Susanna Tamaro: "Gå dit hvor hjertet fører deg"

 

Les den på Kindle

Nær livet-opplevelser.

Olga er en gammel kvinne som ønsker å nå sin datterdatter. Det er på mange måter for sent, de får ikke til å snakke med hverandre. Hvor mye de enn har til felles, hvor nært de enn står hverandre; de kan ikke snakke sammen om de viktige tingene. Datterdatteren har reist til USA, bort fra sin gamle mormor som fostret henne etter at moren døde. Det ble for tett og nært, hun fikk ikke puste, folde seg ut. Olga skjønner det, vet av erfaring hvor nødvendig det kan være å skape et rom rundt seg som er sitt eget. Likevel er tanken på å snart skulle forlate denne verden uten å ha fått meddelt seg til den en står nærmest for umulig. Så hun skriver i stedet. Brev som aldri blir sendt, men som en gang skal leses når hun selv er død og borte. "Gjennom det å ha levet lenge og tatt farvel med så mange personer vet jeg nå at de døde tynger, ikke så meget ved fravær som ved det som - mellom dem og oss - ikke er blitt sagt." 

I de dagbok-aktige opptegnelsene søker hun å nærme seg de viktige og vanskelige tingene som angår dem begge. Sin egen oppvekst, de erfaringer og lærdommer hun har tatt vare på. Sin egen datter, som hun prøvde å ikke kvele med påtvungen intimitet, som hun prøvde å forstå, og som hun mistet. Først billedlig, gjennom en kontakt som langsomt frøs til, siden i bokstavelig forstand, i en bilulykke. Dette danner "settingen", bakgrunnen for hennes nære samliv med sin datterdatter. En epoke som nå er over, men som fortsatt spiller en viktig rolle i begges liv.

Det eldgamle epigram "kjenn deg selv" blir ofte utlagt som "kjenn på dine egne følelser". Men det er jo bare en begynnelse.  I en intimitetskultur som ofte assosierer intellekt med følelseskulde, er det interessant og oppløftende å lese denne romanen. Her er det ikke bare tale om å føle sterkt og ekte, en forsøker også å forstå seg selv og den andre. Til det kreves det et lite skritt tilbake, en avstand, slik at en kanskje kan lese en slags beskjed ut av følelsenes kaotiske tegn. 

Olga har denne usentimentale, selvdistanserende evnen til å forstå hvordan egne karaktertrekk og erfaringer kan sette rammer og premisser for andres utspillelse av sin rolle. Hvordan vi blir hverandres fangevoktere uten å ville det. Dette er noe av det mest innsiktsfulle jeg har lest om generasjonsmotsetninger. Men dette er ingen byggekloss-roman, hvor en til slutt regner seg fram til hvorfor alle må oppføre seg slik de gjør. I det menneskesyn romanen formidler finnes det en slags humanistisk strenghet, en betoning av ansvar for hvordan vi forvalter våre liv, også når kortene vi har fått utdelt ikke er de beste.

Essensielt er det poeng at våre opplevelser i livet bare et stykke på vei bestemmer hvem vi er; også vår tolkning og refleksjon omkring våre erfaringer bestemmer hvilken rolle de skal få spille. Under lesningen ble jeg slått av hvor klok noen evner å bli av sine sår, der så mange av oss først og fremst blir hemmet av dem. Det er nettopp denne evnen til å forstå og vise forståelse som gjør at hovedpersonen evner å komme nær sin datter, overskride sin egen begrensning og ha noe å si henne. Jeg mener - hva slags monster skulle det være som ikke skulle bli beveget av det imøtekommende og varme mennesket som linjene avspeiler.

             

Boka tematiserer dilemmaet mellom to ideal: å gi hverandre frihet og å bry seg om hverandre. Det merkelige er jo at romanens plot fungerer - det virker opplagt at dette er nettopp Olgas dagboksnotater til sin datterdatter, og ikke det Hamsun kalte en "altså-bok"om livskunst. Flere av passasjene er en ren språklig nytelse, så assosiasjonsrike, fortettede, billedskarpe. Slik fargene kan bli det om høsten, hvor det finnes tid til å sanse omgivelsene på nytt, og hvor de ofte fremstår i en fylde og en klarhet som en hektisk sommer aldri kan gi.

                              

                                              

Skrapslått.

Skrapslått.  

Det er et av disse mange ord som kanskje ikke lenger duger

hvis en ønsker å si noe om sin far på sitt mors mål

Jeg strever både med å forstå og å gjøre meg forstått

når jeg tenker på ham

og alt det som en gang var vår felles verden

Vi omgikk den og hverandre med slik fortrolighet

Taus kunnskap, kroppslig erindring.

Livsverden, heter det på fint. Lebenswelt.

Vi hadde andre ord. De virker rare, fremmede og døde nå

Det er ord som de jeg nå omgås neppe kan forstå.

Jeg er en flyktning fra et fremmed land og en svunnet tid

Og jeg gjør skrapslått blant henlagte, regnvåte minner

og solgulnede bilder fra glemte somre.

Så er heimjorda høstet for siste gang

av oss

Nå gjenstår bare skrapslåtten

så ikke ugresset skal ete seg innover fra kantene,

ikke spre sine frø inn over engene,

og ikke som kvasse ord og vonde minner

gjøre våre dagers travle arbeid

forgjeves
og til ingen nytte

Det blir stadig mer, det tar aldri slutt

tenker jeg, i det jeg slipper gassen og svinger inn på tunet med dagens første lass

Husket jeg å lukke porten, var det kviger utenfor gjerdet

Burde jeg kanskje bestille frø nå, har jeg nok rundballeplast

Er det den illevarslende eimen av frostvæske jeg aner

gjennom duften av fuktig gras

Hva mente hun egentlig med den kommentaren i går

Er det meldt regn til helga
Bestilte jeg diesel?  

Jeg åpner opp bakvinduet og skotter bakover mens jeg rygger på plass

Der ser jeg pappa stå og svinge ljåen. Velsignet være ham for det

Hvem skal klare over alt sammen når han er borte,

når vi selv er blitt for gamle og slitne, når det vi driver med er for dårlig og for smått

Han står ved elvekanten mellom karve og løvetann,

bruker riva og legger ugraset inn på jordet

Så kan vi svanse bort svineriet og la oksene velge og vrake

hva som er brukbart og hva vi må kaste

når denne lange dagen vår omsider blir til kveld

hvis alt går bra

hvis alt holder

Det skal bli fint, det skal se stelt ut

jeg skal dra i stoppknappen, la det bli velsignet stille

lytte til tjelden og måkene og elvesuset

og fin-trø langsomt etter veien

uten mål og mening

Uten å huske på å ta med syrekanner

Uten å telle lass
Some day soon.

«Det er et fint sted dere har her», kvitret turisten begeistret.

Ja, det er fint dette stedet på jorden som vi en tid kalte vårt.

Et lite øyeblikk bare, så skal vi riktig ta det i øyesyn

Et spørsmål om behovsutsettelse, disiplin, måloppnåelse

Det er et spørsmål om dager, bare

Dager som blir til år 
i en slags permanent unntakstilstand

De løp som solvarm sand mellom fingrene

så er vi ferdige

så er det over

En langsom, regnvåt sommerdag med utsikt over bakgårder

badet i et hav av fuktig grønt

fra gata hører jeg hjulene hviske ømt mot den våte asfalten

Ørsmå dråper av yr legger seg svalt om pannen

Takrennevann som mumler lavmælt for seg selv

Det er ganske stille nå, og ingen ting som haster

men heller ikke noe sted å rømme

når lukten av vått gress tar seg til rette som en ubuden gjest

i minnenes mediatek

I minnet spirer alt du ikke rakk å gjøre

og alt du ikke sa

og alt som ikke var sånn ment

Og ingen far kan gi av sine morgentimer

til å meie ned og rake bort og kjøre vekk

En ljå er hengt på plass og samler støv og minner

Den geiper spottende og rustent mot deg sitt «for sent». 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Vondt i venstresida? En bekymringsmelding

Espen Goffeng: Vikeplikt for høyre

Den mest kritiske utfordringen for dagens feminister bør være åpenbar: Vi må vriste likestillingsretorikken ut av hendene på de destruktive kreftene som misbruker den.

Slik ordla Marthe Michelet seg i en Dagblad-kronikk med tittelen «Brun feminisme». Den boken jeg skal omtale kan paradoksalt nok hevdes å ha et lignende siktemål, selv om forfatteren angriper saken fra en annen vinkel.

Vi rekker sjelden å få et informert og reflektert forhold til vår egen kaotiske samtid. Dessuten forkludrer fakta ofte våre grunnleggende forestillinger og kan ofte dra oss motstrebende i en annen retning enn det vi hadde tenkt. Oftest nøyer man seg med en slags politisk lakmustest: Hvem er på parti med de som hevder A? Folk som frykter innvandrere. Ja vel, altså må B være riktig. Eller litt mer subtilt: Hvem får vann på mølla hvis jeg offentlig støtter A – som i og for seg kan ha rett – og hvorfor skal jeg hjelpe disse dystre kreftene med å levere argumenter som passer deres agenda, som jeg ikke støtter.

Goffeng starter med en prolog som både gir et inntrykk av hvorfor han skrev denne boka og hvordan den sjangermessig bør forstås. Hans forsøk på å unngå noen misforståelser og vranglesninger har nok rot i egne erfaringer. En kan nok være uenig med flere av hans konklusjoner og vektlegginger, men det tjener forfatteren til ære at han ikke gjør noen forsøk på å skjule egne verdistandpunkt bak vitenskapelig sjargong, samtidig som han gjennom utførlige sitater fra mange kilder begrunner sine konklusjoner. Dermed blir boka også verdifull som tidsbilde. For norsk kultur er som all moderne kultur i stadig forandring. Og jeg deler forfatterens håp om at bokas kritikk av venstresiden snart må være å betrakte som beskrivelser av et tilbakelagt stadium.

Men hva er forfatterens ærende? De er egentlig ganske mange, viser det seg. Det er bokas styrke og svakhet.

Det begynner med en skissemessig gjennomgang av kampen for likestilling i Norge som hamrer inn to poeng: kampen for kvinners borgerrettigheter har vært et anliggende for venstresiden. Den ble motarbeidet fra borgerlig hold, men etter hvert som den urbane liberale delen av borgerligheten skilte lag med politiserende kristendom ble kirken den instans som lengst holdt ut i kampen mot kvinners rettigheter (eller bekjempet normløshet og oppløsning av familien etc. – slik mange kristenkonservative ville ordlegge seg). Religion ble tidlig anerkjent av venstresiden som et viktig hinder for kvinnefrigjøring. Hvorfor blir religionskritikk så nølende når det kommer til Islam eller brutale praksiser fra klanstyrte samfunn, undrer Goffeng.

Kapitlet om omskjæring er ikke for sarte sjeler. Debatten om hvordan en bør forstå denne praksisen er ikke ny. Men jeg tror stadig færre deler den forståelsesfulle holdningen Hege Ulstein ga uttrykk for i 2010. Her har det nok skjedd en dreining i retning av en mer entydig fordømmelse. Goffengs engasjerte prosa gir oss gode grunner for det. Når det gjelder det langsomme globale oppbruddet fra praksiser med omskjæring og barneekteskap, så er bildet ganske dystert. Selv om ikke alt er knyttet til religion så er motstanden mot lovbeskyttelse for disse utsatte gruppene stor hos de skriftlærde.

Endringer i denne kulturen møter motstand fra mange religiøse ledere. De som kjemper mot barneekteskap blir jevnlig kalt apostater, dette med henvisning til profeten Mohammed og hans ekteskap med 6 år gamle Aisha. Protester mot nye lover om barneekteskap i Yemen er oftest mye større enn de for slike lover, og de har støtte fra skriftlærde. En lov mot barnebryllup som ble stoppet av Council of Islamic Ideology i Pakistan i Januar 2016 fordi den var «anti-islamsk», er bare et av mange eksempler på det.

Det er i det hele ganske mistrøstig lesning å komme seg gjennom de mange eksemplene på æreskultur som dokumenteres. Det er jo ikke at det er helt nytt stoff, men det er noe annet å lese en slik overveldende faktasamling som får fram omfanget og det groteske og på mange måter deformerende ved disse praksisene. Hadde det enda bare vært noen imamer som forsvarte kollektivets brutale overstyring av det vi har vent oss til å betrakte som våre berettigede individuelle friheter, ja menneskerettigheter. Men det er oftest de nærmeste i familien som opprettholder slike praksiser:

Azra Gilani – selv en muslimsk mor – bekrefter dette bildet i en kronikk i Aftenposten hvor hun ber muslimske mødre våkne. Hun nevner blant annet at noen mødre truer sine døtre med vold og drap om deres jomfruhinner ikke er intakte ved bryllupet. Ekstra absurd blir jo dette med tanke på at jomfruhinnen som den ofte blir oppfattet er en myte som ingen ung jente kan trylle frem. Jenter blir altså ifølge Gilani truet på livet av sine egne mødre om de ikke passer på å ha intakt noe som faktisk ikke finnes. Om ikke det ga deg gåsehud, så må du lese det en gang til. Izra Zariat skriver også om dette i sin kronikk «Kvinner som knuser kvinner». «Det er mødrene, søstrene, tantene, kusinene og andre kvinner i miljøet som utgjør selve hjertet i æreskulturen. De overvåker. De truer. De slår. Og iblant dreper de, skriver hun, og konkludere med at det æresbaserte patriarkatet kun overlever på grunn av aktiv støtte fra kvinner.

Goffeng siterer også mange av de modige stemmene som har brutt ut av denne skam- og ærbarhetskulturen. Og kavalkaden av dokumentasjon gjør det vanskelig å fastholde påstander fra enkelte feminister om at det er «kulturrasistisk» å peke ut visse deler av samfunnet som mer undertrykkende enn andre ettersom menn undertrykker kvinner over alt. Spørsmålet er hva en gjør med denne kunnskapen, hvordan vi som medborgere snakker om dette. At dette representerer et ekte dilemma virker Goffeng lite lydhør for.

Fjerde kapittel handler om venstresiden unnlatelsessynder.

Hovedkritikken handler ikke om aktiv støtte til livssyn og holdninger som er direkte kvinnefiendtlige, men om en feig unnfallenhet fra et politisk miljø som ellers har en strålende tradisjon for aktiv protest. 

Jeg kan bare slutte meg til forfatteren når han har følgende kommentar til eksempler på feminister som tier av frykt for at «FrP vil klatre høyere på meningsmålingene»:

Det er veldig fristende å legge slik tankegang på feighet eller politisk opportunisme. Selv om det selvfølgelig også kan ligge en reell frykt for vekst på høyresiden bak. Uansett er det feil. Korttenkt. Ikke formålstjenlig. For dette er altså feminister som er redde for å uttale seg grunnet rasismeanklager fra sin egen venstreside.

Hvorfor legger Goffeng så mye flid i å dokumentere at så mange av våre nye landskvinner har opplevd dette som et svik fra vestlige feminister? Fordi han mener det vil skade venstresidens troverdighet i fortsettelsen hvis man later som om så ikke er tilfelle. Og fordi det fortsatt er fra venstresiden han venter seg et pådriv for å skape holdningsendringer på disse områdene. Og en aktiv støtte til de som kritiserer slike praksiser fra innsiden av miljøene.  

Det nyttige arbeidet som ulike krisesentra og barnevern har utført gjennom årtier blir omtalt i anerkjennende vendinger. Men deres rolle er altså en annen og lite kompatibel med den offentlige kampen om våre holdninger. Dette er med andre ord en lojal kritikk fra innsiden, skrevet av en antirasist og engasjert tilhenger av likestilling. Forhåpentligvis blir bokas budskap ikke fordreid til det ugjenkjennelige og avvist som krenkende av identitære årsaker selv om den setter «oss» (vi feminister, vi antirasister på venstresiden) i et lite flatterende lys. Er det et rettferdig lys, eller er det polemisk kirsebærplukking av fakta som bedrives? Jeg kan for lite om dette til å kunne vekte informasjonen. Men sitatene står der, og det skal godt gjøres å feie dem alle under teppet.

Kapitlet om ytringsfrihet er et engasjert velskrevet innlegg, skrevet i den store tradisjon av «Whig history» der ytringsfriheten, provokasjonen, krenkelsen av tabuer blir fremstilt som selve motoren i samfunnets evne til å utøve kritikk av makten og derigjennom skape fremgang og forbedring. Den kan med andre ord virke litt ureflektert overfor de paradokser og tvetydigheter historien frembyr på dette området. Goffeng siterer Stephen Pinker som hevder at våre samfunn er veldig mye mindre voldelige nå enn de noen gang har vært (omstridt tese) og at denne generelle siviliseringen sammenfaller med en voldsom ekspansjon av det skrevne ord. Han slutter seg til dette som en plausibel forklaring på «den humanitære revolusjonen». Jeg deler nok ikke herrenes optimisme. Det finnes sammenfall i tid med voldsom ekspansjon av det skrevne ord og orgier i vold som går i stikk motsatt retning: Weimar-republikken eller Sentral-Europa på 1600-tallet kunne nevnes. Men en kritisk nyansering av denne posisjonen vil kreve en egen artikkel. Og det dementerer ikke Goffengs hovedpoeng om nødvendigheten av en kritisk offentlighet. Og om det hårreisende ved at trusler om vold igjen har blitt en viktig faktor å regne med for dem som driver religionskritikk i Europa.

Gjennomgangen av Rusdie, Jyllandsposten- og Charlie Hebdo-saken er lite lystelig lesning. Det viser hvilket opportunistisk forhold mange har til ytringsfrihet, også mange av dem som lever av å ytre seg i offentligheten, forfattere og intellektuelle. Selv om rammen er en argumenterende pamflett blir dette også en verdifull dokumentasjon av historisk interesse, rik på kildehenvisninger og utdrag av intervju som forfatteren har gjort med flere av aktørene.

Diskusjonen om det som med et svensk låneord er blitt hetende «åsiktskorridoren» er også leseverdig. Det kan beskrives for hva som er mulig å hevde uten å bli gjort spedalsk via beskyldninger om rasisme, og den tilbaketrekningen fra arenaen som mange foretrekker under slike forhold. Her lener forfatteren seg ikke bare til egne erfaringer, men også til nyere forskning på forholdene i Norge.

En slik debatt var spørsmålet om hva som var fornuftig innvandringspolitikk og bruk av ressurser. Her hentes argumenter fra bl.a. Colliers forfatterskap.

Det er i det hele en ganske vidtfavnende bok, med analyser og lesefrukter fra en ganske bred palett. Noen vil sikkert si at det hele blir for sveipende og generaliserende. Stilen kan minne om Thomas Hylland Eriksens prosa på en god dag. Og der Eriksen problematiserte og «dekonstruerte» de selvsagte og ureflekterte forestillingene om det nasjonale drar Goffeng til felts mot «nowheres» som stempler alle slike forestillinger som farlige og potensielt brune. Men det er i Goffengs dialog-stil at han inviterer den samme Eriksen til en prat som i alle fall dementerer noen av fiendebildene og vranglesningene av ham på høyresiden. 

Sitatene og referansene er mange, og det innbyr til videre lesning. Et av kjerneforestillingene er at et viss monn av felles identitet er nødvendig for et solidarisk prosjekt som det norske samfunnet på mange måter er. Ja endatil kamp mot sjanseulikhet som ikke gjør holdt selv når urettferdigheten blir begrunnet kulturelt – med andre ord et viss monn av homogenitet. Denne formen for kulturkonservatisme og oppholdende strid mot raske forandringer er ikke noe nytt på venstresiden. Bård Vegard Solhjell «Uro» blir nevnt, Brox kunne nevnes. John Rawls blir også anerkjennende sitert om behovet for å sette opp yttergrenser for toleranse og farene ved for mye pluralisme.

Det er ikke lett å se hvordan denne kulturkonservative vendingen lar seg sømløst forene med de optimistiske innledningskapitlene om ytringsfrihetens og opplysningens velsignelser. Men det er uansett viktig å hente fram sitater fra patente tenkere på venstresiden

for å vise at bekymringen om et atomisert samfunn – et samfunn hvor «vi» ikke lenger er en samkjørt befolkning - ikke trenger å pakkes inn i nasjonalisme og xenofobi fra ytre høyre. Venstresiden kunne med hell tatt opp denne debatten med andre fortegn og med grunnlag i sine egne tanker, og med dette fått en nødvendig diskusjon opp på et nivå som er konstruktivt og avhjelpende. Vi er nødt til å forholde oss til det norske samfunnets absorberingsevne om dette skal fungere godt over tid, og om den følelsen av samhold, likhet og tillit som venstresiden tradisjonelt har vært opptatt av skal fungere. Tillit er det viktigste her. 

Jeg synes forfatteren kommer leseren i møte med åpent visir og åpner opp for en konstruktiv og viktig debatt. Det er en lojal kritikk en kan være mer eller mindre enig i, men i alle fall ikke bør avvise ved hjelp av misvisende etiketter. Jeg lar denne epistelen tone ut med nok et sitat, denne gang av Sylo Taraku, som kommenterer sentrum-venstres berøringsangst med de problematiske sidene ved innvandring:

Når de ikke gjør jobben, tar populistene på seg rollen som forsvarere av liberalismen og velferdsstaten, men de gjør det fra et illiberalt ståsted. Dermed får vi den paradoksale situasjonen at likestillingen forsvares av de reaksjonære, ytringsfriheten av de som stadig angriper mediene, velferdsstaten av de som setter svake grupper opp mot hverandre, og nasjonalt samhold av de som splitter.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Fra Guds straffedom til unødvendig lidelse - Om epidemienes historie.

Pest-lege med beskyttelsesutstyr mot miasmer.

Kort forklarende tilføyelse innledningsvis: Yersinia Pestis, det vi omtaler som svartedauen, kom tilbake igjen og igjen i Europa helt fram til 1722. Sykdommen er ikke utryddet, men har en rekke ulike vertsdyr i ulike verdensdeler som sørger for enkelte utbrudd her og der, men ingen pandemi. Den siste pandemien skjedde i Kina og India på midten av 1800-tallet, og det var da den fikk sin vitenskapelige gransking og man fastslo smittemåter. Det er utbrudd som de fleste av oss aldri har hørt om, ettersom det ikke rammet Europa. At vi ikke tenker på den som en aktuell fare i dag skyldes ikke at sykdommen er blitt mer troskyldig, men at vi har andre sanitære forhold og et annen kunnskap og vi har penicillinet - enn så lenge. 

Kolera spredt gjennom infisert drikkevann. 

En fremmed jeg kjenner. Elin Åsbakk Lind

En fremmed kan plutselig se...

Hva er det med en god tekst som gjør at du som leser kan gå hen og bli glad i et menneske du aldri har møtt? Kanskje handler det om opplevelsen av at det likevel har skjedd et slags møte, dere har bare ikke truffet hverandre rent fysisk. En fremmed har hvilt et vennlig, oppmerksomt blikk på deg. Og gjennom små, knapt merkbare tegn røpet at han eller hun er fortrolig, har vært der selv, vet hvordan det er. Det er ikke ofte det skjer, men de finner sted av og til, slike møter.

Men en fremmed kan plutselig se dæ
se dæ ganske nært
sånn at du
gjør dæ tanka
om den du e
og den du kunne ha vært  

sier Kari Bremnes i en av sine sanger.

Noe av det fascinerende er den intuitive skråsikkerheten jeg merker hos meg selv i møte med god litteratur, ny musikk jeg liker, med fremmede jeg synes jeg kjenner. Ingen overflødige insisterende fakter blir brukt for å nå min oppmerksomhet, det er strippet ned til det reneste, enkleste, det nødvendige. Det er originalt, dette er det første møtet, du har aldri hørt det før, du vet ikke veien videre. Og likevel er det noe du kjenner igjen som gjør deg trygg på at dette blir bra.
Jeg pleier ikke ta feil der. Og jeg har ofte stusset i etterkant over hvor mye en ubevisst leser ut av slike første møter, og hvor søvngjengeraktig sikre slike valg av akkorder eller ord kan virke. Noen av novellene i denne debuten har disse kvalitetene ved seg. De stoler på deg, gir deg spillerom mellom linjene. Bare det nødvendige sies. Show, dont tell. Resten må du bare gjøre dine egne tanker om, huske egne halvglemte sanseinntrykk, dikte med.

Gjenkjennelseslitteratur altså? Nei, i alle fall ikke i noen nedsettende betydning av ordet. Når språket er så friskt og med så lite slagg av klisjeer er det litt som å gå en velkjent sti sammen med en fireåring som peker og sier ting som får deg til å stusse og se på det kjente med nye øyne. A sense of wonder.

Det er en balansekunst, naturligvis, og enkelte ganger kommer forfatteren farlig nær det jeg kaller morgenandakt-syndromet, der de profane detaljene fra hverdagen serveres i en tung saus av vakker symbolikk og dyp mening, litt Thousand Island-alarm. Damedrømmen om det vidunderlige, skjebnens spill, Mr. Ment-to-be og vennene hans, alt slikt som legger en ukebladhinne av kitch over «den eventyrlig spennende historien» og det møysommelig uttenkte og tilfeldig-neppe. Det er ikke slik eskapisme eller velmente budskap som tenner lys i øynene på matleie surpomper som meg.

Det som begeistrer er de presise observasjonene av vanlige menneskers vanlige liv. Sånn som det nå ble. Fordi forfatteren lar hvile et klokt, omsorgsfullt blikk på småjenter og gneldrekjerringer og subbete gamle menn med en lovende framtid bak seg. Storheten og de svimlende mulighetene ved disse livene som ennå lever. Det er ikke over.

Det er mye vanskeligere å ryste folk våken sånn at de gjør seg tanker om hvem de er og kunne ha vært enn å fortelle eventyrlige historier. Mulighetssansen kalte Robert Musil det. Det er den Elin Åsbakk Linds beste noveller vekker i meg. Og alvoret ved tanken på hvilke stier av vill smerte eller yr glede våre talehandlinger kan åpne for dem vi møter. At de er våre daglige skjebnevalg, ordene vi velger å si eller holde inne med.

Det er mange små tause observasjoner av talende detaljer i disse møtene, og samtidig er noe av denne fortrolige kunnskapen frisket opp av en uregjerlig glede over å leke med språket, gjøre originale vrier på det tilsynelatende kjente. I novellen Sorgfull grammatikk heter det:

Det kunne egentlig aldri skje, oss. Vi to, sammen. Men vi lot som det kom til å gå. Som om det kunne bli en happy ending. Og jeg var aldri mer ekte enn da jeg lot som med deg.

I Det napper møtes to gamle menn tilfeldig på den øya de begge vokste opp på. De drar til den gamle fiskeplassen.

De finner stien i skogen som tar dem over på nord-siden av øya. Den er ikke gjengrodd.

Nei. Åsbakk-Lind er ikke på gjengrodde stier. Men debuten virker stødig og stilsikker – selv om jeg innbiller meg at forleggeren har gjort en viktig jobb i prosessen mot en ferdig bok. Likevel: tittelnovellen kunne vært sløyfet, i likhet med Om å snakke ut det mørke. Det er fordi boka inneholder mange kresne noveller, som for eksempel Deler av hjertet mitt og Det napper. 

Det er de mange gode novellene hennes som skaper en standard Elin Åsbakk Lind selv har satt og må finne seg å bli målt opp mot. Det impliserer sikkert masse slit for forfatteren. Men har en først røpet et slikt talent er det ingen vei tilbake. Ut med språket nå. Skriv mer.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Øyvind Strømmen: "I hatets fotspor"

Ideer på marsj.

Ideer uten organisasjon framtrer ofte i et latterlig skjær, mest av alt som personlige tragedier der forvirrede særinger kompenserer sin manglende suksess i det virkelige livet ved å flykte inn i storslagne og narsisitiske visjoner. Der kan disse radikale taperne innbille seg å spille avgjørende roller som profeter og sannsigere, strategiske geni og modige korsfarere hvis eventuelle heltedød vil gi dem evig berømmelse. Den ytre fremtoningen til mange av disse bleke tastaturridderne er jo ofte mer egnet til å fremkalle personlig medlidenhet enn bekymring for landets framtid. Er ikke dette stort sett sinte unge menn ute av stand til å få seg dame eller jobb? De lufter sitt hat og sin frustrasjon gjennom noen hjelpeløst formulerte og tilfeldig sammenraskede idé-brokker fra Europas ideologiske søppelfylling. I høyden en oppgave for psykiatrien eller ordenspolitiet. Folk flest kan da gjennomskue dette sprøytet?

Ja du verden som man har latterliggjort, avslørt og advart mot slike «hat-predikanter» opp gjennom ulike tider. Men det at et ideologisk budskap er hatsk, voldelig eller ulogisk virker bare frastøtende på folk så lenge man ser framtiden tillitsfullt i møte. Hvis en derimot mener at samfunnsutviklingen er i ferd med å ta en katastrofal retning, kan en komme til å tro på fiendebilder og finne det nødvendig å ty til midler en ellers ville fordømt. Desperate times call for desperate measures.

Historien lærer oss at det som i ettertid framstår som galskap for en viss tid kan omgjøres til statlig program, offisiell retorikk og common sense, hvis bare mange nok tror på det trusselbildet som ligger i bunnen og man lar praktikere ta seg av detaljene. Avlatshandelen på 1400-tallet hadde vært utenkelig uten angstforestillingen om skjærsilden. Men den ble ikke organisert av en forsamling ravende gale folk, like lite som man kan gjennomføre operasjon Barbarossa ved hjelp av en gjeng loonies uten formålsrasjonell innsikt og fagkompetanse. Rammefortellingen og begrunnelsen kan være sprø som en 60-lapp, men:   

                  
         If men define situations as real, they are real in their consequences.

Det er denne sosiologiske innsikten formulert av William og Dorothy Thomas i 1928 som Øyvind Strømmen har valgt som epigram for sin bok. Strømmen utforsker den moderne høyreekstremismen i flere av sine ulike former. 

Judean people's front

Både i sin ynkeligste og latterligste form, med mikro-parti som bruker store deler av sin energi på å bekjempe hverandre, eller i sin mest skremmende variant i form av av massakrer av muslimske landsmenn under krigene på Balkan. Eller i en tredje utgave, der den radikale taper med tilgang til våpen ønsker å ta livet av flest mulig av dem han oppfatter som årsaken til sin egne (og landets) problemer.

Er det noen tråd her, når forfatteren tråkker «I hatets fotspor», som boka heter? Ja, men Strømmen er nøye med presisjonen. Når han beskriver beslektede fenomen behandles de som separate, ulike fenomen med visse ideologiske fellestrekk, Strømmen serverer ikke en alarmistisk grøt der alt ligner på alt. Han siterer Kenan Malik, som mener «islamofobi» er et problematisk begrep. Ikke fordi fenomenet hat mot eller diskriminering av muslimer ikke finnes – for det gjør det - men fordi begrepet kan viske ut skillelinjene[1] mellom religionskritikk og hat. Islamister kan stemple legitim religionskritikk som «islamofobisk», og de som utbrer kollektivt hat mot muslimer kan avvise moralsk fordømmelse av sin retorikk ved å si at det bare er en moralistisk og feig strategi for å undertrykke en rettmessig kritikk av islam. Det er slik folkene i Document.no forstår seg selv; som modige stemmer som trosser den politiske korrektheten, det moralske hysteriet og ‘kneblingen’ av folk flests erfaringer. Innvandringskritikernes retorikk bør møtes med en presisjon og fairness som de selv ikke alltid er like nøye med å utøve.

Last ned boka her

Dette er i alle fall hva Øyvind Strømmen gjør. Han forsøker å forstå, kartlegge, sammenfatte presist og redelig det som blir hevdet, og å gjengi det aktørene selv sier om sine beveggrunner. Boka inneholder en god del informasjon om kontra-jihadisme i norsk og britisk tapning. Men hva slags trusselbilde er det boka tegner?

Den beskriver flere internasjonale eksempler på «ensomme ulver» som tilhører en større, internasjonal flokk som oppildner hverandre til handling. Ekstrakter av ABB og Fjordmanns idéverden presenteres, og vi kjenner igjen deler av det som møter forståelse også innenfor det politiske establishment og det normale norske ordskiftet etter 22.7.2011. Det er ganske mange som offentlig og privat har uttrykt at de selvsagt tar avstand fra Breiviks handlinger, men at de ellers er enige i mye av det han hevder. Den tidligere stortingspolitikeren Halgrim Berg er en av dem som har gjort mest for å forlene Bat Ye'Ors ville sammensvergelsesteori om «Eurabia» med et snev av respektabilitet for et bredt norsk publikum.

Flere av mine venner på høyresiden skjønner ikke hva det skal tjene til å henge seg slik opp i ordvalg når en beskriver politiske motstandere eller nye landsmenn. FrP er jo selv vant til å måtte tåle sterke og til dels urettferdige karakteristikker. Og alle vet jo med seg selv at de ikke er rasister, bare at de i høyden kan «ende opp med å bli det på grunn av dagens politikk», som det gjerne heter i kommentarfeltene.

I en debatt med FrPs Kent Andersen kritiserte jeg hans bruk av uttrykket «kulturquislinger» om Arbeiderpartiet (ja, vi husker svakt landsforræderen Vidkun Quisling, mannen som ble skutt fordi han gjorde felles sak med de nazistiske okkupantene). Andersen svarte:

«Så man jager etter ord som falt i fjor, og sier fy skam for et språk. So what? Det er bare ord»[..]«Balkanisering. Masseinnvandring. Kultursplittelse, kultursvik. Flerkultur. Kall fenomenet hva du vil. Jakten på harde ord er egentlig bare en avledingsmanøver så man slipper å diskutere Arbeiderpartiets politiske eksperiment med Norge: Norges demografi forandrer seg fortere enn noen gang i historien, og Arbeiderparitet sitter ved roret og er stolt av utviklingen. Men hva er målet? Hva skal det avstedkomme? Hva er sluttrestultatet?»   

La meg for egen regning smette inn en betraktning her som ikke er ment som en avledningsmanøver. En ting er å føre en legitim og viktig debatt over hvor mange nye landsmenn vårt samfunn rent praktisk makter å gi en verdig framtid i Norge. Og i håndteringen av kulturforskjeller er både avdekking av problemområder og forslag til løsninger velkomne. En ting er å kritisere Islam der en religiøs praksis ofte tar svært illiberale og undertrykkende former. Noe annet er å utstyre alle som tilhører denne kulturkrets iboende uforanderlige egenskaper som gjør det umulig å leve fredelig sammen, eller å beskrive innvandring som en «langsom okkupasjon». Det er borgerkrigsretorikk. En ting er å argumentere for å redusere tempoet i innvandringen. Noe ganske annet er å sidestille den politikk en er uenig i med å gå en okkupants ærende – for å bli i dette bildet som er så mye brukt blant anti-jihadister. Det er denne ekstreme retorikken som merkelig nok har blitt vanligere og har rykket inn i sentrum av norsk offentlighet etter Breiviks massakre. 

Er dette noe å mase om da? Enkelte ser ingen grunn til det. Vi må da kunne skille mellom ord og handlinger? Ja. Men det er ikke alle som gjør det. De mest radikale tar denne okkupasjons-retorikken bokstavelig og lar handlinger følge ord.  

«Generelt er denne hatdebatten berre keisam. Politisk vald er heldigvis ikkje eit fenomen å snakka om i Noreg.» [..] «det er ikkje noko hat der ute som fører til det eine eller det andre. ABB skreiv på engelsk og desse counterjihadistane er internasjonale. Å blanda Frp inn i dette, er berre uanstendig» - mente Jon Hustad i en debatt med undertegnede.   

Strømmen, som altså finner denne hat-retorikken interessant nok til å skrive bok om, er forbilledlig nøye med å holde et presist og nøkternt toneleie. Det er retorikken og tankemønstrene som er det viktige, ikke å stemple FrP. Tvert imot, Strømmen roser partiet for under Siv Jensens lederskap å ha avgrenset seg mot flere av sine mer ytterliggående medlemmer. 

Jeg synes parallellen til den ideologiske krigføringen mot revolusjonære marxister på 70-tallet er slående: Man pekte på historiske eksempler på at ideologi var blitt omsatt i praksis og oppfordret folk til å reflektere over egne posisjoner. Ikke fordi kritikerne nødvendigvis trodde at de enkelte brushodene utgjorde en aktuell trussel mot det norske demokratiet, men fordi man ønsket å innlemme dem i det ved å insistere på å ta dem på alvor som tenkende mennesker. For mange ble Baader-Meinhof-gruppens terrorisme det som bidro til besinnelse og ideologisk grensedragning. Foreløpig er en tilsvarende prosess dypt å savne i den "innvandringskritiske" leir.   

De eksemplene Strømmen trekker fram fra Balkan – der muslim-hatet etter hvert fikk statens maktapparat i ryggen – er ikke trukket fram for å antyde at vi i Norge i dag står overfor en aktuell borgerkrigstrussel. Men det viser fram anti-jihadismens vanvidds-forestillinger omsatt til handling – «real in their consequences»; forbrytelser mot uskyldige sivilister legitimert via et ideologisk røykteppe av selvforsvar mot en farlig fiende.

Når motpolene gjør hverandre sterke.  

Det jeg oppfatter som Strømmens mest aktuelle advarsel, slik den også er fremsatt i tidligere[2] publikasjoner, er frykten for at ghettoisering, en polariserende retorikk og provokasjoner fra de ekstreme ytterfløyene skal skape «fakta på bakken» helt på tvers av det majoriteten av de impliserte partene egentlig ønsker eller støtter. Det er dette Roger Eatwell i 2006 beskrev som «Cumulative Extremism».

Strømmen besøker Luton, byen der English Defence League ble stiftet. Denne fallerte fabrikkbyen blir av anti-jihadistene beskrevet som et islamisert helvete. Det er så avgjort overdrevet, men byen rommer både ytterliggående islamister og deres motspillere i EDL. Denne løst sammenraskede gruppen sinte menn utgjør ingen trussel mot staten, men de danner det fascismeforskeren Matthew Feldmann kaller «et slags vertsklima for mer ekstreme elementer – fra nynazister til ensom-ulv-terrorister». Og EDL har kontakter med sine åndsfrender i Norge også.

Nå oppstår ikke slike konflikter bare som et resultat av ideologisk smitte fra farlige ideer via internett. Og islamistisk radikalisme og terrorangrep er ikke en høyreradikal fiks idé, men en reell trussel – hvor for øvrig internett også spiller en viktig rolle. Og de illiberale trekk ved Islam er det all grunn til å kritisere. (Mekanismene som bidrar til at unge menn fra den islamske kulturkrets kan radikaliseres er glimrende beskrevet av Hanif Kureishi i hans bok «The black album»)

Strømmens prosjekt, slik jeg leser ham, er å bidra til både informasjon om aktuelle trusler mot vårt fredelige, liberale og åpne samfunn, og å samtidig advare mot en retorikk som virker eskalerende og skaper hva den nevner. En av Strømmens informanter som hadde møtt Anders Bering Breivik beskriver virkningen av document.no og lignende nettsider: «Man går der i sinne og frustrasjon, og så får man påfyll av mer sinne og frustrasjon».

Jaha, så vi skal altså bare servere gladnytt fra vårt fargerike fellesskap og feie alle problem under teppet? Nei. Men vi blir ikke okkupert og våre politikere er ikke landsforrædere. La oss beholde presisjon, rimelighet og anstendighet og ikke diabolisere våre motstandere gjennom borgerkrigsretorikk.

«I hatets fotspor» kaster lys over en ganske mørk krok av vår felles offentlighet. Det er lett å bli motløs av all den frustrasjon og det sinne som velter mot en på disse stedene. Men det er viktig å vite om og forsøke å forstå og besvare denne retorikken. Strømmens bok formidler innsikter og fakta. Formen er akademisk og behersket, men en merker en underliggende forpliktelse til det liberale demokratiets humanistiske idealer. Det er idealer som raskt blir hule fraser hvis ingen tar dem på alvor og våger å kjempe for dem.                                

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

---

[1] When does criticism become bigotry? The line is crossed when criticism of Islam, of ideas or beliefs, become transposed into prejudice about people; or when critics demand that Muslims are denied rights, or be discriminated against, simply because they happen to be Muslims.   

[2] «Høyreradikale vinner ikke bare frem på konspiratorisk tøv, de tiltrekker seg velgere ved å tilby dem svar på høyst reelle problemer, problemer alle partier burde være interessert i å gripe fatt i. Det kan handle om ghettoisering, og derav følgende kriminalitet, sosial elendighet og gode vekstvilkår for politisk ekstremisme. Det kan handle om opplevd utrygghet, om overfallsvoldtekter, om seksuell trakassering, om undertrykkende praksis som er kulturelt eller religiøst fundert, og knyttet til «fremmede» som forblir definert som det, uavhengig av hvor de er født. Det kan handle om europeiske ungdommer som blir tiltrukket av radikal islamisme. I realiteten tilbyr selvsagt høyreradikalerne sjelden løsninger, de står for en ekskluderende nasjonalisme som dyrker frem utenforskapet og gjør problemene verre.»  Sitatet er hentet fra Strømmens bok "Den sorte tråden", som er anmeldt her.

It stroke my mind. Bodø.

Her, serru, Her er både lyd og bilder. Prøv da vel!

velg full skjerm og HD-kvalitet

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !