*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 11. juni 2020

Historie og moral - nazismen, jødene og hjemmefronten




Øystein Sørensen
Kjetil Braut Simonsen (RED.)

Den populærkulturelle og journalistiske formidlingen av 2. verdenskrig i Norge har gjerne vært benyttet pedagogisk som en eksempelsamling i moralske lærestykker. Lenge var viktigheten av å styrke forsvaret («aldri mer 9.april») og å ha atomvåpen klare til innsats en av de viktigste av «historiens lærdommer» som ble forsøkt formidlet i den borgerlige presse. (I Vest-Tyskland ble det ut fra samme historiske epoke konkludert med viktigheten av å bekjempe militarisme og dehumaniserende fiendebilder). 

Også i kunnskapsformidlingen av nazismens «krig i krigen» - drapet på 6 millioner jøder – kan en merke seg visse konjunkturer både innen populærkultur og i historieverk. 

Den amerikanske historikeren Peter Novick hevder at
«Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede de lærdommer de måtte ønske fra Holocaust. Det har blitt en moralsk og ideologisk Rorschach-test.» *

Uttrykket trade off betyr et oppnådd kompromiss mellom to egenskaper eller mål som begge hver for seg kan være ønskelige, men som står i et gjensidig motsetningsforhold til hverandre. Jeg vil hevde at det eksisterer en slik motsetning mellom to tilnærminger til historien om Holocaust: 

Den ene tradisjonen kan vi kalle tradering, der historie blir et viktig arsenal for formidling av aktuelle moralske eksempler og lærdommer fra fortiden – spissformulert i mottoet «de som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den» – og en historiefaglig tradisjon som, for å sitere Øystein Sørensen, har som sin primære oppgave «å rekonstruere hva som skjedde (i et avgrenset historisk forløp) og å forklare og forstå hvordan og hvorfor det skjedde.» Ifølge Sørensen kan det i høyden være en sekundær oppgave å gi historiske aktører karakterer etter moralske eller ideologiske kriterier. Likevel mener han at «et sterkt moralsk engasjement i bunn for en historisk fremstilling må være fullt ut akseptabelt, og ikke minst i forbindelse med et tema som Holocaust – så sant det ikke går på bekostning av elementære historiefaglige prinsipper



Noen av artiklene i «Historie og moral – nazismen, jødene og hjemmefronten» blir til en viss grad et tilsvar til flere av de påstander og argumenter som Marte Michelet lanserte i 2018 gjennom boka «Hva visste hjemmefronten? - Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet».

Michelet skrev selv (Aftenposten 2.desember 2018) at «Dersom temaet ikke var så alvorlig, ville den pågående, intense jakten etter feil vært nesten vært komisk.» Hun forklarte den faglige kritikken fra historikerhold psykologisk, som et ømskinnet forsvar av hjemmefrontens prestisje mot kritiske blikk utenfra.   
«Svært mye av uenigheten mellom meg og de historikerne jeg kritiserer, handler om hvilket blikk man bruker på kildene. Velger man hjemmefrontens blikk? Eller de forfulgtes blikk? Det får avgjørende konsekvenser for hvordan man ser på materialet man undersøker og hva man finner interessant å løfte frem. Jeg tror at vi, endelig, kan bli ferdige med fasen der kildene automatisk leses ut fra hjemmefrontens perspektiv og kritiske røster ender opp med avbikt og nervøse beklagelser.»

Nå vil neppe boka «Historie og moral» utløse «nervøse beklagelser» fra Michelet. Men den befester inntrykket av at hennes bok brøt med elementære historiefaglige prinsipper, og at hun for å kunne nå sine djerve konklusjoner om hva hjemmefronten og NS-ledelsen visste var nødt til å anvende en svært selektiv og til dels manipulerende omgang med kildene. Se også den kritiske gjennomgangen som Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen har gjort av hennes bok.
«Historie og moral» har en annen tone og siktemål enn Michelets bok, og mangler de «juicy» elementene av skandale og avsløring som genererer medieoppmerksomhet. Den argumenterer ikke først og fremst for én hypotese, men er en antologi der 7 bidragsytere gjennom 9 artikler drøfter flere ulike aspekter ved Holocaust i norsk utgave og utbredte holdninger overfor den jødiske minoriteten.  
Peter Novick peker på noen forskjeller mellom minnekultur og seriøs historieskrivning som i særdeleshet treffer minnekulturen om Holocaust:

«Å forstå noe historisk er å være seg bevisst dets kompleksitet, å ha tilstrekkelig upartiskhet til å kunne se det fra ulike perspektiv, å akseptere dets flertydighet, inklusive den moralske flertydighet ved hovedpersonenes motiver og handlinger.

Det kollektive minnet forenkler, ser hendelser ut fra et bestemt engasjert perspektiv. Det er utålmodig overfor flertydigheter og reduserer hendelser til mytiske arketyper. Historisk bevissthet vil ut fra sin natur fokusere på hendelsenes historiske korrekthet – at de fant sted den gang og ikke nå, at de vokste ut av omstendigheter som var annerledes enn de som nå er rådende.

Minnekulturen vil til forskjell ikke ha noen følelse av tidens gang, den fornekter det forgangne ved sitt objekt og insisterer på dets vedvarende nærvær. Typisk vil et kollektivt minne, i alle fall et som tilskrives noen betydning, forståes som å uttrykke en eller annen evig eller essensiell sannhet om en gruppe, vanligvis en tragisk sådan.»                                              Peter Novick: The Holocaust in American Life

Øystein Sørensens innledende bidrag om Holocaust, historieskrivning og moral er interessant som refleksjon over historiefagets oppgave og yrkesetikk. Han advarer mot å la en forståelig moralsk forargelse føre til at en lemper på kravene til faglig metodisk tilnærming, og gir noen eksempler på dette fra nyere populærhistorisk og faghistorisk litteratur. Også overfor dem som forsøker å renvaske nazistenes ugjerninger gjennom selektiv og tendensiøs omgang med kildene vil «den beste måten å motvirke slikt på være at man holder fast ved grunnleggende historiefaglige normer   

Det ene av Kjetil Braut Simonsens to bidrag er en drøfting av antisemittismens ulike former i mellomkrigstidens Norge, og hvorvidt disse påvirket jødenes skjebne da vi ble okkupert.

«Et vesentlig poeng her å differensiere mellom ulike former for antisemittisme: fremfor alt mellom antisemittismen som en helhetlig «verdensanskuelse» og kulturelt forankrede – til dels latente og til dels uttrykte – antijødiske forestillinger og holdninger. Mens den første varianten var relativ marginal i Norge før krigsutbruddet, var en underskog av negative forestillinger og stereotypier om jødene og det jødiske utbredt i det norske samfunnet s. 22

«Selv innad i NS-bevegelsen eksisterte det i grunnleggingsfasen frem til midten av 1930-tallet ifølge Christian Hoffmann to former for antisemittisme: på den ene siden en radikal, «metafysisk» variant, som gjorde kampen mot «jøden» til et overordnet politisk mål, på den andre en konservativ-kulturell antisemittisme som oppfattet jødene som representanter for det uønskede moderne, men som anså det som mulig for jødiske enkeltpersoner å bli en del av majoritetssamfunnet gjennom assimilering.» s.26

Denne skalaen fra rabiat fiendtlighet til passiv skepsis og fordommer hadde en fatal fellesnevner: den lammet den aktive motstand mot ulike former for diskriminering og negativ forskjellsbehandling. Og da denne rasetenkningen først hadde et statsapparat (og en okkupasjonsmakt) bak seg, ble vilkårene for motstand dramatisk forverret, ja livsfarlige. 

Som historikeren Timothy Snyder har poengtert, er de fleste av oss ikke helter, og viktigere enn å spekulere på om hvorvidt en selv ville skjult forfulgte jøder er å kjempe for at vi aldri igjen havner i et regime hvor vi må foreta heltemodige valg for ikke å bli passive bystanders.  

Også hos okkupasjonsmaktens norske hjelpere fantes det ulike nyanser i holdningene, beskrevet av Sørensens artikkel om NS-regimet og jødene:  

I mars 1941 mente Quisling at ettersom «jødespørsmålet ikke kan løses ved ganske enkelt å utrydde jødene eller sterilisere dem» var det «ikke noe bedre og mildere middel til å løse jødeproblemet enn å skaffe dem et annet forjettet land og å sende dem dit alle sammen.» s.54

Haldis Neegård Østbye skriver i et brev til Quisling at det var «uarisk» å pine jødene på østfronten til døde, selv om hun godt skjønte at man kunne få lyst til det når man så «ofrene for den jødiske sadisme». Hennes syn var at man ikke skal mishandle en slått fiende men at han «om nødvendig skal skytes raskt og nådeløst.»  
Det var også slik, ved hjelp av masseskytinger av sivile, at majoriteten av de jødene som døde under holocaust ble myrdet.

«Kunnskap om den industrielle masseutryddelsen i dødsleirene, derimot, var noe som den tyske nazi-ledelsen forsøkte å holde innenfor en svært begrenset krets

Dette er kanskje for mange en uvesentlig detalj. Skal en vurdere det moralske ansvar går ikke skillelinjen mellom måten man tok livet av jøder på, naturligvis. Men når temaet er hvorvidt og i hvilken grad folk visste om drapet på jødene mens det skjedde, så er dette en viktig skillelinje. Svært mange, et overveldende flertall vil jeg tro, hadde ikke hørt noe om utryddelsesleirene og gasskamrene. Det som derimot var kjent og ble både skrevet og snakket om, var massehenrettelsene på østfronten av jøder. 

Den riktignok upresise men utbredte kunnskapen om dette bidro også til at man i Tyskland mye heller ville bli okkupert fra vest enn fra en fiende som kom fra øst. Ikke bare hadde propagandaen hamret inn en forestilling om slaviske undermennesker som befant seg på et lavere sivilisasjonsnivå. Men like viktig var vissheten om at disse menneskene hadde ufattelige ugjerninger å hevne.  

Hvis jeg har forstått forfatternes tolkning av de norske kildene korrekt, tyder disse i retning av at ledende kretser i det norske kollaborasjonsregimet verken var informert om eller arbeidet for deportasjonen og tilintetgjørelsen av sine jødiske medborgere da den fant sted, men at de på det tidspunkt da jødene ble sendt ut av landet arbeidet for å gjennomføre en norsk versjon av de tyske «raselovene» fra Nürnberg. Det norske utkastet gikk enda videre i definisjonen av hvem som var å regne som jøde og hvordan disse skulle diskrimineres på ulikt vis – dette beskrives i detalj i Håvard Hauge Thorsens bidrag.  
Men da deportasjonen først var et fullbyrdet faktum ble den knapt beklaget og i stor grad forsøkt rettferdiggjort. Quisling sa i en tale bl.a. følgende:

«Når jeg taler om jødene, tror jeg ingen behøver å bebreide meg for noen inhumanitet i den retning. Jeg har i Russland under hungersnøden reddet livet til hundretusenvis av jøder. [..] men vi som deltok i dette redningsarbeid, vi lærte jødene å kjenne. Også deres komplette likegyldighet overfor andres lidelse.»


Det er i sannhet et interessant ordvalg, fremført like etter at norske medborgere som kveg var blitt fanget og transportert til sin sikre død. 

Hva visste NS’ ledelse på forhånd om aksjonen?
«Analysen av regimets lovgivningsarbeid styrker en oppfatning som er gjennomgående i akademisk litteratur, nemlig at aksjonen for å deportere jødene 25. og 26. november 1942 var initiert fra tysk hold, beordret og ledet av tyskere. Det er lite eller ingen ting som tyder på at aksjonen direkte involverte noe norsk NS-politisk nivå. Mer konkret kan man si at aksjonen rent praktisk ble håndtert (til dels svært så villig) av Karl Marthinsens statspoliti, etter tysk ordre.»  
[..]
«Det viktigste kildebelegget for at deportasjonen var en tyskstyrt aksjon, er en bevart teleks fra RSHA i Berlin til Gestapo-sjefen i Norge, Hellmuth Reinhard, avsendt kl 17:45 den 25. november 1942.» Gestapo i Norge skal benytte en plutselig mulighet til deportasjon av landets jøder via troppetransportskipet Donau på retur til Tyskland. «Flere hundre norske statsborgere ble uten videre fratatt sitt norske statsborgerskap og brutalt deportert fra norsk territorium, uten at det var noe tema en gang hva den norske regjeringen måtte mene om saken. Heller ikke var det noe tema at norske myndigheter skulle eller burde informeres på forhånd. Det ser ut til å ha gått en direkte kommandolinje fra det tyske Sipo til statspolitisjef Karl Marthinsen

Dette sier ikke noe om hva Quisling på det tidspunktet visste eller eventuelt var innforstått med. Men det viser fram «det reelle maktforholdet mellom den tyske okkupasjonsmakten og den norske ministerpresidenten.» s.78-79
                                                    
                                                                             ***
Ole Kolsrud har en grundig artikkel om de norske eksilmyndighetene. Den tilføyer nyanser i grått til det bilde Marte Michelet tegnet i sin bok.

Frode Færøy skriver om de flyktningeruter som NKP opprettet. Arbeidet med å skjule eller ledsage utenlandske partifeller utgjorde «en prolog til senere motstandsarbeid. Gjennom solidaritetsarbeidet på 1930-tallet ble det også etablert kontakter til aktører utenfor kommunistenes egne rekker som skulle komme til å spille en sentral rolle i å bistå jøder på flukt under krigen   

Ingebjørg Aasta Erikstein-Midtbø har en interessant gjennomgang av hvordan den mest militante antisemittismen ytret seg i bladet Hirdmannen. Her er det snakk om den mest radikale form for antisemittisme; en komplett sammensvergelsesteori der jøden inntar rollen som sivilisasjonstrussel og hvor den pågående angrepskrigen tolkes som en global skjebnekamp mot jødenes ødeleggende makt og en påtvungen og nødvendig måte å forsvare alt en holder kjært mot en farlig ødelegger. Tittelen på hennes artikkel er et sitat: 
«Antisemittisme er selvforsvar – Vi forfølger ikke jødene, men forsvarer oss mot jødenes forfølgelse av vår rase og kultur».



Ingjerd Veiden Brakstad skriver om de illegale avisenes dekning av Holocaust. I motsetning det som er fokus i brede historieverk og mye av den patriotiske minnekulturen i den første tiden etter krigen, så var ikke dette et neglisjert tema. 

«Både okkupasjonstidens illegale presse og etterkrigstidens presse skrev om hva norske jøder hadde vært offer for under den tyske okkupasjonen.» Men hvordan skrev de? «Å akseptere gjerningspersonenes forklaringer av voldens årsaker, samtidig som man tar avstand fra den samme volden, er en utbredt tendens blant tilskuere til folkemord, og vi finner den altså også i den illegale pressen, om enn kun unntaksvis.» 
Men for det meste fordømmes jødehatet utvetydig og beskrives som vesensfremmed for gode nordmenn og norsk kultur. Litt slik man i USA i dag bruker et begrep som «un-american» for å brennmerke illiberale og rasistiske strømninger som alltid har vært en del av amerikansk kultur.

Kjetil Braut Simonsens avsluttende artikkel om diskursen om jødene og antisemittismen etter 1945 får fram at dette er en form for nasjonal hegemonistrid. Antisemittisme gikk fra å være et oppheng hos mellomkrigstidens supernasjonalistiske knallpatrioter til å bli inkompatibelt med det nye nasjonale vi, noe som tyskere og norske landssvikere drev med. Man foretok en selektiv tradisjonsutvelgelse i den lange definisjonskampen om hva det vil si å være ‘gode nordmenn’. Det stod ikke i motsetning til å konfrontere antisemittiske fordommer i samtiden. Ved å knytte seg an til Wergeland-tradisjonen kunne en våken anti-nazisme ta eierskap i det nasjonale domenet igjen. 

Spesielt kan dette observeres i avisen VG, som ble etablert som et forsøk på en ny start for en høyrepresse hvis rykte overfor nazismen var en smule anstrengt. Arbeiderbladet og Dagbladet – som NS i sin tid kalte «jødenes gråtekone i Akersgata» - fortsatte der de slapp. Følgen var at antisemittiske holdninger ble forvist vekk fra det offentlige rom, selv om de ikke dermed straks ble borte fra folks tenkemåte. Tidlig i 50-årene viste en studie fra Institutt for samfunnsforsking at 44% av et utvalg Oslo-borgere erklærte seg helt eller delvis enig i påstanden om at det i høy grad var jødenes egen skyld at de var blitt forfulgt.

                                                           ***

Hva kan historikere bidra med i kampen mot rasistiske stereotypier? Jeg tror deres rolle er beskjeden. En langt viktigere faktor er nok populærkulturens formidling av historiske eksempler, «mennesker som deg og meg» som gjennom film og litteratur makter å krysse den mentale grensen mellom de fremmede og sånne som oss, og trer fram som individuelle skjebner vi makter å identifisere oss med. Men den dypere interesse for historie som en slik identifikasjon skaper gjør at også en bok som denne har en viktig rolle å spille. Den bidrar til kontekst, nyanser og forståelse. 

Tilgangen til fakta er nærmest uendelig i våre dager, og mange sitter på en enorm leksikalsk kunnskap om 2. verdenskrig. Forståelse er noe annet og mer. Det krever en vilje til refleksjon over ulike perspektiv. Vår moralske stillingtagen skjer i lys av rolig ettertanke, veldig forskjellig fra slik aktørene i datidens hendelser var nødt til å velge, ad hoc og ut fra svært mangelfull informasjon. Forhåpentligvis gjør en bok som denne oss bedre i stand til å forstå både disse fjerne år og vår egen tid. Vår tid er en annen, men også den er forvirrende, full av raske moralske valg, uklare gjerningspersoner og tafatte bystanders.    

Novick (2000-09-20). The Holocaust in American Life     

  

fredag 22. mai 2020

Vi flyktninger. Bjørn Hatterud: Mjøsa rundt med mor.






Refleksjoner om å reise og å bli værende, høre til og å komme ut i verden.


Bygda man vokste opp i er stadig tilbakevendende topos i litteraturen. Topos er et felt man henter sine eksempler fra. En kan referere til det i ordets opprinnelige betydning, som stedet en kommer fra, men også i overført betydning, som en innforstått referanse til noe allment; bygdedyret... dessa bønna... små forhold... de som aldri kom seg ut og vekk... 'ja dere kjenner jo typen'.



Det er ingen lett oppgave å skulle 
skrive noe nytt om et så fortersket tema, et tema der både rituelle klagesanger og nostalgiske hulk legger seg som en hinne over betrakterens sanseapparat. 
«Og det som en gang var skapt for å åpne øyne og ører på den som er mottakelig for kunst, det som skulle gjøre ham eller henne enda varere for livets nyanser, det blir liggende som et slør mellom tilskueren og verden.»         skrev Magne Lindholm om mottakelsen av Alf Prøysens forfatterskap. Bygda og dens innbyggere blir til mytiske skikkelser med essensielle egenskaper, en får ikke øye på menneskene der.

Det er i dette myteomspunne bygdelandskapet at Bjørn Hatterud foretar sin sentimental journey.  En bilreise rundt Mjøsa danner rammen i fortellingen, og vi som får bli med i dette litterære baksetet får servert en interessant blanding av bygdesosiologi, barndomsminner og refleksjoner om hvilke mekanismer som har skapt den dramatiske forandringen en observerer. Perspektivet tar utgangspunkt i det personlig opplevde, lokale og selvbiografiske. Fortelleren er situert, han kommer fra en bestemt tid og et lokalt sted. Men det er nettopp denne reflekterte bevisstheten om at ens eget perspektiv med nødvendighet er farget, ufullstendig og begrenset, som styrker forfatterstemmens autoritet. Her gjøres ingen forsøk på å etablere seg selv som en nøytral og objektiv tilskuer. «En livsreise», lyder undertittelen, og boka er full av anekdoter fra levd liv. Men den blir ingen privat mimrebok. 

For samtidig baler forfatteren med å forstå strukturer og mekanismer som er allmenne og pregende for hele generasjoner i mange land: Det store globale oppbruddet fra livet på landsbygda, dette forunderlige sted som ingen forlater før han har fått merker av det. 

Men også det kulturelle oppbruddet fra strengt håndhevede regler for akseptabel oppførsel. Folk på min alder husker gjerne slikt med et slags vantro grøss. Tenk at slik var det den gangen. Dette mentale oppbruddet fra en tett og konform kultur har i stort monn også skjedd på bygdene, selv om det er mange i byen som ikke har fått det med seg. Men Bjørn Hatterud unngår den ahistoriske essensialiseringen: 
     
«Eg innser at bygda eg en gang budde i, ikkje er der lenger. Landskapet er som det var, mange av husa er der, ein god del av folka til og med. Men likevel er ikkje plassen den same, for tida er ei anna. Funksjonar har blitt borte, levemåtar i bygda ber preg av at område i verda glir over i kvarandre. Folk reiser, dei pratar på Facebook, folk flyttar meir på seg, plassen sit mindre hardt i folk.»

Dette blir de tema forfatteren angriper fra ulike innfallsvinkler: Hvorfor var det å dra vekk slik et eksistensielt viktig valg for så mange?  Forfatterens egne erfaringer – mer utdypet i debutboken – gir enda en mosaikk til det store bildet som så mange har gitt sitt besyv med i. Av plasshensyn lar jeg det temaet i forfatterskapet ligge her. Jeg har skrevet om det tidligere

Men like maktpåliggende blir det for Hatterud å forklare sine urbane lesere følgende mysterium: hvorfor valgte noen å bli? Hvordan forklare det som noe annet enn en konsekvens av at bygda har gjort en til en sjelelig krøpling med et dalsøkks klaustrofobisk smale horisont, eller som en følge av dine manglende intellektuelle evner som gjorde at du ikke hadde noe valg.



Hatterud kan minne litt om Ottar Brox når han forklarer rasjonalet bak hvordan livet på bygda framstår som et alternativ for dugelige arbeidsfolk med praktisk intelligens. Folk på mjøsbygdene kunne etter krigen jobbe seg opp og fram på de mange industriarbeidsplassene.

«Det låg ei synleg og mogleg framtid i kroppsarbeid. Gradvis vart løn, status og arbeidsoppgåver betre for kvart år, om ein stod på. Samstundes lokka kompisar og kollegaer, pengar og opplevingar, nær der ein voks opp. Alt dette utan å flytte nokon plass, utan studielån eller anna styr. Då freista denne pakka meir enn utdanning i årevis, borte frå venner og langt heimanfrå, berre for å klatre til eit liv ein visste lite om.» 

Hvis prisen for den sosiale mobiliteten må betales i form av et kulturelt utenforskap – å bli en fremmed for både dem du forlot og det nye sosiale lag du aldri riktig ble en del av – da er det hele kanskje ikke møyen verd, selv om det ellers ikke skulle stå på interesse eller evner og anlegg? Kanskje er det en delforklaring på hvorfor vi fortsatt ser et slikt sammenfall mellom foreldres sosiale bakgrunn og deres barns valg av utdanningsløp og yrke.

«Så forsvann det meste av industrien frå 1980-åra og utover, og med det rakna heile dette systemet med arbeid, sosial klatring, påskjønning, status og gradvis betring av sjølvbildet. Etablerte tenkjemåtar om kva som var fornuftig og trygt, vart angripne, verdiar som hadde gått i arv om hardt arbeid og sosial betring, vart verdilause. Framtidshåp og vegar til sosial klatring vart borte. Det er på denne bakgrunnen av arbeidsløyse, avmakt, tapt ære og usikker framtid ein må sjå framveksten av rasisme i Brumunddal i slutten av 1980-åra. Dei åra då Brumunddal vart samanlikna med Twin Peaks.»

Men Bjørn nøyer seg ikkje med å forklare leseren at en ikke nødvendigvis er teit selv om en ble boende i bygda en vokste opp i. Han gjør seg også flid med å vise hvor teit og preget av sin vesle sosiale boble de tilreisende fra områder vest for Akerselva kan ta seg ut, sett med blikket til lokalbefolkningen på Sjusjøen. 

Det er en velopplagt rant, ensidig, usaklig, og så full av indignasjon at den truer med å sprenge blodkar. Den viser et lett karikert bilde av en tankeløs oppvisning av materiell og symbolsk makt, og hvor konformt, monokulturelt og uvitende også dette sjiktet kan framstå. Nesten som om det var deres tur å bli til pappfigurer i en roman fra livet på bygda.

Jeg ser for meg et møte mellom forfatteren og en smilende og veltrent skiturist som pludrer vennlig til det hun tror er en totning og forteller at «det er et deilig sted dere har her». Og noen linjer fra Jørgen Norheims roman «Liten svein i bærskog ut» beskriver dette forestilte kulturkrasjet:     

«Det er eit slitsamt arbeid både for kjensler og intellekt å måtte finne seg sjølv i stadig kamp mot ei overmakt, til og med mot ei overmakt som ofte ikkje erkjenner at ho er ei makt. Den som må gå ein så tungvint veg for å finne seg sjølv, vil alltid få brodd mot dei mange og dei mektige.(..)Majoriteten manglar dette drivet til å orientere seg utover sitt eige, ettersom dei får stetta alle sine behov innanfor gruppa. Er det kanskje difor målfolk millom sine bakkar og berg, med sitt lass av kunnskapar, er så sære og vanskelege å vera i lag med, alltid klare med hoven, medan fruene i hovudstaden er joviale, verdsvante og kunnskapslause?»

Hatterud er i støtet. Han vil ikke bare ha rettferd for tapere og andre bygdefolk, han går til motangrep så det synger. En humoristisk, men alvorlig ment vri på det sosiologiske begrepet klassemarkør:
«Spør du meg, er det å like Ole Ivars eit teikn på klasse.»
Og han siterer utførlig fra en av tekstene deres som handler om bedrevitere, kulturelle smaksdommere, rikmenn og mørkemenn. Og til «alle som stikk nasan i været» lyder beskjeden: «du er et menneske du som je».

Og det er jo så. Arroganse er ikke bare ubehagelig, den er farlig. Men det kan fort bli ganske selvgratulerende den andre veien også, men på et aggressivt insisterende vis. Fordi en selv aldri fikk taket på den avslappede selvsikkerheten som virker så provoserende. Den krenkede indignasjonen til folk som reagerer allergisk overfor det de opplever som sosial forakt fra ‘dom fine’ (eller de hvite middelaldrende menn - fyll inn din yndlingsaversjon); mye av dette framstår som ganske angstbitersk og sørgelig uinteressert i de menneskene som man er overbevist om at betrakter en som deplorable. 

Det kan fort tippe over i en gruppetenkning som tillegger folk kollektive egenskaper fordi man er hvit og født i Bærum. Og som samler på keitete uttrykk for interesse som om de med nødvendighet var uttrykk for nedlatenhet eller forakt. Eller som tolker 'smale' kulturelle interesser som uttrykk for at man tror man er bedre enn andre. Og som mener at fordi en selv tilhører ‘vanlige folk’, så er det ens gode rett å tillegge de som man har definert ut av denne gruppa noen generelle negative egenskaper og hensikter. Mange snakker om folk fra Bærum på samme måte som man snakket om tyskersvina etter krigen. Alle hersketeknikker er tillatt i den gode strid mot de herskende. En nekter å se at slike sosiale maktrelasjoner kan skifte avhengig av kontekst. Og at en selv i noen sammenhenger tilhører majoriteten og er den som utøver definisjonsmakt og gir sterke normative føringer.  

Forstå meg rett. Jeg har vært bonde store deler av mitt liv og har svart belte i kulturkrasj. Det er aldri vanskelig å finne erfaringer som bekrefter ens fordommer. Snobbethet og sosial forakt finnes. Poenget er ikke at det ikke er sant. Men det er en halv sannhet, lett anvendbar for de grusomme forenklere. 

Dette får være min rant og avsporing fra boka som jeg fikk lyst å skrive om. Lysten den gir til å kommentere og gå i dialog med forfatteren er et kvalitetsstempel ved en bok. Hatterud framstår som en intelligent samtalepartner. For boka har mange gode observasjoner og betraktninger som egger til refleksjon og det som kanskje framstår som motsigelser. Jeg vil heller si supplerende perspektiv. 

For å forstå en bygd og en tidsepoke er ikke gjort i en håndvending, det er en oppgave som krever mange. En bygd er et helt univers, den har alle dyrene i arken. Men Bjørn Hatteruds «Mjøsa rundt med mor – en livsreise» er et godt sted å begynne.



søndag 1. mars 2020

Anders Johansen - «Komme til orde»


Den kompetente elite og de ukyndige masser.




Eidsvollsmennene var slett ikke tilhengere av folkestyre. Det er tull at vi fikk demokrati i 1814. Det var bare seks til sju prosent av den samla befolkninga som hadde stemmerett, og de som hadde det var stort sett tause. Det var ikke demokrati etter vår mening og ikke etter deres mening heller. Demokrati var et skjellsord, og betydde et pøbelvelde som ville føre i ulykken.

Dette er eksempel på påstander om fortiden som kludrer til den store nasjonale fortellingen vi vokste opp med. Og slik går det ofte når forestillinger fra en nasjonal minnekultur blir konfrontert med historikerens granskning av kilder. Der hvor minnekulturen opprettholder et forestilt fellesskap, en fortelling om et «oss» gjennom tidene, med helter og skurker som vi kan identifisere oss med og «oversette» til dagens situasjon, der vil historikerens fremstilling – hvis den er etterrettelig – konfrontere oss med en annen tid enn vår egen, hvor man forstod og talte om verden annerledes enn oss.



Det er dette som gjør Anders Johansens reise gjennom politisk kommunikasjon fra 1814 til 1913 til en viktig hendelse i norsk sakprosa: Han makter ofte å trenge igjennom og gjøre levende og begripelig tekster fra fortiden som i utgangspunktet ofte virker totalt outlandish for dagens nordmenn, for å uttrykke seg litt utenlandsk. Et uoversettelig eksempel er derimot bokens utdrag av Wergelands berømte tale ved Krohgstøtten den 17. mai 1833. Å skulle gjengi meningsinnholdet i denne verbale varmluftballongen er umulig. 

Men ellers fungerer Johansens formidlingskunst godt gjennom ordforklaringer og oversettelser, og fremfor alt ved å forklare ideene og forestillingene som var innforstått hos den krets som kommer til orde. Johansen gir kompetente og kortfattede riss av en rekke historiske hendelser som det er skrevet mye om fra før. Det originale og vellykkede ved denne bokas fortellergrep, det som gjør det naturlig å gi den samme vekt som Rune Slagstads «De nasjonale strateger», er det mentalitetshistoriske perspektivet.

Johansen fremhever i større grad enn Slagstad det elitistiske og uttalt antidemokratiske ved det professorstyre som preget de første tiår etter 1814. Hvordan forstår og rettferdiggjør man ekstreme klasseskiller og egne privilegier og rett og plikt til å bestemme. De herskende tanker ofte de herskendes tanker, men nettopp det gjør det interessant å forsøke å forstå deres tenkemåte og mentalitet. Fordi Johansen er så fortrolig med datidens repertoar av tanker og forestillinger, inklusive hva som var «unvorstellbar» og anstøtelig, så gjør han også elitens tale litt mer begripelig.

Kampen om å komme til orde.

Men i hele denne 889 sider lange odysseen fra 1814 til 1913 møter vi for en stor del de grupper som nettopp anfektet elitenes monopol på å styre, deres retoriske hegemoni og definisjonsmakt av hvordan verden ser ut og hva som er viktig og representativt.

Fortellergrepet gjennom boka minner om historikeren Halvdan Kohts perspektiv: Stadig nye grupper gjør krav på, og oppnår gjennom organisering og kamp, anerkjennelse og politisk makt. De blir en del av et demokratisk fellesskap som inkluderer en voksende andel av folket. Et annet poeng er at elitens forestillinger om verdien av folkeopplysning av de udannede masser i praksis undergrov deres egen maktposisjon og radikaliserte motstanden mot the establishment. Fra ca. 1850 av vokste sivilsamfunnet fram i form av et utall av lag og foreninger. Og denne «raa» og inkompetente «plebsen», som etter hvert trente opp og fant sin stemme gjennom foreningslivets demokratiske praksis, reagerte ikke med passiv takknemlighet overfor de styrende; i stedet ville de ha et ord med i laget og artikulere sine egne interesser gjennom sitt eget språk.

Istedenfor et storting bestående av «de beste menn» fra et smalt sjikt av befolkningen som gjennom dannet debatt og individuelle overveielser skulle utarbeide en nasjonal konsensus, ble freden etter hvert forstyrret av offentlige massemønstringer og folketalere som oppildnet «de ukyndige masser» rundt enkeltsaker. Det ble organisering av interessegrupper, et partivesen med fastlagte forpliktende program, samt en masse bønder valgt inn på tinget. Disse forholdt seg lenge stort sett tause, utmanøvrert av en språklig etikette de ikke kjente eller behersket. Forfatteren skildrer denne utviklingen i retning av skolering til demokratisk deltakelse og opparbeidelse av en egen stemme og språk – til forskrekkelse for de gamle eliter som ofte fryktet pøbelveldets og inkompetansens overtakelse av politikken. En kunne gjerne idealisere bonden i høystemt nasjonal svada, men det var da slett ikke meningen å la simple bønder styre landet. 

Anders Johansen

Johansen beskriver en historiens list som lar massekommunikasjonen og mobiliseringen av stadig større deler av befolkningen i første omgang føre til polarisering og konflikt, men samtidig bidro til demokratisk deltakelse og derigjennom kontakt og samhandling mellom parter som tidligere hadde levd totalt avsondret fra hverandre. Dette bidro til et samfunnslim på tvers av gruppene og en lojalitet overfor liberale demokratiske spilleregler. Og det var det at en fikk komme til orde (mitreden können, som tyskerne sier) i den offentlige samtalen som i sin tur forhindret revolusjonær vold og - som svar på dette - reaksjonens tilbakekallelse av borgerrettighetene. Men det radikaliserte og skjerpet samtidig de politiske krav nedenfra. Det hele blir en suksesshistorie, og det som framstår som moralen i stykket er at elitens frykt for massepolitikk var ubegrunnet og et skalkeskjul for å beholde egne privilegier. Og at veien til et større og mer samlende politisk fellesskap går gjennom åpen konflikt og agitatorisk konfrontasjon. Dette er en tolkning i tråd med den Stein Rokkan fremførte for 60 år siden. 



Dette kan nok sies å være tilfellet for det land og den periode som skildres. Men er det en innsikt som er generaliserbar, eller finnes det eksempler som peker i motsatt retning? Johansen nevner Hitler så vidt, men bare som eksempel på en billig utnyttelse av historien fra folk med «eliteskepsis til massedemokratiet» og «white trash», og uten å egentlig drøfte de mørkere potensial som ligger i massepolitikk, propaganda og mobilisering av moralsk panikk. I etterpåklokskapens lys ser vi at forestillingen om å «temme» Hitler ved å ramme ham inn den parlamentariske normaliteten ikke ble noen suksess, i motsetning til det som skjedde med den revolusjonære arbeiderbevegelsen i Norge.  

Mange på høyre og venstresidens ytterkanter synes å være enige om et historiesyn som oppfatter retorikk og ideer som kakepynt på det det egentlig handler om. En oppfatter kampen om materielle interesser som sakens kjerne, og ifølge historikeren Jens Arup Seip gjelder det å avkle politikerne deres retoriske pynt slik at denne nakne kampen om interessene trer fram. Anders Johansen kommer fra en politisk bakgrunn som er maktkritisk i denne tradisjonen. Men han har samtidig et dybdesyn som ikke «oversetter» alle ytringer og organisasjoner til aggregert egeninteresse, men faktisk også makter å ta inn over seg at mennesker kan ha andre motiv for sin kamp, at de sier det de tror og tror det de sier, også når deres forståelse kan stå i direkte motsetning til deres egne materielle interesser. Det handler ofte mest om å bli respektert, å kunne «snakke i øyenhøyde».

Sansen for at den retning historien tar kan ha mange sammensatte årsaker og motiv kommer fram i beskrivelsen av Kautokeinoopprøret og fremveksten av lekmannskristendommens lag og foreninger. Johansen er vel bevandret i bibelen, og siterer forklarende fra de steder talerne alluderer til, fra bibeloversettelsen av 1930.
Hva er det som gjør at vi på tross av alle forskjeller ofte kan identifisere oss og sympatisere med mange av dem som i denne fremstillingen forsøker å tre ut av de stummes leir og komme til orde i sin egen samtid?

Hvordan gjør rede for kraften i den moralske indignasjonen? spør jeg da. Er politikk i bunn og grunn interessekamp – eller kamp om anerkjennelse? Dreier det seg om fordeling av materielle verdier eller om fordeling av tegn på ringeakt og respekt? Dreier det seg om velstand eller verdighet? Kan disse tingene meningsfullt skilles fra hverandre?

De henger vel ofte sammen, men ikke alltid. Og fremstillingen av disse gruppenes tankeverden er såpass inngående at det kreves en intens buktalerkunst for å få det til at dette blir en lang og sammenhengende felles kamp av progressive folkelige krefter mot makta, slik mye left leaning historieskriving har hatt for vane.  Kontinuiteten betones ved at makten alltid ikler egne privilegier vakre retoriske gevanter, og at forakten for dem som ikke kan kodene er dårlig skjult. Vel an.  Snobbethet er ingen uskyldig sak, oversatt til politikk er den alltid farlig.

Adolf H.- nok en kneblet folketaler. 

Men jeg savner den skolerte retorikeren Johansens analyse av dagens bruk av indignatio som retorisk virkemiddel. Er det noe dagens høyrepopulister spiller på, så er det følelsen av å bli sett ned på av de fine. Det samme ressentiment, det avmektige raseri mot fiffen, de politisk korrekte, der folketaleren taler på vegne av de krenkede og oversette folk flest, det egentlige folket hvis tålmodighet er slutt og som nå krever handling – det er også et slags maktspråk som fortjener en kritisk tilnærming. Dette er en retorisk figur som er velkjent fra nazismens selvstilisering og fra maoistisk retorikk, og denne gamle suppen varmes opp i mer eller mindre fortynnet form i dag også. Johansen gir knapt noen tekstutdrag fra de mer rabiate sidene ved norsk målstrev og bondebevegelse, fra de reaksjonære, anti-intellektuelle, illiberale og fremmedfiendtlige trekk som også var en del av bildet, og fortsatt er det.

Derimot er boken rik på talende eksempler på hvordan dumhet og brutalitet utmerket lar seg forene med dannelse, talegaver og møblerte hjem. Av alle former for dumhet er arroganse den verste, for å sitere høyremannen Georg Apenes. (Dette er ingen nyoppdagelse for meg, jeg opplevde kulturkrigen om EU-avstemmingen i 94. Slik var tonen den gang.) 

Medborgerskap og representasjon bidrar som regel til å sivilisere tonen i grupper hvor frustrasjonen ellers oftest finner utløp i tilbaketrekking eller vold. Ytringsfrihet og stemmerett er nødvendige, men ikke tilstrekkelige, vilkår for å bli hørt og respektert. Det tok et århundre før bønder, husmenn, arbeidere og til sist kvinnene fikk delta. Og hvis jeg skal anbefale bare to bøker til å forstå nyere norsk historie, så ville jeg valgt Rune Slagstads «De nasjonale strateger», og Anders Johansens «Komme til orde – politisk kommunikasjon 1814-1913». Begge er djerve og perspektivrike forsøk på å «tenke med historien». Fremstillingen er kortfattet og presis, og gir mange impulser til refleksjon. Det er formidlingskunst av beste merke. Anders Johansens bok er en stor begivenhet i landets intellektuelle historie. Den fortjener all oppmerksomhet den kan få.   


    
            

torsdag 6. februar 2020

Höcke ønsker borgerkrig.



Björn Höcke



av Hajo Funke.

Oversatt fra Die Zeit,24. oktober 2019


For litt over et år siden, 1.september 2018, gjorde for første gang et parti som er representert i den tyske Bundestag felles sak med høyreekstreme og voldelige hooligans. Den gang opptrådte AfD-politikeren Björn Höcke og Andreas Kalbitz ved en «sørgemarsj» for Daniel H., som ble knivdrept av en asylsøker. Umiddelbart etterpå ble terrorgruppen Vereinigung Revolution Chemnitz dannet. De skal september 2018 har angrepet mennesker som de formodet var innvandrere, og i tillegg planlagt et attentat i Berlin under Tag der Deutschen Einheit.

Den 2. juni 2019 ble det førte politiske mord fra ytre høyre begått: en kjent høyreekstremist skjøt regjeringspresidenten i Kassel, Walter Lübcke.

Den 9. oktober ville en attentatmann fra Halle skyte medlemmene i den jødiske synagoge der. Da dette ikke lyktes ham, skjøt og drepte han to tilfeldige på gaten, og sier nå at han «traff de feile» folkene. Hans angrep på synagogen på jødenes viktigste høytidsdag har rystet det jødiske etterkrigssamfunn som aldri tidligere siden 1945. Hadde ikke døren til synagogen holdt stand, ville ingen ting være som før 9. oktober 2019.

Våre sikkerhetsmyndigheter er imidlertid merkbart rystet, stillet overfor disse hendelsene. Kan de fortsatt sørge for tilstrekkelig sikkerhet? Og nesten tre fjerdedeler av den tyske befolkning gjør høyresidens agitatorer fra AfD medansvarlig for denne utviklingen. Jeg vil si: med rette. Dette gjelder i aller fremste rekke for Bjørn Höcke, blant AfD fremste kandidater ved landdagsvalget i Thüringen 27.10.2019, og den fløyen av partiet som han leder. Man behøver bare ta hans retorikk i nærmere øyensyn.

«Veltemperert grusomhet» - Björn Höckes program.

I sin bok "Nie zweimal in denselben Fluss", som ble utgitt 2018, forsverger Höcke det tyske folks «død gjennom befolkningsutskiftning», og dermed den sentrale sammensvergelsesteorien hos Götz Kubitschek og de identitære i det nye høyre. Som et sentralt mål for sitt parti krever Höcke Tysklands renselse for «kulturfremmede» mennesker. Til denne kategorien defineres i all enkelhet asiater og afrikanere. Höcke skriver: «Ved siden av å beskytte våre nasjonale og europeiske yttergrenser vil det bli nødvendig med et stort anlagt re-emigrasjonsprosjekt». Han ønsker altså å utvise millioner av borgere fra landet.

Dette «re-emigrasjonsprosjektet», skriver Höcke, er neppe gjennomførbart uten bruk av vold: «I den overgangsfasen vi håper på» (her menes åpenbart at AfD kommer makten) «vil vi måtte gå gjennom en hard tid. For desto lengre en pasient vegrer seg mot den nødvendige operasjon, desto hardere vil de nødvendige inngrep måtte bli, når intet annet hjelper.» Og videre: «Først og fremst vil et nytt politisk førerskap måtte utholde store moralske spenninger: Det er forpliktet på den innfødte befolknings interesser, og må etter all sannsynlighet gripe til tiltak som går mot deres egentlige moralske følelser.» Man vil – slik formulerer Höcke seg bokstavelig – «ikke komme utenom en politikk av ‘veltemperert grusomhet’, er jeg redd. Eksistenstruende kriser krever uvanlige handlinger. Ansvaret for dette bærer de som gjorde disse tiltakene nødvendige gjennom sin forferdelige politikk.» (side 254 ff.)

Höcke forklarte allerede i 2014 hva han mente ved å sitere Friedrich Hegel: «Legemsdeler infisert med koldbrann lar seg ikke kurere med lavendelvann». Hans regjering er fullstendig og utelukkende forpliktet overfor den ‘innfødte’, altså den etnisk tyske befolkningen. Det dreier seg om en forestilling om etnisk homogenitet som, betont av Bundesamt für Verfassungsshutz overfor denne fløyen av AfD, er forfatningsstridig og rasistisk. Höcke vil om nødvendig realisere dette verdensbildet med grusomhet. Skulle hans parti komme til å regjere i Thüringen vil det bety at man følger den parole som Alexander Gauland ropte ut etter Bundestagsvalget i 2017: «Vi kommer til å jage dem.»

De «ikke frivillige» tyskerne.

I sin bok fastslår Höcke også at vi «dessverre vil miste noen deler av befolkningen som er for veike eller ikke frivillig vil delta». Han forestiller seg en «årelating». De tyskere som ikke deler hans politiske mål vil bli utestengt fra hans Tyskland. Han går inn for en renselse av Tyskland. Med en «kraftig feiekost» skulle en «fast hånd» og en «tuktemester» «gjøre rent i grisehuset».

Allerede i Weimarrepublikken ble språk omsatt til vold.

For øyeblikket befinner vi oss i følge Höcke i demokratiets «siste degenerasjonsstadium», et såkalt oklokrati, et pøbelherredømme. Tyskland er ødelagt og dømt til undergang gjennom det «multikulturelle storprosjekt», og den nåværende liberale forfatningen er en «frihetsfiendtlig maktstruktur». Denne «fatale utviklingen» ønsker Höcke etter eget utsagn å stoppe. For øvrig er det nødvendig med en ny Karl Martell (Europas forsvarer mot islam for 1200 år siden) og en ny (militær) gjenerobring, bort fra vår «tapersposisjon», for å redde Europa.

Konsekvent nok benytter Höcke et sitat fra Machiavelli som svar på spørsmålet om et folk kan dra seg selv opp fra sumpen: En «mann av dyd» kan «som den eneste innehaver av statsmakten atter bringe orden i et dysfunksjonelt samfunn» (s.286)

Hvis vi tolker Höcke ut fra det han selv sier, så dreier det seg for ham ikke bare om en etnisk, men også en politisk «rengjøring», og om å benytte statlig vold overfor en tilfeldig definert fiende. Han antyder også gjennom dette språket en fremtidig kamp mellom dem som tenker annerledes og hans egne tilhengere, han ønsker åpenbart en borgerkrig i Tysklands byer og småsteder. Det er en strategi for oppbygging og frislipp av vrede og vold.

Minner om Weimar.


Ord kan føre til vold. Vi vet fra krisene i den tidlige Weimar-republikken hvilken vold språket kan bære i seg når det retter seg programmatisk mot «de andre». For nøyaktig hundre år siden [1919], lenge før Mein Kampf ble forfattet, hadde den politiske agitatoren i et brev til Adolf Gemlich definert sitt programmatiske mål for en antijødisk politikk: På kort sikt må jødene fratas sine borgerrettigheter. «Men det endelige mål må være den uomstøtelige fjerningen av alle jøder.» (Se Saul Friedländer: Das Dritte Reich und die Juden, Bd. I, 2006: 86)

Det er omstridt hvorvidt fascismens epoke er egnet til å beskrive denne fløyen av AfD. Vi oppfatter med begrepet fascisme en mytisk nasjonsforståelse som en massebevegelse ønsker å gjennomføre ved hjelp av alle midler – også med bruk av vold, og dermed utenfor demokratiet og rettsstatens metoder – og som for å oppnå dette griper til henholdsvis autoritære og totalitære strategier (førerprinsippet). En slik oppfatning deler – dokumentert gjennom hans egne ord – Björn Höcke.






Hajo Funke, født 1944, forsker på høyreekstremisme. Underviste fram til 2010 ved Institutt for Politisk Vitenskap ved Freie Universität, Berlin.

søndag 10. november 2019

To my loved ones



Foto: Alexander Solvang

Dette synes jeg var et passende bilde å se på mens du hører på denne sangen. Eller denne sangen synes jeg var passe å lytte til mens du ser på dette bildet. Noe sånt. Jeg spiller gitar og har lagt på noen samplede trommelyder. That's it. 

søndag 15. september 2019

Frihetskampen i Islam






Frihetskampen i Islam er ikke over, den har knapt begynt. Men Sylo Tarakus bok om den gir både en opplysende gjennomgang av dens ulike stridstema og møter med noen av dem som står midt i striden. Den behandler også et tilbakevendende dilemma for all religionskritikk som ikke ønsker å demonisere, men å integrere: 

«Noen ganger ville det jo være nødvendig med konfrontasjon. Hvordan kan venstresiden kombinere respekt og omsorg for muslimer med hard kritikk av illiberale verdier og praksiser? Hvordan kan vi konfrontere problemene på en ærlig måte, uten å bygge opp under en identitetspolitikk som får muslimer til å føle at de er under angrep fra alle kanter?»

Fordi dette handler om mennesker vi ønsker skal føle tilhørighet til et nasjonalt fellesskap. Det er et av flere vanskelige dilemma som Sylo utforsker i sin bok, som består av fire deler. Først en lettlest og i beste forstand journalistisk formidling av islams historie – et felt de fleste av oss trygt kan lese oss litt opp på, nå som såpass mange av våre landsmenn kommer fra denne kulturkretsen.

Andre del, som omhandler noen av de ulike utgavene av islam, går rett inn i minefeltet av aktuelle tema hvor de [skrift] lærde strides. Sylo har gjort et stort research-arbeid og gjengir mange ulike stemmer som kaster lys over ansatser til en tekstkritisk og historiserende formidling av koranens hellige tekster. En lignende teologisk prosess som den kristendommen har gjennomgått i vårt land, hvor «de liberale er på generell basis i førersetet. Det interessante er å finne ut hvordan dette har skjedd.»

Stilen er personlig og muntlig i formen, ofte får vi et gløtt av de ulike menneskeskjebnene som skjuler seg bak et modig engasjement for teologiske posisjoner som forsøker å gjøre islam kompatibel med ideen om universelle menneskerettigheter. Møtene med disse menneskeskjebnene fra mange land er ofte ganske rystende lesning, da det å avvike fra den islamske ortodoksien mange steder i regelen er forbundet med fare for liv og helse. Men det finnes altså ansatser til mangfold, selv om slikt ofte fremkaller eksistensiell panikk hos religiøse ledere og devote troende som frykter for at deres moralske univers dermed kan falle fra hverandre. 

Sylo tar oss også med i det norske moske-landskapet. Det er en kritisk gjennomgang som virker presis, informert og ikke-polemisk. Jeg har ikke kunnskaper til å bedømme om mitt inntrykk er riktig, og noen har sikkert allerede blåst i dommerfløyta og bebreidet meg for å i det hel tatt ha skrive om feltet. Teologer og akademikere hegner gjerne om sine merkesteiner. Men er det noen vits for ikke-troende å blande seg inn i hva teologene sysler med? 

«Mange sekulære muslimer ser ikke noe behov for å gi de gamle teologiske maktsentrene for stor autoritet. De ønsker å løfte blikket, identifisere problemet og si høyt og tydelig at noen ting bare må fikses. I dag har jeg kommet på bedre tanker, og ser mer nyansert på det. Vi må ha de lærde med på laget, som pådrivere for åpnere diskusjoner og gode løsninger. Det kan riktignok ikke være alt, men det er et viktig bidrag i kampen for mer frihet og kritisk tenkning i muslimske miljøer. [..] - den teologiske islam-diskusjonen her hjemme kan bli bedre uavhengig av hva som skjer i den muslimske verden. Det er en diskusjon som må stimuleres og understøttes av forskning og utdanning. Skal muslimer og islam bli en mer naturlig del av vestlige samfunn, må vi ha en institusjonalisering av islam i Europa.»

Veldig mange eks-troende mister helt interessen for det de i ettertid ser på som en eksistensiell blindgate. De er ikke interesserte i en light-utgave eller kultur-versjon av det religiøse angstgrepet de kanskje har brukt år på å vikle seg ut av. Men religion er for de troende også en viktig sosial størrelse som skaper identitet og tilhørighet. For mange er prisen å betale for å avvike fra lydighetens vei rett og slett for høy. Sosial utstøtelse, ensomhet, lojalitet overfor mennesker en er glad i (og som en bringer vanære over) er fenomen som varer lenge etter at lojaliteten overfor trossetninger er fordunstet. Hvordan skape et rom hvor også slike mennesker kan føle seg hjemme?

Shahram Shaygani, som stiftet organisasjonen Senter for Sekulær Integrering tok tvilen med seg, men beholdt den sterke muslimske identiteten. 

«Islam er mye større enn Koranen og troen. For meg er islam kultur, kunst, identitet, folk, lidelse, historie og mennesker jeg er glad i». [..] «Jeg meldte meg ut av troen i 1990, men jeg har aldri meldt meg ut av kulturen». «Jeg kaller meg fortsatt muslim og mener det må være rom for å være ateistisk muslim. Freud var en erkeateist. En prest spurte han om han var jøde, han sa at han var en gudløs jøde.»

Mange kristne og ateister har gjort seg lystige over Dagbladets posisjon, hvor man er mot prester men for kvinnelige prester. Men det er kanskje ikke så selvmotsigende ved nærmere ettertanke. En gjør klokt i skjønne at religion i ulike former neppe er noe som forsvinner etter et par generasjoner med utdanning og opplysning. Men det gjør en enorm forskjell for hele samfunnet og de troende selv hvilke former religionen tar.

Forfatterens fortellerstemme inngir troverdighet og vitner om dømmekraft, det virker plausibelt og nyansert der han geleider oss gjennom det ene minefeltet etter det andre. Formen kan minne litt om Jahn Otto Johansens formidling av russisk politikk og historie under den kalde krigen. Men en sjelden gang glimter Sylo til med litt lidenskap, og det skjer når han kommenterer en venstreside som ofte har møtt minoritets-dissidenters ensomme kamp med stor berøringsangst og frykt for å si noe som kan bidra til hat mot muslimer:   

«Enkelte aktivister kunne med fordel vært litt mer presise og nyanserte i sine kommentarer rundt islamrelaterte temaer, men stigmatiserende og mistenkeliggjørende retorikk fra akademisk hold, og fra andre som man kunne forventet å ha som støttespillere, er samtidig urimelig og svært demotiverende. Det mest absurde er å bli satt i bås med muslimhatere når man selv har muslimsk bakgrunn og muslimsk familie. Dissidenter fra muslimske land som har sett homofile bli hengt i Iran, kvinner bli steinet i Afghanistan eller selv har blitt fengslet for en karikatur i Bangladesh, vil ha seg frabedt at vestlige liberalere, som har tilnærmet null kunnskap om islam og den muslimske verden, skal fortelle dem hva som er rasjonell og irrasjonell frykt for islam.»

For et ungt, troende menneske på jakt etter et holdepunkt i tilværelsen er det avgjørende hvordan en blir møtt. Blir ens egne forsøk på å finne fotfeste tatt på alvor kan en i sin tur lytte til dem som viser denne grunnleggende anerkjennelsen, selv om deres posisjon i lengden kan underminere det en selv tror på. I know for a fact.   



Sylo viser denne respekten overfor troende muslimer, selv om han nå etter sin avsluttede vandring på lydighetens vei selv tilhører de frafalne – en gruppe som mange troende muslimer mener ikke har livets rett, bokstavelig talt. Islams forhold til apostasi, de som «faller fra» og mister sin tro, er bedrøvelig.

«I 2013-rapporten The World’s Muslims: Religion, Politics and Society fremgår det at hele 88 prosent av egyptere og 62 prosent av pakistanere mener at riktig reaksjon for apostasi, er dødsstraff. Flertallet av muslimer i Malaysia, Jordan og palestinske områder mener det samme.
[..] 
«Motstanden mot å tillate apostasi ble dokumentert blant ledere også i norske moskeer i Olav Elgvins masteroppgave fra 2011. Elgvin intervjuet 14 ledere og imamer i 8 av de 10 største moskeene i Norge. Mange av dem mente at apostater – i et islamsk land – burde drepes, fengsles eller bli tvunget til å forlate landet. Dette til tross for at Islamsk Råd Norge, som disse moskeene var medlem av, allerede i 2007 underskrev en erklæring som la vekt på retten til å fritt forkaste eller velge sin tro.»

Dette er et av temaene i den tredje delen av boka, som tar for seg ulike frontavsnitt i den pågående kampen for å bringe islam i harmoni med menneskerettighetene. Den tar for seg forholdet til ytringsfrihet, likestilling, hijabtvang og retten til å være homofil.
Her har det tross alt skjedd mye oppløftende i Norge. Men det er en tornefull og ensom vei de har gått, de modige pionerne som Sylo presenterer oss for. 

Det hører til bokens kvaliteter at den gjør disse menneskenes vanskelige valg og personlige offer til noe som påkaller vår umiddelbare solidaritet og støtte. Jeg vet ikke hva de skulle være laget av som forblir uberørt av deres kamp etter å ha lest denne boken. Dette er ord som beveger, og en grunn er at forfatteren avstår fra å kjøre egne reaksjoner i forgrunnen, men stoler på leserens egen dømmekraft.  «En skal ikke skrive ‘fy fanden’ men få leseren til å tenke fy fanden», for å sitere Carl J. Hambro.

Bokas fjerde og siste del, «Veien fremover», drøfter hvordan vi kan lykkes i å integrere troende muslimer i et sekulært samfunn som det norske. Selve problemstillingen er aldeles haram for enkelte av de mest forutsigbare kommissærene venstresiden, ettersom man dermed har signalisert at innvandring fra land der religionen har en ganske annen maktposisjon enn i det norske sekulariserte samfunnet faktisk er et problem vi bør håndtere og debattere, og ikke fortie av frykt for å bli omfavnet av ideologiske lommetyver. 

Den kampen Sylo skildrer og selv er en viktig stemme i, er ikke motivert ut fra noe ønske om å demonisere troende muslimer, men er båret opp av en større lojalitet til enkeltmennesker enn til kultur og religion i de tilfellene der en må velge.   
Til sist et litt lengre sitat som både gir et godt bilde på Sylos prosastil, som jeg synes er reflektert og nøktern, og som gir en presis oppsummering av vilkårene for en opplyst offentlig samtale om de tema boken behandler.:    

«Det å ta radikal islam på alvor kan oppfattes som at man gir ytre høyre rett når det gjelder bekymringer knyttet til utviklingen i flerkulturelle samfunn. Når interne kritikere i muslimske miljøer påpeker negative forhold, kan det oppfattes som et bidrag til å bekrefte ytre høyres narrativ om integreringsproblemer. Slik blir det naturlig at sekulære muslimer møter mer forståelse fra – og i noen sammenhenger sågar blir omfavnet av – ytre høyre. Når konservative muslimer kritiserer storsamfunnet for rasisme eller «islamofobi» og Vesten for en imperialistisk utenrikspolitikk, så er de med på å bekrefte venstresidens narrativ.

Dermed blir det naturlig at de omfavnes av venstresiden, til tross for at de står svært langt unna hverandre i verdispørsmål om likestilling, homofili, ytringsfrihet, ateisme og så videre. Den viktigste grunnen til at både sekulære og konservative muslimer føler seg mest hjemme på venstresiden, tror jeg er minoritetsidentiteten. Man ser på venstresidepartier som mest minoritetsvennlige og føler seg trygge på dem - og det ofte med god grunn. Selv om sekulære muslimer kan få applaus fra ytre høyre når de kritiserer islam, kan de fortsatt kjenne hvordan skepsisen mot minoriteter som sådan rammer også dem. 

De forstår at det ikke alltid er omsorgen for de enkeltstående, frihetssøkende muslimene som ligger bak solidariteten, og at det ofte også handler om å vinne kampen om fortellingen om innvandring og integrasjon mer enn om å kjempe for liberale verdiposisjoner. For de mest ytterliggående på høyresiden er ikke progressive muslimer gode nok, heller. De vil si at islam aldri kan reformeres, og de vil se på alle muslimer som fremmede. Denne situasjonen utgjør et dilemma for sekulære muslimer. Skal de tone ned sin kritikk og sine frihetskamper for å ta hensyn til kulturkrigen mellom venstresiden og høyresiden? Eller skal de bare konsentrere seg om sine kamper uten å bry seg om hvilken politisk fløy som vil tjene mest på det? 

Da jeg snakket med lederen for Ex-Muslims of Norway, Cemal Yucel Knudsen, sa han at man måtte si sannheten hele tiden og ikke bry seg om hva som til enhver tid var politisk korrekt. Det å ikke bry seg om politisk korrekthet er jeg enig i, men jeg mener man må velge sine allierte med omhu.

Jeg har i flere sammenhenger advart sekulære muslimer mot å stole for mye på sine «venner» på ytterste høyre. Jeg har ment at de som kanskje kan fremstå som støttespillere neppe ville nølt ett sekund med å deportere oss og våre familier ut av Norge fordi vi har muslimsk bakgrunn. Dessuten gjør den alarmistiske og til dels konspiratoriske islamkritikken deres det vanskeligere for oss andre å drive frihetskamp. Når muslimer utsettes for mistenkeliggjøring hele tiden og må forsvare seg, så har de ikke lenger overskudd til å drive med selvkritikk. Det blir enklere å bare søke tilflukt i offerrollen og ignorere all kritikk, også den saklige og seriøse.»