Berliner Rot

Her ser dere dagens berliner rot – et navn skal denne blogg-stubben jo ha – som er den rødfargen jeg forbinder med dagens Tyskland. Det var ett av disse små triks i ludo jeg kunne ty til når jeg agerte kelner på hurtigruta og helst pr blikkdiagnose skulle avgjøre hvilket språk man skulle starte samtalen med: Satt det en dame med en slik hårfarge ved bordet var hun høyst sannsynlig tysk. Nå sitter det altså en dame på fortauet på utsiden av kafeen, hun er nok tysk ja, selv sitter jeg innenfor og føler meg som litt av en insider. Fordi jeg kan tysk og en del om tysk historie, og fordi jeg elsker dagens Tyskland slik jeg har lært det å kjenne. Og Berlin er et godt sted å begynne. 

Den vesle restauranten jeg sitter i ligger i Tucholskystraße. Og Tucholsky var en av disse irriterende «kulturmarxistene», eller «jødebolsjevikene» som det het i Weimar-republikkens sjargong, en som tyskere flest gudskjelov nå kan være stolte av. Tucholsky var berliner tvers gjennom. Hans små stubber i «Die Weltbühne» har denne umiddelbare, duggfriske frech-witzige muntlige formen som var hans varemerke, og som er så vanskelig å formidle skriftlig uten å virke maniert. Hva vil det si å være frekk og morsom på en gang? Hva mener tyskere med uttrykket berliner Schnauze? Det er sjeldent ment som et kompliment, og følgelig ingen ting å le av. Men jeg kan ikke la være. Et ferskt eksempel, fortalt av en venninne som så følgende med egne øyne, kan kanskje belyse fenomenet: En familie på bilferie stanser et sted i Berlin, veiver ned vinduet og vil spørre en fotgjenger om veien. «I am sorry, I don’t speak german...» begynner turisten stotrende, og fotgjengeren svarer: «Ach, das macht nichts» («å pytt, det gjør ikke noe») - og så går han bare sin vei.

Tucholsky var virkelig hjemme i denne muntlige, folkelige stilen. Samtidig var han en lærd jødisk europeer som behersket fransk og engelsk, kontroversiell og marginalisert på så mange måter i sitt eget land. Hans kosmopolitiske weltoffenheit – et ord vi savner en norsk ekvivalent til; å være åpen for verden – var for mange en provokasjon i mellomkrigstidens Tyskland, et land som ble stadig mer preget av en nasjonal revolusjon som Tucholsky og hans redaktør Carl von Ossietzky forgjeves kjempet imot. 

 Tidsskriftet «Die Weltbühne» hadde bare ca. 30 000 i opplag, og ble dessuten i følge Tysklands «litteraturpave» Marcel Reich-Ranicki hovedsakelig lest av jødiske intellektuelle. Og Aftenposten gjorde sin egen uvitenhet om tidsskriftet til et argument mot utdelingen av fredsprisen til Carl von Ossietzky. Ossietzkys kandidatur ble bl.a. foreslått av den politiske flyktningen Willy Brandt, også han en ukjent størrelse i Norge den gang. Men før vi forlater disse randfigurene som var slik i utakt med sin egen tids ånd og ideologiske lemenvandringer, kan det kanskje være klokt å bear in mind hvor mye av det som den gang beveget og begeistret de brede masser i dag er barmhjertig glemt. Eller i alle fall blitt til helt marginale fenomen.Lets keep it that way.

Men tilbake til dagen i dag. Weltoffen – blir en det hvis en er født og oppvokst i Berlin? Ikke nødvendigvis, men jeg tror det er litt vanskeligere å unngå det der enn andre steder. Ikke på grunn av dagens globale internett, ikke på grunn av masseturisme, ikke fordi Berlin er et stort og viktig sentrum. Vi er alle heimfødinger og forholder oss til et begrenset miljø. Men Berlin er formet av å være et møtested mellom øst og vest, nord og syd, og berlinere er gjennom århundrer blitt tvunget til å omgås folk som tilhører de mest forskjellige land, religioner og kulturer. Derfor blir begrep som fremmed eller ekte ofte oppfattet som intetsigende og irrelevante. Og kanskje er det nettopp dette som virker så ekte berlinerisch, denne selvfølgeligheten hvormed svært ulike folk omgås hverandre. 

Naivt? Nei – en later ikke som om alle er bra folk i Berlin, men spørsmålet avgjøres altså ikke av hvor du opprinnelig kommer fra eller hvordan du ser ut. Overfladisk? Sikkert, det er jo det som er å være urban i følge egenreklamen; å kunne omgås folk en ikke nødvendigvis kjenner, er i slekt med, liker etc. på en sivilisert og vennlig måte. Det er altså en individuell egenskap. Men ulike steder har i varierende grad en kultur på dette. Berlin har, på grunn av sine mange tilreisende, gjennom generasjoner oppøvd folk i kunsten i å mediere mellom forskjeller.

Flyktninger i Europa

Etter å ha skrevet meg nøyaktig hit, kommer jeg i snakk med verten. Han forteller at foreldrene kom fra henholdsvis Ukrainia og Øst-Preussen i det nåværende Polen. Mange av dem som kom fra øst før krigen var bare på gjennomreise i Berlin, de hadde fått en tredagers oppholdstillatelse og var på vei til Amerika. For mange rakk ikke pengene til Amerika-billetten. Så ble de værende. (slik norske fattigfolk på vei til Amerika ofte endte opp i norske byer) Lykkejegere, som mange nordmenn kaller slike mennesker i dag. Berlin var full av dem. For mange ble lykken som kjent heller kortvarig på dette stedet hvor de hadde funnet fotfeste og var blitt integrerte. Men etter nazistenes forsøk på å gjøre landet etnisk og kulturelt homogent og bestrebelsene på «å rense samfunnslegemet» for sigøynere, homofile og jøder nesten var fullendt i 45, var det likevel noen av de overlevende jødene som valgte å bli værende i Berlin. I dag bor ca. 10 000 av dem her. 

Det er i grunnen mange som har blitt værende i denne byen hvor de opprinnelig ikke hadde tenkt å slå seg ned. Og det kom stadig nye til, og de var så visst ikke alltid like vel ansett eller ønsket, enten det nå var fordrevne polakker fra Øst-Polen eller tysktalende fra Øst-Preussen, arrogante amerikanere eller dagens russere med tyske aner, folk «som er blitt bitt av en tysk Schäfer» som det sarkastisk heter på folkemunne. Mye trøbbel, og likevel forbausende lite, utgangspunktet tatt i betraktning. Mange hevder at økt innvandring skaper økt rasisme, og at for å bekjempe rasisme må man ha mindre innvandring. Den sist ankomne er den som skiller seg mest ut, ferskingen en kan hakke på. I Norge er det mye snakk om problemet «andre generasjons innvandrere». Men i Berlin vet en ikke hvor en skal begynne hvis en skal gjøre dette til et problem. Barn av «ikke-innvandrere» er jo bare en av mange minoriteter i denne byen. De fleste er barn av fremmede, tilreisende. 

Professor Inge Lønning sa følgende i en valgduell med Carl I. Hagen 1997:

«Du sier at et samfunn uten minoriteter er et mer harmonisk samfunn og et samfunn uten rasisme. Vi kjenner til ett samfunn fra vår nære historie som kvittet seg med sine minoriteter, Hagen, og det samfunnet gikk under i 1945. Dessuten, kan man vel neppe si at «harmoni» er noe dekkende ord for Nazi-Tyskland. Eller at fravær av rasisme var noe fremtredende kjennetegn.»1

Men det ble altså til sist etterkrigstid, etter at dette storstilte forsøket på nasjonal renselse og enhet omsider var over. Og det vrimlet av fremmede soldater i Tyskland. Mange unge tyskere fikk en fascinasjon for amerikansk populærkultur og entartet «negermusikk». Mange i den eldre generasjon sørget over utvanningen og vulgariseringen, den barnslige begeistringen for moderne blendverk og den manglende respekt for det hevdvunne, ekte og nasjonale. I øst forsøkte myndighetene å formidle den kulturen man mente massene hadde bruk for. «Wir brauchen keine Obladi, Oblada, wir haben unsere Volkslieder», meldte partisjef Honecker med sin pipestemme fra et land som, tross for sin mur og sine vakre folke- og parti-sanger, ikke var smittefri for Beatles-feber. Kultur sprer seg gjennom kontaktsmitte og muterer hele tiden. Luften var full av radiosignaler. Puristene har det ikke lett.
  

Forfatteren Uwe Timm fortalte meg hvor underlig det var for ham som guttunge å se de en gang så stramme tyske militære stå og bøye seg og plukke opp sigarettsneiper etter amerikanske soldater. Foreldregenerasjonens voldsomme autoritet fordampet, og guttungen var trollbundet. Amerikanerne gikk annerledes (de kunne jo ikke marsjere!), de hørte på annerledes musikk, de satt med beina oppå jeep-vinduet og suste forbi tyskere som stod i giv akt på fortauet. 

Mange av de voksne husket fornedrelsen, ydmykelsen, fattigdommen – det er det stoffet revansjisme er laget av. Men mange tyske ungdommer syntes de vestlige okkupantene var kule. For en generasjonskonflikt! Men uansett, man måtte jo leve sammen, nå som man hadde begravet de døde og sluttet å skyte på hverandre. Det gikk seg til. Det ble kapitulasjon, våpenstillstand. Det ble en slags fred. Og det ble til sist en frihet for hele byen, hele Tyskland, ja hele Europa. At sentraleuropeiske land skal angripe hverandre militært er blitt utenkelig. Det er et under, og det kan oppleves i destillat her i Berlin. Tenk hvis Ossietzky og Tucholsky kunne fått oppleve dette, de som så alle slike verdier bli trampet ned av deres egen samtid.

Men dette er gammelmannssnakk for de som ikke vokste opp i den øst-vest-delte etterkrigstiden. Mange av dagens tyskere (eller folk i sports- og frilufts-nasjonen Norge) vet fint lite om denne fortiden, og det er kanskje litt fint også, tenker jeg. Det blir kanskje mindre av gammel urett å henge nag og mistenksomhet på, færre Kosovo Polje som en for all del aldri må glemme. Noen i min foreldregenerasjon mener Tyskland kommer til å regjere Europa igjen, de bekvemmer seg ikke til å skille mellom dagens «soft power» i form av kulturell og økonomisk dominans og nazi-tidens skrekkvelde. Dagens Tyskland har virkelig beveget seg lysår fra det kulturelle stedet mange nordmenn gjerne tankeløst alluderer til når det er snakk om tyskere og alt deres vesen. Mange nordmenn har faktisk et stykke igjen å gå før de tar igjen hovedfeltet av tyskere. Tyskere flest vet at ondskap ikke er et fenomen som en bekvemt kan tilskrive de andre.  

Tyskland er et sted hvor ingen etterkrigs-politiker kan bygge en politisk plattform på fremmedfrykt. Det var en norsk politiker som i et komitéarbeid på Stortinget uttrykte sin bekymring over «de psyko-sosiale plager som påføres nordmenn ved at de er nødt til å påtreffe negre på trikken». 2 Man skal intet forsverge, men jeg har vondt for å se for meg en tysk rikspolitiker uttrykke seg i slike vendinger. Det er slike politikere som truer med å slite samfunnets vev i filler, og Norge er altså landet der de  endatil hevder å snakke på vegne av folk flest. Men det er ikke sant.

---

1 Herman Willis: «Kvalmende og hjerterått» 1997, s.70

2 (Hedstrøm) Herman Willis: «Kvalmende og hjerterått» 1997, s. 175