Det er sensommer i
livet mitt. Fargene i lyset som forgyller dagene er blitt varmere, luften jeg
puster i er blitt kald og klar. Den lar meg øyne detaljer langt, langt borte.
En septemberdag skjenker
meg en langsom samtale med en god venn. Ennå kan vi sitte ute og la solen kjærtegne
oss. Vi lukker øynene og
vender ansiktene mot solen. Lik barn i et lunt hjørne av skolegården som snuser
mot himmelen og venter utålmodig på sommeren som bare ligger og venter der foran.
I et hav av tid.
Men tiden kan godt
bremse litt nå. Min sommer har alt pakket sakene og rasler utålmodig med
nøklene. På tide å dra, mumler den, vi er allerede sent ute. Høsten har alt laget
linjer av hvitt på fjelltoppene.
Det hvite er en mørk
påminnelse, lik grå hår rundt et aldrende ansikt. Om hva en har i vente, om hva
som ugjenkallelig er forbi. Akkurat nå er det stille. Akkurat nå er alt dette vakre
ennå her. Jeg kjenner et blaff av kulde i et plutselig vinddrag. Det rasler
svakt i løv, og jeg forestiller meg sandkorn som faller i et timeglass.
Jeg tenker på deres fall, deres tause slaveri under en nådeløs tyngdelov som uten
unntak drar oss alle ned mot jorden.
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar