*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

onsdag 10. september 2014

Hvem er mest moralsk av idealister og realister. Hvem går oftest til krig?




Hva med realisme og moral? Det er en utbredt forestilling av realismen som amoralsk. I en forstand er det sant, men egentlig ikke. Jeg tror isteden den bør forstås innenfor utilitaristiske eller konsekvensetiske versjoner av moralitet, der etikken er formet av imperativet om å overleve. [..] Hans Morgenthau vil fremheve at en skal ha fokus på forskjellen mellom hvordan ting er og bør være, mellom det ønskelige og det mulige. Hvis det som er ønskelig ikke er mulig, vil forsøkene på å gjennomføre det ønskelige i beste fall være forgjeves, i verste fall kontraproduktive og destruktive. Srebrenica i går, Darfur i morgen. E.H.Carr hevder at idealister lar ønsker dominere tenkningen, og at realister lar tenkningen dominere ønskene.
Robert Gilpin skriver: “Moralsk forpliktelse ligger hjertet av realismen. “ Det Morgenthau og mange andre realister har til felles er overbevisningen om at etisk og politisk adferd vil mislykkes med mindre den tar med i beregningen statenes faktiske praksis og det sunn teori lærer oss.

Machiavelli argumenterer på ulike måter for at noen ganger må fyrsten begå onde handlinger i det godes tjeneste. Følgelig har machiavellistisk  i den vestlige liberale tradisjon en nedsettende konnotasjon. Og det blir ofte sagt at målet ikke helliger midlet. Men det må det noen ganger hvis man tror på retten til noensinne å føre krig for å nå et mål. Fore beslutningen om å gå til krig – inkludert selvforsvar, ved bare å sette seg til motverge når man blir angrepet – medfører beslutningen om å la mange mennesker bli drept som ellers ville fått leve.    
En beslutning om å velge et mindre onde, en beslutning som beskytter en verdi, enten det er humanitære lettelser for en uvitende befolkning eller din egen politiske integritet eller hva som helst annet, er det minste onde, sammenlignet med krig på dette tidspunkt. Hvis du tror at midlet aldri kan rettferdiggjøre målet, da synes det for meg som om du aldri kan støtte noen krig, uansett hvor nobel eller rettferdig sak en kjemper for. Ingen krig mot Hitler for å forhindre at nasjonalsosialismen skal beherske hele Europa. Ingen krig mot [sørstats-]konføderasjonen i 1860-årene for å frigi slavene. Ingen krig for noe formål. Men hvis du tror at noen ting er verd å drepe for, at noen verdier er så viktige – selvforsvar og andre verdier – da er du på det glatte skråplanet hvor en må avgjøre når og hvordan visse mål kan rettferdiggjøre visse midler.

Morgenthau understreker at realister sikter mot det minste onde, og at for dem er abstrakte prinsipper underordnet materielle interesser. Essensielt er det et pragmatisk argument. I sin kjerne er det også forskjellen mellom det Max Weber kalte de absolutte måls etikk og ansvarlighetens etikk. Med andre ord; en realist vil si at intet prinsipp bør gjøres absolutt hvis det har fryktelige konsekvenser. På en måte er en ting som illustrerer dette argumentet noe som kan virke overraskende på moderne følelser, det er kontroversen om den lyvende baptist.


 Jeg husker ikke detaljene, men hvis jeg minnes noenlunde riktig var det en konflikt i det 19. århundre mellom to forskjellige baptistsekter om følgende hypotetiske problemstilling:  Hvis en familie på en utpost blir angrepet av indianere og foreldrene ber barna gå og gjemme seg i en grøft bak låven, og hvis indianerne tar foreldrene til fange og spør om det er noen andre der, skal foreldrene si sannheten og røpe at barna er ute bak låven, eller skulle de lyve og si at det er ingen andre der? For noen gjaldt argumentet om at prinsippet om å ikke lyve måtte gis absolutt forrang, for en kan ikke gjøre kompromisser med prinsippet. Det pragmatiske motargumentet er at dette er latterlig fordi da vil barna dine bli drept. Vel, dette kan virke som en noe overforenklet utgave av debatten, men i en mer kompleks utgave er dette en del av realistenes kritikk mot å ta prinsipper for langt.

Eller ta det eksempelet Morgenthau ga om den sovjetiske invasjonen av Finland i 1939-40, etter utbruddet av krigen i Polen. Britene ønsket å hjelpe finnene mot sovjetrusserne, og de ble forhindret fordi Sverige ikke ville tillate troppetransporter gjennom sitt land. Og Morgenthaus argumentasjon var at det ville vært galskap av britene å gått til krig mot Sovjetunionen på dette tidspunkt for å forsvare Finland bare på grunnlag av prinsippet om å stå opp mot aggresjon, når de selv allerede slåss for bare livet mot Tyskland. Det ville være å kutte halsen på seg selv. Ville det være moralsk å utsette seg for et krigsnederlag der nazistene ville herske over Europa, bare for å opprettholde Finlands legale rettigheter?

På en måte kan en hevde – og jeg kan kanskje tilkjennegi min egen partiskhet – at noe av det samme ser en hos neo-konservatives argumentasjon omkring Iran i dag. Enkelte argumenterer for at USA bør angripe Iran, til tross for det faktum at vi allerede sitter fast i en katastrofal krig i Irak allerede. Realister vil karakterisere det som i beste fall uklokt.



Realisters syn på bruk av vold som politisk instrument er til tider misforstått. Det er en utbredt oppfatning at realister er hauker og liker å bruke makt. Nei, i alle fall ikke hele tiden. De er hauker hva angår å forberede seg på å være i stand til å føre krig, men mye mindre hauker med tanke på å føre kriger, om dette kan unngås. Det er ingen enkel korrelasjon mellom ideologiske verdier eller teorier omkring Internasjonale Relasjoner og holdningen til bruk av makt. Under den kalde krigen var både realister og liberale delt i synet på Vietnamkrigen. Du hadde realister som George Kennan som opponerte mot krigen, og realister som Henry Kissinger som støttet krigføringen. På samme vis hadde man liberale senatorer som Scoop Jackson og George McGovern på hver sin fløy av det stridstemaet. Noen glemmer at Jackson hadde høyere oppslutning hos ADA [Americans for Democratic Action] enn George McGovern, og Jackson var en stor supporter av krigen. 
   
For å gjøre opp status blir spørsmålet: hva er kriteriet for å kunne gå til krig? Realister vil helle mot å si at det er når opprettholdelse av maktbalansen eller viktige nasjonale interesser i materiell betydning står på spill, mens liberalere vil tendere mot å hevde at det bør skje når politiske verdier og moralske prinsipper står på spill.[..] I en post-kaldkrigstid, hvem er det som oftest oppfordrer til bruk av makt via FN gjennom FN-intervensjoner med militære midler? Jeg tror det oftest er liberale hauker. Du fant ikke mange en kunne identifisere som realister blant de som høyrøstet gikk inn for å gå til krig på Balkan eller Irak. Og så har du fenomenet med USAs president som begynte som en forsiktig realist som hevdet at USA ikke skulle involvere seg i nasjonsbygging og intervensjoner her og der, men som så over natten ble omvendt til en liberal korsfarer av hendelsene 11. september.

Hvorfor fokuserer realister så mye på militær makt? Krig er aldri førstevalg som instrument i politikken, men det er alltid et tilgjengelig instrument. Det er foretrukket når andre instrument svikter og freds-alternativet representerer uakseptable tap. Makt er ultima ratio regen, det vil si den endelige dommer i konflikter der alle andre, alle fredelige midler for forhandling og kjøpslåing, ikke er i stand til å løse den. De fleste tvister avgjøres uten vold, fordi ingen vil spille blod og verdier hvis det kan unngås. Men av og til blir interessekonflikter uhåndterbare, kompromisser ugjennomførbare, og ingen av partene ønsker å fire fremfor å slåss. Da er det makt eller trusselen om bruk av makt som avgjør hvem som bestemmer i stridsspørsmålet.
    
Land trenger militære styrker, ikke fordi krig er sannsynlig, men bare fordi det er mulig. De trenger å holde militære styrker klare i fredstid fordi de aldri vet når ting kan forverre seg, når en motspiller kanskje kan forandre sine hensikter. Og intensjoner kan forandres raskt, over natten, i et valg eller et kupp eller et regjeringsskifte. Men moderne militær kapasitet kan ikke forandres over natten. Det tar mange år å gjøre en moderne arme, marine og flyvåpen på stridsklar. Det tar tid å gjøre ressurser om til mobiliserte styrkeformasjoner, til å rekruttere, organisere, utstyre, trene og gruppere dem i formasjoner som er i stand til å føre krig. Så hvis du ønsker muligheten til å slåss neste år må du ha begynt forberedelsene for mange år siden. Og her snakker jeg om moderne krigføring, ikke primitiv low-tech krigføring, som har vært karakteristisk for flere av de senere konfliktene i det internasjonale system på Balkan og Afrika på 90-tallet, eller i opprørene i Irak og Afghanistan i dag.  





Et billedlig uttrykk som er i samsvar med realismen kom fra en som vanligvis blir identifisert som en kritiker av realismen. Det er Joseph Nye, som var en Harvard-professor og tjenestegjorde i Carters State Department, og som i løpet var den kalde krigens gjenfødsel på 70-tallet begynte å justere noen av de ideene som han var blitt kjent for innen akademia ved å erklære militære maktmidler som mindre nyttige og realismen som foreldet. Han tjente senere som assisterende forsvarsminister under Clinton-administrasjonen. Men Joseph Nye sa:

“Sikkerhet er som oksygen. Du bekymrer deg aldri om det før du ikke lenger har det. Og da er det det eneste du bekymrer deg om.”

 Så militærmakt er på en måte den nød-reservetanken med oksygen for de sjeldne tilfeller der din motstander måtte suge bort din sikkerhet. 

Les også siste del av Betts forelesning.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ingen kommentarer: