Et musikalsk flashback

Er blitt utfordret av Maria Fredriksen til å presentere 10 album som har betydd mye for meg. Tror jeg begynner med dette. Jeg var en 16 år gammel alvorliker og falt pladask over dette debutalbumet. Hennes versjon av Mr.Bojangels ble en jazz-klassiker. Det visste jeg jo ikke da. Jeg syntes bare den var så utrolig vakkert fremført. 

Neste album ut i min 10-dagers vrenging av soundtrack of my life er Finn Kalviks "Fyll mine seil". Kalvik er vel kraftig medskyldig i at jeg begynte å spille gitar, og søskenbarnet mitt Ragnar hadde bestilt plata i posten. (Det var gjerne 2-3 plater i året den gangen- vi var glad vi hadde vann i springen and all that) Den ble produsert av Manfred Eicher og kremfolk som Jon Eberson, Arild Andersen og Svein Christiansen åpnet døra på gløtt for jazzens verden for en 15-åring. Kalviks videre musikalske utvikling ble noe av en tailspin, og han forsvant et sted i retning svenskekystens snusbruna øgon. Men før det rakk han altså å få nailet låter som "Skifte", "Fritidsproblem" og "De alvorlige menn". Fy syke som det groover. Da hele backingen av "Sangen til deg" (Your song) var ferdig spurte Eicher om de kanskje kunne beholde den som instrumental. God idé, men det ble aldri noe av, dessverre. Kalvik sa i et intervju at han godt kunne skjønne at noen av dem som hadde fulgt ham fram til og med dette samarbeidet "fikk litt hetta" da han innledet samarbeidet med Stikkan Andersson. Well, I for one.

Ok, neste plate var ikke så lett å velge ut. Alle av James Taylors 12 første plater kunne faktisk "fit the bill" som album som har betydd mye for meg. Men JT fikk jeg låne av Sissel Aarhaug en gang i nittenhundre-og-pil-og-bue, hun trodde dette ville være 'Taylor-made' for meg. Mange kilometer mellom Oslos antikvariater ble trålt før alle var på plass. (Betalte til og med blodpris for den ihjelproduserte debutplaten hans på Apple.) Interessen utviklet seg fra reservasjonsløs begeistring og frenetisk gitar-øving, via komplettistens merkevare-kjøp som stoppet et sted mot slutten av 80-tallet, og fram til dagens fremmedfølelse overfor min daværende trang til musikalske søtsaker. Å lytte til JT i dag er a stroll down memory lane jeg ikke gjør ofte. Det rasler av høstløv under føttene, det er kaldt og jeg vil hjem igjen. Men jeg synes fortsatt "Looking for love on Broadway" er ok. Og det uvanlige hintet av kynisme og det kule samspillet mellom Danny Kortshmar og Leland Sklar i "I was only telling a lie" har stått seg. De personlige anekdotene knyttet til sangene lar jeg utestå her. For å låne noen linjer fra en av Taylors sanger: "It was something that I only dreamed of, something that I'm not quite sure of, something that I'll never tell you about. "

På en av våre årlige flyturer sørover ble jeg sittende sammen med Børge Petersen Øverleir - som jeg synes er en utrolig dyktig gitarist. Jeg spurte etter hans personlige inspirasjonskilder og han nevnte Jim Hall og Mike Stern. 

Sistnevntes utgivelser traff meg hjemme. De ble kjøpt inn etter hvert som de utkom, og lyden av "Common ground" og flere andre av hans jazzballader ble med ungene inn i søvnen når pappa øvde gitar om kvelden. Mange år senere fikk jeg lov å fremføre den sammen med Geir Ove og Aksel, like før jeg reiste til Bodø. Albumet "Odds or Evens" er ikke hans beste etter min smak, men det inneholder altså bl.a. denne perlen. Stern sa i et intervju at han lytter til mye musikk der andre instrumenter enn gitar danner melodilinjen. Jeg liker melodilinjene til Sterns ballader, de er slike en kan nynne på på vei hjem. Pleide å ha den i bilen. Pleide å ha bil. Og når jeg kom hjem sent på kveld kunne det hende at jeg måtte høre ferdig en låt selv om bilen stod i garasjen. Like a madman. Men "Common ground" er en låt man hører ferdig.

Neste dame ut var Joni Mitchell. Jeg og søskenbarnet mitt besøkte min storebror, reiser med tog fra Bodø til Bergen og leser et musikkmagasin i filler underveis. Jeg fyller ut en quiz og sender det inn, just for fun. Når jeg begynner på landbruksskolen i Østfold får jeg brev om at jeg har vunnet en LP etter fritt valg. Det må bli denne. Sangen "Trouble child" skrev hun etter et dramatisk hjertet-i-kjøttkverna- intermesso med Jackson Brown. Det har en tekstlinje som passet som perfekt for en livstrett, melodramatisk og ukysset 18-åring. Det finnes en alder uten ironi, og jeg risset de bitre ord ned i notatpermens myke plast med min aller mest lesbare skjønnskrift: 

So why does it come as such a shock 

To know you really have no one
Only a river of changing faces
   Looking for an ocean

Nei du sier noe der, Joni. 

Men altså, vel arrivert på Tomb Jordbruksskole, og med ei kiste (som oldefaren min hadde brukt på Lofotfiske) ganske full av plater, ble man jo så smått kjent med andre musikkinfiserte lidelsesfeller. Trond Amlie tipset meg om Al Jarreau og Doobie Brothers. Etter at det første skoleåret var over må en kunne si at jeg hadde hatt uhell i kortspill, men at livet ellers hadde fart usedvanlig fint fram mot meg.Bjørnar Klausen, min landsmann fra barndomslandet, var også hjemme den sommeren. Og han lånte meg masse plater som havnet på min nye båndspiller. 

Bl.a. Doobie Brothers "Livin' on the fault line". Ikke det mestselgende albumet deres, men det er virkelig smågenialt i flekkene. Og "You're Made That Way" passet perfekt for en ung mann som vanskelig kunne beskrives som noe annet enn lykkelig 

Tja, hvor skal en begynne. Ole H.Bremnes skrev noen fantastiske tekster. Tenk å ha barn som kan sette slike melodier til og fremføre dem så vakkert som det Lars, Kari og Ola Bremnes gjør her. Det er mesterlig å gi form til så mye historie, levd liv og forgangne tider og samtidig lage et album som er kjemisk fritt for det bredbent svulstig-sentimentale som så mye nordnorsk selvrepresentasjon har vært marinert i. 

Nå har det nok sitt å si at også jeg har løpt i hjemmelagede lugger, sett grågåsplogen over hustakene og vokst opp i en bygd der foreldregenerasjonen fortalte historier om torvmyrer, russefanger, tyskere og forbudte relasjoner. Og som hadde vært på dans i eldaskogan. Men tenk å gi form til denne kollektive erfaringen, la den tre fram så vakkert og presist observert, det var noe nytt. Vi lyttet ofte til plata sammen med foreldrene mine. En følelse av at de synger sangen vår om stedet vårt, om oss.

Det var også rart å sitte i Tyskland, 20 år etter at denne platen kom ut, og lytte til mine egne barns innspilling av "7.august" og "Folk i husan". Team Bremnes må ha truffet noe ekte her, for tre generasjoner. Ingen tidløs nordnorsk essens, men noe essensielt om hva tiden gjør med en livsverden som en gang var så selvsagt hverdagslig, og som nå er borte.

Faren min dro en ekstra sesong på storsilda for å kunne kjøpe seg et orgel. Men det er drømmen om et orgel, musikken og minnene, "som verkeli e varig".

Jeg kan vel ikke har vært mer enn 13, den sommeren jeg fylte Hendrix. Broder Kjell hadde lånt stereoanlegg og platesamling fra en klassekamerat på gymnaset. Det åpnet opp en hel verden av ny musikk, fra Jan Johanson og Chick Corea til Zeppelin og Hendrix. "Jim Hænriksen, kem e det?" som en uforstående gamling på min nåværende alder sa det. Denne tyske samleplaten har en god del av gromlåtene. Den gang fantes det kanskje et par stykker i kommunen med el-gitar. Nå vrimler det av 13-åringer på youtube som spiller fletta av geriatriparken, langt mer tight og presist enn f.eks. Hendrix selv gjør på noen av de mest dopa bootleg-platene jeg skaffet meg (og solgte igjen). Hendrix er variabel. På sitt beste en genial nyskaper.

Men sommeren jeg fylte Hendrix hadde vi fortsatt 70 dekar som skulle hesjes etter at siloslotta var over. I den timelange pausen etter middag lyttet vi til musikk mens klærne lå til tørk og de voksne forsøkte å sove. Og pappa ertet meg med malende beskrivelser av hva Hendrix' gitar minnet ham om av ulike støykilder.

Ikke hadde jeg den gang kunnet forestille meg at jeg noensinne skulle få barn som skulle opptre med Little Wing og Purple Haze. Eller kunne sitte og diskutere barokkmusikk med høvdingen. Eller se på Lee Ritenour sammen, 3 generasjoner. Det er en slags stille triumf i det. Musikk kan faktisk danne a bridge over a troubled generasjonskløft, ikke bare utvide den.

Jeg skal slutte nå snart med denne blandingen av musikk og sentimental mimring. Men altså, det er ikke lett å bli enig med seg selv bestandig. Skulle jeg dra fram "One trick pony" (som jeg har hørt live), eller "Bookends" med sine klassikere. Jeg likte Pauls afrikanske ekskurs som begynte med "Graceland", men plukker ut oppfølgeren "The rhythm of the saints".
Purister av ulike slag fikk rot i systemene sine da Paul Simon minglet egen musikalsk bakgrunn med afrikansk polyrytmikk og brøt med kulturboikotten av regimet i Sør-Afrika. Og noen mente at han hadde tilpasset seg en annen kulturs musikk og gitt en glatt versjon av den til verdensmarkedet.

Men musikken, dere... "The coast", "Further to fly", "She moves on" - for et driv og overskudd. I et hus med småunger som kravlet ble det liksom mindre tid til å finlese platecover og finne lyriske fartøy for egne tungsindigheter. Men denne platen er som skapt for bilstereo og indoktrinering av følsomme barnesinn.

Men den fineste sangen der, "The cool, cool river", minner meg alltid om et øyeblikk mellom meg og min yngste datter. Jeg hentet henne hjem fra fest og vi strevde begge med vårt, kanskje mest av alt med å bevare et snev av verdighet over situasjonen. Så sa hun, som en slags hemmelig beskjed til pappa i en bil full av venninner: "Sometimes even music cannot substitute for tears." Det er sant. Vi satt tause sammen i bilen og bare lyttet til musikken, gudslånet og jeg. På vei hjem. Alt ville bli bra.

Svært mange av dem som liker John Lennon gjør et stort vesen av å ikke like Paul McCartney. På mitt klissete og tamme vis vil jeg uttrykke min beundring for begge. Jeg hadde vel regnet med at Paul var stort sett ferdig som artist da dette albumet kom deisende. Etter å ha lest overstrømmende anmeldelser ble det den siste gang jeg opplevde rushet av forventning over å få en ny LP-plate i hus. Og siste platen jeg slukte som helt album, fra begynnelse til slutt.

Og dette er et ualminnelig sterkt album. 18 måneders finpuss i studio - og så begynner den som et spillesugent up and coming ungdomsband med "My brave face". Paul McCartney var 47 år for Christ's sake! "Rough ride" og "Figure of eight" - alt sammen svært vitalt, basic - det vanskelige er jo å lage noe sånt, ikke å spille det.

Min favoritt ble "We got married". Første gangen jeg hørte plata var vinduene åpen mot hagen og anlegget på 11. (noen fordeler ved å bo på landet skulle man nå ha, og sommeren er den fineste dagen i året). Etter noen takter kom noen gitarlyder jeg mente å gjenkjenne signaturen på. (Har et søskenbarn som var tungt inne på Floyd-kjøret) Jo ganske riktig, det er selveste David Gilmour. Jeg bare digger de riffene og den gromlyden. Så det måtte man jo lære seg å planke, helt uten hensyn til kvinner og barn.

Herregud for en plass jeg tok med all denne musikken som jeg alltid hadde rundt meg. Det er rart å tenke på, sikkert også for dem som kjente meg en gang, hvor stille det oftest er her i leiligheten vår. Jeg hører nesten aldri på musikk alene. Og jeg har slutta i musikkmisjonen, ikke noe mer "denne her må du bare høre". Det er en god og litt rar stillhet. Helt stille blir det aldri, for nå har jeg en tone der som aldri går vekk. Men en kan jo velge å ta det poetisk og gripe til Ole Paus:


"Fra først av
fra tiden før tiden vi regner med
var en tone der og den vevde seg inn
over alt.


Og siden
er alt det som fødes og dør musikk
den samme tonen klinger nå
som fra først av."

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Fryktløs

Du var kanskje 6 år den gangen og ikke redd for noe. Og veldig glad i å kjøre traktor. Jeg må ha vært rundt 33, og om jeg ikke akkurat var fryktløs, så var jeg i hvert fall langt dristigere enn det jeg er nå. Før barfrosten rakk å bite seg fast den høsten var det kommet rikelig med snø. For å komme til skogsteigen vår under fjellfoten må en over myra. Kjører en tom traktor og tråkker vei, så slår frosten ned der du har kjørt sånn at det bærer med fullt lass et par dager senere. Det hadde folk gjort før oss. Motet og flaksen har berga så mange. Så vi la i vei, bare oss to.   

Snart lå bygda bak oss i det svinnende desemberlyset. Bare den godslige brummingen fra motoren og lange sletter med snø foran. Snøskavlene var større her oppe under fjellet, men vi stanget oss nå gjennom. Var det her det gamle hestetråkket gikk? Med ujevne mellomrom kjente jeg meg igjen. Jo, vi var på rett vei. Og nå var vi nådd lengre enn halvveis. Ikke lett å se kuler og dumper i terrenget når ingen har gått foran og satt spor i snøen. Bare hvitt i det bleke skinnet fra lyktene. Nå kom et langt strekk uten vegetasjon. Ikke godt å si hvor veien gikk. Var det kanskje likevel best å snu? Jeg skimtet en enslig furu langt der fremme som jeg mente å dra kjensel på. Hvis du feiger ut nå er alt sammen til ingen nytte. Du er nesten over på sandmoene. Jeg pratet meg selv til mot og fortsatte.

Plutselig setter traktoren seg bakpå og mister fart. Full gass nå, inn med differensialsperra, ikke miste farten. Nå er vi praktisk talt over, framhjulene har fått landkjenning. Men så er det stopp. Ikke fortsett å spinn nå, du graver deg bare ned.

Er det farlig pappa, spør du. Nei ikke farlig. Men jeg må stoppe traktoren nå og slå av lysene. Det blir stupmørkt før øynene venner seg. Og veldig stille. Konturene av et fjell foran oss, og et stort, taust landskap rundt om. Det har vært her bestandig, det har et hav av tid, og vi blir bitte små. 

Gjørma som står til navet rundt bakhjula virker svart som bek mot den bleke snøen. Vi står i en gammel torvdam, aner jeg nå, noen meter til høyre for hestetråkket. Nei ikke farlig, gjentar jeg høyt til oss begge. Men vi må til folk og få dratt opp traktoren før den fryser fast, tenker jeg. Det kan ikke vente til i morgen. 

Jeg holder traktordøra åpen. Kom nå, jeg skal bære deg, du kan ikke gå i den dype fokksnøen. Varmen fra den søvnige guttekroppen mot meg. Jeg løfter ham ut fra den lune traktorhytta, ut i kulda. Han lener seg inn til meg. Pappa klarer å bære. Pappa er kjempesterk. Pappa kan alt. 

Jeg begynner å gå. En kilometer klarer du vel med guttungen på armen? Vi må rekke ned og gi beskjed så hun ikke blir redd for oss. Og la nå ikke guttungen ane hvor liten du selv kjenner deg. Nei vi skal nok få opp traktoren. Vi må rekke det før fjøstid, hvis nå bare naboen er hjemme. 
Ikke tenk for mye. Gå på nå, hold ut, ikke falle. Holde gutten og motet oppe.

Se der, nå kan vi se lysene fra bygda. Der bor det folk som kjenner oss og vil oss vel. De kan sikkert hjelpe en tosk som har tatt feil av retningen. Det har skjedd før. Varmen din gjennom bevernylondressen. Du ser tillitsfullt på meg. Vi klarer det vi, ikke sant? Jo, vi klarer det. Og frosten har allerede lagt seg i sporene vi har laget sammen. Den bærer vekten av oss to.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

    

Sover ungene trygt nå?

Det hender fortsatt jeg kan tenke slik

Da de var små kunne jeg stå bøyd over sengen

og undrende betrakte deres sovende ansikter

De små, varme kroppene 
Så ubeskyttet. Så trygge. 

Alle om bord i vårt sovende hus

Når natten kom ble det til en skute

der jeg stod til rors og våket over 

vår umistelige last av drømmer, håp og lykke

Nå sover de et annet sted

vår felles farkost var en kort etappe 

De har fått sin egen tørn å ta av voksnes plikter

og tidens elv har ført dem langt av sted

Og jeg kan sove trygt og hvile i den tanke

de er blitt store nå, de klarer seg.

Men når natten kommer hender det jeg tenker

på den korte tid vi har hverandres liv til låns

Det synes som jeg nettopp la en dyne ømt til rette,

lyttet til en rolig pust og ante deres hjerte

som tikket natten bort med trygge, sikre slag

Vi er hverandres drømmer i livets korte blaff av lengsel

Så kommer morgengryets lys, så er det dag.    

Stev fra gutterommet

Ragnar og jeg disponerte en gammel Tandberg spolebåndspiller. Den hadde lenge stått stuet bort oppe på kvisten i barneskolen vår. Tiden for bruk av ferdiginnspilte engelskleksjoner på spolebånd var forbi, og vi hadde kastet lange blikk i dens retning en gang vi hjalp til med å bære opp bøker. En lørdags morgen pratet vi hverandre til mot og oppsøkte rektor Lilly og fikk overtalt henne til å låne oss vidunderet, inklusive en stabel engelskleksjoner. Vi skulle skaffe spilleren tilbake hvis det ble bruk for den igjen, og en engelskleksjon ble sirlig kveilet opp på en hermetikkboks slik at vi fikk en tom spole. Spilleren fikk en intens indian summer i våre hender. Vi hadde den en uke hver, og den rakk knapt å bli kald.

Mange år senere, når ungene mine kom hjem og spilte en sang de hadde blitt introdusert for på musikklinja, så kunne jeg ofte for mitt indre øre høre brumminga fra spolebåndspilleren og Sigbjørn Nedlands introduksjon fra NRKs "Pop Spesial". Det var slik jeg hadde hørt låta første gang.

'For første gang, for første gang
Det giver mangen småting rang' - skrev Wergeland.

Og jeg husket gjerne også låta som fulgte før og etter på båndet. Helt usaklig kunnskap naturligvis, fra den alderen hvor en har hukommelse som et fluepapir.

En gang sønnen min kom hjem til helga ble vi sittende og lytte til en slik nyoppdaget gammel skatt; "Machine gun" av Jimi Hendrix.
I det minnenes mediatek jeg bærer på, har den et slags "bonus track". Som 12åring hadde jeg hørt den igjen og igjen. Men på et spolebånd får en gjerne med slutten på det som kommer forut, det er ikke så lett å treffe rett på. Og da jeg våknet i dag hadde jeg denne slutten av en sang surrende i hodet.

"Det lettar upp alt det tongje mot
det er som venaste feleljod."

Slik jeg husker det, tonet den perfekt over i Hendrix' ville melankoli. De synger i samme toneart, en flytende overgang fra norsk tradisjonsmusikk via amerikansk gitarmagi med små nikk til vietnamesisk folkemusikk, spilt av en svart wannabe-soldat som heldigvis avbrøt sin særs korte militære karriere og aldri måtte skyte med sitt machine gun på vietnamesiske bønder. Så mange tilfeldigheter som binder ting sammen. Jimi Hendrix' 'Machine gun' klebet sammen med et gammelt norsk stev som ble en del av mitt soundtrack fra en barndom. Sangen som letter opp vårt tungsinn og gjør at sorgen ikke får tynge oss, som får oss til å glemme oss selv.

Stev

Å vil du hava meg til å kveda
det skal eg gjæra med største gleda.
Og eg skal kveda så vænt fyr deg
at du skal gløyme deg sjølv og meg.

Å hei og hå, det gaman syngje
då fær kje sorgji vårt hjarta tyngje
Det lettar upp alt det tongje mot
det er som venaste feleljod


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Crackin’ up

Jeg må bare tenke på noe annet. Surrehuer som meg har ikke godt av å se sånt. Uhyggen fra filmen «Still Alice», om en fremstående akademiker som får en uvanlig utgave av Alzheimers, sitter som en klo i nakken på meg. Tror jeg går og tar en øl, snakker med en eller annen tilfeldig fyr om et eller annet tilfeldig tema. Hva som helst vil duge som kan få tankene bort fra hvordan det må føles når en langsomt mister den språklige førligheten, når ordene, kategoriene du tenker i, blir borte for deg. Tenk å stirre forvirret på et gammelt, velbrukt ord du plutselig ikke lenger aner betydningen av. Fortvilelsen i Alices blikk når hun spør «hvem er jeg nå?» Hun var i ferd med å miste den velartikulerte intellektuelle Alice som hun så lenge hadde tenkt på som seg, og hvis hele voksentilværelse har bestått av å arbeide med språk. Hennes hjelpeløshet, skam, forvirring og redsel... Jeg må som sagt bare ut og tenke på noe annet.

Ved bardisken står en enslig gjest, og vi kommer i prat. Det er litt rart å skrive den setningen. Tror ikke jeg har gått alene på bar før jeg ble nesten 50. Nå er det en helt naturlig ting for meg å gjøre. Fyren er på min alder og han jobber i bygningsbransjen, med kvalitetskontroll av landbruksbygg som spesiale, viser det seg. Nei skullerusett. Han spør heldigvis ikke om min yrkesbakgrunn.

De fleste blir så glade når de kan fortelle om sitt. Min erfaring er at eksperter med litt lirking gjerne kan holde lange foredrag for oss halvstuderte røvere som bløffer i selskapslivet. Han blir ivrig og får låne penn og papir. Ta nå for eksempel en sånn ting som en binge der storfe går fritt omkring, sier han. De går på spalteplanker av betong. Det var først etter krigen at slikt ble vanlig i norske fjøs. I begynnelsen var det enkeltspalter som ble lagt på betongdragerne. Spalteplanken er bredest på oversiden, der dyra går. Det gjør at møkka faller ned i kjelleren og ikke klaker seg til til spalten mellom betongplankene. De har innstøpt 3 armeringsjern, to øverst og ett nede. De to øverste skal gjøre spalteplanken stabil sideveis og det ene nederste skal forhindre at spalteplanken knekker under vekten av dyrene. Armeringsjern (kamstål) ser ikke så imponerende ut, det er gjerne rustent og bøybart – hvordan kan planken da tåle vekten uten å bøyes? Prinsippet er forbløffende enkelt, det er ikke stålets stivhet som er det det går om, men at stålet har stor strekkfasthet. Og hvis det er forsvarlig innstøpt med godt vibrert betong, så holder dette lenge. Riflene gjør at jernet får godt tak, og planken kan bære en utrolig stor vekt.

Så lenge det ikke kommer luft til er spalteplanker et genialt prinsipp som er fleksibelt og solid. Ja med tiden er det blitt litt mindre fleksibelt, med EU-forskrifter om maksimal spalteåpning som gjør renholdet vanskeligere. Men de er solidere nå. For man gjorde seg visse erfaringer og tok lærdom av dem. Nå er det ingen som lager binger av bare enkeltspalter lenger. Og nå har man ofte spaltene i motsatt retning av forbrettet. Men forestill deg sånne langsgående enkelplanker når for eksempel 6 okser presser seg mot forhekken av all kraft med klauvene kilt ned i spalteåpningen for å få bedre tak. De skal jo alltid ha tak i godsakene som ligger lengst unna nesen på dem, de er ikke det spor bedre enn oss mennesker sånn sett. Da kan det være at et par av dem får spenntak i samme spalteplank. Og hvis disse sterke dyrene presser den noen millimeter sideveis kan det bli fatalt. Det kan ha blitt skapt et ørlite riss i betongen. Ingen synlig forskjell på oversiden av planken. Og for å se fra undersiden må du jo inn i kjelleren, og det er det nesten ingen som gjør lenger. Nå pumpes møkka ut, og hvis man har gjødselport går det mange år mellom hver gang den åpnes. Alt kan se riktig bra ut på overflaten, men hvis en spyler med høytrykkspyler fra undersiden kan det hende at du blir mørkredd.   

For har det først oppstått små riss i betongen, så trenger det luft og svovelholdige gasser fra gjødsla inn til armeringsjernet. Og her er nøkkelprinsippet du må få med deg – han ser på meg som om han skal fortelle om et mord han er blitt vitne til – du skjønner jern ekspanderer når det ruster! Så det sprenger bort betongen. Det tar flere år fra risset er der til det nederste av armeringsjernene er så rustet at det gir etter, det går utrolig bra utrolig lenge. Men du vet aldri. Det er derfor at vi nå bruker spalter som er støpt i seksjoner. Det er ikke så lett å holde dyra rene som på de gamle enkeltspaltene, for spalteåpningen er smalere. Men de er formet sånn at de ikke kan bendes sideveis. Og det er det sentrale. 

Se bare her, sier han og tegner i vei. Når sånne elementer monteres sammen er de låst i alle retninger. Fine greier. Joda, jeg skjønner da det. Min egen entusiasme for bygningstekniske finesser i landbruket nådde nok aldri min venns olympiske høyder. Men det er jo fint at folk er interesserte i jobben sin.

Blir det mange reisedøgn i året da, spør jeg for å kanskje pense samtalen over i en litt mindre teknisk avdeling. Hvor lenge har du vært reisende i armeringsjern og spraybetong? Nei det… vi var… jeg… han famler litt etter ordene. Jeg hadde et lite byggefirma i nesten 20 år, ja og så dette gårdsbruket som kona mi kommer fra. Firmaet tok stadig mer av min tid, på gården og familiens bekostning. Det skulle egentlig bare være en overgang til vi fikk gården på føttene. Men det var jo bare bygningsfirmaet som det ble noe penger av. Og skomakerungan går skolaus. Så det var nok ikke alt som var helt etter boka av gårdens bygninger hos meg heller må du tro. Så det endte med at jeg ble en sånn måneskinnbonde som jobba dobbelt helt til ryggen sa stopp.

Så driver kona di gården alene nå da? spør jeg. Nei det… hun… ja altså eksen min… ja vi… det gikk… vi… det var jo ikke sånn vi hadde tenkt det, egentlig. Og ungene har fått seg trygge jobber utenbygds, så… ja nei så fjøsen står nok tom nå.

Beklager, sier jeg beskjemmet, det var ikke meningen å trampe uti noe forhør om ditt privatliv. None of my business. Han vinker avvæpnende. Det går bra, vi har det bedre alle sammen nå, hver på vår kant.

Men jeg føler meg av og til som en ond trollmann som kan se i glasskula når jeg reiser rundt i denne nye jobben min. Jeg ser etter små riss, tegn på slitasje. Ting kan se aldeles bra ut, rent og ryddig… Men for et trenet øye som vet hva man skal se etter…

Noen av disse bøndene har jeg jo vært borti tidligere, fra den gang vi alle var unge og fulle av pågangsmot. Jeg har levert tegninger og materialer og tatt byggeoppdrag for flere av dem. Men en blir jo aldri ferdig, det de trodde var en overgang det tar jo aldri slutt. Hvis jeg ser at det er nødvendig med en større kostbar renovering legger jeg det fram for dem på ettermiddagen, slik at jeg får pratet med kona også. Ja for kona har jo som regel fått seg jobb utenfor bruket. De bør jo helst være enige seg imellom om det er noen vits i å fortsette å koste på og ta opp nye lån, eller om de skal hive inn håndkleet. Alt for mange holder ut alt for lenge.                   

Og man observerer jo mer enn det rent bygningstekniske. En bruker jo ørene også når en prater med folk. Jeg er blitt en djevel på å se etter svakheter. Små detaljer i valg av ord, ansiktsuttrykk, pauser, nedslåtte blikk, små riss i sammenføyningene. Det er så mye jeg legger merke til som jeg var blind for da jeg var ung. Heldigvis og dessverre.  

Lånt tid.

Det er sensommer i livet mitt. Fargene i lyset som forgyller dagene er blitt varmere, luften jeg puster i er blitt kald og klar. Den lar meg øyne detaljer langt, langt borte.                        

En septemberdag skjenker meg en langsom samtale med en god venn. Ennå kan vi sitte ute og la solen kjærtegne oss. Vi lukker øynene og vender ansiktene mot solen. Lik barn i et lunt hjørne av skolegården som snuser mot himmelen og venter utålmodig på sommeren som bare ligger og venter der foran. I et hav av tid.

Men tiden kan godt bremse litt nå. Min sommer har alt pakket sakene og rasler utålmodig med nøklene. På tide å dra, mumler den, vi er allerede sent ute. Høsten har alt laget linjer av hvitt på fjelltoppene.

Det hvite er en mørk påminnelse, lik grå hår rundt et aldrende ansikt. Om hva en har i vente, om hva som ugjenkallelig er forbi. Akkurat nå er det stille. Akkurat nå er alt dette vakre ennå her. Jeg kjenner et blaff av kulde i et plutselig vinddrag. Det rasler svakt i løv, og jeg forestiller meg sandkorn som faller i et timeglass. Jeg tenker på deres fall, deres tause slaveri under en nådeløs tyngdelov som uten unntak drar oss alle ned mot jorden. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Om å eldes med verdighet i South Kensington

Jeg tar en dag fri, enda det er midt i ferien. Ingen godt planlagt utflukt i dag, ikke noe must see. Det er jo så mye en bør få med seg i London. Og i livet, for såvidt. Men jeg sjanser på at Jesus og alle målbevisste turister har tatt på seg alle mine bører i dag. Jeg reiser alene. Det er ingen snor rundt halsen og lapp som forteller andre hvor jeg skal. Og ikke vet jeg det selv heller. Men det plager meg ikke. Ikke en gang heten plager meg. Jeg akter å gi etter for den første og beste karakterbrist, manglende målbevissthet eller evne til behovsutsettelse. Blir jeg sliten og varm, akter jeg å sette meg ned i dertil innrettede lokaler (midt i turistmål-tiden, med barn til stede). Please remain seated until thirsty-sign is switched off and you feel ready to move on. 28 grader går helt fint det, hvis bare en selv kan bestemme hva en må se og hvor langt en skal. Men det er lett å gå på en smell hvis en har det for travelt i varmen. 

Etter å ha tasset omkring i et par timer vender jeg tilbake til en forhøyning midt i en gågate med fortauskafeer på begge sider. Jeg ser foreldre som kommer leiende på unger som jamrende spør om de ikke er framme snart. I det jeg hviler ryggen mot den svale marmoren henter kroppen min aldeles ubedt fram et minne fra hvordan det var å nå fram til enden av den 3. tråden på ei hesje med over 100 staur. Vi var endelig framme, en kunne for et salig øyeblikk slippe seg bakover i grasdungen og ta matpause. Mamma hentet fram veska med kaffetermos og saft som var lagt i skyggen ved enden av hesja. Hun skjenket i saft til oss ungene og drakk selv av den. Her jeg sitter og glipper med øynene mot sola, ser jeg for meg hvordan hun tørker bort svetten fra pannen med underarmen, spøker og prater mot til oss ungene som var blitt slitne, solbrente og kranglete. Så annerledes verden ser ut når en er sulten, sliten og tørst, når vi blir minnet på vår kroppslighet, våre grunnleggende behov. How fragile we are. Det slo meg ikke den gang, eller da jeg var 20. Først nå slår det meg; så sliten hun må ha vært den gangen. Hun var ikke stort yngre enn det jeg er i dag. Men foreldre får ikke bli slitne og mismodige når en selv er et barn. De skal holde verden sammen, holde ut. Trøste og bære.

Jeg flytter meg litt til siden for å gi plass til en gjeng energiske italienere. De opptar ikke bare resten av plassen, de fyller resten av gata med sitt nærvær. De er åpenbart ikke hemmet av den angst for å vekke oppsikt som mange skandinaver er oppdratt i. Er det noe i veien med hørselen deres? Kan det være nødvendig å rope når en sitter en halv meter fra hverandre i en gate som er velsignet fri for trafikkstøy? Kan en ikke bare la folk få ha det litt fredelig? Det er altså jeg som tenker dette, den forhenværende unge mann som pleide å sette opp vinduet på hybelen og spille «Love and affection» av Joan Armatrading på 11 mens elevene på landbruksskolen strømmet ut av spisesalen. Kanskje var det noen der ute som ennå ikke var klar over hvor fin den sangen var. Ikke nok med at jeg hadde barnetroen i behold den gangen, jeg var også en ivrig medlem av musikkmisjonen. Alle skal med. En venn av meg, som kanskje ønsket å velge selv hva slags musikk han skulle høre på, fant fram et sånn klistremerke man satte på kassettene før i verden, det skulle vise om de var spilt inn med eller uten «Dolby noise reduction». Han festet klistremerket med på døra til hybelen min. Det tok flere tiår før jeg egentlig tok hintet. 

På en fortauskafé blir jeg sittende sammen med noen amerikanere. «Are you from around here?» spør en av dem høflig, slik at jeg kan svare nei, stating the obvious. Jeg gjetter på at dere er fra USA, kontrer jeg (wild guess, yeah right), ettersom det er et land hvor en ikke automatisk blir mistenkt for å være full, gal eller tilhøre Jehovas Vitner om en skulle finne på å snakke til en fremmed. Replikken viser seg å passe bra til kaffen og målgruppa, og vi generaliserer friskt videre over ulike nasjonale skalaer for hva som regnes for beskjedent, frekt eller normalt. [Disclaimer: Det er forskjell på kultursosiologi og essenstenkning]                         Min fremmede venn forteller at hun og mannen hadde bodd i Italia noen år. Begge kunne språket og hadde flere venner og bekjente der. Men selv om du hadde en hyggelig samtale med noen i et selskap er det ikke bare å ta opp tråden om en skulle treffe på hverandre igjen på gata dagen etter, sier hun. Man snakket bare ikke til fremmede på offentlige steder. Da de hadde landet på amerikansk jord igjen, slentret de gjennom New Yorks gater en tidlig, tidlig morgen. Fremmede hilste på dem, smilte og sa «What a lovely morning!» og «Have a nice day!». Da tenkte jeg at det var godt å være tilbake, sa hun. «Its not that I didn't like Italia. I did like it there. But I was always a stranger.»

En time senere, i en bar i nærheten av Hyde Park, er det tid for stekt fisk og kaldt hvete-øl. «That makes 8.20 ₤, sir. Where do you sit?» Jeg scanner lokalet og får øye på det eneste ledige bordet. «By the read-haired lady over there», sier jeg. Jeg tusler bort til henne, spør om det er greit at... Jeg smiler mitt mest avvæpnende godfjott-smil, trekker fram min Kindle, og forsøker å fordype meg i dagens bok. Håper inderlig hun ikke forveksler meg med en ufyselig predator med et ego på størrelse med de britiske øyer som forsøker å bøte på midtlivskrisen ved å elge seg inn på damene. Jeg tipper hun er en turist fra Portugal eller Italia, det er den spesielle teinten som de med lyst hår derfra har... Så jeg smiler adspredt og leser videre. Men hun vil visst prate, spør meg om hva jeg gjør i London. På ferie. Hva skal jeg se i dag? Hvor skal jeg videre? Åh, ikke så mye i dag, sier jeg. Min kone er på et kurs. «My whife and I» sier jeg, muligens påfallende ofte, under den korte redegjørelsen for ferieplanene. En vil jo helst bli forstått rett, i alle betydninger av ordet.  

Hun er i førti-årene, vil jeg tro, og er ingen turist. Hun kom til London for 20 år siden og har hanglet seg gjennom via diverse dårlig betalte, strevsomme jobber. Hun kom for å oppleve friheten og eventyret her. «Det gjorde jeg jo også, på en måte». Hun sier det med den litt melankolske ironien som folk gjerne får når de forteller om sin ungdoms drømmer. Nå har hun fått jobb i et barnehjem og trives stort med det. «Folk spør meg gjerne hvordan jeg holder ut klimaet i London når de hører at jeg kommer fra Spania. Men jeg kommer fra nordkysten og er vant til masse regn.» Vi snakker om å lære seg et fremmed språk og nye koder, om å passe inn og høre til. Om å bli fremmed for den eneste verdenen en kjente, og om å forbli en fremmed fugl der hvor en landet. «Jeg trodde jeg ikke kunne leve uten å se havet», sier hun. «Men det gikk merkelig lett.» Samme her, sier jeg. Mennesket er en tilpasningsdyktig skapning. Vi snakker om å eldes. At det har sine fordeler også, selv om det på en måte er et nytt og fremmed sted å befinne seg på, og hvor en i likhet med å bli ung voksen savner kunnskap om hur man gör. 

Hun forteller at faren hennes nettopp er død. Han var stolt av henne og stolte på henne.
- Og selv om du hele tiden har klart deg på egen hånd, er det det du tenker på nå, gjetter jeg; at du er alene og må klare deg selv. Og at det lå en trygghet i at det var en masse ting fra ditt tidligere liv som faren din visste av og forstod, ting som du ikke en gang behøvde å forklare med ord. Og som dine engelske venner aldri vil kunne forstå, selv om du snakker språket deres aldri så perfekt. Hun nikker og ser alvorlig på meg. Exactly. Men det er ingen vei hjem igjen, og å bli voksen er å lære seg å leve med det. You're on your own now.

Vi prater sorgmuntert videre. Det går å leve her, i dette øyeblikket, i slike møter mellom gamle venner eller vennlige fremmede. Hun vil ikke flytte tilbake. Vi snakker om Spania, om arbeidsledigheten blant de unge, om hvor heldige vår generasjon har vært. Eller for å snakke for seg selv, hvor heldige vi begge to har vært. Selv om det som ble livene våre så langt snarere lignet en rekke interessante avsporinger enn en målbevisst og godt planlagt ferd. Men er det ikke disse korte, uventede oppholdene underveis som gir reisen mening, snarere enn de alt for mange mål en setter seg? Hun samler sakene sine og kommer over til min side av bordet. Hun gir meg en klem og ønsker meg en fin ferie i England. Jo takk, jeg har det fantastisk allerede. Jeg husker ikke hva hun het og ville neppe kjent henne igjen på et bilde. Det er allerede gått et par dager siden dette møtet fant sted, det er blitt et uskarpt minne jeg forsøker å holde fast. Det er derfor jeg skriver. Jeg skriver for å forstå, og for at ikke alt det vakre bare skal forsvinne.     

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Skrapslått.

Skrapslått.  

Det er et av disse mange ord som kanskje ikke lenger duger

hvis en ønsker å si noe om sin far på sitt mors mål

Jeg strever både med å forstå og å gjøre meg forstått

når jeg tenker på ham

og alt det som en gang var vår felles verden

Vi omgikk den og hverandre med slik fortrolighet

Taus kunnskap, kroppslig erindring.

Livsverden, heter det på fint. Lebenswelt.

Vi hadde andre ord. De virker rare, fremmede og døde nå

Det er ord som de jeg nå omgås neppe kan forstå.

Jeg er en flyktning fra et fremmed land og en svunnet tid

Og jeg gjør skrapslått blant henlagte, regnvåte minner

og solgulnede bilder fra glemte somre.

Så er heimjorda høstet for siste gang

av oss

Nå gjenstår bare skrapslåtten

så ikke ugresset skal ete seg innover fra kantene,

ikke spre sine frø inn over engene,

og ikke som kvasse ord og vonde minner

gjøre våre dagers travle arbeid

forgjeves
og til ingen nytte

Det blir stadig mer, det tar aldri slutt

tenker jeg, i det jeg slipper gassen og svinger inn på tunet med dagens første lass

Husket jeg å lukke porten, var det kviger utenfor gjerdet

Burde jeg kanskje bestille frø nå, har jeg nok rundballeplast

Er det den illevarslende eimen av frostvæske jeg aner

gjennom duften av fuktig gras

Hva mente hun egentlig med den kommentaren i går

Er det meldt regn til helga
Bestilte jeg diesel?  

Jeg åpner opp bakvinduet og skotter bakover mens jeg rygger på plass

Der ser jeg pappa stå og svinge ljåen. Velsignet være ham for det

Hvem skal klare over alt sammen når han er borte,

når vi selv er blitt for gamle og slitne, når det vi driver med er for dårlig og for smått

Han står ved elvekanten mellom karve og løvetann,

bruker riva og legger ugraset inn på jordet

Så kan vi svanse bort svineriet og la oksene velge og vrake

hva som er brukbart og hva vi må kaste

når denne lange dagen vår omsider blir til kveld

hvis alt går bra

hvis alt holder

Det skal bli fint, det skal se stelt ut

jeg skal dra i stoppknappen, la det bli velsignet stille

lytte til tjelden og måkene og elvesuset

og fin-trø langsomt etter veien

uten mål og mening

Uten å huske på å ta med syrekanner

Uten å telle lass
Some day soon.

«Det er et fint sted dere har her», kvitret turisten begeistret.

Ja, det er fint dette stedet på jorden som vi en tid kalte vårt.

Et lite øyeblikk bare, så skal vi riktig ta det i øyesyn

Et spørsmål om behovsutsettelse, disiplin, måloppnåelse

Det er et spørsmål om dager, bare

Dager som blir til år 
i en slags permanent unntakstilstand

De løp som solvarm sand mellom fingrene

så er vi ferdige

så er det over

En langsom, regnvåt sommerdag med utsikt over bakgårder

badet i et hav av fuktig grønt

fra gata hører jeg hjulene hviske ømt mot den våte asfalten

Ørsmå dråper av yr legger seg svalt om pannen

Takrennevann som mumler lavmælt for seg selv

Det er ganske stille nå, og ingen ting som haster

men heller ikke noe sted å rømme

når lukten av vått gress tar seg til rette som en ubuden gjest

i minnenes mediatek

I minnet spirer alt du ikke rakk å gjøre

og alt du ikke sa

og alt som ikke var sånn ment

Og ingen far kan gi av sine morgentimer

til å meie ned og rake bort og kjøre vekk

En ljå er hengt på plass og samler støv og minner

Den geiper spottende og rustent mot deg sitt «for sent». 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !