Drømmereise og ørkenvandring

Et forsøk på en ravende, usaklig-treffende bokanmeldelse 

Steinar Løding: «Jernalderdrøm, første bok» Roman, Gyldendal 1997

Overfor geni-forklarte bøker er det ikke forfatteren som er dårlig, men du, leseren som er dum hvis du ikke blir begeistret. Slik føles det. Det er mulig at Steinar Lødings «Jernalderdrøm -første bok» besitter en epokegjørende kvalitet, men jeg våger ikke ta så hardt i. De første 200 sidene av romanen er full av historisk-leksikalske artikler og fotnoter. Det imponerer mer enn det fengsler. En selv-kommenterende åttelags roman med tre parallelle fortellinger og tosiders setninger og sølesprut-våte-skittengråe-tungebrekker-bindestreks-ord…. det er muligens moderne, men kommuniserer det, får det fram det som forfatteren har på hjertet? Løding er en lærd mann, men kan han skrive romaner? Ja, til sine sider og tider er han glimrende. Boka som helhet er det neppe.

Begynnelsen er en litterær overdose og ørkenvandring gjennom svære orddynner. De fengslende partiene underveis er strengt rasjonert. Så kommer en "normal", fortellende hoveddel som er den reneste oase, med klaser av de lekreste skrivefrukter. Vi suges med på Young Oldsongs ørkenvandring, og den er virkelig spennende. En sanselig beretning; en fryser og svetter seg gjennom sidene. Oldsong er en engelsk amatørarkeolog som i 1870-årene drar til Ninive for å tyde Asubanipals leirtavler om en stor syndflod. Det skal bekrefte "den store fortellingen"; bibelens syndflod-fortelling.

Oldsong er en usikker, følsom sjel som oppdager sin rolle som representant for engelsk imperialisme. Han kvalmes over det Herre/knekt-spillet han blir en del av, han mister troen på sine oppdragsgivere, sin misjon og sin naturlige overlegenhet. Denne oppvåkningen, denne erkjennelsesreisen, er skildret med en tvingende realisme. Det formidler bokas budskap langt mer effektivt enn de innskutte digresjonene i bokas første, pratsome del.

Forfatterkommentarene kan være interessante og tidvis morsomme, men de blir vage sympatierklæringer sammenliknet med Oldsong-fortellingens mektige anskuelses-undervisning. De minner om 70-tallets hvit-mann- syndsbekjennelser på vegne av europeisk historie og kultur: upresise, generelle botsøvelser. I Oldsong-fortellingen trer den konkrete uretten og lidelsen fram, mens de abstrakte ideene bak århundrers religioner og imperier forvitrer for øynene våre.

Noe av det samme skjer i bokas første del, hvor en kommenterende forteller skildrer et gresk tilbaketog på 400-tallet før Kristus, nedtegnet av Xenofon. Vi får se avstanden mellom Xenofons høystemte skrivestil og det han faktisk opplever (men tier om), det unevnelige konkrete som spotter hans ha-stemte stortaleri på vegne av makten. Fortelleren sitter på Kreta og leser fagbøker. Han har, som ventelig kan være i en norsk roman, sitt private havari å fortelle om og et henimot ordløst forhold til en kvinne. Det er kanskje ikke her Løding er på sitt beste eller mest nyskapende, selv om det fortelles via fotnoter.

Løding skriver ikke enkelt. Men det går an å skjønne det han sier, det er mer ordrikt enn vanskelig. Lødings messende, intense form kan virke både søkt og maniert. Eller også - når det fungerer - dypt fascinerende, som skapt for sitt ærende. Derfor mitt tvesinn. Det skal virkelig innhold til for å forsvare en slik dvelende, langsom form hvor leseren stadig må vente på at fortelleren skal vimse seg tilbake til det han akkurat holdt på å si. Å dikte er også å fortette (verdichten), kutte ut det uvesentlige. Et par hundre færre sider hadde ikke vært noen ulykke. Men så begynner en kanskje å nyte denne langsomheten; slutter å rase videre for å komme til poenget, rusler i stedet med seg alle poengene.

For meg kommer redningen når arkeologen Young Oldsong umerkelig overtar fortellerstafetten. Hans reise i 1870 til vår sivilisasjons vugge og hans tvil på denne sivilisasjonens mening - det ble for meg et litterært høydepunkt på flere hundre sider. Det er vevd sammen med bokas øvrige tematikk og den raffinerte komposisjonen som bærer den. En får lyst å slå seg litt løs etter å ha lest Lødings sprelske innfall, kanskje gi en slags ide om boka ved å etterape dens setningsbygning: 


Du må være våken og høre etter; etter hvert fremkaller Lødings strøm av assosiasjoner, refleksjoner og slagg minst tre ulike historier som langsomt, gjennom fryktelig lange setninger avbrutt av innskutte bisetninger og springende assosiasjoner, tålmodighetsslitende langsomt trer fram til et slags bilde, akkurat som denne bulimiske setningen bare meget langsomt og gjennom anstrengelser lar seg avlure en slags mening, - det får du som kompetent avisleser bedømme hvis redaksjonen tillater et slikt eksperiment - der er i det hele tatt verd å tenke over at denne geni-forklarte forfatteren bruker et språk som får G.H.Brundtlands talestrøm til i sammenlikning å virke forbilledlig enkel, uten at hun dermed er «lapidarisk tydelig» som Carl von Ossietzky sa det i sin forsvarstale for den tyske domstolen i Weimar-republikkens siste dager; han stod anklaget for å ha hånet soldatæren ved å trykke Kurt Tucholskys tekst hvor det het at «soldater er mordere», og han påpekte rolig at det finnes en århundrelang tradisjon som «har betjent seg av et lapidarisk tydelig språk», som har kalt krigens håndverk for mord, og det slår meg mens jeg former denne ravende, uforståelige setningen, at kanskje er det sånne langsomme, krevende forfattere som i lengden framstår som tydelige, vesentlige og presise i sin beskrivelse av samtiden, til tross for sine ørsmå opplag og verbale piggtråd-sperringer av henholdsvis «tidsskrifttysk» og kilometerlange punktumfrie perioder - mens de som den gang var på alles lepper av forfattere og redaktører og påkostede jobbsøkere til det internasjonale meritokratiet - at de rett og slett snakket bambus og fortettet tåke på en grei og lettfattelig måte [Hvem er de tykke og hvem er de smale, hvem har i lengden noe å komme med ? Der skal en ikke dømme etter utseende. Kanskje burde Løding skrevet en enda smalere bok, målt i centimeter. Men du milde propell for en ordkunstner, vittig hund og bydende moral-filosof som stundom titter fram mellom dette strengt regisserte kaoset. Jeg burde forresten ikke herme etter Lødings roman, huff, dette ble en pratsom og selvopptatt tekst som ikke holder seg til saken, mine saklige og beskjedne kolleger kommer til å flå meg (saken er den at Lødings tekst delvis kan være nettopp slik, og egne feil er det jeg har minst tålmodighet med hos andre), - det får holde med dette her, enda jeg ikke har skrevet en eneste fotnote. Nå kommer haiene på desken og kutter meg i biter bakfr…er denne hakeparentesen for lang for lang ?] Ja.

Løding har voldt meg møye, men det var så avgjort møyen verdt. Mer tør jeg ikke si. Dette får være mer enn nok.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Her, i denne verdenen.

Det hender ganske ofte at folk i Bodø spør hvor jeg kommer fra. Når jeg så forteller det, kommer det gjerne et oppfølgingsspørsmål: Reiser du ofte tilbake til Steigen? Det er jo så pent der!

Ja det er pent der. Og jeg er knyttet til stedet av tusen minner. Men nei, jeg reiser ikke ofte tilbake. Den vanligste anledningen er at noen skal begraves. Når jeg først er der, pleier jeg å gi meg selv et par dager for å oppsøke folk som det er godt å se igjen. Men å være der gjør meg urolig og opprevet, selv om venner og eks-naboer er rørende i sin vennlige interesse og gjør alt de kan for at jeg skal føle meg som hjemme.

Hvordan går det med deg, spør vi hverandre. Sånn på ordentlig. Ordene vokser seg litt store og fremmede i munnen når en plutselig skal gjøre opp en slags status over ens egen tilværelse. Vi synes vel stort sett det går oss vel, det er ikke det. Men begge parter føler samtidig på hvor annerledes spørsmålet lyder nå enn når vi før i verden traff hverandre og i farten spurte ‘kor det går?’ Og at vi er blitt litt fremmede for dem vi var. Det er ikke de samme to som nå står der og snakker litt keitete sammen. Og det som man før ikke trengte å forklare gir en nå opp å forklare. You wouldn’t know.

Sneier praten innom et felles minne blir det som å betrakte et litt gulnet bilde fra den gang. De tusen små forandringene i tidens løp gjør oss merkelig fremmede for personene på bildet. Tenk det der er oss… var oss den gangen. Frozen in time, et annet sted i livet. Ansiktene våre har eldes siden den gang. Vi må anstrenge oss for å huske hvordan det var og hva det var, alt det viktige som vi balte med og stod i. Og selv om jeg er den som har gjort oppbrudd og reist, innbiller jeg meg ikke at den verden jeg forlot har stått i stille. Eller burde ha gjort det. Den gjør noe med oss, tiden, hele tiden. Det finnes intet sted der tiden har stått stille, uansett hvor inderlig vi måtte forbanne tidens elv.  

Så jeg kommer aldri utenom denne lett klaustrofobiske melankolien som hjemsøker meg ved slike anledninger. Å være på Engeløya er som å bli vist rundt av en vennlig familie som har gjort huset du vokste opp i til sitt eget. Bare se deg rundt, du. Gå gjerne de trinn som kroppen din fortsatt kjenner som i søvne. Det er der alt sammen, med små forandringer. Men ingen ting er som før. Veggene presser seg taust og tett rundt deg: Hva gjør du her, egentlig? Hva har du her å gjøre?

Marhta Nussbaum skriver klokt om våre følelser, hvordan de er bundet sammen til vår forståelse av vår plass i verden. Hun beskriver tapserfaringer, sorgen over miste noen man er glad i, hvordan vi «ser den personen vi har mistet som en bestanddel av verdens landskap, og avskyr synet av en verden hvor denne delen er blitt borte.»* Jeg skal ikke trette noen ved å liste opp hva eller hvem det er jeg savner, det en gang så umistelige. Det som jeg i en slags barnetro mente utgjorde forskjellen mellom et sted man tilfeldigvis bor og stedet hvor man hører til i denne verden. Det skal forbli en uforståelig og uoversettelig taus monolog uten tilhørere. De som fortsatt bor på stedet lever sine egne daglige liv, for det meste i presens, heldigvis. Jeg vil ikke redusere dem til rekvisitter i mitt museum. Helst vil jeg treffe dem på det som nå er blitt min hjemmebane, og ikke i dette landskapet av skrømt. It’s not about you, Steigen. Men følelsen av ikke å høre til, å være en fremmed gjest, er ganske beklemmende. Dette handler mer om egne demoner enn om sannheten om hvordan det er å bo der. Det skal jeg ikke uttale meg noe om.

 «Går du her og trør og e berre fin mann på blanke formiddagen?» ville de gamle ha sagt om de hadde sett meg nå. Ja jeg gjør så, svarer jeg inni meg. Ingen kjeledress i dag. Eller olje under fingerneglene. 

Nabolaget her er fullt av skrømt,

Aldri flytta herfra, jeg har rømt.

E trur ikkje på skrømt, kunne folk si i foreldregenerasjonen min. I second that, tenker jeg inni meg på et språk som ville gjort meg til en fremmed for dem. Sånn raver jeg videre i min assosiasjonsdrevne tause monolog med fedreåndene.

Men en bør ikke fortape seg i fortiden, bli en minnenes melankoholiker. Det er ti år siden jeg dro nå. Og de viktigste tapserfaringene lå bak meg før jeg dro. Selve reisen var bare en følge av deres nådeløst konsekvente logikk. Jeg var allerede på vei til å bli en forhenværende, et gjenferd iført gamle kostymer fra et forgangent teaterstykke som tiden selv hadde tatt av plakaten. Jeg trodde livet i store trekk var over sånn for min egen del. At den tiden som måtte gjenstå ikke hadde flere harde pakker til meg.

Og så fikk jeg et helt nytt liv i gave. Jeg er irriterende fornøyd og tilfreds med min tilværelse. Skulle jeg beskrive den vil det bare høres ut som skryt, så det skal jeg spare dere for. Men dette er mitt forsøk på å forstå noe jeg innbiller meg er et allment fenomen: hvorfor så mange av oss er så ambivalente når vi er på ferie i vår barndoms dal, hvorfor vi kjenner et blaff av lettelse når vi etterpå kommer tilbake til hverdagen.

«Du har jo minnene», sier noen, som om de vil trøste meg. Ja, jo. Før et brudd eller oppbrudd gjør det godt å se tilbake på gode minner sammen med dem en er glad i. Men når noe har gått i stykker er det de gode minnene som gjør mest vondt. Fordi det aldri mer kan bli snakk om å skape nye.

     «There is no pain so great as the memory of joy in present grief.»         Aeschylus

De gode stundene i fortiden var som løfter om en bedre og lykkeligere framtid, sammen. Men det blir det ikke noe av. Stykket du spilte er tatt av plakaten og det blir ingen ekstraforestilling. Og det ante du ikke den gang, i lykkens tankeløse øyeblikk. Jeg gjorde i alle fall ikke det. Trodde jeg det skulle vare evig?

Som forfatteren Taiye Selasi sier i en TED-forelesning: 

«Kanskje det største problemet ved å komme fra et sted er myten om å vende tilbake til det. Jeg blir ofte spurt om jeg har planer om å vende tilbake til Ghana. Jeg reiser til Accra hvert år, men jeg kan ikke «vende tilbake» til Ghana. Det er ikke fordi jeg ikke var født der. Min far kan heller ikke vende tilbake. Landet jeg ble født i… det landet eksisterer ikke lenger. Vi kan aldri dra tilbake til et sted og finne det igjen presist som da vi forlot det. Noe vil alltids ha forandret seg. Mest av alt oss selv. Mennesker.»  

Fortsatt trigger sanseinntrykk de mest usaklige minner. Som et arkiv som blir styrt av ren kaleidoskopisk slump. Random Access Memory. Det har jeg ingen kontroll over. Men min bevisste vilje og tanke sier: bli ikke mentalt hjemmeværende i det forlatte gamlelandet, bo i alle de kostbare øyeblikkene ditt nye liv består av. Her, i denne verdenen. 

*Martha C. Nussbaum. Upheavals of Thought: The Intelligence of Emotions (Kindle Location 843)

By The Bonnie Banks O' Loch Lomond

Jeg hører på lydbøker mens jeg går i et vakkert skotsk landskap, The West Highland Way. Over runde, myke fjellsider og gjennom irrgrønn urskog der trær som faller i stormer ingen lenger kan huske får bli liggende urørte, som påminnelser. 

Jeg tenker ofte på det med å eldes. En erfaring som mange skjønnlitterære forfattere kretser rundt. Lydbøkene jeg lytter til blir en slags reisefører inn i et landskap som er vanskelig å forestille seg før en kommer dit selv. Selv for oss som har vært lenge underveis tar hver alder en til et nytt sted som en aldri har sett før. 

Dagsetappene er fra 20 til 30 km. Korte nok til at utrente ungdommer og middelaldrende par klarer strabasene, og lange nok til at en blir pinlig klar over sine føtter og skuldre, påminnet om ens sårbarhet for tørst og sult, sol og regn. Det er godt å merke at kroppen fortsatt fungerer, å kunne legge ut på ny frisk etter en god natts søvn.  

Og disse rent kroppslige sanseerfaringene, som ikke lenger inngår i dagliglivet for slike som meg, kommer også til meg som erindringer. Kroppen husker. Og jeg driver i tankene tilbake til min barndoms fjerne verden hvor det fantes ord som beskrev erfaringer som alle kjente, selv om ingen av oss kjente til ord som fjellsko eller fritidsklær eller treningsstudio. Å være hungrig eller utfaren var slike ord de gamle kunne bruke etter en dag på slåttmarka. Jeg hadde glemt både ordene og innebyrden av dem. Slike sanseerfaringer fikk vel alle som vokste opp på en gård med seg. Å slite en hardt sammenfiltret dunge med vått gras fra hverandre og henge det opp på hesja. Eller å presse høyet opp under takblekket på låven slik at en fikk plass til alt. Å gå timevis og lete etter kviger i utmarka. I gummistøvler, rimeligvis, sånn at en ikke ble våt. I løpet av denne uka har jeg gått 150 kilometer gjennom villmarka uten så mye som å få søle på vandreskoene mine. Stiene er velpreparerte og godt merkede, og det gjør det å forsere et til dels vilt landskap til en ganske monden affære. Jeg legger til ordene utfaren, slåttmarka, takblekket og kviger i Words rikholdige ordbok. Den er kanskje bedre på nye navn og begrep enn gamle og utdaterte.

Selvsagt kunne folk også den gang bli slitne og tørste når de var ute i naturen så å si i embeds medfør. I alle fall ble jeg det da jeg som gutt fikk med meg slutten på en livsform som nå ikke lenger finnes i vår del av verden. Den gjennomvarme, søvnige trøttheten kommer til deg som strofene i en sang du ikke har hørt på evigheter. Men det er altså slike strabaser folk i dag betaler i dyre dommer for å oppleve. Jeg også. Det som man før gjorde fordi man måtte. Det er noe nytt. 

Og så den gode følelsen i kroppen etterpå, som jeg i skrivende stund merker et blaff av erindring ved. Når en var ferdig, når fôret var i hus, når alle dyrene var på bås, når vi hadde klart det i år også, sammen. Det er slikt som noen på min alder og over et visst melankoholnivå kan falle litt i staver over å minnes, men aldri helt uten et nykternt blaff av lettelse over at de tider er forbi.

Her sitter jeg i mitt private rom på den skotske landsbygda og skriver. Nedenunder hører jeg lyder fra kjøkkenet, innehaveren av stedets Bed & Breakfast steller i stand kveldsmat til gjestene. Vi trasker ikke rundt i gummistøvler, vi har dyre fjellsko. Vi har ikke på oss oransje oljehyre når det regner, men henter fram fra sekken lette, impregnerte regnklær som puster. Fritidsklær. Utstyr. Vi synes vi har vært flinke når vi har gått et par mil og nytt utsikten. Bagasjen blir fraktet. En kan bestille ferdig nistepakke. Vi har dusj og hviler ut i nyoppredde senger. Jeg føler meg som Jeppe i baronens seng. Vi nyter en øl i stedets bar hvor en kan konversere med andre vandre-turister fra mange land. Vi er slitne og sultne og lykkelige på ordentlig. Vi er bloody tourists som smilende kvitrer i vei i vår vennlige anelsesløshet. Men dette er jo på liksom, sier mitt gamle lutheranske bondehode. 

Det er for oss de har bygget denne vandreveien som knytter sammen alle disse tidligere attergløymene rundt Loch Lomond. Det er vi som har gjort dem posh. I dag ankommer et fransk filmteam Kinlochleven. De lurte på om de kunne få servert frokost ekstra tidlig fordi de ville filme soloppgangen. «Den finner sted ca. 3:30», forklarte en av de ansatte lattermildt.

Tigersvans

I flere av gjestehusene vi var innom så jeg tigersvanser hengt opp som pynt på veggene. Lurer på hvor mange av de unge gjestene som ante hva de en gang ble brukt til.  

Turisme er naturligvis organisert kitsch. Presentasjonen av det stedegne og opprinnelige har preg av museum og tidsreise med alle modernitetens velsignelser trygt i behold. Og det er i liten grad et møte med de livsformer som faktisk ville være representativt for det lokale. Det er jo oftest til forveksling likt turistenes egne moderne liv. 

Men takke seg til litt velsmurt tradisjons- og ekthetsindustri som gir penger og nye arbeidsplasser i de små landsbyene vi ankommer. Det er sånne som oss som gjør at en fortsatt kan treffe unge mennesker som serverer oss og gjør rent etter oss. Noen er fra stedene vi vandrer gjennom, og uten turismen hadde de måttet søke seg jobb andre steder. Mange er sesongarbeidere fra andre europeiske land. Vi er på vei sammen og hver for oss, men vi reiser ikke alle på samme klasse. Jeg befinner meg i the leisure class. I mange år var jeg en av dem som var bufast på et sted der folk stakk innom. Tenk å kunne bo sånn, sa de begeistret. Nå har jeg blitt anvist en ny rolle. Jeg kan reise og bruke dagene as I please. Er alt dette til meg, tenker jeg. Det er visst det. Jeg nyter det mens jeg kan. Es ist noch nicht aller Tage Abend.

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det gav mig lång vandring  
För så trötta føtter
Jag gick genom städer
Genom djupa vatten
Över stränder, berg, i Öknar och på slättland
Hem till ditt hus och dina Gröna ängar

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

  

Den borgerlige presse og fascismen

Gjensyn med et knust glasshus. 

(Kronikk Nationen 10.november-1999)


Hvordan så den borgerlige presse på Hitler og nazismen ? Følgende sitat kan sies å være representativt for høyrepressen: "Han har slått kommunistene med deres egne midler - terror mot terror. Men i så måte har vi ingen medlidenhet med dem.(..)Nazismen er det logiske og naturnødvendige svar på marxismen. Og for så vidt kan Hitler ha rett i at Europa burde være ham taknemlig for hans kamp mot kommunismen - hvordan så dommen om han ellers måtte falle ut." (Aftenposten 9.3.1933)

I ettertid må en nok si at dommen falt strengt ut. Over Hitler, og over de som støttet ham. Det skyldes vel i første rekke at nordmenn senere ved selvsyn fikk erfare hva et fascistisk diktatur er. De mange liknende blamasjer i norsk presse etter krigen vekker langt fra samme reaksjon. (Hvor mange husker Morgenbladets støtte til Pinochet?) Historien legger mange føringer for vår samtid. I Sverige har rasistene det enklere enn sine norske kolleger; der går nasjonalisme og rasisme fortsatt hånd i hånd. Norske fremmedhatere strever med å unngå assosiasjonsrekken høyreradikalisme - rasisme - NS - landssvik. De tyr derfor til tåpeligheter av typen "vi slåss mot fremmedåk under krigen, nå er det muslimene som vil ta makten". Det lyder hjelpeløst gjennomskuelig.

Derimot har Aftenposten i forbløffende grad lyktes med sitt revisjonistiske prosjekt: Å framstille Høyre som et parti som i 30-åra "urokkelig holdt fast ved" demokratisk prinsippfasthet og hadde en forutseende utenrikspolitikk - i motsetning til Arbeiderpartiet, som leflet med Moskva og ødela forsvaret. Spaltene i Aftenposten har vært lukket for dem som ønsket å ta til motmæle mot denne formen for nytale.

Og etterkrigstidens sikkerhetspolitiske debatt er blitt forpøblet av beskyldninger om "München-politikk" - fra de samme aviser som den gang støttet Chamberlain og tok avstand fra Carl J. Hambro. I 30-åra var Høyre nemlig velsignet med en jødisk kosmopolitt som partileder. Hans uforsonlige antinazisme bragte ham på kant med sitt eget parti. Det var heldigvis ingen der som kunne gjøre ham rangen stridig, noe vi alle skal være glade for. Uten Hambro hadde høyrepressen neppe kunnet framføre sin maskerade etter krigen. "Hambro stod alene den gang" heter det gjerne der i gården, når jubileumsartiklene om München-forliket skal skrives. "Man må kunne lyve med sannheten" sa Goebbels. Hambro stod alene i sitt egen parti, tenker jeg vi sier, - og sammen med bl.a. hele Arbeiderpressen.

Nå har Tormod Valaker skrevet en bok som, hvis den hadde kommet for 15 år siden, ville skapt et visst oppstyr. Hans gjennomgang av de viktigste borgerlige avisene er bredere og mer samlende enn tidligere framstillinger. Sluttkapitlene gjør et fortjenstfullt forsøk på å forstå de holdninger som resten av boken dokumenterer. Angsten for kommunismen nevnes; den var reell og langt fra uforståelig, selv om den også ble misbrukt til å forsvare fascistiske kupp mot lovlig valgte regjeringer - gjerne omtalt som "de røde". Den eneste feil jeg i farten fant, var en manglende tilleggsopplysning om Ronald Fangen: Han ble ikke spurt om å delta i protesten mot Knut Hamsuns famøse angrep på KZ-fangen Carl von Ossietzky. Antinazisten Fangen får i boka en betimelig oppreisning fra tidligere framstillinger ( senest N.J.Ringdal i "Norsk Krigsleksikon") Det samme gjelder Fredrik Ramm. Boka viser konsolideringen av den tverrpolitiske folkefronten mot diktaturene som vi senere gjenfinner i holdningskampen under krigen - den hadde også mange borgerlige deltakere.

Hva blir så dommen over de ulike avisene ? Dagbladet så og advarte hele veien mot nazismens farer, den hadde et forpliktende demokratisk-humanistisk idégrunnlag som i dag setter en krevende standard å måle seg mot. Morgenbladet fant langsomt fram til en mer kritisk holdning til det tyske diktaturet, en nyanseforskjell fra Aftenposten som også viste seg under okkupasjonen. Høyre-avisene klarte dårlig å skjule sin begeistring for den tyske utgaven av nazismen, selv om de "socialistiske" delene av programmet stred mot deres liberalistiske politikk. Derimot ble NS, som angrep "borgerlig la-skure-politikk", bekjempet som en hjemlig splitter av den borgerlige "blokk mot socialismen". Bondepartiets avis, Nationen, gjorde ingen forsøk på å skjule sin støtte til nazistene. Sammenliknet med høyrepressens subtile fortielse og fordreining av fakta, blir dens åpenhjertighet nesten forfriskende i sitt barbari. Nationen var aktivistisk pro-nazi, og Bondepartiet hadde ingen ledere til å mildne dette tvers gjennom reaksjonære inntrykket. (Hvis dagens Senterparti skal kunne avvise demagogiske sammenlikninger med 30-tallets parti, så bør fortiden åpent innrømmes. Det er ingen behagelig, men en nødvendig vei å gå.)

Boka har i første rekke konsentrert seg om de redaksjonelle kommentarene. Like fascinerende er det å se hvordan nyhetsstoffet ble presentert, for ikke å si regissert. Det hersket også streng sensur i debattspaltene, men litteraturanmelderne fikk visse friheter i å avvike fra den smale, redaksjonelle linje.

Forfatteren sveiper også overflatisk innom Chamberlains appeasement -politikk, uten å yte det kompliserte tema rettferdighet. Det var flere aktverdige grunner for å støtte Chamberlain, noe som i ettertid er blitt glemt. Et par andre tema synes jeg også blir ufullstendig belyst: De utbredte sosialdarwinistiske holdningene omkring "racespørsmålet". Det var langt fra bare et borgerlig domene. Selv om antisemittismen bare gjenfinnes i de borgerlige avisene, så er tanken om en statlig utluking av "dårlige arvebærere" fyldig representert i den sosialistiske leir - noe som også preget norsk etterkrigstid. Kontakten mellom ytterfløyene avspeiler seg også i kulturradikalernes fascinasjon for det "naturlige" menneske, løst fra alle sivilisatoriske hemninger. Det tangerer høyst ufrivillig fascismens amoralske "vitalisme".

Alt i alt er det et uhyggelig tiår som boka dokumenterer. Avisene, delvis med unntak av Dagbladet, er stort sett lukket for åpen debatt. Det hersket i langt større grad en konsekvent redaksjonell linje (a la Klassekampen), dagens pluralitet i innfallsvinkler og synspunkt er omtrent fraværende. Den polariserte situasjonen - som en vanskelig kunne stille seg nøytral overfor - forklarer noe av den voldsomme kampanjeprosaen som preger både nyheter og kommentarer. 

Målt mot journalistiske ideal om åpenhet og evne til å gjengi motparten korrekt, kommer avisene dårlig ut. Dette er forresten et bilde som til dels gjentok seg under den kalde krigen, om enn i mindre ekstrem grad. Helt fram til kommunismens sammenbrudd har det eksistert en viss kontinuitet i mellomkrigstidens fronter, selv om de fleste aktørene nærmet seg det politiske sentrum. Det er den historiske avslutningen av denne ensidige inndelingen mellom kommunistisk versus antikommunistisk som gjør at vi i dag kanskje kan omtale den borgerlige pressens knefall for nazismen uten å samtidig måtte "balansere" framstillingen ved å liste opp venstresidens skjelett i skapene. Høyrepressens skarpeste kritiker, Einar Woxen, sammenliknet tanken om å møte kommunistisk propaganda med Hitler-vennlig motpropaganda som et forsøk på å utdrive djevelen med Beelzebub - "det er efter sikker autoritet et utjenlig middel". Her ligger det, for å bruke Aftenpostens favorittuttrykk, en viktig historisk lærdom.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Jammer fra elfenbenstårnet.

                                              


Arthur Schopenhauer: Om det gode og det slette.
Oversatt av Sverre Dahl. Pax forlag, 1997

Aldri er diktere og tenkere mer konvensjonelle og uoriginale enn når de gir seg til å beklage sin samtids slette smak. Schopenhauers bok Parerga und Paralipomena, som «Om det gode og slette» er utdrag fra, kom ut i 1851. Blant mye klokt og sant, finnes også en temmelig udestillert forakt for massen. En lett komisk visshet om at når jeg selv ikke høster den ære og berømmelse som min storhet fortjener, så er det fordi tiden bare langsomt anerkjenner de nyskapende og store, men øyeblikkelig omfavner det slette og platte.

«For en forfatters virkeevne er først og fremst betinget av at han oppnår det ry at man må lese ham. Men dette ry vil hundrevis av uverdige raskt oppnå ved hjelp av kunststykker, tilfeldigheter og valgt slektskap, mens derimot en verdig bare langsomt og sent vil oppnå det. De førstnevnte har nemlig venner - for pakk forekommer alltid i mengder og holder tett sammen. Men de verdige har bare fiender, for åndelig overlegenhet er det mest forhatte i verden.. »

Schopenhauer oppnådde omsider et visst ry, innenfor gruppen av forfattere o.a. kunstnere fant slike tanker nesten øyeblikkelig resonans. For å sitere H.M.Enzensberger: «Elevene hengte seg på han, etteraperne, fans, og alle benektet at de tilhørte det profane folk, de betraktet det som en fornærmelse om noe sa dem rett opp i ansiktet at de var helt normale mennesker.»

Kort sagt, det vrimlet ganske snart av miskjente geni som kunne sin Schopenhauer, og som i likhet med denne oppfattet anerkjennelse fra «den jevne mann» som et sikkert tegn på lav kvalitet. En av de paradoksale følger av mangelen på originalitet og innhold, er den desperate jakten etter å sjokkere og være ukonvensjonell. Det har ofte virket som et varemerke på samtidens mest døgnflueaktige kunst.

Også i politikkens verden løp slike elitiske forestillinger parallelt med bestrebelser på alfabetisering og opplysning. Det dannede borgerskap var ofte i tvil om det var noen vits i å plage « de ukyndige masser» med stemmerett og politisk ansvar. Og Lenin var på sin side alltid klar over at «sosialismens idé bare kan bibringes massene ovenfra» Bildet av folk flest som manipulerte offer for reklame og kitsch er ingen nyhet i bøker fra Pax Forlags side, men her har man altså valgt å utgi en av klassikerne, en som ikke er begrenset av falsk eller ekte beskjedenhet.

Blir så forfatterens eget verk stående for sin strenge standard ? I følge rentenisten Schopenhauer, er jeg pr definisjon uegnet for å bedømme slikt, ettersom jeg skriver for honorar fra avisen. En anerkjennelse blir følgelig et tvetydig stempel, skal en tro forfatteren. Men det skal en jo ikke alltid. Jeg vil fremheve de mange krasse, men ofte treffende utfall mot dårlig og uklar stil. For Schopenhauers blikk nytter det ikke å innhylle det uklart tenkte i vage formuleringer. Han kritiserer også - en uvane jeg herved eksemplifiserer - skikken med å bryte opp tankerekker med innskutte bisetninger. Dessuten klager han over det tyske skriftspråkets hang til lange setninger hvor en ikke får begrep om hva det dreier seg om før i siste del. En må bruke hukommelsen før en kan anvende forstanden. En kan kanskje si at Schopenhauers kritikk er blitt tatt mer alvorlig innenfor journalistikken enn hos den akademiske litteratur, hvor nesten alle de lyter han kritiserer kan påtreffes daglig.

Det er mye vanskeligere å formulere seg knapt og klart enn innviklet og langdrygt. Det burde under ingen omstendigheter gi noen slags prestisje å formulere seg kronglete. Schopenhauers stilistiske idealer burde jeg og mange andre ta ad notam. Hans hudfletting av språklig slurv er ikke bare grettent pedanteri, det er omsorg for det presise, klare språk. Hva kritikken av forholdene innenfor akademia angår, så er det jo fristende for en lekmann å si seg enig:

Det virker unektelig som om det er langt mellom de selvstendig kritisk vurderende, og ganske tett med etterplaprere. Kritikken av de intellektuelle, som er så vanlig her i landet, kan ikke bare avfeies som en forakt for alt som ikke er umiddelbart, praktisk nyttig. Det er nettopp mote-tenkningen innenfor den snakkende klasse både Schopenhauer og folk flest (uffda) reagerer på, mangelen på selvstendighet og ubestikkelighet.

Schopenhauer, som altså ikke skriver for «skreddere og skomakere», må finne seg i en anerkjennelse fra en bonde uten gymnas. Naturligvis har han mye rett i sin dystre beskrivelse. Mye forandrer seg lite, her i verden. Det er virkelig forskjell mellom ulike nivå, det er mye vanegjengeri, feighet og klikkvesen som enhver stor fornyer vil støte mot, før anerkjennelsen omsider ikke er til å unngå. Men jeg vil bare understreke at en tenker eller forfatters storhet og originalitet ikke på noen måte er proporsjonal med den forakt han måtte øse ut over sin samtid. «Snarere tvert imot», som det het i Dusteforbundet.

Ivar Bakke


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Et spørsmål om perspektiv

Kontrastene i livet er noe som har slått meg, as time goes by. Hvordan samme person eller samme sted kan ta seg utrolig forskjellig ut, avhengig av hvor en befinner seg i livet. Erindringen har lagt noen av bildene i mitt hode i et varmt sollys. Noen portretter er blitt blasse og utydelige, mens andre trer fram med detaljer jeg aldri før hadde lagt merke til.  

Hva er sannheten om de steder og veier jeg har gått. Og hvem var de egentlig, de få og viktige som formet mitt bilde av hva en kan frykte og hva en tør håpe på i møte med andre. Og hvilket bilde etterlot jeg selv dem jeg møtte på min vei? Hva er det sanne bildet av oss, det som blir stående når alle slør av løgner, forstillelse og disse alt for mange ting man ville blir tært bort av tiden. Det skal du ikke få vite hos meg, sier folk i bygda jeg kommer fra. De som måtte tenke over slike ting hadde i hvert fall stort sett lært å holde tann for tunge. Å bli for filosofisk var en blottstillelse, en frivolitet som var forbeholdt unger, vekkelsespredikanter og fulle folk. Ingen vits i å spekulere over spørsmål det ikke finnes svar på. Det var slikt folk ble gale av. 

De fleste slike fordommer og munnhell har noen støttemurer av empiri å lene seg mot. Det er faktisk liten vits i å fortape seg i alt som ikke ble som en håpet, alt det en ikke kan gjøre noe ved. En kan til en viss grad velge hvordan en vil se på fortiden, hvilke erfaringer som får makt til å definere bildet av hvem vi er og hva en kan håpe på. Det er langt på vei et spørsmål om perspektiv. Noen dager ser vi bare vrangsiden av tiden og menneskene. Når dagene er onde og mørke øyner vi bare det smålige, fryktsomme og karrige. Da holder de fleste skjoldet høyt og munnen lukket. Å være vennlig blir en modig handling. 

Andre ganger er det lett å være generøs. Fordi en vet at en tilhører de heldige som har fått så mangt i livet som andre bare kjenner gjennom bittert savn. Og en er sterk og tenker at livet ville det godt med en. Skulle en så ikke dele av sin overflod, gi av det man selv har fått i gave? 
Jeg kommer i tanker om dette og mangt annet mens jeg reiser med hurtigruta sørover til Bodø, gjennom nordlandssommerens evige dag og et landskap som fortsatt kan ta pusten fra en med sin skjønnhet. På nordovertur så de samme stedene ganske annerledes ut. Jeg kommer i snakk med et ektepar fra Tyskland. Hun jobbet i hjemmesykepleien. På sin besøksrunde hos en demens-pasient hadde hun nevnt at hun hadde tenkt seg på sin første reise med hurtigruta, men hun visste ikke om hun kunne ta seg råd. Da sa mannen i huset hun besøkte: Reis, ta deg råd! Se på oss, vi hadde samme drøm og hadde allerede spart til halve reisen. Så ble min kone syk og jeg må være her og pleie henne resten av hennes dager. Ta mange bilder av reisen vi aldri fikk og vis dem til meg når du kommer tilbake. 

Noe kan bli for sent. Og ingen ting varer evig. Aller minst møter med mennesker. Støvet og glemselen legger seg over mangt, både det fryktelige og frydefulle. Heldigvis og dessverre. Men noen slike møter bør en pusse støvet av og holde fram mot lyset. 

 

Ofte når jeg tenker tilbake på noen av dem jeg har møtt forsøker jeg å dreie på minnene slik at jeg kan betrakte deres ansiktstrekk i et forsonlig lys. Med alderen faller det meg lettere. Mange kan ikke lenger gjøre meg vondt. Jeg blir vár trekk jeg tidligere ikke la merke til. Kanskje er det bare sentimentalt. Kanskje er det bare kveldssola som gjør meg blind for det det heslige og farlige. Det bør også sees og tas hensyn til. Både i det private og det kollektive. Fordi en kan skjære seg til blods på det hensynsløst skarpe og harde. Slik jeg selv har gitt andre sår og arr i livet. Slik vi uten å ville det kan bli hverandres fangevoktere. Men håpet er at vi ikke mister håpet, mulighetssansen, ikke taper av syne skjønnheten hos dem vi minnes og dem vi skal møte. Den er der, like sann som alt det vrange og vanskelige som får oss til å ville se en annen vei. 



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

"nisjissjin !"

Jeg falt litt i staver over denne 20 år gamle teksten. Slik kunne altså verden fortone seg da jeg var bonde i Steigen i det herrens år 1997:

I vinter har kyrne mine blitt foret av både tyske og russiske oppvartere, uten at det i påviselig grad influerte på appetitt eller avdrått. Det kan skyldes at de fra før av er vant med å bli tiltalt på fremmede tungemål. Jeg bruker kun korte, lettfattelige beskjeder. Kyrne har store problemer med å skjønne hva jeg mener når de skal på beite, derfor gjentar jeg beskjeden på norsk, tysk og russisk: "Sett i gang, kom igjen, los, davai !" (i mer krevende tilfelle ispedd nordnorske hjelpeverb) Det kan ofte være vanskelig å forstå det folk sier – ikke bare for kyr.

Steigen kommune har * se fotnote nederst                                       et utstrakt samarbeide med den russiske kommunen Podporozje. 
I den forbindelse har vi hatt besøk av flere russiske bønder. Jeg fikk ansvaret for to av dem, Sergej og Jevgenij.
På en blanding av neandertal-engelsk, kroppsspråk, 10 halvrussiske ord og en helflaske vodka, kom vi i forbløffende grad til forståelse, selv uten tolk. De fikk besøke noen av gårdene som kan tenkes å være liv laga for neste generasjon, og så vår egen da. De vekslet trolig mellom å føle seg inspirert og nedslått - ja kanskje ydmyket av det de så. Sergej drev med 4 kyr, Jevgenij hadde 10. De hadde begge tidligere jobbet på kollektivbruk, nå var de rykket tilbake til start, omtrent på det stadium mine foreldre var for 30 år siden. "Your farm is our dream !" sa de.

Et besøk innom landbrukskontoret bidro muligens til en viss nøkternhet. I 1980 var det 247 bruk i kommunen, i 97 er tallet 140.* I 94 var det 2330 sau her, nå er tallet nede på 1248. I følge de mange som tenker på å avvikle, skyldes det nedsatt lønnsomhet og store rovdyr-tap. I følge Steinar Lem blir 90% av sauene drept i trafikken. Han synes det er hyklersk å klage over rovdyrtap. Men russerne skjønte hva vi snakket om. Mange melkebruk blir nedlagt når neste tyngre vedlikehold ikke kan utsettes lenger, de ble rustet opp under den grønne bølgen for 20 år siden. Russerne spøkte med at de ville komme hit og overta, de skulle kunne leve godt av dem. 

                                           I 1980 var det 247 bruk i kommunen, i 97 er tallet 140.                                                                                                                                      De aktuelle tallene fra 2017 er 76 bruk totalt, hvorav 47 er aktive husdyrbrukere, en nedgang på 80 % fra 1980.

Min virtuositet i svartsyn for norske bønder kompenseres delvis av min optimisme på russernes vegne. Et av deres ordtak lyder: "Vi skal begrave dere". Det er den nye generasjons ordtak. Våre velutstyrte gårder er et historisk og politisk unntak fra regelen om vår "normale" rolle som bonden på sjakkbrettet. Tanken om at bønder skulle ha tilnærmet samme velferd som vanlige folk – tanken om økonomisk rettferdighet overhodet - er under sterkt press. Vår rolle som stats-lønnede vaktmestere med sikker mat som viktig biprodukt er snart over. Snart kommer tiden for fattige bønder i Øst-Europa og Russland. I slutten av forrige århundre bidro billig korn fra bl.a. Ukrainia til å tvinge norske kornbønder i kne, jeg kan ikke se hva som skulle hindre det samme i å gjenta seg i vårt århundre. Et gammelt russisk atomkraftverk, kanskje? 

Fra naturens side er de oss totalt overlegne. De kommer til å "begrave oss" i billig korn og melkeprodukter, bare vent. Hvis det blir virkelig frihandel, da er det "game over" for vår småskaladrift. "Hvis vi skal leve av å selge tørrmelk på et internasjonalt marked, må vi konkurrere med aktører som produserer vår årsomsetning i løpet av noen timer", sa bestyreren mens vi ble guidet rundt i de fine meierilokalene.

Senere på dagen gikk ferden til krigs-museet i "BatterieDietl". "Den nye tid"s mektige Europa kastet i 1942 sitt blikk på våre trakter, det forandret livet til de fisker-bøndene som bodde her. En gang et av Europas største festningsanlegg, bygget med voldsom innsats av materiell og ikke minst menneskeliv. Flere hundre russerfanger døde her. De som overlevde laget etter krigen en takkeforestilling for de fastboende som fortsatt blir omtalt med varme. Så tok storpolitikken dem med seg hjem til Stalin. Nå kommer nye generasjoner russere og tyskere til Steigen. Nye og varme kontakter blir knyttet til flere av dem. 

Krigen blir heldigvis mer og mer et fjernt minne, selv om den ofte stikker seg uventet fram. Jeg spurte Sergej og Jevgenij om de kunne tysk. Nei, de kunne bare fire ord: "Gitler kaputt" og "nisjissjin". Jeg kom på at russere ikke har H i alfabetet, og at smilende russiske soldater visstnok ropte "Gitler kaputt !" til tyskerne da de endelig stod på tysk jord. Men før de kom så langt hadde mange lært seg å si "nicht schiessen" – ikke skyt ! Nå synes det heldigvis som om budskapet er forstått på begge sider av gamle frontlinjer. Både Stalin og "Gitler" er heldigvis kaputt. Da de skulle dra, tok Sergej av seg klokka og gav meg som presang. De lærte meg å uttale ord for et nytt århundre: "brat" – bror.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

* "I 1980 var det 247 bruk i kommunen, i 97 er tallet 140." De aktuelle tallene fra 2017 er 76 bruk totalt, hvorav 47 er aktive husdyrbrukere. Med andre ord en nedgang på 80% fra 1980, da jeg var nyutdannet agronom og skulle overta heimgården. 

*Steigen kommune hadde et utstrakt samarbeide med den russiske kommunen Podporozje. Se utdrag av møteprotokoll nedenfor. Nå er imidlertid kommunen langt dårligere stilt økonomisk enn for 20 år siden, slik at en trolig må transportere 6-åringer opp til 70 km med buss hver dag. Og det spøker også for videre drift av museet ved Batterie Dietl. Og ja... jeg glemte nesten å nevne at meieriet også er lagt ned. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Prøysen med friske øyne.

Knut Imerslund (red.): «Alf Prøysen -idylliker eller opprører?»

Oplandske Bokforlag.


«Alle» kjenner Prøysen, d.v.s. har hørt noe av ham på radio. Men å få øynene opp for hans forfatterskap kan merkelig nok være noe en trenger hjelp til. Det er blitt pakket inn i så mange lag med julepapir og merkelapper at det kan være vanskelig å skimte mer enn noen forslitte ytterkanter. Lenge har han vært oversett som prosaforfatter for voksne. For mange er jo Prøysen selv et kjært barndomsminne, en lun tilbakeskuende bestefarskikkelse fra den gang verden var yngre og uskyldigere. Og slike minner vil vi helst ha i fred.

Men blant Prøysens mange venner finnes det også dem som fortsatt er levende opptatt av hans forfatterskap. Syv av dem har begått en bok. Den er blitt vellykket. Det finnes mange eksempler på akademisk litteraturformidling som er uegnet til utvortes bruk. Ikke så med denne boka. Her finnes knapt en eneste slenger med innviklet fagsjargong. Hans diktning blir ikke brukt som sadel for egne kjepphester eller dørmatte til egne teoribygninger. Selvfølgelig benyttes teoretisk innsikt - den lange utdannelsen er ikke bortkastet - men forfatteren og hans verk glir aldri ut av fokus. En får tvert imot øynene opp for både nye og gamle sider ved det. Jeg vil fremheve Magne Lindholms bidrag som noe av det bedre jeg har lest av sakprosa. Dessverre har denne sjangeren ikke fått sin fortjente oppmerksomhet hva form angår. Å skrive god og spennende sakprosa er vanskelig, det vet alle som har prøvd. Lindholms bidrag er dikterkunst, en litterær perle skjult mellom andre interessante tekster av alminnelig godt merke. Store deler av boka er virkelig interessant lesning, hvor nye og spennende trekk ved tekstene trer fram. Det hadde ikke vært mulig hvis ikke dikterverket selv hadde vært så mangefasettert og flertydig.

På 70-tallet var det enkelte forsøk på å kapre Prøysen inn i en dikternes sosialistiske støt-tropp, post mortem. Det ble nokså søkt, men de beste artiklene fra den gang hadde pekt på viktige trekk ved hans forfatterskap som var blitt skjøvet til side. Den koselige barnetimeonkelen som fortalte fra gamledagers liv på landsbygda var også en modernistisk kritiker av gårsdagens bygdenorge. Prøysens skrev jo om flukten fra landsbygda, der stavnsbånd og sosial disiplinering kunne legge trange rammer om folks livsrom. Det var ikke bare materielle grunner som drev folk inn til byene. Deler av bygdeborgerskapet formante tjenestefolk og husmenn om å bli ved sin lest. 

«All kultur er dyrken, først og fremst av jord», som det heter i den temmelig nedsnødde bondelagssangen. Denslags svada, fra folk som selv ikke rørte ved det arbeidet de så lyrisk opphøyde, hadde Prøysen ingen tålmodighet med. 

«For vi skal villig glømme du er en griskokk-knøl. Men det på en betingels, du skal komma hau det sjøl», for å sitere et eksempel. Men hos Prøysen finner du ingen forkynnende helt som utlegger den korrekte innsikt. De mindre sympatiske figurene er like gjerne nest-nederst på rangstigen, ivrig opptatt med å hakke på andre som befinner seg lavere eller forsøker å strekke seg for høyt. 

Den sosiale disiplineringen utøves av underklassens selv - for å bruke et språk som ligger Prøysen fjernt. Han benyttet dialekt og skildret lavstatus-miljø. Ut fra de fordommer som den gang var rådende er dette i seg selv nok til å stemple ham som enkel. Slik er det dessverre fortsatt, de plumpeste fordommer lever og har det bra, også i dannede kretser.

Prøysen skrev ikke enkelt i betydningen entydig, rett på sak. Han var sjenert, også som dikter. Forfatterens stemme kommer oftest bare indirekte for øret. Gjennom flertydig, godmodig ironi, gjennom det som blir indirekte sagt. Det er et innviklet, folkelig språkspill som bygdefolk flest er vant med, til mange akademikeres store overraskelse. Det finnes mange former for ironi. De overtydelige sarkasmene var ikke Prøysens form. Hans penn kunne være bitende, men aldri høyrøstet fordømmende og endimensjonal. Både fordi mannen ikke var noen moralistisk surpomp, men kanskje også fordi man som medlemmer i et bygdesamfunn må lære å gjemme seg, la sine språklige spor peke i flere retninger. Så finner kanskje ikke hundekobbelet deg med en gang. 

Nødvendigheten av å bære masker, det mangetydige ved våre identiteter, alt dette er påstått moderne fenomen som Prøysen er en mester i å skildre. Mange urbane mennesker i bygd og by kan med hell lese Prøysen. De vil ikke finne noen hjelp til trygg identitetsbygging på gamle tufter. Riktignok skildres et samfunn som nå er historie og som all verdens bygdetun og vaffelrøre ikke kan gjenskape. Men samtidig møter vi de første utbryterne som forsøker seg med den moderne sport å velge sin identitet. Ens rolle i livet var ikke lenger urokkelig gitt en gang for alle. Opprøreren Prøysen pekte den gang på dette. I dag vet vi jo det av bred erfaring. En avvæpnende tolkning av Prøysen er å la geografien begrense ham. Den «lokale» dikteren sa det slik: «Å nei da, Hedmarken og Mjøsa er ikke hele verden for meg. De er bare fjølene som jeg serverer viser på».

Å åpne for innsyn i et spennende forfatterskap må være en lykkelig gjerning. Dette er ikke et forsøk på å skape et autorisert korrekt bilde av Prøysen. Bidragsyterne er kledelig ydmyke. Når de i tillegg selv skriver innsiktsfullt og spennende skal de jammen ha ros. Det er jo ikke så ofte at budskap når fram mellom mennesker som tilhører vidt forskjellige grupper med tradisjonelt forskjellige språk og erfaringer. Når det skjer, og det oppstår resonans, hører det til de mest oppmuntrende erfaringer. I lykkelige øyeblikk makter litteraturen dette kunststykke. Jeg tror mange kan oppleve slike øyeblikk under lesning av denne boka. Bedre attest kan jeg ikke gi den.

Ivar Bakke

    Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Dybdeboring og drivverdige funn.

Alf van der Hagen: «Dialoger 2»

Hvis du er en av disse som går til litteraturen for å se om det er noe du kan bruke der, er kanskje denne boka å betrakte som et drivverdig funn. Noen av skattene glimrer mot deg som slående aforismer, andre krever tålmodig ettertanke, tid til sortering.

Går det an å si om en bok at den er langsom? Det er i alle fall en karakteristikk som faller meg inn etter å ha lest Alf van der Hagens samtaler med åtte forfattere. Det er en ettertenksom ro over samtalene; det er som om forfatterne har fått tid til å virkelig tenke gjennom både spørsmål og svar, for så langsomt og presist finne fram til nøyaktig det mest passende begrepet de har liggende i sin språklige verktøykiste.

Det fremgår at Hagen har brukt mye tid og omtanke på å forberede seg før intervjuet - hvor mye som er etterarbeid vet en jo ikke. Det virker som om han har store deler av forfatterens produksjon og tenkemåte present i minnet. Både følger han forfatterens talestrøm ydmykt, og er straks på pletten med sitater fra dennes tidligere produksjon. Dessuten styrer han samtalen nennsomt dit han selv har lyst, dit det kanskje er innsikter å hente.

Men hva skal vi med denne litteraturen, da? Hvorfor skriver forfatterne? Mange fordi de synes de må, uten noen videre begrunnelse. Men en kan jo tenke litt høyt omkring litteraturens rolle likevel:

«I motsetning til faglitteraturen kan skjønnlitteraturen gjøre livskrisene anskuelige og rykke dem veldig nær. Men jeg tror ikke litteratur kan være noen slags terapi, hvis det med dette menes en slags utsoning. For meg er litteraturen temmelig nøyaktig det motsatte av forsoning, utglatting og harmoni. Litteraturen skal utfordre, den skal gjøre tilværelsen så mangestemt, så flertydig og så vanskelig som den faktisk er.» - sier Hans Herbjørnsrud.

Derfor denne evige jakten på en ny måte å si de gamle tingene på. De gamle måtene blir med tiden entydige klisjeer, selv om de en gang, gjennom sitt språklige grep, fikk oss til å se på tingene på nytt, med friske øyne.
Axel Jensens begrunnelse er enda mer grunnleggende:

«Kunsten kan tilføre livet en dimensjon det ikke har ut fra et banalt darwinistisk overlevelsessystem som vi deler med amøber og krokodiller. Kunsten og filosofien tilfører livet den menneskelige dimensjon. Dermed får livet en dignitet som livet faktisk ikke har. Dette tankegodset, dette softwaret vi har i oss fordi vi har lest bøker, fordi vi har lyttet til musikk, lest litt filosofi - det kan tilføye den rent biologiske siden av saken en dimensjon som gjør livet verd å leve.»

Mye av boka er såpass seriøs; livet og døden, hvorfor skrive, jakten på betydning og mening, både språklig og personlig. Den som lever av å tumle med ord har ofte gjort seg noen tanker omkring det å erkjenne verden. I utgangspunktet er det helst bare tale om kunstens forhold til virkeligheten; hvordan formidle noe som helst nå som både «de store fortellinger» og «den pålitelige forteller» er forlatte skanser.

Jeg synes det er interessant, både som litteraturinteressert og erkjennende/søkende menneske generelt, å høre hvordan gode forfattere tenker omkring problematikken form og virkelighet, Dichtung und Wahrheit.
Det er naturligvis umulig å yte disse forfatterne og deres ulike posisjoner noen rettferdighet gjennom denne overfladiske anmeldelsen. Desto viktigere å fastslå at boka gjør nettopp det: Lar forfatterne komme til orde med nettopp hva de har på hjertet, i den form som kreves. Deres spesielle kompetanse ligger jo i evnen til å formulere seg. Og det får de lov til, uten å bli lagt ord i munnen, uten et journalistisk krav om å snakke enkelt om kompliserte spørsmål. Og det er faktisk en litterær og journalistisk begivenhet som er vel verd et besøk i bokhandelen.

Dessuten snakker de jo litt om seg selv også. Og det er alltids interessant for de mange leserne som oppfatter en god bok som en slags fortrolig samtale med en ukjent venn. Det virker fristende å komme nærmere inn på forfatteren, hvem er han/hun egentlig?

Kanskje bør en la det være med det. Alf van der Hagen har heldigvis konsentrert seg mest om forfatterskapet. Forfattere er ofte best som... forfattere.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Gudsbekjemperen Zapffe

Peter Wessel Zapffe: ”Lykksalig pinsefest”

Pax Forlag 1999

Tittelen krever en nærmere forklaring. "Gudsbekjemperne" var en intellektuell gruppe i det tsaristiske Russland. Til forskjell fra senere ateistiske varianter var deres motstand mot kristendommen ikke en summarisk avvisning av "uvitenskapelig overtro". I stedet for å diagnostisere religionen utenfra, tok de dens begreper og tankesystem på alvor. Ikke bare intellektuelt, men også moralsk. Deres konklusjon er negativ: Det er ikke snakk om "en kirke som har sviktet" en god og riktig religion. Selve religionens raison d´être avvises: Forestillingen om en rettferdig Gud som kan stille moralske fordringer til menneskene. Vi er alle ufullkomne. Men målt opp mot de moralske standarder vi forventer at skrøpelige mennesker skal leve opp til framstår kristendommens allmektige Gud ikke bare som ufullkommen, men forbrytersk. Å ta avstand fra ham blir et spørsmål om simpel lojalitet (jeg hadde nær sagt kristenplikt) overfor ofrene. Ikke å gjøre det, blir å gjøre felles sak med despoten. "Guds eneste unnskyldning er at han ikke finnes." En avviser Gud, ikke av rasjonelle, men av moralske årsaker.

Hvordan makter Zapffe å gjøre en slik krass innfallsvinkel så tvingende logisk og moralsk innlysende ? Og hvordan klarer han å gjøre det vesentlig for leseren hva slags svar kirken har til de teologiske og moralske spørsmål som stilles? Det skyldes den akse han har valgt å dreie boka rundt, utgangspunktet for de fire samtalene han har diktet: Brannen i Grue kirke. 

Slik tegneren Andreas Bloch forestilte seg hendelsen

Den 26.mai 1822 er 1. Pinsedag, og kirken i Grue i Solør er fylt til trengsel. Med ett bryter en voldsom brann ut, og 116 mennesker brenner inne, for en stor del kvinner og barn. Takket være en dyktig bruk av historiske aktstykker får leseren et svært livaktig bilde av hendelsen. Gjennom noen korte riss trer enkeltmennesker fram for våre øyne: Mødre med dåpsbarn, et par som det skal lyses til ekteskap for, en far og hans umistelige solstråle, Veslemari. Hvordan forholder kirkens menn seg til denne tragedien, hva sier de til de pårørende? Hvordan prøver de i etterkant å bringe et slikt destillat av meningsløs lidelse i harmoni med sitt religiøse kart, der en kjærlig Gud sørger for sine? Og hvis de som

overlevde skal takke sin allmektige Gud for sin skjebne - hvem skal de da tilskrive ansvaret for de drepte?

Zapffes litterære grep er effektivt: Fire personer møtes fire ganger til samtale. I det første møtet blir de tre satt inn i hendelsen av fjerdemann. I det andre gjennomgåes kirkelige reaksjoner på tragedien - alt sammen ut fra autentiske aktstykker. Så, i de to siste møtene, lar Zapffe de svært så ulike deltagerne - en konservativ og en liberal teolog, en ateistisk "anklager" og gruppens sekretær - måle krefter i en filosofisk mannjevning som er både spennende og lærerik.

Det som gjør dette til noe annet og mer enn fascinerende tankelek, er forfatterens store alvor. Det er lett å merke at Zapffe virkelig har prøvd å fravriste kirken noen svar som kunne gjøre ham mildere stemt overfor en verdensorden som synes å bestå av blinde tilfeldigheter, amoralsk slump. Til kirkens tradisjonelle avvisning av "intellektuelle spissfindigheter" som irrelevante, gir Zapffe følgende svar: "Det første vi må fordre, er at teologen vedkjender sig både de ord han bruker, og disse ords uundgåelige konsekvenser. Uundgåelige, såfremt ordene skal ha mening og ikke bare være magiske formler."

Nå er det trolig et stort flertall som aldri vil ta seg bryet med å gå egne og andres "magiske formler" kritisk etter i sømmene. Det er ubehagelig å tenke, spesielt hvis en har en mistanke om at virksomheten skulle ende opp med at en må forkaste forestillinger som kaster et lunt og forsonlig skjær over tilværelsens meningsløse sider. "For vår menneskelige forstand er det mye som kan synes meningsløst", medgir våre prester, før de fortsetter med sine trøstende ord. For Zapffe blir det en humanistisk plikt overfor de døde å ikke beskrive det meningsløst onde som om det egentlig var best slik; en kjærlig Gud har villet det slik, og han skjønner best. Den kristelige øvelsen i å harmonisere konkret lidelse med abstrakte formler minner om totalitære ideologers rettferdiggjøring av mord som politisk våpen. Den konservative teologen slår kjekt fast at det ikke er vi som skal dømme om Guds moral, men han som skal dømme om vår. Til dette svarer Zapffe: Ingen skal lure meg vekk fra solidariteten med hans vergeløse ofre.

Kirken har mistet atskillig innflytelse fra 1822 til 1972, da boka kom ut første gang. En nåtidig leser vil kanskje synes at Zapffe selv virker forbigått av historien, at han polemiserer mot en kristelig motpart som i dag stort sett er blitt borte. Uansett er boka et mektig opprør mot en slavementalitet som - for å kunne beholde harmonien - byr oss å skjønnmale det vi opprøres av. Det er en klassisk problemstilling, levert med Zapffes ubestikkelige logikk og burleske humor.

Flere skulle ta seg bryet å lese den.

Ivar Bakke