Bakgrunnen for den økonomiske krisa i 1930-årene og de konsekvenser den hadde i Norge.

    

Mitt hovedfokus vil være krisens nedslag i norsk kontekst, nærmere bestemt de virkninger den hadde som katalysator for ideologisk nyorientering, både i synet på politisk styring av økonomi og i synet på demokratiet som overideologi. Internasjonale aspekt vil kun bli berørt i drøftingen av krisens årsaker og de løsningsforslag utenfra som ble fanget opp i den norske debatten. Som all historieskrivning er oppgaven et avtrykk av historikerens egen tidsånd, de begrep og forestillinger en aksiomatisk går ut fra er riktige og som en følgelig ikke behøver å begrunne eller reflektere over. Dertil påbyr den begrensede plass en hårdhendt utvelgelse av hva som kan bli problematisert og begrunnet, viktige aspekt ved krisen vil stå ukommentert. Oppgaven vil forsøke å vise at krisen førte til en helt ny måte å tenke på mht. hva som skulle være politikkens domene, og at denne endrede tenkemåte har fått store konsekvenser for kommende generasjoner. Det innledet politikkens vitenskapeliggjøring, ambisjonen om en rasjonell styring av samfunnet ut fra “nøytral”, faglig innsikt.

Er denne intellektuelle nyorientering viktig for ettertiden? Ja, hvis en forstår politikkens veivalg som konsekvenser av aktørenes virkelighetsforståelse. Disse nye ideene nedfelte seg i varige institusjoner som i sin tur har endret bl.a. økonomiens rammebetingelser. Krisen skapte en ny bevissthet, bevissthet skaper et handlingsrom, valgfrihet innen grenser. Derfor er det viktig hva man identifiserte som årsaker og aktuelle botemidler mot krisen. Det en ikke kan forestille seg blir heller ikke noe handlingsalternativ, det inngår ikke i det en oppfatter som “det muliges kunst”. Det kan synes som en triviell observasjon, men jeg tror det er undervurdert som forklaring på hvorfor mange av fortidens aktører ikke handlet slik vi i dag synes de burde ha handlet.

Jens Arup Seip

 Venstresidens historikere har ofte avledet ideer som sekundære følger av interesser. Den realistiske skole med J. A. Seip i spissen har aksiomatisk gått ut fra at egeninteresse er den avgjørende drivkraft for handling og forstått politikk som aggregering av interesser. Når Seip bruker begrepet “vikarierende motiv”, synes han å mene at de egentlige motiv for handlingen er så dårlige og egoistiske at de ikke tåler dagens lys. Historikerens oppgave blir å avkle makten, strippe vekk de vikarierende motiv og framvise de egentlige, reelle, de som handler om aktørenes materielle egeninteresse. Dette perspektivet er ikke nødvendigvis galt eller irrelevant, men det er ensidig. Det løper ofte sammen med en sterk moralisme som ganske ureflektert forutsetter at aktørene egentlig visste hva som burde ha vært gjort, men var for egoistiske til å gjøre det.

Historie kan også skrives ut fra følgende grunntanke: Ingen er på høyde med sin egen uoversiktlige samtid. Resultatet av våre handlinger og anstrengelser blir ofte et helt annet enn våre intensjoner. Og uintenderte sideeffekter kan i ettertid framstå som de viktigste konsekvensene. Gode intensjoner er altså ikke nok, moralsk motiverte handlinger kan forårsake katastrofer. Følgelig blir “avsløringen” av aktørenes motiv kanskje ikke det mest relevante. Viktigere bli det å analysere aktørenes forståelse av sin situasjon, hva de ville oppnå, og hva som kom ut av det. Dette blir min oppgaves hovedfokus. Etter min innledende grovskisse av krisens årsaker vil jeg behandle hvordan dens virkninger ble forstått i ulike politiske miljø og nevne noen av de tankemønstre som fikk varige nedslag som felles tankegods.

Hva var krisens årsak?

Svaret varierer med politisk ståsted. Men la meg begynne med de utløsende årsaker, noe de fleste synes å være enige om. Så lenge en er frisk, tenker en ikke på helsen. Men da USAs kapitalisme skrantet, ble det merkbart for alle. Man begynte å interessere seg for politikk.

Overinvestering hadde ført til overproduksjon i kapitalvareindustrien, og tilstanden ble forlenget gjennom liberale kredittmuligheter. På etterspørselsiden forsvant penger til fordel for investeringer i aksjemarkedet. Under spekulasjonsboomen i 1928/29 ble det vanlig at både investorer og vanlige borgere kjøpte aksjer, og kursene ble drevet i været. Ut fra forventninger til fortsatt vekst ble det også vanlig å finansiere aksjekjøp ved hjelp av opp til 90 % kreditt. Verdistigningen skulle betale rentene. 

Verdifastsettelsen av aksjene hadde stadig mindre med produserte realverdier å gjøre, den var (da som nå) basert på forventninger til fremtidig avkastning. Forventningene var skyhøye, og de samme bankene som ga kortsiktige kreditter til aksjekjøp, finansierte også boliger og privat forbruk. Så da den første bratte nedgangen på børsverdiene kom og markedet mistet tilliten til at verdiene ville stige, ble resultatet katastrofalt.  Aksjeeierne forsøkte å berge stumpene av sine investeringer ved å selge unna aksjene sine, og verdiene raste som korthus.

Utviklingen fulgte en negativ spiral: Låneinstitusjonene gikk konkurs, aksjeverdiene var forduftet, man fikk kapitaltørke for investeringer. Kombinasjonen av fulle lagre og prisfall førte til at produksjonen i løpet av to år falt til omkring det halve. De mange konkurser, avlyste investeringer og oppsigelser som fulgte, sammen med nedgang i kjøpekraft hos dem som hadde mistet sine aksjer men beholdt sine lån, førte til en enorm nedgang i den totale etterspørsel etter varer og tjenester. Dette ga i sin tur mindre avsetning for produksjon, ytterligere innskrenkninger, enda flere arbeidsledige, og derved enda mindre kjøpekraft og redusert etterspørsel. Innskrenkningen av dollarstrømmen til Europa som begynte i 1928, ble etter børskrakket til en drastisk nedskjæring, og man fikk en europeisk bankkrise. 

Spesielt i Østerrike og Tyskland, som hadde opplevd hyperinflasjon, ville folk straks ha ut sine midler, noe som gjorde at bankene gikk konkurs og man fikk en lignende negativ spiral som i USA.

«Solidaritet er tidens magiske overtro
og et uttrykk for hordeinstinktet» Carl J. Hambro 1937

Krisens politiske virkningshistorie i Norge –borgerlig rådløshet.

Hva slags verktøykasse av forestillinger hadde økonomer og politikere til å reagere på denne krisen? Hele det politiske system hadde hittil vært innstilt på tilretteleggingspolitikk. Ifølge klassisk teori skulle man tilrettelegge for markedet slik at det uforstyrret skulle kunne sørge for vekst. Langsiktige rammevilkår i form av valuta bundet til gullstandard var viktig, for øvrig hadde politikken fått anvist plass som markedsøkonomiens tilrettelegger. De svingninger som måtte oppstå, burde ikke føre til ad hoc-løsninger. På lang sikt ville markedet selv ordne opp i problemene. Dette var det prinsipielle borgerlige syn, i mer eller mindre ren utgave, som gjennom 20-tallet helt hadde dominert politikk og økonomisk teori. På borgerlig side ble disse forestillingene bare motvillig oppgitt når den nye krisen meldte seg utover 30-tallet. Man hadde lite annet av løsningsforslag enn nøysomt å holde ut i påvente av bedre tider. På lang sikt ville det være best. 

Den engelske økonomen John Maynard Keynes’ replikk til denne forestillingen er blitt berømt: “The long run is a misleading guide to current affairs. In the long run we are all dead.” Men en borgerlig forståelse av demokrati og rettsstat var uforenlig med å skulle “forandre spillereglene” i form av en aktiv prosesspolitikk. Man hadde ingen alternativ teori for håndtering av kapitalismens krise enn offentlig sparing og redusert lønn til arbeiderne. Mange mente sågar at arbeidernes organisering var en av årsakene til krisen. 

Man kan sammenfatte dette i følgende teser: Den ortodokse liberalisme er en økonomisk teori som ikke er i stand til å se kontekst. Det er en av dens største mangler. Det er nemlig mulig at ulike land har ulike behov. Og det er mulig at samme land har ulike behov til forskjellig tid. For de fleste land som har nådd fram til et velfungerende kapitalistisk marked, har veien til modernisering gått gjennom en periode av illiberal, styrt økonomisk politikk. Og desto dypere stagnasjonskrise, desto mindre vil ”laissez faire”-politikk hjelpe. Dette var erkjennelser som den gang lå utenfor den borgerlige forståelseshorisont. Den globale økonomiske krisen i 30-åra vil vi i dag mene fordret krisetiltak over statsbudsjettet. Men tidens borgerlige regjeringer gjorde det motsatte. I perioden 1931-34 ble statsutgiftene holdt på det laveste nivået siden første verdenskrig. Det var budsjettoverskudd hvert år under krisen. Resepten var å spare seg ut av den.

Kommunister og fascister – mål og midler.

20-årenes siste halvdel hadde til tross for økt produksjon vært ledsaget av høy arbeidsledighet. For mange i de store ungdomskull som ble stående utenfor arbeidsmarkedet ble krisen forstått som en systemkrise, et bevis på at det rådende økonomiske og politiske system, kapitalismen og parlamentarismen, var ute av stand til å handtere de presserende utfordringene. Kommunistene hadde ingen teori for å avhjelpe kapitalismens kriser. Derimot hadde de et teoretisk og praktisk alternativ i form av en helt annen statsform og økonomi. Kapitalismen ville falle som en følge av historisk lovmessighet. 

I det kommunistiske Russland var man upåvirket av den globale krisen, der fantes ikke arbeidsledighet, staten sørget for alle borgeres helse, utdanning, bolig etc. Planøkonomi hadde erstattet kapitalismens vilkårlighet, dens klasseskiller, sosiale nød og dekadente luksus. Man måtte naturligvis eliminere dem som stilte seg i veien for et slikt fremskritt, men det var en pris man var villig til å betale. Eks- og antikommunisten Arthur Koestler skrev at “den eneste hederlige reaksjon på en opprørende urettferdighet er å gjøre opprør og utsette selvprøvelsen til bedre tider” og fortsatte:

“den nevrotiske opprører skaper større glede i himmelen enn den sunne og friske embetsmann som gir ordre om å drukne griser rett for øynene på sultende mennesker. Slik var faktisk vår sivilisasjons tilstand da jeg i desember 1931, seks og tyve år gammel sluttet meg til det tyske kommunistiske parti.”

Ettersom de færreste kommunister (eller andre for den saks skyld) aktivt oppsøkte alternativ informasjon, fikk de beholde sine forestillinger i fred og blendet ut eksistensen av de millioner som døde av sult om mishandling under det terrorregime som realsosialismen var på 30-tallet. 

Kommunistene deltok ikke i idemyldringen for å få den kapitalistiske økonomis hjul i bevegelse, deres resept var å avvikle det gjennom revolusjon. En leter forgjeves etter ideer om hvordan en bedre kan bruke staten som langsiktig redskap for folkeviljen. 

Friedrich Engels formulerte det slik:

“Siden staten jo bare er en midlertidig innretning som en betjener seg av i kampen, i revolusjonen for å holde sine motstandere nede med vold, så er det ren meningsløshet å tale om den frie folkestat: så lenge proletariatet trenger staten, trenger det den ikke i frihetens interesse, men for å holde sine motstandere nede, og så snart den kan bli tale om frihet, opphører staten som sådan å bestå.”

Stalins Sovjet var ennå ikke nådd fram til siste post på det revolusjonære program kan man si, der hersket det fortsatt en hektisk statlig aktivitet. I praksis var landet et sant prøvelaboratorium for sosial ingeniørkunst og statlig planlegging, bl.a. av økonomien. Det ble fulgt med lærenem interesse av ulike profesjonsgrupper i vesten. Og for mange, langt utenfor kommunistenes rekker, var planøkonomi et honnørord på denne tiden. For Høyre var det en rød klut, synonymt med diktatur og vilkårlig maktutøvelse.

For den autoritære høyresiden derimot, som ikke led av hemninger mht. bruk av vilkårlig makt, var plan ikke noe skjellsord. Fascistene ble av kommunistene beskyldt for å være et redskap for storkapitalen. Det er bare delvis riktig. De hadde sterkt avvikende visjoner fra høyrepartiene. På grunn av 2. verdenskrig og dens anskuelsesundervisning i fascismens sanne karakter har mange hatt problemer med å erkjenne følgende: Plassert langs høyre/venstre-aksen hva økonomisk politikk angår, var fascismen moderat i flere av sine løsningsforsøk, stilt overfor kapitalismens krise. Deres menneske- og samfunnssyn var ikke moderat, men som historikeren 

Øystein Sørensen har påvist, var deres løsningsforslag til kapitalismens krise langt på vei en foregripelse av det som etter krigen ble konsensus innenfor den sosialdemokratiske orden. Bernt Hagtvet oppsummer det slik:

“utstrakt regjeringskontroll over økonomien uten total statliggjøring, men med en god dose av priskontroll; inntekts- og arbeidsmarkedsstyring; valutakontroll; statsinvesteringer og velferdspolitikk. I enkelte land (f.eks. Oswald Mosley i England) stod fascistene og de høyreautoritære for en keynesiansk budsjetteringspolitikk som skulle skjære vekk forretningssyklenes svingninger og skape ny etterspørsel gjennom økt offentlig forbruk.”

Det synes rimelig å betrakte et element av moralsk opprør mot sosial urett som relevant når en vurderer årsaker og motiv for dem som ble dratt mot kommunismen og nazismen. Det fantes en frustrasjon over urett hos mange unge idealister for hvem diktaturstatene ikke var det minste onde, men en politisk idealvisjon, bildet på det som de helst hadde sett avløste “den hjemlige la-skure-politikk”, for å benytte en av tidens fraser. 

De antidemokratiske ideologier hadde neppe fått en slik bred plass i den norske debatten på 30-tallet om ikke krisens lokale virkninger hadde falt sammen med trykket fra et internasjonalt trusselbilde. Ideologienes truende maktsentra skjerpet motsetningene, desperasjonen og angsten. Det politiske sentrum leflet nå med forslag som man tidligere hadde holdt for å være passé eller ekstreme og utenkelige. Dette hadde ikke bare negative konsekvenser, det åpnet også for “re-thinking” på områder som var overmodne for det.

Tysk valgplakat med slagordet som
Arbeiderpartiet stjal fra NSDAP

Bondepartiet og 30-tallets verste kriseår.

Fra partiet dannet regjerning under storlockouten i 1931og fram til den ble felt av Venstre i 1933, ble det ført en utfordrende politikk med nedskjæringer på skole- og sosialbudsjett, man innførte kommunale rekvisisjoner -“matlapper”- hos kjøpmannen i stedet for penger, og opprettet et “statspoliti” som skulle slå ned uro under arbeiderkonflikter. Dette skapte mye vondt blod, og partiet ble av arbeiderbevegelsen ofte omtalt som fascistisk infisert, ikke uten grunn. Men partiet var i første rekke et interesseparti, utgått fra Bondelaget, en organisasjon som gapte over svært ulike sosiale strata med sympatier til både Høyre og Arbeiderpartiet. Det man kunne enes om, var at krisen hadde rammet bondenæringen hardt, et trekk ved den som ofte falt utenom de øvrige partiers oppmerksomhet (- og ettertidens). Et globalt trekk ved den økonomiske depresjonen er de enkelte bønders reaksjon på den i form av forsøk på å øke produksjonen, og hvis strukturelle virkning er overproduksjon og fallende priser. Regjeringen fikk gjennomført lov om offentlig gjeldsmekling og lånekasser for bønder og fiskere, som alle var hardt preget av gjeldsbyrde, fallende priser og sviktende avsetning. Man fikk borgerlig aksept for å løste kronen fra gullstandarden. Regjeringen ble felt av Venstre på ønsket om å innføre merverdiavgift, kombinert med et hardhendt sparebudsjett.

Sparepolitikkens virkninger.

Sparepolitikken kan sies å være en følge av gjeldskrisen i den forstand at den var en reaksjon på bortfall av skatteinntekter og store problemer med å betjene kommunal gjeld, noe man søkte å balansere i form av reduserte utgifter. Den reduserte kommunale aktiviteten forsterket krisen. Flere kommuner ble satt under administrasjon. Et departementsoppnevnt administrasjonsstyre skulle overta ansvaret for og forvaltningen av kommunens økonomi, kommunestyret hadde bare forslagsrett. Fattigloven av 1900 ga kommunene ansvar for å yte sosialhjelp over eget budsjett. De store forsorgsutgiftene falt nesten i sin helhet på kommunene. I den vesle kommunen Torpa, som var særlig hardt rammet, ble det i løpet av et halvt budsjettår i 1931 brukt 1125 kroner i forsorgshjelp til de 300 arbeidsledige i kommunen og deres familier. Det gir 10 øre pr. uke til hver familie. I 1934 hadde over halvparten av landets kommuner søkt om en eller annen form for ekstra statlig tilskudd. Statens hjelp ble holdt strengt begrenset, og hvert enkelt kommunebudsjett ble nøye gjennomgått med tanke på beskjæringer. I et kommunalt meddelelsesblad kunne man høsten 1932 lese følgende melding som gir et godt inntak til å forstå hvorfor perioden ble kalt “de harde 30-åra”:

“Departementet har sendt Jevnaker kommunes budsjett tilbake med henstilling om at skoleordningen omordnes slik at to opsigelige lærere kan opsies. Videre skal der spares 1000 kroner på fritt skolemateriell, forsorgsbidragene skal nedsettes, pleiehjemsbudgettet skjæres ned, den ene helsesøster sies op, veivokterens lønn reduseres, utgiftene til kirketjener og graver settes ned ved at rekvirentene selv betaler gravningen, sykekassepremie for arbeidsløse sløifes, og posten til avhjelp av arbeidsløshet strykes. Ved hjelp av disse nedskjæringer skal underskuddet bringes ned til 5-6000 kroner, som opføres på næste års budgett.”

I den borgerlige koalisjon som etterfulgte bondepartiregjeringen, oppstod det sterk uenighet mellom Venstre og Bondepartiet om landbrukspolitikken. Bondepartiet hadde i liten grad noen konsistent “grand theory” hva økonomisk politikk angikk, det minnet om “bondevenstres” sparelinje. Men de var samtidig for statlige subsidier og markedsregulering gjennom de nye samvirkeorganisasjonene. De to andre borgerlige partiene var skeptiske til den slags “grønn sosialisme”. Venstre avviste alle Bondepartiets krav til krisetiltak for å danne en ny regjering, mens AP viste seg imøtekommende. Det åpnet for “kriseforliket”, og Ap kunne innta regjeringslokalene. Bondepartiet hadde praktisert en hardhendt politikk mot arbeiderbevegelsen. Nå hadde de sluppet sosialistene inn i regjerings-kontorene mot en utvidelse av Mowinckels krisebudsjett på 34 millioner. Bondepartivelgerne på høyre fløy mislikte sterkt denne “pakt med marxismen”.   

Arbeiderpartiet – et sosialt, demokratisk parti?

Mindretallsregjeringen utløste heller ingen begeistringens rullende fonn på venstrefløyen. Av kommunistene ble “ministersosialistene” angrepet for gjennom klattverk å skjule klassesamfunnets sanne karakter og forsinke revolusjonen. DNA bare “administrerte kapitalismen” i stedet for å avskaffe den. Høyrepressen på sin side hevdet at Bondepartiet hadde brutt demningen og lagt statsstyringen i hendene på et parti som på tross av hva det nå hevdet, egentlig hadde revolusjonære hensikter. Det har vært vanlig å avfeie høyresidens anfektelser som taktisk slugger-retorikk framført i vond tro. De måtte da vite at Ap var sosialdemokrater i sitt hjerte. Det er etterpåklokskap av billigste slag.

Ap ble sosialdemokrater nettopp på 30-tallet, transformasjonen skjedde ujevnt og nølende, den ble ikke gjenstand for en åpen, klargjørende debatt. Så sent som på partiets landsmøte i valgåret 1930 ble “ministersosialismen” fordømt, og Edvard Bull, som også var professor i historie, erklærte at “det såkalte demokrati er ikke annet enn en gammel overtroisk frase fra det nittende århundre”. Historikeren Hans Fredrik Dahl skriver:

“Partiprogrammet ble renset for formuleringer som kunne tyde på at partiet ville bygge sosialismen på basis av et folkeflertall i Norge. Folkeflertallet ble rett og slett tatt ut av programmet, i den erklærte hensikt å gjøre dette mer marxistisk, mindre demokratisk, mer revolusjonært og mindre valg-innstilt.”

En slik retorikk skremte mange. Høyre og Venstres valgkamp bestod for en stor del av å vise fram Arbeiderpartiets “sanne ansikt”: “Har det hersket tvil før, så bør den nå forsvinne. Her er ikke tale om å la dem ‘få prøve sig’, som enkelte har hatt lyst til. Enhver velger som bidrar til å slippe dette parti til makten må være klar over at der gis ingen vei tilbake”

skrev Aftenposten. Resultatet av Aps tilbakefall til revolusjonær retorikk var at store skarer av hjemmesittere ble mobilisert på borgerlig side på en bølge av indignasjon og skrekk. Ap beholdt sitt stemmetall fra forrige valg, men gikk relativt sett sterkt tilbake. I den påfølgende selvransakelse ble den ideologiske venstresvingen korrigert til fordel for et ønske om å vinne stemmer. Det er ikke så underlig om mange i samtiden spekulerte på om dette var et taktisk tilbaketog eller uttrykk for en substansiell nyorientering. Det er lysår mellom Gro H. Brundtlands uttalelse om at “sosialisme er at alle gjør så godt de kan”og retorikken fra DNAs “Sturm und Drang”-periode. 

Det har vært en utbredt legmannsforestilling at Ap i etterkrigstiden fikk virkeliggjort det samfunn de i grunnen alltid hadde kjempet for, og at all motstand den gang var motivert av snevre gruppeinteresser. Det er en partipatriotisk fordreining av historien som ikke holder for den mildeste empiri. Det treffer saken bedre å si at partiet etter krigen, i likhet med Høyre, har kommet til å måtte forsvare standpunkt man tidligere hadde vært imot. Sett fra et demokratisk ståsted er det ingen alvorlig innvending mot en partiledelse at den evner å lytte til sine velgere og revurdere ideologiske posisjoner som er overmodne for historiens skraphaug.

Kriseforliket bidro til å avverge en eskalasjon av mellomkrigstidens krasse klassemotsetninger, styrkningen av det politiske sentrum befestet det norske demokratiet som felles overideologi. Politikk og arbeidsliv fikk ved selvsyn erfare at man kunne oppnå mer ved pragmatisk samarbeid enn ved gjensidig å blokkere motpartens initiativ til løsning. Partiet Venstre fant fort tonen gjennom praktisk samarbeid. Ap-regjeringen gjennomførte flere venstre-reformer som hadde blitt utsatt på grunn av krisen.

I denne perioden fantes det i Europa nok av protest- og “krisevelgere” som var fullstendig desillusjonerte mht. hva “partikjekl” og parlamentarisme kunne bidra med for å hjelpe dem til et verdig liv. Krisen hadde gitt dem mye å hevne og lite å tro på. 

I Tyskland maktet man i perioden 1929-33 ikke å stable på bena en styringsdyktig demokratisk ledelse som kunne motvirke følgene av krisen. Nazistene gikk til valg på paroler om brød og arbeid. 
En talende valgplakat for NSDAP under valgkampanjen i 1933 hadde følgende slagord over det stiliserte bildet av fattige arbeidsledige:

 “Unsere letzte Hoffnung – Hitler”        I Norge gikk Arbeiderpartiet til valg på en demokratisk plattform i 1933, velgeroppslutningen økte fra 31 % (1930) til 40 % (1933). Det er ingen drøy munnfull å hevde at for en stor del av disse krisevelgerne kunne man låne uttrykket “vi valgte det vi ikke kjente”. Arbeiderpartiet fikk “prøve sig”, de fikk en ny sjanse av velgerne. Den brukte de godt. Sosialismen ble satt på vent, og man fikk noe annet og nytt i stedet; et begynnende sosialdemokrati. Resultatet overrasket alle, både borger og proletar. Det var ingen selvfølge. Det kunne gått annerledes.   

Den tredje vei – Arbeiderpartiets forslag til løsning.

30-tallets krise skaffet etterkrigstidens norske sosialdemokratiske orden dens skapelsesmyte, den ble “en stor fortelling” som kan minne svakt om eventyrenes helter og skumle troll. Men det ender heldigvis godt i etterkrigstidens vekst og velstand for alle. Historien har rot i virkeligheten, kan man si, men heller ikke mer. Det første gjennomarbeidete konsept for et alternativ til borgerlig spareøkonomi ble fremlagt gjennom Ole Colbjørnsen og Axel Sømmes bok “En norsk 3-årsplan”. 

Det offentlige må sette i gang arbeider, bruke penger til investeringer. Meningen var at dette i annen omgang skulle rive med den “private virksomhet”. I partiets kriseforslag fra 1934 foreslås det ekstrabevilgninger på 140 mill. kroner. Forslaget innbefattet også statlig lån og støtte til nydyrking, et populært forslag som selv Høyre kunne være med på. Det med nydyrkingen var ikke noe viktig anliggende for Ap s ideologiske tenkeloft, men partiet hadde også mange småbrukere i sin velgerskare, og Colbjørnsen og andre teoretikere ga en taktisk motivert konsesjon til en politikk og en næringsstruktur som de oppfattet som “uhensiktsmessig” på lang sikt.

Det er verd å merke seg at treårsplanen mener at krisen både er en forbrukskrise og lønnsomhetskrise, og at man for å beskytte konkurranseutsatte næringer bør utsette lønnsforhøyelser til “et litt senere stadium”.  Økt kjøpekraft og etterspørsel skulle i første omgang skapes ved at de tidligere arbeidsløse kom inn i lønnet arbeid igjen. Det skulle skje gjennom statlige investeringer. Mot de mange som hevdet at staten ikke hadde råd til det det kostet å få alle i arbeide, ble det argumentert med at det en ikke hadde råd til, var å la så mye arbeidskraft gå uutnyttet. Ved å stimulere produksjonsfaktoren arbeidskraft via produksjonsfaktoren penger fikk man større total produksjon, som igjen kunne betale det statlige utlegget. Man skulle finansiere dette ved hjelp av lån, og man skulle trykke mer penger. Argumentet mot inflasjonsfrykten - som stakk dypt etter Weimarrepublikkens eksesser - var at så lenge en investerte i rentable foretak, var det ikke betenkelig. I “En norsk 3-årsplan” medgis det at en nok kunne få litt inflasjon i starten, men at de små uheldige sider ved dette kunne

“innskrenkes gjennom et styre som har myndighet, evne og vilje til å beherske, regulere og kontrollere samfunnets økonomi” Det var nettopp den rolle Arbeiderpartiet hadde tenkt å innta.

Norsk stortingsdebatt med drahjelp fra faglig dommerpanel.

I stortingsdebatten kom den pengetekniske komites innvendinger opp, komiteen mente at kredittutvidelsen var farlig og inflasjonsdrivende hvis den ikke var bygget på en forutgående økt sparing – og sparing var det i denne betydning av ordet lite av på denne tiden. Komiteen henviste i den forbindelse til J.M. Keynes, hvilket må sies å være en misforståelse. Ragnar Frisch hadde i sakens anledning kontaktet Keynes og fått ham til å gi en skriftlig redegjørelse til bruk i stortingsdebatten. Keynes poengterte at man ikke måtte vente med å investere til man hadde spart. Nettopp krisens lave investeringer hadde ført til lav inntekt og dermed lav sparing. Man måtte, for å få opp inntektene, på en måte ta dem på forskudd. Altså ikke spare for å investere, men investere for å kunne spare. Krisedebatten endte i et kompromiss, kriseforliket i 1935. Man ble enige om større budsjetter - ikke Ap s opprinnelige forslag, men et stykke på vei.           

Gå ikke glipp av den ulidelig spennende fortsettelsen av denne kioskvelteren!

Og hvis du ikke gidder lese mer bør du for all del unngå å trykke her !

Historiske ettervirkninger av 30-tallet – ekspansiv krisepolitikk som common sense.

Hvor viktig var de konkrete tiltakene som ble satt ut i livet i Norge? Noe som utvilsomt spilte en stor positiv rolle var hovedavtalen mellom LO og arbeidsgivernes organisasjon NAF av 1935. Den sørget for arbeidsfred og fravær av ødeleggende konflikter som tidligere hadde skapt enormt produksjonstap og arbeidsledighet. Kapitalismens grunnleggende interessekonflikt mellom arbeidskraft og arbeidskjøper ble ikke “opphevet” ved revolusjon, men i stedet lyktes det sosialdemokratene å begrense konfliktene gjennom gjensidig aksepterte prosedyrer og institusjoner. Fagbevegelsen ble ikke lenger noe man på fra borgerlig side ønsket å bekjempe eksistensen av, men en motpart man inngikk forpliktende avtaler med. Konflikten mellom arbeid og kapital ble tilspisset av krisen, og konfliktene forsterket krisen ytterligere. Man kan vanskelig overvurdere betydningen av at disse konfliktene nå ble brakt til opphør gjennom institusjoner og avtaler som har blitt stående fram til denne dag. Flere kom i arbeid. Antallet sysselsatte økte med vel 160 000 i perioden 1930-39. Industri (inklusive bygg og arbeid) sysselsatte 70 000 flere i 1939 enn i 1930, i jordbruk og fiske var tallene henholdsvis 18 000og 16 000 Kjøpekraften steg i hele perioden for de som hadde arbeid, og dette skaffet ca. 30 000 arbeidsplasser innen handel. Om dette synes det å herske enighet, enn så lenge. Men nyere estimat av antallet arbeidsledige har trukket de læreboksannheter jeg har lest i tvil. Ledigheten var aldri stort høyere enn 10 % - hvis vi skal tro siviløkonomen og økonomihistoriker Ola Honningdal Grytten som har forsket på emnet. (Arbeidsledighetens omfang i mellomkrigstiden, Historisk tidsskrift nr3 1992.)

Men hvorfor gikk krisen over? Her opphører konsensusen for alvor. Bunnen av krisen ble i de fleste land nådd omkring 1932/33. Vendepunktet kom altså før man hadde drevet noen ekspansiv statlig politikk i form av nødsarbeid eller opprustning. Berge Furre skriver i 1971-utgaven av sitt oversiktsverk om perioden (Norsk Historie 1905-1940, Samlaget 1971) at det var oppgangskonjunkturer i utlandet som dro landet ut av krisen. Så melder Francis Sejersted seg på banen etter å ha gjenoppdaget Joseph Schumpeter og hans begrep “kreativ destruksjon”, som knytter forklaringen til at nye arbeidsplasser oppstod på ruinene av det gamle gjennom entreprenørskap i det små. Furre kuttet ut sin gamle forklaring om eksport og utenlandsk etterspørsel og integrerer Sejersteds teori i senere utgaver av sin bok.  Så følger ny forskning som fra andre historikere som igjen synes å mene at det var det internasjonale oppsvinget som i stort monn sørget for at krisen gikk over.

Var regjeringens tiltak viktige som årsak til nedgangen i arbeidsledigheten? Hans Fredrik Dahl mener det er misvisende sosialistisk agitasjon. Historikeren Rolf Danielsen skriver at “DNA ga i virkeligheten Keynesianismen på båten i 1935 [...] Begivenhetene i 1935 var et gjennombrudd for en sentrumstendens, mer enn et regimeskifte i norsk politikk”. Eller det som senere skulle bli det politiske sentrum kanskje? Var Hitlers ekspansive, lånefinansierte politikk viktigere for norsk sysselsetting enn Nygaardsvold-regjeringens tiltak - som ikke økte nasjonalgjelden - gitt at Tyskland var Europas industrielle lokomotiv, og at den (slik sett) positive virkningen av oppsvinget førte til oppsving også her i landet? Sikker viten synes å være utenfor rekkevidde. 

Det som påvirker verdensøkonomien, består av mange ulike parameter som i sin tur påvirker hverandre gjensidig i et samspill som er mer komplisert enn blandingsforholdet i en kakeoppskrift. En kan påpeke hvilke tendenser de bidrar til, men knapt hvor stor rolle de spilte. Det vanskeliggjør den historiske analysen av krisens årsak og virkninger. Det er vanskelig skille mellom hva som er sammenfall av fenomener i tid og det en kan kalle kausalitetskjeder.

Det som imidlertid er et mentalitetshistorisk faktum, er en bred konsensus om at det er et moralsk imperativ å forhindre økonomiske kriser og krakk som kan lede til massearbeidsløshet – og at dette er mulig å få til gjennom koordinert offentlig innsats. “Vi er alle sosialdemokrater, hevdet Einar Førde. Hans svenske kollega Herbert Tingsten mente at etterkrigstiden hadde gått “Från ideer til idyll.”

Denne konsensus ble først for alvor utfordret av 80-tallets neoliberale bølge med fornyet tro på markedets usynlige hånd som den beste regulator. 


I historien er det vel bare forandringens lov som er evig. I traderingen av 30-tallets historie har faghistorikerne spilt annenfiolin. De har dessuten vært ytterst varsomme med å utmynte entydige “historiske lærdommer”. Derimot har partipresse og politikere ikke nølt med å bruke 30-åra som et uuttømmelig reservoar for mer eller mindre haltende analogier til aktuelle stridstema. Hittil har overgangen fra å tenke statsøkonomisk til å tenke nasjonaløkonomisk holdt stand som en internasjonal og varig virkning av 30-tallets krise. Men bekjempelsen av krisens virkninger kom i Skandinavia også til å sette andre varige spor, og de er ikke mindre viktige.

Velferdsstaten på tegnebrettet – ekspertenes inntogsmarsj.

De dristige pionerårene for det som senere ble “den skandinaviske modellen” står for mange som sosialdemokratiets “finest hour”. Oppbygningen av velferdsstaten skulle etter krigen bli en kamp hvor alle politiske partier sparket ballen i retning av samme mål. Men på 30-tallet ble velferdstiltak av ulik teoretisk opprinnelse – mange av dem fra Venstre - utarbeidet av Arbeiderpartiet, som også rakk å realisere flere av dem. Noe av det som skiller det som etter hvert ble den skandinaviske velferdsmodellen fra den kontinentale “sosialforsikringsmodellen”, er dens universalisme: det dreier seg om ordninger som ikke bare skulle fange opp et antall “verdige trengende”, men hele befolkningen i form av kollektive sivile rettigheter relativt uavhengig av inntekt eller faktiske behov.

Den sosiale nød var stor. I 1935 mottok 158 000 “hovedpersoner” forsorgsstøtte, mot 20 000 i 1920.(NOS 245.s 578). Ondets rot var arbeidsledigheten, så hovedmålet var å bekjempe den økonomiske krisen. Forfatterne av “En norsk 3-årsplan” var skeptiske til det som for mange i partiet var en merkesak, utbyggingen av trygdene. De fremmet ikke økonomisk vekst og måtte på kort sikt vente: “Utbyggingen av socialtrygden må tre i bakgrunnen”, het det, for den oppgave å “sette hele folket i arbeid”. Men på lang sikt hadde man langt videre ambisjoner. Noe av det første Arbeiderpartiet gjorde da det kom til makten i 1935, var å oppnevne en Sosiallovkomite som skulle ta opp arbeidet med trygdeordningene. Det gjeldende syn var at man måtte kombinere velferdspolitikk med motkonjunkturpolitikk i form av f.eks. boligbygging. Man involverte eksperter innen ulike profesjoner og startet en stor innsamling av data. Man koblet sammen ulike problem; synkende barnetall, boligspørsmålet, helse og ernæring. 

Det viktigste handlingsprogrammet ble utformet i Sverige gjennom Alva og Gunnar Myrdals bok Kris i befolkningsfrågan.  Det var en blanding av befolkningsanalyse, levekårsundersøkelse og forslag til løsninger. Resepten var å lette barnefamilienes byrder i form av tjenester: Daghjeminstitusjoner, skolehelsetjenester, skolemåltid og ved en differensiert subsidiering av matvarer og boliger. Dette var den såkalte naturallinjen i sosialpolitikken, og var et alternativ til trygdelinjen. Dette forslaget ble tatt opp av venstreøkonomen Getz Wold i debatten om barnetrygd i Norge. Barnetrygdkomiteens forslag kom i 1937, flertallets hovedforslag ble fortsatt barnetrygd til alle, selv om man også ytret fromme ønsker om naturalytelser til barnefamiliene i tillegg til kontanter. Ekspertene var ikke begeistret. Dette var ikke den moderne, helhetlige politikk. Man burde satse på naturallinjen, det var til fordel for barnefamiliene og traff dem som hadde størst behov. Dernest kunne man gjennom naturallinjen styre forbruket “etter de synsmåter samfunnet finner rasjonelle”. Og hva var rasjonelt? Det var å gi bidrag til kostholdet “under hensyntagen til ernæringsfysiologiens resultater”. Og for å slå to fluer i et smekk; vitenskapens ernæringsfysiologiske krav “faller sammen med de tiltak som er ønskelige av jordbrukspolitiske grunner”. Det ga mulighet for “et samvirke mellom socialpolitisk, økonomisk, medisinsk og jordbrukspolitisk sakkunnskap” Nøkkelbegrepet her er sakkunnskap – som formentlig stod over politikken. Johan Vogt beskrev sosialpolitikken som et “koordinerende ledd av en samlet plan”. 

Sosial nød og dårlige arvebærere.

En viktig debatt som raste i 20- og 30-årene, var debatten om “rasehygiene”. Stikkordsmessig kan man si at sosialdemokratene betonte oppvekstmiljøet som årsak til ulike skolefaglige prestasjoner og ønsket å gjøre noe via skole- og sosialpolitikk. På høyresiden var det en mer eller mindre utvannet sosialdarwinisme som rådde grunnen. De lavere klasser var lavere nettopp fordi de var dårligst utrustet. Men det finnes aktører på venstresiden som nyanserer en slik forenklet inndeling. En sentral debattant var Karl Evang. I 1938 ble han utnevnt som direktør for Medisinaldirektoratet. Hans bok “Rasepolitikk og reaksjon” gir et skremmende innblikk i fraværet av refleksjon omkring politikkens grenser, tross kritikken av nazistenes rasepolitikk. Etter å ha betont at sosialismen står for “en høyere grad av planmessighet, av rasjonalitet”, og at den støtter seg til naturvitenskapen “og den marxistiske samfunnsvitenskap”, forklarer forfatteren at man også vil

“gi biologiens resultater større betydning for menneskenes kollektive liv. Den tanke f.eks. å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som socialismen alltid har gått inn for. I det socialistiske plansamfund vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sundhetsarbeide.”     

Disse visjonene for fremtiden indikerer et slektskap til noe som man av bekvemmelighetsårsaker har gitt den tyske nazismen monopol på. 

Det er mer presist å snakke om ideer som “lå i tiden” og hadde bred støtte på tvers av det politiske spektrum, ideologisk slagg som i ulike varianter har levd videre også etter det 3. rikes fall. Vitenskapene om mennesket fortsatte å forme menneskesyn og metoder etter krigen, selv om rasehygienen forsvant som begrep.

“Gutter – jeg har en plan!”

Et trekk ved denne vitenskapenes inntogsmarsj var kvantifiseringen av alle ting. Man utarbeidet tekniske standarder for boliger, kosthold, IQ, med normale og “undermålere”, fattigdomsstandarder etc. Alt dette skulle gi et objektivt grunnlag for styring av samfunnsutviklingen, det var en internasjonal trend. Om den engelske sosialpolitiske teoretiker Richard Titmuss ble det sagt at han som alle andre britiske sosialister i 1930- og 40-årene “equated planning with socialism”. Det er det ikke grunnlag for å gjøre, verken hva England eller Norge angår. Generelt kan det sies at man i 30-åra fortsatt hadde en stor tiltro til vitenskapens makt og den rolle den burde spille. Det var ikke bare NS som ønsket å sette “fagstyre foran partikjekl”, fagstyre fikk oppslutning fra hele det politiske spektrum. Som eksempel kunne nevnes Throne Holst og Wilhelm Keilhau. Det fantes ansatser til debatt om fagstyret som demokratiproblem, og dette var en kritikk som også kom fra venstresiden. Plantenkeren fremfor noen, Ole Colbjørnsen, pekte på at det hersket svært delte meninger innen sosialøkonomien, den var slett ikke hevet over politikken. Ragnar Frisch, som i 1932 grunnla Økonomisk institutt, skrev i sin plan for den norske strukturoversikten at det var vanskelig å skille mellom sak og vurdering, og å nå frem til “ubetinget gyldige resultater”. Det lå vurderingsmessige utgangspunkter før selve analysen, og dette gjaldt “ikke minst social-økonomikken”.

Objektivitetsproblemet ble altså tematisert – i første rekke som et vitenskapelig problem. Et felt som faller fullstendig utenfor denne vitenskapelige, formålsrasjonelle diskursen er spørsmålet om etikk. Å betrakte politikk og samfunnsstyring ut fra en instrumentell, formålsrasjonell synsvinkel blender ut viktige sider ved menneskelige samfunn. 

Arbeiderbevegelsens raison d'être er et moralsk opprør mot urett. Men ide-arven fra 30-tallets kamp mot økonomiske kriser og sosial nød syntes å være en nokså uproblematisk identifisering av samfunnsproblemer som en teknisk/administrativ utfordring. I en slik kontekst blir personlig moralsk ansvar, ja etikk overhode, ofte sett på som et kategorimistak eller avskrevet som reaksjonære forsøk på å prate seg bort fra politisk samfunnsansvar. Kritikken av den instrumentelle fornufts begrensninger har ofte blitt avfeid som religiøs obskurantisme og forsøk på å vende tilbake til førmoderne samfunnsformer, ja sågar fascisme. Som Zygmunt Bauman har påvist, er dette en utilbørlig forenkling, og den står vel ikke lenger så sterkt på venstresiden, som for tiden synes å ha overtatt en utviklingspessimisme som i mellomkrigstiden kjennetegnet den høyreradikale falanks.

I skyggen av den kommende krig.

Den økonomiske krisen hadde skapt hjemlige allianser mot ytre fiender som i periodens siste fase blir truende nok til å overskygge uenigheten om den økonomiske politikk. Dette skjer nok både fordi krisen mot slutten avtar og sysselsettingen øker – og fordi selv Ap i praksis fører en borgerlig reformpolitikk. Men også fordi de to ideologiene nazisme og kommunisme - som begge så sin eksistensberettigelse i å være det eneste effektive botemiddel mot den gamle krisebefengte kapitalistiske orden - for et flertall framstår som en medisin hvis virkninger var verre enn den sykdom som skulle kureres.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

                                * Litteraturliste *

Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays Universitetsforlaget1963   

Francis Sejersted: Historisk introduksjon til økonomien. Cappelen 1973

Arthur Koestler(red): Guden som sviktet, Gyldendal 1950

V.I. Lenin: Staten og revolusjonen, Oslo 1968

V.I. Lenin: Imperialismen, det høyeste stadiet av kapitalismen, Oslo 1976

Øystein Sørensen: Solkors og solidaritet, Cappelen 1991

Anne-Lise Seip, Politikkens vitenskapeliggjøring. I Nytt Norsk Tidsskrift 3.1989

Johan Vogt: Fra krisepolitikk til planøkonomi.  Samtiden 1938

Nytt Norsk Tidsskrift 3.1992.

Bjørn Westlie: Drømmen om det perfekte menneske Gyldedal 1995

Tidsskriftet Socialt arbeid nr.8, 1938, s.333

Rune Slagstad: De nasjonale strateger Pax 1998

Karl Evang: Rasepolitikk og reaksjon. Fram Forlag 1934

Hans Skjervheim: Deltakar og tilskodar  Tanum 1976

Hilary Rose: Reareading Titmuss. The sexual division of welfare  i Journal of Social Policy 4/1981

Hans Skjerveim: Objectivism and the study of man Universitetsforlaget 1959

Zygmunt Bauman: Moderniteten og Holocaust Vidarforlagets kulturbibliotek Oslo 1997

Berge Furre: Norsk Historie 1905-1940 Samlaget 1971

Berge Furre: Norsk Historie 1914-2000 Samlaget 2000

Bjørntvedt, Erlend and Venneslan, Christian, „The Gold Standard, Trade and Recovery in the 1930s: The Norwegian Case  Scandinavian Economic History Review, Vol XLVII, No 2, 1999 (UHS)

H.F. Dahl: kommentarartikkel Dagbladet 20.3.1985

Einar Førde: Vi er alle sosialdemokrater. Tiden Norsk Forlag 1981

Herbert Tingsten: Från idéer til idyll . Nordstedt & Söners Förlag, Stockholm 1966

„Historikerstreit”-Die Dokumentation der Kontroverse und die Einzigartigkeit der nationalsozialistischen Judenvernichtung” Piper Verlag München 1987

NOS 245.s 578

Alva og Gunnar Myrdal: Kris i befolkningsfrågan  Bonnier 1935                       

Høyres Historie: Rolf Danielsen: Borgerlig oppdemmingspolitikk Cappelen 1984 

Berge Furre: Mjølk, bønder og tingmenn: studiar i organisasjon og politikk kring omsetninga av visse landbruksvarer 1929-30  Samlaget 1971

Per Maurseth, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind3, Oslo 1987

Hans Fredrik Dahl: Norge mellom krigene Pax forlag 1971

Aftenposten 27.mai 1930

 “Hugin og Munin”, Vårt Land 24.2.1982

Det 20. Århundre 1932

Ole Colbjørnsen & Axel Sømme: En norsk 3-årsplan – veien til en socialistisk planøkonomi i Norge. Den Norske Arbeiderpartis Forlag, Oslo 1933

Internet: http://en.wikipedia.org/wiki/Keynes

Internett: http://www.geschichteinchronologie.ch/eu/3R/propaganda-2wk.htm

Dag Solstad: Brød og våpen Oktober 1980

Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2/1978 Pax forlag.

John M. Keynes: A treatise on money London 1930

Birger Gotaas: Kampen om kommunene,  Høires Pressekontor 1937

Ola Honningdal Grytten: Arbeidsledighetens omfang i mellomkrigstiden Historisk tidsskrift nr3 1992.

Hans Fredrik Dahl: Artikkel   Myte for fall  Dagbladet  22. 10. 1992

Berliner Rot

Her ser dere dagens berliner rot – et navn skal denne blogg-stubben jo ha – som er den rødfargen jeg forbinder med dagens Tyskland. Det var ett av disse små triks i ludo jeg kunne ty til når jeg agerte kelner på hurtigruta og helst pr blikkdiagnose skulle avgjøre hvilket språk man skulle starte samtalen med: Satt det en dame med en slik hårfarge ved bordet var hun høyst sannsynlig tysk. Nå sitter det altså en dame på fortauet på utsiden av kafeen, hun er nok tysk ja, selv sitter jeg innenfor og føler meg som litt av en insider. Fordi jeg kan tysk og en del om tysk historie, og fordi jeg elsker dagens Tyskland slik jeg har lært det å kjenne. Og Berlin er et godt sted å begynne. 

Den vesle restauranten jeg sitter i ligger i Tucholskystraße. Og Tucholsky var en av disse irriterende «kulturmarxistene», eller «jødebolsjevikene» som det het i Weimar-republikkens sjargong, en som tyskere flest gudskjelov nå kan være stolte av. Tucholsky var berliner tvers gjennom. Hans små stubber i «Die Weltbühne» har denne umiddelbare, duggfriske frech-witzige muntlige formen som var hans varemerke, og som er så vanskelig å formidle skriftlig uten å virke maniert. Hva vil det si å være frekk og morsom på en gang? Hva mener tyskere med uttrykket berliner Schnauze? Det er sjeldent ment som et kompliment, og følgelig ingen ting å le av. Men jeg kan ikke la være. Et ferskt eksempel, fortalt av en venninne som så følgende med egne øyne, kan kanskje belyse fenomenet: En familie på bilferie stanser et sted i Berlin, veiver ned vinduet og vil spørre en fotgjenger om veien. «I am sorry, I don’t speak german...» begynner turisten stotrende, og fotgjengeren svarer: «Ach, das macht nichts» («å pytt, det gjør ikke noe») - og så går han bare sin vei.

Tucholsky var virkelig hjemme i denne muntlige, folkelige stilen. Samtidig var han en lærd jødisk europeer som behersket fransk og engelsk, kontroversiell og marginalisert på så mange måter i sitt eget land. Hans kosmopolitiske weltoffenheit – et ord vi savner en norsk ekvivalent til; å være åpen for verden – var for mange en provokasjon i mellomkrigstidens Tyskland, et land som ble stadig mer preget av en nasjonal revolusjon som Tucholsky og hans redaktør Carl von Ossietzky forgjeves kjempet imot. 

 Tidsskriftet «Die Weltbühne» hadde bare ca. 30 000 i opplag, og ble dessuten i følge Tysklands «litteraturpave» Marcel Reich-Ranicki hovedsakelig lest av jødiske intellektuelle. Og Aftenposten gjorde sin egen uvitenhet om tidsskriftet til et argument mot utdelingen av fredsprisen til Carl von Ossietzky. Ossietzkys kandidatur ble bl.a. foreslått av den politiske flyktningen Willy Brandt, også han en ukjent størrelse i Norge den gang. Men før vi forlater disse randfigurene som var slik i utakt med sin egen tids ånd og ideologiske lemenvandringer, kan det kanskje være klokt å bear in mind hvor mye av det som den gang beveget og begeistret de brede masser i dag er barmhjertig glemt. Eller i alle fall blitt til helt marginale fenomen.Lets keep it that way.

Men tilbake til dagen i dag. Weltoffen – blir en det hvis en er født og oppvokst i Berlin? Ikke nødvendigvis, men jeg tror det er litt vanskeligere å unngå det der enn andre steder. Ikke på grunn av dagens globale internett, ikke på grunn av masseturisme, ikke fordi Berlin er et stort og viktig sentrum. Vi er alle heimfødinger og forholder oss til et begrenset miljø. Men Berlin er formet av å være et møtested mellom øst og vest, nord og syd, og berlinere er gjennom århundrer blitt tvunget til å omgås folk som tilhører de mest forskjellige land, religioner og kulturer. Derfor blir begrep som fremmed eller ekte ofte oppfattet som intetsigende og irrelevante. Og kanskje er det nettopp dette som virker så ekte berlinerisch, denne selvfølgeligheten hvormed svært ulike folk omgås hverandre. 

Naivt? Nei – en later ikke som om alle er bra folk i Berlin, men spørsmålet avgjøres altså ikke av hvor du opprinnelig kommer fra eller hvordan du ser ut. Overfladisk? Sikkert, det er jo det som er å være urban i følge egenreklamen; å kunne omgås folk en ikke nødvendigvis kjenner, er i slekt med, liker etc. på en sivilisert og vennlig måte. Det er altså en individuell egenskap. Men ulike steder har i varierende grad en kultur på dette. Berlin har, på grunn av sine mange tilreisende, gjennom generasjoner oppøvd folk i kunsten i å mediere mellom forskjeller.

Flyktninger i Europa

Etter å ha skrevet meg nøyaktig hit, kommer jeg i snakk med verten. Han forteller at foreldrene kom fra henholdsvis Ukrainia og Øst-Preussen i det nåværende Polen. Mange av dem som kom fra øst før krigen var bare på gjennomreise i Berlin, de hadde fått en tredagers oppholdstillatelse og var på vei til Amerika. For mange rakk ikke pengene til Amerika-billetten. Så ble de værende. (slik norske fattigfolk på vei til Amerika ofte endte opp i norske byer) Lykkejegere, som mange nordmenn kaller slike mennesker i dag. Berlin var full av dem. For mange ble lykken som kjent heller kortvarig på dette stedet hvor de hadde funnet fotfeste og var blitt integrerte. Men etter nazistenes forsøk på å gjøre landet etnisk og kulturelt homogent og bestrebelsene på «å rense samfunnslegemet» for sigøynere, homofile og jøder nesten var fullendt i 45, var det likevel noen av de overlevende jødene som valgte å bli værende i Berlin. I dag bor ca. 10 000 av dem her. 

Det er i grunnen mange som har blitt værende i denne byen hvor de opprinnelig ikke hadde tenkt å slå seg ned. Og det kom stadig nye til, og de var så visst ikke alltid like vel ansett eller ønsket, enten det nå var fordrevne polakker fra Øst-Polen eller tysktalende fra Øst-Preussen, arrogante amerikanere eller dagens russere med tyske aner, folk «som er blitt bitt av en tysk Schäfer» som det sarkastisk heter på folkemunne. Mye trøbbel, og likevel forbausende lite, utgangspunktet tatt i betraktning. Mange hevder at økt innvandring skaper økt rasisme, og at for å bekjempe rasisme må man ha mindre innvandring. Den sist ankomne er den som skiller seg mest ut, ferskingen en kan hakke på. I Norge er det mye snakk om problemet «andre generasjons innvandrere». Men i Berlin vet en ikke hvor en skal begynne hvis en skal gjøre dette til et problem. Barn av «ikke-innvandrere» er jo bare en av mange minoriteter i denne byen. De fleste er barn av fremmede, tilreisende. 

Professor Inge Lønning sa følgende i en valgduell med Carl I. Hagen 1997:

«Du sier at et samfunn uten minoriteter er et mer harmonisk samfunn og et samfunn uten rasisme. Vi kjenner til ett samfunn fra vår nære historie som kvittet seg med sine minoriteter, Hagen, og det samfunnet gikk under i 1945. Dessuten, kan man vel neppe si at «harmoni» er noe dekkende ord for Nazi-Tyskland. Eller at fravær av rasisme var noe fremtredende kjennetegn.»1

Men det ble altså til sist etterkrigstid, etter at dette storstilte forsøket på nasjonal renselse og enhet omsider var over. Og det vrimlet av fremmede soldater i Tyskland. Mange unge tyskere fikk en fascinasjon for amerikansk populærkultur og entartet «negermusikk». Mange i den eldre generasjon sørget over utvanningen og vulgariseringen, den barnslige begeistringen for moderne blendverk og den manglende respekt for det hevdvunne, ekte og nasjonale. I øst forsøkte myndighetene å formidle den kulturen man mente massene hadde bruk for. «Wir brauchen keine Obladi, Oblada, wir haben unsere Volkslieder», meldte partisjef Honecker med sin pipestemme fra et land som, tross for sin mur og sine vakre folke- og parti-sanger, ikke var smittefri for Beatles-feber. Kultur sprer seg gjennom kontaktsmitte og muterer hele tiden. Luften var full av radiosignaler. Puristene har det ikke lett.
  

Forfatteren Uwe Timm fortalte meg hvor underlig det var for ham som guttunge å se de en gang så stramme tyske militære stå og bøye seg og plukke opp sigarettsneiper etter amerikanske soldater. Foreldregenerasjonens voldsomme autoritet fordampet, og guttungen var trollbundet. Amerikanerne gikk annerledes (de kunne jo ikke marsjere!), de hørte på annerledes musikk, de satt med beina oppå jeep-vinduet og suste forbi tyskere som stod i giv akt på fortauet. 

Mange av de voksne husket fornedrelsen, ydmykelsen, fattigdommen – det er det stoffet revansjisme er laget av. Men mange tyske ungdommer syntes de vestlige okkupantene var kule. For en generasjonskonflikt! Men uansett, man måtte jo leve sammen, nå som man hadde begravet de døde og sluttet å skyte på hverandre. Det gikk seg til. Det ble kapitulasjon, våpenstillstand. Det ble en slags fred. Og det ble til sist en frihet for hele byen, hele Tyskland, ja hele Europa. At sentraleuropeiske land skal angripe hverandre militært er blitt utenkelig. Det er et under, og det kan oppleves i destillat her i Berlin. Tenk hvis Ossietzky og Tucholsky kunne fått oppleve dette, de som så alle slike verdier bli trampet ned av deres egen samtid.

Men dette er gammelmannssnakk for de som ikke vokste opp i den øst-vest-delte etterkrigstiden. Mange av dagens tyskere (eller folk i sports- og frilufts-nasjonen Norge) vet fint lite om denne fortiden, og det er kanskje litt fint også, tenker jeg. Det blir kanskje mindre av gammel urett å henge nag og mistenksomhet på, færre Kosovo Polje som en for all del aldri må glemme. Noen i min foreldregenerasjon mener Tyskland kommer til å regjere Europa igjen, de bekvemmer seg ikke til å skille mellom dagens «soft power» i form av kulturell og økonomisk dominans og nazi-tidens skrekkvelde. Dagens Tyskland har virkelig beveget seg lysår fra det kulturelle stedet mange nordmenn gjerne tankeløst alluderer til når det er snakk om tyskere og alt deres vesen. Mange nordmenn har faktisk et stykke igjen å gå før de tar igjen hovedfeltet av tyskere. Tyskere flest vet at ondskap ikke er et fenomen som en bekvemt kan tilskrive de andre.  

Tyskland er et sted hvor ingen etterkrigs-politiker kan bygge en politisk plattform på fremmedfrykt. Det var en norsk politiker som i et komitéarbeid på Stortinget uttrykte sin bekymring over «de psyko-sosiale plager som påføres nordmenn ved at de er nødt til å påtreffe negre på trikken». 2 Man skal intet forsverge, men jeg har vondt for å se for meg en tysk rikspolitiker uttrykke seg i slike vendinger. Det er slike politikere som truer med å slite samfunnets vev i filler, og Norge er altså landet der de  endatil hevder å snakke på vegne av folk flest. Men det er ikke sant.

---

1 Herman Willis: «Kvalmende og hjerterått» 1997, s.70

2 (Hedstrøm) Herman Willis: «Kvalmende og hjerterått» 1997, s. 175

Snakk naturlig! Et affektert innlegg fra en ekte knoting.

Her var Goethe aldri. 

Da jeg vokste opp på 70-tallet skjedde det dramatiske endringer på det kulturelle feltet i Norge. Foreldregenerasjonen min ble til sin overraskelse forklart av den oppvoksende slekt at de skulle være stolte av sin bakgrunn. De skulle slett ikke skamme seg over sitt yrke eller sin dialekt, men være stolte naturlige og ikke knote østlending hvis de snakket med turister, tilreiste leger, lærere eller andre fine folk. Dette var på den tiden folk begynte å snakke dialekt på TV, på Nitimen sang noen «Her ute på landet, her sier vi du til hver mann.» Språk er ikke natur, det er et kulturbetinget fenomen, så ordren om å være spontan og å snakke naturlig førte til mange forvirrede reflekser. Som Oscar Wilde bemerket, “To be natural is such a very difficult pose to keep up.” Men kanskje stilte vi oss, her ute på landet, i en litt mindre i stram positur enn før når vi fikk besøk ute i provinsen. Folk av min kulturbakgrunn og årgang liker i alle fall å tro det. Og ja, det føles mer naturlig å snakke sin dialekt enn å måtte herme etter en annen og fremmed dialekt for å kunne gjøre seg forstått. 

Alt i alt tror jeg få til daglig tenker over hvor viktig denne forandringen i egalitær retning er. For første gang er det vanlig å holde fast på sin dialekt når man flytter, også for folk som beveger seg oppover på den sosiale rangstige. Det som i dag forstås som å vedstå seg og å være stolt av sin bakgrunn, ville før blitt kalt for å være udannet og bondsk. Det norske begrepet å knote er vanskelig å oversette. To speak affectedly foreslår ordboka mi. Men en engelskmann vil ikke ved et slikt uttrykk nødvendigvis tenke i retning av å etterape talemålet til en bestemt del av befolkningen. Ordet knote peker på et trekk ved norsk kultur som virkelig er spesielt; det at det nå oppfattes som affektert og latterlig å snakke «propert» eller «korrekt». Uttrykket korrekt brukes knapt i norsk språk, og hvis det benyttes om muntlig norsk, så skrives eller sies det i anførselstegn. Spesielt østlendinger som er redde for å være udannede må være påpasselige med de ironiske anførselstegnene, slik at de ikke skal risikere å bli mistenkt for å drive med språklig imperialisme overfor forfulgte og truede minoriteter.

Som ungdom var jeg ram til å herme etter folk. «Nu må du asså ta hand i hanke med denne herminga di» utbrøt faren min ved en anledning, og dermed hadde han gitt meg enda mer å herme etter. Uvanen kom meg til nytte når jeg skulle agere kelner på hurtigruta. 
Wo haben Sie so gut Deutsch gelernt? var en av disse spørsmål som jeg tross gjentatte forsøk aldri fant et kort og uaffektert svar på, ikke før den siste sesongen om bord, da jeg kunne si at jeg var sammen med ei fra Hannover. Dann lernen Sie aber richtig Deutsch! var det typiske svaret, og det ble fremført med begeistring og uten anstrøk av ironi. Skikkelig heldig nordmann altså, som fikk lære seg å snakke korrekt og riktig tysk. Et skår i gleden for meg var tanken på alle de millioner av tyskere som fortsatt gikk rundt og snakket feilt tysk. Noen kranglevorne nordmenn blir jo aldri fornøyde.  

Da min mor var telefondame hadde hun blitt opplært til å snakke «korrekt» - uten anførselstegn – med kundene. Og uansett hvor latterlig vi ungene fant hennes knoting, kunne hun finne på å falle tilbake til innlærte kunster når hun snakket med fremmede i telefonen. Hvem trodde hun at hun var, undret jeg den gangen. «Vær deg selv og snakk din egen dialekt!» lød parolen. Eller «ikke skap deg», for å bruke den mest korthogde utgaven av janteloven. Men hva med de som tilhører den misaktede minoriteten kameleoner? For dem er jo det å skifte farge etter omgivelsene det mest naturlige av verden. 

Fra 1300-tallet av, førte det massive nærværet av tyske handelsfolk i Norden til en språklig forvandling som i sin virkning var langt mer dramatisk enn dagens langsomme anglifisering. I tillegg til en rekke nye plattyske ord (som vi i dag oppfatter som rotnorske) foretok man en forenkling av de opprinnelige norske bøyningsformene slik at tyskerne lettere skulle forstå de innfødte. I byene oppstod et slags blandingsspråk som litt etter litt forandret både de muntlige og skriftlige formene, og dette spredte seg videre ut til landsbygda. Dertil kom den danske embetsstanden og kirkens sterke preg av tysk påvirkning. Hvis jeg vil være ekte og tro mot min bakgrunn kan jeg kanskje bruke noen av de uttrykkene som gamle bønder brukte da jeg var liten, og som jeg plukket opp som var de sjeldne og rare steiner.  Omsonst (umsonst), heimve (Heimweh), hållgom (Hohlgaumen), kummer (Kummer), smaus (Schmaus), en dyr spas (Spass), allehånde (allerhand), i bedarien (bedauern) en spissbu (Spitzbube), kartoffel (Kartoffel), dørslag (Durchschlag) Men det er jo tysk hvor en snur og vender seg. Now what? 

Nå er det engelsk. Og siden jeg gjennom omfattende lesning har et brukbart ordforråd på norsk, er det sjelden jeg trenger å ty til engelske låneord. Men jeg gjør det ofte likevel, spesielt når jeg snakker med unge folk. Sikkert fullstendig latterlig, akkurat som knotet til moren min. Men man er jo føkkings støkt og eid og freima og what not når de en snakker med har sett minst 1000 amerikanske filmer og lest maksimum 10 norske bøker. Det er jammen ikke så lett å deale med sånt. Nå overdriver jeg, jeg pleier ikke å snakke som en narko-dealer... eh... langer. Men ofte står faktisk valget mellom å dra fram noen avsidesliggende ord fra riksmålsordboka som den unge garde garantert aldri har hørt før, og som får dem til å føle seg dumme og meg til å føle meg som det jeg er - gammel og sær, eller nerd, for å bruke et ord som heldigvis er blitt norsk siden sist... - eller du kan cut the crap og bruke et engelsk uttrykk som de forstår. Og dessuten virker det faktisk ikke spesielt naturlig å si ‘omforlatelse’ eller ‘jeg beklager’ på min dialekt. Sorry, men sånn er det blitt.

Bør vi være bekymret? Sikkert. Går det tilbake med det norske ordforrådet? Sannsynligvis. Men det spørs hvordan vi definerer norsk da. Er det det språket folk snakker eller burde ha snakket? I motsetning til Tyskland så har vi i praksis knapt noe normert skriftspråk. Min generasjon sjokkerte mange ved å snakke dialekt, dagens unge skriver et slags inkonsekvent lydspråk som skal forestille dialekt. Selv jobber jeg i språkpolitiets spesialavdeling, IFT-avsnittet. Alt er blitt mye verre sett i forhold til tidligere tiders korrekte bruk av dette uttrykket. Dette omseggripende fenomen, denne skam og skjendsel, viser at det nu efterhånden har gått aldeles nedad bakke med sprogsansen og gjetosten. Død og plage. Men ellers? Ingenting blir som det var, det er vel det eneste permanente trekket ved all historie. Og vi som er spesielt glade i språk lufter gjerne vår fortvilelse over sedenes forfall og plebsens språklige unoter. Og plebsen vet ikke en gang hva ordet plebs betyr, men de merker tonefallet og trekker på skuldrene. Big deal, lizm. Særlig. Yeah right. Jeg husker vagt Gro Harlem Brundtlands utålmodige svar til en idealistisk journalist: Get real! Det er vel ikke annet å gjøre.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !          

Som i en gåte, i et speil

Ordentlige folk legger seg når det er natt. De vet det kommer en dag i morgen. Den som ikke har natta ro, han har ikke dagen god, sa bestemora mi. Når sola går ned i vest, da arbeider den late best. Det er slike ordspråk jeg ble foret med i det vesle bondesamfunnet jeg vokste inn i. I dette spørsmål talte hele verden rundt meg som med én tunge for mine to døve ører. Natta er for vakker. Og når alle andre sover er den bare din.

Her jeg sitter og skriver surrer det av stemmer rundt meg, unge kvinner bærer stråfarget vin til glade gjester og sola faller på skrå inn over kafeen. Og sollyset lar refleksene av mitt ansikt speile seg i pc-skjermens støvete glass. Og med ett er det som om de strenge, mysende øynene som mønstrer meg kommer fra år tilbake, fra et annet sted.

Det er varmt og traktorhytta er full av støv som legger seg over alt. Solskjermen i traktorvinduet er henta fra en gammel bil, det har sminkespeil som er støvet og dirrer av motorvibrasjonene, men jeg får et glimt av mitt ansikt som kryper sammen mot solen og varmen, som ville det verge seg mot et slag. Du ser dradd og amper ut. Du høres stresset og sint ut når du bjeffer dine beskjeder gjennom larmen. Rynkene ved neseroten kommer til å sette seg som konstante påminnelser for deg og andre, i fall noen skulle glemme det, om hvem du er.

Hva er det for en lyd? Er det gneldringen fra et vansmurt lager du hører gjennom motorbrølet? Holder utstyret to dager til? En klegg setter seg på innsiden av solbrilleglasset, men du venter til du har kommet ut av skårgangen og kan blåse den bort. Holde fokus, holde ut. Varmen og larmen, øreklokkene som klemmer mot tinningene. Og lyden inni dem, som skal overdøve spetakkelet utenfor...  The heat is on.

Men så blir det natt. Velsignet sommernatt. Sola brenner ikke, den legger seg langflat og bader fjellene og havet i varme farger. Jeg smekker slåmaskinen i lås og lukker bakluka på traktorhytta. Jeg kan spare nakken og se fremover, følge kanten på skårgangen og høre lyden fra slåmaskinen som et lavt sus. Må ikke myse mot det kraftige lyset lenger, fargene er varme og mette, traktorhytta er sval. Og det er ingen andre du jager på, ingen tekniske problem du skal improvisere løsninger til. Ingen ting å være redd for. Du sneier deg inn i enga, i lange, seige rader, om et par timer slår du ut siste skårgangen.

Det er vakkert dette stedet du kommer fra. Du har tid og oppmerksomhet til overs nå, og du sanser skjønnheten med et visst vemod. De andre som har båret dagens byrde og hete kunne vel ha fortjent å få brukt disse få sommerdagene til noe annet enn å holde unna ditt ubønnhørlige tempo, til noe mer enn gårdsarbeidet som koloniserer sommerens skjødesløse skjønnhet med sin instrumentelle snusfornuft. Behovsutsettelse, langsiktige strategier, effektivitet. Ja visst. Og imens, enda en sommer som kom og gikk.

Jeg svinger traktoren inn i garasjen og drar i stoppknappen, sitter et par sekunder og lytter til stillheten. Går langsomt mot huset. Sommeren har sine lyder, den hvisker og taler med seg selv. For det meste har en ikke stunder og øre for slikt. Bare om natten, når fornuftige folk sover, da mumler sommeren gåtefulle ord i mine ører og maler drømmer for mine øyne. Morgendagen smiler skjevt og venter ubønnhørlig, den lover intet og krever alt når den holder sin eksamen. Men natten er sval og vennlig, den ødsler gavmildt med all den skjønnhet og sødme vi alle famler etter gjennom livets sekund, men aldri klarer å holde fast. Bare disse øyeblikk som kommer og går igjen, uten å røpe med nikk til farvel når de har besøkt oss for siste gang. De er minner som skinner som støv i kveldssola, og de blir langsomt til streker og tegninger i ansiktene våre. Av steder vi har vært og veier vi har gått.  

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Noen refleksjoner over fenomenet korporativisme

Jeg fant denne teksten leseverdig, selv om den er skrevet i 100 som del av en heldagsprøve. Til de av dere som ikke har sypersyn: Bruk Ctrl+ først et par ganger.