Skrapslått.

Skrapslått.  

Det er et av disse mange ord som kanskje ikke lenger duger

hvis en ønsker å si noe om sin far på sitt mors mål

Jeg strever både med å forstå og å gjøre meg forstått

når jeg tenker på ham

og alt det som en gang var vår felles verden

Vi omgikk den og hverandre med slik fortrolighet

Taus kunnskap, kroppslig erindring.

Livsverden, heter det på fint. Lebenswelt.

Vi hadde andre ord. De virker rare, fremmede og døde nå

Det er ord som de jeg nå omgås neppe kan forstå.

Jeg er en flyktning fra et fremmed land og en svunnet tid

Og jeg gjør skrapslått blant henlagte, regnvåte minner

og solgulnede bilder fra glemte somre.

Så er heimjorda høstet for siste gang

av oss

Nå gjenstår bare skrapslåtten

så ikke ugresset skal ete seg innover fra kantene,

ikke spre sine frø inn over engene,

og ikke som kvasse ord og vonde minner

gjøre våre dagers travle arbeid

forgjeves
og til ingen nytte

Det blir stadig mer, det tar aldri slutt

tenker jeg, i det jeg slipper gassen og svinger inn på tunet med dagens første lass

Husket jeg å lukke porten, var det kviger utenfor gjerdet

Burde jeg kanskje bestille frø nå, har jeg nok rundballeplast

Er det den illevarslende eimen av frostvæske jeg aner

gjennom duften av fuktig gras

Hva mente hun egentlig med den kommentaren i går

Er det meldt regn til helga
Bestilte jeg diesel?  

Jeg åpner opp bakvinduet og skotter bakover mens jeg rygger på plass

Der ser jeg pappa stå og svinge ljåen. Velsignet være ham for det

Hvem skal klare over alt sammen når han er borte,

når vi selv er blitt for gamle og slitne, når det vi driver med er for dårlig og for smått

Han står ved elvekanten mellom karve og løvetann,

bruker riva og legger ugraset inn på jordet

Så kan vi svanse bort svineriet og la oksene velge og vrake

hva som er brukbart og hva vi må kaste

når denne lange dagen vår omsider blir til kveld

hvis alt går bra

hvis alt holder

Det skal bli fint, det skal se stelt ut

jeg skal dra i stoppknappen, la det bli velsignet stille

lytte til tjelden og måkene og elvesuset

og fin-trø langsomt etter veien

uten mål og mening

Uten å huske på å ta med syrekanner

Uten å telle lass
Some day soon.

«Det er et fint sted dere har her», kvitret turisten begeistret.

Ja, det er fint dette stedet på jorden som vi en tid kalte vårt.

Et lite øyeblikk bare, så skal vi riktig ta det i øyesyn

Et spørsmål om behovsutsettelse, disiplin, måloppnåelse

Det er et spørsmål om dager, bare

Dager som blir til år 
i en slags permanent unntakstilstand

De løp som solvarm sand mellom fingrene

så er vi ferdige

så er det over

En langsom, regnvåt sommerdag med utsikt over bakgårder

badet i et hav av fuktig grønt

fra gata hører jeg hjulene hviske ømt mot den våte asfalten

Ørsmå dråper av yr legger seg svalt om pannen

Takrennevann som mumler lavmælt for seg selv

Det er ganske stille nå, og ingen ting som haster

men heller ikke noe sted å rømme

når lukten av vått gress tar seg til rette som en ubuden gjest

i minnenes mediatek

I minnet spirer alt du ikke rakk å gjøre

og alt du ikke sa

og alt som ikke var sånn ment

Og ingen far kan gi av sine morgentimer

til å meie ned og rake bort og kjøre vekk

En ljå er hengt på plass og samler støv og minner

Den geiper spottende og rustent mot deg sitt «for sent». 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !