(Artikkel i Samtiden)
Dette blir vel en slags «dåres forsvarstale» fra en mannlig kritiker som ønsker å bli tatt alvorlig som kritiker. Det synes jeg ikke kritikerne blir i Janne Scheffels analyse av bokanmeldelser i dagspressen. ( «Kjønn i litteraturkritikk», hovedoppgave i sosiologi, 1996.) Hadde jeg vært ute etter å si noe sammenfattende om kvinners plass i det norske litterære systemet, ville jeg fokusert på vanetenkning og kulturelle etterslep. Det synes vel Scheffels at hun nettopp gjør, men jeg vil si at hun jager større vilt. Hun utvider perspektivet og setter litteraturkritikken inn i et velkjent mønster; en avspeiling av en generelt kvinnefiendtlig kultur.
For å få til dette kunststykket - å fremstille norske kvinner som et generelt sett misaktet kjønn - må en tolke all kritikk av kvinner som utslag av kvinnefiendtlighet. Og så må en ganske enkelt ignorere flommen av generelle, nedsettende karakteristikker om menn. Scheffels går aksiomatisk ut fra at norske kvinner lever i en kvinnefiendtlig kultur, og tolker sine tekster ut fra det.
Ser gjerne at en kvinnelig forsker empirisk etterprøver min hypotese: I dagens norske offentlighet er nedsettende karakteristikker av menn langt vanligere enn tilsvarende om kvinner. Tar en i tillegg med alle uttalelsene som fremhever positive egenskaper som essensielt «kvinnelige» - så blir det sant å si ikke stort å henge en positiv mannlig identitet på. I hovedsak blir «menn» og «mannlig» knyttet til negative stigma. Når verken kvinner eller menn vanligvis opplever dette som hårreisende urettferdig, er det trolig fordi kvinner pr. første, umiddelbare assosiasjon faller inn under gruppen offer. Først deretter vurderes hun ut fra alt det andre hun måtte være i kraft av yrkesrolle og personlige egenskaper. Dessuten er det jo svært usympatisk å ikke ta parti med den svakere part. Og dét vil så godt som alltid være kvinnen, i følge rådende vanetenkning. Men jeg deler altså ikke Scheffels grunnleggende virkelighetsbeskrivelse. Jeg hevder at i Norge, på 90-tallet, er «kvinners kulturelle kapital», langt større enn menns tilsvarende. Samtidig som kvinnen tilhører det gode kjønn, er hun helt uten ansvar for verdens beskaffenhet. Norske menn , derimot, må ofte svare for globale forekomster av krig og urett.
Kvinnen som offer/gissel avtegner seg også i litteraturkritikken, i følge Scheffels. Til og med kvinnelige kritikere lar seg styre av herskende mannlige idealer om den gode roman. De kritiserer enkelte kvinnelige forfattere for å være opphengt i intimsfæren og å mangle evne til distanse og refleksjon. Sceffels tolker dette som at de underkaster seg en mannlig norm. Scheffels vurdering kan, ut fra et likestillings-perspektiv, tolkes som en reaksjonær vegring mot at kvinner skal ta sin del av ansvaret for verdenen utenfor intimsfæren. Et forsøk på å fryse fast et historisk betinget etterslep av mange kvinners praksis ved å re-definere det som «kvinners natur». Kvinner er nå en gang flinkest til å tenke på og prate om «den lille verdenen», så la intet skjevt være sagt om det. Det blir hennes budskap. Er dette kvinnefrigjøring ? Hva om en mann hadde sagt det samme ?
Det er lett å tolke Scheffels indignerte protest mot begrepet «venninnepludder» - som hun oppfatter som et kvinnefiendtlig begrep - som en slags advarsel til kritikere: Hvis en kvinnelig forfatter skriver privat, pratsomt og utflytende, - så si for all del ikke noe kritisk om det. Hun er jo kvinne. Til tross for Sceffelds innledningsvis noe mer nyanserte teoretiske plattform, blir det faktisk så ny-enkelt når hun gir seg til å kommentere sine «funn». Hun forholder seg moralsk som om den var sann, stereotypien om kvinners manglende evne til analytisk distanse og manglende interesse for samfunnsspørsmål. Deretter gjør hun dyd av dette, ettersom det jo dreier seg om «kvinners perspektiv» o.a. honnørord. Jeg tror mange kvinner føler seg noe ubekvem overfor en slik velment innsnevring av «hvad der interesserer damene», som det het i de illustrerte familiejournaler. Som mannlig kritiker har jeg den mest levende interesse for intimsfæren, og skjønner ikke helt hvorfor kritikk av svulstigheter og privat pludder skal utlegges som en kvinnefiendtlig avvisning av det personlige og intime som sådan.
Kritikk av intimitets-tyranniet.
Som kommunikativ maktstrategi er det en effektiv teknikk å stille sine følelsers ekthet og sine lidelsers gru i pant på at en har rett. Mannens eller kvinnens kritikk av føleriet blir i Sceffels analyse et bevis på at kvinner har rett: de er foraktet. En behøver ikke gå inn på kritikkens argumenter. Men ingen av våre sterke følelser, vår forakt eller kjærlighet, er «bare følelser». Selv det som tilsynelatende er ren affekt, er avhengig av tolkning av informasjon. Ofte når vi får vite mer, forstår vi plutselig hvordan den andre må ha oppfattet situasjonen, og våre følelser overfor vedkommende forandres. Dette gjelder også på makro-planet. Offentligheten er full av informasjon som skal underbygge fiendebilder, tolke handlinger og intensjoner i retning sympati eller forakt. Historien viser flere eksempler på at en dypt følt trussel har blitt blåst opp til vanvittige proporsjoner. I ettertid har tolkningsrammen blitt forandret, og indignasjonen har ofte fordunstet eller blitt rettet mot helt andre instanser. Eksempelvis ser de fleste med stor skepsis på senator Mc Carthys heksejakt på «uamerikanske elementer» - selv om vi i dag vet at KGB faktisk forsøkte å infiltrere en rekke miljøer. Kommunistisk infiltrasjon fantes, men den rettferdiggjør ikke Mc Carthyismen. Vold og undertrykkelse av kvinner finnes, men det rettferdiggjør ikke kollektiv forakt for menn. Det rettferdiggjør ikke en gang forestillingen om en allmen mannlig herskerrolle.
Det er faktisk viktig å etablere en kritisk, reflekterende distanse til egne følelser. Moralsk indignasjon svekker evnen til å øyne nyanser og kan ofte overdøve fornuftens appell til rimelige proporsjoner. Det er også viktig å ikke redusere en person til å bare bli en eksempel på et fenomen. Hvis vi benytter «mistankens hermeneutikk» overfor alle ytringer, dvs. tolker dem som speilinger og funksjoner av noe annet, noe «egentlig» og dypereliggende - da hører vi ikke etter hva den andre sier. Dette har relevans utover privatlivets sfære. Det angår også en forskers tolkning av sine funn og faren for å snuble mellom kvantitative og kvalitative størrelser. Statistikken over straffedømte negre er et «forskningsresultat» som ikke gir rett til begrunne en slags ide om «negroide trekk» , dvs. kvalitative, moralske artsegenskaper. Selv om en slik forskning distanserte seg fra en genetisk innfallsvinkel, vil de fleste avvise den som funksjonell rasisme. Kategoriene er altfor grovmaskede, gruppen er altfor sammensatt.
Den samme velbegrunnede skepsis glimrer med sitt fravær når det gjelder forskning som befatter seg med kategorien kjønn. Det bilde en samfunnsforsker gir av verden kan godt være helt skjevt, til tross for at de fakta hun velger å fokusere på er både representative og lett dokumenterbare. Det kommer helt an på tolkningen av hennes funn.
Den samme velbegrunnede skepsis glimrer med sitt fravær når det gjelder forskning som befatter seg med kategorien kjønn. Det bilde en samfunnsforsker gir av verden kan godt være helt skjevt, til tross for at de fakta hun velger å fokusere på er både representative og lett dokumenterbare. Det kommer helt an på tolkningen av hennes funn.
Mitt anliggende er ikke her å delta i noe elendighetsmesterskap, hvor det gjelder å speilvende det tradisjonelle bildet av mannen som undertrykker og kvinnen som offer. Dette er ikke brøkregning. Den avmakt, underlegenhetsfølelse, tvil på egne krefter og verdi som er så utbredt hos menn, vitner ikke om en tilsvarende overlegen, maktfullkommen kvinnelig status. Trolig kan denne innsikten anvendes på begge kjønn.
Scheffels kan ha mye rett i sine beskrivelser av dagens situasjon. Kvinner skriver fortsatt i større grad enn menn fra intimsfæren. Private opplevelser blir av kritikere ofte bedømt ut fra en verdiskala hvor det er positivt hvis de har en overskridende tendens, dvs. at de peker ut over det gjenkjennelige og hverdagslige. Det er en litterær norm jeg slutter meg til. Spørsmålet er om dette ideal med noen nødvendighet uttrykker en kvinnefiendtlig holdning. Det blir til syvende og sist et spørsmål om hva vi venter oss av litteratur.
Finnes det ikke gode grunner for å fastholde et ideal om analytisk distanse og refleksjon omkring egne følelser? En skepsis overfor det dypt følte men lite reflekterte - finnes det ikke gode grunner for det? Eller for å ta litt i: Finnes det ikke gode historiske eksempler på hvor galt det kan gå hvis sentimental, selvmedlidende anti-intellektuallisme får prege menneskers tolkning av sin kollektive historie? Spørsmålene er retoriske. Jeg vil svare ja til dem, bl.a. fordi litteratur ikke bare er tidtrøyte, men gjenspeiler og bidrar til forståelsen av verden rundt oss.
Denne skepsisen overfor kollektive manifestasjoner av «hellig vrede» er verken spesielt mannlig eller original. Den er formet av en historisk hukommelse av tidligere mislykkede politiske prosjekt, hvor en elite fører ordet på vegne av de svake og hjelpeløse. Eksempelvis: Er det meningsfullt å si at «arbeiderklassen tar makten»? Hvem snakker her på vegne av hvem? Hva betyr det at «kvinnelige verdier» skal styre verden ? Hvilke kvinner, hvilke verdier og interesser ? Hva vil det si at «kvinner står nærmere livet »? Hvis en ønsker kvinnefrigjøring, dvs at kvinner skal slippe frem i hele samfunnslivet, så må det etter mitt skjønn være i likestillingens ånd å forholde seg like usentimentalt kritisk overfor kvinner med makt som vi gjør overfor maktens menn. At de faktisk regjerende låner navn og legitimitet fra de svake, det lar vi oss vel ikke lure av enda en gang, - eller?
«Kvinner kan bli litt for navlebeskuende og overintime hvis de ikke passer seg. Derfor er det grunn til belønning og god omtale når de er mer nøkterne. Ordet «nøktern» brukes ikke om noen av de mannlige forfatterne. Det tas for gitt at de er det, man trenger ikke å kommentere deres saklighet.» - skriver Scheffels i sin studie.
Det er fristende å spekulere i hvorfor det evt. er slik, men uansett kan en kritiker ikke ignorere det rent litterært, håndtverksmessig motiverte ideal om å snakke med små bokstaver hvis en ønsker å formidle de store følelser.
Det har med ønsket om å nå fram til leseren å bestille. Den patos som leseren blir grepet av, bør være en patos hun selv dikter inn i romanuniversets skjebner. Forfatterens egne hulk blir her svært forstyrrende, uansett kjønn. De fleste lesere forholder seg nøkternt observerende overfor en forfatter som blir sentimental på egne vegne. Og det var jo ikke meningen?
Det har med ønsket om å nå fram til leseren å bestille. Den patos som leseren blir grepet av, bør være en patos hun selv dikter inn i romanuniversets skjebner. Forfatterens egne hulk blir her svært forstyrrende, uansett kjønn. De fleste lesere forholder seg nøkternt observerende overfor en forfatter som blir sentimental på egne vegne. Og det var jo ikke meningen?
Jeg undres på om sosiologen Janne Scheffels er uenig i dette litterære ideal. Hvis hun jevnlig leser anmeldelser, vil hun finne at mange anmeldere (av begge kjønn) stiller de samme krav når det gjelder bøker som befatter seg med makro-historiske skildringer. «Nøktern» og «lavmælt» er nøkkelbegreper i rosende anmeldelser av bøker som omhandler krigens redsler. «Less is more», heter det. Jeg mener altså det er en feilslutning å tolke dette nøkternhets- idealet som strukturelt kvinnefiendtlig, eller avvisende overfor intimsfæren. Det er ikke temaet, det er måten, som her er avgjørende. Men også tema kan stundom oppleves som passé, av både kvinner og menn. Jeg tror f.eks at romaner fra intim-sfæren i dag har bedre konjunkturer enn bredt anlagte samfunns-skildringer med politisk tendens. Aversjonen mot det Hamsun kalte «altså-bøker» rammer også feministiske forfattere. Slikt går i bølger, vi vil gjerne ha noe nytt, innimellom det kjente. Det rammer også gode bøker.
Til sist en liten visitt innenfor mediafenomenet Aleksander Brenning.
De fleste mannlige anmeldere som leste denne boka var svært forbeholdene. Flere ut fra et ideologi-kritisk ståsted. Men som Scheffels annetsteds påpeker: Det gjelder om å bli sett av de riktige og viktige. Hun leser to positive anmeldelser, i Dagbladet og Klassekampen, og trekker vidtgående og generelle slutninger omkring «mannlige» lesemåter. De to eneste begeistrede anmeldelsene danner utgangspunkt for vurderingen av 60 % av kritikerlauget. Dette er slett omgang med empiri. Hun siterer også Aftenpostens kvinnelige anmelder, som i sin politisk korrekte og likevel plumpe vulgaritet hevdet at dette var boken som viste hvordan menn «egentlig» var. Javel. At Janne Scheffels velger å referere uttalelsen uten å problematisere den, viser kanskje hvor lavt kampen mot stereotypier er prioritert innenfor den feministiske fløy hun tilhører. Å sloss mot slike grove negative generaliseringer oppfatter jeg som min plikt, også som kritiker. De som forteller oss hvem vi er, er ikke maktesløse, de påvirker vår selvforståelse, de sitter med definisjonsmakten. Kjønnspatriotisme blir ikke progressivt selv om det fremføres av kvinner. De som utbrer denslags sjåvinisme bør bli kritisert og angrepet. Som om de vare menn.
At jeg som anmelder og leser også er influert av variabelen kjønn - det innrømmer jeg glatt. Konstruerte, samfunnsskapte størrelser som nasjon, klasse og kjønn, lar seg ikke trylle bort ved å påpeke at de er menneskeskapte. Men hva det vil si å være f.eks norsk, kvinne, mann, osv. - det er gjenstand for forhandlinger. Ingar Skredes kvinnelige konsulent fikk store problemer da hun oppdaget at skildringene av kvinnelig seksualitet var skrevet av en mann. Det kunne ikke være slik, en mann kunne ikke ha skrevet dette. Det er vel noe av den samme forvirringen som en viss type nasjonalister opplever når en nordmann med sort hud står på seierspallen. Det er hyggelig, men det stemmer ikke helt med skjema. Spørsmålet er bare hvor en vil sette fokus - på det allmene, det en har felles, - eller det som en tror utgjør uoverstigelige skiller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar