Distanse og verdighet.

 (Artikkel i Samtiden)

Dette blir vel en slags «dåres forsvarstale» fra en mannlig kritiker som ønsker å bli tatt alvorlig som kritiker. Det synes jeg ikke kritikerne blir i Janne Scheffels analyse av bokanmeldelser i dagspressen. ( «Kjønn i litteraturkritikk», hovedoppgave i sosiologi, 1996.) Hadde jeg vært ute etter å si noe sammenfattende om kvinners plass i det norske litterære systemet, ville jeg fokusert på vanetenkning og kulturelle etterslep. Det synes vel Scheffels at hun nettopp gjør, men jeg vil si at hun jager større vilt. Hun utvider perspektivet og setter litteraturkritikken inn i et velkjent mønster; en avspeiling av en generelt kvinnefiendtlig kultur.

For å få til dette kunststykket - å fremstille norske kvinner som et generelt sett misaktet kjønn - må en tolke all kritikk av kvinner som utslag av kvinnefiendtlighet. Og så må en ganske enkelt ignorere flommen av generelle, nedsettende karakteristikker om menn. Scheffels går aksiomatisk ut fra at norske kvinner lever i en kvinnefiendtlig kultur, og tolker sine tekster ut fra det.

Ser gjerne at en kvinnelig forsker empirisk etterprøver min hypotese: I dagens norske offentlighet er nedsettende karakteristikker av menn langt vanligere enn tilsvarende om kvinner. Tar en i tillegg med alle uttalelsene som fremhever positive egenskaper som essensielt «kvinnelige» - så blir det sant å si ikke stort å henge en positiv mannlig identitet på. I hovedsak blir «menn» og «mannlig» knyttet til negative stigma. Når verken kvinner eller menn vanligvis opplever dette som hårreisende urettferdig, er det trolig fordi kvinner pr. første, umiddelbare assosiasjon faller inn under gruppen offer. Først deretter vurderes hun ut fra alt det andre hun måtte være i kraft av yrkesrolle og personlige egenskaper. Dessuten er det jo svært usympatisk å ikke ta parti med den svakere part. Og dét vil så godt som alltid være kvinnen, i følge rådende vanetenkning. Men jeg deler altså ikke Scheffels grunnleggende virkelighetsbeskrivelse. Jeg hevder at i Norge, på 90-tallet, er «kvinners kulturelle kapital», langt større enn menns tilsvarende. Samtidig som kvinnen tilhører det gode kjønn, er hun helt uten ansvar for verdens beskaffenhet. Norske menn , derimot, må ofte svare for globale forekomster av krig og urett. 

Kvinnen som offer/gissel avtegner seg også i litteraturkritikken, i følge Scheffels. Til og med kvinnelige kritikere lar seg styre av herskende mannlige idealer om den gode roman. De kritiserer enkelte kvinnelige forfattere for å være opphengt i intimsfæren og å mangle evne til distanse og refleksjon. Sceffels tolker dette som at de underkaster seg en mannlig norm. Scheffels vurdering kan, ut fra et likestillings-perspektiv, tolkes som en reaksjonær vegring mot at kvinner skal ta sin del av ansvaret for verdenen utenfor intimsfæren. Et forsøk på å fryse fast et historisk betinget etterslep av mange kvinners praksis ved å re-definere det som «kvinners natur». Kvinner er nå en gang flinkest til å tenke på og prate om «den lille verdenen», så la intet skjevt være sagt om det. Det blir hennes budskap. Er dette kvinnefrigjøring ? Hva om en mann hadde sagt det samme ?

Det er lett å tolke Scheffels indignerte protest mot begrepet «venninnepludder» - som hun oppfatter som et kvinnefiendtlig begrep - som en slags advarsel til kritikere: Hvis en kvinnelig forfatter skriver privat, pratsomt og utflytende, - så si for all del ikke noe kritisk om det. Hun er jo kvinne. Til tross for Sceffelds innledningsvis noe mer nyanserte teoretiske plattform, blir det faktisk så ny-enkelt når hun gir seg til å kommentere sine «funn». Hun forholder seg moralsk som om den var sann, stereotypien om kvinners manglende evne til analytisk distanse og manglende interesse for samfunnsspørsmål. Deretter gjør hun dyd av dette, ettersom det jo dreier seg om «kvinners perspektiv» o.a. honnørord. Jeg tror mange kvinner føler seg noe ubekvem overfor en slik velment innsnevring av «hvad der interesserer damene», som det het i de illustrerte familiejournaler. Som mannlig kritiker har jeg den mest levende interesse for intimsfæren, og skjønner ikke helt hvorfor kritikk av svulstigheter og privat pludder skal utlegges som en kvinnefiendtlig avvisning av det personlige og intime som sådan.

Kritikk av intimitets-tyranniet.

Som kommunikativ maktstrategi er det en effektiv teknikk å stille sine følelsers ekthet og sine lidelsers gru i pant på at en har rett. Mannens eller kvinnens kritikk av føleriet blir i Sceffels analyse et bevis på at kvinner har rett: de er foraktet. En behøver ikke gå inn på kritikkens argumenter. Men ingen av våre sterke følelser, vår forakt eller kjærlighet, er «bare følelser». Selv det som tilsynelatende er ren affekt, er avhengig av tolkning av informasjon. Ofte når vi får vite mer, forstår vi plutselig hvordan den andre må ha oppfattet situasjonen, og våre følelser overfor vedkommende forandres. Dette gjelder også på makro-planet. Offentligheten er full av informasjon som skal underbygge fiendebilder, tolke handlinger og intensjoner i retning sympati eller forakt. Historien viser flere eksempler på at en dypt følt trussel har blitt blåst opp til vanvittige proporsjoner. I ettertid har tolkningsrammen blitt forandret, og indignasjonen har ofte fordunstet eller blitt rettet mot helt andre instanser. Eksempelvis ser de fleste med stor skepsis på senator Mc Carthys heksejakt på «uamerikanske elementer» - selv om vi i dag vet at KGB faktisk forsøkte å infiltrere en rekke miljøer. Kommunistisk infiltrasjon fantes, men den rettferdiggjør ikke Mc Carthyismen. Vold og undertrykkelse av kvinner finnes, men det rettferdiggjør ikke kollektiv forakt for menn. Det rettferdiggjør ikke en gang forestillingen om en allmen mannlig herskerrolle.

Det er faktisk viktig å etablere en kritisk, reflekterende distanse til egne følelser. Moralsk indignasjon svekker evnen til å øyne nyanser og kan ofte overdøve fornuftens appell til rimelige proporsjoner. Det er også viktig å ikke redusere en person til å bare bli en eksempel på et fenomen. Hvis vi benytter «mistankens hermeneutikk» overfor alle ytringer, dvs. tolker dem som speilinger og funksjoner av noe annet, noe «egentlig» og dypereliggende - da hører vi ikke etter hva den andre sier. Dette har relevans utover privatlivets sfære. Det angår også en forskers tolkning av sine funn og faren for å snuble mellom kvantitative og kvalitative størrelser. Statistikken over straffedømte negre er et «forskningsresultat» som ikke gir rett til begrunne en slags ide om «negroide trekk» , dvs. kvalitative, moralske artsegenskaper. Selv om en slik forskning distanserte seg fra en genetisk innfallsvinkel, vil de fleste avvise den som funksjonell rasisme. Kategoriene er altfor grovmaskede, gruppen er altfor sammensatt. 

Den samme velbegrunnede skepsis glimrer med sitt fravær når det gjelder forskning som befatter seg med kategorien kjønn. Det bilde en samfunnsforsker gir av verden kan godt være helt skjevt, til tross for at de fakta hun velger å fokusere på er både representative og lett dokumenterbare. Det kommer helt an på tolkningen av hennes funn.

Mitt anliggende er ikke her å delta i noe elendighetsmesterskap, hvor det gjelder å speilvende det tradisjonelle bildet av mannen som undertrykker og kvinnen som offer. Dette er ikke brøkregning. Den avmakt, underlegenhetsfølelse, tvil på egne krefter og verdi som er så utbredt hos menn, vitner ikke om en tilsvarende overlegen, maktfullkommen kvinnelig status. Trolig kan denne innsikten anvendes på begge kjønn.

Scheffels kan ha mye rett i sine beskrivelser av dagens situasjon. Kvinner skriver fortsatt i større grad enn menn fra intimsfæren. Private opplevelser blir av kritikere ofte bedømt ut fra en verdiskala hvor det er positivt hvis de har en overskridende tendens, dvs. at de peker ut over det gjenkjennelige og hverdagslige. Det er en litterær norm jeg slutter meg til. Spørsmålet er om dette ideal med noen nødvendighet uttrykker en kvinnefiendtlig holdning. Det blir til syvende og sist et spørsmål om hva vi venter oss av litteratur.

Finnes det ikke gode grunner for å fastholde et ideal om analytisk distanse og refleksjon omkring egne følelser? En skepsis overfor det dypt følte men lite reflekterte - finnes det ikke gode grunner for det? Eller for å ta litt i: Finnes det ikke gode historiske eksempler på hvor galt det kan gå hvis sentimental, selvmedlidende anti-intellektuallisme får prege menneskers tolkning av sin kollektive historie? Spørsmålene er retoriske. Jeg vil svare ja til dem, bl.a. fordi litteratur ikke bare er tidtrøyte, men gjenspeiler og bidrar til forståelsen av verden rundt oss.

Denne skepsisen overfor kollektive manifestasjoner av «hellig vrede» er verken spesielt mannlig eller original. Den er formet av en historisk hukommelse av tidligere mislykkede politiske prosjekt, hvor en elite fører ordet på vegne av de svake og hjelpeløse. Eksempelvis: Er det meningsfullt å si at «arbeiderklassen tar makten»? Hvem snakker her på vegne av hvem? Hva betyr det at «kvinnelige verdier» skal styre verden ? Hvilke kvinner, hvilke verdier og interesser ? Hva vil det si at «kvinner står nærmere livet »? Hvis en ønsker kvinnefrigjøring, dvs at kvinner skal slippe frem i hele samfunnslivet, så må det etter mitt skjønn være i likestillingens ånd å forholde seg like usentimentalt kritisk overfor kvinner med makt som vi gjør overfor maktens menn. At de faktisk regjerende låner navn og legitimitet fra de svake, det lar vi oss vel ikke lure av enda en gang, - eller?

«Kvinner kan bli litt for navlebeskuende og overintime hvis de ikke passer seg. Derfor er det grunn til belønning og god omtale når de er mer nøkterne. Ordet «nøktern» brukes ikke om noen av de mannlige forfatterne. Det tas for gitt at de er det, man trenger ikke å kommentere deres saklighet.» - skriver Scheffels i sin studie.

Det er fristende å spekulere i hvorfor det evt. er slik, men uansett kan en kritiker ikke ignorere det rent litterært, håndtverksmessig motiverte ideal om å snakke med små bokstaver hvis en ønsker å formidle de store følelser.

Det har med ønsket om å nå fram til leseren å bestille. Den patos som leseren blir grepet av, bør være en patos hun selv dikter inn i romanuniversets skjebner. Forfatterens egne hulk blir her svært forstyrrende, uansett kjønn. De fleste lesere forholder seg nøkternt observerende overfor en forfatter som blir sentimental på egne vegne. Og det var jo ikke meningen?

Jeg undres på om sosiologen Janne Scheffels er uenig i dette litterære ideal. Hvis hun jevnlig leser anmeldelser, vil hun finne at mange anmeldere (av begge kjønn) stiller de samme krav når det gjelder bøker som befatter seg med makro-historiske skildringer. «Nøktern» og «lavmælt» er nøkkelbegreper i rosende anmeldelser av bøker som omhandler krigens redsler. «Less is more», heter det. Jeg mener altså det er en feilslutning å tolke dette nøkternhets- idealet som strukturelt kvinnefiendtlig, eller avvisende overfor intimsfæren. Det er ikke temaet, det er måten, som her er avgjørende. Men også tema kan stundom oppleves som passé, av både kvinner og menn. Jeg tror f.eks at romaner fra intim-sfæren i dag har bedre konjunkturer enn bredt anlagte samfunns-skildringer med politisk tendens. Aversjonen mot det Hamsun kalte «altså-bøker» rammer også feministiske forfattere. Slikt går i bølger, vi vil gjerne ha noe nytt, innimellom det kjente. Det rammer også gode bøker.

Til sist en liten visitt innenfor mediafenomenet Aleksander Brenning. 

De fleste mannlige anmeldere som leste denne boka var svært forbeholdene. Flere ut fra et ideologi-kritisk ståsted. Men som Scheffels annetsteds påpeker: Det gjelder om å bli sett av de riktige og viktige. Hun leser to positive anmeldelser, i Dagbladet og Klassekampen, og trekker vidtgående og generelle slutninger omkring «mannlige» lesemåter. De to eneste begeistrede anmeldelsene danner utgangspunkt for vurderingen av 60 % av kritikerlauget. Dette er slett omgang med empiri. Hun siterer også Aftenpostens kvinnelige anmelder, som i sin politisk korrekte og likevel plumpe vulgaritet hevdet at dette var boken som viste hvordan menn «egentlig» var. Javel. At Janne Scheffels velger å referere uttalelsen uten å problematisere den, viser kanskje hvor lavt kampen mot stereotypier er prioritert innenfor den feministiske fløy hun tilhører. Å sloss mot slike grove negative generaliseringer oppfatter jeg som min plikt, også som kritiker. De som forteller oss hvem vi er, er ikke maktesløse, de påvirker vår selvforståelse, de sitter med definisjonsmakten. Kjønnspatriotisme blir ikke progressivt selv om det fremføres av kvinner. De som utbrer denslags sjåvinisme bør bli kritisert og angrepet. Som om de vare menn.

At jeg som anmelder og leser også er influert av variabelen kjønn - det innrømmer jeg glatt. Konstruerte, samfunnsskapte størrelser som nasjon, klasse og kjønn, lar seg ikke trylle bort ved å påpeke at de er menneskeskapte. Men hva det vil si å være f.eks norsk, kvinne, mann, osv. - det er gjenstand for forhandlinger. Ingar Skredes kvinnelige konsulent fikk store problemer da hun oppdaget at skildringene av kvinnelig seksualitet var skrevet av en mann. Det kunne ikke være slik, en mann kunne ikke ha skrevet dette. Det er vel noe av den samme forvirringen som en viss type nasjonalister opplever når en nordmann med sort hud står på seierspallen. Det er hyggelig, men det stemmer ikke helt med skjema. Spørsmålet er bare hvor en vil sette fokus - på det allmene, det en har felles, - eller det som en tror utgjør uoverstigelige skiller.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ser en nøyere etter.

Det kan ikke vente lenger, tenkte jeg, og beina iltert på skrå over jordet. Det var blitt fritt for snø på markene og tjåkfullt i kjelleren. Åkeren lå og venta, og jeg hadde ikke stunder til å vente lengere. Nå fikk Steinar se til å bli ferdig med møkkakjøringa si sånn at andre fikk slippe til.Vi var nå tross alt to om denne gjødselvogna.

Jeg gikk inn uten å ringe på, kakket bare forsiktig på kjøkkendøra. Jaa.. kom det spakt der innefra, og jeg lurte på om Steinar hadde fått besøk. «Jah !» pleide han å kauke, eller «skrev over».

Jeg åpnet døra, - det var Steinar, ja. Den vesle irritasjonen var strøket av meg. Han så klein ut. Sitt du her i bordenden på blanke formiddagen i gudsgoe været?, buldret jeg i vei med den barske fleipetonen vi hadde lagt oss til. Ja, kom det spakt fra Steinar, han så ned for seg. Jeg skvatt litt til, hva var det med Steinar? 

Det rødmussete, våkne ansiktet var blekt og ubarbert, det våkne, åpne blikket flakket nervøst over bordet. Jeg la bort grovverktøyet og lette fram språkets dirker, måtte få tak i hva som hadde skjedd. Han var ikke til å kjenne igjen.

Ingenting har skjedd, svarte Steinar, etter litt lirking. Det har ikke skjedd noe på år og dag, jeg makter ikke å gjøre det slag. Fjæra er sprungen, og det finnes ikke urmaker i verden som kan reparere ho. Er det noe galt med kona, spurte jeg. Nei, tvert imot. Hadde det ikke vært for ho, hadde det ikke tullet rundt her i det hele tatt. Hun kommer hjem fra jobb og finner meg i samme forfatning som da hun fór, hun må hjelpe meg i fjøset med melkinga om kvelden, enda hun vel hadde fortjent å få tatt seg litt igjen. Hun sier ikke stort, hun tar hensyn, spør ikke lenger hva jeg har gjort eller skal gjøre. En dag rant det over for henne, hun sa: «Du kan da i det minste gjøre deg ferdig med møkkerkjøringa sånn at naboen slipper å komme å hente vogna hos deg ». Det var vondt å høre henne si «i det minste» - der sa hun i grunnen alt. Men jeg må skifte et lager bak på vogna, og jeg vet ikke å få det til alene, og jeg gruet meg sånn for å spørre deg. 

Du vet jo at jeg før aldri så noe ulikt, folk pleide å spørre meg om hjelp når de stod fast, før. Du ville vel spørre meg hva det var som feilte, og jeg ville ikke hatt noe svar å gi. Så skjøv jeg det bare foran meg, i det uvisse. Vet du, jeg er til og med blitt redd kyr. Det går på æra løs når kona må melke de vrange kvigene. Men de merker at jeg er redd, og de blir urolige av det. Så blir jeg enda mer redd. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg har ikke sagt det til noen før.

Du ville vel ikke blitt trodd, heller, tenkte jeg. Steinar som «var både bukk og bjørn», som aldri så seg forbalt, som spøkte og lo, som fikk til det han drev med, - kunne han bli så forkommen? Jeg skjønner det ikke, fortsatte han, vi har vel aldri hatt det bedre, mere lettvint, tryggere. Men jeg tenker på de gale tingene hele tiden. På de som var sammen med oss da vi begynte på 70-tallet, de idealistene som på ulike måter sporet av, som var de ivrigste og mest begeistrede bygde-enthusiastene. Mange av dem hadde ikke den formålsrasjonelle og økonomiske ryggmargs-refleksen i orden. De hadde sitt hjerte og sin skatt andre steder og de så på oss som noen litt endimensjonale handlingsmennesker uten andre verdier enn de som står oppført i status-sammendraget.

De økonomiske tidene har skyllet dem bort forlengst, og jeg synes vi sitter fattigere tilbake, vi proffene som ikke leker butikk. Jeg blir kvalm av det. Ser en nøyere etter, er alle mennesker svake. Tenk på Martin som var så overgitt over Oddvar. Oddvar kom aldri til å klare det, sa Martin. Han fikk jo rett. Og Martin «klarer det» som bare juling, men hva hjelper det når ingen vil overta dette premiebruket hans, hva har han å støtte seg til når alderen krever sitt ? Det er jo bare en jobb, og han er jo bare et menneske, og det er ikke stort i lengden.

Alt dette som var så fryktelig viktig før... husker du hvordan vi sammenliknet avdrått, skrøt av den beste kua, gledet oss over nybrott og store avlinger? - det må jo være noen der og se på det, for svingende. Hva hjelper det om du og jeg klarer oss bra hvis vi ikke lenger har noen å dele dette bygdelivet vårt med? Hvor lenge tror du kona mi gidder å være dobbeltarbeidende for en tufs av en mann?

Tufs ? Ho Anne gjorde det skarpt da hun traff på deg. Kle nå på deg, så går vi ut og tar kverken på den gjødselvogna. Jeg skjønner hva du mener, men vi får psyke hverandre opp også. Dette klarer vi fint i lag, hadde ikke den vognpurka gått kaputt hadde en jo ikke fått vekslet et ord med naboen. Det er altfor lenge siden sist. Jeg har slikt å gjøre. Kom nå.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Heller litt skitt i krokene…..

                       

Når jeg snakker med tyske turister, utveksler vi våre generelle forestillinger, og for et øyeblikk er begge parter ekspert på det land en er født og oppvokst i. Jeg lærer også litt om Norge på den måten. ”Her er alt så rent og ordentlig!” sier påfallende mange. Etter en privat og høyst overfladisk ”sammenliknende studie” mellom Tyskland og Frankrike, må jeg si at jeg skjønner hva de mener. Norge er jevnt over presentabelt hva hygiene angår. Slik har det ikke alltid vert.

Engelske turister som var i Norge for hundre år siden, rapporterte om fryktelige hygieniske tilstander. Dertil kom også den allmenne uvitenheten, fattigdommen, drukkenskapen, apatien og umoralen. All denne uordentligheten skal en ikke romantisere, men heller ikke gjøre seg alt for fort og overfladisk ferdig med. Den hadde sine grunner og sin historie. Det er alltid herrens stemme vi hører når knektens usselhet beskrives. 

Da arbeiderbevegelsens ledere omsider kom i maktposisjon, var utdanning,  helse og hygiene prioriterte oppgaver. Det var i positivismens glanstid; planmessig og systematisk skulle den nye tid feie bort all skitt og overtro, ”samfunnslivet” skulle være basert på vitenskap.

Vi kan vel kalle mye av dette for fremskritt. Men ikke alt. Disse samfunnets ingeniører hadde arvet det som er blitt kalt ”den samfunnshygieniske tenkemåten”. Man snakket om ”folkelegemet”. Folkelegemet måtte holdes friskt, vernes for skadelig smitte, dårlige arvebærere og ”asosiale elementer”. 

En av anførerne i kampen mot skitt og usunnhet etter krigen, helsedirektør Karl Evang, var i mellomkrigstiden en ivrig MotDagist. Hans kritiske bok om nazismens rasetenkning fra 1934 er tankevekkende lesning. Evang påviser hvor uvitenskapelig og småborgerlig nazismens raseideologi var, og påpeker nødvendigheten av å ”basere samfunnslivet” på vitenskapelige resultater. Også innen biologi: ”Den tanke f.eks å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for.” 

Det er så sant som det er sagt.

Etter krigen kom oppgjøret med nazismens tilhengere. Mange syntes det var for mildt og gikk for sakte. Fagbevegelsen i Oslo arrangerte en massemønstring der en på én av plakatene kunne lese: ”Vekk med landssvikere og unasjonale elementer - vi vil ha et renere samfunn!”.  Parolen er som hentet fra Nazi-Tyskland, ti år tidligere. La ingen merke til den skremmende likheten, ropet på den store renselse, utsorteringen av de mindreverdige og illojale, de som ikke var helt som oss? Mange av demonstrantene var jo nazistenes arvefiender fra 30-tallet av.

Nyere historieskrivning har fokusert på de trekk av felles tankegods som preget både nazismen og dens fiender. En stor del av den norske motstanden var mer anti-tysk enn anti-nazistisk, mer nasjonalt og patriotisk motivert enn grunnlegende demokratisk. Annerledes kan en ikke forklare behandlingen av de som dannet utgruppene etter krigen. ”Tyskertøser” burde steriliseres, deres barn representerte ”dårlig arvemateriale”. Det verste eksempelet er behandlingen av taterne - en gruppe som forøvrig også stod på nazistenes dødsliste. 

Her var anti-nazisten Karl Evang medansvarlig for en politikk som man i dag må kunne kalle en planmessig nedbrytning av en hel folkegruppe.

En kristen misjon ”for hjemløse” tok barna fra foreldrene og satte dem i lukkede oppdragelses-institusjoner. Og i nært samarbeid med norske myndigheter ble unge jenter innbrakt til sterilisering - oftest uten å bli orientert om det som skulle skje med dem. Den siste steriliseringa på etnisk grunnlag skjedde så sent som i 1971. I Sverige skjedde liknende overgrep.  

Oppgjøret med nazistene ble i vårt land gjennomført noenlunde i samsvar med rettsstatlige prinsipper. Men oppgjøret med nazismens ideologi og grunnmotiv kom sent i gang. Krigshistorien har vært brukt som arsenal for militarister og patrioter med svekket demokratisk gangsyn. Akkurat dét er utenkelig i Tyskland, og burde være det her også. 

Utsorteringen av uønskede individer er et aktuelt tema. Moderne teknologi  bringer oss stadig nye moralske dilemma. En kultur som ser ”fordomsfritt, rasjonelt og vitenkapelig” på slike ting, gjør moralske overveielser til ukurant vare. Medisinen kan bli farligere enn sykdommen. Den kan føre oss dit vi ikke vil. Norge er et rent land, på godt og vondt. En felles kamp mot fattigdom, skitt og uorden balanserer alltid mot en avgrunn. Den kan bli til kampen mot de skitne, fattige, uordentlige, de som ikke er som oss, de urene. For dem kan vårt land bli et rent helvete. Veien fra utopi til vrengebilde er kort, og brolagt med gode hensikter.   

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Leisure class - bloody tourists

Først publisert i Norsk Landbruk nr.1 /2000

Sydenferie - hvem har ikke vært på det ? Ikke jeg. Ikke før det en høst ble Corfu utenfor  Hellas for alle penga, og vel så det.

Å sitte i flomålet å se utover havet blir jeg fort forsynt med, men det finnes heldigvis andre ting å bedrive tiden med enn å ligge avsvimt  på en solseng. En kan f.eks leie sykler og trille svalt forbi oliventrærne som står i skråningen over oss. Kanskje i et ettertenksomt øyeblikk forestille seg arbeidet som ligger bak de vakre terrassene av stein mellom dem. Hver og en av dem lagt opp for hånd, og uten svalende skygge fra trærne. Det må være mer enn 40 år siden, for så lang tid tar det før en kan høste de første fruktene av et oliventre. Hva tenker de svartkledde gamle konene som ser denne dagdrivergjengen suse forbi ? Kanskje tenker de omtrent slik vi gjorde, den gang vi stod og hesjet og så en og annen turist putre forbi i folkevogna si. Noen tok til og med fram et pledd og la seg til i sola, og det midt på blanke formiddagen ! Det er noen som har det, tenkte vi. Sånne folk !

Nå er vi blitt sånne folk. Det er uvant, selv om vi jo egentlig har vært det i mange år.

Alle folk interesserer meg, preget som de er av sine ulike erfaringer. Hotellet vi bodde på hadde gjester fra mange land, de hilser blidt på hverandre og det er lett å komme i snakk. En engelskmann med ravnsvart guttelugg forteller meg at han møtte til sesjon tre dager før utbruddet av 2. verdenskrig. En tysker jeg møtte i sommer, svarer jeg, var også vernepliktig ved krigsutbruddet. Han tilhørte en årgang som en etter krigen måtte søke med lupe etter. Dere hadde begge griseflaks som overlevde disse årene ? Oh yes, kommer det med engelsk understatement, jeg har alltid hevdet at det skyldes mitt vanskelige tjenestenummer;  det var umulig å skrive det korrekt på en granat eller patron, - so I'm still here, you know. Ja, nå er de her, mange av de gamle krigerne. Hva tenker de, der de høflig smilende sitter benket rundt bassengkanten eller ved  frokostbordet ? "Sånne folk !" kanskje, eller: "hvorfor skjøt vi på hverandre ?"

I bassenget spilles vannpolo under entusiastisk ledelse av en ung mann som veksler mellom engelsk og tysk. Om kvelden blir vi sittende å snakke sammen over et glass øl. En engelskmann, en svært provinsiell men bereist heimføding på min alder, hevder med ettertrykk at franskmenn er noen særlinger, at det ikke lenger var noen riktige engelskmenn igjen i London, bare innvandrere, og at tyskerne var noen merkelige folk. De er ikke høflige, bare se her sier han, og viser stolt fram et skrubbsår som en tysk motspiller hadde gitt ham under vannpoloen. Bestefaren min ble drept av tyskerne, lyder det endelige argument. "I hate them !".

- Men hva sier du om meg da, spør han som ledet den fredelige kappestriden i bassenget. Jeg er serber. Jeg hadde bare to uker igjen fra å være ferdig utdannet bygningsingeniør da krigen startet. Og vi vet alle hvem sin skyld det var at den brøt ut. En spent stillhet brer seg, og han fortsetter. Det var en stående vits i Beograd da jeg reiste derfra: "I Argentina valgte folket demokratiet, hæren griper inn og innsetter en diktator - i Serbia velger folket en diktator til å sette inn hæren mot folket". Vi valgte  krigen, sukket han. Men vi kan ikke fordømme alle Serbere, likevel.

Men hva tror du om framtiden, spør jeg. For Serbia ? - for Serbia er det ingen framtid. En politimann med tre ukers utdannelse tjener mer enn en lege. Postfunksjonærer tjener også godt, for de "kontrollerer" utbetalingene. There is no future for me in Serbia. Jeg har bodd i Tyskland i 10 år. Der finnes det, som i alle land, bra folk og dårlige folk. Men Serbia er for meg blitt et veldig fjernt land som ligger få kilometer herfra.

Ettertenksomt vandrer jeg tilbake til hotellværelset. Jeg bebreider ham ikke, hadde sikkert også valgt eksilet under slike forhold. Men du verden som Jugoslavia og alle land trenger nettopp "sånne folk" som ham. Noen ganger virker vår fredelige sameksistens like skjør som hud. Et lite risp kan sette voldsomme følelser i sving. Jeg vet ikke om man blir stort klokere av å se andre land og kulturer. Det kommer helt an på hvilke øyne som ser.

Ivar Bakke 

Rumba med Marion

Før noen kan komme så langt som til å reise et fysisk skille mellom mennesker, må noen skape en mur mellom "Oss" og "Dem" i vår tanke. Denne indre muren viser seg ofte å være vanskeligst å rive ned, den kan bli stående der lenge etter at de ytre er falt. "En ny mur har reist seg mellom øst og vest, høyere enn den gamle" - sier øst-tyskerne i tunge stunder. Hvordan oppstår slikt ?

Konnotasjoner – det er et seigt lim som er relativt lett å koke sammen. Men det fester seg nesten som arr i språket, kleber assosiasjoner fast til ord, skaper identitet og avstand. Vi vil gjerne være fri, men merker straks de andres ord og deres blikk på oss. Mennesker kan ikke leve uten vann, føde – og respekt.

„Bitte, sag nicht Bauer, sag Landwirt", hvisket en tysk turist diskret til meg, med et forpint uttrykk i ansiktet. Som om jeg hadde jeg brukt et obskønt uttrykk da han spurte om mitt yrke. Men i Norge finnes det knapt jordeiere og leilendinger, altså er jeg likevel bonde – so help me God, som de sier i amerikansk rett. I Danmark sier man "landmann" – for å unngå det belastede uttrykk. 

Bilen hans var forresten "BU"-registrert (Burgdorf – ved Hannover). "Bauern Unterwegs" sier man i Tyskland og flirer. Ja, ikke de som kommer derfra, naturligvis. Og ikke jeg heller. Jeg slår opp "bondsk" i norsk synonym-ordbok: se plump. Og under plump leser jeg billig, bondsk, grov, jordbunden, klosset, likefram, rå, simpel, smakløs, upolert, vulgær, taktløs…

 Wittgenstein, faller det en vulgær, bondsk sjel inn… var det ikke han som sa: "En hel mytologi er nedlagt i vårt språk". Og tro nå ikke at "mytologi" er en spesialitet for henfarne tider. Hver tid har sin mytologi. Språket danner sosiale realiteter gjennom sine innforståtte forestillinger og assosiasjoner. De kan være vanskeligere å komme forbi enn den glatteste betongmur. Jeg skal snart gi dere et eksempel på det.

Willy Brandt - som var politisk flyktning i Norge da nazistene rådde grunnen i Tyskland - etablerte gode kontakter her. Som Berlins borgermester bidro han etter krigen til at mange "Berlinerbarn" fikk komme til Norge. Her var de noen sommermåneder for å kunne spise rikelig og komme til krefter. Det ble et betydelig bidrag til å bygge ned muren av hat og mistillit mot Tyskland. Ordet "barn" har konnotasjoner til ordet "uskyld". Og Marion Padovani var et barn da hun var hos oss i 1960. Og hun var unektelig tysk – et ord som det den gang heftet sterke negative assosiasjoner til. Marions familie hadde tidligere flyktet til vest, og moren skrev til oss sommeren 1961 at "nå reiser en skammens mur seg" mellom Øst- og Vest-Berlin. Det skjedde over natten, 13.august, og verden var ikke den samme etterpå.

Det jeg skal fortelle om, skjedde på årets lyseste dag. Tradisjonen tro feiret bygda St.Hans med å komme sammen i det grønne, brenne bål og leke sammen, barn og voksne. Det foregikk "i festninga". Der hadde "Batterie Dietl" en gang overvåket Vestfjorden. En hva alder angår voksen mann henvendte seg humrende til Marion, før festen riktig hadde begynt: "Nå, du vet kanskje hvem det var som bygget denne festninga ?" 

På et øyeblikk kunne en se hvordan Marion ble en tilskuer til de andres fest, stående utenfor, stirrende mot en usynlig mur, mens øynene fyltes med tårer. "Ja, ich weiß, ich weiß…" svarte hun. Marion visste, hun hadde hørt. Mine foreldre klarte ikke å få hennes tanker bort fra det tåpelige spørsmålet. De måtte dra hjem sammen med den gråtende jenta som ikke lot seg trøste.

Hvor er du nå, Marion? Du var hos oss i to somrer. Jeg lærte deg aldri å kjenne. Den tredje sommeren kom du ikke, for da kom jeg til verden. Dessuten gjorde tanken på å en gang til å skulle skilles fra deg så vondt, fortalte min mor. Det ble med de to somrene.

Du skulle vært her sist sommer. Festninga står der den, men det er ikke slik du tror. Historien er ikke borte, men vi har bemektiget oss den på vår måte. Sist sommer spillte en gjeng ungdommer fra Berlin der. De holdt utekonsert på blikkfat, de spillte rumba. Og vi var virkelig sammen, alle vi som var der. Musikken, fremført på dette stedet, gav meg nok en assosiasjon. 

Til en fantastisk scene i Volker Schlöndorffs filmatisering av Günter Grass’ "Blikktrommen": En massemønstring med tusenvis av soldater, hornmusikk, stram marsjtakt. Og så denne pjokken bak tribunene, som hamrer løs på sin vesle blikktromme, bringer det hele ut av takt, løser opp den strenge orden i en gemyttlig dans, hinsides nazistenes kontroll.

  

Det finnes et bilde fra vår festning anno dazumal, fra et besøk fra de høye herrer som inspiserer dette anlegget som "for evig" skulle sikre det tyske "Lebensraum". D’herrer skulle vært her nå, tenker jeg skadefro. De skulle hørt på denne "entartete negermusikken"; rumba fremført av ungdommer fra Berlin ! Det hadde blitt et skikkelig "clash of civilizations" - to tyske sivilisasjoner, kort i tid, men likevel lysår fra hverandre. Musikken er umulig å marsjere til. Rekkene er ikke fast sluttet, de løser seg opp.

En av foreldrene skrev navn og bosted i museets gjestebok. "Aus Berlin. Soll ich mich dafür schämen?" Nei. Ingen skal behøve skamme seg over hvor eller av hvem en er født. Såpass må det gå an å lære av nazismens historie. Det er blitt fred nå. Vi kan møte hverandre, her i ruinene av det gamle. Uten frykt eller skam.

Kom, Marion.

Ivar Bakke            

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

                      

                       Morgenwelt.de

 

NAVIGATOR  Hauptseite  Editorial  Wissenschaft  Kultur  Kolumnen  Nachrichten  Presseschau  Comic  Galerie  Archiv  Gästebuch  Impressum  Post

Rumba mit Marion Norwegische Erinnerungen an ein "Berliner Kind" von Ivar Bakke Bevor man soweit kommen kann, eine physische Wand zwischen Menschen zu errichten, muß man in Gedanken eine innere Mauer zwischen "uns" und "denen" aufbauen. Das Einreißen dieser Mauer erweist sich oft als das Schwierigste. Sie kann lange stehen bleiben, lange nachdem die äußere gefallen ist. "Eine neue Mauer ist zwischen Ost und West entstanden, höher als die alte" - sagen in schweren Stunden die Ossies. Wie kommt das? Konnotationen - das ist ein zäher Leim, der sich relativ einfach zusammenkochen läßt. Aber er haftet fest, wie eine Narbe an der Sprache, klebt Assoziationen zu Wörtern fest, gestattet Identität und Abstand. Wir wollen gerne frei sein, aber spüren sofort die anderen, ihre Worte und ihre auf uns gerichteten Blicke. Menschen können nicht ohne Wasser, Essen und Respekt leben. "Bitte, sag' nicht Bauer, sag' Landwirt", flüsterte ein deutscher Tourist mir diskret zu, mit einem gequälten Ausdruck im Gesicht: als ob ich einen obszönen Ausdruck gebraucht hätte, als er mich nach meinem Beruf fragte. Aber in Norwegen gibt es kaum Landwirte oder Pächter im richtigen Wortsinne. Nun gut, - also bin ich ein Bauer - "so help me God", wie man bei amerikanischen Gerichten sagt. Die Anfangsbuchstaben des Nummernschildes am Auto des betreffenden Touristen waren "BU", - das steht für Burgdorf, einem Ort in der Nähe von Hannover. "Bauern unterwegs", sagt man in Deutschland, und grinst. Naja, natürlich nicht die, die von dort stammen oder wirkliche Bauern sind. Aber hier stehe ich und kann nicht anders - als lachen! Wittgenstein, - so fiel es meiner vulgären bäuerlichen Seele ein -, war es wohl, der einmal äußerte: "Eine ganze Mythologie ist in unserer Sprache niedergelegt." Und bitte glaubt nicht, daß die Mythologie eine Spezialität vergangener Zeiten wäre! Jede Zeit hat ihre Mythologie. Die Sprache gestattet durch ihre innewohnenden Vorstellungen und Assoziationen handfeste soziale Realitäten. An ihnen ist öfter schwerer vorbeizukommen als an der glattesten Betonmauer. Ich will Euch gleich ein Beispiel dafür geben. Das "Berliner Kind" Willy Brandt - der einmal politischer Flüchtling in Norwegen war - verfügte hier über sehr gute Kontakte. Als Berliner Bürgermeister hat er dazu beigetragen, daß vielen der "Berlinerkinder" nach dem Kriege ein Aufenthalt in Norwegen ermöglicht wurde. Hier erhielten sie die Möglichkeit, während der Sommermonate reichlich Essen und frische Luft zu genießen, sowie Kräfte zu sammeln. Das Ganze hat erheblich dazu beigetragen, daß die Mauer von Haß und Mißtrauen Deutschland gegenüber verwitterte. Das Wort "Kind" besitzt die Konnotation von "Unschuld". Und Marion Padovani war ein Kind, als sie im Jahre 1960 bei uns war. Und sie war unleugbar deutsch - ein Wort, das damals mit starken Assoziationen verknüpft war. Ihre Familie ist in den Westen (Berlins) geflohen, und ihre Mutter schrieb uns im Sommer 1961, daß nun die "Schandmauer zwischen Ost und West" errichtet würde. Es hatte über Nacht begonnen an diesem 13. August, und die Welt war hinterher nicht mehr dieselbe. Was ich jetzt erzählen will, hat am hellsten Tag des Jahres stattgefunden. Den alten Traditionen gemäß, haben sich am Mittsommernachtsfest die Leute der Umgebung im Grünen zusammengefunden, um ein Feuer zu entfachen, an dem Kinder und Erwachsene gemeinsam spielen sollten. Das Fest hat in der "Festung" stattgefunden - an jenem Ort, wo einst die "Batterie Dietl" den Vestfjord überwachte. Noch bevor das Fest richtig begonnen hatte, wandte sich eine was Alter betrifft, erwachsene Mann mit gedämpften Lachen zu Marion und fragte: "Na, weißt du vielleicht, wer diese Festung erbaut hat?" In diesem Moment konnte man spüren, wie Marion zur Zuschauerin des Festes der anderen wurde, außenstehend, gegen eine unsichtbare Mauer starrend, weil sich ihre Augen mit Tränen füllten. "Ja, ich weiß, ich weiß", antwortete sie. Marion wußte es, sie wußte Bescheid. Meine Eltern schafften es nicht, ihre Gedanken von der albernen Frage abzulenken. Sie mußten nach Hause fahren mit dem weinenden Mädchen, das sich nicht trösten ließ. Wo bist du jetzt, Marion? Zwei Sommer lang warst Du mit uns zusammen. Ich habe dich nie kennengelernt. Den dritten Sommer kamst du nicht, da bin ich zur Welt gekommen. Der Gedanke, sich von dir noch einmal trennen zu müssen, war für meine Mutter unheimlich schmerzhaft. Sie schwankten damals zwischen "ja" und "nein", hat sie mir erzählt. Es blieb aber bei diesen zwei Sommern. Im Rumbatakt Geschichte bewältigen Den Sommer im vorigen Jahr hättest du hier sein sollen! Die Festung steht noch da, aber es ist nicht so, wie du glaubst. Die Geschichte ist nicht verschwunden, aber wir haben sie auf unsere Art und Weise bewältigt. Letzten Sommer hat eine Gruppe von Jugendlichen aus Berlin dort gespielt. Sie haben ein Konzert im Freien veranstaltet, mit Blechfässern - sie spielten Rumba! Und wir waren wirklich zusammen, alle die da waren. Die Musik, an diesem Ort aufgeführt, hat in mir noch eine weitere Assoziation hervorgerufen - an eine phantastische Szene aus dem Film von Volker Schlöndorff: "Die Blechtrommel": Eine Massenversammlung mit Tausenden von Soldaten, Hornmusik, strammer Marschtakt. Und dann dieser kleine Knabe hinter den Tribünen, der auf seiner Blechtrommel loshämmert, bringt das ganze außer Takt, löst die strenge Ordnung in einen gemütlichen Tanz auf, außer jeder Kontrolle durch die Nazis. Es gibt ein Photo von unserer Festung anno 1943, von einem Besichtigungsbesuch durch die hohen Herren in dieser Anlage, die sicherlich für ewig den "Deutschen Lebensraum sichern" sollten. Diese Herren sollten jetzt hier sein, denke ich mit Schadenfreude. Sie sollten diese "entartete Negermusik" hören: Rumba - von Berlins Jugend aufgeführt! Na, das wäre ein echter "clash of civilizations" geworden - zwei deutsche Zivilisationen, nicht allzu weit in zeitlicher Hinsicht, aber ansonsten Lichtjahre voneinander entfernt. Zu dieser Musik kann man nicht marschieren. Die Reihen sind nicht fest geschlossen, sie lösen sich auf. Ein Elternpaar hat seinen Namen und Wohnort in das Gästebuch des Museums geschrieben. Aus Berlin. - "Soll ich mich dafür schämen?" Nein. Niemand soll sich für den Ort, wo er oder sie geboren ist, schämen. Soviel muß man doch jetzt aus der Geschichte gelernt haben. Es ist Friede geworden. Wir dürfen uns hier treffen, auf den Ruinen der Vergangenheit. Ohne Furcht oder Scham. Marion: bitte - komm! Ivar Bakke

"Den ekte opplevelsen" av fake.

Hva er folkekultur ?

Ragnhild Q.Haarstad ga en sommer Grethe Fossum en skarp korreks for å ha vist en nedlatende holdning til distriktene.(Nationen 19.6.98) Haarstad mener vi i stedet for å "etterligne eller overføre kulturaktiviteter fra Oslo" skal satse på "ekte kulturutvikling som er basert på lokale tradisjoner og ressurser."

Hvorfor det, egentlig? Hva betyr "ekte kulturformidling"        – finnes det formidling av "uekte" kultur? Er det noe galt ved kultur som kommer utenfra? Skal kulturaktiviteter være et underbruk av de distriktspolitiske virkemidler, er det et ønskelig mål å fremme en lokalpatriotisk stolthet og identitetsbygging via kulturen? 
                      

Er det ikke et kjernepunkt i den humanistiske arven, nettopp det universelle og overskridende, det felles menneskelige? Fungerer ikke denne bindestreks-kulturen for samer, kystfolk, bønder, kvinner o.a. utsatte og verneverdige som en indirekte, ufrivillig eksotisering og ghettoisering?

Når politikere omfavner kulturen skyldes det ofte et rent formåls-rasjonellt syn på kulturens rolle. Kultur har opp gjennom tidene vært brukt til mye, enten det dreier seg om å "skape klassebevissthet" eller "stolthet over å være norsk" o.a. halvgode formål. Utøverne selv føler seg ofte fremmedgjort av festtalernes tolkninger og omfavnelser. Haarstad slår til lyd for "respekt og kjennskap til mangfoldet og rikdommen i de kulturelle ytringsformene utenfor de sentrale strøk." Det høres ut som en god ide. Jeg skal gi henne en lynkavalkade over kulturutviklingen i min egen kommune, Steigen. Enkelte forandringer springer en i øynene:

Ungdomslags-kulturen er langt på vei blitt erstattet av kommersielle foretak som bringer inn musikk utenfra. Bønder spiser søndagsmiddagen på Café og treffer naboer ved en bardisk. Ungdomsskoleelever framfører "Grease" for de voksne, stor-bandet framfører Blues-Brothers og reggae-musikk. Her tas pianotimer, læres tapping-teknikk på gitar og penselføring på lerret. Og koret framfører verker av Mozart og Faurét. Det arrangeres "russisk aften" ved hjelp av innflyttede og tilreisende fra vår vennskapskommune i Russland. Vi har hatt besøk av en trupp ungdommer fra Berlin som framførte musikk i kanonbunkeren fra 2.verdenskrig – som nå danner en flott utescene med en utrolig akustikk. Den største konsertopplevelsen i fjor var for mange å høre Mezzoforte spille sin miks av jazz-fusion for et begeistret publikum – til dans.

Ingen ting av dette kan med noen særlig rett sies å "være basert på lokale tradisjoner", som Haarstad setter som en ønskelig egenskap. For 20 år siden var det meste av dette både utenkelig og fremmed. I stedet for å fungere som et kulturelt konserveringsmiddel, har den kulturelle oppblomstringen fungert som en dynamisk kraft som har erstattet gammel bygdekultur med en ny. Folk har lyst og evner når de får anledning. Mye av dette var tidligere "moderne finkultur fra byene", hvilket i seg selv gjør det suspekt i manges ører, i tillegg til at noe stammer fra amerikansk populærkultur.

Det er sikkert mulig å framstille den kulturelle oppblomstringen i vår kommune som en syndefallsberetning hvor en byttet bort ekte verdier "basert på lokale tradisjoner" med moderne tant og fjas. For dem som ønsker at folk i bygdene skal gå rundt å agere særpregede bygdefolk med egenart og røtter og greier, må dagens utvikling virke skremmende. 

Jeg tror det er et sammenfall mellom manglende trygghet på eget verd, og den intense jakten etter gårsdagens former og kultur som skal skaffe oss en identitet. Den gangen…. da hadde man f.eks en "kystkultur", men nå er vi blitt så rotløse. Altså skal vi "ta vare på den gamle kulturen". Det vil i praksis ofte si å leke indianer med en slik innlevelse at en glemmer at det er en lek. Det er det motsatte av historisk bevissthet, det er ganske enkelt kitsch. Folk med historisk perspektiv vil vite at det er noe ytterst moderne og urbant med nordmenn virrer rundt i vikingedrakter og joggesko - eller kvinner som "ror for fred" til den nette sum av 40 000 kroner for å vise at de står nærmere livet og de kvinnelige verdiene. 

De fleste fastboende føler seg nokså fremmed for denne plutselige begeistringen. Er det virkelig oss de snakker om?  Vi være stolte. Javel, og hvorfor det? Vi er så særpregede. Det skal vi fortsette med. De liker oss best sånn. Som Prøysen skrev i "Den rotlause visa": 

"Men du som har evner, du som kom fram

du veit det så vel, det er inga skam

å bøye seg djupt for dørstokk og tram 

- i fjorten daer om sammar’n."

Som Prøysen mener også jeg å spore en manglende respekt for dagens bygdefolk hos dem som prater høyest om den verdifulle bygdekulturen. Folkekultur er vel den kulturen folk flest faktisk gjør til sin egen, uansett hvor den måtte stamme fra. Vi vil gjerne få velge det selv, enten det er gammelt eller nytt, lokalt eller fremmed. Alder og opprinnelse er egentlig helt sekundært. Det blir både tilhørighet og identitet av kultur, åkkesom. Og alle mennesker er situert i lokale forhold, uansett hvor i verden de bor. Den lokale vrien er umiskjennelig til stede uansett, - slik den også er det i den hyggelige småbyen Oslo. Men overalt er forandringene der, det finnes ingen evig eller "egentlig" norsk essens som en kan  gjenskape eller fastfryse. Den "urene" og "uekte" kulturen er ikke noe problem, det er derimot mindreverdighetsfølelsen. Salvador Dalis oppfordring skal få avslutte min artikkel: "Kopier, kopier ! – det kommer alltid noe originalt ut av det."

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Kristin Clemet, Per Egil Hegge og en historisk revisjonist

"En lang og stolt historie" ? 

"Alle vet jo det..." synger Kari Bremnes. Kristin Clemet synger det ikke, hun skriver i Tidens Tegn nr.5 1997: 

"Alle vet jo innerst inne at det er et hav av forskjell på Høyre og Fremskrittspartiet; at Høyre har en lang og stolt historie; at Høyre er et anstendig parti(...);at Høyres politikk hviler på liberale, konservative og tolerante ideer - og står for kultur, ånd og dannelse - som ikke noe demokrati kan greie seg foruten."

Bakgrunnen for Clemets poetiske utblåsning er Jaglands benevnelse av Fremskrittspartiet som "det gamle Høyre". Hvis det er så at alle vet om Høyres lange og stolte historie, så må jeg herved få tilkjennegi min uvitenhet. Jeg vet at partiets historie er lang - men hva er det egentlig Clemet er stolt  over ? 

Partiet stod for vel så reaksjonære og fremmedfiendtlige holdninger som de Fremskrittspartiet i dag representerer. Høyrepressen har fungert som klakkører for den overvåkning og knebling av sikkerhetspolitisk opposisjon som har pågått etter krigen. Hva slags liberalt forum for annerledes tenkende har høyrepressen vært i disse årene? Hvordan fungerte utmyntingen liberale, demokratiske ideer i praksis? Og den prinsippielle troskap mot ytrings og organisasjonsfrihet - hvor ble det av den fram til murens fall? Enten kjenner ikke Clemet til Høyres historie - eller så forsøker hun i likhet med mange ex-marxister å skjønnmale en fortid som en håper skal være glemt.

Jeg mener ikke å gjøre Clemet ansvarlig for handlinger som fant sted før noen av oss ble født. Poenget er hvordan en forholder seg til en tradisjon - hvilke elementer en vedstår seg, og hvilke en tar avstand fra. Dagens Høyrefolk blir ikke nazi-sympatisører på grunn av Aftenpostens brune fortid - like lite som dagens Senterparti-folk blir det av å lese Nationen. Men hvordan stiller avisene seg i dag til det som foregikk? Når en nekter å innrømme gårsdagens misgrep, hefter en moralsk for dem.

Høyres brune fortid har aldri vært noe tema i Aftenposten, alle slike innlegg er blitt sensurert, - i stedet har det på redaksjonelt plass blitt hevdet at "Høyre var ikke reaksjonært". Per Egil Hegge har aldri måttet forklare avisens støtte til teppebombingen av Kambodsja - som ikke drepte like mange som Pol Pot, men tross alt kostet ½ mill. menneskeliv. Det forskjell på folk. Aftenposten beklager seg over venstresidens historieløshet samtidig som de legger lokk på sin egen historie. I "Nationen" - hvor jeg er litteraturmedarbeider - har jeg og andre gjennom redaksjonelle artikler tematisert Bondepartiets lefling med fascismen. I Høyres hovedorgan er dette fortsatt umulig. Kåre Willoch så seg i stand til å erklære følgende under partiets jubileum :

 "Andre hovedstrømninger i norsk politikk har enten gått i oppløsning eller har periodevis truet med revolusjon og proletariatets diktatur, mens Høyre er forblitt urokkelig tro mot de bærende ideer bak demokrati og nasjonal trygghet." 

Hvor lenge har man tenkt å kolportere disse forskjønnende omskrivningene? La oss se litt på det søndagsliberale Høyres historie.

Aftenposten beskrev fascistenes "fredelige revolusjon" i Italia i lyse toner. Rimeligvis, ettersom parlamentarismen "allerede er utslitt" og "forsumper det politiske liv". "Vor tid savner «mannen», en ene, den villende", heter det 2.5.1925.

 «Det var folkets sunde sans som reiste sig mot parlamentarismens-unationale udskeielser" , forklarer avisen, - "Det borgerlige samfund er allikevel ikke at spøke med. Kommunistene bør tage sig i akt i alle lande. (..) Også i vort eget land vil det skje, hvis det bliver nødvendig."(1.nov.1922) 

Etter at Johs. Nesse overtar som redaktør i 1929, dreier avisen fra den utilslørte sympati overfor fascismen, til tesen om demokrati "under normale forhold". Det forhindrer ikke at avisen drev en hard kamp mot retten til fagforeninger og arbeidslediges stemmerett. Og utenriksredaktør Konstad holder fortsatt stø kurs når de spanske fascistene knuser den lovlig valgte regjering i Spania:

«Ellers er det å si om opprøret at det er Spanias beste elementer som står bak det. (..) De såkalte «opprørere og rebeller» er ikke banditter, men Spanias hederlige borgerskap med militæret i spissen, som prøver å redde fedrelandet fra å være en galeanstalt, et lovløshetens rike, hvor enhver forbrytelse tolereres.» 29.7.1936. 

«De gode bolsjeviker som er mestre i propagandakunst, visste meget vel at intet ville gjøre sterkere inntrykk på et godttroende borgerskap enn om man kunne få lagt skylden for Madrids ødeleggelser på General Franco.» 27.11.1936

Konstad, som også var utenriksmedarbeider i Morgenbladet, beskrev Hitler slik:

"Han har slått kommunisterne med deres egne midler - terror mot terror.Men i så måte har vi ingen medlidenhet med dem. (..)Nazismen er det logiske og naturnødvendige svar på marxismen. Og forsåvidt kan Hitler ha rett i at Europa burde være ham taknemlig for hans kamp mot kommunismen - hvordan så dommen om ham ellers måtte falle ut" (9.3.1933)

Redaktør Nesse leverte flere analyser av årsaken til nazismen. De røper en temmelig valen tiltro til demokratiet som statsform: 

«Det er bare en bevegelse av betydning som kjemper for diktatur, det er den socialistiske bevegelse. For den ene part er diktaturet et ideal, for den annen part er det et nødvergemiddel. For dog å beholdeen halv frihet, ser man sig nødt til å gi avkall på den annen halvdel av klenodiet. Grunnen til at flere stater tilsist ser seg stillet overfor dette bedrøvelige valg, er resultatet av den socialradikale venstrepolitikk stykkevise imøtekommenhet overfor den demagogiske agitasjon fra socialisternes side. På den ene side overlesses våre samfundsklasser med sociale tiltak, som alle etter teoretiske regnekunskaper skulle være gavnlige, men som istenfor ødelegger oppholdelsesdriften og skaper den drepende mentalitet: Vi krever!» 7.3.33.

Høyreavisen så på avskaffelsen av demokratiet som et nødvendig trekk for Tyskland. "Tyskland sikrer seg» lyder overskriften etter riksdagsbrannen. Likevel tilbakevises de hyppige beskyldningene om nazi-sympati bestemt - men ikke helt overbevisende:

 


"Arbeiderpartiet påstår i går at Høires presse efter beste evne reklamerer for det nye «voldsregime» i Tyskland. Denne påstand dekker ikke sannheten for vårt vedkommende. Aftenposten har tydelig nok tilkjennegitt vår mening at for et hvert selvstendig, opplyst og kultivert folk er diktaturet en uverdig statsform. Men vi har også gjordt oppmerksom på at hvis friheten brukes til vold mot annerledes tenkende - kfr. skogskonfiiktene - kan man tilslutt bli stående overfor to diktaturer, og da velger vi selvsagt det minste. Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det Tyske diktatur utfører er ikke verre enn det som Arbeiderpartiet utfører her." 21.3.33.

Aftenposten blir ikke sentimental i utide. Den lot seg ikke «lede i bånd av Helge Krog og hans Marxistiske kompani» da mange forfattere protesterte mot Knut Hamsuns angrep på KZ-fangen Ossietzky. Også overfor jødenes skjebne holdt avisen stand mot overdreven medlidenhet.  

I følge avisen «kan det ikke herske tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati som disse Israels sønner neppe fortjener. (..) «Vi vet ikke i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at det ikke bare skyldes mindredyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker."

Jødehat er jødenes egen skyld, går man ut fra. Men jøder skal ikke bekjempes med moralisme: 

"Derimot kan vi innrømme at en tusenårig kamp mot allverdens vanskeligheter har gitt jødene en spesiell smidighet og en særlig begavelse i å øyne muligheter og i alle situasjoner - egenskaper som vi burde møte med solide lover, med germansk dyktighet og med forsterket årvåkenhet. (..) Vi skylder vort eget folk det hensyn å være aktsomme overfor alle farer.» 4.4.33. (avisens kursivering) 

Dette skriver Høyres hovedorgan mens partiets fører heter C.J. Hambro - i slekt med de jødiske eierne av Hambro Bank og utskjelt som «pengejøde" av NS. "Kultur, ånd og dannelse"?   - joda, av sitt slag.

6.11.1937 advarer Nesse mot blokkdannelse mot kommunismen, mens Konstad anså avtalen mellom Tyskland, Japan og Italia som et klokt trekk, og beklaget at den ikke kom før. Faren for krig skyldtes Kommintern. Tysklands ekspansjon fram til 1939 ble ikke kritisert, avisens dekning ble utgitt i bokform i Tyskland. Lederen for 10. april 1940 er et sirkus for seg. Etter den "militært sett imponerende" okkupasjonen gjalt det å ta den nye situasjon med ro og ikke utfordre fienden. Da tyskerne innsatte en ren nazi-redaksjon i september 41, ble denne rekruttert fra avisens egne folk. Eierne påla alle å vise samarbeidsvilje, slik at ikke avisen måtte gå inn. Under krigen tjente eierne enorme summer, og opparbeidet nermest monopol på annonsemarkedet. Etter krigen betalte eierne én mill. - mot at det ikke offentlig skulle reises tvil om avisens nasjonale holdning. Neivel. Det skal jeg ikke gjøre. En skulle kanskje tro at avisen knapt våget å pense inn på krigen, forholdene tatt i betraktning. I alle fall ikke snakke høyt om andres manglende forutseenhet fra et såvidt utsatt glasshus. Så har ikke skjedd. I stedet har man brennmerket all sikkerhetspolitisk opposisjon som "unasjonal" - hva nå enn det måtte bety. "Arbeiderpartiet faller Norge i ryggen" - erklærte Benkow, da det oppstod tvil omkring begeistringen for nye raketter.

Forræderbeskyldninger i stedet for argumenter - slik skaper man et dannet og liberalt klima for Dialog. Finnes det noen høyrefolk som offentlig har beklaget den stupide hetsen av annerledes tenkende som har forpøblet ethvert forsøk på sikkerhetspolitisk debatt ? Har man noensinne tatt et oppgjør med de metoder som ble brukt ? 

Er det vilje til å vedstå seg fortidens anti-demokratiske trekk, slik at man kan kritisere en justisminister med marxistisk fortid uten å selv virke latterlig pompøs ? Hvor åpent er det mulig å snakke om Høyres historie ? Da Aftenposten jubilerte i 1935, plasserte man et oppblåst gratulasjonstelegram fra Josef Goebbels på hedersplassen, hvor det bl.a. het: 

"Jeg knytter hertil ønsket om en stor fremtid i dets hjemland, i pakt med dens fortid." (20.4.1935)  

Da jeg spurte i avisens arkiv, var det dessverre ikke å oppdrive i den ellers så rikholdige klippbunken fra jubileet. Er det ikke på tide med å befeste et Høyre som nettopp ikke er i pakt med sin fortid? Det første og avgjørende skritt på veien må etter mitt skjønn være å erkjenne den. Så kan en fritt gå videre, og velge sin egen framtid.

                                                             Ivar Bakke

Lokk på historien?

 I Tidens Tegn nr. 7/97 er Ivar Bakke muligens ikke helt heldig med tids-punktet når han anklager Aftenposten for å legge lokk på sin egen historie: Tidens Tegn forelå dagen etter at Aftenposten 16. november hadde trykt historikeren Guri Hjeltnes' artikkel om Aftenposten under krigen, et arbeid som var spesialbestilt av re Poenget med det var at en ekspert på perioden, og menneske uten tilknytning til avisen, skulle gj øre det. En stor del av det Bakke siterer fra redaktør Nesses betraktninger om Spania, står å lese i den historie som Gunnar Christie Wasberg skrev til avisens ioo-årsjubileum i i96o. Hvis dette er å legge lokk på historien, virker lokket omtrent like holdbart og heldekkende som Bakkes argumentasjon.

Partiet Høyre får svare for seg selv og sin historie, men vis å vis Aftenposten gjør Bakke noe meget finurlig: Han kritiserer avisens daværende ledelse for dens forståelse og velvilje overfor Hitler i I933 og årene etter - kritikk det ikke er vanskelig å slutte seg til. Det samme gjelder sitater med jødefiendtlig innhold. Men det passer ikke inn i hans sammenheng, eller i hans ærend, å nevne at kommunistene, som skulle ha vært nazistenes fiender, utpekte sosialdemokratene til hovedmotstander og dermed utvilsomt var med på å hjelpe Hitler. For ikke å snakke om Hitler-Stalin-pakten i august I939, som banet vei for den tyske og sovjetiske imperialisme inn i Polen, Baltikum og (noe mindre vellykket) Finland. 1 denne historieskrivning er det liksom så mye verre at man var velvillig overfor Hitler i I933, enn at man var det i I939, da hans politikk var betydelig - skal vi si klarere? Skal man legge moralske mål på vurderingene, burde det kanskje være omvendt.

Så spør Bakke hvorfor jeg aldri har måttet «forklare Aftenpostens støtte til teppebombingen av Kambodsja». Det kan jo være både fordi jeg ikke er blitt spurt, og fordi avisen ikke støttet teppebombingen. Den var militært formålsløs og derfor enda mer etisk klanderverdig som krigs- handling. Dessuten ble det forsøkt holdt skjult i amerikansk opinion.

Et slikt svar ville, med Matteus' ord, bli omtrent som å avsile myggen og håpe at ingen ser kamelen. Kamelen i dette tilfellet er Aftenpostens mangeårige forsvar for USAs krigføring i lndo-China. Det har jeg, som medarbeider på avisens utenriksredaksjon fra 1962, min del av ansvaret for. Det hadde vært hyggeligere å kunne si at det var alle andres skyld og dessuten ikke så ille. Det er dessverre ikke noe grunnlag for å si det. Vi så ikke klart, og vi tok feil.

Jeg synes likevel at det er ikke bare en faglig og vurderingsmessig, men en etisk forskjell på å innse en slik feil, og å gjøre som feks. Pål Steigan. 1 198o håndhilste han på den styrtede Pol Pot og betegnet hans politikk som «Et løfterikt samfunnseksperiment». Smak på det uttrykket, Bakke. For de fleste andre var likstanken fra Kambodsjas dødsmarker da blitt merkbar. Til slutt «den mangelfulle klippbunken» fra jubileet i I935 og Goebbels' hilsen til Aftenposten. 

Hele avisen, fra dens første dag (I4- mai i86o) er mikrofilmet, side for side, og ligger i arkivet her i Akersgaten og dessuten på UB i Oslo. Bakke må gjerne få en fotokopi slik at han kan forvisse seg om at det ikke utelukkende er tidspunktet han er uheldig med, men også en god del av sine påstander.

 Per Egil Hegge, kulturredaktør i Aftenposten, Oslo

" For ikke å snakke om Hitler-Stalin-pakten".

Per Egil Hegge synes jeg "gjør noe meget finurlig" ved å i ikke snakke om kommunistenes historie i et innlegg om Aftenpostens brune fortid. Hvis en skal legge moralske mål på handlingene, stod det verre til med kommunistene, mener Hegge. Med dette skulle vel verden atter være brakt i vater og vi kan trøste oss med at motparten var og er verre enn oss.  

Jeg må ha formulert meg dårlig, ettersom Hegge oppfatter mitt ærende som et forsøk på å si noe om hvem som hadde "mest feil" av ytterste høyre og venstre. Det er en syssel jeg overlater til parti-patriotiske regnemestre. I en debatt på slike premisser vil et par viktige poeng straks falle i skyggen: At en selv har ansvar for å kritisere overgrep og urett i egen leir, at en verken kan eller skal bortforklare egne feil ved å påpeke andres. Derfor nevnte jeg ikke norske kommunister i en debatt om Aftenpostens fortid. 
Statistisk sett hadde Aftenposten helt rett i sitt forsvar for nazi-Tyskland: det tyske regime var, sammenliknet med Stalins Sovjet, "langt bedre" mht omfang av represjon og terror. Ved krigsutbruddet hadde Tyskland ca 8000 politiske fanger - i Stalins slavestat satt det mange millioner. Og en mann som Quisling hadde en langt mer realistisk oppfattelse av det sosialistiske regimets karakter enn de fleste av hans samtidige.

Men dette fritar ikke Hitlers og Stalins sympatisører for ansvaret for å ha forsvart og fortiet overgrep. De aller færreste verken ønsket eller utførte selv de udåder vi forbinder med diktaturene de støttet. Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet hadde diktaturet som ideal, det var alltid spesielle omstendigheter som skulle rettferdiggjøre det. Dette mener jeg er en viktig innsikt å ta med seg; fristelsen hos det politiske establishment til å tilsidesette idealer alle bekjenner seg til er ofte farligere enn en håndfull politiske berserkgangere. Utgangspunktet for min polemikk var en framsatt påstand om Høyres "lange og stolte" historie. Jeg anførte grunner til å betrakte en slik stoltet som temmelig malplassert for engasjerte antifascister, hvilket jeg rolig forutsetter at Clemet og Hegge er. 

Jeg vil nevne en til, Jo Benkow, som i et intervju med "Vårt Land" medga at han nok ikke hadde stemt Høyre hvis han hadde vært voksen i 30-åra. 

Aftenposten 4. april 1933

Slike uttalelser styrker min respekt for dagens Høyre mye mer enn Hegges "one trick pony-glansnummer" om kommunistenes feil. Arnulf Øverlands dikt, "Min overmann", har beskrevet hvordan et slikt møte mellom motparter kan gå for seg:  

"I brynje stod jeg, med hjelm og sverd,

turde vel møte ham sån.

Da kom han mot meg våpenløs

med utstrakt hånd !"

Det er denne viljen til ubehagelig selvkritikk som gjør at kritikken av politiske motstandere i neste omgang faktisk kan nå inn. Etter hva jeg forstår av Hegge står det også her godt til med Aftenposten. I sitt arrogante svar forsøker han latterliggjøre min kritikk av tiår med sensur omkring Aftenpostens nazi-vennlige fortid. Nå har Aftenposten nemlig bedt Guri Hjeltnes skrive om presseoppgjøret og avisens rolle under krigen. Hegge mener seg visst riktig å ha skutt papegøyen ved å påpeke dette. Javel - dette anfall av glasnost skal altså oppheve min kritikk av avisens praksis fram til 16 november 1997? Skal vi glemme det som går forut? Har avisen også tidligere innrømmet sitt forsvar for Hitler-Tyskland ? Jada, mener Hegge;

"En stor del av det Bakke siterer fra redaktør Nesses betraktninger om Spania, står i lese i den historie Gunnar Christie Wasberg skrev til avisens hundreårs-jubileum i 1960. Hvis dette er å legge lokk på historien, virker lokket omtrent like holdbart og heldekkende som Bakkes argumentasjon".  

Hegges velformulerte verbale kaldflir virker noe forhastet for de få som måtte ha lest Wasbergs artikkel. Den inneholder bl.a. "en stor del av" ett av mine sitat. Men noe er klippet bort, - muligens av plasshensyn, Hegge ? I den originale teksten heter det:  

"Men vi har også gjort oppmerksom på at hvis friheten brukes til vold mot annerledes tenkende - jfr. skogskonfliktene - kan man til slutt bli stående overfor to diktaturer, og da velger vi selvsagt det minste. Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det Tyske diktatur utfører er ikke verre enn det som Arbeiderpartiet utfører her."  

Nesses henvisning til den bitre konflikten mellom streikende skogsarbeidere og streikebrytere beskyttet av polititropper som et argument for å kanskje velge et fascistisk diktatur i stedet - det er fjernet fra Wasbergs sitat. Trolig "ved en inkurie" som det heter i dannede kretser. Det samme gjelder den fantastiske sammenstillingen av Arbeiderpartiet og NSDAPs terror. Det kunne blitt en fin artikkel fra Hegge av denslags, hvis det f.eks hadde vært tale om "Samtiden"s redaksjon. En gylden anledning for bitende sarkasmer? Vi kan jo se mer på Hegges eksempel på Aftenpostens vilje til selvkritikk anno 1960. Jeg henger meg litt opp i følgende formuleringer, løsrevet fra sine vante omgivelser: "Noen sympati overfor Franco gav ikke Aftenposten uttrykk for" Er det sant, Hegge? Om Morgenbladet og Aftenpostens redaktører heter det at de begge "kjempet mot enhver art av diktatur og for de hevdvundne demokratiske idealer" - er det en nøktern beskrivelse, Hegge? I dette ditt eksempel på åpen selvkritikk omkring avisens historie leser jeg om den "flengende kritikk av jødeforfølgelsene" som Aftenposten bedrev. Ikke et ord om dens advarsel mot skadelig jødisk innflytelse på det norske samfunn eller overdreven og ufortjent sympati med krystallnattens ofre. For en med kjennskap til avisens historie er det så en tenker på Goebbels' slagord: "Man må kunne lyve med sannheten". Dette aktstykket - som de fleste aldri har lest - er det Hegge anfører som bevis på at Aftenposten ikke har lagt lokk på sin brune fortid og at jeg farer med uholdbar argumentasjon. 
Jeg har tidligere drøftet denne jubileumsartikkelen med både M.Skodvin og P.E. Kokkvold - jeg tror Hegge hadde økt sitt omdømme om han ganske enkelt innrømmet at dette ved nærmere ettertanke var et dårlig eksempel på avisens vilje til selvkritikk. Hegge skulle kunne være både motivert og kvalifisert for et slikt modig avbikt. Hør bare hans betraktninger om redaksjonell åpenhet omkring ubehagelige spørsmål:  

"Jeg tror at den tid er forbi da vi spalteplassens bomvoktere kunne begrunne våre avslag med en hendig trykt papirlapp om plassmangel. Våre avgjørelser er så viktige, så vanskelige og så subjektive at det ikke er urimelig å tvinge oss til mer omfattende begrunnelser. Det er tidkrevende, tildels ubehagelig, men jeg tror det er nødvendig for å hindre at vi får mer makt enn vi bør ha." 24.12.1984

Dette er - sagt uten ironi - forbilledlig, Hegge.  Jeg har ved flere anledninger kommentert avisens jubileumsartikler omkring sin fortid og dens utlegning av årsakene til 2. verdenskrig. Det har alltid skortet på plass, som skulle tilgodesees mer aktuelle tema. Jeg har aldri fått ta til motmæle mot forræderibeskyldninger og pralende selvrettferdighet på vegne av dem som "så klart". For uinvidde: Høyre - i motsetning til Arbeiderpartiet i mellomkrigstiden og fredsbevegelsen etter krigen. Redaktørenes svar er ofte lange og tålmodig overbærende, som om det gjaldt å beskytte meg mot egne tåpelige utsagn. Eller man tar følgende vri: "Såvidt jeg forstår, vil De gjerne at Aftenposten i dag skal stilles til ansvar for det som enkelte av avisens ledende kommentatorer skrev i avisen for 50-60 år siden. Jeg beklager, men ingen av disse kommentatorer lever i dag og kan gi Dem den begrunnelse som De ønsker."

Uffda, det hadde jeg rent glemt. Den samme leksen fikk Finn Lie. Han ble nektet tilsvar etter at avisen på lederplass hadde beskyldt ham og Erik Bye for å ha agitert for "Bedre rød en død" gjennom kritikk av USA. 

Der er en alvorlig forbrytelse, i motsetning til den globale versjon av "Bedre død enn rød". Lie hadde i sin replikk til Aftenposten nevnt at avisen selv hadde valgt å komme ut under et diktatur, mens andre valgte døden. Det ble for sterkt. Kanskje kan man skrive slikt i dag, Hegge - hvis du hadde vært debattredaktør?

Min kritikk av høyrepressens lefling med fascisme har Hegge ingen problemer med å slutte seg til, leser jeg. Det er jo bra. Men Hegges avis har åpenbart hatt store problemer med selv å formulere denne kritikken, eller å la andre slippe til med den. Noe annet blir det naturligvis med "Arbeiderpartiets sviktende forutseenhet" før krigen og fredsbevegelsens skadelige arbeid for "Munchen-fred" som Aftenposten - av alle mulige- stadig minnet oss om. Les den studien i fortielse som avisen begikk september 1988 omkring München-forliket. Om Hambros "ensomme kamp" i norsk opinion. En får si som Brecht: "Var han helt alene?"

En avis som så sent som februar 1938 undres på om ikke det nazifiserte riksvern er et "fredens redskap" har fram til murens fall anklaget alle til venstre for Haakon Lie for historieløshet, og de har bebreidet mellomkrigstidens arbeiderparti for det samme. De har hatt mage og makt til det, gjennom årtier. Min kritikk av dette skal altså nå settes i parentes fordi Guri Hjeltnes i 1997 er blitt bedt om en artikkel omkring rettsoppgjøret med Aftenposten.  

Langt mer tillitsvekkende er det når Hegge beklager Aftenpostens forsvar for USA's krigføring i Indo-China. "Vi så ikke klart, og vi tok feil." Det krevet mot å skrive slikt ! Hegge setter det kanskje endatil på trykk i Aftenposten dagen før mitt tilsvar, hvis utviklingen fortsetter i dette tempoet. Men min hovedkritikk består ikke i at Hegge o.a. hadde en annen vurdering av konflikten i Indo-China enn jeg. Det kan anføres gode grunner for at hederlige folk støttet Chamberlain eller mente som Hegge gjorde om Vietnam-krigen - ut fra deres respektive vurdering av "historiens lærdommer". Selv i etterkant er det vanskelig å formulere eller anvende historiske erfaringer rett. 

Det virkelig opprørende ved Aftenpostens dekning er dens holdning overfor de som ikke delte dens oppfatning, samt deres rop på sensur i NRK og flittige bruk av sammensvergelsesteorier der det forelå saklig uenighet. ("Sammensvergelsesteorier er alltid gale", som Hegge selv meget betimelig har sagt det.) Opponenter ble omtalt i vendinger som dette 

"Med vilje eller ut fra pur uvitenhet" …"ingen plass for elementære kjennsgjerninger" … "slike forestillinger dyrkes med omhu i dårenes paradis".

Denne skråsikre nedlatenheten skremmer meg mest, dette immuniserende maktspråket. Svært ofte overgår det lederskribentens fatteevne at noen kan mene noen annet enn Aftenposten. Opponenter må være kommunister, "presumtivt velmenende" naive tosker, ofre for desinformasjon eller betalte agenter. Aftenposten påstod 24.11.84 at "Den vestlige forsvarsallianse sier nei til førstebruk." Ragnar Nordgren, som påpekte at dette ikke var riktig fikk innlegget i retur med følgende begrunnelse:

"Påstanden i vår leder er korrekt. (..) Hvis de ønsker å gi en annen informasjon om forsvarsalliansen, må De være klar over at den er ukorrekt og derfor ikke egnet til bruk i våre spalter."

En mistenkeliggjørende forpøbling av debatten er - sammen med hyppige forekomster av sensur på tilsvar - ødeleggende for en borgerlig offentlighet. Politikk er ingen eksakt vitenskap, en bør åpne for andres tolkninger. Og ethvert parti med historie har feil å se tilbake på. Kritikk av slike feil kan en lære av og tolke som en tillitserklæring. Men lett er det ikke. 

I en debatt omkring Høyres hovedorgan nekter jeg å redusere dette til et spørsmål om Pål Steigan er enda verre i sitt groteske forsvar redselsregimer. Jovisst er han det, men slike livsynsberserker innehar heldigvis langt fra den posisjon og makt som Aftenposten har, og kritikk av mennesker med makt er viktigere enn å ta kverken på politiske loonies. Følgelig var den jobben Hegge gjorde på 70- og 80-tallet langt viktigere enn dagens ønskerepriser. 

 Selv har jeg brukt mer tid på å slåss mot sosialistisk teori og praksis enn ditto autoritær borgerlig. Bl.a. skyldes det at jeg til sist ble så lei av å få alle innlegg i retur fra Aftenposten, ledsaget av nedlatende karakteristikker om min uvitenhet og sviktende kompetanse. Jeg har ikke gjort samme erfaring med Morgenbladet eller Tidens Tegn. Hvis Guri Hjeltnes' artikkel innevarsler et slags tøvær i Aftenposten, så er det både gledelig og viktig for tilhengere av en borgerlig offentlighet. Ettersom Hegge nå har fått trening i syndsdbekjennelser, ber jeg han tenke litt høyt omkring Aftenpostens utstrakte bruk av beskyldninger om kommunisme og forræderi overfor alle som ikke delte dens sikkerhetspolitiske vurderinger. Han har ikke svart på den kritikken. Kan vi lære noe av den historien, vi tilhengere av et borgerlig demokrati? For å igjen sitere fra Hegges artikkel fra desember. 84:

 "Fordi Hoxas tilhengere ikke fikk all makt i Norge, er det nemlig stadig lov å spørre om hva redaktører gjør, og hvorfor. I Samtiden som i A-Magasinet. Men på venstresiden har man ikke langmodighet med slikt. Vi lyt tåle det."

 Jeg utfordrer den langmodige høyresiden, og ser med spenning fram til et redelig svar fra Hegge.

 PS: Ang. Goebbels' gratulasjonstelegram og Aftenpostens mangelfulle klippbunke: Goebbels gratulasjonstelegram, som avisen var så stolt av i 1935, var forsvunnet da jeg i 84 gikk gjennom Aftenpostens klipparkiv, mens alle øvrige hilsener til jubileumsutgaven var der. Telegrammet og mere til fra UB's mikrofilm-arkiv hadde jeg fra før, ellers takk. Men forøvrig var besøket interessant nok. Synes ikke Hegge skal forsøke å gjøre dette til et bevis på at jeg er uheldig med "en god del av sine påstander". Det kler ham ikke. DS.

                                              Ivar Bakke