Det kan ikke vente lenger, tenkte jeg, og beina iltert på skrå over jordet. Det var blitt fritt for snø på markene og tjåkfullt i kjelleren. Åkeren lå og venta, og jeg hadde ikke stunder til å vente lengere. Nå fikk Steinar se til å bli ferdig med møkkakjøringa si sånn at andre fikk slippe til.Vi var nå tross alt to om denne gjødselvogna.
Jeg gikk inn uten å ringe på, kakket bare forsiktig på kjøkkendøra. Jaa.. kom det spakt der innefra, og jeg lurte på om Steinar hadde fått besøk. «Jah !» pleide han å kauke, eller «skrev over».
Jeg åpnet døra, - det var Steinar, ja. Den vesle irritasjonen var strøket av meg. Han så klein ut. Sitt du her i bordenden på blanke formiddagen i gudsgoe været?, buldret jeg i vei med den barske fleipetonen vi hadde lagt oss til. Ja, kom det spakt fra Steinar, han så ned for seg. Jeg skvatt litt til, hva var det med Steinar?
Det rødmussete, våkne ansiktet var blekt og ubarbert, det våkne, åpne blikket flakket nervøst over bordet. Jeg la bort grovverktøyet og lette fram språkets dirker, måtte få tak i hva som hadde skjedd. Han var ikke til å kjenne igjen.
Ingenting har skjedd, svarte Steinar, etter litt lirking. Det har ikke skjedd noe på år og dag, jeg makter ikke å gjøre det slag. Fjæra er sprungen, og det finnes ikke urmaker i verden som kan reparere ho. Er det noe galt med kona, spurte jeg. Nei, tvert imot. Hadde det ikke vært for ho, hadde det ikke tullet rundt her i det hele tatt. Hun kommer hjem fra jobb og finner meg i samme forfatning som da hun fór, hun må hjelpe meg i fjøset med melkinga om kvelden, enda hun vel hadde fortjent å få tatt seg litt igjen. Hun sier ikke stort, hun tar hensyn, spør ikke lenger hva jeg har gjort eller skal gjøre. En dag rant det over for henne, hun sa: «Du kan da i det minste gjøre deg ferdig med møkkerkjøringa sånn at naboen slipper å komme å hente vogna hos deg ». Det var vondt å høre henne si «i det minste» - der sa hun i grunnen alt. Men jeg må skifte et lager bak på vogna, og jeg vet ikke å få det til alene, og jeg gruet meg sånn for å spørre deg.
Du vet jo at jeg før aldri så noe ulikt, folk pleide å spørre meg om hjelp når de stod fast, før. Du ville vel spørre meg hva det var som feilte, og jeg ville ikke hatt noe svar å gi. Så skjøv jeg det bare foran meg, i det uvisse. Vet du, jeg er til og med blitt redd kyr. Det går på æra løs når kona må melke de vrange kvigene. Men de merker at jeg er redd, og de blir urolige av det. Så blir jeg enda mer redd. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg har ikke sagt det til noen før.
Du ville vel ikke blitt trodd, heller, tenkte jeg. Steinar som «var både bukk og bjørn», som aldri så seg forbalt, som spøkte og lo, som fikk til det han drev med, - kunne han bli så forkommen? Jeg skjønner det ikke, fortsatte han, vi har vel aldri hatt det bedre, mere lettvint, tryggere. Men jeg tenker på de gale tingene hele tiden. På de som var sammen med oss da vi begynte på 70-tallet, de idealistene som på ulike måter sporet av, som var de ivrigste og mest begeistrede bygde-enthusiastene. Mange av dem hadde ikke den formålsrasjonelle og økonomiske ryggmargs-refleksen i orden. De hadde sitt hjerte og sin skatt andre steder og de så på oss som noen litt endimensjonale handlingsmennesker uten andre verdier enn de som står oppført i status-sammendraget.
De økonomiske tidene har skyllet dem bort forlengst, og jeg synes vi sitter fattigere tilbake, vi proffene som ikke leker butikk. Jeg blir kvalm av det. Ser en nøyere etter, er alle mennesker svake. Tenk på Martin som var så overgitt over Oddvar. Oddvar kom aldri til å klare det, sa Martin. Han fikk jo rett. Og Martin «klarer det» som bare juling, men hva hjelper det når ingen vil overta dette premiebruket hans, hva har han å støtte seg til når alderen krever sitt ? Det er jo bare en jobb, og han er jo bare et menneske, og det er ikke stort i lengden.
Alt dette som var så fryktelig viktig før... husker du hvordan vi sammenliknet avdrått, skrøt av den beste kua, gledet oss over nybrott og store avlinger? - det må jo være noen der og se på det, for svingende. Hva hjelper det om du og jeg klarer oss bra hvis vi ikke lenger har noen å dele dette bygdelivet vårt med? Hvor lenge tror du kona mi gidder å være dobbeltarbeidende for en tufs av en mann?
Tufs ? Ho Anne gjorde det skarpt da hun traff på deg. Kle nå på deg, så går vi ut og tar kverken på den gjødselvogna. Jeg skjønner hva du mener, men vi får psyke hverandre opp også. Dette klarer vi fint i lag, hadde ikke den vognpurka gått kaputt hadde en jo ikke fått vekslet et ord med naboen. Det er altfor lenge siden sist. Jeg har slikt å gjøre. Kom nå.
3 kommentarer:
Den var fin.
Enig med sønnen, fin fortelling! Du er flink med de ordan du Ivar!
:-)!
Legg inn en kommentar