Eystein
Eggen: "Gutten fra Gimle"
"Jeg
vet ikke hvor mye mine øyne så av den verden som forsvant. Jeg vet bare at jeg
føler den i mitt hjerte."
Eggen har
en viss fartstid som forsker og debattant innenfor sportsgrenen 2.verdenskrig.
Han har sett mye av den verden som forsvant, men noe annet er hvor mye han har
forstått. Tross alt er dette en voksen manns refleksjoner omkring egen oppvekst
som "NS-barn", her skriver en som er vel kjent med historiefaget. Men
boka mangler ofte enhver analytisk distanse til stoffet. Lesere som venter et
innblikk i hvordan bondefascismen fikk et slikt grep i visse deler av landet
må søke til andre kilder.
Eggens
impresjonistiske skrivestil er så vidt kaotisk at en stundom undres om mannen
oppfatter nazismens sammenbrudd som en tragedie for bygd og by. Så får en
heller lese om hvordan det føltes å vokse opp som NS-barn, da?
Eggens
følelser er sterke nok, men de er delvis innhyllet i et språk som er svulstig,
klisjépreget og dermed upersonlig. Overført til vår tid er det som å høre en
tenåring fra dagens bygde-Norge beskrive sin mor som "en sterk og flott
kystkvinne som står nærmere livet". Bedre blir det jo nærmere vår egen tid
boka kommer. Her trer forfatterens egen stemme tydeligere fram.
Teksten har ansatser til refleksjon, og formidlingen av følelser er mer vellykket enn i de mer ekstatiske utgytelser i bokas første del.
Teksten har ansatser til refleksjon, og formidlingen av følelser er mer vellykket enn i de mer ekstatiske utgytelser i bokas første del.
"Hvis
farfar også hadde vært NS, ville jeg mistet målestokken. Han grunnla en
forvissning om at det ikke kunne være riktig å kalle all norskdom (venstre
ordet for summen av norsk tradisjon) for nazisme."
Det finnes
en ikke-marxistisk form for anti-kapitalisme. Den forsøker å revitalisere
truede verdier og livsmønstre. Denne motstand er eldre enn fascismen, og den
finnes fortsatt i ymse versjoner i vårt og andres annerledesland. Den er reaksjonær
– det vil si at den reagerer defensivt overfor de krefter og strømdrag som
preger tiden. Å bringe denne brokete tradisjon ut av skammekroken synes å være
Eggens politiske ærende, samtidig som han modig vedstår seg sin NS-bakgrunn.
Hvis en ikke tror på den moderne fordom at all utvikling representerer et
fremskritt, ligger det ikke nødvendigvis noe kriminelt i det. I den rotnorske
arven finnes det nok en del "flowers in the dirt", for å si det med
moderne talemål.
Men denne
tradisjonen - hvor bl.a. en avis som Nationen var så sentral - inneholder også
elementer som temmelig problemfritt lar seg innordne i en nazistisk ideologi.
Jeg finner det påkrevet med en grenseoppgang overfor de trekk som har gitt
ordet nasjonalisme en odiøs klang. Eggen avstår, hans perspektiv på den epoke
han beskriver forblir NS-barnets. Med barnets trassige lojalitet vedstår Eggen
seg mer enn godt er.
Boka er
tvetydig overfor den retorikk som preget 30-åra, hvor enkelte tradisjonsrike
bondeslekter fikk det for seg at de representerte eliten, det rotnorske,
egentlige og ubesudlede. Det hadde jo i grunnen våre diktere fortalt dem fra
1890-årene av. Nå truet den nye tid med kulturbolsjevisme, Hollywood,
arbeideropprør og urbanisering. Det er tiden for det gamle standssamfunnets
forvitring i møte med kapitalismen, gamle menings- og tradisjonsbærere som
mister sin posisjon.
Det
krampaktige forsøk på å gå tilbake til stender-samfunnets statiske maktforhold,
avskyen for det moderne og dyrkelsen av fortidens skikker og symboler - alt
dette ble høyeste mote. Til tross for insisteringen på det norske, er jo dette
en bred europeisk tendens . Hva Eggen velger og vraker av disse ideologiske
brokkene vet jeg sant og si ikke. Kravet om oppreisning fra den sosiale fallitt
er psykologisk forståelig. Å ha tatt katastrofalt feil politisk sett er ikke en
særegenhet for NS. Vårt århundre er overbefolket av storslagne feiltagelser.
Men de bør helst omtales som det de er, før en gjør krav på å komme inn i
varmen.
Ivar
Bakke
NS-barn og
historiens lærdommer.
4. oktober
1994
Ole Wilhelm
Klüver har skrevet et engasjert og tankevekkende innlegg. Bakgrunnen er min
bokanmeldelse av Eystein Eggens selvbiografiske bok "Gutten fra
Gimle" (12.sept).
Selv
vedkjenner jeg meg å tilhøre "det seirende samfunnets idealer",
og har gjennom en viss tid interessert meg for de som ikke gjør det. Om
NS-barnas vanskjebne har jeg bare lest Haagen Ringnes bok "I skyggen av
solkorset". Av øvrig "NS-litteratur"; en hel del.
Som
antinazist finner jeg det galt å straffe folk på grunn av deres foreldre eller
innføre yrkesforbud. Jeg tror det er riktig og nødvendig å la Eystein Eggen
komme til orde i den offentlige debatt, selv om hans forhold til nazismen er
uavklart. Hans bok kaster et blekt lys over en fortiet virkelighet, og viser
tydelig den ambivalens som hans bakgrunn innbyr til. Klüver tolker meg dithen
at NS-barn må skille mellom blomster og skitt for å få lov til å skrive,
og spør ironisk om ikke jeg kan hjelpe dem, "slik at ingen lenger
behøver å ta katastrofalt feil."(..)"Han har nok også noe å si til
Stalins barn".
Etterpåklokskap
er en miskjent dyd. Hvis Hegel har rett, kommer all innsikt for sent, det vil
si i etterkant av begivenhetene. [Nachdenken] Skal vi av den grunn avstå fra innsikt og
erkjennelse, ettersom ingen er perfekt? Alle politiske parti med noe fartstid
har jo mørke flekker på rullebladet. NS har lenge vært en bekvem og ufarlig
skyteskive - en gruppe det var lett å ty til, særlig når en skulle ramme andre
i samme slengen. Fascismen hadde stor sympati innen brede borgerlige lag og
partier på 30-tallet. Aftenposten, som i 1935 slo stort opp Goebbels
gratulasjons-telegram, er kjemisk lukket for ansatser til kritikk av Høyres nazi-vennlige
fortid. Arbeiderpartiets skiftende forhold til Stalins regime, samt deres
demokratiske praksis etter krigen, er et sirkus for seg. At spesielt NS-barn
opplever dette som hykleri fra det politiske establishment, skjønner jeg godt.
Magne Skodvin
sa en gang at han ikke hadde noe ønske om å overbevise gamle NS-folk om hva de
faktisk var med på, - la dem få dø med sin overbevisning og sitt selvbilde
intakt. Selv tilhører jeg de lett komiske idealister som mener det er mulig å
lære av historien. Da må den først erkjennes. Hadde flertallet av nazismens
tilhengere visst hva de virkelig bidro til av menneskelig lidelse, hadde de
vendt seg bort i avsky. Men hva med dagens ungdom, som ikke interesserer seg
for politikk eller historie?
I dagens
situasjon, med fremmedfrykt og aggressiv nasjonalisme, er det deprimerende
aktuelt stoff vi nå snakker om. For å trekke en parallell: Hadde 70-tallets
marxister lest Koestler og Solsjenitzyn og kunnet mer om realsosialismens
historie, hadde aldri så mange latt seg blende av den fraseologi som rådde
grunnen. Nå ble aldri vårt land underlagt sovjet-diktaturet. Derfor kan dagens
gamle AKP'ere stå fram og beskrive sine politiske eksperimenter som
"vanvittig spennende og dristige, og noe jeg er stolt av " for å
sitere en av dem, Dag Solstad. AKP-forfatterne, som insisterte på at alt er
politikk, opplever nå en nesten totalt estetiserende mottagelse. Jeg finner det
uforenlig med å ta folk på alvor.
Mitt
spørsmål til NS-barn, AKP'ere mfl. som ønsker å være "stolte av sin fortid"
blir dette: Hvor egosentrisk er det lov å resonnere omkring historiske fenomen?
Var
konsentrasjonsleirene bare morsomme rekvisitter i norske ungdommers trang til
spenning og revolt mot det bestående?
Klüver har
rett i at få klarer helt å skille klint fra hvete, at vi er barn av vår tid
og dens villfarelser. Hva så? Skal vi avskjære oss fra å lære av så dyrekjøpte
erfaringer? Jeg er ikke ute etter å gjenreise respekten for "den
plettfrie", jeg tror ikke på myten om den kultur-radikale ufeilbarlighet.
Jeg bare insisterer på at det fortsatt er noe som heter å ta feil. Og at vi må
forsøke å unngå det.
En del av
dagens historikere understreker hvor tåpelig det er å moralisere over
historien, man må stille seg nøytral. En del praktiserer denne nøytralitet ved
å moralisere overfor alle andre enn nazister. Men overfor massemyrderier finnes
det ingen verdifri objektivitet. Det er noe av det totalitære ved totalitære
ideologier. De tvinger oss til valg.
"Hvorfor
får vi ikke lov til å skrive om vår barndom og prøve å finne klarhet i alle de
brokker vi sitter med av våre foreldres forsvunne verden" - spør
Klüver.
Gjør det.
Kom til klarhet. Foreldrene deres tok feil, hvor gode og snille de ellers var. De
var så langt fra de eneste. Det finnes så altfor mange gode mennesker som har
trodd på en dårlig sak. Men deres krav på respekt er ikke det eneste hensyn å
ta. De er langt fra de eneste minoriteter i vårt land som lever i frykt. Noen
har en annen hudfarge enn vår. De er her, nå. Hva du får øye på når du ser dem,
avhenger bl.a. hvordan du tolker ditt eget lands fortid.
Historien
er full av ironi. De russerfangene som overlevde nazismens redsler ble
nesten uten unntak utlevert til Stalins fangeleirer etter krigen. Dette skjedde
i en periode hvor nesten bare NS-folk hadde et realistisk bilde av Sovjet-staten.
Skal vi glemme dette? Vi, de "gode nordmenn", glemmer likene i dine skap,
mot at du glemmer våre?
Klüver
gleder seg til Bondelagets jubileum, hvor det skal bli vanskelig å
"fortrenge det gamle Bondepartiets bedre sider". De sidene det siktes
til er trolig den sympati for nazismen som bonde-bevegelsen hadde. En bevegelse
som delvis oppfattet sin tid som fiendtlig, og vendte seg mot ideologiske lommetyver
som tilbød respekt og aktelse, - og noen syndebukker en kunne hate. Det blir nok et
tema for både historikere og partipolitiske sluggere. Det kommer nok til å svi.
Men vi lyt tåle det.
Ivar Bakke
1 kommentar:
Interessante betraktninger.
Ja, Bondepartiet har en lite ærerik fortid med sitt nære slektskap med NS. Men som Ivar Bakke skriver: Dette var jo i stor grad en forlengelse av nasjonalromantikken på slutten av 1800-tallet. Nasjonalromantikken som legitimerte den norsk selvstendigheten handlet jo nettopp om at de gamle bondeætter i Setesdal, Sogn, Valdres og Gudbrandsdalen var de "egentlige" nordmenn, bærere av det ubesudlede norske.
Quisling (og Nansen) hadde jo drevet humanitært arbeid i Sovjet og hadde kanskje derfor et realistisk syn på kommunismen?
Uansett tror jeg det er verdt å huske at uten vår etterpåklokskap var Europa anno 1938 eller 1940 mer tvetydig enn vi kanskje er klar over. 1938: Ja Tyskland hadde underlagt seg Østterike, men fredelig. Stalin derimot drev et skrekkvelde.
Høsten 1939: Ja, Tyskland invaderte Polen, men det gjorde også Sovjet. Dessuten drev Sovjet en brutal krig mot våre venner i Finland. Så hvem var bad guy sett fra Norge årsskiftet 1939-1940? Max Manus var jo endog på vei til Finland for å kjempe mot kommunistene, noen uker senere byttet Manus så og si side. På sett og vis kan vi si at NS og de norske motstandsheltene hadde et fellestrekk: De var nasjonalister.
Legg inn en kommentar