Både parti og velgere i SV
er ofte mer komfortable med å flagge
moralske identitetsmarkører enn
å utøve politisk makt og måtte ta ansvar for beslutninger. Bård Vegar Solhjell
tilhører høyrefløyen i SV, altså den delen som ikke forklarer alle problemer som en følge av høyresidens 'kalde og egoistiske' politikk. Vi sentrum-venstre-ekstremister liker jo sånne
pragmatiske SVere hvor man likevel fortsatt aner en motivasjon fra noen intakte
forpliktende verdier utover bare den apolitiske gleden over å kunne regjere.
Sohjells
farvel til partipolitikken er nok et tap for SV. Men det finnes andre måter å påvirke
norsk politikk på, for eksempel som deltaker i ‘den store samtalen’, fristilt
fra dagspolitikk og partitaktiske hensyn.
«Eg vil
ikkje leggje fram detaljerte forslag, som i eit partiprogram eller eit lovforslag
til Stortinget. Begge delar er viktige nok, men mi erfaring er at det over tid
er ideane som avgjer. Når ein idé veks fram, når vi tek han til oss og han
trenger inn i sinn, tanke og tale, ja då pregar han program, lovforslag,
debatter og budsjett.»
Det ble ingen parti-patriotisk «hva var det vi sa»-bok av
det, men et personlig forsøk på å trekke noen lange linjer både fremover og
bakover i tid. Det personlige elementet handler ikke om å blottstille 'mennesket bak politikeren' Solhjell, men om å åpent gjøre rede for hva en tenker og tror.
Mellom refleksjonene over dagens og fremtidens politiske utfordringer løper
det en parallell historie om forfatterens bestefar som satt i tysk fangenskap.
Solhjell gjør seg tanker om hvordan den store politikken kan forandre våre egne
private livsprosjekt. Hva har vi å frykte. Hva kan vi håpe på. Altså ingen
nærsynt beretning fra SVs indre liv, men et forsøk på å tegne det store,
eksistensielle perspektivet på politikk. Bakgrunnen er en uro over hva som faktisk står på spill hvis vi tar det liberale demokratiet for gitt. Som sitatet indikerer er dette ingen
marxistisk analyse av historiens drivkrefter, men heller ingen ha-stemt og
abstrakt humanisme. Det er en invitasjon til alle gode krefter: Vi har noen problemer å håndtere. Det handler dels om økende materielle skjevheter, om sysselsetting og flyktningepolitikk, og dels om våre forestillinger om hverandre. Hvordan kan vi løse problemene innenfor et grunnleggende verdifellesskap om det vesentligste?
Og Solhjells stil er mer analytisk og inviterende enn
polemisk og insisterende. Jeg vil tro at mange som ikke deler hans partivalg
eller konkrete forslag til løsninger likevel kan slutte seg til sentrale deler
av hans samtidsanalyse.
Den ‘store fortellingen’ som historikeren Halvdan Koht
introduserte var fortellingen om et land hvor stadig nye og bredere
befolkningsgrupper ble inkludert i og fikk medeierskap til det nasjonale
demokratiet som et felles prosjekt. Det
mange i dag frykter er at denne utviklingen nå skal reverseres, at vi får
stadig større grupper som ikke opplever seg som tilhørende dette forestilte
fellesskapet. Spesielt farlig er det når «klasse, kultur og etnisitet legger
seg oppå hverandre», slik at vi får tilbakekomsten av et filleproletariat hvis
virkelighet utgjør et parallelt og utilgjengelig univers for oss
middelklasse-norskinger, selv om man måtte bo i en parallell gate i samme by. Solhjell viser til Heinz
Buschkowskys debattbok fra Berlin, «Neukölln ist überall», som kan leses som en
velformulert advarsel mot hva som truer oss hvis vi mislykkes i å integrere nye
landsmenn i et nasjonalt fellesskap.
På mange måter kan boka sees på som Solhjells
vareopptelling: Hva slags felles verdier er sterke nok til fortsatt å holde det
norske samfunnet sammen som et felles prosjekt i en tid med økende økonomiske
og kulturelle forskjeller. Hvordan sikre og vedlikeholde et
samfunn som etter de fleste historiske målestokker må sies å være en eventyrlig
suksess. Det er i denne betydning jeg oppfatter Solhjell som en
verdikonservativ forsvarer av det bestående. Hvis ingen går i den identitære nostalgi-fella
men passer seg for den, skal det være mulig å forandre samfunnet for å bevare
de trekkene ved det vi har sett på som umistelige felles norske konsensusverdier. En av disse
verdiene har vært sjanseliket.
Sjanselikhet som
betingelse for frihet.
Solhjells forsvar for et samfunn preget av små forskjeller og sterke likhetsidealer argumenterer ut fra middelklassens opplyste egeninteresse mer enn
moralsk patos på vegne av de minst begunstigede - de leser neppe denne boka uansett. Det er samfunnsøkonomisk egeninteresse å
fordele overskuddet fordi det i sum genererer større kjøpekraft og etterspørsel
etter varer og tjenester enn om man hoper det opp hos noen få styrtrike. Og gitt
at man tror intelligens er noenlunde jevnt fordelt i befolkningen, er det i
alles interesse å også la dem som kommer fra enkle kår få mulighet til å velge
utdanning og yrke ut fra sine evner og anlegg, uavhengig av foreldrenes
stilling og stand. For det kommer hele samfunnet til gode.
Det er langt større grad
av sosial mobilitet og reell personlig frihet i samfunn som sikrer
grunnleggende sosiale og økonomiske rettigheter for alle. Fordi ens velferd og
helse er sikret gjennom fellesskapet er en i mindre grad avhengig av og utlevert
til de
mektiges nåde. En kan som myndig medborger ivareta egne ønsker og
interesser. Derfor er den sosiale mobiliteten langt større i Skandinavia enn i
USA. Det er ikke spesielt opportunt å minne om disse forholdene. Ingen steder
virker mørkere enn de stedene som faller utenfor medienes lyskjegle
av oppmerksomhet, det som ikke står på dagsordenen. Og for tiden er alles øyne vendt mot en annen trussel
mot velferdsstaten - en rask innvandring av mennesker med lav utdanning. En trussel som SV – med unntak av veteranen Ottar Brox - lenge
har nølt med å snakke om, men som den dramatiske økningen av flyktninger
tvinger oss til å reflektere over.
«Samstundes er den
same likskapen og velferdsmodellen sårbar for innvandring av menneske med låge
kvalifikasjonar»
Solhjells bok drøfter flyktningeproblemet ganske inngående. Og
selv om løsningsforslagene er diskutable, er det en kunnskapsbasert debatt det
legges opp til, en idé-dugnad for å finne løsninger som er ‘oversettelige’ til
praktisk politikk. Og han begir seg besluttsomt og med språklig presisjon inn i det minefelt av et tema som islam og liberale verdier utgjør.
Det er
ingen tvil om Solhjells posisjon. Han insisterer på at der hvor religion, æreskultur
og klanlogikk bryter med individuelle menneskerettigheter, så må individets rett ha forrang. Det er jo lett å mene, rent prinsipielt. Men hvordan skape en aksept
for dette også i de religiøse miljøene, hvori opptatt de muslimske, hvor mange betrakter
det norske samfunn som et slags Sodoma det gjelder å holde seg mest mulig ubesmittet og adskilt fra?
«Erfaringa
frå moderniseringa av kristendomen i Norge er verd å ha med seg: Det var viktig
og naudsynt med kritikk utanfrå, men minst like naudsynt med reform innanfrå.»
Her skjer det jo så smått gledelige ting, selv om man kunne
ønske seg at det gikk raskere. Men poenget står seg. Det er reformer innenfra
som betyr mest. Men Solhjell vil også bruke økonomiske virkemiddel for å favorisere
rette holdninger:
«Difor er
det også naudsynt å reformere støtta til trussamfunn i Norge. Krava om at dei
bør følgje lover og oppfylle verdiar for å få statsstøtte, bør være langt
klårare. Dette må sjølvsagt gjelde alle trussamfunn på likeverdig vis. Eit
liberalt samfunn skal være tolerant, men toleransen må stoppe ved det
intolerante.»
Jeg er usikker på om dette er klok politikk. La oss ta utgangspunkt i at forsamlings- og trosfrihet er grunnfestede verdier i vårt samfunn. Er
det dermed klokt å dele ut statsstøtte til trossamfunn? Og hvis en gjør det,
skal staten stille kvalifiseringskrav til hvilke teologiske oppfatninger som er
verdig støtte? Hvor reell er religionsfriheten da? Det liberale dilemma er et
ekte dilemma, dvs. det finnes ingen uproblematiske utganger av det som ikke delvis møter seg selv i døra. SV står i en potetprest-tradisjon av gode hensikter, men
med varierende sans for nødvendigheten av at det sivile samfunn foretar en grensedragning overfor politiske allmaktsfantasier. Her er de mer på linje med den illiberale kulturkonservative høyresiden enn noen av partene liker å tenke på.
Dette korte risset av noen hovedtema forekommer meg veldig
ufullstendig, men du får nesten lese hele boka for å få et bedre bilde. Den
etterlater et slags ufullendt inntrykk som jeg i denne sammenhengen vil
betrakte som en styrke. Fordi Solhjell utover demokratiets kjerneverdier ikke
forsvarer en fiks ferdig ideologi, men framstår som noe så eksotisk som en
søkende og kunnskapstørst politiker. Debatten om løsningsforslag til samtidens
problemer stopper jo ikke opp. Så denne boka er bare en slags intellektuell
rasteplass hvor man inntar føde for tanken og sjekker kart og terreng for veien
videre. Den etterlater et sympatisk inntrykk av vilje til å konfrontere seg med
fakta som skurrer, dette er ingen selvgratulerende opplisting av hvor rett en i
grunnen alltid har hatt. Dens rolige toneleie er balsam når en kommer inn fra
larmen og vreden som preger den offentlige samtalen om disse vanskelige
temaene. Uenig eller ikke, Solhjells refleksjoner er verd å lytte til og tenke
over.
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å
trykke her !