*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

tirsdag 3. juli 2012

Snakk naturlig! Et affektert innlegg fra en ekte knoting.



Her var Goethe aldri. 



Da jeg vokste opp på 70-tallet skjedde det dramatiske endringer på det kulturelle feltet i Norge. Foreldregenerasjonen min ble til sin overraskelse forklart av den oppvoksende slekt at de skulle være stolte av sin bakgrunn. De skulle slett ikke skamme seg over sitt yrke eller sin dialekt, men være stolte naturlige og ikke knote østlending hvis de snakket med turister, tilreiste leger, lærere eller andre fine folk. Dette var på den tiden folk begynte å snakke dialekt på TV, på Nitimen sang noen «Her ute på landet, her sier vi du til hver mann.» Språk er ikke natur, det er et kulturbetinget fenomen, så ordren om å være spontan og å snakke naturlig førte til mange forvirrede reflekser. Som Oscar Wilde bemerket, “To be natural is such a very difficult pose to keep up.” Men kanskje stilte vi oss, her ute på landet, i en litt mindre i stram positur enn før når vi fikk besøk ute i provinsen. Folk av min kulturbakgrunn og årgang liker i alle fall å tro det. Og ja, det føles mer naturlig å snakke sin dialekt enn å måtte herme etter en annen og fremmed dialekt for å kunne gjøre seg forstått. 




Alt i alt tror jeg få til daglig tenker over hvor viktig denne forandringen i egalitær retning er. For første gang er det vanlig å holde fast på sin dialekt når man flytter, også for folk som beveger seg oppover på den sosiale rangstige. Det som i dag forstås som å vedstå seg og å være stolt av sin bakgrunn, ville før blitt kalt for å være udannet og bondsk. Det norske begrepet å knote er vanskelig å oversette. To speak affectedly foreslår ordboka mi. Men en engelskmann vil ikke ved et slikt uttrykk nødvendigvis tenke i retning av å etterape talemålet til en bestemt del av befolkningen. Ordet knote peker på et trekk ved norsk kultur som virkelig er spesielt; det at det nå oppfattes som affektert og latterlig å snakke «propert» eller «korrekt». Uttrykket korrekt brukes knapt i norsk språk, og hvis det benyttes om muntlig norsk, så skrives eller sies det i anførselstegn. Spesielt østlendinger som er redde for å være udannede må være påpasselige med de ironiske anførselstegnene, slik at de ikke skal risikere å bli mistenkt for å drive med språklig imperialisme overfor forfulgte og truede minoriteter.

Som ungdom var jeg ram til å herme etter folk. «Nu må du asså ta hand i hanke med denne herminga di» utbrøt faren min ved en anledning, og dermed hadde han gitt meg enda mer å herme etter. Uvanen kom meg til nytte når jeg skulle agere kelner på hurtigruta. 
Wo haben Sie so gut Deutsch gelernt? var en av disse spørsmål som jeg tross gjentatte forsøk aldri fant et kort og uaffektert svar på, ikke før den siste sesongen om bord, da jeg kunne si at jeg var sammen med ei fra Hannover. Dann lernen Sie aber richtig Deutsch! var det typiske svaret, og det ble fremført med begeistring og uten anstrøk av ironi. Skikkelig heldig nordmann altså, som fikk lære seg å snakke korrekt og riktig tysk. Et skår i gleden for meg var tanken på alle de millioner av tyskere som fortsatt gikk rundt og snakket feilt tysk. Noen kranglevorne nordmenn blir jo aldri fornøyde.  




Da min mor var telefondame hadde hun blitt opplært til å snakke «korrekt» - uten anførselstegn – med kundene. Og uansett hvor latterlig vi ungene fant hennes knoting, kunne hun finne på å falle tilbake til innlærte kunster når hun snakket med fremmede i telefonen. Hvem trodde hun at hun var, undret jeg den gangen. «Vær deg selv og snakk din egen dialekt!» lød parolen. Eller «ikke skap deg», for å bruke den mest korthogde utgaven av janteloven. Men hva med de som tilhører den misaktede minoriteten kameleoner? For dem er jo det å skifte farge etter omgivelsene det mest naturlige av verden. 



Fra 1300-tallet av, førte det massive nærværet av tyske handelsfolk i Norden til en språklig forvandling som i sin virkning var langt mer dramatisk enn dagens langsomme anglifisering. I tillegg til en rekke nye plattyske ord (som vi i dag oppfatter som rotnorske) foretok man en forenkling av de opprinnelige norske bøyningsformene slik at tyskerne lettere skulle forstå de innfødte. I byene oppstod et slags blandingsspråk som litt etter litt forandret både de muntlige og skriftlige formene, og dette spredte seg videre ut til landsbygda. Dertil kom den danske embetsstanden og kirkens sterke preg av tysk påvirkning. Hvis jeg vil være ekte og tro mot min bakgrunn kan jeg kanskje bruke noen av de uttrykkene som gamle bønder brukte da jeg var liten, og som jeg plukket opp som var de sjeldne og rare steiner.  Omsonst (umsonst), heimve (Heimweh), hållgom (Hohlgaumen), kummer (Kummer), smaus (Schmaus), en dyr spas (Spass), allehånde (allerhand), i bedarien (bedauern) en spissbu (Spitzbube), kartoffel (Kartoffel), dørslag (Durchschlag) Men det er jo tysk hvor en snur og vender seg. Now what? 

Nå er det engelsk. Og siden jeg gjennom omfattende lesning har et brukbart ordforråd på norsk, er det sjelden jeg trenger å ty til engelske låneord. Men jeg gjør det ofte likevel, spesielt når jeg snakker med unge folk. Sikkert fullstendig latterlig, akkurat som knotet til moren min. Men man er jo føkkings støkt og eid og freima og what not når de en snakker med har sett minst 1000 amerikanske filmer og lest maksimum 10 norske bøker. Det er jammen ikke så lett å deale med sånt. Nå overdriver jeg, jeg pleier ikke å snakke som en narko-dealer... eh... langer. Men ofte står faktisk valget mellom å dra fram noen avsidesliggende ord fra riksmålsordboka som den unge garde garantert aldri har hørt før, og som får dem til å føle seg dumme og meg til å føle meg som det jeg er - gammel og sær, eller nerd, for å bruke et ord som heldigvis er blitt norsk siden sist... - eller du kan cut the crap og bruke et engelsk uttrykk som de forstår. Og dessuten virker det faktisk ikke spesielt naturlig å si ‘omforlatelse’ eller ‘jeg beklager’ på min dialekt. Sorry, men sånn er det blitt.



Bør vi være bekymret? Sikkert. Går det tilbake med det norske ordforrådet? Sannsynligvis. Men det spørs hvordan vi definerer norsk da. Er det det språket folk snakker eller burde ha snakket? I motsetning til Tyskland så har vi i praksis knapt noe normert skriftspråk. Min generasjon sjokkerte mange ved å snakke dialekt, dagens unge skriver et slags inkonsekvent lydspråk som skal forestille dialekt. Selv jobber jeg i språkpolitiets spesialavdeling, IFT-avsnittet. Alt er blitt mye verre sett i forhold til tidligere tiders korrekte bruk av dette uttrykket. Dette omseggripende fenomen, denne skam og skjendsel, viser at det nu efterhånden har gått aldeles nedad bakke med sprogsansen og gjetosten. Død og plage. Men ellers? Ingenting blir som det var, det er vel det eneste permanente trekker ved all historie. Og vi som er spesielt glade i språk lufter gjerne vår fortvilelse over sedenes forfall og plebsens språklige unoter. Og plebsen vet ikke en gang hva ordet plebs betyr, men de merker tonefallet og trekker på skuldrene. Big deal, lizm. Særlig. Yeah right. Jeg husker vagt Gro Harlem Brundtlands utålmodige svar til en idealistisk journalist: Get real! Det er vel ikke annet å gjøre.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !          

Ingen kommentarer: