*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 12. juni 2014

Skrapslått.





Det er et av disse mange ord som kanskje ikke lenger duger
hvis en ønsker å si noe om sin far på sitt mors mål
Jeg strever både med å forstå og å gjøre meg forstått
når jeg tenker på ham
og alt det som en gang var vår felles verden

Vi omgikk den og hverandre med slik fortrolighet
Taus kunnskap, kroppslig erindring.
Livsverden, heter det på fint. Lebenswelt.
Vi hadde andre ord. De virker rare, fremmede og døde nå
Det er ord som de jeg nå omgås neppe kan forstå.
Jeg er en flyktning fra et fremmed land og en svunnet tid
Og jeg gjør skrapslått blant henlagte, regnvåte minner
og solgulnede bilder fra glemte somre.

Så er heimjorda høstet for siste gang
av oss
Nå gjenstår bare skrapslåtten
så ikke ugresset skal ete seg innover fra kantene,
ikke spre sine frø inn over engene,
og ikke som kvasse ord og vonde minner
gjøre våre dagers travle arbeid
forgjeves
og til ingen nytte

Det blir stadig mer, det tar aldri slutt
tenker jeg, i det jeg slipper gassen og svinger inn på tunet med dagens første lass
Husket jeg å lukke porten, var det kviger utenfor gjerdet
Burde jeg kanskje bestille frø nå, har jeg nok rundballeplast
Er det den illevarslende eimen av frostvæske jeg aner
gjennom duften av fuktig gras
Hva mente hun egentlig med den kommentaren i går
Er det meldt regn til helga
Bestilte jeg diesel?  


Jeg åpner opp bakvinduet og skotter bakover mens jeg rygger på plass
Der ser jeg pappa stå og svinge ljåen. Velsignet være ham for det
Hvem skal klare over alt sammen når han er borte,
når vi selv er blitt for gamle og slitne, når det vi driver med er for dårlig og for smått
Han står ved elvekanten mellom karve og løvetann,
bruker riva og legger ugraset inn på jordet
Så kan vi svanse bort svineriet og la oksene velge og vrake
hva som er brukbart og hva vi må kaste
når denne lange dagen vår omsider blir til kveld
hvis alt går bra
hvis alt holder

Det skal bli fint, det skal se stelt ut
jeg skal dra i stoppknappen, la det bli velsignet stille
lytte til tjelden og måkene og elvesuset
og fin-trø langsomt etter veien
uten mål og mening
Uten å huske på å ta med syrekanner
Uten å telle lass
Some day soon.



«Det er et fint sted dere har her», kvitret turisten begeistret.
Ja, det er fint dette stedet på jorden som vi en tid kalte vårt.
Et lite øyeblikk bare, så skal vi riktig ta det i øyesyn
Et spørsmål om behovsutsettelse, disiplin, måloppnåelse
Det er et spørsmål om dager, bare

Dager som blir til år 
i en slags permanent unntakstilstand
De løp som solvarm sand mellom fingrene
så er vi ferdige
så er det over



En langsom, regnvåt sommerdag med utsikt over bakgårder
badet i et hav av fuktig grønt
fra gata hører jeg hjulene hviske ømt mot den våte asfalten
Ørsmå dråper av yr legger seg svalt om pannen
Takrennevann som mumler lavmælt for seg selv
Det er ganske stille nå, og ingen ting som haster
men heller ikke noe sted å rømme
når lukten av vått gress tar seg til rette som en ubuden gjest
i minnenes mediatek

I minnet spirer alt du ikke rakk å gjøre
og alt du ikke sa
og alt som ikke var sånn ment
Og ingen far kan gi av sine morgentimer
til å meie ned og rake bort og kjøre vekk
En ljå er hengt på plass og samler støv og minner
Den geiper spottende og rustent mot deg sitt «for sent». 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

6 kommentarer:

Thor Holand sa...

Jeg kjenner lukta og lyden av ungdom og sommer. Bryet mot ljåen. Nyslått gras. Skrapslåtta var en bonus, men den var vanskelig. Stor risiko for å ukvesse ljåen mot gjerdet og steinene.
Du skriver så godt, Ivar. Ordene dine traff. Kanskje fordi livet er i en fase der ettertanken over svinne tider kommer. Kanskje fordi man vil ha med seg de siste stråene og blomstene.
Følelsen satt i lenge etter at jeg hadde lest ferdig. Omtrent som når lyden av brynet mot ljåen hang i luften lenge etterpå.
Takk for at du skriver.

Ivar Bakke sa...

Takk for at du leser. Og for vennlige ord. Du vet jo hva dette handler om. Så da har jeg kanskje truffet noen flere hjemme gjennom min egenterapi :-)Det er en trøst.

Susanne Villemo sa...

Ville bare si takk for å få lese fine, vemodige ord. Liker.

Tor-Magne sa...

Det er jo det, ; alt som ikke var sånn ment...., denne melankolien over at det noen ganger er så langt mellom oss mennesker og enda lenger til trøst. Et fint, poetisk stykke , Ivar, igjen, du har noe. Godt å lese.

Ivar Bakke sa...

Merci bien. Jeg må visst ta meg på tak og skrive noe muntert snart. Men det virker som om meddelelsesbehovet er størst når geipen er på det laveste. Akk ja. Men det er jo en glede når det vekker resonans og gjenkjennelse. Det blir et slags møte mellom noen som har noe felles, selv om det skjer via en satellitt som svever et sted ute i det blå.

HL sa...

Du skriver spennende. Titt gjerne innom bloggen min også. http://bokloftet.blogspot.no