Mørke midt på dagen - tortur i den gode saks tjeneste.

Waterboarding under Røde Khmer

I 1940 kom Arthur Koestlers “Darkness at noon” ut på engelsk. (På norsk: «Mørke midt på dagen» ) Boken fikk en enorm internasjonal virkningshistorie i kampen mot kommunistisk ideologi. Forfatteren gjør et intelligent forsøk på å forstå hvorfor folk som Bukharin og andre prominente kommunister kunne få seg til å avgi de utroligste tilståelser under «Moskva-prosessene» om sabotasjehandlinger de umulig kunne ha utført. Eks-kommunisten Koestlers forslag til forklaring på dette mysteriet var at de tiltalte ønsket å la tilståelsene være et siste lojalitetsbevis og offer i kampen for den kommunistiske bevegelse de hadde viet sitt liv til.

Personlig tror jeg forklaringen på de fleste tilståelsene var ganske enkel: Stalin-regimets mest brukte torturmetode var at man i lang tid berøvet fangene søvn, med lovnad om uforstyrret hvile bare man skrev under tilståelsen. Aleksander Solsjenitzyn har levert et uforglemmelig litterært vitnesbyrd om hvordan metoden opplevdes. Og Menachem Begin, Israels statsminister fra 1977 til 1982, har i sin bok «White nights: The story of av Prisoner in Russia» beskrevet hvordan han opplevde denne torturen, og hvordan folk skrev under på det utroligste for å kunne få sove.

Be this as it may: Begrepet  «darkness at noon» ble for mange en stående vending for tortur. Da en amerikansk krigsfange i Vietnam, James Stockdale, ønsket å signalisere at tortur ble brukt i fengselet, skrev han følgende til sin kone: «Vietnam is a hot country, but there’s darkness at noon.» Fangevokterne skjønte ikke hva han alluderte til og slapp brevet gjennom sensuren, men hans kone forstod budskapet.

Metoden ble ikke oppfunnet av kommunistene. Den ble brukt i senmiddelalderen som en av heksejaktens foretrukne metoder – tormentum insomniae ­. Men øvrige fagfolk innen feltet tortur avviste allerede den gang metoden som upålitelig.«American Bar Assosiation», en organisasjon for advokater i USA, beskrev metoden i en rapport fra 1930 som senere ble sitert i høyesterett: «Det har vært kjent siden 1500-tallet at deprivasjon av søvn er en høyst effektiv torturform som utvilsomt kan fremkalle alle mulige slags tilståelser en måtte ønske». Metoden var ulovlig fram til 2001. Av etiske grunner, og fordi de tilståelser den frembragte var verdiløse som informasjon betraktet, ettersom folk 'tilstod' hva som helst som de håpet kunne få torturistene til å holde opp.    

Under den kalde krigen ble det såkalte SERE-programmet [Survival, Evasion, Resistance and Escape] startet i USA. Særlig hadde de falske offisielle tilståelsene til 36 amerikanske piloter under Koreakrigen ført til at en ønsket å utdanne amerikanske piloter til å overleve, unngå og motstå den formen for tortur kommunistene brukte. Så man hadde forsøkt å gjenskape torturen i kontrollerte former slik at soldatene skulle være mentalt forberedt og til en viss grad immune mot hva som ventet dem hvis de ble tatt til fange. En av metodene som de amerikanske flyverne ble utsatt for var waterboarding

Og det var dette SERE-programmets kompetanse - ment for å stålsette piloter mot kommunistisk tortur - som ble brukt av CIA for å oppnå raske resultater i kampen mot terror. 

En av dem som har opplevd «darkness at noon» er republikanernes presidentkandidat i 2008, John McCain. Han var i likhet med James Stockdale tatt til fange av Vietcong under Vietnamkrigen og utsatt for tortur. McCain uttalte seg om temaet til New York Times, da flere av hans kolleger i det republikanske partiet hevdet at waterboarding ikke var å betrakte som tortur:
«De burde vite hva det er. Det er ingen komplisert prosedyre. Det er tortur». Under et valgkampmøte uttalte han: «Det ble oppfunnet av den spanske inkvisisjonen og det ble brukt av Pol Pot. Det blir nå brukt mot buddhistmunker av militærjuntaen i Burma». […] «Jeg vet hvor ond motstanderen er. Men dette handler om mer enn en forhørsteknikk. Fundamentalt sett handler det om hva slags nasjon USA er.»   

USA er så mangt. Det er et land hvor debatten kan virke skremmende emosjonell og anti-intellektuell i formen, der argumentasjon ofte blir byttet bort med patriotiske besvergelser og kritikk ofte forsøkes overdøvet av sentimentale lojalitetserklæringer og beskyldninger om manglende nasjonal holdning hos kritikerne, istedenfor motargumenter. Men USA har også en lang tradisjon av glimrende universiteter som utdanner kritiske medborgere. Og det finnes en vilje innen pressen til å få fram ubehagelige sannheter om den politikken som utøves. Den amerikanske grunnlovens ideal har vært «a govern by law, not by men»,  og landet har en forfatningspatriotisme som fortsatt er levende. 

Landet har også en lang og stolt tradisjon i kampen mot tortur. I selvstendighetskrigen mot Storbritannia lovet George Washington at amerikanerne skulle ensidig avstå fra bruk av tortur mot krigsfanger, og landet var en viktig pådriver for Genève-konvensjonens bestemmelser mot bruk av tortur – de signerte originaldokumentene ligger fortsatt forvart i en safe i State Departement. Dokumenter kan en oppbevare, men den ånd de ble skrevet i må enhver ny generasjon selv tilegne seg. 

Joda, vel og bra sier du kanskje. Men vi må skjønne at dette er helt spesielt, det er ikke snakk om vanlige krigsfanger, men terrorister. Og USA og Vesten er i krig med en fiende som ikke nekter seg noe, og som har til hensikt å ødelegge alt det vi oppfatter som umistelig ved vår samfunnsform. Jeg er ikke uenig i en slik beskrivelse. Men som Nietzsche påpekte: «Den som slåss mot monstre må vokte seg så han ikke selv blir et monster. Stirrer du for lenge ned i avgrunnen vil avgrunnen stirre tilbake på deg.» Vi kan ikke vinne over en slik fiende ved å kopiere terrorens lov. Terroren skiller ikke mellom skyldige og uskyldige, den viker ikke tilbake for grusomheter så lenge det kan tenkes å tjene sakens beste. Men det er nettopp dette som undergraver sakens moralske fundament, som gjør at en på lang sikt vil tape en krig som blir ført med slike midler. Fascismens form for antikommunisme mistet fullstendig sitt moralske fundament gjennom dens metoder og menneskeforakt, kommunismens totalitære praksis i kampen mot fascismen overgikk fienden i grusomheter – begge ideologiene mistet sin moralske legitimitet gjennom sin praksis.

Slik jeg ser det, står vi – de liberale demokratiene i vesten – overfor en mektig fiende. Men dette er ikke bare en kamp mot terrorister, det er en kamp mot terror, i begge betydninger av det engelske ordet. Det avgjørende i kampen mot terror er å isolere fienden moralsk. Det vil si at majoriteten i alle land klarer å oppfatte forskjellen mellom forbrytere som tyr til vold mot uskyldige, og et voldsmonopol som har legitimitet og slåss for borgernes rettssikkerhet og frihet fra frykt. I den politi-tekniske kampen for å avdekke og forhindre terrorhandlinger er det viktig at majoriteten av befolkningen blir myndighetenes medhjelpere. Men da må vi ikke stille oss slik at det blir vanskelig å få øye på den moralske kategoriforskjell mellom aktørene: myndigheter som er bundet av lov, og de som «hater vår frihet»og mener vi alle er kollektivt skyldige. Borgerne må kunne stole på at et tips til myndighetene om mistenkelig virksomhet ikke fører til at noen blir fløyet til et ukjent sted og utsatt for tortur. Tortur «virker» for å få fram tilståelser, men fungerer sjelden som metode for å få fram pålitelige fakta. Det er mange som har påpekt dette. 

En forfatter i USA som har skrevet en viktig bok om landets farlige ferd bort fra en sivilisert rettsstat er Jane Mayer. «The Dark Side: The Inside Story of How The War on Terror Turned into a War on American Ideals» heter den, og har solgt i store opplag. Den dokumenterer i detalj hva som skjedde med amerikansk politikk og opinion i kjølvannet av 9/11. En modig amerikansk patriot som øser av et utrolig reservoar av kunnskap og formidlingsevne. Kjøp hennes bok, og unn deg å høre et lengere intervju med henne. Det har du tid til.


Mye av det som boka skildrer i detalj er faktisk til å miste nattesøvnen av. Man skulle ønske at alt dette var et mørkt kapittel som nå er over. Da hadde det vært ille nok, men ikke noe jeg på død og liv syntes folk burde lese om. Eller jeg må skrive noe om. Det lyder sikkert patetisk å bruke slike ord, midt i strømmen av nyheter, bøker og artikler som du og jeg bare får med oss en brøkdel av. Men det finnes knapt noe journalistisk stoff om hennes bok på norsk. USAs bruk av tortur synes å ha mistet nyhetens interesse. Flere netter har jeg ligget våken og tenkt på det Mayer skriver om. For det er jo ikke over. Som om forbrytelsene hun beskriver og skjebnene hun gir stemme til var mitt ansvar. Kanskje er det det sånn det er.  





Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Så kom sommeren til slutt.

Nattlige vandringer under oppløpet til eksamen,  med foredrag på øret og med kamera på lommen. Og en gammel sang jeg hadde liggende. 

Et komplisert tabubrudd. Mitt forsøk på kneble debatten.

Mange har gjennom årene beskrevet Norge som et land bestående av passiv-aggressive flokkdyr, feige voktere av enigheten. Helt fra Ibsens dager har den aristokratiske forakt for det fantasiløse og feige massemennesket utgjort den mørke men kledelige billedbakgrunnen en kan utpensle sitt selvportrett på: Bildet av den modige opprører som taler den gemene hop midt imot. Se der, litt til venstre i bildet er det sannelig mulig å få øye på meg, jeg står sammen med denne vesle gruppen av modige sannsigere som omsider fikk sin anerkjennelse fordi de stod på sitt lenge nok, tro mot sine idealer. På 70-tallet var det å være anti-borgerlig så å si en borgerplikt. Var man dét, kunne det etter en viss fartstid vanke en virtuell borgerdådsmedalje
for lang og tro tjeneste. 

Den trege flokken må jo bite i gresset til sist, når den skjønner at det vi alltid sa alltid hadde vært rett. Den følger nølende etter hver gang vi dristige krysser tabugrensene, flytter gjerdepålene og utvider beiteområdet av sannheter den kan boltre seg i.

Denne "Whig-history"-rammefortellingen er nå med små justeringer overtatt av høyresiden, som med en blanding av sarkasme og klaustrofobi konstaterer at gårsdagens opprørere er blitt veletablerte folk innen media og skoleverk. Så hvis en kan smykke seg selv med å "drite i å være så forbannet politisk korrekt" og i likhet med 68'erne flokke seg bak den noe loslitte opprørsfanen, så trenger en  fortsatt ikke begrunne noe som helst av sine aversjoner og fobier. I tråd med hevdvunnen skikk holder det lenge at en er anti-establishment. 

Det vrimler stadig av modige unntaksmennesker som tar bladet fra munnen, og de snakker nesten i munnen på hverandre om hvor teite og konforme kneble-moralistene er som mener noe annet, og bare unntaksvis noe om hvorfor de selv mener som de gjør.

Hele settingen er ganske forstemmende, spør du meg. Man omtaler hverandre, snakker til hverandre, får tilsnakk. Men bare unntaksvis skjer det en tankeutveksling. Debatt forstås ofte som en anledning til iscenesettelse av seg selv, den gir klapp på skulderen fra følgere og sekundanter. Der fikk du jammen tatt rotta på han overlegne drittsekken. Jeg har lest Helge Krog og Sigurd Hoel, så jeg innbiller meg ikke at den polemiske praksis var mye bedre og sakligere før Facebooks dager. Den freudianske avsløringen av motpartens motiv er en øks som er blitt noe mindre kvass med åra, den biter ikke så godt lenger. Nå er den gjerne erstattet av økonomiske spillteorier som forklarer motpartens meninger som strategier for egeninteresse. Så det er fortsatt ingen grunn til å la seg forvirre av argumenter og fakta. 

Men er ikke meninger tross alt noe folk holder seg med enten fordi de tilhører en interessegruppe eller ønsker å skape et forestilt fellesskap som en kan føle tilhørighet til? Er det ikke sånn det er, har ikke avslørerne ofte rett? 

Kanskje det, men hvis en skal ha en offentlighet der ideer og forestillinger brytes - og ikke bare monologer i sandkassen - så må en nesten ta argumentene på alvor også, selv når en har mistanke om at andre grunner enn de saklige spiller en rolle. Folk kan jo ha rett, også når de har solid egeninteresse av å ha det. 

  En stor del av kommentariatet er veldig gode på å analysere folk og deres holdninger som om det var inventar-beskrivelser i et livsstilsmagasin; en mental hjemme hos-reportasje med utsnitt av det intellektuelle møblementet. Motstrategien blir å svare lekende og ironisk, slik at folk skjønner at en ikke er så enkelt møblert og ikke lar seg fange helt inn av betrakterens blikk og karakteristikker.Ta nå ikke mine meninger så bokstavelig da, jeg har forresten et helt annet møblement på hytta.

Det hører til unntakene at bærere av ulike meninger spør hverandre om hvorfor en tenker som en gjør. Tonen er brautende, selvfornøyd og innforstått. Det er som en slags skolegård eller kaserne, der default modus er sjikane og mer eller mindre velformulert sosial forakt. Jo, men er det ikke greit å kutte høflighetsfrasene og bare si det som det er - at dette sier du, men det viser jo bare at du er...  Er det ikke latterlig naivt å tro at folk faktisk inntar sine standpunkt helt uten strategiske sideblikk, men fordi de faktisk tror på det de selv sier? Er det ikke denne gjemmeleken og dette utenomsnakket som "rett fra levra"-stilen skjærer gjennom da?

Mulig det. Men det finnes fortsatt noen som forsøker å forstå noe, ikke bare oppnå noe. Noen tar fortsatt sjansen på å tenke høyt, hvilket ikke er det samme som å rope høyest. Det skjer fra tid til annen at noen gjør et ærlig forsøk på refleksjon. De inviterer oss til å følge dem, de gjør rede for hvorfor de endte opp i den posisjonen de inntar. En merker at noe står på spill, noe annet og viktigere enn prestisje eller selvhøytidelighet. En får inntrykk av at deres standpunkt forteller noe om hvem de er. At de vet det, men ikke prøver å rømme fra det. Men at det ikke er det viktigste. Det er skummelt, naturligvis. Uferdig, med løse ender og ting som ikke henger sammen. Men det er nå der en står i dag, uten å gjemme seg bak et skjold av ironiske dementi. Det innbyr til respekt, fordi det viser respekt for mottakeren som tenkende menneske. Og en kan få lyst til å spinne videre, komme med kompletterende og utfyllende perspektiv, ting som kanskje taler imot, men ikke nødvendigvis viser at samtalepartneren er sjofel eller uvitende.

Jeg vet utmerket at det er ulike sjangre, at vi ikke alltid trenger å være så saklige. Men det at jeg nå fremfører denne kritikken av en bestemt praksis må jo ikke nødvendigvis tilsi at jeg "ikke har forstått sosiale media" eller hvordan mediadramaturgien nå en gang funker. Kanskje er det nettopp det jeg har forstått, men sta vegrer meg mot å godta. Jeg foreslår altså at man oftere kan ta standpunkt og argumenter som om de var nettopp det, og ikke primært symptomer på noe annet. Det er jo viktigere å avsløre sviktende argumentasjon enn dårlige motiv hos argumentasjonens opphavsmann. Det er også et uttrykk for intellektuell latskap når en avfeier argumenter som strategisk posisjonering, kamuflasje og utenomsnakk. Da trenger en liksom ikke gå inn på det motparten sier. Men en lege kan f.eks. ha økonomisk egeninteresse i å advare mot kvakksalvere og svindlere – det dementerer likevel ikke hans faglige kritikk av metoder og medisiner uten fnugg av dokumentert virkning.  

I mye av den norske debatten står sinnelagsetikken fortsatt sterkt. Men nå gjelder det ikke om å smykke seg med gode motiver og edelt sinnelag lenger. Det er jo bra, da kan en kanskje diskutere sannsynlige konsekvenser av ulike syn i steden? Feilt svar. Det gjelder å være barnet som frekt og høyt sier at keiseren ikke har noen klær på, at du bare hevder det du gjør for å si at du er snill og vi er slemme. Avlørt. Vi er da ikke naive.   

Men finnes det noen tabuer igjen da som ikke for lengst er blitt skutt ned og flirt ut? Kanskje dette: I følge den retoriske praksisen mange bruker i Facebook-debatter, så er det noe henimot tabubrudd å hevde om en sak at et alternativ kan være mer riktig eller galt enn et annet. Hvis du f.eks. sier at det er moralsk galt å pusse politiet på folk hvis forbrytelse består i å være fattige, blir du straks avslørt som en som bare forsøker å si at du er et bedre menneske (mens du egentlig KNEBLER uønskede meninger gjennom din utidige moralisering). Jeg slår herved til lyd for et opphør av dette forbudet mot etisk refleksjon, fordi det i praksis fungerer som en tabuisering og et forbud mot en nødvendig debatt om hva som er riktig og galt å gjøre, eller hva slags holdninger som er ok å vise overfor andre mennesker.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Coming up for air

Coming up for air

The pain in my chest is worsening
I’m craving for oxygen
Thinking that no one can hear me
leaves shivers of panic and dread
Sometimes still waiting and hoping,
sometimes giving in to despair
It is hard to picture one breaking the surface
when you're stuck and getting nowhere.

I can see your boats from down under
like scattered toys in a sunny pool
I find it hard to belive I'll ever join you,
and that your shiny world is for me too.
I grope and stumble in darkness
dragged down by thoughts and fears
oh brothers leave me a rope to cling to
I’m coming up for air

Ivar Bakke

Plutselig i mars

En gang da jeg var liten, en av de klare dagene i mars en gang i det forrige årtusen, lærte søsknene mine meg en ny lek. Jeg fikk et skjerf bundet over øynene og ble satt på sparkstøttingen. Så ble jeg kjørt hit og dit, snudd og vendt på i alle himmelretninger, og så skulle jeg, før skjerfet ble fjernet, gjette hvor jeg var. Utrolig hvor mye en kan lese av et landskap gjennom de øvrige sansene. Lyden av vinden gjennom tretopper, en sakte, knapt merkbar dreining, ekko mellom naustvegger, grus som lager lyder under meiene. De gjorde seg flid, men jeg klarte likevel for det meste å gjette riktig.

Storehjernen eller Telencephalon har ulike funksjoner, men den fungerer over alt etter noenlunde samme prinsipp, en hierarkisk inndeling av innlærte minner og mønster, inndelt i kategorier som gir mening. Bombardementet av synsinntrykk du nå får fra netthinnen blir oversatt til begripelige, kjente størrelser. I stedet for et gnistrende kaos av former og farger husker hjernen din at dette er en skjerm og at på skjermen står det noe den gjenkjenner som bokstaver, og etter hvert som øynene arbeider seg fra venstre mot høyre langs linjene setter du sammen bokstavene til ord som du gjennom årene har lært deg har en bestemt betydning. Hvis du støter på et ord du ikke kjenner fra før må du lese langsommere. Du assosierer og katalogiserer. Bare unntaksvis stanser du opp for å se nærmere på det.  

Tenk deg at en viss lyd øker og avtar, og hjernen din sier «bil». Du hører det i bakgrunnen, innordner det i det ubevisst fortrolige og tenker ikke over det mens du leser videre. Og mens du leser dras oppmerksomheten din i mange retninger, bort fra teksten. Skal ikke forfatteren si noe snart som forsvarer at jeg bruker tid på å lese dette midt mellom alt det jeg egentlig skulle gjøre? Jo det skal han. Hør nå, jeg skal snakke sakte og du skal lese langsomt den vesle stubben som er igjen. Nå tar vi bort skjerfet og så skal du se for ditt indre øye.

Se der, der kommer det en fyr gående, en grånende mann i 50-åra med hodet fult av minner på vei gjennom Bodøs gater. Det er jeg som har gått en tur langs Rønvikveien, lyttende til en forelesning fra et av verdens beste universitet. 

Det er interessant, men noen ganger drar assosiasjonene meg i andre retninger, som en utålmodig unge som drar i buksebeinet og vil vise meg noe. Jeg går forbi herredshuset og ned mot Snippen. For mitt blikk ser jeg en ung mann komme strenende mot meg. Han bærer et barn på nakken. Guttungen har en tykk bevernylondress på seg og har sovnet i vårsola. Hodet vipper opp og ned i takt med de lange skrittene til faren. De små barnehendene er foldet rundt halsen min. Jo det er oss to, jeg husker det nå. Jeg hadde skjegg den gangen, og guttungen kunne jo ikke gå hele den lange veien fra kaia. Så vi er gode og varme i marssola. Et sovende barn mot nakken, som et langt, varmt kjærtegn som gjør det lett å gå med slik dyrebar last på skuldrene. Trygg hos pappa, helt inn i søvnen. Jo, kroppen min husker gjennom sanseinntrykk, lag på lag av minner, hierarkisk inndelt.  

Jeg blir stående på andre siden av gata og ser på dem fra en annen verden. De kan jo ikke se meg, og godt er det. Og jeg har skjerf og lue på mot den kalde vinden, så jeg lider ingen nød. Men hvis jeg blir stående slik for lenge begynner jeg å fryse.  


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

    

Innsiktsfullt om menn.

Susan Faludi: Snytt – sviket mot mannen.

Susan Faludi har skrevet en forstående bok om amerikanske  menn. Hun styrer unna det nedlatende, selvfornøyde terapeut-språket som definerer mannlighet som en slags genetisk sykdom. En kunne frykte 600 sider med dokumentasjon av mannlig sjåvinisme og kvinnelig avmakt, fremført som en moralsk brøk der kvinner sitter med de riktige verdiene og mennene sitter ved makten. Å forbedre verden blir da å redusere menns posisjon. 

Hannah Arendt

I stedet har boka blitt en anskueliggjøring av et skille som Hanna Arendt har pekt på: Volden begynner der ens egen autoritet tar slutt, det er når en mister herredømmet at man griper til vold for å  gjenvinne det tapte terreng. Den verden mannen en gang behersket svinner hen, og mange menn havner i et avmektig raseri over en verden de ikke forstår. Mange blir voldelige, de langt fleste bare resignerer.

Bokens mange intervju er gjort i en periode hvor millioner mannlige industriarbeidsplasser ble borte. Som arbeidsledig tilhører du ikke lenger et kollegium, dine faglige ferdigheter er ikke etterspurt vare, du kan ikke forsørge din familie. De fleste kvinner foretrakk å ha en mann hvis godt betalte jobb lot seg dokumentere gjennom godt synlig forbruk. Begeistringen over å få en nyslått husfar i sofaen, med egne oppfatninger om barneoppdragelse og hjemmeinnredning, var laber. Hva vil det si å være mann da, hvis du ikke kan få anerkjennelse gjennom å løse utfordringer i arbeidslivet?    

Sylvester Stallone

                                                                            

Noen satset på å  bygge opp mannlighet som et image, løsrevet alle fornuftige oppgaver som krever mot, kunnskap, ansvar og utholdenhet. Faludi intervjuer ungdomskriminelle som har bygget opp en medie-identitet gjennom blind vold, og som for en kort tid kan velge og vrake i talk-shows og  begeistrede kvinner.  Hun intervjuer en aldrende Sylvester Stallone, som på film er en muskelstruttende torso med bare to ansiktsuttrykk og et utall drapsmetoder. Han ønsker så smått å spille en normal mann, ikke en énmannshær, men Hollywood er ikke interessert. 

Ingen av de ulike intervjuobjektene blir presentert som eksempler på menns iboende djevelskap. Det er individer som kommer til orde, ikke bare eksempler. Men historiene deres er sammenfallende på et avgjørende punkt: Alle har savnet en far som det var mulig å være glad i. Forfatteren spurte ikke, men nesten alle intervjuobjektene brakte det på bane. Faludi er innom en krigsskole preget av ekstrem kvinnehets. Den vennlige, forstående tilnærmingen Faludi legger for dagen kan ikke hindre et forstemmende inntrykk av en militær blanding av homofobi og svett mannsfellesskap, der veteraner er farsfigurer og kvinner er truende vesener fra en annen galakse. Hetsen av homofile og kvinner er to sider av samme sak: frykten for de forbudte (umandige) egenskaper. Det er dumt i kvadrat, men det er fortsatt en formende kraft i USA.   

Hvorfor er amerikansk kultur så ekstremt voldelig?  Faludi peker på den manglende bearbeidelsen av 2. verdenskrig. Sønnene vokste opp under populærkulturens utfordring: Fedrene har kjempet i den gode, rettferdige krigen, dere må være villige til å slåss for den gode sak! (slik parolen lød her også) Fedrene tidde for det meste, de satt på en mørk viten om sin evne til å ta liv, ingen ville vite av deres erfaringer fra krigens meningsløse, destruktive sider. Krig problematiseres ikke, men feires som toppen av mannlig fellesskap. 

Audie Murphy, USA’s Hollywood- krigshelt, sa at det som plaget ham mest er ”enn om sønnene mine vil prøve å leve opp til bildet av meg”. USA’s sønner ville det, det strømmet mange frivillige til Vietnam.  Bokas grundige behandling av omstendighetene rundt My-Lai- massakren skildrer  et krigsmaskineri som er bygget opp etter mønster av moderne bedrifter. Den lojale kampen mot en synlig fiende er byttet ut med individuell ”resultatmåling” i form av antall drepte, en utryddelseskrig mot kvinner og barn som springbrett for personlig karriere. Ingen ville høre på dem som beskrev denne krigen i noenlunde realistiske kategorier. Ikke da, og  ikke nå. Tenk hvilken kulturrevolusjon som hadde utspilt seg hvis USA hadde bearbeidet Vietnamkrigen slik Tyskland har bearbeidet sin krig! Men Hollywood forsøker å gjøre Vietnam- krigen anstendig, og dyrker henført 2. verdenskrig i mentalt svart-hvitt. 

Boka handler ikke hovedsakelig om krig og vold, men bildet Faludi ruller ut for oss er forstemmende. En økonomi som kun ivaretar aksjeeieres interesser har fatale følger, den sliter over de bånd av fellesskap og lojalitet som arbeiderne en gang hadde. Alt er til salgs, stadig nye livsområder blir underlagt markedets logikk. Den lojale, ansvarlige medborger blir en komisk fortidslevning, samfunnet atomiseres. Hvordan skal mannlige forbilder kunne lose gutter over i voksenverdenen? Voksenverdenen dyrker jo nettopp ungdom og hensynsløs individualisme, den forandrer seg stadig, og de som behersker spillet er ambisiøse 20-åringer, ikke fedre. En stor andel av befolkningen føler seg unyttige og uønsket, de er ikke med på ”vinnerlaget”. Det gir en farlig resonans for politiske rottefangere som tilbyr plass i rekkene og et felles mål å marsjere mot. Faludi holder blikket på både økonomi og kultur, hun har gjort et skikkelig arbeide og levert et redskap for å forstå og handle. I den grad feminismen blir en motkulturell protest mot konkurransesamfunn og kommersialisme, er den en alliert i kampen mot fremmedgjøringen. Men jeg er redd Faludi står temmelig alene, også blant feminister. 
|

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

        

Øyvind Strømmen - alarmerende om alarmistene

Øyvind Strømmen: Det mørke nettet

Er dette enda en bok som skal utruste oss med det endelige bevis på at FrP egentlig er en gjeng skap-fascister? Er dette en slags bygdebok for Norge, en oppdatert protokoll over the usual suspects av fremmedhatere, like uunnværlig for den lokale enheten i PK-moralpolitiet som den er uleselig for alle andre?   

Nja, jeg kan jo strengt tatt bare svare for meg selv. Men jeg tror forfatterens avdempede og reflekterte toneleie kan kommunisere godt med store deler av det politiske spekteret. Stikkord her er presisjon og nyanser. Det er naturligvis langt vanskeligere å kartlegge dagens gråsoner mellom kritikk og paranoia enn å skrive om 30-tallets «antijødiske aksenter», som man i dag skjønner ikke var så ufarlige, selv om de ikke egentlig var nazistiske. Men det er i denne gråsonen det blir interessant, og det er her kampen står i dag. Da gjelder det ikke om å finne «ordet som stempler djevlene», men å finne ord som bærer over frontlinjene, som maner til besinnelse og anstendighet – det motsatte av alarmisme. 

«Høyreradikale vinner ikke bare frem på konspiratorisk tøv, de tiltrekker seg velgere ved å tilby dem svar på høyst reelle problemer, problemer alle partier burde være interessert i å gripe fatt i. Det kan handle om ghettoisering, og derav følgende kriminalitet, sosial elendighet og gode vekstvilkår for politisk ekstremisme. Det kan handle om opplevd utrygghet, om overfallsvoldtekter, om seksuell trakassering, om undertrykkende praksis som er kulturelt eller religiøst fundert, og knyttet til «fremmede» som forblir definert som det, uavhengig av hvor de er født. Det kan handle om europeiske ungdommer som blir tiltrukket av radikal islamisme. I realiteten tilbyr selvsagt høyreradikalerne sjelden løsninger, de står for en ekskluderende nasjonalisme som dyrker frem utenforskapet og gjør problemene verre.»

Raske samfunnsforandringer oppleves subjektivt som utrygge. De fleste av oss har en liten Ludvik i seg. Og så er det jo vitterlig noen forandringer som slår ut til det verre for enkelte, mens andre vinner på dem. De ideologiske rottefangere kan dette på fingrene. Hvis du kan preke forståelse og støtte for mine opplevde problemer og samtidig peke ut årsaken, det som er selve problemet – innvandringen – så er det mange som låner øre. Ja de er ikke rasister, altså. Men...

I møtet med morgendagen trengs det politikere som har mot til å snakke om vanskelige spørsmål, men også mot til å konfrontere menneskefiendtlig tankegods av ulike typer. Dersom denne boken er til hjelp for noen av dem, er jeg takknemlig.

Jeg tror den kan være det. Fordi den beskriver gråsonen mellom innvandrerskepsis og en alarmisme som snakker i borgerkrigsmetaforer - og uten at forfatteren går i samme fella selv og aner en fascist bak hver busk. Øyvind Strømmens spesielle kvalifikasjon for sitt tema er en solid akademisk kunnskap om mellomkrigstidens høyreradikale strømninger. Det er det mange som kan mye om. Men i tillegg er han en av de få som er fortrolig med en for de fleste lukket verden, det internasjonale nettverket av ekstreme miljøer av «anti-jihadister», de hellige tastatur-riddere som skal befri Europa fra en pågående okkupasjon av farlige muslimer som er kommet for å gjøre Europa til  et Eurabia. 

Han kjenner til begge disse diskursene, han ser forskjeller og nyanser, men ser også de fundamentale likhetstrekk og kontinuiteter. Et fast refreng er fortellingen om den herskende klasse av intellektuelle, journalister, skuespillere og politikere – en elite som har sviktet folket og lever i beskyttede hvite ghettoer, «kulturquislingene» som ikke er i harmoni med hva folk flest mener og erfarer. De er de som sørger for å «kneble debatten».

Mange mente Adolf Hitler ble kneblet

Et annet er forestillingen om et «kulturelt selvmord» grunnet en blanding av hvitt selvhat og utilgivelig naivitet. Og man tar avstand fra nynazisters vold, naturligvis, men forklarer det som en naturnødvendig følge av innvandringen. Så problemet er innvandring, og løsningen for å hindre rasisme og vold er å stenge grensene.

«Jo men dette har vi jo på et vis lest før?» tenker mange av oss. Etter Utøya-massakren uttalte Erna Solberg at 

«Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig» 

Bl.a. Mona Levin reagerte negativ på det, og pekte på nazistenes raselover o.a. former for statlig diskriminering som bevis på at hun tok feil. Men Solberg snakket om retorikken og om tiårene, altså inklusive tiden før Hitler kom til makten.Som Strømmen skriver:

«Iblant kan man finne kommentarer som er nesten prikk like, ord for ord, men der ordet «jøder» er erstattet med «muslimer». Også bildebruk og symbolikk kan i noen tilfeller være til forveksling lik. Den østerrikske antropologen Matti Bunzl, som selv har jødiske røtter, mener at det han kaller den «tradisjonelle moderne antisemittismen» langt på vei har utspilt sin historiske rolle. Det betyr ikke at den politiske antisemittismen som sådan er borte; istedenfor har det kommet en ny antisemittisme, som i betydelig grad er koblet til den politiske situasjonen i Midtøsten. [...]Dersom betydelige partier som representerer betydelige deler av befolkningen åpent mobiliserer på grunnlag av anti-muslimske, islamofobiske oppfatninger, og ikke har noe å si om jøder, må jeg si at islamofobi er et mer presserende spørsmål enn antisemittisme.» - i følge den siterte Matti Bunzl. Poenget er ikke å sette to former for rasisme opp mot hverandre, men å gjenkjenne visse tankefigurer.     

   

Strømmen vitnet i Breivik-saken. Der sa han at «Det er folk der ute som støtter Breivik. Det er ikke snakk om mange, men få. Det er flere som uttrykker sympati rundt bomben i regjeringskvartalet enn om Utøya.» Aftenpostens Knut Olav Åmås bekrefter at avisen daglig mottar slike sympatierklæringer overfor Breiviks ideer. Debatten i etterkant av massakren viste at handlingene av de fleste blir oppfattet som gal manns verk. Men også at forestillingene har sine sympatisører. 

Apropos det. For dem av oss som ikke kan la være å tenke i analogier; her er et sitat fra den tysk-jødiske historikeren Fritz Stern, som kom seg unna det Tyskland som hatet ham og reiste tilbake igjen til det Tyskland han elsket, etter krigen.

«Min far ble en gang vitne til et bisart forspill til det som skulle komme: I en forelesningssal i Breslauer Medisinske Fakultet ble en psykotisk pasient fremstilt som plutselig brøt ut i en hat-tirade som var spekket med utfall mot jøder og andre forbrytere – og de forsamlede studentene og noen av legene brøt ut i applaus.» («Fünf Deutschland und ein Leben» s.99)

Mye av den frådende rasismen vi i dag trygt kan beskrive som for oss fremmed, syk og abnorm, kan en kanskje også beskrive som et smittsomt virus vi er nødt til å granske for å kunne vaksinere oss imot. Den kan ligge latent, mutere og bryte ut i nye epidemier.

 

Etter å ha lest gjennom Strømmens bok ble jeg sittende og granske litteraturlisten bakerst i den. Det er jo en form for galskap, tenkte jeg. Hvor mange år av sitt unge liv har Øyvind Strømmen tilbragt med å fordype seg i de kranke, paranoide forestillingene til nokså mistrøstige personer with minds that hate? Dette er en prestasjon jeg beundrer, slik jeg beundrer sykepleiere som arbeider på akuttmottak. Hvordan holder dere ut?