Gratie ! Frihet og tradisjon

En begeistret lesning av Anders Johansen - andre del. 

Har De husket å lese første del? Fortvil ikke, De finner den her.

Et annet tema Anders Johansen har arbeidet mye med, er vårt forhold til historie og identitet.

Vårt moderne Norge preges av omforente målsetninger om å gi ungdommen identitet og tilhørighet til det som er "typisk norsk". Denne målsetningen er sjelden gjenstand for debatt eller presiseringer. Gjennom å lære om "nordmenn før oss", (gjerne før nasjonalstatenes tid) skal det etableres en samfølelse; en slags urnorsk, naturlig væremåte, hvor vi alle blir deler av et forestilt felleskap på tvers av århundrene. En bør jo helst ikke begrunne slike forestillinger om det genuint norske ved å henvise til genetisk overførte egenskaper: Noen kunne jo dra ufine paraleller til nazismens tankegods. Derimot henvises det gjerne til naturens innflytelse på vår "folkekarakter", som dermed blir en tilpasset, gjenkjennelig størrelse på linje med artsegenskaper hos dyr. Historie blir ikke historie gjennom denne tradisjons-formidlingen. Den blir til natur og skjebne. 

Som i den forrige boka, "Den store misforståelsen"(Tiden Forlag- 96), angriper Johansen ideen om "nasjonal egenart". Begrepet er problematisk. Enten må det formuleres så upresist at nær sagt alle egenskaper passer inn, og alle kan oppfatte seg som ekte norsk. Da kunne det like gjerne vært brukt om f.eks. tyskere. Eller en kan forsøke seg med presiseringer av en nasjonal egenart ved å gripe tilbake til en norsk tradisjon. I så fall er det påfallende mange som i dag ikke svarer til beskrivelsen av det "typisk norske".

I sommerens strøm av bygdedager er det trolig flere vikinger i landet enn på Snorres tid. Enkelte mener i fullt alvor at vi skal ha mere til felles med disse krigerne enn f.eks våre franske samtidige. Slike teorier kan bli til spennende forretningsideer, de kan fungere som identitetsskapere for et olympiade-berust folk. Men denne historieløse fortidskultusen er først og fremst et internasjonalt, moderne fenomen, felles for generasjoner som har mistet tradisjonenes myndige faderhånd. Det spesifikt moderne ved situasjonen ligger jo i at vi kan velge identitet og tilhørighet, den er ikke lenger noe gitt.

Johansen mener vi velger en identitet og en tradisjon som vi kaller typisk norsk, men at denne tradisjonen stammer fra et felles europeisk arsenal. Noen av hans kritikere, som f.eks Kåre Lunden, vil hevde at dette er trivielt, men at det er nettopp måten disse felles elementene er satt sammen på som er typisk norsk. Det at et begrep ikke henviser til en entydig "ting" gjør det ikke automatisk til metafysiske spekulasjoner en bør kvitte seg med. Selv de som er mest lei av å få tredd andres definisjoner over sitt arme hode kan i et velvillig øyeblikk innrømme at det generelt sett er en mentalitetsforskjell mellom Nøtterøy og Napoli. Men derfra til å kunne definere og klarlegge eksakt hva denne forskjellen består i…. Der står saken - uavklart. Den unndrar seg dekkende merkelapper men lar seg heller ikke mane bort med rasjonalistiske besvergelser.

Uansett: Kretsingen rundt norsk historie og tradisjon skaper hva det nevner, vi skaper i dag en moderne, norsk identitet og kultur ut fra en felles viten om vår historie. Det skyldes ikke at vi har så mye til felles med våre forfedres livsverden. Snarere fordi kunnskapen om norsk historie er en del av dagens kulturelle felleseie, en skaper av gruppetilhørighet. Blir dette en slags "nyttig løgn" vi holder oss med ?

Jeg vil tro at de fleste som for 500 år siden bodde i det området som i dag kalles "Norge" hadde mer til felles med religiøse analfabeter i fattige land utenfor Europa enn de velfødde turistene som som besøker muséer og føler at de "opplever fortiden" i dem. Skal vi ikke få lov til det nå da ? Johansen presiserer:

"Med dette vil jeg ikke ha sagt at vi er uten følelser, og heller ikke at vi bør være det. Jeg sier: På dette punktet er det om å gjøre å ikke blande kortene. Tradisjonsbevissthet, kulturell identitet og lignende kan muligens oppfattes som verdifullt, utsatt og støtteverdig. I så fall kan kanskje enkelte prester, psykologer og kunstnere bidra til å trygge disse verdiene. Men museene og fortidsvernet kan ikke se det som sin oppgave, om de vil være forvaltere av historisk kunnskap og perspektiv. Historieforståelse kan være truende, men ikke "bærende" for personlig og nasjonal identitet; stoff til identitetsbygging kan bare hentes ut av historien i den utstrekning historiserende perspektiver blir satt ut av kraft. Altså: Mellom de to overordnede målsetninger for dette kulturarbeidet - mellom kunnskap og identitet - må det gjøres et valg."

Må det det ? Jeg er ikke så sikker, selv om jeg finner Johansens advarsler svært betimelige. Gjennom interessen for fascismens historie har også jeg fått en dyp skepsis overfor bevegelser som i møte med en nåtid som synes truende griper tilbake til en tilsynelatende oversiktlig, endelig størrelse - Fortiden - og tar patent på den. De historiske løp som skaper nasjoner og egenart er nettopp historisk og tidsbestemt; d.v.s. et produkt av tiden som ubønnhørlig fortsetter sitt omskiftelige løp. Er det noe et historiserende perspektiv viser, må det være nettopp alle tings forbigående og skiftende karakter, - og ikke evige nasjonale artsegenskaper.

I dette ligger det både en trussel og en mulighet. Vi fødes inn i denne verden som uvitende barbarer, hvem og hva vi skal føle oss i slekt med er åpent. Gjennom hukommelsen og kunnskapen om fortiden formes både vår kollektive og personlige identitet. Hvem vi er, er et spørsmål om hukommelse. Bl.a. derfor er et hukommelsestap en traumatisk opplevelse. Et menneske uten erindring vet ikke hvem hun er - hun må gjenskape hele verden på nytt hver dag. Det er bl.a. mangelen på sammenheng og forutsigbarhet som virker så skremmende ved "gale" mennesker. Deres profil virker uklar, nesten oppløst. Uten tradisjonsbevissthet blir også kollektive "forestillte felleskap" oppløst. Hvem vi er henger sammen med hvem vi var. Uten fortid er vi ingen. Men som historisk interesserte mennesker burde vi også vite hvilken plutselig frigjørende tanke den moderne historiske bevissthet var da den erstattet den daværende sykliske tidsoppfattelsen. Demokratiet er utenkelig uten den. Man våknet opp og sa: Hvis dagens maktforhold, idéer og skikker har en (tilblivelses-)historie - da betyr det jo at de ikke er evige størrelser, men nettopp foranderlige ! La oss omstøte den herskende orden hvis autoritet hviler på overleverte tradisjoner i stedet for fornuft og rettferdighet! 

Er Johansen den siste gjenlevende naive modernist ? Neppe, men han ønsker en "framtidsberedskap", en bearbeiding og forståelse av de nyeste tendenser. Ellers kan vi bli sittende "desorientert og akterutseilt, slik de fleste gamle gjør det allerede, og ikke lenger kunne forstå eller sympatisere med vår egen samtid. I dette kan historien være til nytte. (..) Sansen for det historiske i tilværelsen er, med Robert Musils ord, mulighetssansen vår."

Som et korrigerende perspektiv tror jeg dette er både nyttig og viktig litteratur, også for en leser som ikke riktig makter å bli begeistret over budskapet. Mange fasetter faller i skyggen ved denne bestemte innfalsvinkelen til historie og identitet. I et hvert bestemt perspektiv ligger en begrensning. En forfatter som korrigerer seg selv flere ganger underveis er trolig innforstått med dette. Johansen er essayist, han begår et forsøk på å finne seg til rette. Til tider høyrøstet, insisterende, men likevel hele tiden med denne halveis dementerende reservasjonen om sin egen utilstrekkelighet i bakhånd. Det inngir tillit.

Tror jeg bråstopper der, vel vitende om at dette langt fra gir noen uttømmende presentasjon eller vurdering av boka. Dette skriver jeg ikke av falsk beskjedenhet, men fordi boka er så rikholdig. Artikkelens form yter heller ikke bokas stilistiske kvaliteter rettferdighet, det personlige tonefallet, den lekende flertydigheten midt i den stringente framstilling: Det er fristende å hakke opp teksten i enda flere sitater. Forhåpentligvis har jeg vakt en interesse for et tema - boka inneholder langt flere enn de omtalte. Dere bør også få nyte forfatterens form, derfor blir mitt råd det   uomgåelige: les selv !

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Gratie ! Å finne seg til rette i det moderne.

En begeistret lesning av Anders Johansen Første del. 

Det er en kunst å forstå sin egen tid, komme overens med den, føle seg hjemme og gjøre den til sin egen. Anders Johansen karakteriserer sitt skrivearbeide som et slikt forsøk på å finne seg til rette. Men i jakten på en sammenhengende forståelse er han uvillig til å gå på akkord med kravet til frihet og fornuft.

 "Jeg forsøker meg altså som intellektuell - og gir meg snart til å speide urolig etter utveier fra kynismen og leden. Jeg trenger ikke ha drevet det så langt før jeg oppdager at siste mulighet til å snu, ved hjelp av "positiv tenkning" og annen tro, for lengst er gått meg forbi. Jeg skulle så gjerne sagt "ja til livet", men jeg motsetter meg lobotomi. Hvordan skal jeg så kunne beholde mitt gode humør ?"

Såpass ambisiøst og samtidig lekende er tonefallet i denne tekstsamlingen. Forfatteren er medieviter av yrke, antropolog av utdannelse og filosof av temperament. Det avspeiler seg i valg av både tema og innfalsvinkel. Den essayistiske stilen med digresjoner og anekdoter er en nytelse og en utfordring. Det personlige draget ved teksten er en uvanlig leseropplevelse innenfor lærd sakprosa. Et tonefall av lekende alvor og indre nødvendighet som smitter over og gir meg følelsen av å ha lest noe viktig. Selv om teksten til tider er krevende, med henimot tysk setningsbygning og lange sitat, så er det en intensitet og entusiasme der som holder en fanget. Den muntlige og personlige skrivestilen - med innskutte bisetninger og lange assosiasjonsrekker, er omtrent slik som du og jeg ofte snakker med hverandre og som jeg her og nå gir et slags skriftlig eksempel på, - ja ikke akkurat sånn som vi snakker altså, men...- den er temmelig slitsom å lese, ikke sant ? Den personlige betroelsens sjanger, hvor forfatteren skriver om sin egen personlige tilknytning til et tema, blir ofte både anmassende og avsporende. Når denne boka likevel ikke framstår som privat eller kjedelig, må det skyldes en kvalitet ved den. Flere kritikere burde sette den på dagsordenen. Dette er et forsøk i den retning.

Forfatteren siterer Sartre, som hevdet at han ble filosof fordi han var dum, - dvs. ikke forstod det som var innlysende for de andre. Derfor måtte han tenke nærmere etter. Den som vil forstå sin livsverden har denne fremmedfølelsen som sitt utgangspunkt og fremste våpen. En antropologs viktigste egenskap er at han er "dum" - dvs. ikke inneforstått med det selvsagte. Anders Johansen anvender denne underliggjørelsen av det kjente og dagligdagse i sin bok. Og slik et lite barn stundom kan gi forbløffende presise beskrivelser på grunn av den sent ankomnes friske blikk - slik vender forfatteren seg mot det vi daglig omgås, mot våre massemedia. Resultatet er både morsomt og tankevekkende.

Hvordan unngå å bli et ekte åndsmenneske ?

Klagesangen over dagens journalistiske form og (mangel på) innhold er så alminnelig at den ofte selv blir til forslitte og intetsigende klisjeer. Etter å ha lyttet til Georg Johannesen og Dag Solstads jammer fra elfenbenstårnet, er det interessant å lese en forfatter som fortsatt har interesse for - og kunnskap om - moderne journalistikk. 

Det er så altfor lett å vende ryggen mot sin egen samtid og alt det moderne og flimrende en ikke forstår. Jeg har selv vært en pasjonert avisleser i noen år og pleiet en levende interesse for politikk og samfunnsspørsmål ved å følge med i aviser og TV. Etterhvert oppstod det en fremmedfølelse overfor medienes måte å snakke på. Jeg begynte å lese bøker i stedet, for å spare tid, komme til poenget. Tittelen på Anders Johansens bok; "Gratie - og andre forsøk på å finne seg til rette i det moderne", fanget min interesse. Her er det kanskje en slags stuntmann som har holdt ut, tenker jeg. For meg er disse linjene er gjenkjennelseslitteratur:

"Jeg hadde fått inntrykk av at man ustanselig snakket i disse mediene, uten egentlig å få sagt noe som helst. Helt uten innhold var nok ikke denne strømmen av bilder og ord, men det var sjelden jeg kom over noe jeg ikke visste eller kjente så altfor godt fra før. Mest støtende var formen: Klisjeene som syntes å svelge unna all uregelmessighet i stoffet, den pinlige platthet i anstrengelsen for å tilføre personlighet, spontanitet og dramatikk. Man kommuniserte friskt på alle kanter: Jeg fant det likegyldig, ofte trettende; av og til følte jeg meg direkte forulempet. Jeg var for kategorisk, og visste det nok. Men jeg hadde mistet interessen."

Enkelte av Bokens forkjempere vil kanskje si seg fornøyd og hilse denne åndsfrende velkommen inn i de dannedes selskap. Der kan man trekke seg tilbake og nyte det sublime og kjente i fred og ro. Men Johansen er ikke deres mann, han vil ikke ha ro. Å skulle skjerme seg mot alt som er kjedelig, smakløst og uvesentlig er å unnvike det som virkelig gir motstand og friksjon, dvs. alt sant stimulerende, hevder han. Han blir urolig over sin egen voksende likegyldighet overfor det flertallet fyller sinn og tanke med. " Om dette fikk fortsette, ville jeg bli et ekte åndsmenneske. Hva i all verden skulle jeg gjøre ?" Altså forsøker han å forstå det som irriterer og kjeder. Hva er det ved dette flate og trivielle - hva betyr det, hva er det vi henter ut av det ? Hvis det ikke skyldes dumhet må det være en annen grunn til at så mange snakker og snakker uten å si noe.

Det er noe av dette forfatteren faktisk lykkes å vise frem! Han viser medias dramatarugi, spillets regler og logikk. Med en fruktbar bruk av Gregory Bateson viser han hvilke meningsrammer som skaper ytringer som isolert sett er temmelig barokke, hvis vi tar dem bokstavelig og alvorlig - dvs. misforstår dem. Johansen forklarer oss enkelte spilleregler som gjør spillet mer tilgjengelig. Samtidig tydeliggjør han spillets latterlig enkle mønster på en måte som burde få nyhetsredaksjoner til å satse på etterutdanning - eventuelt omskolering.  I et radio- og TV-intervju er det ikke rom for nøling, presisering eller opplysninger "off the record" som journalisten kan bruke som anonyme sitat "fra informert hold". Intervjuobjektet må gardere seg mot egne utsagn: Sleivete, upresise og famlende ord er direkte skadelig for sak og karriere.

 "Hvem kan, på sparket, svare uangripelig presist, på et hvilket som helst overraskende spørsmål ? Hva skal de stakkars menneskene gjøre ? Jeg vet hva jeg ville gjort: Med sikker mine og innøvde formuleringer ville jeg avvist enhver invitasjon til menings- eller informasjonsutveksling. "Totalvurdering", ville jeg sagt, "på det nåværende tidspunkt", "følge saken meget nøye". Slik er bakgrunnen for overenskomsten mellom intervjueren og hans objekt. De er i en håpløs situasjon begge to. Men de vet at de kan berge seg ut av den ved å late som om de svarer og spør."

 Når en journalist fyrer løs mot et intervju-objekt og demonstrerer sin kritiske holdning ved å insinuere den mest ytterliggående og halvkriminelle forklaring på begivenhetene - da har motparten egentlig lett spill. "Nei slik henger det nok ikke sammen" svarer intervjuobjektene - hva ellers ? Og vi gir dem rett, ettersom ordene journalisten legger dem i munnen er så urimelige. Men dermed slipper de å beskrive eller ta offentlig stilling til de faktiske problemene som forårsaker journalistens intervju. Det kritikkverdige forblir ukommentert. En kan spille rollen mer eller mindre godt, men alle vet at det bare er et spill. Debatten og meningsutvekslingen foregår andre steder. Men kampen om seernes øyeblikks-sympati kan være avgjørende. Derfor blir slike intervju tillagt stor vekt, til tross for at informasjonsverdien oftest er minimal. Det kan synes som om mange journalister tror de er kritiske når de er uhøflige. En kritisk journalist er irriterende velinformert. Svært mange er bare irriterende. For mange journalister må Johansens glade vitenskap utgjøre en langt mer rammende kritikk enn de rituelle sørgehøytideligheter fra norske litterater over avisenes (les Dagbladets) forfall og tidens slette smak. "Gratie" tar journalistikkens estetikk på kornet, viser hva som skjer med innholdet når alle tema skal tilpasses et form-krav, som om de var krokete trær på vei gjennom et sagbruk.

Gå ikke glipp av den vanvittig spennende fortsettelsen her

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Er det mulig å kritisere media? Jeg tror ikke det.

Dahls forsvar mot kulturpessimismen. 

Hans Fredrik Dahl: ”Mediene og det moderne”  

Universitetsforlaget. 1995 

[for unge lesere: en gang var Dagbladet et av Norges viktigste debattorgan  - derfor måtte de tåle mye fornærmet sorgarbeid fra intellektuelle pga. avisens langt fremskredne skizofreni]

Egentlig...skulle jo dette være en bok om det som alle har en mening om. Forfatteren har de beste forutsetninger for sitt emne, han er tidligere kulturredaktør i Dagbladet, historiker med bl.a. NRK som spesiale, er for tiden professor i "medievitenskap" .

En bok om mediene og det moderne som gjennom syv kapitler tar oss med inn i massemedienes spennende verden. Tematisk og stilistisk er denne boka vanskelig å oppsummere. Noen bestselger blir den nok ikke. Sett fra en belærende folkeopplysers ståsted er enkelte kapitler henimot uleselige for folk flest. I andre kapitler ser vi litt av avisskribenten Dahls gode takter, hvor det faglig interessante lar seg forene med en tilgjengelig form. Åpningen er glimrende; en spenstig drøfting av begrepet "den moderne tid" . Så følger en støvdryssende og lærd forelesning om begrepet "modernitet"  innen humaniora - forskning. De lysner atter i neste kapittel, hvor mediehistorie formidles engasjerende og tankevekkende. Men kapitlet   er tynt, både i omfang og innhold, til tross for flere gode partier. Svakhetene springer en ikke i øynene, så her følger en litt omstendelig, omgående bevegelse :

Hans Fredrik Dahl har inntatt en rekke standpunkter i årenes løp. De som er gamle nok husker alt fra innviklede kronikker om marxistisk teori til deltagelse i opprop mot regjeringens landbrukspolitikk. Senere hen kom han til andre resultater....

Svært få har egentlig bebreidet Dahl dette. Generelt sagt taler det til folks fordel at de ikke stivner i sin ungdoms perspektiv på verden. Den gutteaktige professoren som nærmer seg 60 henfaller ikke til uforstående avvisning av sin samtid. Tvert imot ; i en viss grad er hans varemerke blitt en lett skadefro gjengivelse av hva andre (og av og til han selv) i sin tid mente om dette og hint. Så følger det gjerne et lidenskapsløst; "Dagens betrakter vil naturligvis måtte bedømme dette annerledes."

Mener mannen noe som helst selv lenger, av egen lidenskap og risiko ? Jo, faktisk, ved nærmere studium. I og for seg er det ingen mangel på friske synspunkt i hans bok, men også der fremstår selv den mest vilkårlige synsing som en nøktern oppsummering av historiske fakta. «.slik må vi se det i dag» skriver han. Må vi virkelig det ?

Dahl griser seg ikke til med noe som fremstår som privat engasjement eller moralske bjeff mot månen og verdens beskaffenhet. I mer enn ti år har han vert en av de fremste forsvarere av tabloidpressens praksis. For dette har han måttet tåle hugg og slag. Så kunne en kanskje tro at han i en bok som nettopp tematiserer medias utvikling ville benytte anledningen til å imøtegå noe av kritikken. Det kunne blitt en slags debatt av det. Men Dahl knuser mediakritikken, ikke ved å imøtegå den, men ved å oppsummere den. Størrelser som Skjervheim og Mehren må se seg brukt som eksempler på en generell historieløs kulturpessimisme, de havner i bås med Spenglers "Untergang des Abenlandes"  . Slik kan man omforme selv den mest velformulerte kritikk til et interessant historisk eksempel-materiale, og derfra gjenstår det bare å systematisere det med profesjonell distanse.   Det hele minner om en fysikklærer som klarlegger sitt fags lovmessigheter, og som vennlig men bestemt avviser elever som vil diskutere moral midt under forelesningen.

Hans Skjervheim har beskrevet denne måten å argumentere på som samtidsopportunistisk: Den historiske utviklingen skaper de nye medieformene. En nødvendig utvikling nytter det ikke å sette seg imot, det er i beste fall nostalgi. Men her er det at Dahl ikke skiller mellom det faktiske og det normative, mellom er og bør.

At for eksempel Dagbladet (helt tilfeldig valgt eksempel) har beveget seg i retning av en privatiserende, emosjonell vinkling på politikk og politikere er naturligvis en trend - men det er også et valg, foretatt av mennesker. Dahl innrømmer at den eldgamle nyhets-sjangeren privat sladder er blitt utvidet til å omfatte flere enn skuespillere og kongehus. Hvilke konsekvenser har det for muligheten til å bringe politiske spørsmål på dagsordenen når intimitets-tyranniet så til de grader fokuserer på politikeren i stedet for politikken, dvs.   sakene ? Hvilke reelle interessemotsetninger og viktige saksområder blir liggende i skyggen for et slikt perspektiv ?

Denne kritikken svarer ikke Dahl på, han bare legger den i arkivet over nostalgiske hulk og kulturpessimisme. Dahl later til å mene at det er fåfengt å skille mellom støy og informasjon. Dette er en svakhet ved bokas teoretiske nivå, forkledd nettopp som uaffektert vitenskapelighet. Slik må vi se det i dag. 

Men her er enda mer, som det heter. Bl.a. en drøfting av begrepet "offentlig gode" . Her sneies det også innom jordbruksoverføringene, som viser seg å være "et solid stykke næringsoverføring som med vekslende hell forsøkes omfortolket av bondenæringen som et forsvar for offentlige goder."  Hvorfor holder så ikke denne argumentasjonen ? - Jo, fordi næringsorganisasjonene ikke er enige seg imellom hva slags offentlig gode det gjelder. (matvareproduksjon, beredskap, miljø, bosetting)

At det finnes flere gode grunner til å opprettholde norsk matvareproduksjon er altså i Dahls hode er argument mot jordbruksoverføringene. Drep meg konge, men ikke med grøt ! Står det virkelig så dårlig til med vilkårene for offentlig argumentasjon , er det ikke plass til mer enn ett argument ? Når så mye plass er tatt med for kritikk vil den uskyldig forbipasserende leser kanskje oppfatte dette som et slakt. Det vil være en misforståelse. Kanskje er det en autodidakts overdrevne respekt for formell dannelse, kanskje betrakter toppene innenfor norsk intelligentsia sine egne og andres synspunkt like respektløst som vi andre skummer leserbrevspaltene. Men jeg blir stadig vekk overrasket over å oppdage private kjepphester eller lite underbygde postulat midt inne i en akademisk fremstilling. I slike fremstillinger er "jeg synes"  en obskøn vending, men det er faktisk nettopp det som foregår, bak alle upersonlige vendinger. Og Dahls synspunkter på dette og hint er det mye av, den stødige og stringente saksfremstillingen er krydret med en rekke interessante og morsomme avsporinger. Det er slikt som gir et slags personlig fingeravtrykk, midt i den noe leksikalske prosastilen som fra tid til annen truer med å få oss til å stirre matt ut av vinduet. Politikk, historie, litteraturens rolle, det er for det meste spennende og perspektivrikt presentert. Om dette skulle jeg ha sagt mye bra, men siden denne bokomtalen skal konkurrere med ørten andre forsøk på å fange din oppmerksomhet i dag, er den egentlig allerede for lang. Det bare er sånn.Slik må vi se det i dag.

Ivar Bakke

Du kan lese mer om Hans Fredrik Dahl her og her.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Richard Sennett: "Intimitetstyranniet"

Cappelens Upopulære Skrifter 1994

 

Det med å ha flere tanker i hodet på en gang er ikke så enkelt som en skulle tro. Det ene perspektivet skygger ofte for det andre. Her har vi gjennom årtier baktalt den uekte, formelle og stive borgerligheten. Dette forhyklede sosiale skuespill uten ekte følelser er blitt vedvarende latterliggjort av store og ikke minst små forfattere, pedagoger og terapeuter. Journalister og filmteam har trengt bak maktens masker, til "mennesket bak politikeren". Hvilken demokratisk revolusjon har ikke foregått på noen tiår! Tenk f.eks på hvordan leger og sykepleiere har forandret væremåte overfor pasienter. Men det stopper ikke der, det er ikke bare samfunnets topper som er blitt alminneliggjort. Alenemødre, tyskerunger, homofile, trafikkofre, alkoholikere og andre "står fram for å hjelpe andre", de opptrer villig vekk i media for å "gi ansikt" til ymse fenomen. Det som griper følelsesmessig er ekte og virkelig. Skjer det en ulykke, skal hele landet føle sorg, som var vi nære pårørende. Skal vi gidde å følge med, må vi føle med.

Men så er det disse intellektuelle, da, som aldri blir helt fornøyde. En av dem heter Richard Sennet. Sennet hevder at demokratiet er truet hvis en går i surr med rekkefølgen. Det er viktigere å avdekke konsekvensene av politikken som skjuler seg bak en hyggelig eller usympatisk politiker - enn mennesket bak politikeren. Gode intensjoner er et spinkelt grunnlag for bedømmelse av politikk. Arthur Koestler hevdet at han heller vil bo i et land ledet av et korrupt familie-dynasti enn under en hersker som ønsket å virkeliggjøre himmelen på jorden.

Mitt uregjerlige hode kom til å tenke på Kåre Willochs lederstil kontra Gros, som opplevde at et parti-landsmøtes opposisjon smeltet som voks da hun i en ekte og følelsesladet redegjørelse varslet sin avgang som partileder. Den usaklige og ondsinnede assosiasjonen oppstod da jeg leste følgende: "Du kan føle en politikers affekter, men de fremtidige konsekvensene av hans politikk kan du ikke føle direkte på samme måte. Når en tilknappet og selvrettferdig skurk blir avløst i sin stilling av et varmt og vennlig menneske som er like konservativt, må en frigjøre seg fra det umiddelbare inntrykket og spørre om tingene virkelig har endret seg på noen avgjørende måte."

               I dagens samfunn, med voksende klasseforskjeller og minkende tro på politikk som redskap for påvirkning av "utviklingen", er det et stort marked for "ressentiment"-politikere. Ressentiment er et akademisk dialektord for det avmektige raseri mange føler overfor the establishment, de fine og privilegerte. Sinnet er rettet mot de privilegerte; ikke mot privilegiene i seg selv. Det ligger ingen system-kritikk bak. Snarere en konspirasjonsteori, hvor de fine og dannede degger for snyltere og latsabber, mens vi som er skikkelige arbeidsfolk ikke kommer opp og fram. Den som kan stirre rett inn i kamera, være moralsk fortørnet og krenket på vegne av "skikkelige, alminnelige mennesker", er garantert sendetid.

Det tyranniske ved dette består i at vi kun benytter en målestokk; den psykologiske. Ofte er et angrep på utgrupper og konsekvenser av det system en ikke drømmer om å forandre mer vellykket enn systemkritikk. En logisk argumentasjon for et politisk alternativ til tingenes tilstand ("virkelighetens verden"), forutsetter bruk av hypoteser, konsekvens-analyser o.a. som en ikke umiddelbart gjenkjenner fra egen erfaring. Det dypt følte er mer ekte og virkelig - og følgelig sannere enn det klart tenkte. Følelsenes primat foran forstanden har flere sider.

Den urbane skikk med høflighetsfraser og formelle prosedyrer muliggjør omgang og samhandling med folk en ikke er intimt tilknyttet. Når intimitets-idealet blir et krav, kan samfunnet oppflises i små lukkede rom. Finn din ghetto og føl deg hjemme. Dess sterkere følelsene aksentueres, dess vanskeligere blir samhandlingen med De Andre som ikke føler det riktig på samme måten. Det kan bety slutten på den offentlige kulturen, i ordets opprinnelige forstand.

Dette er i sterkt forkortet utgave bokas hovedbudskap, og det er vel og bra, slik jeg ser det. Men sakprosaens krav til form er ikke mindre streng enn sonettens. Og her er jeg mer forbeholden. For å uttrykke seg som en statsråd: "Jeg føler vel helt klart at..." forfatteren til tider er upresis og uklar mht den sammenheng han anvender sine teorier på - med den følge at de delvis henger i løse lufta. Det er mulig at både Jon Hellesnes, Stein Mehren og Trond Berg Eriksen har stjålet mye av sin visdom fra Sennets bok, som kom på engelsk i 1977, men de er i alle fall langt bedre prosaister, de lykkes bedre som formidlere. Sennetts prosa er tyngre, - ikke nødvendigvis fordi tankebygningene er mer raffinerte. Men for all del - det gjenstår flere innsikter til ettertanke og motsigelse for dem som leser de knappe 150 sidene.[som du kan lese her ]

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Å lese dagbøker natta lang

Victor Klemperer: „Ich will Zeugnis ablegen bis zum letzten“

Aufbau Verlag 1995

 (alle oversettelser fra tysk ved forfatteren)

Jeg vil forsøke å forklare hvorfor jeg har viet så mye tid og oppmerksomhet til en professors dagboksopptegnelser fra sitt dagligliv gjennom 12 år. Professoren underviste i romersk kultur og hadde fransk litteratur som spesiale, men dette gir seg bare få utslag i teksten; spredte henvisninger til bøker han arbeider med og noen franske vendinger som (heldigvis) blir oversatt. Victor Klemperer heter han, denne professoren, og er gift med Eva, en tidligere pianistinne. Victor mister sitt arbeide ganske tidlig i fortellingen. Mange av de 1600 sidene handler om dagliglivets fortredeligheter, strevet med å bygge seg et hus, lære seg å kjøre bil, skaffe seg mat og klær. Han skriver sitt liv, kan man si, og sine iakttagelser av skiftende holdninger i samfunnet rundt ham. Hvorfor er dette så besettende interessant og så dypt rørende som menneskelig dokument?

Det bør nevnes, selv om Klemperer under normale omstendigheter hadde funnet det uinteressant: Klemperer er av jødisk herkomst. Han er religiøst indifferent og fremmed overfor den mosaiske religion. Men Victor Klemperer lever altså ikke under "normale" omstendigheter; hans dagbøker er nedtegnet i Dresden i Tyskland i perioden 1933-45. De har overlevet rassiaer og bomberegn. De er blitt møysommelig dechiffrert og renskrevet – et arbeide som har tatt flere år. De foreligger nå under tittelen Ich will Zeugnis ablegen bis zum letzten. Tittelen er et sitat fra dagboken, en konklusjon på Victors overveielser omkring den livsfare notatene representerer for ham selv og hans nærmeste. Forfatteren trosser alle sine anfektelser: Jeg vil avlegge mitt vitnespyrd til siste slutt. Victor var gift med en "arisk" kvinne. Derfor overlevde han, derfor kan vi lese disse dagboksnotatene.

Boken har fått stor og vedvarende oppmerksomhet i Tyskland. Den har solgt i store opplag, til tross for at den er både dyr og voluminøs. Gjennom et par år har Walter Nowojskij, som har bearbeidet og utgitt dagbøkene, reist rundt og holdt foredrag i alle mulige slags fora. Det skal lages film av bøkene, forlagsrettighetene til den engelske oversettelsen ble solgt til den hittil høyeste sum som er blitt tilbudt for en tysk bok. Nowojskij fortalte meg at han (som Jostein Gaarder, under utgivelsen av Sofies Verden) var glad og overrasket over å ha funnet et forlag som ut fra kulturell forpliktelse ville utgi en bok de etter alle solemerker ville tape penger på. Han hadde i flere år jobbet med å gjøre de tettskrevne notatene tilgjengelige, det var så visst ikke troen på et kommersielt gullegg som drev ham. Det må vel være noe ved dette verket som skiller det ut fra flommen av bøker om det tredje rike? Noen mulige årsaker:

Graden av autensitet: Dette er dagboksnotater, nedskrevet fortløpende under begivenhetenes trykk. Det er ingen sentral historisk aktør som skriver, det er krigens hverdagsliv, lite omtalt i tradisjonell historieskrivning, som fyller mange av sidene. Det er interessant lesning for de som selv husker noe av denne perioden og for de mange etterkommere som vil vite mer om "hvordan det var under krigen". De mange friske observasjonene av den alltid skiftende stemningen, brokker av samtaler, vitser, diskusjoner danner en slags fikservæske som fremkaller den allmenne, skiftende tidsånd. Samtidig skildres det særegent jødiske drama, det mentale avtrykk av katastrofen slik den artet seg for en av de få jøder som overlevde Hitler-Tyskland.

Kvaliteten: Klemperers refleksjoner er ført i pennen av en forfatter som i mangt og meget framstår som en upraktisk, lett hypokondrisk og etter hvert arbeidsledig professor. Han er ikke videre flink til å mestre de mange praktiske oppgaver som nå fyller den nye hverdagen. Tidligere ferdigheter og fortjenester blir ukurant vare under det nye regime. Victors Tyskland, hans verden av i går, blir et minne. Victor lever misaktet i eksil i sitt eget land. Men han kan virkelig skrive, og han gjør det, heldigvis, til tross for sin sviktende tro på at notatene noensinne vil se offentlighetens lys. De løpende kommentarene til regimets propaganda er interessant og kompetent ideologikritikk. Og enda er det et trekk ved dette verket som fascinerte meg dypt, som berører tvers over spennet av tid, kulturforskjell og det spesielle ved Victors situasjon som tilhørende en gruppe som er blinket ut for tilintetgjørelse. Det lyder kanskje flåsete og malapropos, men likevel: Ingen av oss kommer fra det med livet, det er noe vi har til felles med Victor. Og hans refleksjoner og følelser omkring døden og våre forsøk på å komme overens med den, de kjenner jeg meg hjemme i. Det er tanker om menneskets grunnvilkår, fremprovosert av en konkret historisk situasjon, som tvinger ham til å tenke over sin egen død som en nærværende, aktuell realitet. Begivenhetene gjør ham til en gammel mann.

24. feb. 1934:

Gammel er man i det øyeblikk hvor man virkelig – og ikke via religiøse eller moralske formler – betrakter tingene som gaver vi bare har til låns. Man regnet med døden også som ung mann, men bare som et ulykkestilfelle og noe mulig (selv på slagmarken), ikke som noe ufravikelig.

Hans egen død synes å rykke nærmere for hver dag som går. Det ovenstående er skrevet mens forfatteren enda hadde håp om å overleve det tredje rike. Men etter hvert som stadig flere rundt ham blir deportert, svinner håpet. Det faller i hans lodd å overvære en mengde begravelser, mange har fått en urne tilbake fra konsentrasjonsleirene.

10. aug. 1942:

Salmen synes meg å være umoralsk i sin nakne egoisme, i sin "hurra-jeg-lever"-stemning. "Du Herre bevarer meg, tusener faller til høyre for meg, titusener til venstre for meg, – Du redder meg fra pesten." osv. Og det ved kisten? Men den døde er jo blant de tusener og titusener. Og akkurat disse skal være reddet fra pestens død? Jeg forstår det slettes ikke.

Victor finner ingen trøst eller harmoni. Etter en tur gjennom det vakre området rundt Dresden skriver han:

24. aug. 1938:

Hvor vakker var ikke Tyskland hvis man ennå med stolthet kunne føle seg som tysker. […] Hos meg går ofte et vers gjennom hodet som jeg tusen ganger hørte fra far: "Jeg ønsket det var sovetid og alt var forbi". Jeg hadde alltid ledd av det, for far hang særs engstelig fast ved livet. Nå vet jeg at man på samme tid kan holde særdeles engstelig fast ved livet og samtidig ærlig sitere verset med full overbevisning.

Victor spør seg flere ganger om det har noen hensikt å skrive, og om hans dagboksnedtegnelser er moralsk forsvarlige.

27. sept. 1944:

De koster ikke bare meg livet hvis de blir oppdaget, men også Evas og flere andre som jeg har nevnt ved navn, som jeg har måttet nevne for å oppnå dokumentarisk verdi. Har jeg rett til det, endatil plikt, eller er det en forbrytersk forfengelighet? Og atter igjen: I løpet av tolv år har jeg ikke publisert noe, ikke kunnet føre noe til ende, bare lagret og lagret. Har det noen som helst mening, vil noe av alt sammen noen gang blir ferdig?

Victor og Eva overlever krigen, jeg puster lettet ut, historien ender bra, føler jeg tankeløst. 

Men den gjorde jo ikke det, den endte med katastrofe for så mange, og for nesten alle jøder i Tyskland. Jeg holdt på å skrive "for nesten hele det jødiske folk". Uttrykket er en språklig arv fra Hitler-tiden. Det er tankevekkende å lese Klemperers reaksjoner på denne begrepsdannelsen:

12. des. 1941:

På lørdag talte den unge Kreidl – døpt, tvers gjennom europeisk og tysk-vendt – om "det jødiske folk". Det rystet meg. Hitler er sionismens betydeligste befordrer, Hitler har bokstavelig talt skaffet jødene "det jødiske folk" og "verdensjødedommen".

Det er en ofte glemt innsikt dette, at svært mange tyskere hadde et likegyldig forhold til sin jødiske opprinnelse. Tyske jøder tilhørte de mest sekulariserte, det mosaiske trosfellesskap hadde få aktive medlemmer. Det var nazistene og andre antisemitter som insisterte på at jødisk herkomst var et forhold som hadde grunnleggende betydning i alle sammenhenger, som preget mennesker på en måte som gjorde alle andre identiteter irrelevante. Ja som gjorde dem til forkledninger. Jøder kunne hevde seg å være tyskere, kosmopolitter, sjakkspillere, fiolinister, mødre, patrioter, medborgere; egentlig var og ble de først og fremst jøder, mente nazistene. Mange har tankeløst overtatt denne tenkemåten, om enn med positivt fortegn. De overser en viktig innsikt i hvordan en nasjonal tilhørighet bør defineres – slik at det ikke atter skal kunne reduseres til et spørsmål om biologisk opphav. For tyske jøder var den jødiske herkomst en identitet av underordnet betydning, de var tyskere, ganske enkelt. Men for en antisemitt var en jøde en jøde. Og en jøde tenkte "jødisk" uansett. En fortsatt fredelig sameksistens var en forbrytersk naivitet, det ville bety slutten på det sanne nasjonale fellesskap og den germanske folkekarakter.

Dette er tankemønstre som slett ikke ble borte med nazismens militære nederlag, selv om man i dag oftest lar muslimene spille rollen som evige fremmedelementer som vil ødelegge den nasjonale egenart. Victor Klemperer ser med forbitrelse på hvordan sionistene begjærlig griper forestillingen om det genuint jødiske, og bruker det for å bygge opp en jødisk nasjonalstat av jødiske flyktninger.

2. nov. 1933:

Jeg kan ikke hjelpe for det, jeg sympatiserer med araberne som gjør opprør der borte og hvis land blir oppkjøpt. "Indianerskjebne", sier Eva. […] Gusti skjeller på "jødesvina" i Palestina som kaster seg over araberne. Oppdragelse til antisemittisme gjennom Nasjonalsosialister !

13. juni 1934:

Man vil gifte seg og leve i et godt samfunn i Jerusalem. Men hvor skal man gifte seg? Man må dra mot et sted hvor det er mulig. For i Sion er en arier hva en jøde er her. Par nobile fratum – et edelt par brødre! For meg er sionistene, som knytter seg til den jødiske stat fra år 70 e. Kr., akkurat like ekle som nazistene. I deres snusing etter blod, deres "gamle kulturkrets", deres dels forhyklede, dels bornerte

forsøk på å skru verden tilbake, likner de nasjonalsosialistene tvers igjennom. Vitsen om at man i Haifa har laget et monument over Hitler med innskriften vår "her-fører" har egentlig en dyp, alvorlig berettigelse. Tankemessig er han også deres hærfører.

Bare en tysk jøde har lov å formulere seg slik, tenker jeg. Viktor er en assimilert "dannelsesborger", han bærer sin stands typiske fordommer om de "primitive" ortodokse østjødene. Men likevel, det er viktige trekk han peker på. Dette er skrevet i 1934. Etter hvert begynner innstrammingen å merkes for alle, også jøder som lever i det myndighetene kalte "blandede ekteskap". Det starter ikke med myrderier. Det begynner med innskrenkninger av borgerlige rettigheter, hat-propaganda, ghettoisering, yrkesforbud – velkjente trekk fra apartheid-regimer. Tyskere av jødisk herkomst vakler i sin tilhørighet, spesielt de mest integrerte, de som tilhører denne gruppen. Viktor føler seg som tysker, han siterer en politisk fange som sier "vi er de egentlige tyskerne". Men etterhvert gjør den utbredte begeistringen overfor Hitler ham tvilrådig.

10. mai 1936:

Jeg tror absolutt ikke lenger at regjeringen har fiender innenfor Tyskland. Flertallet av folket er tilfreds. En liten gruppe oppfatter Hitler som det minste onde, ingen vil virkelig bli kvitt ham, alle oppfatter ham som den utenrikspolitiske befrier og frykter russiske tilstander slik et lite barn frykter en svart, farlig mann. De synes, i den grad de ikke selv er beruset, at det ikke er realpolitisk opportunt å la seg opprøre av slike bagateller som undertrykkelsen av borgerlig frihet, jødeforfølgelsen, forfalskningen av vitenskapelig sannhet og den systematiske ødeleggelsen av moralsk anstendighet. Og alle har angst for sitt brød, sitt liv, alle er så forferdelig feige. Tør jeg bebreide dem for det ? Jeg har i mitt siste embedsår svoret ed til Hitler, jeg har forblitt i landet - jeg er ikke bedre enn mine ariske medmennesker.

Victor har god tid til å tenke, nå som han har mistet jobben. Det kollegiale fellesskap er borte, folk begynner å bli redde for å hilse på jøder, flere i deres omgangskrets blir borte; noen emigrerer, noen våger ikke lenger besøke dem, noen bryter de selv med når de viser seg å være tilhengere av regimet. Victor tenker tilbake på en uskyldig hendelse i barndommen som i den nåværende situasjon blir et slags sinnbilde på dagens tilstand, hvor hans tilhørighet i det en gang hjemlige og trygge er rokket ved:

17. aug. 1937:

På forsoningsdagen tok ikke jødene del i undervisningen. Neste dag fortalte kameratene leende, uten snev av ondskap (slik ordene sikkert falt fra den tvers igjennom humane læreren): Kufahl, mattelæreren, hadde overfor den forminskede klassen sagt: "Nå er vi bare sammen med våre egne" Ordene får gjennom erindringen en likefrem grusom betydning for meg: Det bekrefter NSDAPs påstand om at de uttrykke det tyske folks mening. Og stadig mer tror jeg at Hitler legemliggjør den tyske folkesjel, at han virkelig betyr "Tyskland", og at han derfor vil holde stillingen, og det med rette. Dermed er jeg blitt fedrelandsløs, ikke bare i ytre forstand. Og også hvis regjeringen en gang måtte gå: min indre følelse av tilhørighet er borte.

31. des 1939:

Progromene i november 38 har, tror jeg, gjort mindre inntrykk på folk enn avslaget om å få en plate sjokolade til jul.

9. oktober 1938:

Hva som enn måtte komme av politikk, innvendig er jeg definitivt forandret. Min tyskhet kan ingen ta fra meg, men min nasjonalisme og patriotisme er borte for godt. Min tenkning er fullstendig den Voltairisk-kosmopolitiske. Enhver nasjonal avgrensning framstår i mine øyne som barbari. Forente verdensstater, forent verdensøkonomi. Det har ingen ting med ensretting av kultur å bestille, og slett ikke med kommunisme. Voltaire og Montesque er mine folk.

Professor Klemperer, europeeren og verdensborgeren, holder trassig fast på sin identitet, selv om han møter mange jøder som har gitt opp sitt krav på å være tysk.

30. mai 1942:

Den assimilerte generasjons tilbake-dreining – dreining hvor hen? Man kan ikke dra tilbake, man kan ikke komme til Sion. Kanskje tilkommer det overhodet ikke oss å gå, men i stedet å vente: Jeg er tysk og venter på at tyskerne skal komme tilbake, de har gjemt seg et eller annet sted.

Det Tyskland Viktor mener seg å tilhøre er ikke til å få øye på, den identitet han insisterer på er en oppfatning som han deler med stadig færre, jøder som ikke-jøder:

3. mai 1944:

Propagandaens virkning: Fru Belka spurte meg flere ganger: "Har de en tysk kone ?" – "Har Jacobi en tysk kone ?" osv. På meg virker det mer rystende enn fremmedordet "arisk". Det viser i hvilken grad den "totale avsondring" av jødene har lykkes i folkets bevissthet.

Men hvordan arter denne eksiltilværelsen seg i det daglige? I begynnelsen strever han med å ta sertifikat og lære å behandle en bil. I de første årene er de opptatt med å få bygget et hus og anlegge en hage. Økonomisk er det alt sammen ytterst hasardiøst, men under trusselen om en snarlig utslettelse forandrer Victors tenkemåte seg; hvem vet om det har noen hensikt å spare. I det lengste betaler han på en pensjonspolise som skal sikre Evas eksistens når han faller bort. Etter hvert er det bare Eva som har lov å vise seg i butikker og på kollektive befordringsmidler. Victor gjør husarbeid, leser og noterer brokker av samtaler og propagandataler. Han gjør studier i fransk litteratur, det tredje rikets språkbruk, studier til bøker han tror aldri vil se dagens lys, men som han faktisk utgir etter krigen. Fra første stund av holder Viktor det for sannsynlig at han ikke vil overleve det tredje rike.

Men han noterer maurflittig ned dets mange ulike avskygninger i folks liv. En av dets mange bisarrerier kan nevnes som typisk for denne historiske perioden:

28. juni 1937:

Klokken åtte dukket kommunegartneren opp: Kontroll av hagens renhet. Jeg viste ham at alt var klippet, han grep ned i plenen: "Her er ugress, og her og her. Jeg må melde det, man vil påby å rekvirere hit en arbeider" Skogskjøtsellov nr. etc. Jeg: "Hva forlanger de egentlig ?" – "Hagen må gjennomarbeides for et par hundre mark av faggartnere" .

Etter hvert ligger Victors oppfatninger ganske tett opp til de nidbilder av tysk mentalitet som

dagens tyskere har måttet slite med:

17 aug. 1942:

Et folk av drømmere og pedanter, den økende hyperkonsekvens, tåkefullhet og den nøyaktigste organisasjon. Også grusomheten, også mordet er organisert hos oss. Av den spontane antisemittisme lager man et Institut für Judenproblem. Samtidig blir all intellektualisme avvist som jødisk og flat. Tyskerne føler og har dybde.

Men slett ikke alle faller inn i dette traurige bilde vi kjenner så altfor godt fra før. Mange av de offentlig ansatte er demonstrativt hyggelige og høflige overfor jødene under utførelsen av de pliktene som regimet pålegger dem. Noen uttrykker åpent sin fortvilelse over situasjonen, men hva kan de gjøre? På markedet stikker flere til dem matvarer som jøder egentlig ikke har lov til å kjøpe – så lenge jødene overhodet hår lov å vise seg der. Etter hvert innføres plikten om å bære jødestjerne. Frykten for konsekvensene griper stadig dypere, det blir etter hvert forbundet med livsfare å oppføre seg anstendig overfor jøder, dvs. å trosse påbudene om diskriminering på alle mulige områder. Likevel finnes det hele tiden de som våger. Bruddet mellom den gamle og nye tid fremkommer eksemplarisk klart gjennom følgende episode:

4. okt. 1941:

Gode erfaringer med stjernen. Bare ett barn av tidligere bekjente løp vekk i angst. "Uhu, en jøde!" Moren unnskyldte seg opphisset; det hadde ikke blitt opplært slik hjemmefra, – sannsynligvis i barnehagen. Det engstelige barnet lot seg ikke berolige.

Victor veksler mellom mot og fortvilelse, og tegn på solidaritet fra ikke-jøder betyr enormt som motvekt til det stadige trykk som propagandaen, diskrimineringen og dødsfrykten volder. Det blir en slags hverdag av alt, og Victor registrerer hvordan man med selvfølgelighet omtaler det uhyrlige, hvordan en blanding av kynisme og sløvhet bidrar til den distanseringen som er nødvendig for ikke å bli gal. Men mange bryter sammen, mange makter ikke presset. Victor registrerer pendlingen mellom det trivielle og det tragiske plan:

25. okt. 1941:

En jødisk bursdagskaffe. Atten damer. "Ekte kaffe, men sååå sterk", og enda som før krigen; terter, selvbakte, oppspart. Og opplesning av brev fra Berlin, Frankrike, Essen. "Hennes tante har hengt seg, hennes søster ville kaste seg foran toget, jeg fikk et hjerteanfall, – tertene…".

18. juli 1940:

Feder fortalte nylig at før en avdød var blitt kald ba det jødiske samfunn om å få sakene hans. Fru Voss legger en plan om å skaffe meg en dress fra Hr. Moral. Men mannen var mye smalere enn jeg. Strømper fra den drepte Haeselbart, en dress fra selvmorderen Moral – jødisk bekledning i det tredje rike.

Dette er ingen bok om navnløse fysiske lidelser, slik vi kjenner dem fra den såkalte "konsentrasjonsleirs-litteraturen". Det er de tusen nålestikk, frykten og forlattheten og hjelpeløsheten som strømmer mot oss. De må stadig flytte på seg; først tar man huset fra dem, så bor de i en leilighet hvor stadig nye kommer til etter hvert som de gamle forsvinner. Victor ser ut av vinduet, på den tomme benken foran huset der han om sommeren satt med to andre beboere og diskuterte framtiden. De er kommet tilbake i form av to urner. Gestapo-folk har stadige rassiaer med ødeleggelse av inventar, slag og spark. Det verste er kanskje den psykiske terroren: En gammel mann ble spurt om han ikke snart skulle ta livet av seg. Så viste Gestapo-mannen ham hvordan man knyttet en løkke.

En av de som skulle deporteres bar på et brev fra sin datter. Under arrestasjonen river en gestapist brevet til seg og river bildet av datteren i to. Han leser høyt fra brevet hvor datteren har skrevet at de kanskje likevel får se hverandre igjen, – enda skjer det kanskje under. Han sier hånlig at for slike som dere skjer det nok ingen under, dere kan ikke unnfly skjebnen.

 30. mai 1942:

Vi snakket ved frokosten om menneskets utrolige evne til å holde ut og venne seg til. Det eventyrlig skrekkelige ved vår eksistens: Angst for hver gang noen ringer på, mishandlinger, skjensler, livsfare, hunger (virkelig hunger), stadig nye forbud, stadig mer grusom slavebinding, livsfaren som daglig rykker nærmere, daglig nye ofre rundt om, absolutt hjelpeløshet – og likevel stunder med behag; ved høytlesning, i arbeidet, ved mer enn kummerlige måltid, – stadig videre vegeterer vi, stadig håper vi.

Selv i dette redselskabinettet makter Viktor å samle eksempler fra folkehumorens kommentarer til begivenhetene. Riksdagsbrannen, som var opptakten til massearrestasjonene av den politiske opposisjon, mente mange var påsatt.

13. jan. 1934:

Hitler til Moses: "Mellom oss kan du da si det, Hr. Moses. Ikke sant, – tornebusken tente du på selv?" På grunn av slike bemerkninger har assistent ved mekanisk avdeling Dr. Bergsträsser – arier forøvrig – pådratt seg 10 måneders fangenskap.

Totalitære regimer spøker man ikke ustraffet med. Men humoren er et uutryddelig fristed for motstand:

14. okt. 1934:

Katolikken Hitler har innført to nye helligdager: Maria angivelsesdag og Maria husundersøkelse.

Man vrir og vrenger på den offisielle retorikken, man hører om den fryktelige bombingen av tyske byer, og konkluderer med at i Berlin er definisjonen på feighet å melde seg frivillig til østfronten, og at Hitler nok hadde rett i at "om ti år skal Berlin ikke bli til å kjenne igjen." Men Dresden blir spart, man spøker med at det er fordi USAs president har sin hund begravet på kirkegården. Victor og hans kone diskuterer sammen med fru Winde hva de kan gjøre hvis Dresden blir bombet og det oppstår vill uorden.

12. mars 1944:

Jeg visste ikke om noen å rømme til, er også uegnet til flukt, overgir meg til min skjebne. Eva: Jeg burde dra til Kipsdorf, oppholde meg et par netter i skogen, kjøpe mat for ariske merker på restaurant. Fru Winde: "Det kan han ikke, han bør ikke være blant mennesker, han stikker seg straks ut. Det gjør vondt å se på. Jeg har sagt til min mann: Gjennom de fire årene med forfølgelse ser Hr. Professoren ut som en prylt hund." Hun gjentok det to ganger, og det var skrekkelig for meg å høre på. Jeg har aldri hatt særlig holdning, men nå går jeg bøyd, hendene mine skjelver og jeg mister pusten ved den minste opphisselse.

Det alminnelige inntrykk av at regimets snarlig forestående fall gjør det dobbelt bittert å skulle dø i tolvte time. Også de på den andre siden har sine sorger:

12. feb. 1945:

Fru Stühler var i ettermiddag sammen med ariske venner som har betydelige forbindelser, deriblant "et stort nazisvin fra SS". Dennes kone hadde jamret: "Min mann sier vi må skyte oss, – men vi kan jo ikke skyte barna!"

Umiddelbart før de første brannbombene faller over Dresden, må Victor gå rundt til ulike adresser og overlevere innkalling til deportasjon. Han kommer hjem, og infernoet begynner. Eva og han taper hverandre av syne, men de finner hverandre neste dag. Eva fjerner jødestjernen og de flykter ut av byen. Hele veien skriver Victor i sin dagbok, registrerer hvor annerledes regimet arter seg på landsbygda.

Og hele tiden er angsten der for å bli gjenkjent og drept. Jeg skynder meg spent videre langs sidene, enda jeg jo vet at de overlevde. Uhyggen sitter fast i dagboksbladene. Men også mye annet blir sittende fast i min erindring. Tankevekkende, presise iakttagelser, sanselige beskrivelser som lagrer seg som om lukten og smaken var selvopplevd.

Victor Klemperers dagbok er fra krigens Tyskland. Den har likevel, på en overrumplende intens måte, sagt noe om hva fred er.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Et våpen mot vanen. Kåre Lunden:Brød, roser og blod

Kvinnehistoriske essay. Universitetsforlaget.

Man kan si mye om Kåre Lunden som forfatter og polemiker. Mange har gjort det. Men ingen har påstått at han er kjedelig. Og det er jo ingen dårlig attest, at en forfatter holder leserens interesse. Å agere «opprører» og ikke være «politisk korrekt» er jo ellers paradoksalt nok en av de få dyder nesten alle er enige om, så det er ikke nok til å fange interessen. Men Lunden skriver både medrivende og tankevekkende. Det er noe ved hans form som får mye av annen sakprosa til å virke både anemisk og støvete. Det er et personlig drag over språket som ikke gjør forsøk på å skjule seg bak andre autoriteter, det står og faller på sin egen overbevisningskraft. Hva mener han så ?

I en summarisk gjengivelse som en bokanmeldelse må bli, har jeg valgt noen smakebiter: «Kor langt er det i fleirtalet av kvinnene si interesse at kjønnsskiljet vert aksentuert som det viktige, i samfunnet og i historia ? Just her kan ein samanlikne med nasjonalhistoria og nasjonalismen. Den generelle premissen for nasjonalhistoria var at nasjonalskiljet var det viktigste for folk flest.(..)frå sosialistisk hald vart det hevda at nasjonalhistoria, mellom anna i skulen, tente til kamuflasje for det som var det viktige: klasseskiljet.»

Dette bryter naturligvis med den utbredde forestilling om at vi står sammen, på tvers av partiskiller i en felles kvinnelig forståelse og kamp. Hva denne forståelsen så går ut på (bortsett fra at kvinner er best) blir nødvendigvis vagt, ettersom enhver konkretisering av en politisk plattform ville tydeliggjøre motsetninger langs helt andre linjer enn mellom kjønnene. Lunden er «agrar-historikar», med vikingtid og middelalder som spesiale. Gjennom interessante sveip innom ulike epoker, gjennom aktstykker som beskriver , og i ett tilfelle er skrevet av kvinner, tydeliggjøres en del ting. En påstand som nok fortsatt vil vekke forargelse, men som vanskelig kan bortforklares, er denne: Det finnes gjennomgående og sterke motsetningen mellom kvinner, enten det er fra middelalderen eller vår egen tid. Det er en viktig forskjell mellom kjønnspatriotisme og arbeid for likestilling. Det siste er begrunnet ut fra en universell rettighetstenkning, en generell motstand mot sosial, økonomisk og etnisk diskriminering. Kjønnspatriotismen er noe annet, den finnes hos begge kjønn og lar seg utmerket forene med den groveste diskriminering. Men den kvinnelige utgaven opptrer altså av og til i rett så tekkelige gevanter.

Men hva skal det tjene til å knuse den vakre forestillingen om en universelt søsterskap, hvorfor pøse på med historiske eksempler på kvinnelig brutalitet og sanksjonering av urett og voldsbruk ? Kan vi ikke få lov til å tro på dette, nå som «arbeiderklassen» eller «det enkle livet på landet» har opphørt å eksistere som meningsbærende myter ? Ønsker Lunden oss tilbake til gårsdagens rollemønster ? I forordet heter det: «Den kvinnehistoria som skal tene interessene til dei fleste kvinnene, må få dei drastiske motsetnadene mellom kvinner fram, like u-klissent som tilfellet har vore lenge, i historia om menn.»

Eksemplene er mange på immunitet overfor politisk kritikk av kvinner med makt. Om noen år vil denne tilslørende offer-retorikken klinge så hult at selv menn har lov til å avvise den, uten å automatisk ble beskyldt for å være reaksjonære sjåvinister. Foreløpig er det tale om en temmelig ureflektert tidsånd, noe som ikke er blitt tydeliggjort som en (diskutabel) ide, noe som bare er sånn. En norsk skuespiller blir sitert i avisene for å ha påpekt at alle menn bærer på «et råskinn» inni seg. Det kan umulig komme som en nyhet for dem med et visst kjennskap til nær eller fjern historie. Det som hadde vært en sensasjon var om en representant for det kvinnelige jetsett hadde sagt noe tilsvarende om sitt eget kjønn; om hun hadde påpekt den viktige innsikt at alle mennesker potensielt er noen brutale råskinn. For det er en viktig innsikt dette, som er uomgjengelig for å kunne observere alle typer samfunn og deres maktforhold. Alt annet er en lett manipulerbar naivitet. Dette oppfatter jeg som Lundens hovedærende, og det har jeg ingen innvendinger mot.

Lunden hevder at Ibsens «Et dukkehjem» viser «mannlige» svakheter som de ofte er, og at det har vært et tilbakevendende tema innen mannlig litteratur. En tilsvarende «dommedag-med-seg-selv» fra kvinnelig hold er høyst uvanlig. Lunden hevder dette bunner i visse kvinnelige trekk, skapt av visse historiske årsaker. Jeg kan ikke se at denne påstanden blir overbevisende sannsynliggjort, selv om så og si enhver påstand om det spesifikt kvinnelige eller mannlige kan vente tankefulle nikk og talende eksempler. Vårt felles menneskelige repertoar er jo så stort. Det lyder kanskje både idealistisk og naivt, men er vi virkelig nødt til å sette opp slike definisjoner av hva det kvinnelige og mannlige består i ?

Lunden hevder at en kvinnehistorie som løsriver kvinnene fra resten av det samfunn de opererer i, er uhistorisk. Vår kjønnsidentitet er langt på vei en sosial konstruksjon, og må følgelig sees i sammenheng med øvrige trekk ved det samfunn og den epoke som studeres. Dette borger jo for at det ikke finnes noen kvinnelig eller mannlig essens, hinsides tid og rom. Lunden hevder at andre motsetninger er blitt opplevd som mer prekære enn den som hersker mellom kjønnene. I et visst mon har rollene fungert som en symbiose og arbeidsdeling som ikke ble oppfattet som undertrykkelse. Kvinnene hadde sine myndighetsområder hvor menn ikke hadde stort å si, og mye av «elendighetsforskningen» har undervurdert dette. Det faktum at bondeopprør har funnet sted innenfor primitive samfunn, men ikke kvinneopprør, indikerer dette. Javel, men forutsetter ikke dette argumentet en forestilling om at mennesker handler formålsrasjonelt i en kamp for egne interesser ? Er det virkelig så, ved nærmere ettertanke ? Vrimler det ikke av eksempler på at frustrasjoner over urett har tatt de mest irrasjonelle og selvdestruktive veier, at man bare unntaksvis retter harmen mot riktig adresse ? Hva skal vi f.eks si om tyske kvinners begeistring for Hitler, som prosentvis overgikk mennenes ? Men naturligvis har Lunden rett i at en urett som er erkjent oppleves som mer prekær enn en som ikke er oss bevisst. Men urett er det nå, åkkesom.

Presentasjonen av den amerikanske «antifeministen» Camille Paglia er interessant lesning, også for en som på de fleste punkter er dypt uenig. Lunden har stor sympati for hennes synspunkter, på grensen til kritikkløs omfavnelse. Hennes bruk av kjønnsstereotypier og biologiske innfallsvinkel på sitt tema møter bare delvise reservasjoner, ingen tungtveiende kritikk. Lunden er i sitt ess som formidler av historie fra vikingtid og middelalder. Hans refleksjoner og utlegninger påkaller interesse og motforestillinger. Språket stiller ingen krav til akademisk skolering, skrevet som det er av en professor med sans for godt norsk. Vi har egentlig oppmuntrende mange slike blant oss, selv om det bare finnes en Kåre Lunden. [les boka her]

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Hva med å vise litt respekt og anstendighet?

Det er både overraskende og oppmuntrende at Lars Gule har gjort Verdidebatt.no til en arena for sine debattinnlegg. Det innlegget jeg her kommenterer ønsker å slå til lyd for saklighet og redelighet i debatt med folk en står langt unna hva verdisyn og politisk orientering angår. Kan en regne med at Gule skal bli møtt med dette minstemålet av saklighet, fremmedkulturell som han er i Vårt Lands kjernegruppe av lesere? Jeg tror ikke det. 

Gule slår til lyd for å boikotte, ignorere og tie i hjel de som henfaller til mccarthyismens retorikk. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, hva som fungerer best for å etablere en noenlunde saklig debatt. For en som studerer historie er det fristende å tenke i litt lengre tidsspenn. Kanskje er det slik at den kristne religionen meget langsomt har funnet seg i å leve side ved side med mennesker av svært ulike oppfatninger, at majoriteten av dagens europeiske kristne ikke har noen ønsker og ambisjoner om å opprette ideologisk kontroll via verdslig makt lenger, slik tilfellet har vært i henfarne århundrer. Og at denne kulturrevolusjonen er en følge av at man har lært seg å leve med ytringsfrihet og “anstøtelig tale”. Det samme kan sies om de fleste av kristendommens tidligere antagonister, der har det også demret at monopol ikke er nødvendig eller ønskelig.

Jeg tror det er veldig sunt at man i vårt vesle land gjennom det forrige århundre stort sett har kranglet med hverandre i stedet for å ekskommunisere, fengsle eller ta livet av hverandre, slik praksis var i den kristne kulturkrets tidligere, og som dessverre fortsatt bedrives i en del andre monoteistiske religioner. Denne krangelen, dette møtet mellom inkompatible verdensbilder har åpnet opp dører mellom nokså lukkede rom med dårlig utlufting. Det er sunt. Jeg tror en blir klokere av å møte og diskutere med folk en har lite til felles med, det gjør som regel begge parter klokere. 

Og en hver avisredaksjon med en agenda, alle som har et sett av verdier som de ønsker å utbre i et samfunn, bør holde seg med noen opponenter, noen som er klart uenig og som får kritisere. Det forhindrer at man øser ut omtrentlige klisjeer og stempler motstandere en har dårlig kjennskap til. Det er debatten som kulturform som har sivilisert oss, tanken på at vi har noe å lære av folk vi er uenige med og at det ikke gjelder å utrydde men å forstå og leve sammen med våre motparter.

Men som Gule har fått erfare, er det ikke alle som deler denne felles rammeforståelsen av hva det norske samfunnet bør være. Og denne sivilisasjonen er skjør og lett å ødelegge. Jeg tror altså det er sunt at noen (som Gule) gidder å diskutere med folk som har en ganske annen agenda, illiberale krefter som gjerne bruker rå makt og hetsing av det de ikke skjønner eller ønsker å lytte til. Den fristelsen ligger i alle politiske leire, og i tunge stunder kan en lure på om den aggressive debattformen som preger den elektroniske leserbrev-flommen vil føre til at seriøse debattanter finner andre, mer lukkede fora for den viktige debatten. Tilbake blir “trollene” som det heter. Det skal god mage til å tåle all den hetsen som pøses ut over de som våger å oppsøke fora de står fjernt fra. Gules forsøk på å si noe om spillereglene for kommunikasjon burde kunne hilses velkommen også av hans mot-debattanter og onkler. Det hadde jo vært en fordel hvis en ikke straks sporet av i forbitrede personkarakteristikker, kanskje en bare rett og slett er uenige?  Gules debattinnlegg i Vårt Land

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Hvordan forstå og bruke en progressiv ateistisk lutheraner av norsk tapning?

Den arrogante, reaksjonære eliten er en «stor fortelling», en identitetsskapende ramme som lar ens eget vesle strev mot det vrange og skakke settes inn i en stor og seierrik tradisjon. Det er historien om den folkelige motstanden mot de mektige, ført av den demokratiske folkerørsla, anti-nazistene, feministene, you name it; historien om hvordan «vi» småfolk gang etter gang har seiret. Og makta prøver seg nok igjen, så det gjelder å beholde kampgløden. Det gjelder å være kritisk, om ikke akkurat selvkritisk. Hvor er det blitt av opprøret, jamrer 68-arane, hvor er det ungdommelige engasjementet? Men verken engasjement eller opprør er til å kjenne igjen, verden har fått nye frontlinjer.   

Normalmodusen for en aktiv medborger i denne romantiske tradisjonen er en trykkimpregnering av velberga moralisme og ekstrem sinnelagsetikk. En forutsetter, slik moralister ofte gjør, at en er alene om å ha en etisk begrunnelse for sitt syn. At de andre bare forsvarer snevre privilegier, eller de er manipulerte og uvitende. Og kan en påvise eigeninteressen til motparten, trenger en ikke ta argumentene hans på alvor. Men det er feil, og det er nettopp derfor vi trenger ytringsfrihet: Fordi vi alle er svaksynte høns. Fordi et korn av sanning er et korn, også når det blir henta fram av ei blind høne som elles bare farer med tøv. Nordahl Grieg, som på 70-talet av mange ble feiret som en klarsynt profet, så klart på det eine øyet, det er sant. Det andre, som vendte mot øst, var ideologisk snøblindt.

Nordahl Grieg skrev om nyhetsflommen i mellomkrigstida, dette «daglige morgeninntrykket av det forferdeliges uavvendelighet», som gjorde leserne forvirret og motløse. Hans motbilde var ei sosialistisk avis som viste fram «lovmessigheten i begivenhetene», som visste at «klarhet er fremskrittets viktigste våpen.»

Hvordan kan en antidemokrat som Grieg plasseres i en lang og progressiv tradisjon som de veletablerte «opprørene» skryter seg inn i? Fordi han var en idealist som «trass i alt gjorde noe». Han ville det godt. Og i den luthersk-bjørnsonske tradisjonen er det «viljen som frigjør eller feller». En feirer det livslange, «trofaste» engasjementet, det som ikke kaster bort kalorier på konkret analyse av hva som skjedde etter at de store ordene ble legemliggjort i en konkret stat, etter at "folket" tok makta. De som aldri har tatt inn over seg at politikk er et vanskelig felt å mene noe om, at det kan gå fryktelig galt, nettopp når en mener det som best. «Reaksjonens» tabbesaga er inga forsikring om at en selv representerer fremskrittet.  

Hva trenger vi å lese da, vi som ennå tror på en opplyst offentlig debatt? Jeg har tro på den journalistiske informasjonen, den som henter fram relevante fakta og tiltrur leserne et visst monn av egen dømmekraft. Jeg har tro på nyttige påminnelser om hva andre før har tenkt i lignende tilfelle. «Lovmessigheten i begivenhetene» overlater jeg til livssynsberserkene å finne ut av. Hva vet vi så langt? Altfor lite, selvsagt. Meningene våre er skjøre improvisasjoner, skisser til et kart, utkast laget under ekstremt tidspress. Grunnene bak våre egne solide meininger er ofte de fordommene som den sosiale bakgrunnen vår har utrustet oss med. Derfor har vi lite å skryte av og fortsatt mye å lære. Har ikke høyrefolk det også sånn? Eller har de alltid hatt rett? 

Ivar Bakkke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !