Heller litt skitt i krokene…..

                       

Når jeg snakker med tyske turister, utveksler vi våre generelle forestillinger, og for et øyeblikk er begge parter ekspert på det land en er født og oppvokst i. Jeg lærer også litt om Norge på den måten. ”Her er alt så rent og ordentlig!” sier påfallende mange. Etter en privat og høyst overfladisk ”sammenliknende studie” mellom Tyskland og Frankrike, må jeg si at jeg skjønner hva de mener. Norge er jevnt over presentabelt hva hygiene angår. Slik har det ikke alltid vert.

Engelske turister som var i Norge for hundre år siden, rapporterte om fryktelige hygieniske tilstander. Dertil kom også den allmenne uvitenheten, fattigdommen, drukkenskapen, apatien og umoralen. All denne uordentligheten skal en ikke romantisere, men heller ikke gjøre seg alt for fort og overfladisk ferdig med. Den hadde sine grunner og sin historie. Det er alltid herrens stemme vi hører når knektens usselhet beskrives. 

Da arbeiderbevegelsens ledere omsider kom i maktposisjon, var utdanning,  helse og hygiene prioriterte oppgaver. Det var i positivismens glanstid; planmessig og systematisk skulle den nye tid feie bort all skitt og overtro, ”samfunnslivet” skulle være basert på vitenskap.

Vi kan vel kalle mye av dette for fremskritt. Men ikke alt. Disse samfunnets ingeniører hadde arvet det som er blitt kalt ”den samfunnshygieniske tenkemåten”. Man snakket om ”folkelegemet”. Folkelegemet måtte holdes friskt, vernes for skadelig smitte, dårlige arvebærere og ”asosiale elementer”. 

En av anførerne i kampen mot skitt og usunnhet etter krigen, helsedirektør Karl Evang, var i mellomkrigstiden en ivrig MotDagist. Hans kritiske bok om nazismens rasetenkning fra 1934 er tankevekkende lesning. Evang påviser hvor uvitenskapelig og småborgerlig nazismens raseideologi var, og påpeker nødvendigheten av å ”basere samfunnslivet” på vitenskapelige resultater. Også innen biologi: ”Den tanke f.eks å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for.” 

Det er så sant som det er sagt.

Etter krigen kom oppgjøret med nazismens tilhengere. Mange syntes det var for mildt og gikk for sakte. Fagbevegelsen i Oslo arrangerte en massemønstring der en på én av plakatene kunne lese: ”Vekk med landssvikere og unasjonale elementer - vi vil ha et renere samfunn!”.  Parolen er som hentet fra Nazi-Tyskland, ti år tidligere. La ingen merke til den skremmende likheten, ropet på den store renselse, utsorteringen av de mindreverdige og illojale, de som ikke var helt som oss? Mange av demonstrantene var jo nazistenes arvefiender fra 30-tallet av.

Nyere historieskrivning har fokusert på de trekk av felles tankegods som preget både nazismen og dens fiender. En stor del av den norske motstanden var mer anti-tysk enn anti-nazistisk, mer nasjonalt og patriotisk motivert enn grunnlegende demokratisk. Annerledes kan en ikke forklare behandlingen av de som dannet utgruppene etter krigen. ”Tyskertøser” burde steriliseres, deres barn representerte ”dårlig arvemateriale”. Det verste eksempelet er behandlingen av taterne - en gruppe som forøvrig også stod på nazistenes dødsliste. 

Her var anti-nazisten Karl Evang medansvarlig for en politikk som man i dag må kunne kalle en planmessig nedbrytning av en hel folkegruppe.

En kristen misjon ”for hjemløse” tok barna fra foreldrene og satte dem i lukkede oppdragelses-institusjoner. Og i nært samarbeid med norske myndigheter ble unge jenter innbrakt til sterilisering - oftest uten å bli orientert om det som skulle skje med dem. Den siste steriliseringa på etnisk grunnlag skjedde så sent som i 1971. I Sverige skjedde liknende overgrep.  

Oppgjøret med nazistene ble i vårt land gjennomført noenlunde i samsvar med rettsstatlige prinsipper. Men oppgjøret med nazismens ideologi og grunnmotiv kom sent i gang. Krigshistorien har vært brukt som arsenal for militarister og patrioter med svekket demokratisk gangsyn. Akkurat dét er utenkelig i Tyskland, og burde være det her også. 

Utsorteringen av uønskede individer er et aktuelt tema. Moderne teknologi  bringer oss stadig nye moralske dilemma. En kultur som ser ”fordomsfritt, rasjonelt og vitenkapelig” på slike ting, gjør moralske overveielser til ukurant vare. Medisinen kan bli farligere enn sykdommen. Den kan føre oss dit vi ikke vil. Norge er et rent land, på godt og vondt. En felles kamp mot fattigdom, skitt og uorden balanserer alltid mot en avgrunn. Den kan bli til kampen mot de skitne, fattige, uordentlige, de som ikke er som oss, de urene. For dem kan vårt land bli et rent helvete. Veien fra utopi til vrengebilde er kort, og brolagt med gode hensikter.   

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !