Rumba med Marion

Før noen kan komme så langt som til å reise et fysisk skille mellom mennesker, må noen skape en mur mellom "Oss" og "Dem" i vår tanke. Denne indre muren viser seg ofte å være vanskeligst å rive ned, den kan bli stående der lenge etter at de ytre er falt. "En ny mur har reist seg mellom øst og vest, høyere enn den gamle" - sier øst-tyskerne i tunge stunder. Hvordan oppstår slikt ?

Konnotasjoner – det er et seigt lim som er relativt lett å koke sammen. Men det fester seg nesten som arr i språket, kleber assosiasjoner fast til ord, skaper identitet og avstand. Vi vil gjerne være fri, men merker straks de andres ord og deres blikk på oss. Mennesker kan ikke leve uten vann, føde – og respekt.

„Bitte, sag nicht Bauer, sag Landwirt", hvisket en tysk turist diskret til meg, med et forpint uttrykk i ansiktet. Som om jeg hadde jeg brukt et obskønt uttrykk da han spurte om mitt yrke. Men i Norge finnes det knapt jordeiere og leilendinger, altså er jeg likevel bonde – so help me God, som de sier i amerikansk rett. I Danmark sier man "landmann" – for å unngå det belastede uttrykk. 

Bilen hans var forresten "BU"-registrert (Burgdorf – ved Hannover). "Bauern Unterwegs" sier man i Tyskland og flirer. Ja, ikke de som kommer derfra, naturligvis. Og ikke jeg heller. Jeg slår opp "bondsk" i norsk synonym-ordbok: se plump. Og under plump leser jeg billig, bondsk, grov, jordbunden, klosset, likefram, rå, simpel, smakløs, upolert, vulgær, taktløs…

 Wittgenstein, faller det en vulgær, bondsk sjel inn… var det ikke han som sa: "En hel mytologi er nedlagt i vårt språk". Og tro nå ikke at "mytologi" er en spesialitet for henfarne tider. Hver tid har sin mytologi. Språket danner sosiale realiteter gjennom sine innforståtte forestillinger og assosiasjoner. De kan være vanskeligere å komme forbi enn den glatteste betongmur. Jeg skal snart gi dere et eksempel på det.

Willy Brandt - som var politisk flyktning i Norge da nazistene rådde grunnen i Tyskland - etablerte gode kontakter her. Som Berlins borgermester bidro han etter krigen til at mange "Berlinerbarn" fikk komme til Norge. Her var de noen sommermåneder for å kunne spise rikelig og komme til krefter. Det ble et betydelig bidrag til å bygge ned muren av hat og mistillit mot Tyskland. Ordet "barn" har konnotasjoner til ordet "uskyld". Og Marion Padovani var et barn da hun var hos oss i 1960. Og hun var unektelig tysk – et ord som det den gang heftet sterke negative assosiasjoner til. Marions familie hadde tidligere flyktet til vest, og moren skrev til oss sommeren 1961 at "nå reiser en skammens mur seg" mellom Øst- og Vest-Berlin. Det skjedde over natten, 13.august, og verden var ikke den samme etterpå.

Det jeg skal fortelle om, skjedde på årets lyseste dag. Tradisjonen tro feiret bygda St.Hans med å komme sammen i det grønne, brenne bål og leke sammen, barn og voksne. Det foregikk "i festninga". Der hadde "Batterie Dietl" en gang overvåket Vestfjorden. En hva alder angår voksen mann henvendte seg humrende til Marion, før festen riktig hadde begynt: "Nå, du vet kanskje hvem det var som bygget denne festninga ?" 

På et øyeblikk kunne en se hvordan Marion ble en tilskuer til de andres fest, stående utenfor, stirrende mot en usynlig mur, mens øynene fyltes med tårer. "Ja, ich weiß, ich weiß…" svarte hun. Marion visste, hun hadde hørt. Mine foreldre klarte ikke å få hennes tanker bort fra det tåpelige spørsmålet. De måtte dra hjem sammen med den gråtende jenta som ikke lot seg trøste.

Hvor er du nå, Marion? Du var hos oss i to somrer. Jeg lærte deg aldri å kjenne. Den tredje sommeren kom du ikke, for da kom jeg til verden. Dessuten gjorde tanken på å en gang til å skulle skilles fra deg så vondt, fortalte min mor. Det ble med de to somrene.

Du skulle vært her sist sommer. Festninga står der den, men det er ikke slik du tror. Historien er ikke borte, men vi har bemektiget oss den på vår måte. Sist sommer spillte en gjeng ungdommer fra Berlin der. De holdt utekonsert på blikkfat, de spillte rumba. Og vi var virkelig sammen, alle vi som var der. Musikken, fremført på dette stedet, gav meg nok en assosiasjon. 

Til en fantastisk scene i Volker Schlöndorffs filmatisering av Günter Grass’ "Blikktrommen": En massemønstring med tusenvis av soldater, hornmusikk, stram marsjtakt. Og så denne pjokken bak tribunene, som hamrer løs på sin vesle blikktromme, bringer det hele ut av takt, løser opp den strenge orden i en gemyttlig dans, hinsides nazistenes kontroll.

  

Det finnes et bilde fra vår festning anno dazumal, fra et besøk fra de høye herrer som inspiserer dette anlegget som "for evig" skulle sikre det tyske "Lebensraum". D’herrer skulle vært her nå, tenker jeg skadefro. De skulle hørt på denne "entartete negermusikken"; rumba fremført av ungdommer fra Berlin ! Det hadde blitt et skikkelig "clash of civilizations" - to tyske sivilisasjoner, kort i tid, men likevel lysår fra hverandre. Musikken er umulig å marsjere til. Rekkene er ikke fast sluttet, de løser seg opp.

En av foreldrene skrev navn og bosted i museets gjestebok. "Aus Berlin. Soll ich mich dafür schämen?" Nei. Ingen skal behøve skamme seg over hvor eller av hvem en er født. Såpass må det gå an å lære av nazismens historie. Det er blitt fred nå. Vi kan møte hverandre, her i ruinene av det gamle. Uten frykt eller skam.

Kom, Marion.

Ivar Bakke            

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

                      

                       Morgenwelt.de

 

NAVIGATOR  Hauptseite  Editorial  Wissenschaft  Kultur  Kolumnen  Nachrichten  Presseschau  Comic  Galerie  Archiv  Gästebuch  Impressum  Post

Rumba mit Marion Norwegische Erinnerungen an ein "Berliner Kind" von Ivar Bakke Bevor man soweit kommen kann, eine physische Wand zwischen Menschen zu errichten, muß man in Gedanken eine innere Mauer zwischen "uns" und "denen" aufbauen. Das Einreißen dieser Mauer erweist sich oft als das Schwierigste. Sie kann lange stehen bleiben, lange nachdem die äußere gefallen ist. "Eine neue Mauer ist zwischen Ost und West entstanden, höher als die alte" - sagen in schweren Stunden die Ossies. Wie kommt das? Konnotationen - das ist ein zäher Leim, der sich relativ einfach zusammenkochen läßt. Aber er haftet fest, wie eine Narbe an der Sprache, klebt Assoziationen zu Wörtern fest, gestattet Identität und Abstand. Wir wollen gerne frei sein, aber spüren sofort die anderen, ihre Worte und ihre auf uns gerichteten Blicke. Menschen können nicht ohne Wasser, Essen und Respekt leben. "Bitte, sag' nicht Bauer, sag' Landwirt", flüsterte ein deutscher Tourist mir diskret zu, mit einem gequälten Ausdruck im Gesicht: als ob ich einen obszönen Ausdruck gebraucht hätte, als er mich nach meinem Beruf fragte. Aber in Norwegen gibt es kaum Landwirte oder Pächter im richtigen Wortsinne. Nun gut, - also bin ich ein Bauer - "so help me God", wie man bei amerikanischen Gerichten sagt. Die Anfangsbuchstaben des Nummernschildes am Auto des betreffenden Touristen waren "BU", - das steht für Burgdorf, einem Ort in der Nähe von Hannover. "Bauern unterwegs", sagt man in Deutschland, und grinst. Naja, natürlich nicht die, die von dort stammen oder wirkliche Bauern sind. Aber hier stehe ich und kann nicht anders - als lachen! Wittgenstein, - so fiel es meiner vulgären bäuerlichen Seele ein -, war es wohl, der einmal äußerte: "Eine ganze Mythologie ist in unserer Sprache niedergelegt." Und bitte glaubt nicht, daß die Mythologie eine Spezialität vergangener Zeiten wäre! Jede Zeit hat ihre Mythologie. Die Sprache gestattet durch ihre innewohnenden Vorstellungen und Assoziationen handfeste soziale Realitäten. An ihnen ist öfter schwerer vorbeizukommen als an der glattesten Betonmauer. Ich will Euch gleich ein Beispiel dafür geben. Das "Berliner Kind" Willy Brandt - der einmal politischer Flüchtling in Norwegen war - verfügte hier über sehr gute Kontakte. Als Berliner Bürgermeister hat er dazu beigetragen, daß vielen der "Berlinerkinder" nach dem Kriege ein Aufenthalt in Norwegen ermöglicht wurde. Hier erhielten sie die Möglichkeit, während der Sommermonate reichlich Essen und frische Luft zu genießen, sowie Kräfte zu sammeln. Das Ganze hat erheblich dazu beigetragen, daß die Mauer von Haß und Mißtrauen Deutschland gegenüber verwitterte. Das Wort "Kind" besitzt die Konnotation von "Unschuld". Und Marion Padovani war ein Kind, als sie im Jahre 1960 bei uns war. Und sie war unleugbar deutsch - ein Wort, das damals mit starken Assoziationen verknüpft war. Ihre Familie ist in den Westen (Berlins) geflohen, und ihre Mutter schrieb uns im Sommer 1961, daß nun die "Schandmauer zwischen Ost und West" errichtet würde. Es hatte über Nacht begonnen an diesem 13. August, und die Welt war hinterher nicht mehr dieselbe. Was ich jetzt erzählen will, hat am hellsten Tag des Jahres stattgefunden. Den alten Traditionen gemäß, haben sich am Mittsommernachtsfest die Leute der Umgebung im Grünen zusammengefunden, um ein Feuer zu entfachen, an dem Kinder und Erwachsene gemeinsam spielen sollten. Das Fest hat in der "Festung" stattgefunden - an jenem Ort, wo einst die "Batterie Dietl" den Vestfjord überwachte. Noch bevor das Fest richtig begonnen hatte, wandte sich eine was Alter betrifft, erwachsene Mann mit gedämpften Lachen zu Marion und fragte: "Na, weißt du vielleicht, wer diese Festung erbaut hat?" In diesem Moment konnte man spüren, wie Marion zur Zuschauerin des Festes der anderen wurde, außenstehend, gegen eine unsichtbare Mauer starrend, weil sich ihre Augen mit Tränen füllten. "Ja, ich weiß, ich weiß", antwortete sie. Marion wußte es, sie wußte Bescheid. Meine Eltern schafften es nicht, ihre Gedanken von der albernen Frage abzulenken. Sie mußten nach Hause fahren mit dem weinenden Mädchen, das sich nicht trösten ließ. Wo bist du jetzt, Marion? Zwei Sommer lang warst Du mit uns zusammen. Ich habe dich nie kennengelernt. Den dritten Sommer kamst du nicht, da bin ich zur Welt gekommen. Der Gedanke, sich von dir noch einmal trennen zu müssen, war für meine Mutter unheimlich schmerzhaft. Sie schwankten damals zwischen "ja" und "nein", hat sie mir erzählt. Es blieb aber bei diesen zwei Sommern. Im Rumbatakt Geschichte bewältigen Den Sommer im vorigen Jahr hättest du hier sein sollen! Die Festung steht noch da, aber es ist nicht so, wie du glaubst. Die Geschichte ist nicht verschwunden, aber wir haben sie auf unsere Art und Weise bewältigt. Letzten Sommer hat eine Gruppe von Jugendlichen aus Berlin dort gespielt. Sie haben ein Konzert im Freien veranstaltet, mit Blechfässern - sie spielten Rumba! Und wir waren wirklich zusammen, alle die da waren. Die Musik, an diesem Ort aufgeführt, hat in mir noch eine weitere Assoziation hervorgerufen - an eine phantastische Szene aus dem Film von Volker Schlöndorff: "Die Blechtrommel": Eine Massenversammlung mit Tausenden von Soldaten, Hornmusik, strammer Marschtakt. Und dann dieser kleine Knabe hinter den Tribünen, der auf seiner Blechtrommel loshämmert, bringt das ganze außer Takt, löst die strenge Ordnung in einen gemütlichen Tanz auf, außer jeder Kontrolle durch die Nazis. Es gibt ein Photo von unserer Festung anno 1943, von einem Besichtigungsbesuch durch die hohen Herren in dieser Anlage, die sicherlich für ewig den "Deutschen Lebensraum sichern" sollten. Diese Herren sollten jetzt hier sein, denke ich mit Schadenfreude. Sie sollten diese "entartete Negermusik" hören: Rumba - von Berlins Jugend aufgeführt! Na, das wäre ein echter "clash of civilizations" geworden - zwei deutsche Zivilisationen, nicht allzu weit in zeitlicher Hinsicht, aber ansonsten Lichtjahre voneinander entfernt. Zu dieser Musik kann man nicht marschieren. Die Reihen sind nicht fest geschlossen, sie lösen sich auf. Ein Elternpaar hat seinen Namen und Wohnort in das Gästebuch des Museums geschrieben. Aus Berlin. - "Soll ich mich dafür schämen?" Nein. Niemand soll sich für den Ort, wo er oder sie geboren ist, schämen. Soviel muß man doch jetzt aus der Geschichte gelernt haben. Es ist Friede geworden. Wir dürfen uns hier treffen, auf den Ruinen der Vergangenheit. Ohne Furcht oder Scham. Marion: bitte - komm! Ivar Bakke

"Den ekte opplevelsen" av fake.

Hva er folkekultur ?

Ragnhild Q.Haarstad ga en sommer Grethe Fossum en skarp korreks for å ha vist en nedlatende holdning til distriktene.(Nationen 19.6.98) Haarstad mener vi i stedet for å "etterligne eller overføre kulturaktiviteter fra Oslo" skal satse på "ekte kulturutvikling som er basert på lokale tradisjoner og ressurser."

Hvorfor det, egentlig? Hva betyr "ekte kulturformidling"        – finnes det formidling av "uekte" kultur? Er det noe galt ved kultur som kommer utenfra? Skal kulturaktiviteter være et underbruk av de distriktspolitiske virkemidler, er det et ønskelig mål å fremme en lokalpatriotisk stolthet og identitetsbygging via kulturen? 
                      

Er det ikke et kjernepunkt i den humanistiske arven, nettopp det universelle og overskridende, det felles menneskelige? Fungerer ikke denne bindestreks-kulturen for samer, kystfolk, bønder, kvinner o.a. utsatte og verneverdige som en indirekte, ufrivillig eksotisering og ghettoisering?

Når politikere omfavner kulturen skyldes det ofte et rent formåls-rasjonellt syn på kulturens rolle. Kultur har opp gjennom tidene vært brukt til mye, enten det dreier seg om å "skape klassebevissthet" eller "stolthet over å være norsk" o.a. halvgode formål. Utøverne selv føler seg ofte fremmedgjort av festtalernes tolkninger og omfavnelser. Haarstad slår til lyd for "respekt og kjennskap til mangfoldet og rikdommen i de kulturelle ytringsformene utenfor de sentrale strøk." Det høres ut som en god ide. Jeg skal gi henne en lynkavalkade over kulturutviklingen i min egen kommune, Steigen. Enkelte forandringer springer en i øynene:

Ungdomslags-kulturen er langt på vei blitt erstattet av kommersielle foretak som bringer inn musikk utenfra. Bønder spiser søndagsmiddagen på Café og treffer naboer ved en bardisk. Ungdomsskoleelever framfører "Grease" for de voksne, stor-bandet framfører Blues-Brothers og reggae-musikk. Her tas pianotimer, læres tapping-teknikk på gitar og penselføring på lerret. Og koret framfører verker av Mozart og Faurét. Det arrangeres "russisk aften" ved hjelp av innflyttede og tilreisende fra vår vennskapskommune i Russland. Vi har hatt besøk av en trupp ungdommer fra Berlin som framførte musikk i kanonbunkeren fra 2.verdenskrig – som nå danner en flott utescene med en utrolig akustikk. Den største konsertopplevelsen i fjor var for mange å høre Mezzoforte spille sin miks av jazz-fusion for et begeistret publikum – til dans.

Ingen ting av dette kan med noen særlig rett sies å "være basert på lokale tradisjoner", som Haarstad setter som en ønskelig egenskap. For 20 år siden var det meste av dette både utenkelig og fremmed. I stedet for å fungere som et kulturelt konserveringsmiddel, har den kulturelle oppblomstringen fungert som en dynamisk kraft som har erstattet gammel bygdekultur med en ny. Folk har lyst og evner når de får anledning. Mye av dette var tidligere "moderne finkultur fra byene", hvilket i seg selv gjør det suspekt i manges ører, i tillegg til at noe stammer fra amerikansk populærkultur.

Det er sikkert mulig å framstille den kulturelle oppblomstringen i vår kommune som en syndefallsberetning hvor en byttet bort ekte verdier "basert på lokale tradisjoner" med moderne tant og fjas. For dem som ønsker at folk i bygdene skal gå rundt å agere særpregede bygdefolk med egenart og røtter og greier, må dagens utvikling virke skremmende. 

Jeg tror det er et sammenfall mellom manglende trygghet på eget verd, og den intense jakten etter gårsdagens former og kultur som skal skaffe oss en identitet. Den gangen…. da hadde man f.eks en "kystkultur", men nå er vi blitt så rotløse. Altså skal vi "ta vare på den gamle kulturen". Det vil i praksis ofte si å leke indianer med en slik innlevelse at en glemmer at det er en lek. Det er det motsatte av historisk bevissthet, det er ganske enkelt kitsch. Folk med historisk perspektiv vil vite at det er noe ytterst moderne og urbant med nordmenn virrer rundt i vikingedrakter og joggesko - eller kvinner som "ror for fred" til den nette sum av 40 000 kroner for å vise at de står nærmere livet og de kvinnelige verdiene. 

De fleste fastboende føler seg nokså fremmed for denne plutselige begeistringen. Er det virkelig oss de snakker om?  Vi være stolte. Javel, og hvorfor det? Vi er så særpregede. Det skal vi fortsette med. De liker oss best sånn. Som Prøysen skrev i "Den rotlause visa": 

"Men du som har evner, du som kom fram

du veit det så vel, det er inga skam

å bøye seg djupt for dørstokk og tram 

- i fjorten daer om sammar’n."

Som Prøysen mener også jeg å spore en manglende respekt for dagens bygdefolk hos dem som prater høyest om den verdifulle bygdekulturen. Folkekultur er vel den kulturen folk flest faktisk gjør til sin egen, uansett hvor den måtte stamme fra. Vi vil gjerne få velge det selv, enten det er gammelt eller nytt, lokalt eller fremmed. Alder og opprinnelse er egentlig helt sekundært. Det blir både tilhørighet og identitet av kultur, åkkesom. Og alle mennesker er situert i lokale forhold, uansett hvor i verden de bor. Den lokale vrien er umiskjennelig til stede uansett, - slik den også er det i den hyggelige småbyen Oslo. Men overalt er forandringene der, det finnes ingen evig eller "egentlig" norsk essens som en kan  gjenskape eller fastfryse. Den "urene" og "uekte" kulturen er ikke noe problem, det er derimot mindreverdighetsfølelsen. Salvador Dalis oppfordring skal få avslutte min artikkel: "Kopier, kopier ! – det kommer alltid noe originalt ut av det."

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Kristin Clemet, Per Egil Hegge og en historisk revisjonist

"En lang og stolt historie" ? 

"Alle vet jo det..." synger Kari Bremnes. Kristin Clemet synger det ikke, hun skriver i Tidens Tegn nr.5 1997: 

"Alle vet jo innerst inne at det er et hav av forskjell på Høyre og Fremskrittspartiet; at Høyre har en lang og stolt historie; at Høyre er et anstendig parti(...);at Høyres politikk hviler på liberale, konservative og tolerante ideer - og står for kultur, ånd og dannelse - som ikke noe demokrati kan greie seg foruten."

Bakgrunnen for Clemets poetiske utblåsning er Jaglands benevnelse av Fremskrittspartiet som "det gamle Høyre". Hvis det er så at alle vet om Høyres lange og stolte historie, så må jeg herved få tilkjennegi min uvitenhet. Jeg vet at partiets historie er lang - men hva er det egentlig Clemet er stolt  over ? 

Partiet stod for vel så reaksjonære og fremmedfiendtlige holdninger som de Fremskrittspartiet i dag representerer. Høyrepressen har fungert som klakkører for den overvåkning og knebling av sikkerhetspolitisk opposisjon som har pågått etter krigen. Hva slags liberalt forum for annerledes tenkende har høyrepressen vært i disse årene? Hvordan fungerte utmyntingen liberale, demokratiske ideer i praksis? Og den prinsippielle troskap mot ytrings og organisasjonsfrihet - hvor ble det av den fram til murens fall? Enten kjenner ikke Clemet til Høyres historie - eller så forsøker hun i likhet med mange ex-marxister å skjønnmale en fortid som en håper skal være glemt.

Jeg mener ikke å gjøre Clemet ansvarlig for handlinger som fant sted før noen av oss ble født. Poenget er hvordan en forholder seg til en tradisjon - hvilke elementer en vedstår seg, og hvilke en tar avstand fra. Dagens Høyrefolk blir ikke nazi-sympatisører på grunn av Aftenpostens brune fortid - like lite som dagens Senterparti-folk blir det av å lese Nationen. Men hvordan stiller avisene seg i dag til det som foregikk? Når en nekter å innrømme gårsdagens misgrep, hefter en moralsk for dem.

Høyres brune fortid har aldri vært noe tema i Aftenposten, alle slike innlegg er blitt sensurert, - i stedet har det på redaksjonelt plass blitt hevdet at "Høyre var ikke reaksjonært". Per Egil Hegge har aldri måttet forklare avisens støtte til teppebombingen av Kambodsja - som ikke drepte like mange som Pol Pot, men tross alt kostet ½ mill. menneskeliv. Det forskjell på folk. Aftenposten beklager seg over venstresidens historieløshet samtidig som de legger lokk på sin egen historie. I "Nationen" - hvor jeg er litteraturmedarbeider - har jeg og andre gjennom redaksjonelle artikler tematisert Bondepartiets lefling med fascismen. I Høyres hovedorgan er dette fortsatt umulig. Kåre Willoch så seg i stand til å erklære følgende under partiets jubileum :

 "Andre hovedstrømninger i norsk politikk har enten gått i oppløsning eller har periodevis truet med revolusjon og proletariatets diktatur, mens Høyre er forblitt urokkelig tro mot de bærende ideer bak demokrati og nasjonal trygghet." 

Hvor lenge har man tenkt å kolportere disse forskjønnende omskrivningene? La oss se litt på det søndagsliberale Høyres historie.

Aftenposten beskrev fascistenes "fredelige revolusjon" i Italia i lyse toner. Rimeligvis, ettersom parlamentarismen "allerede er utslitt" og "forsumper det politiske liv". "Vor tid savner «mannen», en ene, den villende", heter det 2.5.1925.

 «Det var folkets sunde sans som reiste sig mot parlamentarismens-unationale udskeielser" , forklarer avisen, - "Det borgerlige samfund er allikevel ikke at spøke med. Kommunistene bør tage sig i akt i alle lande. (..) Også i vort eget land vil det skje, hvis det bliver nødvendig."(1.nov.1922) 

Etter at Johs. Nesse overtar som redaktør i 1929, dreier avisen fra den utilslørte sympati overfor fascismen, til tesen om demokrati "under normale forhold". Det forhindrer ikke at avisen drev en hard kamp mot retten til fagforeninger og arbeidslediges stemmerett. Og utenriksredaktør Konstad holder fortsatt stø kurs når de spanske fascistene knuser den lovlig valgte regjering i Spania:

«Ellers er det å si om opprøret at det er Spanias beste elementer som står bak det. (..) De såkalte «opprørere og rebeller» er ikke banditter, men Spanias hederlige borgerskap med militæret i spissen, som prøver å redde fedrelandet fra å være en galeanstalt, et lovløshetens rike, hvor enhver forbrytelse tolereres.» 29.7.1936. 

«De gode bolsjeviker som er mestre i propagandakunst, visste meget vel at intet ville gjøre sterkere inntrykk på et godttroende borgerskap enn om man kunne få lagt skylden for Madrids ødeleggelser på General Franco.» 27.11.1936

Konstad, som også var utenriksmedarbeider i Morgenbladet, beskrev Hitler slik:

"Han har slått kommunisterne med deres egne midler - terror mot terror.Men i så måte har vi ingen medlidenhet med dem. (..)Nazismen er det logiske og naturnødvendige svar på marxismen. Og forsåvidt kan Hitler ha rett i at Europa burde være ham taknemlig for hans kamp mot kommunismen - hvordan så dommen om ham ellers måtte falle ut" (9.3.1933)

Redaktør Nesse leverte flere analyser av årsaken til nazismen. De røper en temmelig valen tiltro til demokratiet som statsform: 

«Det er bare en bevegelse av betydning som kjemper for diktatur, det er den socialistiske bevegelse. For den ene part er diktaturet et ideal, for den annen part er det et nødvergemiddel. For dog å beholdeen halv frihet, ser man sig nødt til å gi avkall på den annen halvdel av klenodiet. Grunnen til at flere stater tilsist ser seg stillet overfor dette bedrøvelige valg, er resultatet av den socialradikale venstrepolitikk stykkevise imøtekommenhet overfor den demagogiske agitasjon fra socialisternes side. På den ene side overlesses våre samfundsklasser med sociale tiltak, som alle etter teoretiske regnekunskaper skulle være gavnlige, men som istenfor ødelegger oppholdelsesdriften og skaper den drepende mentalitet: Vi krever!» 7.3.33.

Høyreavisen så på avskaffelsen av demokratiet som et nødvendig trekk for Tyskland. "Tyskland sikrer seg» lyder overskriften etter riksdagsbrannen. Likevel tilbakevises de hyppige beskyldningene om nazi-sympati bestemt - men ikke helt overbevisende:

 


"Arbeiderpartiet påstår i går at Høires presse efter beste evne reklamerer for det nye «voldsregime» i Tyskland. Denne påstand dekker ikke sannheten for vårt vedkommende. Aftenposten har tydelig nok tilkjennegitt vår mening at for et hvert selvstendig, opplyst og kultivert folk er diktaturet en uverdig statsform. Men vi har også gjordt oppmerksom på at hvis friheten brukes til vold mot annerledes tenkende - kfr. skogskonfiiktene - kan man tilslutt bli stående overfor to diktaturer, og da velger vi selvsagt det minste. Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det Tyske diktatur utfører er ikke verre enn det som Arbeiderpartiet utfører her." 21.3.33.

Aftenposten blir ikke sentimental i utide. Den lot seg ikke «lede i bånd av Helge Krog og hans Marxistiske kompani» da mange forfattere protesterte mot Knut Hamsuns angrep på KZ-fangen Ossietzky. Også overfor jødenes skjebne holdt avisen stand mot overdreven medlidenhet.  

I følge avisen «kan det ikke herske tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati som disse Israels sønner neppe fortjener. (..) «Vi vet ikke i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at det ikke bare skyldes mindredyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker."

Jødehat er jødenes egen skyld, går man ut fra. Men jøder skal ikke bekjempes med moralisme: 

"Derimot kan vi innrømme at en tusenårig kamp mot allverdens vanskeligheter har gitt jødene en spesiell smidighet og en særlig begavelse i å øyne muligheter og i alle situasjoner - egenskaper som vi burde møte med solide lover, med germansk dyktighet og med forsterket årvåkenhet. (..) Vi skylder vort eget folk det hensyn å være aktsomme overfor alle farer.» 4.4.33. (avisens kursivering) 

Dette skriver Høyres hovedorgan mens partiets fører heter C.J. Hambro - i slekt med de jødiske eierne av Hambro Bank og utskjelt som «pengejøde" av NS. "Kultur, ånd og dannelse"?   - joda, av sitt slag.

6.11.1937 advarer Nesse mot blokkdannelse mot kommunismen, mens Konstad anså avtalen mellom Tyskland, Japan og Italia som et klokt trekk, og beklaget at den ikke kom før. Faren for krig skyldtes Kommintern. Tysklands ekspansjon fram til 1939 ble ikke kritisert, avisens dekning ble utgitt i bokform i Tyskland. Lederen for 10. april 1940 er et sirkus for seg. Etter den "militært sett imponerende" okkupasjonen gjalt det å ta den nye situasjon med ro og ikke utfordre fienden. Da tyskerne innsatte en ren nazi-redaksjon i september 41, ble denne rekruttert fra avisens egne folk. Eierne påla alle å vise samarbeidsvilje, slik at ikke avisen måtte gå inn. Under krigen tjente eierne enorme summer, og opparbeidet nermest monopol på annonsemarkedet. Etter krigen betalte eierne én mill. - mot at det ikke offentlig skulle reises tvil om avisens nasjonale holdning. Neivel. Det skal jeg ikke gjøre. En skulle kanskje tro at avisen knapt våget å pense inn på krigen, forholdene tatt i betraktning. I alle fall ikke snakke høyt om andres manglende forutseenhet fra et såvidt utsatt glasshus. Så har ikke skjedd. I stedet har man brennmerket all sikkerhetspolitisk opposisjon som "unasjonal" - hva nå enn det måtte bety. "Arbeiderpartiet faller Norge i ryggen" - erklærte Benkow, da det oppstod tvil omkring begeistringen for nye raketter.

Forræderbeskyldninger i stedet for argumenter - slik skaper man et dannet og liberalt klima for Dialog. Finnes det noen høyrefolk som offentlig har beklaget den stupide hetsen av annerledes tenkende som har forpøblet ethvert forsøk på sikkerhetspolitisk debatt ? Har man noensinne tatt et oppgjør med de metoder som ble brukt ? 

Er det vilje til å vedstå seg fortidens anti-demokratiske trekk, slik at man kan kritisere en justisminister med marxistisk fortid uten å selv virke latterlig pompøs ? Hvor åpent er det mulig å snakke om Høyres historie ? Da Aftenposten jubilerte i 1935, plasserte man et oppblåst gratulasjonstelegram fra Josef Goebbels på hedersplassen, hvor det bl.a. het: 

"Jeg knytter hertil ønsket om en stor fremtid i dets hjemland, i pakt med dens fortid." (20.4.1935)  

Da jeg spurte i avisens arkiv, var det dessverre ikke å oppdrive i den ellers så rikholdige klippbunken fra jubileet. Er det ikke på tide med å befeste et Høyre som nettopp ikke er i pakt med sin fortid? Det første og avgjørende skritt på veien må etter mitt skjønn være å erkjenne den. Så kan en fritt gå videre, og velge sin egen framtid.

                                                             Ivar Bakke

Lokk på historien?

 I Tidens Tegn nr. 7/97 er Ivar Bakke muligens ikke helt heldig med tids-punktet når han anklager Aftenposten for å legge lokk på sin egen historie: Tidens Tegn forelå dagen etter at Aftenposten 16. november hadde trykt historikeren Guri Hjeltnes' artikkel om Aftenposten under krigen, et arbeid som var spesialbestilt av re Poenget med det var at en ekspert på perioden, og menneske uten tilknytning til avisen, skulle gj øre det. En stor del av det Bakke siterer fra redaktør Nesses betraktninger om Spania, står å lese i den historie som Gunnar Christie Wasberg skrev til avisens ioo-årsjubileum i i96o. Hvis dette er å legge lokk på historien, virker lokket omtrent like holdbart og heldekkende som Bakkes argumentasjon.

Partiet Høyre får svare for seg selv og sin historie, men vis å vis Aftenposten gjør Bakke noe meget finurlig: Han kritiserer avisens daværende ledelse for dens forståelse og velvilje overfor Hitler i I933 og årene etter - kritikk det ikke er vanskelig å slutte seg til. Det samme gjelder sitater med jødefiendtlig innhold. Men det passer ikke inn i hans sammenheng, eller i hans ærend, å nevne at kommunistene, som skulle ha vært nazistenes fiender, utpekte sosialdemokratene til hovedmotstander og dermed utvilsomt var med på å hjelpe Hitler. For ikke å snakke om Hitler-Stalin-pakten i august I939, som banet vei for den tyske og sovjetiske imperialisme inn i Polen, Baltikum og (noe mindre vellykket) Finland. 1 denne historieskrivning er det liksom så mye verre at man var velvillig overfor Hitler i I933, enn at man var det i I939, da hans politikk var betydelig - skal vi si klarere? Skal man legge moralske mål på vurderingene, burde det kanskje være omvendt.

Så spør Bakke hvorfor jeg aldri har måttet «forklare Aftenpostens støtte til teppebombingen av Kambodsja». Det kan jo være både fordi jeg ikke er blitt spurt, og fordi avisen ikke støttet teppebombingen. Den var militært formålsløs og derfor enda mer etisk klanderverdig som krigs- handling. Dessuten ble det forsøkt holdt skjult i amerikansk opinion.

Et slikt svar ville, med Matteus' ord, bli omtrent som å avsile myggen og håpe at ingen ser kamelen. Kamelen i dette tilfellet er Aftenpostens mangeårige forsvar for USAs krigføring i lndo-China. Det har jeg, som medarbeider på avisens utenriksredaksjon fra 1962, min del av ansvaret for. Det hadde vært hyggeligere å kunne si at det var alle andres skyld og dessuten ikke så ille. Det er dessverre ikke noe grunnlag for å si det. Vi så ikke klart, og vi tok feil.

Jeg synes likevel at det er ikke bare en faglig og vurderingsmessig, men en etisk forskjell på å innse en slik feil, og å gjøre som feks. Pål Steigan. 1 198o håndhilste han på den styrtede Pol Pot og betegnet hans politikk som «Et løfterikt samfunnseksperiment». Smak på det uttrykket, Bakke. For de fleste andre var likstanken fra Kambodsjas dødsmarker da blitt merkbar. Til slutt «den mangelfulle klippbunken» fra jubileet i I935 og Goebbels' hilsen til Aftenposten. 

Hele avisen, fra dens første dag (I4- mai i86o) er mikrofilmet, side for side, og ligger i arkivet her i Akersgaten og dessuten på UB i Oslo. Bakke må gjerne få en fotokopi slik at han kan forvisse seg om at det ikke utelukkende er tidspunktet han er uheldig med, men også en god del av sine påstander.

 Per Egil Hegge, kulturredaktør i Aftenposten, Oslo

" For ikke å snakke om Hitler-Stalin-pakten".

Per Egil Hegge synes jeg "gjør noe meget finurlig" ved å i ikke snakke om kommunistenes historie i et innlegg om Aftenpostens brune fortid. Hvis en skal legge moralske mål på handlingene, stod det verre til med kommunistene, mener Hegge. Med dette skulle vel verden atter være brakt i vater og vi kan trøste oss med at motparten var og er verre enn oss.  

Jeg må ha formulert meg dårlig, ettersom Hegge oppfatter mitt ærende som et forsøk på å si noe om hvem som hadde "mest feil" av ytterste høyre og venstre. Det er en syssel jeg overlater til parti-patriotiske regnemestre. I en debatt på slike premisser vil et par viktige poeng straks falle i skyggen: At en selv har ansvar for å kritisere overgrep og urett i egen leir, at en verken kan eller skal bortforklare egne feil ved å påpeke andres. Derfor nevnte jeg ikke norske kommunister i en debatt om Aftenpostens fortid. 
Statistisk sett hadde Aftenposten helt rett i sitt forsvar for nazi-Tyskland: det tyske regime var, sammenliknet med Stalins Sovjet, "langt bedre" mht omfang av represjon og terror. Ved krigsutbruddet hadde Tyskland ca 8000 politiske fanger - i Stalins slavestat satt det mange millioner. Og en mann som Quisling hadde en langt mer realistisk oppfattelse av det sosialistiske regimets karakter enn de fleste av hans samtidige.

Men dette fritar ikke Hitlers og Stalins sympatisører for ansvaret for å ha forsvart og fortiet overgrep. De aller færreste verken ønsket eller utførte selv de udåder vi forbinder med diktaturene de støttet. Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet hadde diktaturet som ideal, det var alltid spesielle omstendigheter som skulle rettferdiggjøre det. Dette mener jeg er en viktig innsikt å ta med seg; fristelsen hos det politiske establishment til å tilsidesette idealer alle bekjenner seg til er ofte farligere enn en håndfull politiske berserkgangere. Utgangspunktet for min polemikk var en framsatt påstand om Høyres "lange og stolte" historie. Jeg anførte grunner til å betrakte en slik stoltet som temmelig malplassert for engasjerte antifascister, hvilket jeg rolig forutsetter at Clemet og Hegge er. 

Jeg vil nevne en til, Jo Benkow, som i et intervju med "Vårt Land" medga at han nok ikke hadde stemt Høyre hvis han hadde vært voksen i 30-åra. 

Aftenposten 4. april 1933

Slike uttalelser styrker min respekt for dagens Høyre mye mer enn Hegges "one trick pony-glansnummer" om kommunistenes feil. Arnulf Øverlands dikt, "Min overmann", har beskrevet hvordan et slikt møte mellom motparter kan gå for seg:  

"I brynje stod jeg, med hjelm og sverd,

turde vel møte ham sån.

Da kom han mot meg våpenløs

med utstrakt hånd !"

Det er denne viljen til ubehagelig selvkritikk som gjør at kritikken av politiske motstandere i neste omgang faktisk kan nå inn. Etter hva jeg forstår av Hegge står det også her godt til med Aftenposten. I sitt arrogante svar forsøker han latterliggjøre min kritikk av tiår med sensur omkring Aftenpostens nazi-vennlige fortid. Nå har Aftenposten nemlig bedt Guri Hjeltnes skrive om presseoppgjøret og avisens rolle under krigen. Hegge mener seg visst riktig å ha skutt papegøyen ved å påpeke dette. Javel - dette anfall av glasnost skal altså oppheve min kritikk av avisens praksis fram til 16 november 1997? Skal vi glemme det som går forut? Har avisen også tidligere innrømmet sitt forsvar for Hitler-Tyskland ? Jada, mener Hegge;

"En stor del av det Bakke siterer fra redaktør Nesses betraktninger om Spania, står i lese i den historie Gunnar Christie Wasberg skrev til avisens hundreårs-jubileum i 1960. Hvis dette er å legge lokk på historien, virker lokket omtrent like holdbart og heldekkende som Bakkes argumentasjon".  

Hegges velformulerte verbale kaldflir virker noe forhastet for de få som måtte ha lest Wasbergs artikkel. Den inneholder bl.a. "en stor del av" ett av mine sitat. Men noe er klippet bort, - muligens av plasshensyn, Hegge ? I den originale teksten heter det:  

"Men vi har også gjort oppmerksom på at hvis friheten brukes til vold mot annerledes tenkende - jfr. skogskonfliktene - kan man til slutt bli stående overfor to diktaturer, og da velger vi selvsagt det minste. Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det Tyske diktatur utfører er ikke verre enn det som Arbeiderpartiet utfører her."  

Nesses henvisning til den bitre konflikten mellom streikende skogsarbeidere og streikebrytere beskyttet av polititropper som et argument for å kanskje velge et fascistisk diktatur i stedet - det er fjernet fra Wasbergs sitat. Trolig "ved en inkurie" som det heter i dannede kretser. Det samme gjelder den fantastiske sammenstillingen av Arbeiderpartiet og NSDAPs terror. Det kunne blitt en fin artikkel fra Hegge av denslags, hvis det f.eks hadde vært tale om "Samtiden"s redaksjon. En gylden anledning for bitende sarkasmer? Vi kan jo se mer på Hegges eksempel på Aftenpostens vilje til selvkritikk anno 1960. Jeg henger meg litt opp i følgende formuleringer, løsrevet fra sine vante omgivelser: "Noen sympati overfor Franco gav ikke Aftenposten uttrykk for" Er det sant, Hegge? Om Morgenbladet og Aftenpostens redaktører heter det at de begge "kjempet mot enhver art av diktatur og for de hevdvundne demokratiske idealer" - er det en nøktern beskrivelse, Hegge? I dette ditt eksempel på åpen selvkritikk omkring avisens historie leser jeg om den "flengende kritikk av jødeforfølgelsene" som Aftenposten bedrev. Ikke et ord om dens advarsel mot skadelig jødisk innflytelse på det norske samfunn eller overdreven og ufortjent sympati med krystallnattens ofre. For en med kjennskap til avisens historie er det så en tenker på Goebbels' slagord: "Man må kunne lyve med sannheten". Dette aktstykket - som de fleste aldri har lest - er det Hegge anfører som bevis på at Aftenposten ikke har lagt lokk på sin brune fortid og at jeg farer med uholdbar argumentasjon. 
Jeg har tidligere drøftet denne jubileumsartikkelen med både M.Skodvin og P.E. Kokkvold - jeg tror Hegge hadde økt sitt omdømme om han ganske enkelt innrømmet at dette ved nærmere ettertanke var et dårlig eksempel på avisens vilje til selvkritikk. Hegge skulle kunne være både motivert og kvalifisert for et slikt modig avbikt. Hør bare hans betraktninger om redaksjonell åpenhet omkring ubehagelige spørsmål:  

"Jeg tror at den tid er forbi da vi spalteplassens bomvoktere kunne begrunne våre avslag med en hendig trykt papirlapp om plassmangel. Våre avgjørelser er så viktige, så vanskelige og så subjektive at det ikke er urimelig å tvinge oss til mer omfattende begrunnelser. Det er tidkrevende, tildels ubehagelig, men jeg tror det er nødvendig for å hindre at vi får mer makt enn vi bør ha." 24.12.1984

Dette er - sagt uten ironi - forbilledlig, Hegge.  Jeg har ved flere anledninger kommentert avisens jubileumsartikler omkring sin fortid og dens utlegning av årsakene til 2. verdenskrig. Det har alltid skortet på plass, som skulle tilgodesees mer aktuelle tema. Jeg har aldri fått ta til motmæle mot forræderibeskyldninger og pralende selvrettferdighet på vegne av dem som "så klart". For uinvidde: Høyre - i motsetning til Arbeiderpartiet i mellomkrigstiden og fredsbevegelsen etter krigen. Redaktørenes svar er ofte lange og tålmodig overbærende, som om det gjaldt å beskytte meg mot egne tåpelige utsagn. Eller man tar følgende vri: "Såvidt jeg forstår, vil De gjerne at Aftenposten i dag skal stilles til ansvar for det som enkelte av avisens ledende kommentatorer skrev i avisen for 50-60 år siden. Jeg beklager, men ingen av disse kommentatorer lever i dag og kan gi Dem den begrunnelse som De ønsker."

Uffda, det hadde jeg rent glemt. Den samme leksen fikk Finn Lie. Han ble nektet tilsvar etter at avisen på lederplass hadde beskyldt ham og Erik Bye for å ha agitert for "Bedre rød en død" gjennom kritikk av USA. 

Der er en alvorlig forbrytelse, i motsetning til den globale versjon av "Bedre død enn rød". Lie hadde i sin replikk til Aftenposten nevnt at avisen selv hadde valgt å komme ut under et diktatur, mens andre valgte døden. Det ble for sterkt. Kanskje kan man skrive slikt i dag, Hegge - hvis du hadde vært debattredaktør?

Min kritikk av høyrepressens lefling med fascisme har Hegge ingen problemer med å slutte seg til, leser jeg. Det er jo bra. Men Hegges avis har åpenbart hatt store problemer med selv å formulere denne kritikken, eller å la andre slippe til med den. Noe annet blir det naturligvis med "Arbeiderpartiets sviktende forutseenhet" før krigen og fredsbevegelsens skadelige arbeid for "Munchen-fred" som Aftenposten - av alle mulige- stadig minnet oss om. Les den studien i fortielse som avisen begikk september 1988 omkring München-forliket. Om Hambros "ensomme kamp" i norsk opinion. En får si som Brecht: "Var han helt alene?"

En avis som så sent som februar 1938 undres på om ikke det nazifiserte riksvern er et "fredens redskap" har fram til murens fall anklaget alle til venstre for Haakon Lie for historieløshet, og de har bebreidet mellomkrigstidens arbeiderparti for det samme. De har hatt mage og makt til det, gjennom årtier. Min kritikk av dette skal altså nå settes i parentes fordi Guri Hjeltnes i 1997 er blitt bedt om en artikkel omkring rettsoppgjøret med Aftenposten.  

Langt mer tillitsvekkende er det når Hegge beklager Aftenpostens forsvar for USA's krigføring i Indo-China. "Vi så ikke klart, og vi tok feil." Det krevet mot å skrive slikt ! Hegge setter det kanskje endatil på trykk i Aftenposten dagen før mitt tilsvar, hvis utviklingen fortsetter i dette tempoet. Men min hovedkritikk består ikke i at Hegge o.a. hadde en annen vurdering av konflikten i Indo-China enn jeg. Det kan anføres gode grunner for at hederlige folk støttet Chamberlain eller mente som Hegge gjorde om Vietnam-krigen - ut fra deres respektive vurdering av "historiens lærdommer". Selv i etterkant er det vanskelig å formulere eller anvende historiske erfaringer rett. 

Det virkelig opprørende ved Aftenpostens dekning er dens holdning overfor de som ikke delte dens oppfatning, samt deres rop på sensur i NRK og flittige bruk av sammensvergelsesteorier der det forelå saklig uenighet. ("Sammensvergelsesteorier er alltid gale", som Hegge selv meget betimelig har sagt det.) Opponenter ble omtalt i vendinger som dette 

"Med vilje eller ut fra pur uvitenhet" …"ingen plass for elementære kjennsgjerninger" … "slike forestillinger dyrkes med omhu i dårenes paradis".

Denne skråsikre nedlatenheten skremmer meg mest, dette immuniserende maktspråket. Svært ofte overgår det lederskribentens fatteevne at noen kan mene noen annet enn Aftenposten. Opponenter må være kommunister, "presumtivt velmenende" naive tosker, ofre for desinformasjon eller betalte agenter. Aftenposten påstod 24.11.84 at "Den vestlige forsvarsallianse sier nei til førstebruk." Ragnar Nordgren, som påpekte at dette ikke var riktig fikk innlegget i retur med følgende begrunnelse:

"Påstanden i vår leder er korrekt. (..) Hvis de ønsker å gi en annen informasjon om forsvarsalliansen, må De være klar over at den er ukorrekt og derfor ikke egnet til bruk i våre spalter."

En mistenkeliggjørende forpøbling av debatten er - sammen med hyppige forekomster av sensur på tilsvar - ødeleggende for en borgerlig offentlighet. Politikk er ingen eksakt vitenskap, en bør åpne for andres tolkninger. Og ethvert parti med historie har feil å se tilbake på. Kritikk av slike feil kan en lære av og tolke som en tillitserklæring. Men lett er det ikke. 

I en debatt omkring Høyres hovedorgan nekter jeg å redusere dette til et spørsmål om Pål Steigan er enda verre i sitt groteske forsvar redselsregimer. Jovisst er han det, men slike livsynsberserker innehar heldigvis langt fra den posisjon og makt som Aftenposten har, og kritikk av mennesker med makt er viktigere enn å ta kverken på politiske loonies. Følgelig var den jobben Hegge gjorde på 70- og 80-tallet langt viktigere enn dagens ønskerepriser. 

 Selv har jeg brukt mer tid på å slåss mot sosialistisk teori og praksis enn ditto autoritær borgerlig. Bl.a. skyldes det at jeg til sist ble så lei av å få alle innlegg i retur fra Aftenposten, ledsaget av nedlatende karakteristikker om min uvitenhet og sviktende kompetanse. Jeg har ikke gjort samme erfaring med Morgenbladet eller Tidens Tegn. Hvis Guri Hjeltnes' artikkel innevarsler et slags tøvær i Aftenposten, så er det både gledelig og viktig for tilhengere av en borgerlig offentlighet. Ettersom Hegge nå har fått trening i syndsdbekjennelser, ber jeg han tenke litt høyt omkring Aftenpostens utstrakte bruk av beskyldninger om kommunisme og forræderi overfor alle som ikke delte dens sikkerhetspolitiske vurderinger. Han har ikke svart på den kritikken. Kan vi lære noe av den historien, vi tilhengere av et borgerlig demokrati? For å igjen sitere fra Hegges artikkel fra desember. 84:

 "Fordi Hoxas tilhengere ikke fikk all makt i Norge, er det nemlig stadig lov å spørre om hva redaktører gjør, og hvorfor. I Samtiden som i A-Magasinet. Men på venstresiden har man ikke langmodighet med slikt. Vi lyt tåle det."

 Jeg utfordrer den langmodige høyresiden, og ser med spenning fram til et redelig svar fra Hegge.

 PS: Ang. Goebbels' gratulasjonstelegram og Aftenpostens mangelfulle klippbunke: Goebbels gratulasjonstelegram, som avisen var så stolt av i 1935, var forsvunnet da jeg i 84 gikk gjennom Aftenpostens klipparkiv, mens alle øvrige hilsener til jubileumsutgaven var der. Telegrammet og mere til fra UB's mikrofilm-arkiv hadde jeg fra før, ellers takk. Men forøvrig var besøket interessant nok. Synes ikke Hegge skal forsøke å gjøre dette til et bevis på at jeg er uheldig med "en god del av sine påstander". Det kler ham ikke. DS.

                                              Ivar Bakke

Thomas Hylland Eriksens kvalme ved reisens slutt.

Denne kommentaren følger i engelsk og tysk tapning og er skrevet av en innfødt, autentisk norsk bonde.(jada, det er helt utrolig) Etter å ha lest Myten om nisseluelandet tenkte jeg at noen lærde faktisk også er 'unbelehrbar'. Så jeg ble såpass oppøst at jeg postet denne gamle anmeldelsen, og det til tross for at Thomas Hylland Eriksen er en stemme jeg setter veldig høyt, og som dessuten får ufortjent mye pepper i den norske offentligheten. Aber doch. Enjoy, som man sier på bygdene nå for tiden. Første del er postet på det litt pinlig enkle språket som norskingene snakker. Og så kan vi kosmopolitter uten nisselue hoppe direkte til den tyske eller engelske versjonen. 

Thomas Hylland Eriksen: "Siste dagers heldige"

Dette er en roman der noen nordmenn forsøker å komme til rette med at deres hjemland på uforklarlig vis er forsvunnet. Bokstavelig talt sunket i havet. Noen av de som var så heldige å befinne seg utenfor landet, sitter i India og Danmark og snakker med seg selv og hverandre. De forsøker gjennom sine små historier å finne ut hvem de selv er og hva Norge var. Romanens plot gir m.a.o. anledning til å utsi noe om hva som er "typisk norsk" - et begrep forfatteren tidligere har problematisert. 

 

Det vanskelige med generelle karakteristikker er at de enten blir så upresise at de kan anvendes på det meste - eller at de simpelthen blir gale gjennom utålelige forenklinger. Derfor skjønner jeg godt at Eriksen velger romansjangeren i sitt forsøk på å fange opp viktige mønster i den brokete veven som utgjør Norge. Har han så nådd sitt mål om å skrive en "polyfon idé-roman", eller har han skrevet det Hamsun kalte en "altså-bok" ?
For en som har fulgt Eriksens forfatterskap er det ikke vanskelig å skille ut forfatterens egne synspunkter, formidlet via velartikulerte romanfigurer. Romanformen tillater ham også å øse på med private aversjoner og fordommer, frigjort fra den selvsensur som følger med sakprosaens akademiske "habermas" om saklighet. Han er litt vittig også. Men i alt for stor grad er han ute etter å bevise et moralsk poeng, i stedet for å utforske en sosial virkelighet. Forfatteren utnytter nettopp ikke romangenrens mulighet til ambivalens, flertydighet, polyfoni. Og jeg misliker bruken av personlige finter og lett gjenkjennelige nidportrett i romaner, der forfatteren i etterkant kan avvæpne kritikken ved å klage over manglende forståelse for skillet mellom forfatter og romanfigur.
Hva er romanes budskap? Det ender opp med et slags generaloppgjør med alt Eriksen ikke liker ved Norge. Vi er noen bortskjemte drittunger uten stor interesse for verden utenfor den hjemlige stuedør. 

Det er ikke rart, neddopet som vi er av media som ikke gjør forsøk på å skille mellom viktige tema og babbel. Sporten har blitt vår felles religion. Sammen med selvfornøyd patriotisme blir den et effektivt vern mot å ta inn over seg virkeligheten slik den måtte arte seg utenfor vår hjemlige kuvøse. Vi søler bort penger på mye rart, samtidig som det er umulig å finne gehør for verdien av kunnskap, skjønnhet, erkjennelse - i hvert fall hvis det skal koste penger. Et hvert åndens krav (bare se hvor foreldet uttrykket er!) til form eller stringens avvises av en selvfornøyd høyrepopulisme som ikke gidder å anstrenge seg. Universitetene er intet unntak.

Dette for å nevne noe, romanen er tykk. Jeg er stort sett enig med forfatteren. Men kritikken er så unyansert og innsauset i sosial forakt, at den frister meg til et varmt forsvar for frossenpizza, Sputnik og helgefyll på danskebåten. Det er nemlig ikke bare heimfødingen som er sikker på å vite alt som er verdt å vite, og som definerer alt utenfor sin lille verden som dumt og usivilisert. Nøyaktig det samme gjør snobben.

Vi er alle uvitende, men på ulike felt. Eriksen moraliserer friskt. Også over det han selv ikke kjenner, og følgelig bare makter å gestalte utvendige karikaturer av. Han er forbausende lite original. Boka danner en ufrivillig katalog over de trendy klisjeene som nå preger den snakkende klasse. Det er ikke "dristig" eller "kritisk" å forakte flertallets preferanser. Det er igjen blitt høyeste mote, for tiden vrimler det av disse unntaksmenneskene som vil vise at de ikke må forveksles med de vulgære nissene i detta pottitlandet. Mange urbane, miljøbevisste storkonsumenter av flybensin vrir seg fortsatt i skam over å bli assosiert med den sportsidiotiserte nasjonalistiske subben. Deres respekt for indisk landsbykultur er omvendt proporsjonal med deres forakt og uvitenhet overfor norske bygdefolk og enkle sjeler fra Tveita. (Hvorfor akkurat Tveita, - i denne romanen også?) 

Provinsialisme er ikke et geografisk spørsmål. Det er godt mulig for velutdannede nordmenn å forbli uforstående turister i sitt egen land. Men noen makter å definere hullene i sin egen viten som en sunn evne til å ikke hefte seg ved uvesentligheter. Eriksen har selv tidligere hevdet:

 "Det bør være et krav at man forstår et fremmed kulturelt fenomen før man kritiserer det, ellers begår man anti-intellektualismens kardinalfeil nummer én, og forsøker å forandre verden uten å ha forstått den."

Det er et synspunkt som langt på vei oppsummerer min kritikk av boka.

Romanen forklarer flere fenomen ved å redusere dem til utslag av negative trekk ved de primitive innfødte. Det finnes små tilløp til europeisk sivilisasjon i noen byer, resten er amerikaniserte hillbillys med teit musikk og gale smakspreferanser. Det er et dramatisk tilbakeskritt fra Eriksens tidligere presisjonsnivå. 

På 70-tallet opphøyde mange det banale og avfeide alt som krevde et minimum av intellektuell anstrengelse som "borgerlig finkultur". Men jeg synes Eriksen faller i den motsatte grøft. (Da blir det litt pinlig - adelskap forplikter! - når han i sin klage over vår manglende Fingerspitzengefühl selv ikke makter å stave ordet korrekt ).

Fortvilelsen over tingenes tilstand er ekte nok, og langt fra ubegrunnet. Det mest forsonende er nettopp seriøsiteten og kunnskapen i romanens mange mini-essays.

Det er mange kloke observasjoner, et par av fortellingene har også atmosfære og dybdeskarphet, de blir noe mer enn formidling av meninger. Men som helhet havner det litt i spagaten, forfatteren blir litt for larmende til stede i sin egen tekst. Eriksen er foreløpig best som sakprosaforfatter. Det er nå mitt tips.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

futureframe november 29, 1999

Looking Down Their Noses

by Ivar Bakke

One of the most interesting prose writers on our Norwegian literary scene is Thomas Hylland Eriksen. As a professor of social anthropology, he has written on a number of contemporary topics. In particular, his fascinating contributions have added fuel and interest to our ongoing discussions on the coexistence of different ethnic groups. (Incidentally, his homepage also contains many English-language texts.)

This year, Eriksen has tried his hand at novel writing, and I would like to write a few paragraphs about this, although on the whole I consider his novel project an unsuccessful effort.

Nevertheless, it reflects important trends in Norway, and I say - better a halfway decent novel about topics of importance, than a perfect writing exercise about nothing!

Eriksen's novel is titled: "Siste dagers heldige" ("The Happy Ones of the Latter Days", Aschehoug, 1999). It is about Norwegians who try to cope after their homeland literally falls into the water. Suddenly, Norway is simply not there anymore - just "water, water everywhere…" Several Norwegians, having had the good fortune to be abroad at the time of extinction, are now sitting around in India and Denmark and talking to each other. In their conversations and accounts they seek to explore what terms like "Norway" and "Norwegian" used to mean. Thus, the plot offers ample opportunity for defining what is "typically Norwegian" - an intellectual exercise which the author once wrote off as an unhealthy form of recreation, incidentally.

The difficulty with such general characterizations is that either they are vacuous and imprecise, or they are unbearably simplified to the point of inaccuracy. So it is no wonder that Eriksen chose a fiction format to reveal the hidden patterns in the colorful tapestry that is Norway.

Did he succeed in writing a "polyphonic novel of ideas"? Or has he written what Knut Hamsun once called a "Thus-book", that is, a book that explains every thought and action it records, patronizing its readers and boring them unnecessarily...

For those who have been following Eriksen's literary activities, it will be easy to detect the author's own opinions, mouthed by articulate characters in the novel.

Fiction also provides the author with an opportunity to use his characters as a mouthpiece for personal dislikes and prejudices - free from the self-discipline that is part of objective academic prose. Eriksen is even quite humorous at times. But above all, he is putting his moral theses on the record instead of actually exploring a social reality. The author fails to take full advantage of the possibilities offered by the novel genre -these being ambivalence, ambiguity and polyphony. And I personally loathe novels that are spiked with dodgy plots and easily recognizable slanderous portraits - any criticism of the author is then conveniently construed as a lack of understanding of the difference between the author and his novel's characters. Authors of such novels should shut up, drink up, and tend to their gardens!

What is the novel's message? It is a flat-out settlement of accounts detailing everything Eriksen can't stand about Norway. We [Norwegians] are spoiled brats lacking interest in the world beyond our country's threshold. And it is no wonder we have become so, as we are constantly benumbed by the media who don't even make an effort to distinguish between important events and mindless babbling. Sports are our shared religion. Sports and patriotism combine to effectively shield us from any unpleasant reality seeking to intrude from beyond our comfortable incubator.

We waste money on a number of things. At the same time, it is difficult to transmit to us the value of beauty, skill and insight - particularly when it involves spending money. Any intellectual demand (that in itself sounds pretty antiquated, don't you think?) involving form or stringency is rejected by a complacent populism that shies away from any sort of exertion. Our university is no exception to this state of affairs.

Enough already - though I have only mentioned a small fraction of the topics touched upon! The novel is a long one. On the whole, I agree with the author - yes, I really do! But his criticism is so simplistic and entwined with social contempt that I am tempted to make a passionate speech for tabloids and drunk Norwegians on all-inclusive vacations.

After all, country bumpkins aren't the only ones who can have a know-it-all attitude and see everything beyond their narrow horizons as stupid or uncivilized. Snobs do exactly the same thing. We are all ignorant, albeit in different departments. Almost every person we encounter can teach us something new.

Eriksen preaches on things he himself is not familiar with and which he can convey only as the distorted image perceived by an outsider. He is surprisingly unoriginal. In fact, his book looks like a catalog of the gossiping classes' favorite clichés.

It is neither "daring" nor "critical" to despise popular tastes. On the contrary, it has become very fashionable. The place is just crawling with these exceptional people desperate to show that they are NOT for God's sake to be confused with the vulgar gnomes inhabiting our "land of potatoes."

Many urban dwellers, heavy consumers of airplane fuel all, squirm with shame when they are lumped together with our sports-obsessed nationalist rabble. Their respect for Indian village culture is directly proportional to their scorn and ignorance towards Norwegians from the periphery and the "simple folk" from the East End of the cities.

Provincialism is not a question of geography. It is quite possible for well-educated Norwegians to live as ignorant "bloody tourists" in their own country. Some of them even manage to portray their own cultural shortcomings as a healthy ability to dismiss the inessential.However, as Eriksen himself once argued:

" It should be demanded that one attempt to understand each strange cultural phenomenon before criticizing it. Otherwise, one would be guilty of the first cardinal error of anti-intellectualism: Trying to change the world without having understood it. "

In essence, this sums up my criticism of this book. Eriksen's novel explains many such phenomena by simply reducing them to contemptible streaks in the native population. According to the author, there are weak attempts at a European civilization in some Norwegian cities. The rest of the population consists of Americanized "hillbillies" enjoying inferior music and catering to erroneous tastes.

This opinion is a dramatic backward step compared to Eriksen's former level of precision. In the 1970s, a lot of people put banality on a pedestal, rejecting everything that required a bit of intellectual effort as "bourgeois haute-culture."

But now, Eriksen has gone to the other extreme. His desperation in the face of the current situation is absolutely honest and not without its reasons. And that is what reconciles me with the book to a certain extent: the seriousness and knowledge expressed in the novel's numerous mini-essays. He makes a lot of wise observations. Some accounts have depth and thus become more than mere simplistic expressions of opinion. But in all, the project is a bit lop-sided. The characters are somewhat too obviously construed.

Clearly, Eriksen doesn't trust his readers to draw their own conclusions. However, Thomas Hylland Eriksen's strengths as a prose writer are, as ever, very much in evidence - he remains one of the best in "this, our beautiful country".

Von Oben herab.

Einer der interessantesten Prosaschriftsteller auf unserer norwegischen Literaturbühne heißt Thomas Hylland Eriksen. Er ist Professor der Sozialanthropologie und hat sich über mehrere aktuelle Themen geäußert. Von seinen interessanten Beiträgen profitierten vor allem unsere andauernden Debatten über das Zusammenleben verschiedener ethnischer Gruppen. Dieses Jahr hat sich Eriksen als Romanautor versucht und ich will darüber einige Zeilen schreiben, obwohl ich das Romanprojekt grundsätzlich als misslungen einschätze. Aber - wie dem auch sei: es spiegelt jedenfalls wichtige Tendenzen in Norwegen wider, und ich sage: lieber ein halbwegs gelungener Roman über wichtige Themen als eine perfekte Schreibübung über nichts! Eriksens Roman trägt den Titel: "Siste dagers heldige" (Aschehoug, 1999) - zu deutsch: "Die Glücklichen der Letzten Tage". Er handelt von einigen Norwegern, die zurechtzukommen versuchen, nachdem ihr Heimatland wortwörtlich "ins Wasser gefallen" ist. Norwegen ist ganz plötzlich nicht mehr da, nur Meer überall. Einige von denen, die das Glück hatten, sich zum Zeitpunkt des Untergangs im Ausland zu befinden, sitzen jetzt in Indien und Dänemark und sprechen miteinander. In ihren Gesprächen und Erzählungen suchen sie auszuforschen, was sich einmal hinter Begriffen wie "Norwegen" und "Norwegisch" verborgen hat. Der Handlungsablauf bietet also reichlich Anlass dafür, das "typisch Norwegische" zu definieren - eine intellektuelle Übung, die der Verfasser übrigens früher einmal als schädlichen Sport abgestempelt hat. Das Schwierige bei solch generellen Charakteristika besteht darin, dass sie entweder nichtssagend und unpräzise sind, oder, dass sie durch unerträgliche Vereinfachungen schlicht falsch werden. Es ist also kein Wunder, dass Eriksen das Romangenre wählt, um die verborgenen Muster zu entlarven in dem bunten Gewebe, das Norwegen ausmacht. Ist es ihm denn nun gelungen, einen "polyphonen Ideen-Roman" zu schreiben ? Oder hat er das geschrieben, was Knut Hamsun ein "Also-Buch" nannte? Für diejenigen, die Eriksens schriftstellerische Tätigkeit verfolgen, ist es leicht, die Verfassergesichtspunkte auszusortieren, die durch wohlartikulierte Romanfiguren vermittelt werden. Das Genre des Romans gibt dem Verfasser auch die Gelegenheit, seine Romanfiguren als Sprachrohr für private Abneigungen und Vorurteile zu benutzen - frei von jeder Selbstdisziplin, die zu einer akademischer Sachprosa gehören würde. Eriksen ist auch ein bisschen witzig. Aber vor allem will er seine moralischen Thesen belegen, statt eine soziale Wirklichkeit auszuforschen. Der Verfasser hat eben nicht die Möglichkeiten des Romangenres ausgeschöpft, die in Ambivalenz, Mehrdeutigkeit und Polyphonie bestehen. Und ich kann es wirklich nicht leiden, wenn ein Roman mit Finten und leicht erkennbaren Schmähporträts gepökelt ist, weil dann jede mögliche Kritik am Verfasser bequem als fehlendes Verständnis für die Unterscheidung zwischen Autor und Romanfiguren ausgelegt werden kann. Der Verfasser sollte dann lieber sein Maul halten, Wein trinken und den Garten pflegen! Was ist die Botschaft des Romans ? Es geht um eine Pauschalabrechnung mit allem, was Eriksen an Norwegen nicht leiden kann. Wir sind verwöhnte Quengelkinder ohne nennenswertes Interesse für die Welt außerhalb unserer heimischen Türschwelle. Dass wir so sind, ist kein Wunder, werden wir doch von den Medien betäubt, die nicht einmal versuchen, wichtige Ereignisse und Geplapper voneinander zu trennen. Der Sport ist unsere gemeinsame Religion. Sport und Patriotismus gehen eine Verbindung ein, die uns gegen jede unangenehme Wirklichkeit außerhalb unseres heimischen Brutkastens effektiv schützt. Wir verschwenden Geld in mancherlei Beziehung. Gleichzeitig ist es schwer, Gehör zu finden, wenn es um den Wert von Schönheit, Können und Erkenntnis geht - jedenfalls dann, wenn es Geld kostet. Jede geistige Forderung (das klingt schon ziemlich altbacken, nicht wahr?) an Form oder Stringenz wird von einem selbstzufriedenen Populismus abgelehnt, der jede Anstrengung scheut. Unsere Universität ist in diesem Bereich keine Ausnahme. Nur soweit - um bloß einen kleinen Teil der angesprochenen Themen zu nennen! Der Roman ist lang. Im Großen und Ganzen bin ich mit dem Verfasser einverstanden - ja, das bin ich wirklich! Aber diese Kritik ist dermaßen undifferenziert und mit sozialer Verachtung gemischt, dass sie mich sogar zu einem leidenschaftlichen Plädoyer für Boulevardzeitungen und betrunkene Norweger in den Pauschalferien verleiten könnte. Es ist ja nicht nur der Hinterwäldler, der sich absolut sicher ist, alles zu kennen, was kennenswert ist, und der alles außerhalb seiner kleinen Welt als doof oder unzivilisiert abweist. Genau dasselbe tut der Snob. Wir sind alle unwissend, wenn auch auf verschiedenen Gebieten. Fast jeder Mensch kann uns etwas Neues beibringen. Der Autor Eriksen moralisiert streng auch über Dinge, die er nicht selbst kennt und die er deswegen nur als Zerrbilder von außen gestalten vermag. Er ist erstaunlich wenig originell. Sein Buch nimmt sich aus wie ein Katalog der bei der Redenden Klasse beliebten Klischees. Es ist weder "gewagt" noch "kritisch", den volkstümlichen Geschmack zu verachten. Es ist zur großen Mode geworden. Momentan wimmelt es von diesen Ausnahmemenschen, die gerne zeigen möchten, dass sie um Gottes Willen nicht mit den vulgären Heinzelmännchen verwechselt werden wollen, die unser "Kartoffelland" bevölkern. Viele urbane Großkonsumenten von Flugbrennstoff winden sich vor Scham, wenn sie mit unserem sportfanatischen nationalistischen Gesindel in einen Topf geworfen werden. Ihr Respekt für die indische Dorfkultur verhält sich proportional zu ihrer Verachtung und ihrem Nichtwissen über die norwegischen Bewohner an der Peripherie und die "primitiven Typen" aus dem "East End". Provinzialismus ist keine Frage der Geographie. Es ist für gut ausgebildete Norweger durchaus möglich, als unwissende "bloody tourists" in ihrem eigenen Lande zu leben. Aber einige von ihnen schaffen es, ihre eigenen Bildungslücken als die gesunde Fähigkeit auszugeben, das Unwesentliche auszuschalten. Verfasser Eriksen hat aber selbst einmal an anderer Stelle behauptet: "Es muss gefordert werden, dass man jedes fremdartige kulturelle Phänomen zu verstehen versucht, bevor man es kritisiert. Sonst macht man Kardinalfehler Nummer eins des Antiintellektualismus: Man versucht die Welt zu verändern, ohne sie verstanden zu haben." Diese Ansicht resümiert im Grunde meine Kritik an diesem Buch. Eriksens Roman erklärt viele Phänomene, in dem er sie zu negativen Zügen der Eingeborenen reduziert. Folgt man dem Autor, so gibt es in einigen norwegischen Städten schwache Ansätze zu einer europäischen Zivilisation. Der Rest der Bevölkerung besteht aus amerikanisierten "hillbillys" mit schlechter Musik und falschen Geschmackspräferenzen. Diese Ansicht ist ein dramatischer Rückschritt im Vergleich zu Eriksens früherem Präzisions-Niveau. In den 70er Jahren hoben viele Leute die Banalität auf ein Podest und lehnten alles, was ein wenig intellektuelle Anstrengung erforderte, als "bürgerliche Feinkultur" ab. Aber Eriksen verfällt nun in das Gegenteil. Spätestens dann wird's ein bisschen peinlich - Adel verpflichtet! - wenn er beim Klageruf über den Mangel an Fingerspitzengefühl nicht einmal das Wort richtig buchstabieren kann. Die Verzweiflung über die heutige Lage ist durchaus ehrlich und nicht grundlos. Was mich ein wenig wieder mit dem Buch versöhnt, ist gerade die zum Ausdruck gebrachte Seriosität und das Wissen in den vielen Mini- Essays des Romans. Es sind viele kluge Beobachtungen darin. Einige Erzählungen haben Tiefenschärfe und werden dadurch zu mehr, als zu bloßen plakativen Meinungsäußerungen.

Aber insgesamt ist das Projekt ein bisschen in die Schieflage geraten. Die Konstruiertheit der Romanfiguren ist allzu deutlich sichtbar. Offenbar traut Eriksen dem Leser nicht zu, eigene Schlussfolgerungen zu ziehen.
Seine Stärken hat Thomas Hylland Eriksen nach wie vor als Prosaist - als einer der besten in "diesem, unserem schönen Lande".

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !