatning av norsk historie. Og Lunden pukker ikke på sin tittel som faghistoriker på et felt hvor du ikke er det, han nøyer seg med å anføre argumenter for å være uenig. Tross flere malisiøse trekk ved Lundens polemikk, skulle det være nok av faglig substans i den til å få en interessant, opplysende diskusjon ut av det. Slik gikk det ikke.

Særlig når samlingen faktisk heter Egne Veier synes jeg det må være tillatt å forvente at den leses som en komplisert selvpresentasjon. Jeg er litt overrasket over at samlingen som sådan ikke anmeldes, men at man anmelder et par enkeltytringer slik at man får full frihet til å konstruere et fiendebilde som fortrolighet med helheten ikke hadde gitt rom for.

Dette er ingen rimelig tolkning av min posisjon. I min generelle kritikk gikk på dette: bokanmeldelse av samlingen omtalte jeg den som en av høstens viktigste. Enkelte steder i teksten ble omtalt som en presang til leseren, som noe å bli glad over. "Uansett kan en finne mye bra i mange interessante artikler", var min oppsummering. Men:

"Blir vi overtalt av en dyktig retoriker, eller blir vi overbevist av argumenter ? Kan vi ta mannen på ordet, eller er det å misforstå teksten ? Jeg vet ikke - faktisk er det ganske mye både upresist og uklart ved disse tekstene, ved nærmere ettersyn. Noe er bevisst vagt formulert, slik at en kan fremme ganske drøye påstander uten å måtte svare på konkrete innvendinger fra de berørte. Det er en forskjell mellom meningers mot og arroganse. Eriksen har vel håpet på å erte på seg en debatt, men det spørs om ikke responsen uteblir hvis de kvikkeste og skarpeste formuleringene blir oppfattet som flåsete og billige. Det er i tilfelle synd. En såvidt sentral og oppegående essayist hadde fortjent dyktige opponenter, det kunne skapt en debatt til å bli klok av. " (Nationen 2.12-97)

Ditt fiendebilde av bønder, som min NNT- artikkel omhandlet, er absolutt "i fortrolighet med helheten". Gjennom hele artikkelsamlingen knyttes bønder kun til negative konnotasjoner – noe Lunden drastisk poengterte ved å sammenlikne den med måten mange brukte ord som "jøder" og "jødisk" på i mellomkrigstiden. Jeg kan bare appellere til din moralske fantasi og evne til innlevelse når det gjelder å forstå hvordan slikt virker på de du rammer. Jeg utba meg en presisering av hvem du omtalte i følgende setning: 

"For min egen del vil jeg tilføye at for de norske venstreintellektuelle har veien fra å hylle sentralistiske diktaturer i Kina og Albania, til å gjøre felles sak med Europas agrarfascister i forsvar for det såkalte nærmiljøet vært forholdsvis kort".

- og fikk følgende svar:

Det du kaller Berg Eriksens «voldsomste svingslag» påstår noe helt annet enn du leser inn i det. Det jeg tenkte på da jeg skrev om «Europas agrarfascister», var et mega-oppslag i Klassekampen som viste kontinentale bønder som stanset store deler av det franske samfunnet ved å helle kålhoder ut over strategiske steder i hovedstaden og i ferdselsårene utenfor. Klassekampen var vill av begeistring for påfunnet.

Dette visste jeg ikke, da jeg ikke leser Klassekampen. Jeg visste heller ikke at europeiske streikende bønder med noen rimelighet kan omtales som fascister, sånn i største alminnelighet. 

Tanken gikk overhodet ikke til norske bønder, og det fremgår tydelig av sitatet

Det som tydelig framgår av sitatet er at det dreier seg om fascistiske bønder, og at de bor i Europa. Med fare for å pådra seg det omsorgsfulle stempel "en sak for psykiatrien", vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg er en bonde som bor i et europeisk land. Jeg har til og med streiket. Sue me.

De norske vil jo ikke tilhøre Europa i det hele tatt.

De norske bøndene bor i Europa, i likhet med alle andre nordmenn. En kan ikke bestride dette uten å ty til den villeste metafysikk. Å patentere EU-medlemskap som eneste gyldige versjon av europeisk fellesskap er for enkelt. Det er jo også et spørsmål om hva slags politikk en skal samarbeide om å gjennomføre.

Både franske, tyske, spanske og engelske bønder har jo drevet en motstandskamp mot EU som er langt mer voldsom enn de norske kunne drømme om. Derfor skjønner jeg ikke hvilke gevinster du venter deg av en så åpenbar feillesning.

Jeg er kjent med franske bønders aksjoner, uten å være klar over ditt hjemmestrikkede premiss om at norske bønder ikke er europeere. Jeg trodde du omtalte slike som meg – norske europeiske bønder - som fascister. Ditt svar er lite oppklarende. Gevinsten ved min lesemåte er ikke stor, kan jeg røpe. Det er ingen ønskeposisjon å være inkarnasjonen av det andre avskyr. Jeg finner ingen grunn til å tro at grove fordommer og generaliseringer er mindre present i de sjikt av folket som betrakter seg som eliten. Ser en f.eks på antisemittismens historie, gir det lite holdepunkt for slike forventninger. Risikoen ved å stigmatisere bønder er minimal, du skriver deg her inn i en meget langt og stor tradisjon. Den som påpeker slikt vil fort bli oppfattet som "opphengt" og "sær", og ikke de som gjentar rådende forestillinger. Ofte har jeg hørt engasjerte antirasister plumpe ut med de groveste fordommer hvis talen skulle sveipe innom min yrkesgruppe. De blir gjerne forbauset hvis jeg ber dem begrunne sine oppfatninger. "Alle vet jo det".

Jeg må si jeg er full av beundring for din naivitet når du henviser til Statistisk Sentralbyrås undersøkelse som konkluderer med at det ikke finnes noen korrelasjon mellom synet på innvandrere og motstand mot EU. Selvsagt henger politisk isolasjonisme og fremmedfrykt sammen. jeg for min del trenger ingen forskning for å innse det åpenbare. Jeg trenger heller ingen forskning for å bortforklare det åpenbare.

For å sitere din yndlingsvits: Den erfarne jurymedlemmen hvisker i øret til den uerfarne ferskingen: "I never listen to the evidence. I like to make up my own mind." Er motstand mot EU det samme som politisk isolasjonisme ?  

Det eneste interessante ved den statistiske undersøkelsen, er at den viser samfunnsforskningen i en relativt ny funksjon: nemlig som aktiv tåkelegger av det selvinnlysende. Du husker sikkert at Institutt for Strålehygiene korrigerte og oppjusterte grensene for skadelig radioaktivitet fra dag til dag mens avfallet fra Tsjernobyl regnet over landet? jeg er redd at den statistiske undersøkelsen er nøyaktig like verdifull som disse justeringene, og at vi fremover bare vil se mer og mer av en bestilt eller statlig sannhetsproduksjon som vil bortforklare det åpenbare og tåkelegge det selvinnlysende.

To av dem som bedrev statlig "sannhetsproduksjon og tåkelegging", var Henry Valen og Anders Todal Jensen. I deres bok om emnet slås det fast at det var venstreorienterte som i størst grad stemte nei til EU. Aardal skriver: "Påstanden om at nei-sidens seier ved folkeavstemningen var forårsaket av nordmenns fremmedfrykt, får med andre ord ikke støtte i vårt materiale". Men bevares, det har skjedd før at eksperter har tatt feil. Uansett skjønner jeg ikke riktig verdien av generelle karakteristikker av et så vidt sammensatt fenomen som den norske EU-motstanden. En vil kunne finne alle slags syn og begrunnelser på begge sider av skillelinjen Ja/Nei til EU. Derfor får Eriksen støtte for sitt syn på EU i Fremskrittspartiet og "Folk og Land". Det er neppe ut fra ønsket om kulturelt mangfold. So what ? 

Min forutsetning er at det finnes både en progressiv og en regressiv nasjonalisme. Det finnes kanskje til og med både en progressiv og en regressiv europeisk identitet. Det er for så vidt ingen grunn til å behandle europeisk isolasjonisme med større overbærenhet enn den nasjonale. Likevel krever det større grad av forstandsbestemt valg å identifisere seg med et omfattende kulturelt og politisk mangfold enn med en relativt usammensatt stammetilhørighet. Dette er så selvsagt at jeg ikke en gang forstår at det kan være kontroversielt.

Det som er kontroversielt, er din implisitte identifikasjon mellom "usammensatt stammetilhørighet" – og arbeidet for å beholde nasjonalstaten som viktigste instrument for demokratisk innflytelse. 

Et argument for dét arbeidet, er en så vidt enkel ting som vår manglende språkferdighet, noe som effektivt avskjærer store deler av f.eks den norske velgerskare fra både å ha en begrunnet oppfatning om eller innflytelse over de beslutninger som tas i EU. Jeg mener det er litt forhastet å beskylde nei-siden for å ikke identifisere seg med et kulturelt og politisk mangfold. Jeg bor midt i "Nei-land", i jordbruksbygda Steigen. Bondelagsmedlemmer her har knyttet kontakt med folk i Russland , Østerrike og Nicaragua og samlet inn redskap til kolleger der. Ofte går samtalen om de vilkår som våre venner i andre land lever under. Steigen er et lite sted som ikke plager andre med et anspråk om å være verdens sentrum. Vår avmakt gjør oss pinlig oppmerksomme på andre deler av verden, og det relative ved vår versjon av virkeligheten.

Både Lunden og du hefter dere ved mitt angrep på bondeorganisasjonenes modernisering av den gamle jødelegenden om forgiftede brønner. Beklager. På dette punktet er jeg urokkelig. Det er mitt fag å lese ideologiske motiver. Denne annonsekampanjen med helsider i alle landets aviser akkurat i den mest opphetede politiske situasjonen, dreide seg overhodet ikke om matkvalitet eller dyrehelse - den dreide seg om det dødelige smittestoff som automatisk følger med alt som er utenlandsk. Maken til fascistpropaganda har vi ikke sett i Norge siden Damsleth lagde plakater for Vidkunn Quisling. Jeg ber deg legge merke til at fascistbetegnelsen for meg er et faguttrykk. Jeg vifter ikke med den i hytt og vær, like lite som en lege ville vifte med en diagnose for å få has på en meningsmotstander.

Her skal jeg ikke bruke kostbar spalteplass til å repetere fagmiljøets motargumenter mot internasjonalisering av matvarehandelen. Du har åpenbart gjort deg opp din egen mening. Sist jeg så en kjent nordmann gi seg til å pukke på sin faglige autoritet da han ble bedt om å begrunne en drøy påstand, var da Hans Fredrik Dahl beskyldte Kaj Skagen for "kulturfascisme". Om lag 10 år senere skrev den samme Dahl at selve begrepet "kulturfascist" er meningsløst som sådan. Kanskje kan Eriksen la seg drive bort fra gamle posisjoner i omtrent samme tempo?

Til sist litt om lesemåten igjen. jeg beklager, som jeg skrev til Lunden, at jeg av forfengelighet ønsket å dokumentere mitt EU-standpunkt i en essaysamling som utkom så lenge etterpå at leserne helt hadde glemt temperaturen i meningsutvekslingene fra den gang. Med slagordet «Nei til salg av Norge» ble alle EU-tilhengere karakterisert som landsforrædere. For slagordet impliserte at Nationens og Klassekamens meningsmotstanderne var mer enn villige til å selge sitt eget land. Derfor er det litt vanskelig å ta dine leksjoner i kommunikasjonsetikk alvorlig.

En slik "leksjon i kommunikasjonsetikk" holdt jeg for Dagbladets lesere under EU-debatten, og jeg siterer følgende: "Og hvis nei-siden så mye som antyder noe i retning av "manglende nasjonal troverdighet" så bør de få på pukkelen." (20.5.94) Jeg stemte Nei, det samme gjorde de mest usaklige delene av nei-siden - altså tar du ikke min kritikk på alvor. Hvem har da rett til å kritisere deg?  

Du isolerer teksten både fra dens nåværende kontekst i samlingen og fra dens daværende kontekst i EU-debatten. Sett i lys av at jeg og mine meningsfeller i månedsvis var blitt uthengt som landsforrædere, synes jeg faktisk at tonen i mitt innlegg er relativt sivilisert - selv om det ikke skulle virke slik på alle når det leses i dag.

Midt i den samme kontekst maktet Nationen å på redaksjonell kommentarplass rose den antologien ditt essay var hentet fra. Det skjedde på et tidspunkt hvor de ble omtalt åndelige slektninger av "bandene på balkan". 

Møte i den Serbiske delen av NEI til EU

Avisen benyttet ikke slagordet "Nei til salg av Norge". Bør du ikke nøye deg med å angripe de som faktisk beskyldte deg for dette? Der har du min fulle støtte. Den sjikane begge sider ble utsatt for gir ingen noe fribrev til å gå amok med infamerende beskyldninger om forræderi eller fascisme. Jeg synes EU-debatten var en deprimerende anskuelses-undervisning i hvordan konflikter kan eskalere og ødelegge restene av en herredømmefri diskurs. I stedet for å gå inn på motpartens argumenter, diskuterte en hans egentlige motiv og utstedte psykologiske fjerndiagnoser. Jeg gad se den som ikke feller ned visiret av å bli snakket til i den "relativt siviliserte tonen" Eriksen anvender. Vår debatt etterlater, for å bruke Vargas Llosas vending "en bitter smak av aske". Heldigvis har jeg andre erfaringer også - møter med mennesker hvor våre ulike syn aldri stod i veien for gjensidig respekt. Det er mulig jeg er naiv mht. hvordan politikk skapes, men jeg vegrer å gi slipp på idealet om herredømmefri diskurs, i det minste som en regulativ idé vi bør ha for øye. Dessuten tror jeg vi har langt mer til felles enn det en tilspisset debatt gir inntrykk av. Oppkonstruerte fiendebilder kan uansett skape politiske realiteter som fører oss dit vi ikke vil. Såpass kan vi vel være enige om på begge fløyer av EU-kampen ?

Ivar Bakke

Eventyr for barn

Min bloggpost ble publisert lenge før dette avisoppslaget. 

Det er mulig dette er starten på et nytt katastrofalt krigseventyr. Det er mulig det er en styrking av det internasjonale rettssamfunn som får styrtet flere diktatorer fra tronen. Jeg er ikke sikker på hva jeg skal mene. Politikk er vanskelig og uforutsigbart, og jeg misunner ikke politikere som må ta raske og vidtrekkende beslutninger på kort tid med svært begrenset tilgang på relevant informasjon. Men en ting er jeg helt sikker på: Hold opp å snakke til oss som om vi var små barn som må skånes fra å vite sannheten. Norske politikere har nå besluttet å delta i en angrepskrig. Det skal gode grunner for å rettferdiggjøre akkurat det, men jeg formoder at våre politikere er villige til å stå til rette for offentligheten (sine oppdragsgivere) og forklare hvilke grunner de har. Men vær så snill: Ikke lat som om dere ikke har tatt denne beslutningen! Vi vil ta stilling til realitetene i saken, ikke bli fortalt eventyr for barn.

Utenriksminister Jonas Gard Støre, 19. mars 2011:

“ Norge er ikke krig. De vil gå inn i en virkelighet som er veldig krevende i Libya, hvor det pågår krigshandlinger på bakken mellom libyere.”

http://www.abcnyheter.no/node/127832

Forsvarsminister Grete Faremo, 19. mars 2011:

Forsvarsministeren nekter for at Norge er i krig

“Men det kan bli oppfattet som krig i dagligtalen, innrømmer forsvarsminister Faremo.

Vi er med i en internasjonal operasjon under FN-mandat. Men vi er ikke i krig med Libya. men det kan bli oppfattet som krig i dagligtalen, innrømmer forsvarsminister Grete Faremo til Nyhetskanalen.”

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/forsvarsministeren-nekter-for-at-norge-er-i-krig-3447423.html

Dette er en forulempelse av alminnelig vett og forstand. En helt grei oppsummering av denne nytalen foretar Ken Andre Ottesen:

"Blir så lei alt dette snakket om krigen. Sannheten er at Norge var i en krevende virkelighet med Tyskland i fem år."

Jeg godtar at dette er moralske dilemma hvor det kan gis gode grunner for å lande på svært ulike konklusjoner. Men jeg godtar ikke at man skal late som om man ikke har tatt et valg om å gå til krig når det vitterlig er det en gjør. Det er å holde folk for narr.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Gratie ! Frihet og tradisjon

En begeistret lesning av Anders Johansen - andre del. 

Har De husket å lese første del? Fortvil ikke, De finner den her.

Et annet tema Anders Johansen har arbeidet mye med, er vårt forhold til historie og identitet.

Vårt moderne Norge preges av omforente målsetninger om å gi ungdommen identitet og tilhørighet til det som er "typisk norsk". Denne målsetningen er sjelden gjenstand for debatt eller presiseringer. Gjennom å lære om "nordmenn før oss", (gjerne før nasjonalstatenes tid) skal det etableres en samfølelse; en slags urnorsk, naturlig væremåte, hvor vi alle blir deler av et forestilt felleskap på tvers av århundrene. En bør jo helst ikke begrunne slike forestillinger om det genuint norske ved å henvise til genetisk overførte egenskaper: Noen kunne jo dra ufine paraleller til nazismens tankegods. Derimot henvises det gjerne til naturens innflytelse på vår "folkekarakter", som dermed blir en tilpasset, gjenkjennelig størrelse på linje med artsegenskaper hos dyr. Historie blir ikke historie gjennom denne tradisjons-formidlingen. Den blir til natur og skjebne. 

Som i den forrige boka, "Den store misforståelsen"(Tiden Forlag- 96), angriper Johansen ideen om "nasjonal egenart". Begrepet er problematisk. Enten må det formuleres så upresist at nær sagt alle egenskaper passer inn, og alle kan oppfatte seg som ekte norsk. Da kunne det like gjerne vært brukt om f.eks. tyskere. Eller en kan forsøke seg med presiseringer av en nasjonal egenart ved å gripe tilbake til en norsk tradisjon. I så fall er det påfallende mange som i dag ikke svarer til beskrivelsen av det "typisk norske".

I sommerens strøm av bygdedager er det trolig flere vikinger i landet enn på Snorres tid. Enkelte mener i fullt alvor at vi skal ha mere til felles med disse krigerne enn f.eks våre franske samtidige. Slike teorier kan bli til spennende forretningsideer, de kan fungere som identitetsskapere for et olympiade-berust folk. Men denne historieløse fortidskultusen er først og fremst et internasjonalt, moderne fenomen, felles for generasjoner som har mistet tradisjonenes myndige faderhånd. Det spesifikt moderne ved situasjonen ligger jo i at vi kan velge identitet og tilhørighet, den er ikke lenger noe gitt.

Johansen mener vi velger en identitet og en tradisjon som vi kaller typisk norsk, men at denne tradisjonen stammer fra et felles europeisk arsenal. Noen av hans kritikere, som f.eks Kåre Lunden, vil hevde at dette er trivielt, men at det er nettopp måten disse felles elementene er satt sammen på som er typisk norsk. Det at et begrep ikke henviser til en entydig "ting" gjør det ikke automatisk til metafysiske spekulasjoner en bør kvitte seg med. Selv de som er mest lei av å få tredd andres definisjoner over sitt arme hode kan i et velvillig øyeblikk innrømme at det generelt sett er en mentalitetsforskjell mellom Nøtterøy og Napoli. Men derfra til å kunne definere og klarlegge eksakt hva denne forskjellen består i…. Der står saken - uavklart. Den unndrar seg dekkende merkelapper men lar seg heller ikke mane bort med rasjonalistiske besvergelser.

Uansett: Kretsingen rundt norsk historie og tradisjon skaper hva det nevner, vi skaper i dag en moderne, norsk identitet og kultur ut fra en felles viten om vår historie. Det skyldes ikke at vi har så mye til felles med våre forfedres livsverden. Snarere fordi kunnskapen om norsk historie er en del av dagens kulturelle felleseie, en skaper av gruppetilhørighet. Blir dette en slags "nyttig løgn" vi holder oss med ?

Jeg vil tro at de fleste som for 500 år siden bodde i det området som i dag kalles "Norge" hadde mer til felles med religiøse analfabeter i fattige land utenfor Europa enn de velfødde turistene som som besøker muséer og føler at de "opplever fortiden" i dem. Skal vi ikke få lov til det nå da ? Johansen presiserer:

"Med dette vil jeg ikke ha sagt at vi er uten følelser, og heller ikke at vi bør være det. Jeg sier: På dette punktet er det om å gjøre å ikke blande kortene. Tradisjonsbevissthet, kulturell identitet og lignende kan muligens oppfattes som verdifullt, utsatt og støtteverdig. I så fall kan kanskje enkelte prester, psykologer og kunstnere bidra til å trygge disse verdiene. Men museene og fortidsvernet kan ikke se det som sin oppgave, om de vil være forvaltere av historisk kunnskap og perspektiv. Historieforståelse kan være truende, men ikke "bærende" for personlig og nasjonal identitet; stoff til identitetsbygging kan bare hentes ut av historien i den utstrekning historiserende perspektiver blir satt ut av kraft. Altså: Mellom de to overordnede målsetninger for dette kulturarbeidet - mellom kunnskap og identitet - må det gjøres et valg."

Må det det ? Jeg er ikke så sikker, selv om jeg finner Johansens advarsler svært betimelige. Gjennom interessen for fascismens historie har også jeg fått en dyp skepsis overfor bevegelser som i møte med en nåtid som synes truende griper tilbake til en tilsynelatende oversiktlig, endelig størrelse - Fortiden - og tar patent på den. De historiske løp som skaper nasjoner og egenart er nettopp historisk og tidsbestemt; d.v.s. et produkt av tiden som ubønnhørlig fortsetter sitt omskiftelige løp. Er det noe et historiserende perspektiv viser, må det være nettopp alle tings forbigående og skiftende karakter, - og ikke evige nasjonale artsegenskaper.

I dette ligger det både en trussel og en mulighet. Vi fødes inn i denne verden som uvitende barbarer, hvem og hva vi skal føle oss i slekt med er åpent. Gjennom hukommelsen og kunnskapen om fortiden formes både vår kollektive og personlige identitet. Hvem vi er, er et spørsmål om hukommelse. Bl.a. derfor er et hukommelsestap en traumatisk opplevelse. Et menneske uten erindring vet ikke hvem hun er - hun må gjenskape hele verden på nytt hver dag. Det er bl.a. mangelen på sammenheng og forutsigbarhet som virker så skremmende ved "gale" mennesker. Deres profil virker uklar, nesten oppløst. Uten tradisjonsbevissthet blir også kollektive "forestillte felleskap" oppløst. Hvem vi er henger sammen med hvem vi var. Uten fortid er vi ingen. Men som historisk interesserte mennesker burde vi også vite hvilken plutselig frigjørende tanke den moderne historiske bevissthet var da den erstattet den daværende sykliske tidsoppfattelsen. Demokratiet er utenkelig uten den. Man våknet opp og sa: Hvis dagens maktforhold, idéer og skikker har en (tilblivelses-)historie - da betyr det jo at de ikke er evige størrelser, men nettopp foranderlige ! La oss omstøte den herskende orden hvis autoritet hviler på overleverte tradisjoner i stedet for fornuft og rettferdighet! 

Er Johansen den siste gjenlevende naive modernist ? Neppe, men han ønsker en "framtidsberedskap", en bearbeiding og forståelse av de nyeste tendenser. Ellers kan vi bli sittende "desorientert og akterutseilt, slik de fleste gamle gjør det allerede, og ikke lenger kunne forstå eller sympatisere med vår egen samtid. I dette kan historien være til nytte. (..) Sansen for det historiske i tilværelsen er, med Robert Musils ord, mulighetssansen vår."

Som et korrigerende perspektiv tror jeg dette er både nyttig og viktig litteratur, også for en leser som ikke riktig makter å bli begeistret over budskapet. Mange fasetter faller i skyggen ved denne bestemte innfalsvinkelen til historie og identitet. I et hvert bestemt perspektiv ligger en begrensning. En forfatter som korrigerer seg selv flere ganger underveis er trolig innforstått med dette. Johansen er essayist, han begår et forsøk på å finne seg til rette. Til tider høyrøstet, insisterende, men likevel hele tiden med denne halveis dementerende reservasjonen om sin egen utilstrekkelighet i bakhånd. Det inngir tillit.

Tror jeg bråstopper der, vel vitende om at dette langt fra gir noen uttømmende presentasjon eller vurdering av boka. Dette skriver jeg ikke av falsk beskjedenhet, men fordi boka er så rikholdig. Artikkelens form yter heller ikke bokas stilistiske kvaliteter rettferdighet, det personlige tonefallet, den lekende flertydigheten midt i den stringente framstilling: Det er fristende å hakke opp teksten i enda flere sitater. Forhåpentligvis har jeg vakt en interesse for et tema - boka inneholder langt flere enn de omtalte. Dere bør også få nyte forfatterens form, derfor blir mitt råd det   uomgåelige: les selv !

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Gratie ! Å finne seg til rette i det moderne.

En begeistret lesning av Anders Johansen Første del. 

Det er en kunst å forstå sin egen tid, komme overens med den, føle seg hjemme og gjøre den til sin egen. Anders Johansen karakteriserer sitt skrivearbeide som et slikt forsøk på å finne seg til rette. Men i jakten på en sammenhengende forståelse er han uvillig til å gå på akkord med kravet til frihet og fornuft.

 "Jeg forsøker meg altså som intellektuell - og gir meg snart til å speide urolig etter utveier fra kynismen og leden. Jeg trenger ikke ha drevet det så langt før jeg oppdager at siste mulighet til å snu, ved hjelp av "positiv tenkning" og annen tro, for lengst er gått meg forbi. Jeg skulle så gjerne sagt "ja til livet", men jeg motsetter meg lobotomi. Hvordan skal jeg så kunne beholde mitt gode humør ?"

Såpass ambisiøst og samtidig lekende er tonefallet i denne tekstsamlingen. Forfatteren er medieviter av yrke, antropolog av utdannelse og filosof av temperament. Det avspeiler seg i valg av både tema og innfalsvinkel. Den essayistiske stilen med digresjoner og anekdoter er en nytelse og en utfordring. Det personlige draget ved teksten er en uvanlig leseropplevelse innenfor lærd sakprosa. Et tonefall av lekende alvor og indre nødvendighet som smitter over og gir meg følelsen av å ha lest noe viktig. Selv om teksten til tider er krevende, med henimot tysk setningsbygning og lange sitat, så er det en intensitet og entusiasme der som holder en fanget. Den muntlige og personlige skrivestilen - med innskutte bisetninger og lange assosiasjonsrekker, er omtrent slik som du og jeg ofte snakker med hverandre og som jeg her og nå gir et slags skriftlig eksempel på, - ja ikke akkurat sånn som vi snakker altså, men...- den er temmelig slitsom å lese, ikke sant ? Den personlige betroelsens sjanger, hvor forfatteren skriver om sin egen personlige tilknytning til et tema, blir ofte både anmassende og avsporende. Når denne boka likevel ikke framstår som privat eller kjedelig, må det skyldes en kvalitet ved den. Flere kritikere burde sette den på dagsordenen. Dette er et forsøk i den retning.

Forfatteren siterer Sartre, som hevdet at han ble filosof fordi han var dum, - dvs. ikke forstod det som var innlysende for de andre. Derfor måtte han tenke nærmere etter. Den som vil forstå sin livsverden har denne fremmedfølelsen som sitt utgangspunkt og fremste våpen. En antropologs viktigste egenskap er at han er "dum" - dvs. ikke inneforstått med det selvsagte. Anders Johansen anvender denne underliggjørelsen av det kjente og dagligdagse i sin bok. Og slik et lite barn stundom kan gi forbløffende presise beskrivelser på grunn av den sent ankomnes friske blikk - slik vender forfatteren seg mot det vi daglig omgås, mot våre massemedia. Resultatet er både morsomt og tankevekkende.

Hvordan unngå å bli et ekte åndsmenneske ?

Klagesangen over dagens journalistiske form og (mangel på) innhold er så alminnelig at den ofte selv blir til forslitte og intetsigende klisjeer. Etter å ha lyttet til Georg Johannesen og Dag Solstads jammer fra elfenbenstårnet, er det interessant å lese en forfatter som fortsatt har interesse for - og kunnskap om - moderne journalistikk. 

Det er så altfor lett å vende ryggen mot sin egen samtid og alt det moderne og flimrende en ikke forstår. Jeg har selv vært en pasjonert avisleser i noen år og pleiet en levende interesse for politikk og samfunnsspørsmål ved å følge med i aviser og TV. Etterhvert oppstod det en fremmedfølelse overfor medienes måte å snakke på. Jeg begynte å lese bøker i stedet, for å spare tid, komme til poenget. Tittelen på Anders Johansens bok; "Gratie - og andre forsøk på å finne seg til rette i det moderne", fanget min interesse. Her er det kanskje en slags stuntmann som har holdt ut, tenker jeg. For meg er disse linjene er gjenkjennelseslitteratur:

"Jeg hadde fått inntrykk av at man ustanselig snakket i disse mediene, uten egentlig å få sagt noe som helst. Helt uten innhold var nok ikke denne strømmen av bilder og ord, men det var sjelden jeg kom over noe jeg ikke visste eller kjente så altfor godt fra før. Mest støtende var formen: Klisjeene som syntes å svelge unna all uregelmessighet i stoffet, den pinlige platthet i anstrengelsen for å tilføre personlighet, spontanitet og dramatikk. Man kommuniserte friskt på alle kanter: Jeg fant det likegyldig, ofte trettende; av og til følte jeg meg direkte forulempet. Jeg var for kategorisk, og visste det nok. Men jeg hadde mistet interessen."

Enkelte av Bokens forkjempere vil kanskje si seg fornøyd og hilse denne åndsfrende velkommen inn i de dannedes selskap. Der kan man trekke seg tilbake og nyte det sublime og kjente i fred og ro. Men Johansen er ikke deres mann, han vil ikke ha ro. Å skulle skjerme seg mot alt som er kjedelig, smakløst og uvesentlig er å unnvike det som virkelig gir motstand og friksjon, dvs. alt sant stimulerende, hevder han. Han blir urolig over sin egen voksende likegyldighet overfor det flertallet fyller sinn og tanke med. " Om dette fikk fortsette, ville jeg bli et ekte åndsmenneske. Hva i all verden skulle jeg gjøre ?" Altså forsøker han å forstå det som irriterer og kjeder. Hva er det ved dette flate og trivielle - hva betyr det, hva er det vi henter ut av det ? Hvis det ikke skyldes dumhet må det være en annen grunn til at så mange snakker og snakker uten å si noe.

Det er noe av dette forfatteren faktisk lykkes å vise frem! Han viser medias dramatarugi, spillets regler og logikk. Med en fruktbar bruk av Gregory Bateson viser han hvilke meningsrammer som skaper ytringer som isolert sett er temmelig barokke, hvis vi tar dem bokstavelig og alvorlig - dvs. misforstår dem. Johansen forklarer oss enkelte spilleregler som gjør spillet mer tilgjengelig. Samtidig tydeliggjør han spillets latterlig enkle mønster på en måte som burde få nyhetsredaksjoner til å satse på etterutdanning - eventuelt omskolering.  I et radio- og TV-intervju er det ikke rom for nøling, presisering eller opplysninger "off the record" som journalisten kan bruke som anonyme sitat "fra informert hold". Intervjuobjektet må gardere seg mot egne utsagn: Sleivete, upresise og famlende ord er direkte skadelig for sak og karriere.

 "Hvem kan, på sparket, svare uangripelig presist, på et hvilket som helst overraskende spørsmål ? Hva skal de stakkars menneskene gjøre ? Jeg vet hva jeg ville gjort: Med sikker mine og innøvde formuleringer ville jeg avvist enhver invitasjon til menings- eller informasjonsutveksling. "Totalvurdering", ville jeg sagt, "på det nåværende tidspunkt", "følge saken meget nøye". Slik er bakgrunnen for overenskomsten mellom intervjueren og hans objekt. De er i en håpløs situasjon begge to. Men de vet at de kan berge seg ut av den ved å late som om de svarer og spør."

 Når en journalist fyrer løs mot et intervju-objekt og demonstrerer sin kritiske holdning ved å insinuere den mest ytterliggående og halvkriminelle forklaring på begivenhetene - da har motparten egentlig lett spill. "Nei slik henger det nok ikke sammen" svarer intervjuobjektene - hva ellers ? Og vi gir dem rett, ettersom ordene journalisten legger dem i munnen er så urimelige. Men dermed slipper de å beskrive eller ta offentlig stilling til de faktiske problemene som forårsaker journalistens intervju. Det kritikkverdige forblir ukommentert. En kan spille rollen mer eller mindre godt, men alle vet at det bare er et spill. Debatten og meningsutvekslingen foregår andre steder. Men kampen om seernes øyeblikks-sympati kan være avgjørende. Derfor blir slike intervju tillagt stor vekt, til tross for at informasjonsverdien oftest er minimal. Det kan synes som om mange journalister tror de er kritiske når de er uhøflige. En kritisk journalist er irriterende velinformert. Svært mange er bare irriterende. For mange journalister må Johansens glade vitenskap utgjøre en langt mer rammende kritikk enn de rituelle sørgehøytideligheter fra norske litterater over avisenes (les Dagbladets) forfall og tidens slette smak. "Gratie" tar journalistikkens estetikk på kornet, viser hva som skjer med innholdet når alle tema skal tilpasses et form-krav, som om de var krokete trær på vei gjennom et sagbruk.

Gå ikke glipp av den vanvittig spennende fortsettelsen her

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !