*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 28. mars 2013

Plutselig i mars






En gang da jeg var liten, en av de klare dagene i mars en gang i det forrige årtusen, lærte søsknene mine meg en ny lek. Jeg fikk et skjerf bundet over øynene og ble satt på sparkstøttingen. Så ble jeg kjørt hit og dit, snudd og vendt på i alle himmelretninger, og så skulle jeg, før skjerfet ble fjernet, gjette hvor jeg var. Utrolig hvor mye en kan lese av et landskap gjennom de øvrige sansene. Lyden av vinden gjennom tretopper, en sakte, knapt merkbar dreining, ekko mellom naustvegger, grus som lager lyder under meiene. De gjorde seg flid, men jeg klarte likevel for det meste å gjette riktig.


Storehjernen eller Telencephalon har ulike funksjoner, men den fungerer over alt etter noenlunde samme prinsipp, en hierarkisk inndeling av innlærte minner og mønster, inndelt i kategorier som gir mening. Bombardementet av synsinntrykk du nå får fra netthinnen blir oversatt til begripelige, kjente størrelser. I stedet for et gnistrende kaos av former og farger husker hjernen din at dette er en skjerm og at på skjermen står det noe den gjenkjenner som bokstaver, og etter hvert som øynene arbeider seg fra venstre mot høyre langs linjene setter du sammen bokstavene til ord som du gjennom årene har lært deg har en bestemt betydning. Hvis du støter på et ord du ikke kjenner fra før må du lese langsommere. Du assosierer og katalogiserer. Bare unntaksvis stanser du opp for å se nærmere på det.  

Tenk deg at en viss lyd øker og avtar, og hjernen din sier «bil». Du hører det i bakgrunnen, innordner det i det ubevisst fortrolige og tenker ikke over det mens du leser videre. Og mens du leser dras oppmerksomheten din i mange retninger, bort fra teksten. Skal ikke forfatteren si noe snart som forsvarer at jeg bruker tid på å lese dette midt mellom alt det jeg egentlig skulle gjøre? Jo det skal han. Hør nå, jeg skal snakke sakte og du skal lese langsomt den vesle stubben som er igjen. Nå tar vi bort skjerfet og så skal du se for ditt indre øye.


Se der, der kommer det en fyr gående, en grånende mann i 50-åra med hodet fult av minner på vei gjennom Bodøs gater. Det er jeg som har gått en tur langs Rønvikveien, lyttende til en forelesning fra et av verdens beste universitet. 


Det er interessant, men noen ganger drar assosiasjonene meg i andre retninger, som en utålmodig unge som drar i buksebeinet og vil vise meg noe. Jeg går forbi herredshuset og ned mot Snippen. For mitt blikk ser jeg en ung mann komme strenende mot meg. Han bærer et barn på nakken. Guttungen har en tykk bevernylondress på seg og har sovnet i vårsola. Hodet vipper opp og ned i takt med de lange skrittene til faren. De små barnehendene er foldet rundt halsen min. Jo det er oss to, jeg husker det nå. Jeg hadde skjegg den gangen, og guttungen kunne jo ikke gå hele den lange veien fra kaia. Så vi er gode og varme i marssola. Et sovende barn mot nakken, som et langt, varmt kjærtegn som gjør det lett å gå med slik dyrebar last på skuldrene. Trygg hos pappa, helt inn i søvnen. Jo, kroppen min husker gjennom sanseinntrykk, lag på lag av minner, hierarkisk inndelt.  


Jeg blir stående på andre siden av gata og ser på dem fra en annen verden. De kan jo ikke se meg, og godt er det. Og jeg har skjerf og lue på mot den kalde vinden, så jeg lider ingen nød. Men hvis jeg blir stående slik for lenge begynner jeg å fryse.  


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

    

1 kommentar:

Gunhild sa...

En vakker bloggpost, Ivar. Selv går jeg og bærer det barnet. Jeg kjenner nok varmen og kjærligheten når jeg stopper opp og tar på bindet foran øynene, men på den dagligdagse turen er det lett å kjenne mer på tyngden. Det gjelder å følge med der vi er. Selv om jeg skjønner at din letthet kan forveksles med tomhet.