"nisjissjin !"

Jeg falt litt i staver over denne 20 år gamle teksten. Slik kunne altså verden fortone seg da jeg var bonde i Steigen i det herrens år 1997:

I vinter har kyrne mine blitt foret av både tyske og russiske oppvartere, uten at det i påviselig grad influerte på appetitt eller avdrått. Det kan skyldes at de fra før av er vant med å bli tiltalt på fremmede tungemål. Jeg bruker kun korte, lettfattelige beskjeder. Kyrne har store problemer med å skjønne hva jeg mener når de skal på beite, derfor gjentar jeg beskjeden på norsk, tysk og russisk: "Sett i gang, kom igjen, los, davai !" (i mer krevende tilfelle ispedd nordnorske hjelpeverb) Det kan ofte være vanskelig å forstå det folk sier – ikke bare for kyr.

Steigen kommune har * se fotnote nederst                                       et utstrakt samarbeide med den russiske kommunen Podporozje. 
I den forbindelse har vi hatt besøk av flere russiske bønder. Jeg fikk ansvaret for to av dem, Sergej og Jevgenij.
På en blanding av neandertal-engelsk, kroppsspråk, 10 halvrussiske ord og en helflaske vodka, kom vi i forbløffende grad til forståelse, selv uten tolk. De fikk besøke noen av gårdene som kan tenkes å være liv laga for neste generasjon, og så vår egen da. De vekslet trolig mellom å føle seg inspirert og nedslått - ja kanskje ydmyket av det de så. Sergej drev med 4 kyr, Jevgenij hadde 10. De hadde begge tidligere jobbet på kollektivbruk, nå var de rykket tilbake til start, omtrent på det stadium mine foreldre var for 30 år siden. "Your farm is our dream !" sa de.

Et besøk innom landbrukskontoret bidro muligens til en viss nøkternhet. I 1980 var det 247 bruk i kommunen, i 97 er tallet 140.* I 94 var det 2330 sau her, nå er tallet nede på 1248. I følge de mange som tenker på å avvikle, skyldes det nedsatt lønnsomhet og store rovdyr-tap. I følge Steinar Lem blir 90% av sauene drept i trafikken. Han synes det er hyklersk å klage over rovdyrtap. Men russerne skjønte hva vi snakket om. Mange melkebruk blir nedlagt når neste tyngre vedlikehold ikke kan utsettes lenger, de ble rustet opp under den grønne bølgen for 20 år siden. Russerne spøkte med at de ville komme hit og overta, de skulle kunne leve godt av dem. 

                                           I 1980 var det 247 bruk i kommunen, i 97 er tallet 140.                                                                                                                                      De aktuelle tallene fra 2017 er 76 bruk totalt, hvorav 47 er aktive husdyrbrukere, en nedgang på 80 % fra 1980.

Min virtuositet i svartsyn for norske bønder kompenseres delvis av min optimisme på russernes vegne. Et av deres ordtak lyder: "Vi skal begrave dere". Det er den nye generasjons ordtak. Våre velutstyrte gårder er et historisk og politisk unntak fra regelen om vår "normale" rolle som bonden på sjakkbrettet. Tanken om at bønder skulle ha tilnærmet samme velferd som vanlige folk – tanken om økonomisk rettferdighet overhodet - er under sterkt press. Vår rolle som stats-lønnede vaktmestere med sikker mat som viktig biprodukt er snart over. Snart kommer tiden for fattige bønder i Øst-Europa og Russland. I slutten av forrige århundre bidro billig korn fra bl.a. Ukrainia til å tvinge norske kornbønder i kne, jeg kan ikke se hva som skulle hindre det samme i å gjenta seg i vårt århundre. Et gammelt russisk atomkraftverk, kanskje? 

Fra naturens side er de oss totalt overlegne. De kommer til å "begrave oss" i billig korn og melkeprodukter, bare vent. Hvis det blir virkelig frihandel, da er det "game over" for vår småskaladrift. "Hvis vi skal leve av å selge tørrmelk på et internasjonalt marked, må vi konkurrere med aktører som produserer vår årsomsetning i løpet av noen timer", sa bestyreren mens vi ble guidet rundt i de fine meierilokalene.

Senere på dagen gikk ferden til krigs-museet i "BatterieDietl". "Den nye tid"s mektige Europa kastet i 1942 sitt blikk på våre trakter, det forandret livet til de fisker-bøndene som bodde her. En gang et av Europas største festningsanlegg, bygget med voldsom innsats av materiell og ikke minst menneskeliv. Flere hundre russerfanger døde her. De som overlevde laget etter krigen en takkeforestilling for de fastboende som fortsatt blir omtalt med varme. Så tok storpolitikken dem med seg hjem til Stalin. Nå kommer nye generasjoner russere og tyskere til Steigen. Nye og varme kontakter blir knyttet til flere av dem. 

Krigen blir heldigvis mer og mer et fjernt minne, selv om den ofte stikker seg uventet fram. Jeg spurte Sergej og Jevgenij om de kunne tysk. Nei, de kunne bare fire ord: "Gitler kaputt" og "nisjissjin". Jeg kom på at russere ikke har H i alfabetet, og at smilende russiske soldater visstnok ropte "Gitler kaputt !" til tyskerne da de endelig stod på tysk jord. Men før de kom så langt hadde mange lært seg å si "nicht schiessen" – ikke skyt ! Nå synes det heldigvis som om budskapet er forstått på begge sider av gamle frontlinjer. Både Stalin og "Gitler" er heldigvis kaputt. Da de skulle dra, tok Sergej av seg klokka og gav meg som presang. De lærte meg å uttale ord for et nytt århundre: "brat" – bror.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

* "I 1980 var det 247 bruk i kommunen, i 97 er tallet 140." De aktuelle tallene fra 2017 er 76 bruk totalt, hvorav 47 er aktive husdyrbrukere. Med andre ord en nedgang på 80% fra 1980, da jeg var nyutdannet agronom og skulle overta heimgården. 

*Steigen kommune hadde et utstrakt samarbeide med den russiske kommunen Podporozje. Se utdrag av møteprotokoll nedenfor. Nå er imidlertid kommunen langt dårligere stilt økonomisk enn for 20 år siden, slik at en trolig må transportere 6-åringer opp til 70 km med buss hver dag. Og det spøker også for videre drift av museet ved Batterie Dietl. Og ja... jeg glemte nesten å nevne at meieriet også er lagt ned. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !