Hvorfor jeg ikke er Charlie

skrevet av Scott Long, oversatt av Ivar Bakke.

[Anmerkning fra oversetter: Dette er en oversettelse, ikke mine tanker. Jeg tror bl.a. det er dypt urettferdig å hevde at folkene bak Charlie Hebdo spiller på lag med rasistene. Mitt poeng ved å oversette er at bloggposten inneholdt flere poeng som er verd å betone: En insistering på å individualisere muslimske medborgere. En presisering av forskjellen mellom ytringsfrihet og trykkeplikt, demokrati og enighet, og at karikaturen ofte ikke vender "oppover", men spiller på folkelige stereotypier mot minoriteter - at den m.a.o. kan virke fordummende og konformistisk. Voltaires forhold til jødene er tatt fram som et relevant eksempel.]

Det er ikke noe “men” ved det som skjedde ved Charlie Hebdo i går. [8.jan.2015] Noen publiserte noen karikaturtegninger, og noen andre tok deres liv på grunn av dette. Ord og bilder kan være vakre eller nedrige, tiltalende eller opprørende, inspirerende eller støtende, men de eksisterer på et annet nivå enn fysisk vold, enten du ønsker å kalle det et åndelig eller kulturelt eller forestilt nivå, og å møte dem med vold er en hån mot den ånd og den kultur og den fantasi som særpreger oss som mennesker. Ingenting kan formilde denne uhyrligheten. Det vil bli tid for å analysere hvorfor morderne gjorde det, tid for å analysere deres bakgrunn, ideologier, trosforestillinger, en tid for sosiologer og psykologer for å bidra til vår forståelse. Det vil være forklaringer, og forklaringer vil være viktige, men forklaringer er ikke det samme som unnskyldninger. Ord dreper ikke, de må ikke møtes med drap, og de tar ikke bort drapsmennenes skyld.

Å avsky det som ble gjort mot ofrene er imidlertid ikke selv å bli dem. Dette er en sannhet på det mest elementære nivå: Jeg kan ikke innta en annens identitet, dele en annens død. Dette er også sant i moralsk forstand: Jeg kan ikke tilegne meg den fare de stod overfor og den lidelse de gjennomgikk, jeg kan ikke kolonisere deres erfaring, og det er arrogant å late som jeg kan det. Det hadde vært unødvendig å si dette hadde det ikke vært for floden av hashtags og ikoner og posering på sosiale media som proklamerer #JeSuisCharlie og som tildekker distinksjoner og bommer på målet. «Vi må alle prøve å være Charlie, ikke bare i dag, men hver dag», proklamerer The New Yorker

Hva i helvete betyr det? I den virkelige verden antar solidaritet mange former, nesten alle av dem er vanskelige. Denne formen for billig, risikofri, A-til-Å-solidaritet er bare mulig i de sosiale mediers tidsalder, hvor du kan innta en positur og noen ser den i feeden sin i 15 sekunder og så går de videre og alt er glemt utenom den gode følelsen av vel utført dåd som det gav deg. Solidaritet er vanskelig fordi det ikke handler om en forestilt identifikasjon, det handler om å kjempe seg gjennom den dype kløften som består i å ikke være en annen. Det handler om å for eksempel erkjenne at noen døde fordi de var annerledes enn deg i det de gjorde eller trodde eller i sin klesdrakt eller hvor de befant seg – ikke fordi de var som deg. Hvis folk som opplever konkrete tap eller abstrakte sjokk eller indignasjon føler trøst ved å proklamere en enhet som synes å fylle tomrommet, så har dette en psykologisk funksjon. Men Descartes-credoer på Facebook og Twitter – I am Charlie, therefore I am – bør ikke forveksles med politiske handlinger.



Among the dead at Charlie Hebdo: Deputy chief editor Bernard Maris and cartoonists Georges Wolinski, Jean Cabut (aka Cabu), Stephane Charbonnier, who was also editor-in-chief, and Bernard Verlhac (aka Tignous)

Å viske ut forskjeller som faktisk eksisterer synes å være formålet her. Og det passer kanskje til Charlie-tegneseriene, som hentet sin styrke fra klar forakt for folk som er frekke nok til å være annerledes. I de siste 36 timene har alle sitert Voltaire. Den samme linjen dukker stadig opp på min FB-feed.:



From the twitter feed of @thereaIbanksy, January 7

«Disse 21 ordene som krysser kloden snakker høyere enne geværild og representerer alle penner som blir ført av en utstrakt arm.» sier en australsk nyhetsside. (Ikke noe å bry seg ved at Voltaire aldri skrev dem; en av hans biografer gjorde det.) Men de fleste som sier disse ordene mener dem ikke. I stedet foretar de en subtil forandring av opplysningstidens Voltaire-utrop: Dagens parole er: Jeg må si meg enig med det du hevder for å kunne forsvare det. Hvorfor ellers denne insisteringen på at å fordømme drapene ikke er nok? Nei, vi må alle bifalle karikaturtegningene, og ikke bare det, men selv publisere dem på nytt. Følgelig har Index on Censorship – et tidsskrift som pleide å motarbeide sensur men som nå har påtatt seg oppgaven å fortelle folk hva de kan og ikke kan si – oppfordret alle aviser til å publisere tegningene: «Vi tror at vi bare gjennom solidaritet – ved å vise at vi virkelig forsvarer alle de som utøver sin rett til å tale fritt – kan vinne over dem som bruker vold for å bringe frie ytringer til taushet.» Men er det å gjenta det du sier det samme som å forsvare deg? Og er det virkelig «solidaritet» hvis jeg istedenfor å engasjere meg på tvers av våre forskjeller bare tankeløst etterplaprer det du sier?

Men nei, hvis du ikke kopierer karikaturene står du i ledtog med morderne, du er en feiging. Følgelig postet det konservative Dayly Caller en liste over feige jihad-medløpere som undertrykker talefriheten ved å ikke gjøre som de får beskjed om. Straff disse sensur-utøverne til de skriver som de får beskjed om!



Hvis du ikke er enig med det Charlie Hebdo sa, vil terroristene vinne.




Du kryper ikke bare for terroristene gjennom din taushet. I henhold til Tarek Fatah, en canadisk kommentator med et åpenbar hint av fascisme, er taushet terrorisme.



Naturligvis vet enhver muslim i vesten at å bli kalt “vår fiende” er en direkte trussel: du har trukket dra-til-Guantánamo-kortet. Men tenk over dette: Denne idioten tror han forsvarer ytringsfrihet. Hvordan? Ved å fortelle folk nøyaktig hva de skal si og å true de oppsetsige med anklager om høyforræderi. Sannhetsministeriet har nå et nytt kontor i Toronto.

Det finnes en grunn som er fullstendig god nok til ikke å re-publisere karikaturene, og den har ikke noen ting med feighet eller forsiktighet å gjøre. Jeg nekter å poste dem fordi jeg anser dem å være rasistiske og krenkende. Jeg kan støtte din rett til å publisere noe, men like fullt fordømme det du publiserer. Jeg kan forsvare det du sier, og likevel si at det er galt – er ikke nettopp det poenget med sitatet (som ikke var) fra Voltaire? Jeg kan hevde at myndigheter ikke skal fengsle Holocaust-fornektere, men det forplikter meg ikke til å selv fornekte Holocaust.

Det er sant som Salman Rusdie sier, at «ingen har rett til ikke å bli krenket». Du skal ikke påberope deg lovverket for å sensurere eller bringe til taushet tale bare fordi det virker støtende på dine egne favoritt-oppfatninger. Og du har virkelig ingen rett til å drepe fordi du hørte noe du ikke likte. Og likevel, gjennom å bli mishandlet gjennom disse øyeblikk av kollektivt raseri har disse selvfølgelighetene mutert over til en annen påstand: Du har ikke rett til å bli krenket i det hele tatt. Jeg er krenket når de som allerede er undertrykket i et samfunn med hensikt blir hånet. Jeg ønsker ikke å delta. Denne forbrytelsen i Paris suspenderer ikke min politiske eller etiske dømmekraft eller overbeviser meg om at å grise til en marginal minoritets identitet og tro er en fornuftig ting å gjøre.

Og likefullt medfører dette å avvise den eneste autoriserte reaksjon på grusomhetene. Merkelig nok, dette konformitetspresset synes bare å få vind i seilene der hvor islam er involvert. Da en rasist bombet en lokalavdeling av en amerikansk organisasjon for sivile rettigheter oppfordret ikke media om å gi en solidaritetsgave til NAACP. Da en gal islamofob høyreekstremist drepte 77 nordmenn i 2011, de fleste av dem deltakere på et politisk partis ungdomssamling, la jeg ikke merke til mange #IAmNorway hashtager eller lidenskapelige oppfordringer om å bli medlem av det norske Arbeiderpartiet. Men islam er her for oss, det forener oss mot islam. Bare feiginger og forrædere avviser medlemskap i Charlie-klubben. Kravet om å delta, støtte, være enig, handler om å drive oss sammen til en flokk hvor ingen tillates å komme med smålig kritikk eller fordømmelse: en likeglad mobb der avvik er tankekriminalitet og likegyldighet overfor andres lidelser utenfor vår sivilisasjonsgrense er påbudt.

Vi har hørt mye om satire i den senere tid. Vi har hørt at satire ikke fører til krenkelse fordi det er de svakes våpen: «Satirikere peker alltid ut feil og dumheter lenger opp i næringskjeden». Og vi har hørt at satiren retter seg mot alle, raidene innom rasisme, islamofobi og antisemittisme kan unnskyldes. Charlie Hebdo «har vært en kontinuerlig feiring av friheten til å drive gjøn med alt og alle… den praktiserte en uhemmet og amper satire uten klare ideologiske linjer.» Naturligvis, en satire som utpeker alle og hvem som helst som målobjekter vil per definisjon ikke bare rette seg mot toppen av næringskjeden. «Loven, i sin majestetiske streben etter likhet, forbyr så vel den rike som den fattige å sove under broene», skrev Anatole France. Satire som sårer både den mektige og den svake rammer ikke likt. Å si at republikkens president er en brautende horebukk er ikke det samme som å beskylde navnløse muslimske immigranter for bestialitet. Det som den ene knapt bryr seg ved kan forsterke den andres systematiske undertrykkelse. Å forsvare satire fordi det rammer alle er å vedgå at det rammer de forsvarsløse.




Søren Kierkegaard, den største satirikeren i sitt århundre, er berømt for sin gjenfortelling av en drøm: «Jeg ble henført til den 7. himmel. Der var gudene forsamlet.» De ga ham rett til å få oppfylt et ønske. «Høystærede samtidige, jeg velger dette ene – at jeg alltid må ha latteren på min side.» Kierkegaard visste hva han snakket om: unger pleide å le og kaste stein etter ham i Københavns gater på grunn av hans hengslete gangart med tynne ben og en apes overkropp. Hans ønske om å snu opp ned på styrkeforholdet er sannheten om satire. Det er en øvelse i makt. Det påberoper seg overlegenhet, det tar mål av seg til å vinne, og følgelig troner det over den svake i sin dom. Hvis det angriper den mektige er det fordi det er en sult bak dens barskhet: den ønsker seg det den mektige har. Som Adorno skrev «Den som har latteren på sin side trenger ingen bevis. Opp gjennom historien har satiren derfor gjennom årtusener, opp til Voltaires tid, foretrukket å ta parti med den sterkeste part som en kan stole på, med autoriteten.» Ironi, la han til, «skilte seg aldri av med sin autoritære arv, sin konforme malise.» Satire allierer seg med det selvsagte, med Idées reçues, [konvensjonell visdom] den sterkes rustning. Den setter seg på den fremadstormende fremtids vinnerlag mot en truet fortid, den seirende oppfatning mot den foreldede. Satire har alltid ernært seg av vemmelsen for minoriteter, marginale folk, tradisjonelle eller hensvinnende levevis. Adorno sa: «All satire er blind for de krefter som slippes løs gjennom forfallet.»




Funny little man: Voltaire writing

The New Yorker hevder nå at Charlie Hebdo «fulgte i tradisjonen fra Voltaire.» Voltaire framstår som den gode satire, enhver gudløs franskmann med et bon mot blir målt opp mot ham. Alle husker hans voldsomme kritikk av den katolske kirke makt - Écrasez l’Infâme! Men det som oftest blir beleilig unngått når man smigrer hans vidd, er Voltaires avsky for en avmektig religion, outsiderne i hans eget område, den «middelalderske», «barbariske» minoriteten av immigranter som hjemsøkte Europa: jødene. Voltaires antisemittisme var omfattende. I dens forakt for det antatt «primitive» foregriper det mye av det som blir sagt om muslimer i Europa og USA i dag. «Jødene var aldri av natur filosofer eller geometrikere eller astronomer» uttalte Voltaire. Det ville gjøre islamofoben Richard Dawkins stolt.



Jødene, skrev Voltaire, “er bare et uvitende og barbarisk folk som lenge har forent den mest skitne gjerrighet med den mest avskyelige overtro og det mest uovervinnelige hat mot alle folk som har tolerert dem og gjort dem rike.» Når noen amerikanske høyreradikale yahoo kaller muslimer “goatfuckers” [geiteknullere], så vil du kanskje tenke at de gjentar et gammelt invektiv fra Appalachi-regionen . I virkeligheten gjentar han Voltaires jødevitser. «Du forsikrer om at dine mødre ikke hadde omgang med bukkene eller dine fedre med geitene», forlangte Voltaire av dem. «Men rop ut, gentlemen, hvorfor er dere det eneste av jordens folk hvis lover forbyr en slik omgang? Ville noen lovgiver noensinne tenkt på å kunngjøre en slik ekstraordinær lov hvis ikke lovovertredelsen hadde vært vanlig?».

Ingen ønsker at Voltaire hadde blitt drept på grunn av sine ærekrenkelser. Hvis en opprørt jøde eller muslim (han hadde ikke mye til overs for «muhammedanere» heller) hadde myrdet ham midt i hans karriere ville en hel verden sørget over en slik avskyelighet. Selv i hans mest judeofobiske passasjer kan jeg finne glede i hans skalpellaktige ordvalg – men selv 250 år etter vil noen kanskje synes det er vanskelig. Likevel, at jeg beundrer stilen betyr ikke at jeg svelger budskapet. #JeSuisPasVoltaire. De fleste av hans beundrere unngår eller tilslører hans antisemittisme. De vet at hans forakt morer når den rettes mot den mektige og utilgjengelige paven, men den blir mørk og anløpen når den spotter en svak og foraktet gruppe. Satire kan noen ganger frigjøre oss, men den er ikke immun mot våre fordommer eller ufordervet av vårt hat.

Den bør ikke slukke vår kritiske evne, å kalle noe satire fritar ikke for bedømmelse. Den overlegenhet satirikerens påberoper seg overfor de hjelpeløse kan være både selvtilfreds og formørket. I fjor beskyldte en tidligere Charlie Hebdo-skribent redaktørene for å gi etter for rasisme, og kom med følgende advarsel: «Overbevisningen om å være en overlegen skapning med makt til å se ned på vanlige dødelige fra høyden, er den sikreste måte å ødelegge vårt intellektuelle forsvar.»

Selvfølgelig, Voltaire innså ikke at hans jødiske ofre var svake og maktesløse. Allerede den gang, i det 18.århundre, betraktet han dem som fangarmer i en finansiell konspirasjon. Hans tilbøyelighet til sløsing og havne i håpløs gjeld til jødiske pengelånere bidro en hel del til å forme hans antisemittisme. På samme måte behandler Charlie Hebdo og dens like aldri muslimske immigranter som individer, men som agenter for en større makt. De var ikke hardtarbeidende som gjorde så godt de kunne i et kaldt og uvennlig land, men innbegrepet av massenes religiøse uvitenhet, tribalistisk terrorist-fanatisme, eller obskøn oljerikdom. Satiren sammenfatter en menneskelig person i en inhuman generalisering. Muslimen er ikke bare en muslim, men et symbol på islam. 

Cartoon by Sudanese artist Khalid Albaih, from Aljazeera.com

Dette er stedet hvor den politiske islamist og islamofoben finner hverandre. De kan klynge seg til sammensmeltende ideologier, de smelter folk om til masse, de utsletter individuelle egenskaper og aspirasjoner under totaliserende visjoner om hva identitet betyr. En muslim er sin religion. Du kan ikke holde enhver muslim ansvarlig for hva enhver annen muslim gjør. (og én dansk karikaturtegner gjør alle dansker skyldige.) Så alle muslimer må poste #JeSuisCharlie som besatt som botsøvelse, eller unnskylde for hva alle de andre milliard muslimer holder på med. I går tweetet Aamer Rahman, en australsk sosialkritisk komiker, følgende:




Noen få timer senere måtte han legge til:



[Ok internet, så det å nekte å akseptere ansvar for og be om unnskyldning for noens mord betyr ikke at du bifaller eller feirer deres mord.]

Denne insisteringen på overførbart ansvar, kollektiv skyld, er baksiden av #JeSuisCharlie, dets #VousÊtesISIS; #VousÊtesAlQaeda., vår solidaritet, vår evne til å smelte inn i en varm, tankeløs enhet og føle at vi gjør noe er betinget av din ufrivillige solidaritet, at du gir slipp på den du hevder å være i en truende folkemasse. Vi kan ikke stå sammen her med mindre vi forestiller oss deg der borte som fiende. Motstanderne er oppkonstruerte, men de henger uunngåelig sammen. Språket hardner til. Geert Wilders, den rasistiske høyrefløy-politikeren i Nederland, sa at attentatene betydde at det var på tide å «de-islamisere vårt land». Nigel Farage, hans motstykke i Storbritannia, omtalte muslimer som «en femtekolonne, bærere av våre pass, som hater oss.» Juan Cole skriver at Charlie Hebdo-angrepet var «et strategisk anslag som tar sikte på å polarisere fransk og europeisk offentlighet» gjennom å «skjerpe motsetningene». Knivene skjerpes på begge sider.

Vi mister vår evne til å forestille oss politiske løsninger når vi slutter å tenke kritisk, når vi lar følelsesmessige identifikasjoner rive oss med i kunstige erstatninger for solidaritet og handling. Vi mister vår evne til å reagere på grusomheter når vi begynner å betrakte mennesker ikke som individer, men som symboler. Å forandre Facebook-bilde er en patetisk distraksjon fra de forandrede realitetene i samfunnet. For å bekjempe vold må kunne stirre ufravendt på den konkrete urettferdighet og de praksiser som frambringer den. Du vil ikke bekjempe den gjennom handlinger av selvstilisert mot på din dataskjerm som verken risikerer noe eller endrer noe. For å beskytte uttrykk som er truet må du befatte deg med innholdet i det som blir sagt, ikke fornekte dets eksistens. Det betyr å forsøke å få til dialog med de som på fredelig vis fordømmer eller er uenig, ikke ved å bringe dem til taushet gjennom skam. Ingen ting er raskt eller lett. Ingen solidaritet er sikker. Jeg støtter ytringsfrihet. Jeg motsetter meg alle som vil sensurere. Jeg avskyr alle drap. Jeg sørger over de døde. Jeg er ikke Charlie.

Bloggen i original kan leses her.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Julemiddag

     

                                

Nei takk, jeg er forsynt. Nei vi behøver ikke dele den siste resten av salaten bare fordi det ble litt igjen etter at vi alle hadde spist oss hinsides mett. Ja, jeg har så smått passert 50 og lider fortsatt ikke av underernæring som du kanskje ser, og jeg burde strengt tatt være stor nok nå til å bestemme slikt selv. Og nei, barnebarna er ikke noen utakknemlige beist selv om de ikke har lyst på noen tørre julekaker du har lagt ned slikt et stort og meningsløst arbeide i å bake. Og det til tross for at vi ca. annenhver jul har forklart deg at ingen av oss ungene egentlig har hatt lyst på småkaker siden en eller annen gang i forrige årtusen og barnebarna i grunnen aldri har likt dem. 

Og nei, det er ikke skammelig at du ikke har noe annet å by på som de kan proppe i seg til kaffen. Det er faktisk helt i skjønneste orden, du behøver ikke gjøre det til noe problem.

Det er ikke synd på noen av dere. Ungene har, som du har vært vitne til, langet i seg av julemiddagen, noe som må tilskrives det faktum at de nettopp har stått opp etter utrolig mange timers søvn. Riktignok på en tid på døgnet hvor dere har vært våken i mange timer, men det er naturligvis ulike måter å innrette seg på når man har fri. Det er for øvrig grunnen til at vi kom 5 minutter for sent, etter å ha fremsagt våre bønner foran en stengt baderomsdør som vi trodde aldri skulle åpne seg. 

Men nå sitter vi nå her og kunne i prinsippet tenke oss å prate om noe annet enn mat. Har dere lest noe, sett en film, fått med dere en nyhet, et eller annet som kunne sparket i gang en samtale som kunne streife innom noe allment, heve blikket over tallerkenkanten og vi kunne røpe litt for hverandre av hva vi tenker om verden og menneskene. Må vi alltid ende opp med å snakke om dette hyperkonkrete, hva dere spiste i går, hva dere skal spise i morgen, om middagen smakte. Ja den smakte fortreffelig. Ikke desto mindre blir et vanlig dødelig menneske til sist mett. Og man blir som barn igjen og vil ned fra bordets manérer og disiplin. Samtidig føler man seg gammel og mett av juledager og tvingsomme samtaler hvis eneste formål er å holde den store tausheten fra livet. 
Den omforente tausheten over felles minner og gamle tema som det ikke nytter å snakke om. Fordi nå å skulle snakke om gamle dager og alt det som en gang var oss så viktig virker like fånyttes som et forsøk på å reparere et ødelagt spindelvev. Og fordi hverdagene våre nå er så ulike er det umulig å forklare hva de går ut på. Det er vel derfor dere nesten aldri spør oss om dem heller. Ja nå må dere bare spise, sier mor. Ja, det er visst det vi må.    

                                  

 

Pappa, hvorfor blir du så mutt og stille når vi er på julebesøk, spør yngstejenta når vi blir stående i et lyskryss på vei hjem. Jeg vet ikke, svarer jeg. Det er nå ikke helt sant tenker jeg, og forsøker å samle tankene til et ærlig svar. 

Det er de små tingene som går en på nervene. Jeg stirrer febrilsk mot det røde lyset som om jeg hadde en lang kø av julestressede bilister bak meg og måtte passe på for å ikke forsinke deres verdifulle tid med et dyrebart sekund med min gammelmannsfomling med girspaken. Men jeg ser ingen biler i speilet. Det er bare oss her, og jeg rensker halsen med et kremt, men sier ingen ting. 

Det er vel sånn det begynner, tenker jeg i det det blir grønt og bilen igjen kommer i bevegelse. Jeg kremter en gang til og kommer på hvordan ungene pleide å herme etter den kremtinga da de var yngre. De har slutta med det nå. Trodde egentlig jeg også hadde slutta med den uvanen, men jeg gjør det visst når jeg blir nervøs. Nå ruller de sikkert bare diskret med øynene og tier når jeg glemmer meg bort. Det er sånn det begynner. En dag merker du at du er blitt gammel. Og vi tier fortrolig sammen over en rekke tema mens vi ruller hjem til julefreden.     

Ida Jacksons bok gjør fortiden levende og samtiden viktig.

Jeg må bare få uttrykke min begeistring for Ida Jacksons bok om hennes morfar som var SS-mann og frontkjemper. Det er en uvanlig blanding av kompetent presentasjon av historisk materiale og kloke refleksjoner om en type "mind set" som vi fortsatt kan observere midt iblant oss. Noen ganger når jeg leser bøker med dette tema føler jeg meg som en gammel, litt trøtt lærer med nok en bunke eksamensbesvarelser foran seg. Man leser, nikker og haker av, eller rister på hodet. Stoffet er fortrolig, nesten trygt. Til jul pakker far ut et par sokker og enda en bok om krigen.   

Men dette er London, folkens, med informasjoner og paroler om den aktuelle situasjon som er viktig å få formidlet. Dette er til ungdommen, en dristig erkjennelsesreise i realtime. På et eller annet vis klarer Jackson å overbevise om at hennes tema ikke er privat eller antikvert, boka er en amalgam av personlig erfaring, historie og aktuelle samtidsspørsmål. Den ryster oss våken. Ikke gjennom tabloide overdrivelser, men gjennom sitt store alvor, sin personlige, intense innestemme. Hun bruker ikke historien som en margarinkasse til å rope ut egne politiske hjertesaker fra. Denne historieformidlingen når inn i sin tid fordi den forener intenst personlig nærvær med faglig tyngde. Dette er en bok som bare Ida Jackson kunne skrive, og som hun bare måtte skrive. 

Hun tenker med historien, kryster ut så mye forståelse hun bare kan. Av fortiden, av hvordan dette har formet henne og hennes familie, av hva slags tankemønstre fra den gang som fortsatt preger samtidens offentlighet. Hun vil forstå hvordan hennes snille bestefar kunne ha deltatt i og bevisst stilt seg bak et av det forrige århundres verste politiske forbrytelser; nazistenes «vernichtungskrieg» mot Sovjet-Russland. Dette er intet unnskyldende forsvarsskrift. Ida Jackson har gjort det maksimalt vanskelig for seg selv, hun legger for dagen en uforferdet vilje til sannhet som kommer leseren til gode.  

Hun leter fram berøringspunkter, både ideologiske og psykologiske, hun sammenligner. Det er det mange innen historiefaget som er skeptiske til. Og mange oppfatter sammenligninger mellom aktuelle forestillinger og nazisme som «å hitle debatten», et sjofelt slugger-triks som er blitt misbrukt så til de grader at ingen tar det alvorlig lenger. Men som bl.a. historikeren Kåre Lunden har vært inne på, er tankeforbudet mot sammenligning og insisteringen på det singulære ved alle historiske hendelser umulig å opprettholde konsekvent, så sant en skal benytte språkets allmenne begreper. For egen del skjønner jeg godt skepsisen mot haltende analogier mellom fortid og dagens situasjon, mot å presse fortiden inn i et mønster som skal illustrere en aktuell agenda ved å gjøre både fortid og nåtid mer entydig enn det er dekning for. Men på den annen side skjønner jeg ikke hensikten med å studere historie hvis vår nære fortid ikke kan gi oss noen overførbare innsikter. 

For å kunne sammenligne ordentlig mellom tankefigurer og erfaringer fra nåtid og historie, må en skjønne at det er snakk om to ulike fenomen som kan ha noen viktige felles trekk som det kan være klokt å reflektere over. Det er ingen påstand om at vi befinner oss i en identisk situasjon. Jackson sammenligner politisk aktivisme og renhetstenkning - som hun selv erfarte som medlem av Rødt og AKP - med bestefarens forakt for de mer lunkne og opportunistiske delene av NS. Hun beskriver behovet for det radikale oppbrudd, ønsket om tilhørighet og den salige visshet om å tilhøre den lille flokk som har sett og gjennomskuet den store sammenhengen, hvem som står bak og trekker i trådene. Hun tar for seg rasistisk essenstenkning og sammensvergelsesteorier av nytt og gammelt merke. Uten hennes presisjon og framvisningen av visse forestillingers iboende logiske konsekvenser - noe de færreste av oss tenker igjennom -  ville sammenligningene ha framstått som polemiske overdrivelser. De er ikke det. De er refleksjonens disiplin over det politiske føleriet og det tankeløse gjenbruksmarkedet i utkanten av historiens skraphaug.

Hun beskriver soldaters kamperfaring som noen skjellsettende som gjør at du må ha vært der for å kunne forstå. Denne forståelsen mellom dem som «har vært der» blir viktig i møtet med den «normale» verdens uforstående anelsesløshet, ja en felles ekstrem-erfaring kan i mange tilfeller bli det viktigste, tross de høyst ulike ideologiske begrunnelsene for å dra ut i krigen. I krig er det lojaliteten til den lille gruppen som for de fleste er limet og motivasjonen, ikke propagandaen. Men dette er en politisk soldats historie. En idealist. Det skal i følge mange være en formildende omstendighet. Forfatterens ideologikritiske tilnærming ser det ikke slik.  

Gjennom den kompetente drøftingen av ideologiske og kroppslig erfarte berøringspunkt makter Ida å få en ideologisk overbevist nazist til å bli noe mer for leseren enn en pappfigur eller en ideologisk nåledukke. Det blir til et urovekkende møte med en person en blir både tiltrukket og frastøtt av. Og det er også en politisk bok, som på en dypt personlig, men samtidig saklig overbevisende måte, makter å vise noe av hva som står på spill, hvilke katastrofer ideer kan kaste enkeltmennesker og samfunn ut i hvis de blir omsatt i handling. Skolebibliotekarer i vårt langstrakte land - gakk hen og bestill! 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Lånt tid.

Det er sensommer i livet mitt. Fargene i lyset som forgyller dagene er blitt varmere, luften jeg puster i er blitt kald og klar. Den lar meg øyne detaljer langt, langt borte.                        

En septemberdag skjenker meg en langsom samtale med en god venn. Ennå kan vi sitte ute og la solen kjærtegne oss. Vi lukker øynene og vender ansiktene mot solen. Lik barn i et lunt hjørne av skolegården som snuser mot himmelen og venter utålmodig på sommeren som bare ligger og venter der foran. I et hav av tid.

Men tiden kan godt bremse litt nå. Min sommer har alt pakket sakene og rasler utålmodig med nøklene. På tide å dra, mumler den, vi er allerede sent ute. Høsten har alt laget linjer av hvitt på fjelltoppene.

Det hvite er en mørk påminnelse, lik grå hår rundt et aldrende ansikt. Om hva en har i vente, om hva som ugjenkallelig er forbi. Akkurat nå er det stille. Akkurat nå er alt dette vakre ennå her. Jeg kjenner et blaff av kulde i et plutselig vinddrag. Det rasler svakt i løv, og jeg forestiller meg sandkorn som faller i et timeglass. Jeg tenker på deres fall, deres tause slaveri under en nådeløs tyngdelov som uten unntak drar oss alle ned mot jorden. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Wolfgang Borchert: Ved for i morgen.

Han lukket døren bak seg. Han lukket den stille og forsiktig bak seg, selv om han ville ta sitt liv. Dette livet som han ikke forstod og hvor han ikke ble forstått. Han ble ikke forstått av dem var glad i. Og nettopp det holdt han ikke ut, dette å leve på siden av de han elsket.

Men det var enda mer der som hadde vokst seg så stort at det vokste over alt annet og ikke lot seg skyve vekk.  Det var det at han kunne gråte om natten uten at de han var glad i hørte ham.  Det var det at merket at moren hans, som han elsket, ble eldre – og at han så det. Det var det at han kunne sitte å le sammen med i andre i rommet, og samtidig være ensommere enn noensinne. Det var det at de andre ikke kunne høre skytingen når han hørte den. At de aldri ville høre den. Det var dette livet ved siden av de som han elsket som han ikke holdt ut. 

Nå stod han i trappeoppgangen og ville gå opp på loftet og ta livet av seg. Han hadde tenkt hele natten på hvordan han ville gjøre det, og var kommet til at han framfor alt måtte gå opp på loftet. For der var man alene, og det var forutsetningen for alt det andre. Han hadde ikke noe å skyte seg med, og det å forgifte seg forekom ham å være for usikkert. Han kunne vanskelig forestille seg en større blamasje enn at en lege skulle la ham vende tilbake til livet. Og at han så skulle holde ut de andres medlidende og anklagende ansikter, fulle av kjærlighet og engstelse for ham. Å drukne seg fant han for patetisk, og å kaste seg ut av vinduet virket for hysterisk.  Nei, det beste ville være å gå opp på loftet. Der var man alene. Der var det stille. Der virket det ikke påfallende og lagde ikke noe oppstyr. Og der var jo fremfor alt bjelkene i takstolen. Og kleskurven med snor. 

Etter å ha lukket døren bak seg grep han uten å nøle etter trappegelenderet og gikk langsomt oppover. Det kjegleformede glasstaket over trappeoppgangen, som var gjennomtrukket av netting som et spindelvev, slapp gjennom lyset fra en blek himmel. Det var på det lyseste her oppe, tett oppunder taket.

Han grep fast om det rene, lysebrune gelenderet og gikk stille oppover. Da oppdaget han et bred strek av hvitt på gelenderet, kanskje litt gulaktig. Han ble stående og følte med fingeren over det, tre ganger, fire ganger. Så så han seg tilbake. Den hvite streken gikk langs hele gelenderet. Han bøyde seg litt framover. Ja, han kunne se den helt ned til de mørke etasjene nedenunder. Der ble den mer brunlig, men den var fortsatt en tone lysere enn treverket på resten av gelenderet. Han førte fingeren et par ganger langs den hvite streken, så sa han plutselig: Det hadde jeg jo rent glemt.

Han satte seg på trappen. Og nå ville jeg ta livet at meg, og hadde nesten glemt det. Dessuten var det jo jeg. Med den vesle fila til Karlheins. Den hadde jeg tatt i hånda og i full fart sust nedover trappa mens jeg trykte den inn i det myke gelenderet. Særlig i svingene, for å bremse. Da jeg var kommet ned gikk det et dypt, dypt hakk i gelenderet ifra loft til kjeller. Det var jeg. Om kvelden ble alle barna forhørt. Begge jentene i etasjen under oss, samt Karlheins og jeg.  Og han ved siden av. Hun som leide ut sa det ville koste minst 40 Mark. Men foreldrene visste straks at det ikke var noen av oss barna.  Dertil trengtes en skarp gjenstand, og det hadde ingen av oss, det visste de utmerket. Dessuten ville ingen unger skade trappegelenderet i sitt eget hus. 

Og like fullt var det jeg. Jeg med den vesle, spisse fila. Da ingen av familiene ville betale de førti Mark for reparasjon av gelenderet skrev huseieren fem Mark ekstra til alle beboerne på den neste husleien. Til reparasjonskostnader for den sterkt ramponerte trappeoppgangen. For disse pengene ble hele oppgangen utstyrt med linoleumsbelegg. Og fru Daus fikk erstattet hansken sin som hun hadde revet sund på det oppflisede gelenderet. Det kom en handverker og høvlet glatt kantene på hakket og smurte så jevnt med kitt. Fra loftet og til kjelleren. Og det var jeg som hadde gjort det.  Og nå ville jeg ta livet av meg og hadde nesten glemt det.

Han satte seg på trappa og tok fram en papirlapp. Det med gelenderet var meg, skrev han på den. Og så skrev han ovenfor: Til fru Kaufmann, husvert. Han tok alle pengene ut av lommen, det var 22 Mark, og foldet papirlappen om dem. Han stakk den i brystlommen. Der finner de den sikkert, tenkte han, der må de jo finne den. Og han glemte aldeles at ingen ville huske hendelsen. Han glemte at det var allerede 11 år siden, det glemte han. Han reiste seg. Trappetrinnet knirket litt. Han ville gå opp på loftet nå. Han hadde ordnet det med gelenderet og kunne nå gå opp. Så ville han enda en gang si høyt til seg selv at han ikke lenger holdt det ut, dette å leve ved siden av de han elsket, og så ville han gjøre det. 

Nedenunder gikk det i en dør. Han hørte moren si: Og så sa jeg til henne at hun ikke måtte glemme vaskepulveret, at hun under ingen omstendigheter måtte glemme vaskepulveret . Si til henne at guttungen har gjort en ekstra tur med vogna for å hente ved så vi kan vaske i morgen. Si til henne at det var en stor lettelse for far at han ikke behøvde å legge i vei med vedvogna og at guttungen igjen er her. Guttungen gjør seg en ekstra tur i dag. Far sier at det vil han ha moro av. Det har han ikke kunne gjøre i hele år. Nå kan han hente ved. For oss. Til å vaske i morgen. Si det til henne at han gjorde seg en ekstratur, og at hun ikke glemmer såpepulveret til meg.

Han hørte en pikestemme svare. Så ble døra lukket igjen, og jenta løp nedover trappa. Han kunne se den vesle handa hennes gli langs gelenderet hele veien ned. Så hørte han bare lyden av føttene hennes. Så ble det stille. Han hørte lyden av stillhet.

Han gikk langsomt nedover trappa, langsomt, trinn for trinn nedover. Jeg må hente ved, sa han, - selvsagt, det har jeg rent glemt. Jeg må hente ved til i morgen.

Han gikk stadig raskere nedover trappa og lot samtidig handa klappe fort på gelenderet. Veden, sa han, jeg må jo hente veden. Til oss. Til i morgen. Og han sprang nedover de siste trinnene med store skritt.

Der oppe slapp det tykke glasstaket den bleke himmelen gjennom. Men her nede må lampene brenne. Hver dag. Alle dager. 

Oversatt av Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Er nasjonalstatens betydning blitt mindre i globaliseringens tidsalder?

Siste del av Richard Betts forelesning om realisme

Realister tror at krig er naturlig. Naturlig betyr det som forekommer i naturen. Det betyr ikke godt, bare naturlig. Og stater er også gjenstand for naturlig seleksjon. Det er sant at i de senere år er det ikke mange stater som har forsvunnet fullstendig, selv om en del har gjort det opp gjennom historien. Men flere av dem har lidt en hel del skade. Tyskland mistet en tredjedel av sitt territorium i det 20. århundre som et resultat av forsøket på å bli større. I det siste århundret mistet Mexico nesten halvparten av sitt territorium til gjett hvem. Og det er andre eksempler. Så stater trenger militærmakt til å om mulig forhindre krig, og hvis de ikke kan forhindre den, å vinne krigen. 

Militærmakt kan altså forhåpentligvis forhindre krig via avskrekking. Det vil si, gjøre det klart overfor en motpart at hvis denne angriper vil enten ditt vellykkede forsvar eller ditt ødeleggende motangrep få ham til å ønsket at han ikke hadde gjort det. Det betyr at kostnadene overstiger gevinsten, og derved forhindrer at man griper til krig. I en slik forstand behøver militærmakt ikke å bli brukt for å være nyttig. Faktisk er den mest nyttige bruken av militærmakt den som forblir i bakgrunnen og aldri trenger å bli satt inn i krigshandlinger. Den er alltid i bakgrunnen for diplomati om viktige internasjonale tvister, selv når det å bruke militærmakt ikke synes å være en opsjon som er på forhandlingsbordet. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle ved alle forhandlinger. Ikke ved handelsforhandlinger eller tvister av mange slag, men det gjelder når det er snakk om å avslutte tvister om hvem som skal ta den endelige politiske avgjørelsen og i spørsmål av vital politisk interesse.   

Clausewitz sa: “Krigen er som kontant betaling i handel. Det er en masse samhandling og avtaler som oppstår uten at noen penger faktisk har skiftet hender. Men alltid i bakgrunnen for alle disse avtalene er det som til syvende og sist ville skje når pengene faktisk skifter hender.”

På lignende vis skjer det mange avtaler og mange handlinger blir fremtvunget i internasjonal politikk ut fra vurderinger av hva som ville skje hvis det kom til krigshandlinger. Militærmakt kan forhindre noen klagemål fra å bli ført, siden det er klart at den svakere part ikke kan gjøre noe for å fremtvinge en rektifikasjon av uretten. Hvorfor har Mexico sluttet å klage over det store landområdet som USA stjal fra det på 1840-tallet? Vel, jeg antar at en grunn er at de vet at de kan ikke gjøre noe med det. Realisme fokuserer på militærmakt fordi det er avgjørende fordi hvem sine fordringer som vinner fram når tvister ikke kan løses gjennom forhandlinger.   

Så krig handler om hvem som hersker, hvem som kontrollerer hvordan man råder over de stater det måtte strides om. Hvem bestemmer i fredstid, etter at skytingen har opphørt? For realister betyr dette spørsmålet vanligvis hvilke land vil – eller enda viktigere, vil ikke – kontrollere det internasjonale systemet. Eller hvilke grupper vil kontrollere regjeringen i et land i en borgerkrig. For liberalere betyr dette vanligvis hva slags type regime vil styre innenfor land. Følgelig foretrekker realister vanligvis å ikke intervenere i borgerkriger med mindre resultatet av dem med stor sannsynlighet vil påvirke maktbalansen mellom stater – mens liberale tror at stabiliteten i det internasjonale system til syvende og sist avhenger av hva slags regjeringer det består av, og følgelig er mer interessert i å hjelpe fram demokratisering og forbedringer av styresett, noen ganger ved bruk av makt.

Tenk på Bosnia. Hvorfor var noen mot vestlig intervensjon og noen for det? Liberalere helte mot å se på serberne som forbrytere som var skyldig i aggresjon og krigsforbrytelser, realister helte mot å se de moralske inndelingene som mindre åpenlyse, eller mer blandet, og mente saken bestod av nyanser i grått snarere enn svart-hvitt. Liberalere i vest i begynnelsen av 90-tallet ønsket intervensjon for å stanse blodsutgytelsene og for å stanse den serbiske erobringen, men få ønsket å betale en betydelig pris for å oppnå dette. 

Liberalere ønsker en tvangshåndhevning, men viker ofte tilbake hvis prisen er mye blodsutgytelse. Til sist, i 1995, foretok NATO bombing av en viss målestokk, noe som i kombinasjon med den flernasjonale kroatiske offensiven på bakken i Krajina tvang serberne på defensiven, og vi fikk Dayton-avtalen som syntes å avslutte krigen fredelig.  

Men hvordan? Ved å inkorporere gjensidig motstridende klausuler som i prinsippet tok sikte på å gjenskape en integrert enhetlig bosnisk stat, men samtidig anerkjente de facto delingen av landet etter tre etniske grupper. Avtalen avgjorde følgelig ikke det politiske spørsmålet, spørsmålet om hvem som hersker, og baserte seg på et fortsatt militært nærvær og politiarbeid av fremmede okkupanter. Så en kan bare undres over hvordan Irak og vi vil unngå en slik skjebne.

Kan USA virkelig skape og kontrollere en vanskelig vei i retning demokrati på en måte som ikke fører til at Shia-muslimer forsøker å påtvinge majoriteten et tyranni og fører til at kurderne setter seg fore å bli kvitt Bagdads overautoritet, noe som gjør Sunni-muslimer desperate etter å forhindre sin egen marginalisering. Kan en slik situasjon frambringes uten at man går fra en nåværende lavintensiv borgerkrig til en fullskala borgerkrig? Realister vil være skeptiske til at det er mulig å gjøre det uten en langt større krig. Liberalere vil ha større forhåpninger til at prosessen med regjeringsutvidelser og forsoning kan forhindre en slik utvikling.    

Og alt dette indikerer også at krig vanligvis handler om stater: Relasjonene mellom dem i den internasjonale sfære, krig i form av borgerkriger eller revolusjoner eller frigjøringskriger, om hvordan stater vil blir dannet og organisert og kontroller, hvem sin stat det vil bli og under hvilke betingelser. Er realismens vekt på stater passé? Stemningen gikk mye mer i den retning like etter den kalde krigen, før en rekke ting begynte å i feil retning igjen. Men også konfliktene i verden etter 9/11 er ikke så entydig om stater. De som gjennomførte dette angrepet var en over internasjonal gruppe som var hovedsakelig beskjeftiget med å slåss mot følgene av amerikansk makt og kanskje også vestlig kultur i en rekke samfunn.

Dette fremkaller spørsmålet om nye konfliktlinjer i verdenspolitikken, slik de argumenteres for i Samuel Huntingtons bok “The clash of civilisations and the remaking of world order”, som jeg anser som en sosialkonstruktivistisk drøftelse av internasjonal orden og konflikter. Men stater er så avgjort en kritisk ingrediens i all politisk vold. For eksempel er formasjonen av en anti-terror-koalisjon avhengig av stater. USAs militære aksjon mot Taliban og Al Qaida i Midtøsten avhenger av relasjonene til regjeringer som tilbyr baser og samarbeider i anti-terror-kampanjer, Pakistan, Usbekistan, Saudi-Arabia og andre.

Det blir ofte hevdet at stater har mistet mye av sin betydning i verdenspolitikken, at globalisering reduserer staters mulighet til å kontrollere ting. Betyr dette da at krig blir av mindre betydning, kanskje at det til sist blir fullstendig overflødig? Vel, det er mindre av statens tilbakegang enn det en får inntrykk av ved første øyekast. I noen henseender har statene nå mindre kontroll over enkelte viktige aspekter, spesielt økonomi, enn det de før hadde. Likevel synes staten fortsatt å være ved god helse, og det er interessant hvordan så mange mennesker så mange steder i verden siden slutten på den kalde krigen slåss som besatte for å få og forme sine egne stater. Og noen som ser globalisering som en enestående fremtidsbølge har kanskje overdrevet hvor mye kontroll stater tradisjonelt hadde. Og sant og si, staten inntar en større rolle i borgernes liv enn den gjorde tidligere tider.

Kenneth Waltz liker å poengtere at vestlige stater nå disponerer en langt større andel av BNP enn noensinne. Og av en eller annen grunn er det flere organiserte mennesker og grupper som, som nevnt, slåss innbitt for å etablere sine egne stater eller ta kontroll over dem enn noensinne før i det forrige århundret, enten det gjelder Bosnia, Tadsjikistan, Aserbajdsjan, Rwanda, Kosovo, Sudan, Øst-Timor, Tsjetsjenia… og listen fortsetter. Noen pågående kriger finner sted i svake, kollapsende eller ikke-eksisterende stater, for eksempel Somalia eller Kongo. Men de handler om stater. Forsøk på å skape stater, ta kontroll over dem, omdanne dem eller utvikle dem til fungerende myndigheter, eller om enn ikke i betydningen av en forseggjort moderne nasjonalstat, så i hvert fall en politisk enhet som i det minste gir muligheter for kleptokrati.     

Er realismen en rettesnor for politikk? Jeg sa at den ikke gir noe formular for politikk, og det har også hele tiden pågått en debatt om hvorvidt realismen er en empirisk eller normativ teori. Og jeg vil si at svaret er begge deler. I sin essens argumenterer den for at sjansene over tid er store for at hvis stater eller grupper ikke handler på en bestemt måte for å vokte sin maktposisjon vil de være sårbare og lide for det. Så derfor, ettersom dette skjer i virkelighetens verden, må stater handle i samsvar med disse prinsippene for å overleve, og derfor burde de gjøre det. Dette er i noen grad et forvirrende sirkelargument, men jeg tror det er essensen av hva de fleste realister vil si når de blir beskyldt for å argumentere for hvordan verden fungerer, samtidig som de kritiserer myndigheter for ikke å handle slik realismens tilsier.  

Noen ganger er realister og liberale og konstruktivister enige om hvilke politiske valg som bør tas, men av ulike grunner. Og noen ganger er realister uenige seg imellom om hva som bør gjøres i et spesifikt tilfelle, på samme måte som tilfellet er innen andre skoleretninger. Hovedpunktet som særpreger realister er deres fokus på hvordan politiske valg avhenger av og vil påvirke maktbalansen i det internasjonale system – i motsetning til hva de legale eller moralske prinsippene i en konflikt gjelder, som er det idealistene prioriterer. Noen eksempler på situasjoner hvor realisme og idealisme skiller lag: Jeg nevnte vinterkrigen i Finland 1939-40, eller Nixons tilnærming til Kina i 1972.

Nixon var konservativ og Kina var på den tiden midt i sin kulturrevolusjon. Maoismen var den ultimate anti-liberale ideologi, og på den tiden i alles øyne ansett for å være like vill og gal som Nord-Korea eller Iran eller Saddam Husseins Irak er blir ansett i våre dager. Men den realist-argumentasjonen Nixon/Kissinger benyttet var hovedsakelig å skaffe motvekt til et stadig mektigere Sovjetunionen – ja, den gang ble Sovjet oppfattet slik – og at de ideologiske forskjellene og dype ulikhetene i verdioppfatninger mellom USA og Kina måtte ignoreres for å bygge et tillitsfullt arbeidsfellesskap i kampen mot Sovjetunionen.

Etter den første Gulfkrigen i Irak, 1991, hadde en det realistiske synspunkt som var dominant i Bush seniors administrasjon: Folk som Brent Snowcroft, eller den gamle Dick Cheiney før hans hjerteoperasjoner, argumenterte for at det ikke var noen god idé å forsøke å kaste Saddam Hussein fordi det ville true med å oppløse Irak og gjøre Iran mektigere.     

Opposisjonens synspunkt, kanskje best artikulert av Paul Wolfowitz, hevdet at vi har oppmuntret irakerne til å gjøre opprør, etterlatt dem til å klare seg selv, spesielt det som skjedde med sjia-muslimene i sør og kurderne i nord, og at vi var moralsk forpliktet til å støtte dem og til å gjøre alt vi kunne for å styrte Saddam Hussein fordi hans regime var så fryktelig. Jeg nevnte også Srebrenica i 1995, FN legalisme uten militær oppbakking som endte i en massakre.   

Hva med fremtiden, hva vil realisme og liberalisme foreslå om hvordan vi skal håndtere amerikansk-kinesiske relasjoner hvis Kina fortsetter å vokse økonomisk? Bør USA ønske at Kina utvikler seg økonomisk og bli rik og velstående, slik det har gjort de siste 25 årene?

Vel, liberalere vil i hovedsak si ja visst, gjensidig økonomisk avhengighet skaper fred. Dette i motsetning til argumentet i Waltz’ bok, om at avhengighet skaper konflikt. Men i liberal ideologi vil internasjonal handel basert på komparative fortrinn gjøre både USA og Kina rikere og bedre stilt. Så et rikt Kina vil utgjøre et større marked for USAs eksport, større kinesisk militærmakt vil ikke spille noen rolle fordi gjensidig samarbeid for økonomiske formål – å profittere gjensidig på fredelig varebytte i stedet for en destruktiv konflikt – vil forhindre militær konflikt, som bare vil framstå som irrasjonell.

Realister vil likevel trolig være mer tilbøyelig til å si sannsynligvis ikke – USA bør ikke være fornøyd ved tanken på et økonomisk voksende Kina.  Argumentet for det er at et rikt Kina vil være mektig og mer i stand til å gjøre sin innflytelse gjeldende og true USA og dets alliertes interesser, at økt makt skaper økte ambisjoner, at det ikke er noe ondt eller galt ved dette, det er helt naturlig. Robert Gilpins argument er at en voksende utfordring av en hegemonisk makt ofte skaper en krig og en veksling av hegemoni.  

Er realismen en veiledning i hvordan vi skal håndtere krigen mot terror? Det er ikke et perfekt rammeverk for å forstå det radikale islams reaksjon mot vesten, Al Qaidas kamplyst eller andre aspekter ved problemet. Al Qaida er en internasjonal samling av ikke-statlige aktører. Al Qaida og mange andre terrorgrupper er idealister mer enn realister, og konflikten med vesten er for en stor del en kamp om idealer. Så kanskje konstruktivisme og realisme i en eller annen kombinasjon vil være bedre enn liberalisme til å diagnostisere den islamistiske terrortrusselen. Liberalismen vil understreke viktigheten av å spre vestlig demokrati og verdier som en måte å nå fram til hovedårsakene til terrorisme.  

Jeg forsøker ikke å assosiere alle liberalere til dette, gitt hvor upopulær den nåværende president er, men jeg sier at dette for en stor del er argumentasjonen til Bush Jr.-administrasjonen etter 9/11. Deres argument er at amerikanske verdier er virkelig universelle verdier, og at utfordringen består i å gjøre kål på «the evil-doers» for å løse problemet. Naturligvis – motargumentet er da at vestlige verdier er en del av det som framprovoserer problemet og styrker motstanden fra radikale islamister.  

Hva med konstruktivismen? De fleste konstruktivister vi leser innen akademia tenderer mot å være – i alle fall med tanke på de normer de setter høyt – liberalere i en eller annen form. Huntington-varianten er noe annerledes. Huntington argumenterer til fordel for ikke-intervensjon i andre kulturelle områder som en nødvendighet. Dette for å unngå at den «clash of civilizations» – som han tror er reell – utvikler seg til å bli en «war of civilizations», som han ønsker å unngå. Og forresten, hvis dere i likhet med mange har fått deres inntrykk av Huntington ut fra det som fremkom i den originale artikkelen i Foreign Affairs for 15 år siden, husk da på at folk ofte trekker ting ut fra den som ikke er hva han argumenterer for hvis en leser hele boken, spesielt det siste kapitlet. Noen ganger konvergerer realisme og idealisme, og noen ganger er realister splittet.  

Konvergens – for eksempel i den gigantiske kampen mot tysk fascisme og japansk militarisme på 1940-tallet, og mot Sovjet-kommunismen under den kalde krigen – forente realister og liberalere fordi alle disse fiendene kombinerte stor militærmakt og fremmede ideologier og verdier. Realister var opptatt med makt, og liberalere var opptatt med rett, begge deler trakk i retning av en militant vestlig politikk bestående av krig mot aksemaktene og oppdemmingspolitikk mot Sovjetunionen. Dette var ikke tilfellet etter den kalde krigen. En av grunnene til realismens svinnende oppslutning – det har en tendens til å følge hendelser i den virkelige verden – var at etter krigen var det ingen stor militær trussel mot vesten, ingen verdensomspennende ideologi som utfordret vestlig liberalisme i samme grad som marxisme-leninismen gjorde.  

Spørsmålet er om mektige stater bør tre til siden og forbli årvåkne men tilbakeholdne med å intervenere i utlandet, eller bør de benytte anledningen til å bruke makt for å kjøre fram vestlige verdier og omforme andre land i vårt eget bilde?

Realister heller mot det første, non-intervensjonist- synet, slik jeg argumenterte for, men de er ikke samlet i dette. Og liberalere heller mot det siste, den Wilsonske bruk av makt for å reformere illiberale regimer eller skape en tryggere liberal verdensorden. Det er uenighet mellom realister, noen intervensjonister tror at dårlige regimer vil kunne komme til å true vestlig sikkerhet i fremtiden. Så for eksempel i 2003 var de fleste realister trolig imot invasjonen av Irak. Men noen realister som mente at Saddam Hussein var gal og kanskje ville bruke masseødeleggelsesvåpen så snart han hadde nok av dem, gikk inn for krig.

Dette ble symbolisert på New York Times gjestekommentar-side den 22. september 2002. Og det var også en kvart sides antikrigs-annonse signert av 33 akademikere innen sikkerhetsstudier, hovedsakelig realister, like under en lang gjestekommentar av Ken Polack, en disippel av Barry Posen, som var en av underskriverne i annonsen, men som anbefaler invasjon.

Og noen ganger feilbedømmer anti-intervensjonister trusler. E.H. Carr støttet appeasement. Det var faktisk et av hovedmotivet for hans bok. Og Chamberlain var trolig mer av en realist enn Churchill. Churchill var om noe en idealist. Så var jeg og 32 andre som signerte den anti-invasjon-annonsen i september 2002 Chamberlainere og Polack en Churchill? Jeg tror ikke det, men du vet aldri helt sikkert før du får historiens dom.    

Jeg mener, vi tenker alle på Churchill som den vestlige sivilisasjons redningsmann nå. Men i juni 1940 så ikke det ut som et særlig trygt veddemål. Storbritannia var alene, Tyskland hersket på det europeiske kontinent. Hva slags mening var det i å fortsette kampen når de kanskje kunne ha kommet til en avtale med Tyskland. Og det er bevis for at Hitler var villig til å la britene beholde sitt imperium så lenge Hitler kunne beholde kontinentet. Men Churchill sa som dere vet nei, «vi vil kjempe på strendene, vi vil slåss i hekkene, vi vil aldri overgi oss.» Og det er en berømt replikk fra ham som er virkelig fryktelig, han sier: «Hvis denne vår øys historie må ta slutt, la det være mens vi alle ligger på jorden, kvalt i vårt eget blod.»

Intet realist-rasjonale som setter materielle interesser først. 

Nei det grunnleggende problemet var at E.H.Carr og Chamberlain – og det fleste andre – mente om München-forliket i 1938 at det var en stor triumf fordi man unngikk enda en katastrofe a la 1. verdenskrig, og at Hitler… vel, han var en slem, opportunistisk statsmann, men ikke gal, så derfor kunne en gjøre en avtale med ham. Det de ikke begrep, var at han ikke var en normal opportunistisk realist-statsmann, de skjønte ikke at Hitler var en idealist som satte sine prinsipper om det tyske folk og ekspansjonen østover og andre ting tyskerne hadde rett til over alle ting. [..]

De eneste politiske debattene i USA er mellom stridende skoleretninger innen liberalisme. Så realisme er ikke svaret på positive ting du ønsker å gjennomføre for å gjøre verden til et bedre sted. Men realismen tror jeg hjelper til å minne om hva som er nødvendig for å hindre negative utviklinger som truer med å ødelegge din evne til å gjøre godt.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Hvem er mest moralsk av idealister og realister. Hvem går oftest til krig?

Hva med realisme og moral? Det er en utbredt forestilling av realismen som amoralsk. I en forstand er det sant, men egentlig ikke. Jeg tror isteden den bør forstås innenfor utilitaristiske eller konsekvensetiske versjoner av moralitet, der etikken er formet av imperativet om å overleve. [..] Hans Morgenthau vil fremheve at en skal ha fokus på forskjellen mellom hvordan ting er og bør være, mellom det ønskelige og det mulige. Hvis det som er ønskelig ikke er mulig, vil forsøkene på å gjennomføre det ønskelige i beste fall være forgjeves, i verste fall kontraproduktive og destruktive. Srebrenica i går, Darfur i morgen. E.H.Carr hevder at idealister lar ønsker dominere tenkningen, og at realister lar tenkningen dominere ønskene.

Robert Gilpin skriver: “Moralsk forpliktelse ligger hjertet av realismen. “ Det Morgenthau og mange andre realister har til felles er overbevisningen om at etisk og politisk adferd vil mislykkes med mindre den tar med i beregningen statenes faktiske praksis og det sunn teori lærer oss.

Machiavelli argumenterer på ulike måter for at noen ganger må fyrsten begå onde handlinger i det godes tjeneste. Følgelig har machiavellistisk  i den vestlige liberale tradisjon en nedsettende konnotasjon. Og det blir ofte sagt at målet ikke helliger midlet. Men det må det noen ganger hvis man tror på retten til noensinne å føre krig for å nå et mål. Før beslutningen om å gå til krig – inkludert selvforsvar, ved bare å sette seg til motverge når man blir angrepet – medfører beslutningen om å la mange mennesker bli drept som ellers ville fått leve.    

En beslutning om å velge et mindre onde, en beslutning som beskytter en verdi, enten det er humanitære lettelser for en uvitende befolkning eller din egen politiske integritet eller hva som helst annet, er det minste onde, sammenlignet med krig på dette tidspunkt. Hvis du tror at midlet aldri kan rettferdiggjøre målet, da synes det for meg som om du aldri kan støtte noen krig, uansett hvor nobel eller rettferdig sak en kjemper for. Ingen krig mot Hitler for å forhindre at nasjonalsosialismen skal beherske hele Europa. Ingen krig mot [sørstats-]konføderasjonen i 1860-årene for å frigi slavene. Ingen krig for noe formål. Men hvis du tror at noen ting er verd å drepe for, at noen verdier er så viktige – selvforsvar og andre verdier – da er du på det glatte skråplanet hvor en må avgjøre når og hvordan visse mål kan rettferdiggjøre visse midler.

Morgenthau understreker at realister sikter mot det minste onde, og at for dem er abstrakte prinsipper underordnet materielle interesser. Essensielt er det et pragmatisk argument. I sin kjerne er det også forskjellen mellom det Max Weber kalte de absolutte måls etikk og ansvarlighetens etikk. Med andre ord; en realist vil si at intet prinsipp bør gjøres absolutt hvis det har fryktelige konsekvenser. På en måte er en ting som illustrerer dette argumentet noe som kan virke overraskende på moderne følelser, det er kontroversen om den lyvende baptist.

 Jeg husker ikke detaljene, men hvis jeg minnes noenlunde riktig var det en konflikt i det 19. århundre mellom to forskjellige baptistsekter om følgende hypotetiske problemstilling:  Hvis en familie på en utpost blir angrepet av indianere og foreldrene ber barna gå og gjemme seg i en grøft bak låven, og hvis indianerne tar foreldrene til fange og spør om det er noen andre der, skal foreldrene si sannheten og røpe at barna er ute bak låven, eller skulle de lyve og si at det er ingen andre der? For noen gjaldt argumentet om at prinsippet om å ikke lyve måtte gis absolutt forrang, for en kan ikke gjøre kompromisser med prinsippet. Det pragmatiske motargumentet er at dette er latterlig fordi da vil barna dine bli drept. Vel, dette kan virke som en noe overforenklet utgave av debatten, men i en mer kompleks utgave er dette en del av realistenes kritikk mot å ta prinsipper for langt.

Eller ta det eksempelet Morgenthau ga om den sovjetiske invasjonen av Finland i 1939-40, etter utbruddet av krigen i Polen. Britene ønsket å hjelpe finnene mot sovjetrusserne, og de ble forhindret fordi Sverige ikke ville tillate troppetransporter gjennom sitt land. Og Morgenthaus argumentasjon var at det ville vært galskap av britene å gått til krig mot Sovjetunionen på dette tidspunkt for å forsvare Finland bare på grunnlag av prinsippet om å stå opp mot aggresjon, når de selv allerede slåss for bare livet mot Tyskland. Det ville være å kutte halsen på seg selv. Ville det være moralsk å utsette seg for et krigsnederlag der nazistene ville herske over Europa, bare for å opprettholde Finlands legale rettigheter?

På en måte kan en hevde – og jeg kan kanskje tilkjennegi min egen partiskhet – at noe av det samme ser en hos neo-konservatives argumentasjon omkring Iran i dag. Enkelte argumenterer for at USA bør angripe Iran, til tross for det faktum at vi allerede sitter fast i en katastrofal krig i Irak allerede. Realister vil karakterisere det som i beste fall uklokt.

Realisters syn på bruk av vold som politisk instrument er til tider misforstått. Det er en utbredt oppfatning at realister er hauker og liker å bruke makt. Nei, i alle fall ikke hele tiden. De er hauker hva angår å forberede seg på å være i stand til å føre krig, men mye mindre hauker med tanke på å føre kriger, om dette kan unngås. Det er ingen enkel korrelasjon mellom ideologiske verdier eller teorier omkring Internasjonale Relasjoner og holdningen til bruk av makt. Under den kalde krigen var både realister og liberale delt i synet på Vietnamkrigen. Du hadde realister som George Kennan som opponerte mot krigen, og realister som Henry Kissinger som støttet krigføringen. På samme vis hadde man liberale senatorer som Scoop Jackson og George McGovern på hver sin fløy av det stridstemaet. Noen glemmer at Jackson hadde høyere oppslutning hos ADA [Americans for Democratic Action] enn George McGovern, og Jackson var en stor supporter av krigen. 

   

For å gjøre opp status blir spørsmålet: hva er kriteriet for å kunne gå til krig? Realister vil helle mot å si at det er når opprettholdelse av maktbalansen eller viktige nasjonale interesser i materiell betydning står på spill, mens liberalere vil tendere mot å hevde at det bør skje når politiske verdier og moralske prinsipper står på spill.[..] I en post-kaldkrigstid, hvem er det som oftest oppfordrer til bruk av makt via FN gjennom FN-intervensjoner med militære midler? Jeg tror det oftest er liberale hauker. Du fant ikke mange en kunne identifisere som realister blant de som høyrøstet gikk inn for å gå til krig på Balkan eller Irak. Og så har du fenomenet med USAs president som begynte som en forsiktig realist som hevdet at USA ikke skulle involvere seg i nasjonsbygging og intervensjoner her og der, men som så over natten ble omvendt til en liberal korsfarer av hendelsene 11. september.

Hvorfor fokuserer realister så mye på militær makt? Krig er aldri førstevalg som instrument i politikken, men det er alltid et tilgjengelig instrument. Det er foretrukket når andre instrument svikter og freds-alternativet representerer uakseptable tap. Makt er ultima ratio regen, det vil si den endelige dommer i konflikter der alle andre, alle fredelige midler for forhandling og kjøpslåing, ikke er i stand til å løse den. De fleste tvister avgjøres uten vold, fordi ingen vil spille blod og verdier hvis det kan unngås. Men av og til blir interessekonflikter uhåndterbare, kompromisser ugjennomførbare, og ingen av partene ønsker å fire fremfor å slåss. Da er det makt eller trusselen om bruk av makt som avgjør hvem som bestemmer i stridsspørsmålet.

    

Land trenger militære styrker, ikke fordi krig er sannsynlig, men bare fordi det er mulig. De trenger å holde militære styrker klare i fredstid fordi de aldri vet når ting kan forverre seg, når en motspiller kanskje kan forandre sine hensikter. Og intensjoner kan forandres raskt, over natten, i et valg eller et kupp eller et regjeringsskifte. Men moderne militær kapasitet kan ikke forandres over natten. Det tar mange år å gjøre en moderne arme, marine og flyvåpen på stridsklar. Det tar tid å gjøre ressurser om til mobiliserte styrkeformasjoner, til å rekruttere, organisere, utstyre, trene og gruppere dem i formasjoner som er i stand til å føre krig. Så hvis du ønsker muligheten til å slåss neste år må du ha begynt forberedelsene for mange år siden. Og her snakker jeg om moderne krigføring, ikke primitiv low-tech krigføring, som har vært karakteristisk for flere av de senere konfliktene i det internasjonale system på Balkan og Afrika på 90-tallet, eller i opprørene i Irak og Afghanistan i dag.  

Et billedlig uttrykk som er i samsvar med realismen kom fra en som vanligvis blir identifisert som en kritiker av realismen. Det er Joseph Nye, som var en Harvard-professor og tjenestegjorde i Carters State Department, og som i løpet var den kalde krigens gjenfødsel på 70-tallet begynte å justere noen av de ideene som han var blitt kjent for innen akademia ved å erklære militære maktmidler som mindre nyttige og realismen som foreldet. Han tjente senere som assisterende forsvarsminister under Clinton-administrasjonen. Men Joseph Nye sa:

“Sikkerhet er som oksygen. Du bekymrer deg aldri om det før du ikke lenger har det. Og da er det det eneste du bekymrer deg om.”

 Så militærmakt er på en måte den nød-reservetanken med oksygen for de sjeldne tilfeller der din motstander måtte suge bort din sikkerhet. 

Les også siste del av Betts forelesning.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !