Om å eldes med verdighet i South Kensington

Jeg tar en dag fri, enda det er midt i ferien. Ingen godt planlagt utflukt i dag, ikke noe must see. Det er jo så mye en bør få med seg i London. Og i livet, for såvidt. Men jeg sjanser på at Jesus og alle målbevisste turister har tatt på seg alle mine bører i dag. Jeg reiser alene. Det er ingen snor rundt halsen og lapp som forteller andre hvor jeg skal. Og ikke vet jeg det selv heller. Men det plager meg ikke. Ikke en gang heten plager meg. Jeg akter å gi etter for den første og beste karakterbrist, manglende målbevissthet eller evne til behovsutsettelse. Blir jeg sliten og varm, akter jeg å sette meg ned i dertil innrettede lokaler (midt i turistmål-tiden, med barn til stede). Please remain seated until thirsty-sign is switched off and you feel ready to move on. 28 grader går helt fint det, hvis bare en selv kan bestemme hva en må se og hvor langt en skal. Men det er lett å gå på en smell hvis en har det for travelt i varmen. 

Etter å ha tasset omkring i et par timer vender jeg tilbake til en forhøyning midt i en gågate med fortauskafeer på begge sider. Jeg ser foreldre som kommer leiende på unger som jamrende spør om de ikke er framme snart. I det jeg hviler ryggen mot den svale marmoren henter kroppen min aldeles ubedt fram et minne fra hvordan det var å nå fram til enden av den 3. tråden på ei hesje med over 100 staur. Vi var endelig framme, en kunne for et salig øyeblikk slippe seg bakover i grasdungen og ta matpause. Mamma hentet fram veska med kaffetermos og saft som var lagt i skyggen ved enden av hesja. Hun skjenket i saft til oss ungene og drakk selv av den. Her jeg sitter og glipper med øynene mot sola, ser jeg for meg hvordan hun tørker bort svetten fra pannen med underarmen, spøker og prater mot til oss ungene som var blitt slitne, solbrente og kranglete. Så annerledes verden ser ut når en er sulten, sliten og tørst, når vi blir minnet på vår kroppslighet, våre grunnleggende behov. How fragile we are. Det slo meg ikke den gang, eller da jeg var 20. Først nå slår det meg; så sliten hun må ha vært den gangen. Hun var ikke stort yngre enn det jeg er i dag. Men foreldre får ikke bli slitne og mismodige når en selv er et barn. De skal holde verden sammen, holde ut. Trøste og bære.

Jeg flytter meg litt til siden for å gi plass til en gjeng energiske italienere. De opptar ikke bare resten av plassen, de fyller resten av gata med sitt nærvær. De er åpenbart ikke hemmet av den angst for å vekke oppsikt som mange skandinaver er oppdratt i. Er det noe i veien med hørselen deres? Kan det være nødvendig å rope når en sitter en halv meter fra hverandre i en gate som er velsignet fri for trafikkstøy? Kan en ikke bare la folk få ha det litt fredelig? Det er altså jeg som tenker dette, den forhenværende unge mann som pleide å sette opp vinduet på hybelen og spille «Love and affection» av Joan Armatrading på 11 mens elevene på landbruksskolen strømmet ut av spisesalen. Kanskje var det noen der ute som ennå ikke var klar over hvor fin den sangen var. Ikke nok med at jeg hadde barnetroen i behold den gangen, jeg var også en ivrig medlem av musikkmisjonen. Alle skal med. En venn av meg, som kanskje ønsket å velge selv hva slags musikk han skulle høre på, fant fram et sånn klistremerke man satte på kassettene før i verden, det skulle vise om de var spilt inn med eller uten «Dolby noise reduction». Han festet klistremerket med på døra til hybelen min. Det tok flere tiår før jeg egentlig tok hintet. 

På en fortauskafé blir jeg sittende sammen med noen amerikanere. «Are you from around here?» spør en av dem høflig, slik at jeg kan svare nei, stating the obvious. Jeg gjetter på at dere er fra USA, kontrer jeg (wild guess, yeah right), ettersom det er et land hvor en ikke automatisk blir mistenkt for å være full, gal eller tilhøre Jehovas Vitner om en skulle finne på å snakke til en fremmed. Replikken viser seg å passe bra til kaffen og målgruppa, og vi generaliserer friskt videre over ulike nasjonale skalaer for hva som regnes for beskjedent, frekt eller normalt. [Disclaimer: Det er forskjell på kultursosiologi og essenstenkning]                         Min fremmede venn forteller at hun og mannen hadde bodd i Italia noen år. Begge kunne språket og hadde flere venner og bekjente der. Men selv om du hadde en hyggelig samtale med noen i et selskap er det ikke bare å ta opp tråden om en skulle treffe på hverandre igjen på gata dagen etter, sier hun. Man snakket bare ikke til fremmede på offentlige steder. Da de hadde landet på amerikansk jord igjen, slentret de gjennom New Yorks gater en tidlig, tidlig morgen. Fremmede hilste på dem, smilte og sa «What a lovely morning!» og «Have a nice day!». Da tenkte jeg at det var godt å være tilbake, sa hun. «Its not that I didn't like Italia. I did like it there. But I was always a stranger.»

En time senere, i en bar i nærheten av Hyde Park, er det tid for stekt fisk og kaldt hvete-øl. «That makes 8.20 ₤, sir. Where do you sit?» Jeg scanner lokalet og får øye på det eneste ledige bordet. «By the read-haired lady over there», sier jeg. Jeg tusler bort til henne, spør om det er greit at... Jeg smiler mitt mest avvæpnende godfjott-smil, trekker fram min Kindle, og forsøker å fordype meg i dagens bok. Håper inderlig hun ikke forveksler meg med en ufyselig predator med et ego på størrelse med de britiske øyer som forsøker å bøte på midtlivskrisen ved å elge seg inn på damene. Jeg tipper hun er en turist fra Portugal eller Italia, det er den spesielle teinten som de med lyst hår derfra har... Så jeg smiler adspredt og leser videre. Men hun vil visst prate, spør meg om hva jeg gjør i London. På ferie. Hva skal jeg se i dag? Hvor skal jeg videre? Åh, ikke så mye i dag, sier jeg. Min kone er på et kurs. «My whife and I» sier jeg, muligens påfallende ofte, under den korte redegjørelsen for ferieplanene. En vil jo helst bli forstått rett, i alle betydninger av ordet.  

Hun er i førti-årene, vil jeg tro, og er ingen turist. Hun kom til London for 20 år siden og har hanglet seg gjennom via diverse dårlig betalte, strevsomme jobber. Hun kom for å oppleve friheten og eventyret her. «Det gjorde jeg jo også, på en måte». Hun sier det med den litt melankolske ironien som folk gjerne får når de forteller om sin ungdoms drømmer. Nå har hun fått jobb i et barnehjem og trives stort med det. «Folk spør meg gjerne hvordan jeg holder ut klimaet i London når de hører at jeg kommer fra Spania. Men jeg kommer fra nordkysten og er vant til masse regn.» Vi snakker om å lære seg et fremmed språk og nye koder, om å passe inn og høre til. Om å bli fremmed for den eneste verdenen en kjente, og om å forbli en fremmed fugl der hvor en landet. «Jeg trodde jeg ikke kunne leve uten å se havet», sier hun. «Men det gikk merkelig lett.» Samme her, sier jeg. Mennesket er en tilpasningsdyktig skapning. Vi snakker om å eldes. At det har sine fordeler også, selv om det på en måte er et nytt og fremmed sted å befinne seg på, og hvor en i likhet med å bli ung voksen savner kunnskap om hur man gör. 

Hun forteller at faren hennes nettopp er død. Han var stolt av henne og stolte på henne.
- Og selv om du hele tiden har klart deg på egen hånd, er det det du tenker på nå, gjetter jeg; at du er alene og må klare deg selv. Og at det lå en trygghet i at det var en masse ting fra ditt tidligere liv som faren din visste av og forstod, ting som du ikke en gang behøvde å forklare med ord. Og som dine engelske venner aldri vil kunne forstå, selv om du snakker språket deres aldri så perfekt. Hun nikker og ser alvorlig på meg. Exactly. Men det er ingen vei hjem igjen, og å bli voksen er å lære seg å leve med det. You're on your own now.

Vi prater sorgmuntert videre. Det går å leve her, i dette øyeblikket, i slike møter mellom gamle venner eller vennlige fremmede. Hun vil ikke flytte tilbake. Vi snakker om Spania, om arbeidsledigheten blant de unge, om hvor heldige vår generasjon har vært. Eller for å snakke for seg selv, hvor heldige vi begge to har vært. Selv om det som ble livene våre så langt snarere lignet en rekke interessante avsporinger enn en målbevisst og godt planlagt ferd. Men er det ikke disse korte, uventede oppholdene underveis som gir reisen mening, snarere enn de alt for mange mål en setter seg? Hun samler sakene sine og kommer over til min side av bordet. Hun gir meg en klem og ønsker meg en fin ferie i England. Jo takk, jeg har det fantastisk allerede. Jeg husker ikke hva hun het og ville neppe kjent henne igjen på et bilde. Det er allerede gått et par dager siden dette møtet fant sted, det er blitt et uskarpt minne jeg forsøker å holde fast. Det er derfor jeg skriver. Jeg skriver for å forstå, og for at ikke alt det vakre bare skal forsvinne.     

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !