Min polske ABC

Ansvar.

”det finnes noe som heter ansvar for det talte, og ikke bare for det skrevne ord. Ettersom det ikke finnes noen rene diagnoser, skaper alle diagnoser virkelighet.”

(Czeslaw Milosz)

Armod

Det har alltid heftet skam til armod. (ja ikke gårsdagens armod – den kan en trygt skryte på seg, det ligger mye moral i det) . Og rikdommens dårskap heter hovmod. Men det finnes også andre dårskaper. Den pastorale idyll, den edle fattigdoms evangelium, der man ser nedlatende og gammelklokt på de som forsøker å komme seg ut av fattigdommens tvang. Alf Prøysen skriver sarkastisk: ”Men vi skal villig glømme du er en griskokk-knøl. Men det på en betingels’ , du skal komma hau det sjøl ! ”

Brain-drain

Det er ikke bare handverkere som drar vestover for å søke lykken og Euroen. Et nokså entydig og trist bilde trer fram etter samtalene med polske akademikere. ”Alle mine venner forsvinner, en etter en”, sier de. Etter å ha søkt jobber i Polen et halvt år uten å få ett eneste svar, blir det å jobbe som bartender i England eller å male husvegger i Norge et alternativ en vurderer. Jeg har møtt så mange allerede, en strålte av begeistring over vakker natur og en hyggelig jordbær-bonde, en fortalte om spennende møter med folk fra hele verden – ”but I missed Krakow soo much, every day”. Mange kommer tilbake, mange blir værende igjen, de klarer seg godt etter alle konvensjonelle målestokker. Men de bærer med seg tapet av den gamle verdenen. Den ga dem mange vanskelige stunder, men den var deres, den de kjente, den de var.(se under nostalgi)

Det stygge

Det heslige, stygge (das hässliche) Chezlaw Milosz, referer i ”Milosz’s ABC” til Georg Orwell, som i sin roman 1984 skildrer ”gråheten, skitten, kjedsomheten, lukten fra billige kafeteriaer. Å kalle denne typen sensibilitet ”estetisk”, bringer oss ikke særlig langt. Det er bedre å tenke over hva som er uutholdelig i den menneskelige tilværelse, og sammenfallet av disse tingene under visse bestemte betingelser.” Tsjekkeren Milan Kundera faller inn, når han beskriver det a-politiske ved begrunnelsen hos mange av dem som gjorde opprør mot kommunist-regimet. En protest mot sosialismens grimme ansikt, underordningen av det estetiske domene under politikkens grå hensiktsmessighet. Det gjennomsnittlige som ideal, snusfornuftens innbitte kamp mot det vakre, (bl.a. fordi estetiske preferanser nokså aristokratisk forutsetter det ekstravagantes rett til å seire over det middelmådige.) Likeså lite som en bør ignorere menneskets behov for skjønnhet, bør en gjøre estetikk til veileder i politikken. (se nazisme)

Fantasi.

”Da jeg dukket opp i Amerika, umiddelbart etter krigen, var det ingen der jeg kunne fortelle om hva som hadde skjedd i Polen i årene 1939-45. De trodde ikke på meg. De trodde at, selvfølgelig, i alle kriger finner pressen opp fæle ting om fienden, men når fiendtligheten opphører, viser det seg å ha vært propaganda. Ren ondskap? Vil du virkelig ha oss til å tro på eksistensen av djevelen?” Czeslaw Milosz

Fordommer.

Vanskelig å klare seg uten. Spenner fra innsikt basert på oppsamlet erfaring til ubegrunnet, fiendtlig overtro. Vi manøvrerer oss gjennom møtet med de andre ut fra vi forventer av dem og hva vi tror det blir forventet av oss. Ulike land, klasser, epoker har faktisk ulike målestokker for hva som er normalt eller ekstremt, mye eller lite. De som avviser slik kunnskap som skadelig båstenkning eller rasisme, avskjærer seg fra verdifulle innsikter. Innsikter som, hvis de blir riktig brukt, øker sjansen for et forstående møte med det fremmede.

Den norske Thorbjørn-Egner-humanismen (”mye er forskjellig, men det er utenpå”) er ikke så uskyldig i sin naivitet. Den har som forutsetning at alle andre i grunnen tenker som oss. Og den vender det døve øret til hvis den fremmede måtte prøve å fortelle oss om erfaringer som er genuint annerledes enn våre egne. For en slik tanke er uforenlig med forestillingen om at på eg selv kjenner en andre. På seg selv kjenner en i høyden noen få likesinnede. Fordommer er farlige når de ikke lar seg korrigere. Vi søker ofte, og finner som regel det som bekrefter våre fordommer. ”Jeg lar meg gjerne overraske” sier tyskerne. Et brukbart ideal, synes jeg.

Glemsel (a)

Nødvendig menneskelig egenskap for å kunne møte mennesker med tillit (se under uvitenhet).

Glemsel (b)

Ønsket tilstand for alle autoritære politiske bevegelser. De kritisk intellektuelles oppgave blir å komplisere det unyanserte, overforenklede. Ofte i form av påminnelser om ting vi er i ferd med å glemme.

Historie (se Polen, landet renner over av det)

De fleste fenomener har jo tråder bakover i tiden, tråder en kan forbli uvitende om, eller interessere seg for. Krakows skånede skjønnhet skyldes det faktum av de tyske Wehrmacht-enhetene som var i byen fikk en mulighet til å flykte unna russernes knipetang, og dermed ble byen spart for ødeleggende gatekamper. I motsetning til så mange andre byer i Øst-Europa, der krigshandlinger la hele bydeler i grus. Bydeler som senere, under gjenoppbygningen, fikk sitt ansikt vansiret av sovjetisk-inspirert ”plattbau”; blokker satt sammen av betongelementer, eller plater. Verken spesielt vakre eller hensiktsmessige bygninger som bidro til å skape begrepet ”betong-sosialismen”. Historie, kjennskapet til det Sovjet-propagandaen løy eller tidde om, var av de tingene som konstituere en polsk nasjonal identitet under den kalde krigen. I dagens Polen er det kampen om fortida som synes å forsure mye av det konstruktive samarbeidet om aktuelle utfordringer som preget tiden umiddelbart etter murens fall. Nå faller likene ut av skapene, mange av dagens ledere ”har en fortid”. Men mer enn saklige historiske framstillinger formes debatten av bevisste lekkasjer av etterretningsrapporter og andre kilder som kaster et nokså ensidig lys over enkelte fakta, og lar andre forbli i mørket. Instrumetalisering av fortiden er ingen polsk oppfinnelse. Den Polske erfaringen er radikalt annerledes enn den norske, og det preger naturligvis polakkenes vurdering av aktuelle hendelser. Men mange unge er også hjertelig trøtt av å høre far fortelle om at det var noe annet under krigen.

Illusjoner

Mange i Østeuropeere hadde voldsomme illusjoner umiddelbart etter jernteppets fall. Drømmen om den lyse sosialistiske fremtid var død, men ikke drømmen om friheten og velstanden i vest. Da Polen ble medlem av EU, forlot 2 millioner polakker landet på jakt etter arbeid. I Vest-Europa gjør de den samme type arbeid som polakker hovedsakelig alltid har gjort der: ufaglært arbeid, det dårligst betalte, mest utsatte. En vennlig sjel treffer jeg utenfor det fantastiske slottet Wavel, vi deler samme bord mens vi nyter vår utepils, og etter noen få takter skifter vi til norsk. Mannen har bodd i Norge i 20 år og har ingen planer om å flytte tilbake til Polen. ”Polakkene er så utålmodige” sier han, ”de skjønner ikke at en ikke kan få det som i vesten med en gang”. Utålmodigheten er ikke vanskelig å forstå, spesielt når de møter så mange ungdommer fra vesten, ”fattige studenter” som i Polen på brukelig vis kan spise og drikke på restaurant for 70 kroner.

Kapitalisme

”Hva ville skje om en skulle granske de enkelte individs politiske tendenser, spore dem tilbake til deres medfødte egenskaper, deres karakter? Da ville min permanente aversjon mot kapitalismen vise seg å være mer eller mindre den samme som min aversjon mot naturen. Grunnen er en følelse av trussel, min motvilje mot brutalitet, min medlidenhet, alt sammen blandet sammen, vanskelig å sortere. [..] Jeg opplevde suksess i Amerika, men hva så?[..]Jeg kunne likevel aldri bifalle naturtilstanden – det at enhver må leve som om hun er i konstant fare, som i huleboerne tid. Selvsagt, kapitalismen er naturlig; enhver som ønsker noe annet, går mot den elementære retten for den sterkeste til å overleve, og ingen vet om forsøk på å rømme unna denne retten kan være vellykket.” (Czeslaw Milosz)

Mentalitet.

”Pani Dobarska, litt full, synger ut etter at alle de andre har gått: ”Akk, kjæreste deg, du ser hvordan det er fatt med oss. Det er ikke noe håp for framtiden, så vi lever for dagen i dag” (Fra ”Lost in translation” av Eva Hoffman)

Nostalgi

”Ikke alt der er så gammeldags, ikke alt her er bedre!. Men alle oppfordrer meg til å glemme det jeg forlot. Det var ikke var ikke noe bra der borte, sier våre jødiske bekjentskaper, - hvorfor ønsker du å besøke dem, de ville ikke vite av deg, uansett. Jeg bøyer sta hodet under denne visdommens piskeslag. Kan jeg virkelig så lett sortere bort den jeg var fra meg selv. [..] I vår høyst ideologiske tid er selv nostalgien politisk. De konservative tror at motgiften mot overfladiskhet er å gjenoppdage deres egen glemte historie. Fremtidens ideologer betrakter tilbøyeligheten til å henge fast ved fortiden som av de verste monstre, en agent for reaksjonen. Det bør fjernes fra menneskets sjel uten noen selvmedlidenhet, for det ødelegger det uunngåelige forløpet av hendelser som leder mot Utopia. Bare visse Øst-Europeiske forfattere som for ofte ble tvunget til å marsjere inn i framtiden, kjenner til de regressive farene ved både glemsomheten og det å klynge seg til fortiden. Men så er de også en av verdens eksperter på å sørge, ettersom de ikke har mistet en arkeologisk, men en nålevende historie. Så de priser det sanne minnets dyder” (Fra ”Lost in translation” av Eva Hoffman)

Polsk antisemittisme

”Forestillingen om at Polen er selve innbegrepet på et antisemittisk land er en av de stereotypier og fordommer som er mest befestet, og en stereotyp som ble tillatt å bestå i sin ureviderte form. [..] Polen var okkupert. Det nazi-okkuoerte Polen var selve senteret for katastrofen, fordi det meste av verdens jødiske befolkning befant seg der. Vi bør ikke glemme at dette ikke skyldes tilfeldige årsaker. Det meste av verdens jødiske befolkning befant seg i Polen fordi landet gjennom ulike perioder var veldig gjestfritt mot jødene. Men så kom denne store ødeleggelsen, denne store katastrofen, og forståelig nok har skyggen av den preget våre tolkninger av den lengre historien. Men vi trenger nå å avdekke og forstå den forutgående lange perioden av sameksistens.” (Den polsk/jødisk/amerikanske forfatteren Eva Hoffman i samtale med Harry Kreisler)

I dag er Polen ikke fri for anti-semittisk muggdannelser, gamle forestillinger resirkuleres innenfor marginale kretser av den katolske kirke (Radio Maria) Det er ikke mitt anliggende å ufarliggjøre slikt, men må i rettferdighetens navn sies at det dreier seg om randfenomen, ikke om brede strømninger.

Røyking

Påbudt i Polen, later det til. Dyrt og skadelig for polakker, men de må bare ha det

.

Respekt

En full ire, trolig hørselsskadd av sin egen taleflom, roper ut til alle som ikke vil høre det i ungdomsherberget. Vel er klokken blitt halv fire om natta, men det at noen forsøker å sove forhindrer ham ikke i å skrike ut til sin landsmann: ”And then I was standing there, in the middle of fuckin’ nowhere, in the middle of Polan….”

Resepsjonisten forteller senere stillferdig om tilfeller av ravende fulle irer (de har et fryktelig dårlig rykte i Krakow – se fordommer) som gjør voldsomme forsøk på å praie alle forbipasserende jenter. De aner omtrent ingen ting om den byen de så effektivt setter sitt stempel på, og det er vanskelig å møte disse støyende ignorantene med respekt. En kan unnskylde mange former for sårende oppførsel ut fra uvitenhet. Men det finnes også en utilgivelig variant, som gjerne vil demonstrere sin vestlige overlegenhet ved for eksempel å klage på alt når de blir invitert på restaurant av sin polske vert.(se snobbethet)

Skjønnhet.

Det er så vakkert her at en nesten ikke tror det kan være sant. Krakow skinner som et stykke rav i høstsola, og jeg raver i dagevis forhekset omkring. Hver dag nye steder å oppdage, nye bekjentskaper å gjøre.

Her finnes alt det jeg savner i Norge. Den skjødesløse skjønnheten til en gammel kulturby der folk er trent opp til å verdsette menneske- skapt skjønnhet. Gatebildet med fransk-inspirert sans for stil synes også å ha smittet over på hvordan folk kler og fører seg. (I Norge er det påfallende mange som sprader rundt i adidas drakt, eller ser ut som de kommer fra en feltmanøver i skogen. Må det være sånn?) I Krakow er offentlige kontor, skoler og universiteter er lokalisert i gamle praktbygg, innrammet av parker og alléer. Det at vi i Norge lenge var for få og fattige til at noen kunne lage slott og katedraler, er en del av vår egalitære identitet. Men slike bygg og bydeler, oftest skapt gjennom utplyndring av de fattige masser, kan senere danne en skatt av skjønnhet som alle kan eie. Skjønnheten her er ikke bare visuell. Det finnes gatemusikanter av forskjelligste slag. I de mange kaffe-barene spilles det ofte jazz, eller musikk fra 70-tallet som er verd å minnes. Det er en dvelende langsomhet her som er dypt å savne i andre storbyers aggressive hast. A sense of wonder.

Snobbethet.

Jeg forsøker å bli en dannet mann, uten å bli snobbete. Å bli dannet er å forsøke å forstå menneskets natur, hvorfor verden er som den er. Men det er også å kunne skjelne mellom kvalitet og skinnende overflate. Innenfor kulturelle ytringer, men også i møte med mennesker. Den smale stien mot sans for kvalitet løper ved siden av en avgrunn av snobbethet. Snobbethet er aldri troskyldig skriver Czeslaw Milosz:

”I alle fall er stereotypien om det kulturelle sentrum /periferi dypt preget inn i vesteuropeiske innbyggere, og det er en tenkemåte som er verken moralsk nøytral eller uskyldig. Overbevist om de slaviske folkeslagenes kulturelle underlegenhet myrdet tyskerne dem i massemålestokk i egenskap av ”undermennesker”, mens forakt for primitive cowboys ligger skjult i den franske anti-amerikanismen.”(se under respekt)

Uvitenhet

Dikteren Goethe sier at vi bare ser det vi kjenner til, det andre legger vi ikke merke til.

Det er arr og trekk ved dette ansiktet som den uvitende ikke får øye på, gester som det tar tid å lære seg betydningen av. Uten kunnskap om fortiden blir polakkenes og våre egne referanser ubegripelige. Vi blir ”lost in translation”, selv når vi forstår de enkelte ordene. Men uvitenheten, den manglende innforståtthet med det selvsagte og derfor usagte, gir også muligheten til å få øye på det de innforståtte ikke lenger ser. Når vi, som Max Weber sier, observerer med ”den sent ankomnes friske blikk”.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Distanse og verdighet.

 (Artikkel i Samtiden)

Dette blir vel en slags «dåres forsvarstale» fra en mannlig kritiker som ønsker å bli tatt alvorlig som kritiker. Det synes jeg ikke kritikerne blir i Janne Scheffels analyse av bokanmeldelser i dagspressen. ( «Kjønn i litteraturkritikk», hovedoppgave i sosiologi, 1996.) Hadde jeg vært ute etter å si noe sammenfattende om kvinners plass i det norske litterære systemet, ville jeg fokusert på vanetenkning og kulturelle etterslep. Det synes vel Scheffels at hun nettopp gjør, men jeg vil si at hun jager større vilt. Hun utvider perspektivet og setter litteraturkritikken inn i et velkjent mønster; en avspeiling av en generelt kvinnefiendtlig kultur.

For å få til dette kunststykket - å fremstille norske kvinner som et generelt sett misaktet kjønn - må en tolke all kritikk av kvinner som utslag av kvinnefiendtlighet. Og så må en ganske enkelt ignorere flommen av generelle, nedsettende karakteristikker om menn. Scheffels går aksiomatisk ut fra at norske kvinner lever i en kvinnefiendtlig kultur, og tolker sine tekster ut fra det.

Ser gjerne at en kvinnelig forsker empirisk etterprøver min hypotese: I dagens norske offentlighet er nedsettende karakteristikker av menn langt vanligere enn tilsvarende om kvinner. Tar en i tillegg med alle uttalelsene som fremhever positive egenskaper som essensielt «kvinnelige» - så blir det sant å si ikke stort å henge en positiv mannlig identitet på. I hovedsak blir «menn» og «mannlig» knyttet til negative stigma. Når verken kvinner eller menn vanligvis opplever dette som hårreisende urettferdig, er det trolig fordi kvinner pr. første, umiddelbare assosiasjon faller inn under gruppen offer. Først deretter vurderes hun ut fra alt det andre hun måtte være i kraft av yrkesrolle og personlige egenskaper. Dessuten er det jo svært usympatisk å ikke ta parti med den svakere part. Og dét vil så godt som alltid være kvinnen, i følge rådende vanetenkning. Men jeg deler altså ikke Scheffels grunnleggende virkelighetsbeskrivelse. Jeg hevder at i Norge, på 90-tallet, er «kvinners kulturelle kapital», langt større enn menns tilsvarende. Samtidig som kvinnen tilhører det gode kjønn, er hun helt uten ansvar for verdens beskaffenhet. Norske menn , derimot, må ofte svare for globale forekomster av krig og urett. 

Kvinnen som offer/gissel avtegner seg også i litteraturkritikken, i følge Scheffels. Til og med kvinnelige kritikere lar seg styre av herskende mannlige idealer om den gode roman. De kritiserer enkelte kvinnelige forfattere for å være opphengt i intimsfæren og å mangle evne til distanse og refleksjon. Sceffels tolker dette som at de underkaster seg en mannlig norm. Scheffels vurdering kan, ut fra et likestillings-perspektiv, tolkes som en reaksjonær vegring mot at kvinner skal ta sin del av ansvaret for verdenen utenfor intimsfæren. Et forsøk på å fryse fast et historisk betinget etterslep av mange kvinners praksis ved å re-definere det som «kvinners natur». Kvinner er nå en gang flinkest til å tenke på og prate om «den lille verdenen», så la intet skjevt være sagt om det. Det blir hennes budskap. Er dette kvinnefrigjøring ? Hva om en mann hadde sagt det samme ?

Det er lett å tolke Scheffels indignerte protest mot begrepet «venninnepludder» - som hun oppfatter som et kvinnefiendtlig begrep - som en slags advarsel til kritikere: Hvis en kvinnelig forfatter skriver privat, pratsomt og utflytende, - så si for all del ikke noe kritisk om det. Hun er jo kvinne. Til tross for Sceffelds innledningsvis noe mer nyanserte teoretiske plattform, blir det faktisk så ny-enkelt når hun gir seg til å kommentere sine «funn». Hun forholder seg moralsk som om den var sann, stereotypien om kvinners manglende evne til analytisk distanse og manglende interesse for samfunnsspørsmål. Deretter gjør hun dyd av dette, ettersom det jo dreier seg om «kvinners perspektiv» o.a. honnørord. Jeg tror mange kvinner føler seg noe ubekvem overfor en slik velment innsnevring av «hvad der interesserer damene», som det het i de illustrerte familiejournaler. Som mannlig kritiker har jeg den mest levende interesse for intimsfæren, og skjønner ikke helt hvorfor kritikk av svulstigheter og privat pludder skal utlegges som en kvinnefiendtlig avvisning av det personlige og intime som sådan.

Kritikk av intimitets-tyranniet.

Som kommunikativ maktstrategi er det en effektiv teknikk å stille sine følelsers ekthet og sine lidelsers gru i pant på at en har rett. Mannens eller kvinnens kritikk av føleriet blir i Sceffels analyse et bevis på at kvinner har rett: de er foraktet. En behøver ikke gå inn på kritikkens argumenter. Men ingen av våre sterke følelser, vår forakt eller kjærlighet, er «bare følelser». Selv det som tilsynelatende er ren affekt, er avhengig av tolkning av informasjon. Ofte når vi får vite mer, forstår vi plutselig hvordan den andre må ha oppfattet situasjonen, og våre følelser overfor vedkommende forandres. Dette gjelder også på makro-planet. Offentligheten er full av informasjon som skal underbygge fiendebilder, tolke handlinger og intensjoner i retning sympati eller forakt. Historien viser flere eksempler på at en dypt følt trussel har blitt blåst opp til vanvittige proporsjoner. I ettertid har tolkningsrammen blitt forandret, og indignasjonen har ofte fordunstet eller blitt rettet mot helt andre instanser. Eksempelvis ser de fleste med stor skepsis på senator Mc Carthys heksejakt på «uamerikanske elementer» - selv om vi i dag vet at KGB faktisk forsøkte å infiltrere en rekke miljøer. Kommunistisk infiltrasjon fantes, men den rettferdiggjør ikke Mc Carthyismen. Vold og undertrykkelse av kvinner finnes, men det rettferdiggjør ikke kollektiv forakt for menn. Det rettferdiggjør ikke en gang forestillingen om en allmen mannlig herskerrolle.

Det er faktisk viktig å etablere en kritisk, reflekterende distanse til egne følelser. Moralsk indignasjon svekker evnen til å øyne nyanser og kan ofte overdøve fornuftens appell til rimelige proporsjoner. Det er også viktig å ikke redusere en person til å bare bli en eksempel på et fenomen. Hvis vi benytter «mistankens hermeneutikk» overfor alle ytringer, dvs. tolker dem som speilinger og funksjoner av noe annet, noe «egentlig» og dypereliggende - da hører vi ikke etter hva den andre sier. Dette har relevans utover privatlivets sfære. Det angår også en forskers tolkning av sine funn og faren for å snuble mellom kvantitative og kvalitative størrelser. Statistikken over straffedømte negre er et «forskningsresultat» som ikke gir rett til begrunne en slags ide om «negroide trekk» , dvs. kvalitative, moralske artsegenskaper. Selv om en slik forskning distanserte seg fra en genetisk innfallsvinkel, vil de fleste avvise den som funksjonell rasisme. Kategoriene er altfor grovmaskede, gruppen er altfor sammensatt. 

Den samme velbegrunnede skepsis glimrer med sitt fravær når det gjelder forskning som befatter seg med kategorien kjønn. Det bilde en samfunnsforsker gir av verden kan godt være helt skjevt, til tross for at de fakta hun velger å fokusere på er både representative og lett dokumenterbare. Det kommer helt an på tolkningen av hennes funn.

Mitt anliggende er ikke her å delta i noe elendighetsmesterskap, hvor det gjelder å speilvende det tradisjonelle bildet av mannen som undertrykker og kvinnen som offer. Dette er ikke brøkregning. Den avmakt, underlegenhetsfølelse, tvil på egne krefter og verdi som er så utbredt hos menn, vitner ikke om en tilsvarende overlegen, maktfullkommen kvinnelig status. Trolig kan denne innsikten anvendes på begge kjønn.

Scheffels kan ha mye rett i sine beskrivelser av dagens situasjon. Kvinner skriver fortsatt i større grad enn menn fra intimsfæren. Private opplevelser blir av kritikere ofte bedømt ut fra en verdiskala hvor det er positivt hvis de har en overskridende tendens, dvs. at de peker ut over det gjenkjennelige og hverdagslige. Det er en litterær norm jeg slutter meg til. Spørsmålet er om dette ideal med noen nødvendighet uttrykker en kvinnefiendtlig holdning. Det blir til syvende og sist et spørsmål om hva vi venter oss av litteratur.

Finnes det ikke gode grunner for å fastholde et ideal om analytisk distanse og refleksjon omkring egne følelser? En skepsis overfor det dypt følte men lite reflekterte - finnes det ikke gode grunner for det? Eller for å ta litt i: Finnes det ikke gode historiske eksempler på hvor galt det kan gå hvis sentimental, selvmedlidende anti-intellektuallisme får prege menneskers tolkning av sin kollektive historie? Spørsmålene er retoriske. Jeg vil svare ja til dem, bl.a. fordi litteratur ikke bare er tidtrøyte, men gjenspeiler og bidrar til forståelsen av verden rundt oss.

Denne skepsisen overfor kollektive manifestasjoner av «hellig vrede» er verken spesielt mannlig eller original. Den er formet av en historisk hukommelse av tidligere mislykkede politiske prosjekt, hvor en elite fører ordet på vegne av de svake og hjelpeløse. Eksempelvis: Er det meningsfullt å si at «arbeiderklassen tar makten»? Hvem snakker her på vegne av hvem? Hva betyr det at «kvinnelige verdier» skal styre verden ? Hvilke kvinner, hvilke verdier og interesser ? Hva vil det si at «kvinner står nærmere livet »? Hvis en ønsker kvinnefrigjøring, dvs at kvinner skal slippe frem i hele samfunnslivet, så må det etter mitt skjønn være i likestillingens ånd å forholde seg like usentimentalt kritisk overfor kvinner med makt som vi gjør overfor maktens menn. At de faktisk regjerende låner navn og legitimitet fra de svake, det lar vi oss vel ikke lure av enda en gang, - eller?

«Kvinner kan bli litt for navlebeskuende og overintime hvis de ikke passer seg. Derfor er det grunn til belønning og god omtale når de er mer nøkterne. Ordet «nøktern» brukes ikke om noen av de mannlige forfatterne. Det tas for gitt at de er det, man trenger ikke å kommentere deres saklighet.» - skriver Scheffels i sin studie.

Det er fristende å spekulere i hvorfor det evt. er slik, men uansett kan en kritiker ikke ignorere det rent litterært, håndtverksmessig motiverte ideal om å snakke med små bokstaver hvis en ønsker å formidle de store følelser.

Det har med ønsket om å nå fram til leseren å bestille. Den patos som leseren blir grepet av, bør være en patos hun selv dikter inn i romanuniversets skjebner. Forfatterens egne hulk blir her svært forstyrrende, uansett kjønn. De fleste lesere forholder seg nøkternt observerende overfor en forfatter som blir sentimental på egne vegne. Og det var jo ikke meningen?

Jeg undres på om sosiologen Janne Scheffels er uenig i dette litterære ideal. Hvis hun jevnlig leser anmeldelser, vil hun finne at mange anmeldere (av begge kjønn) stiller de samme krav når det gjelder bøker som befatter seg med makro-historiske skildringer. «Nøktern» og «lavmælt» er nøkkelbegreper i rosende anmeldelser av bøker som omhandler krigens redsler. «Less is more», heter det. Jeg mener altså det er en feilslutning å tolke dette nøkternhets- idealet som strukturelt kvinnefiendtlig, eller avvisende overfor intimsfæren. Det er ikke temaet, det er måten, som her er avgjørende. Men også tema kan stundom oppleves som passé, av både kvinner og menn. Jeg tror f.eks at romaner fra intim-sfæren i dag har bedre konjunkturer enn bredt anlagte samfunns-skildringer med politisk tendens. Aversjonen mot det Hamsun kalte «altså-bøker» rammer også feministiske forfattere. Slikt går i bølger, vi vil gjerne ha noe nytt, innimellom det kjente. Det rammer også gode bøker.

Til sist en liten visitt innenfor mediafenomenet Aleksander Brenning. 

De fleste mannlige anmeldere som leste denne boka var svært forbeholdene. Flere ut fra et ideologi-kritisk ståsted. Men som Scheffels annetsteds påpeker: Det gjelder om å bli sett av de riktige og viktige. Hun leser to positive anmeldelser, i Dagbladet og Klassekampen, og trekker vidtgående og generelle slutninger omkring «mannlige» lesemåter. De to eneste begeistrede anmeldelsene danner utgangspunkt for vurderingen av 60 % av kritikerlauget. Dette er slett omgang med empiri. Hun siterer også Aftenpostens kvinnelige anmelder, som i sin politisk korrekte og likevel plumpe vulgaritet hevdet at dette var boken som viste hvordan menn «egentlig» var. Javel. At Janne Scheffels velger å referere uttalelsen uten å problematisere den, viser kanskje hvor lavt kampen mot stereotypier er prioritert innenfor den feministiske fløy hun tilhører. Å sloss mot slike grove negative generaliseringer oppfatter jeg som min plikt, også som kritiker. De som forteller oss hvem vi er, er ikke maktesløse, de påvirker vår selvforståelse, de sitter med definisjonsmakten. Kjønnspatriotisme blir ikke progressivt selv om det fremføres av kvinner. De som utbrer denslags sjåvinisme bør bli kritisert og angrepet. Som om de vare menn.

At jeg som anmelder og leser også er influert av variabelen kjønn - det innrømmer jeg glatt. Konstruerte, samfunnsskapte størrelser som nasjon, klasse og kjønn, lar seg ikke trylle bort ved å påpeke at de er menneskeskapte. Men hva det vil si å være f.eks norsk, kvinne, mann, osv. - det er gjenstand for forhandlinger. Ingar Skredes kvinnelige konsulent fikk store problemer da hun oppdaget at skildringene av kvinnelig seksualitet var skrevet av en mann. Det kunne ikke være slik, en mann kunne ikke ha skrevet dette. Det er vel noe av den samme forvirringen som en viss type nasjonalister opplever når en nordmann med sort hud står på seierspallen. Det er hyggelig, men det stemmer ikke helt med skjema. Spørsmålet er bare hvor en vil sette fokus - på det allmene, det en har felles, - eller det som en tror utgjør uoverstigelige skiller.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ser en nøyere etter.

Det kan ikke vente lenger, tenkte jeg, og beina iltert på skrå over jordet. Det var blitt fritt for snø på markene og tjåkfullt i kjelleren. Åkeren lå og venta, og jeg hadde ikke stunder til å vente lengere. Nå fikk Steinar se til å bli ferdig med møkkakjøringa si sånn at andre fikk slippe til.Vi var nå tross alt to om denne gjødselvogna.

Jeg gikk inn uten å ringe på, kakket bare forsiktig på kjøkkendøra. Jaa.. kom det spakt der innefra, og jeg lurte på om Steinar hadde fått besøk. «Jah !» pleide han å kauke, eller «skrev over».

Jeg åpnet døra, - det var Steinar, ja. Den vesle irritasjonen var strøket av meg. Han så klein ut. Sitt du her i bordenden på blanke formiddagen i gudsgoe været?, buldret jeg i vei med den barske fleipetonen vi hadde lagt oss til. Ja, kom det spakt fra Steinar, han så ned for seg. Jeg skvatt litt til, hva var det med Steinar? 

Det rødmussete, våkne ansiktet var blekt og ubarbert, det våkne, åpne blikket flakket nervøst over bordet. Jeg la bort grovverktøyet og lette fram språkets dirker, måtte få tak i hva som hadde skjedd. Han var ikke til å kjenne igjen.

Ingenting har skjedd, svarte Steinar, etter litt lirking. Det har ikke skjedd noe på år og dag, jeg makter ikke å gjøre det slag. Fjæra er sprungen, og det finnes ikke urmaker i verden som kan reparere ho. Er det noe galt med kona, spurte jeg. Nei, tvert imot. Hadde det ikke vært for ho, hadde det ikke tullet rundt her i det hele tatt. Hun kommer hjem fra jobb og finner meg i samme forfatning som da hun fór, hun må hjelpe meg i fjøset med melkinga om kvelden, enda hun vel hadde fortjent å få tatt seg litt igjen. Hun sier ikke stort, hun tar hensyn, spør ikke lenger hva jeg har gjort eller skal gjøre. En dag rant det over for henne, hun sa: «Du kan da i det minste gjøre deg ferdig med møkkerkjøringa sånn at naboen slipper å komme å hente vogna hos deg ». Det var vondt å høre henne si «i det minste» - der sa hun i grunnen alt. Men jeg må skifte et lager bak på vogna, og jeg vet ikke å få det til alene, og jeg gruet meg sånn for å spørre deg. 

Du vet jo at jeg før aldri så noe ulikt, folk pleide å spørre meg om hjelp når de stod fast, før. Du ville vel spørre meg hva det var som feilte, og jeg ville ikke hatt noe svar å gi. Så skjøv jeg det bare foran meg, i det uvisse. Vet du, jeg er til og med blitt redd kyr. Det går på æra løs når kona må melke de vrange kvigene. Men de merker at jeg er redd, og de blir urolige av det. Så blir jeg enda mer redd. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg har ikke sagt det til noen før.

Du ville vel ikke blitt trodd, heller, tenkte jeg. Steinar som «var både bukk og bjørn», som aldri så seg forbalt, som spøkte og lo, som fikk til det han drev med, - kunne han bli så forkommen? Jeg skjønner det ikke, fortsatte han, vi har vel aldri hatt det bedre, mere lettvint, tryggere. Men jeg tenker på de gale tingene hele tiden. På de som var sammen med oss da vi begynte på 70-tallet, de idealistene som på ulike måter sporet av, som var de ivrigste og mest begeistrede bygde-enthusiastene. Mange av dem hadde ikke den formålsrasjonelle og økonomiske ryggmargs-refleksen i orden. De hadde sitt hjerte og sin skatt andre steder og de så på oss som noen litt endimensjonale handlingsmennesker uten andre verdier enn de som står oppført i status-sammendraget.

De økonomiske tidene har skyllet dem bort forlengst, og jeg synes vi sitter fattigere tilbake, vi proffene som ikke leker butikk. Jeg blir kvalm av det. Ser en nøyere etter, er alle mennesker svake. Tenk på Martin som var så overgitt over Oddvar. Oddvar kom aldri til å klare det, sa Martin. Han fikk jo rett. Og Martin «klarer det» som bare juling, men hva hjelper det når ingen vil overta dette premiebruket hans, hva har han å støtte seg til når alderen krever sitt ? Det er jo bare en jobb, og han er jo bare et menneske, og det er ikke stort i lengden.

Alt dette som var så fryktelig viktig før... husker du hvordan vi sammenliknet avdrått, skrøt av den beste kua, gledet oss over nybrott og store avlinger? - det må jo være noen der og se på det, for svingende. Hva hjelper det om du og jeg klarer oss bra hvis vi ikke lenger har noen å dele dette bygdelivet vårt med? Hvor lenge tror du kona mi gidder å være dobbeltarbeidende for en tufs av en mann?

Tufs ? Ho Anne gjorde det skarpt da hun traff på deg. Kle nå på deg, så går vi ut og tar kverken på den gjødselvogna. Jeg skjønner hva du mener, men vi får psyke hverandre opp også. Dette klarer vi fint i lag, hadde ikke den vognpurka gått kaputt hadde en jo ikke fått vekslet et ord med naboen. Det er altfor lenge siden sist. Jeg har slikt å gjøre. Kom nå.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Heller litt skitt i krokene…..

                       

Når jeg snakker med tyske turister, utveksler vi våre generelle forestillinger, og for et øyeblikk er begge parter ekspert på det land en er født og oppvokst i. Jeg lærer også litt om Norge på den måten. ”Her er alt så rent og ordentlig!” sier påfallende mange. Etter en privat og høyst overfladisk ”sammenliknende studie” mellom Tyskland og Frankrike, må jeg si at jeg skjønner hva de mener. Norge er jevnt over presentabelt hva hygiene angår. Slik har det ikke alltid vert.

Engelske turister som var i Norge for hundre år siden, rapporterte om fryktelige hygieniske tilstander. Dertil kom også den allmenne uvitenheten, fattigdommen, drukkenskapen, apatien og umoralen. All denne uordentligheten skal en ikke romantisere, men heller ikke gjøre seg alt for fort og overfladisk ferdig med. Den hadde sine grunner og sin historie. Det er alltid herrens stemme vi hører når knektens usselhet beskrives. 

Da arbeiderbevegelsens ledere omsider kom i maktposisjon, var utdanning,  helse og hygiene prioriterte oppgaver. Det var i positivismens glanstid; planmessig og systematisk skulle den nye tid feie bort all skitt og overtro, ”samfunnslivet” skulle være basert på vitenskap.

Vi kan vel kalle mye av dette for fremskritt. Men ikke alt. Disse samfunnets ingeniører hadde arvet det som er blitt kalt ”den samfunnshygieniske tenkemåten”. Man snakket om ”folkelegemet”. Folkelegemet måtte holdes friskt, vernes for skadelig smitte, dårlige arvebærere og ”asosiale elementer”. 

En av anførerne i kampen mot skitt og usunnhet etter krigen, helsedirektør Karl Evang, var i mellomkrigstiden en ivrig MotDagist. Hans kritiske bok om nazismens rasetenkning fra 1934 er tankevekkende lesning. Evang påviser hvor uvitenskapelig og småborgerlig nazismens raseideologi var, og påpeker nødvendigheten av å ”basere samfunnslivet” på vitenskapelige resultater. Også innen biologi: ”Den tanke f.eks å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for.” 

Det er så sant som det er sagt.

Etter krigen kom oppgjøret med nazismens tilhengere. Mange syntes det var for mildt og gikk for sakte. Fagbevegelsen i Oslo arrangerte en massemønstring der en på én av plakatene kunne lese: ”Vekk med landssvikere og unasjonale elementer - vi vil ha et renere samfunn!”.  Parolen er som hentet fra Nazi-Tyskland, ti år tidligere. La ingen merke til den skremmende likheten, ropet på den store renselse, utsorteringen av de mindreverdige og illojale, de som ikke var helt som oss? Mange av demonstrantene var jo nazistenes arvefiender fra 30-tallet av.

Nyere historieskrivning har fokusert på de trekk av felles tankegods som preget både nazismen og dens fiender. En stor del av den norske motstanden var mer anti-tysk enn anti-nazistisk, mer nasjonalt og patriotisk motivert enn grunnlegende demokratisk. Annerledes kan en ikke forklare behandlingen av de som dannet utgruppene etter krigen. ”Tyskertøser” burde steriliseres, deres barn representerte ”dårlig arvemateriale”. Det verste eksempelet er behandlingen av taterne - en gruppe som forøvrig også stod på nazistenes dødsliste. 

Her var anti-nazisten Karl Evang medansvarlig for en politikk som man i dag må kunne kalle en planmessig nedbrytning av en hel folkegruppe.

En kristen misjon ”for hjemløse” tok barna fra foreldrene og satte dem i lukkede oppdragelses-institusjoner. Og i nært samarbeid med norske myndigheter ble unge jenter innbrakt til sterilisering - oftest uten å bli orientert om det som skulle skje med dem. Den siste steriliseringa på etnisk grunnlag skjedde så sent som i 1971. I Sverige skjedde liknende overgrep.  

Oppgjøret med nazistene ble i vårt land gjennomført noenlunde i samsvar med rettsstatlige prinsipper. Men oppgjøret med nazismens ideologi og grunnmotiv kom sent i gang. Krigshistorien har vært brukt som arsenal for militarister og patrioter med svekket demokratisk gangsyn. Akkurat dét er utenkelig i Tyskland, og burde være det her også. 

Utsorteringen av uønskede individer er et aktuelt tema. Moderne teknologi  bringer oss stadig nye moralske dilemma. En kultur som ser ”fordomsfritt, rasjonelt og vitenkapelig” på slike ting, gjør moralske overveielser til ukurant vare. Medisinen kan bli farligere enn sykdommen. Den kan føre oss dit vi ikke vil. Norge er et rent land, på godt og vondt. En felles kamp mot fattigdom, skitt og uorden balanserer alltid mot en avgrunn. Den kan bli til kampen mot de skitne, fattige, uordentlige, de som ikke er som oss, de urene. For dem kan vårt land bli et rent helvete. Veien fra utopi til vrengebilde er kort, og brolagt med gode hensikter.   

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Leisure class - bloody tourists

Først publisert i Norsk Landbruk nr.1 /2000

Sydenferie - hvem har ikke vært på det ? Ikke jeg. Ikke før det en høst ble Corfu utenfor  Hellas for alle penga, og vel så det.

Å sitte i flomålet å se utover havet blir jeg fort forsynt med, men det finnes heldigvis andre ting å bedrive tiden med enn å ligge avsvimt  på en solseng. En kan f.eks leie sykler og trille svalt forbi oliventrærne som står i skråningen over oss. Kanskje i et ettertenksomt øyeblikk forestille seg arbeidet som ligger bak de vakre terrassene av stein mellom dem. Hver og en av dem lagt opp for hånd, og uten svalende skygge fra trærne. Det må være mer enn 40 år siden, for så lang tid tar det før en kan høste de første fruktene av et oliventre. Hva tenker de svartkledde gamle konene som ser denne dagdrivergjengen suse forbi ? Kanskje tenker de omtrent slik vi gjorde, den gang vi stod og hesjet og så en og annen turist putre forbi i folkevogna si. Noen tok til og med fram et pledd og la seg til i sola, og det midt på blanke formiddagen ! Det er noen som har det, tenkte vi. Sånne folk !

Nå er vi blitt sånne folk. Det er uvant, selv om vi jo egentlig har vært det i mange år.

Alle folk interesserer meg, preget som de er av sine ulike erfaringer. Hotellet vi bodde på hadde gjester fra mange land, de hilser blidt på hverandre og det er lett å komme i snakk. En engelskmann med ravnsvart guttelugg forteller meg at han møtte til sesjon tre dager før utbruddet av 2. verdenskrig. En tysker jeg møtte i sommer, svarer jeg, var også vernepliktig ved krigsutbruddet. Han tilhørte en årgang som en etter krigen måtte søke med lupe etter. Dere hadde begge griseflaks som overlevde disse årene ? Oh yes, kommer det med engelsk understatement, jeg har alltid hevdet at det skyldes mitt vanskelige tjenestenummer;  det var umulig å skrive det korrekt på en granat eller patron, - so I'm still here, you know. Ja, nå er de her, mange av de gamle krigerne. Hva tenker de, der de høflig smilende sitter benket rundt bassengkanten eller ved  frokostbordet ? "Sånne folk !" kanskje, eller: "hvorfor skjøt vi på hverandre ?"

I bassenget spilles vannpolo under entusiastisk ledelse av en ung mann som veksler mellom engelsk og tysk. Om kvelden blir vi sittende å snakke sammen over et glass øl. En engelskmann, en svært provinsiell men bereist heimføding på min alder, hevder med ettertrykk at franskmenn er noen særlinger, at det ikke lenger var noen riktige engelskmenn igjen i London, bare innvandrere, og at tyskerne var noen merkelige folk. De er ikke høflige, bare se her sier han, og viser stolt fram et skrubbsår som en tysk motspiller hadde gitt ham under vannpoloen. Bestefaren min ble drept av tyskerne, lyder det endelige argument. "I hate them !".

- Men hva sier du om meg da, spør han som ledet den fredelige kappestriden i bassenget. Jeg er serber. Jeg hadde bare to uker igjen fra å være ferdig utdannet bygningsingeniør da krigen startet. Og vi vet alle hvem sin skyld det var at den brøt ut. En spent stillhet brer seg, og han fortsetter. Det var en stående vits i Beograd da jeg reiste derfra: "I Argentina valgte folket demokratiet, hæren griper inn og innsetter en diktator - i Serbia velger folket en diktator til å sette inn hæren mot folket". Vi valgte  krigen, sukket han. Men vi kan ikke fordømme alle Serbere, likevel.

Men hva tror du om framtiden, spør jeg. For Serbia ? - for Serbia er det ingen framtid. En politimann med tre ukers utdannelse tjener mer enn en lege. Postfunksjonærer tjener også godt, for de "kontrollerer" utbetalingene. There is no future for me in Serbia. Jeg har bodd i Tyskland i 10 år. Der finnes det, som i alle land, bra folk og dårlige folk. Men Serbia er for meg blitt et veldig fjernt land som ligger få kilometer herfra.

Ettertenksomt vandrer jeg tilbake til hotellværelset. Jeg bebreider ham ikke, hadde sikkert også valgt eksilet under slike forhold. Men du verden som Jugoslavia og alle land trenger nettopp "sånne folk" som ham. Noen ganger virker vår fredelige sameksistens like skjør som hud. Et lite risp kan sette voldsomme følelser i sving. Jeg vet ikke om man blir stort klokere av å se andre land og kulturer. Det kommer helt an på hvilke øyne som ser.

Ivar Bakke 

Rumba med Marion

Før noen kan komme så langt som til å reise et fysisk skille mellom mennesker, må noen skape en mur mellom "Oss" og "Dem" i vår tanke. Denne indre muren viser seg ofte å være vanskeligst å rive ned, den kan bli stående der lenge etter at de ytre er falt. "En ny mur har reist seg mellom øst og vest, høyere enn den gamle" - sier øst-tyskerne i tunge stunder. Hvordan oppstår slikt ?

Konnotasjoner – det er et seigt lim som er relativt lett å koke sammen. Men det fester seg nesten som arr i språket, kleber assosiasjoner fast til ord, skaper identitet og avstand. Vi vil gjerne være fri, men merker straks de andres ord og deres blikk på oss. Mennesker kan ikke leve uten vann, føde – og respekt.

„Bitte, sag nicht Bauer, sag Landwirt", hvisket en tysk turist diskret til meg, med et forpint uttrykk i ansiktet. Som om jeg hadde jeg brukt et obskønt uttrykk da han spurte om mitt yrke. Men i Norge finnes det knapt jordeiere og leilendinger, altså er jeg likevel bonde – so help me God, som de sier i amerikansk rett. I Danmark sier man "landmann" – for å unngå det belastede uttrykk. 

Bilen hans var forresten "BU"-registrert (Burgdorf – ved Hannover). "Bauern Unterwegs" sier man i Tyskland og flirer. Ja, ikke de som kommer derfra, naturligvis. Og ikke jeg heller. Jeg slår opp "bondsk" i norsk synonym-ordbok: se plump. Og under plump leser jeg billig, bondsk, grov, jordbunden, klosset, likefram, rå, simpel, smakløs, upolert, vulgær, taktløs…

 Wittgenstein, faller det en vulgær, bondsk sjel inn… var det ikke han som sa: "En hel mytologi er nedlagt i vårt språk". Og tro nå ikke at "mytologi" er en spesialitet for henfarne tider. Hver tid har sin mytologi. Språket danner sosiale realiteter gjennom sine innforståtte forestillinger og assosiasjoner. De kan være vanskeligere å komme forbi enn den glatteste betongmur. Jeg skal snart gi dere et eksempel på det.

Willy Brandt - som var politisk flyktning i Norge da nazistene rådde grunnen i Tyskland - etablerte gode kontakter her. Som Berlins borgermester bidro han etter krigen til at mange "Berlinerbarn" fikk komme til Norge. Her var de noen sommermåneder for å kunne spise rikelig og komme til krefter. Det ble et betydelig bidrag til å bygge ned muren av hat og mistillit mot Tyskland. Ordet "barn" har konnotasjoner til ordet "uskyld". Og Marion Padovani var et barn da hun var hos oss i 1960. Og hun var unektelig tysk – et ord som det den gang heftet sterke negative assosiasjoner til. Marions familie hadde tidligere flyktet til vest, og moren skrev til oss sommeren 1961 at "nå reiser en skammens mur seg" mellom Øst- og Vest-Berlin. Det skjedde over natten, 13.august, og verden var ikke den samme etterpå.

Det jeg skal fortelle om, skjedde på årets lyseste dag. Tradisjonen tro feiret bygda St.Hans med å komme sammen i det grønne, brenne bål og leke sammen, barn og voksne. Det foregikk "i festninga". Der hadde "Batterie Dietl" en gang overvåket Vestfjorden. En hva alder angår voksen mann henvendte seg humrende til Marion, før festen riktig hadde begynt: "Nå, du vet kanskje hvem det var som bygget denne festninga ?" 

På et øyeblikk kunne en se hvordan Marion ble en tilskuer til de andres fest, stående utenfor, stirrende mot en usynlig mur, mens øynene fyltes med tårer. "Ja, ich weiß, ich weiß…" svarte hun. Marion visste, hun hadde hørt. Mine foreldre klarte ikke å få hennes tanker bort fra det tåpelige spørsmålet. De måtte dra hjem sammen med den gråtende jenta som ikke lot seg trøste.

Hvor er du nå, Marion? Du var hos oss i to somrer. Jeg lærte deg aldri å kjenne. Den tredje sommeren kom du ikke, for da kom jeg til verden. Dessuten gjorde tanken på å en gang til å skulle skilles fra deg så vondt, fortalte min mor. Det ble med de to somrene.

Du skulle vært her sist sommer. Festninga står der den, men det er ikke slik du tror. Historien er ikke borte, men vi har bemektiget oss den på vår måte. Sist sommer spillte en gjeng ungdommer fra Berlin der. De holdt utekonsert på blikkfat, de spillte rumba. Og vi var virkelig sammen, alle vi som var der. Musikken, fremført på dette stedet, gav meg nok en assosiasjon. 

Til en fantastisk scene i Volker Schlöndorffs filmatisering av Günter Grass’ "Blikktrommen": En massemønstring med tusenvis av soldater, hornmusikk, stram marsjtakt. Og så denne pjokken bak tribunene, som hamrer løs på sin vesle blikktromme, bringer det hele ut av takt, løser opp den strenge orden i en gemyttlig dans, hinsides nazistenes kontroll.

  

Det finnes et bilde fra vår festning anno dazumal, fra et besøk fra de høye herrer som inspiserer dette anlegget som "for evig" skulle sikre det tyske "Lebensraum". D’herrer skulle vært her nå, tenker jeg skadefro. De skulle hørt på denne "entartete negermusikken"; rumba fremført av ungdommer fra Berlin ! Det hadde blitt et skikkelig "clash of civilizations" - to tyske sivilisasjoner, kort i tid, men likevel lysår fra hverandre. Musikken er umulig å marsjere til. Rekkene er ikke fast sluttet, de løser seg opp.

En av foreldrene skrev navn og bosted i museets gjestebok. "Aus Berlin. Soll ich mich dafür schämen?" Nei. Ingen skal behøve skamme seg over hvor eller av hvem en er født. Såpass må det gå an å lære av nazismens historie. Det er blitt fred nå. Vi kan møte hverandre, her i ruinene av det gamle. Uten frykt eller skam.

Kom, Marion.

Ivar Bakke            

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

                      

                       Morgenwelt.de

 

NAVIGATOR  Hauptseite  Editorial  Wissenschaft  Kultur  Kolumnen  Nachrichten  Presseschau  Comic  Galerie  Archiv  Gästebuch  Impressum  Post

Rumba mit Marion Norwegische Erinnerungen an ein "Berliner Kind" von Ivar Bakke Bevor man soweit kommen kann, eine physische Wand zwischen Menschen zu errichten, muß man in Gedanken eine innere Mauer zwischen "uns" und "denen" aufbauen. Das Einreißen dieser Mauer erweist sich oft als das Schwierigste. Sie kann lange stehen bleiben, lange nachdem die äußere gefallen ist. "Eine neue Mauer ist zwischen Ost und West entstanden, höher als die alte" - sagen in schweren Stunden die Ossies. Wie kommt das? Konnotationen - das ist ein zäher Leim, der sich relativ einfach zusammenkochen läßt. Aber er haftet fest, wie eine Narbe an der Sprache, klebt Assoziationen zu Wörtern fest, gestattet Identität und Abstand. Wir wollen gerne frei sein, aber spüren sofort die anderen, ihre Worte und ihre auf uns gerichteten Blicke. Menschen können nicht ohne Wasser, Essen und Respekt leben. "Bitte, sag' nicht Bauer, sag' Landwirt", flüsterte ein deutscher Tourist mir diskret zu, mit einem gequälten Ausdruck im Gesicht: als ob ich einen obszönen Ausdruck gebraucht hätte, als er mich nach meinem Beruf fragte. Aber in Norwegen gibt es kaum Landwirte oder Pächter im richtigen Wortsinne. Nun gut, - also bin ich ein Bauer - "so help me God", wie man bei amerikanischen Gerichten sagt. Die Anfangsbuchstaben des Nummernschildes am Auto des betreffenden Touristen waren "BU", - das steht für Burgdorf, einem Ort in der Nähe von Hannover. "Bauern unterwegs", sagt man in Deutschland, und grinst. Naja, natürlich nicht die, die von dort stammen oder wirkliche Bauern sind. Aber hier stehe ich und kann nicht anders - als lachen! Wittgenstein, - so fiel es meiner vulgären bäuerlichen Seele ein -, war es wohl, der einmal äußerte: "Eine ganze Mythologie ist in unserer Sprache niedergelegt." Und bitte glaubt nicht, daß die Mythologie eine Spezialität vergangener Zeiten wäre! Jede Zeit hat ihre Mythologie. Die Sprache gestattet durch ihre innewohnenden Vorstellungen und Assoziationen handfeste soziale Realitäten. An ihnen ist öfter schwerer vorbeizukommen als an der glattesten Betonmauer. Ich will Euch gleich ein Beispiel dafür geben. Das "Berliner Kind" Willy Brandt - der einmal politischer Flüchtling in Norwegen war - verfügte hier über sehr gute Kontakte. Als Berliner Bürgermeister hat er dazu beigetragen, daß vielen der "Berlinerkinder" nach dem Kriege ein Aufenthalt in Norwegen ermöglicht wurde. Hier erhielten sie die Möglichkeit, während der Sommermonate reichlich Essen und frische Luft zu genießen, sowie Kräfte zu sammeln. Das Ganze hat erheblich dazu beigetragen, daß die Mauer von Haß und Mißtrauen Deutschland gegenüber verwitterte. Das Wort "Kind" besitzt die Konnotation von "Unschuld". Und Marion Padovani war ein Kind, als sie im Jahre 1960 bei uns war. Und sie war unleugbar deutsch - ein Wort, das damals mit starken Assoziationen verknüpft war. Ihre Familie ist in den Westen (Berlins) geflohen, und ihre Mutter schrieb uns im Sommer 1961, daß nun die "Schandmauer zwischen Ost und West" errichtet würde. Es hatte über Nacht begonnen an diesem 13. August, und die Welt war hinterher nicht mehr dieselbe. Was ich jetzt erzählen will, hat am hellsten Tag des Jahres stattgefunden. Den alten Traditionen gemäß, haben sich am Mittsommernachtsfest die Leute der Umgebung im Grünen zusammengefunden, um ein Feuer zu entfachen, an dem Kinder und Erwachsene gemeinsam spielen sollten. Das Fest hat in der "Festung" stattgefunden - an jenem Ort, wo einst die "Batterie Dietl" den Vestfjord überwachte. Noch bevor das Fest richtig begonnen hatte, wandte sich eine was Alter betrifft, erwachsene Mann mit gedämpften Lachen zu Marion und fragte: "Na, weißt du vielleicht, wer diese Festung erbaut hat?" In diesem Moment konnte man spüren, wie Marion zur Zuschauerin des Festes der anderen wurde, außenstehend, gegen eine unsichtbare Mauer starrend, weil sich ihre Augen mit Tränen füllten. "Ja, ich weiß, ich weiß", antwortete sie. Marion wußte es, sie wußte Bescheid. Meine Eltern schafften es nicht, ihre Gedanken von der albernen Frage abzulenken. Sie mußten nach Hause fahren mit dem weinenden Mädchen, das sich nicht trösten ließ. Wo bist du jetzt, Marion? Zwei Sommer lang warst Du mit uns zusammen. Ich habe dich nie kennengelernt. Den dritten Sommer kamst du nicht, da bin ich zur Welt gekommen. Der Gedanke, sich von dir noch einmal trennen zu müssen, war für meine Mutter unheimlich schmerzhaft. Sie schwankten damals zwischen "ja" und "nein", hat sie mir erzählt. Es blieb aber bei diesen zwei Sommern. Im Rumbatakt Geschichte bewältigen Den Sommer im vorigen Jahr hättest du hier sein sollen! Die Festung steht noch da, aber es ist nicht so, wie du glaubst. Die Geschichte ist nicht verschwunden, aber wir haben sie auf unsere Art und Weise bewältigt. Letzten Sommer hat eine Gruppe von Jugendlichen aus Berlin dort gespielt. Sie haben ein Konzert im Freien veranstaltet, mit Blechfässern - sie spielten Rumba! Und wir waren wirklich zusammen, alle die da waren. Die Musik, an diesem Ort aufgeführt, hat in mir noch eine weitere Assoziation hervorgerufen - an eine phantastische Szene aus dem Film von Volker Schlöndorff: "Die Blechtrommel": Eine Massenversammlung mit Tausenden von Soldaten, Hornmusik, strammer Marschtakt. Und dann dieser kleine Knabe hinter den Tribünen, der auf seiner Blechtrommel loshämmert, bringt das ganze außer Takt, löst die strenge Ordnung in einen gemütlichen Tanz auf, außer jeder Kontrolle durch die Nazis. Es gibt ein Photo von unserer Festung anno 1943, von einem Besichtigungsbesuch durch die hohen Herren in dieser Anlage, die sicherlich für ewig den "Deutschen Lebensraum sichern" sollten. Diese Herren sollten jetzt hier sein, denke ich mit Schadenfreude. Sie sollten diese "entartete Negermusik" hören: Rumba - von Berlins Jugend aufgeführt! Na, das wäre ein echter "clash of civilizations" geworden - zwei deutsche Zivilisationen, nicht allzu weit in zeitlicher Hinsicht, aber ansonsten Lichtjahre voneinander entfernt. Zu dieser Musik kann man nicht marschieren. Die Reihen sind nicht fest geschlossen, sie lösen sich auf. Ein Elternpaar hat seinen Namen und Wohnort in das Gästebuch des Museums geschrieben. Aus Berlin. - "Soll ich mich dafür schämen?" Nein. Niemand soll sich für den Ort, wo er oder sie geboren ist, schämen. Soviel muß man doch jetzt aus der Geschichte gelernt haben. Es ist Friede geworden. Wir dürfen uns hier treffen, auf den Ruinen der Vergangenheit. Ohne Furcht oder Scham. Marion: bitte - komm! Ivar Bakke