Crackin’ up

Jeg må bare tenke på noe annet. Surrehuer som meg har ikke godt av å se sånt. Uhyggen fra filmen «Still Alice», om en fremstående akademiker som får en uvanlig utgave av Alzheimers, sitter som en klo i nakken på meg. Tror jeg går og tar en øl, snakker med en eller annen tilfeldig fyr om et eller annet tilfeldig tema. Hva som helst vil duge som kan få tankene bort fra hvordan det må føles når en langsomt mister den språklige førligheten, når ordene, kategoriene du tenker i, blir borte for deg. Tenk å stirre forvirret på et gammelt, velbrukt ord du plutselig ikke lenger aner betydningen av. Fortvilelsen i Alices blikk når hun spør «hvem er jeg nå?» Hun var i ferd med å miste den velartikulerte intellektuelle Alice som hun så lenge hadde tenkt på som seg, og hvis hele voksentilværelse har bestått av å arbeide med språk. Hennes hjelpeløshet, skam, forvirring og redsel... Jeg må som sagt bare ut og tenke på noe annet.

Ved bardisken står en enslig gjest, og vi kommer i prat. Det er litt rart å skrive den setningen. Tror ikke jeg har gått alene på bar før jeg ble nesten 50. Nå er det en helt naturlig ting for meg å gjøre. Fyren er på min alder og han jobber i bygningsbransjen, med kvalitetskontroll av landbruksbygg som spesiale, viser det seg. Nei skullerusett. Han spør heldigvis ikke om min yrkesbakgrunn.

De fleste blir så glade når de kan fortelle om sitt. Min erfaring er at eksperter med litt lirking gjerne kan holde lange foredrag for oss halvstuderte røvere som bløffer i selskapslivet. Han blir ivrig og får låne penn og papir. Ta nå for eksempel en sånn ting som en binge der storfe går fritt omkring, sier han. De går på spalteplanker av betong. Det var først etter krigen at slikt ble vanlig i norske fjøs. I begynnelsen var det enkeltspalter som ble lagt på betongdragerne. Spalteplanken er bredest på oversiden, der dyra går. Det gjør at møkka faller ned i kjelleren og ikke klaker seg til til spalten mellom betongplankene. De har innstøpt 3 armeringsjern, to øverst og ett nede. De to øverste skal gjøre spalteplanken stabil sideveis og det ene nederste skal forhindre at spalteplanken knekker under vekten av dyrene. Armeringsjern (kamstål) ser ikke så imponerende ut, det er gjerne rustent og bøybart – hvordan kan planken da tåle vekten uten å bøyes? Prinsippet er forbløffende enkelt, det er ikke stålets stivhet som er det det går om, men at stålet har stor strekkfasthet. Og hvis det er forsvarlig innstøpt med godt vibrert betong, så holder dette lenge. Riflene gjør at jernet får godt tak, og planken kan bære en utrolig stor vekt.

Så lenge det ikke kommer luft til er spalteplanker et genialt prinsipp som er fleksibelt og solid. Ja med tiden er det blitt litt mindre fleksibelt, med EU-forskrifter om maksimal spalteåpning som gjør renholdet vanskeligere. Men de er solidere nå. For man gjorde seg visse erfaringer og tok lærdom av dem. Nå er det ingen som lager binger av bare enkeltspalter lenger. Og nå har man ofte spaltene i motsatt retning av forbrettet. Men forestill deg sånne langsgående enkelplanker når for eksempel 6 okser presser seg mot forhekken av all kraft med klauvene kilt ned i spalteåpningen for å få bedre tak. De skal jo alltid ha tak i godsakene som ligger lengst unna nesen på dem, de er ikke det spor bedre enn oss mennesker sånn sett. Da kan det være at et par av dem får spenntak i samme spalteplank. Og hvis disse sterke dyrene presser den noen millimeter sideveis kan det bli fatalt. Det kan ha blitt skapt et ørlite riss i betongen. Ingen synlig forskjell på oversiden av planken. Og for å se fra undersiden må du jo inn i kjelleren, og det er det nesten ingen som gjør lenger. Nå pumpes møkka ut, og hvis man har gjødselport går det mange år mellom hver gang den åpnes. Alt kan se riktig bra ut på overflaten, men hvis en spyler med høytrykkspyler fra undersiden kan det hende at du blir mørkredd.   

For har det først oppstått små riss i betongen, så trenger det luft og svovelholdige gasser fra gjødsla inn til armeringsjernet. Og her er nøkkelprinsippet du må få med deg – han ser på meg som om han skal fortelle om et mord han er blitt vitne til – du skjønner jern ekspanderer når det ruster! Så det sprenger bort betongen. Det tar flere år fra risset er der til det nederste av armeringsjernene er så rustet at det gir etter, det går utrolig bra utrolig lenge. Men du vet aldri. Det er derfor at vi nå bruker spalter som er støpt i seksjoner. Det er ikke så lett å holde dyra rene som på de gamle enkeltspaltene, for spalteåpningen er smalere. Men de er formet sånn at de ikke kan bendes sideveis. Og det er det sentrale. 

Se bare her, sier han og tegner i vei. Når sånne elementer monteres sammen er de låst i alle retninger. Fine greier. Joda, jeg skjønner da det. Min egen entusiasme for bygningstekniske finesser i landbruket nådde nok aldri min venns olympiske høyder. Men det er jo fint at folk er interesserte i jobben sin.

Blir det mange reisedøgn i året da, spør jeg for å kanskje pense samtalen over i en litt mindre teknisk avdeling. Hvor lenge har du vært reisende i armeringsjern og spraybetong? Nei det… vi var… jeg… han famler litt etter ordene. Jeg hadde et lite byggefirma i nesten 20 år, ja og så dette gårdsbruket som kona mi kommer fra. Firmaet tok stadig mer av min tid, på gården og familiens bekostning. Det skulle egentlig bare være en overgang til vi fikk gården på føttene. Men det var jo bare bygningsfirmaet som det ble noe penger av. Og skomakerungan går skolaus. Så det var nok ikke alt som var helt etter boka av gårdens bygninger hos meg heller må du tro. Så det endte med at jeg ble en sånn måneskinnbonde som jobba dobbelt helt til ryggen sa stopp.

Så driver kona di gården alene nå da? spør jeg. Nei det… hun… ja altså eksen min… ja vi… det gikk… vi… det var jo ikke sånn vi hadde tenkt det, egentlig. Og ungene har fått seg trygge jobber utenbygds, så… ja nei så fjøsen står nok tom nå.

Beklager, sier jeg beskjemmet, det var ikke meningen å trampe uti noe forhør om ditt privatliv. None of my business. Han vinker avvæpnende. Det går bra, vi har det bedre alle sammen nå, hver på vår kant.

Men jeg føler meg av og til som en ond trollmann som kan se i glasskula når jeg reiser rundt i denne nye jobben min. Jeg ser etter små riss, tegn på slitasje. Ting kan se aldeles bra ut, rent og ryddig… Men for et trenet øye som vet hva man skal se etter…

Noen av disse bøndene har jeg jo vært borti tidligere, fra den gang vi alle var unge og fulle av pågangsmot. Jeg har levert tegninger og materialer og tatt byggeoppdrag for flere av dem. Men en blir jo aldri ferdig, det de trodde var en overgang det tar jo aldri slutt. Hvis jeg ser at det er nødvendig med en større kostbar renovering legger jeg det fram for dem på ettermiddagen, slik at jeg får pratet med kona også. Ja for kona har jo som regel fått seg jobb utenfor bruket. De bør jo helst være enige seg imellom om det er noen vits i å fortsette å koste på og ta opp nye lån, eller om de skal hive inn håndkleet. Alt for mange holder ut alt for lenge.                   

Og man observerer jo mer enn det rent bygningstekniske. En bruker jo ørene også når en prater med folk. Jeg er blitt en djevel på å se etter svakheter. Små detaljer i valg av ord, ansiktsuttrykk, pauser, nedslåtte blikk, små riss i sammenføyningene. Det er så mye jeg legger merke til som jeg var blind for da jeg var ung. Heldigvis og dessverre.