Etter Charlie Hebdo – lidenskapelig nyansert om ytringsfrihetens krise

Kjetil Jakobsen - kunnskapsformidleren. 

Det drøftende historiske essay som samtidskommentar er en forførerisk sjanger. Ofte henfaller forfatterne til sveipende beskrivelser og vilkårlig bruk av historie som kulturbeite for egne kjepphester. Men jeg synes Kjetil Jakobsen har lykkes med sitt djerve prosjekt. Boka får meg meg til å tenke på en av mine favoritter, Jon Hellesnes, både hva kvalitet og sjangergrep angår. Det bør ikke brukes mot noen at de skriver lærd så lenge kunnskapsformidlingen får en til å gispe av kunnskapstørst og se mot mot bokhylla med en lengsel i blikket som om den var en strandbar i sommervarmen. Dette er et drikkegilde for kunnskapstørste.

Det som gjør den interessant utenfor akademiske kretser er at den er populariserende i ordets beste forstand, og den har et originalt og engasjert perspektiv på nye mediefenomen som vi alle forholder oss til. Som f.eks. at du nå leser denne bokanmeldelsen på en blogg der jeg er redaktør. Forfatteren ble jeg oppmerksom på via debatter på Facebook. Boka fikk jeg tilsendt på mail. Og du snublet over denne teksten via en link på Facebook eller Twitter. Og mens jeg skriver ble jeg avbrutt av en oppfordring om å signere et opprop. Amal Aden har fått dødstrusler på grunn av en avisartikkel. Alt dette er relativt nye trekk ved vår felles offentlighet. Boka er i høyeste grad aktuell. Hva slags bok er dette?
 
«Boka er ikke en historisk framstilling i streng forstand, men et historisk essay – en diskuterende og aktualiserende tekst som løfter fram idéhistorisk og historisk stoff som er viktig å kjenne til for den som vil ta stilling til dagens store kontroverser om ytringsfrihet.»

Hvorfor er det nødvendig å skrive en slik bok?

«Ytringsfriheten framstilles som en generell og umistelig rettighet som ble vunnet i de vestlige land en gang for alle ved inngangen til moderne tid. Men ytringsfriheten er ikke en fiks ferdig kontekstuavhengig totalpakke. Tvert imot er den et resultat av løpende kulturelle forhandlinger, dynamikker og problemløsninger gjennom flere hundre år, som har utspilt seg forskjellig i forskjellige land. De vestlige tradisjonene for ytringsfrihet og toleranse er truet, sies det. Men hva er disse tradisjonene faktisk sett? Hvordan begrunnes de, og hvordan og hvorfor har de vunnet gjennomslag? Uten historisk og idéhistorisk kunnskap blir ytringsfrihetsdebatten et høytflyvende verbalt slagsmål.»

Så langt forfatterens begrunnelse for sitt eget prosjekt. Kan denne boka tilføre debatten om ytringsfrihetens grenser noe som ikke allerede er blitt drøvtygget i hundrevis av kronikker og debattinnlegg? Det tror jeg bestemt. Bokas lange linjer og eklektiske grep tilfører debatten om ytringsfrihet mer lys enn hete (som den har nok av fra før). Det kommer oss til gode at Kjetil Jakobsen er en helstudert røver som øser fra sine omfattende kunnskaper innen semiotikk, historie, medieteori. Det brede kunnskapstilfanget og den gode formidlingsevnen utgjør en legering som trolig vil gi boka en lang virkningshistorie. Noen enkeltkapitler blir vil sikkert bli brukt i kompendier til ulike fag.
 
Selv om en merker forfatterens perspektiv og optikk i denne guidede reisen gjennom ulike tidsepoker og fagfelt, er presentasjonen av de ulike personer og posisjoner ikke-polemisk og forstående . Det er mer av engasjerende informasjon enn insisterende konklusjon. Historikeren tegner opp et bakteppe av aktørenes samtid, som i mangt er en annen enn vår egen. Likevel, de historiske eksemplene viser veiene som bragte oss dit vi står i dag, kaster lys over Europas og USAs nasjonale egenarter og våre litt ulike tilnærminger til ytringsfrihetens aktuelle dilemma.

Forfatteren skriver lidenskapelig nyansert og mister aldri det syntetiserende perspektivet under sine mange avstikkere til ulike fagfelt. Faghistorikeren fortaper seg ikke i irrelevant kleinkram, men henter fram den talende detalj for sitt aktuelle tema. Idéhistorie og filosofi blir formidlet slik at det ikke er vanskelig å få øye på relevansen til vår dagsaktuelle kamp om sannhetene og oppmerksomheten. Men altså uten å gjøre det hele til en «fiks ferdig kontekstuavhengig totalpakke» der den vestlige historien framstilles som en tornefull vandring gjennom fortidens mørke og fram mot vår lysende samtid, the end of history.

«En meningsfull rettighetsargumentasjon om ytringsfrihet fordrer at man også reflekter over unntakene – noe som innebærer å diskutere konsekvenser.»

Så til de ytringsfundamentalister som måtte ønske seg en bok som understøtter deres vrede mot oss sensurpomper som alltid maser om folkeskikk og forstyrrer flyten av sterke meninger rett fra skrumplevra: Stikk og lek på Facebook. Dette er ikke boka for dere. Eller kanskje er det nettopp det den er.

Innledningskapittelet kan leses både som frittstående essay og en intellektuell appetizer til resten av boka. Så følger det første kapitlets idéhistoriske sveip. Vi møter noen av den liberale tradisjonens pionerer, men også det særegne og revolusjonerende nye ved situasjonen som trykkekunsten (1450) og den påfølgende alfabetiseringen hadde ført med seg. Perspektivet er at vilkårene for kommunikasjon og kunnskapsdannelse forandrer seg, og med det også ideene og selvforståelsen til de stadig flere brukerne av denne nye teknologien.

«Kunnskap kunne bevares gjennom mangfoldiggjøring, og herskerens forordninger, beslutninger og oppfatninger kunne spres i mange eksemplarer over hele riket. Samtidig betydde trykkekunsten en utfordring for makten. Ikke bare kirke og konge, men også kjettere og opprørere kunne drive effektiv propanda ved hjelp av trykkpressen. Opprørske skrifter og kjetterier som før var lokale, kunne med ett spres på kort tid over hele riker. Trykkekunsten bredte seg forbløffende raskt, noe som medvirket til at Martin Luther og Jean Calvin lyktes der tusen kjettere hadde mislyktes før dem.»

Martin Luthers pamflett om "jødene og deres løgner"

Det vil jo være en anakronisme å betrakte Martin Luther som en pioner i arbeidet for et liberalt demokrati. Den umiddelbare følgen av trykkekunsten var et hav av religiøse pamfletter og et åndsklima av religiøs fanatisme som bidro til en ødeleggende borgerkrig som varte i 30 år. Men både reformasjon og motreformasjon bidro gjennom massealfabetisering og massepublisering til å skape nødvendige men utilstrekkelige forutsetninger for nasjonale diskuterende offentligheter og en global distribusjon av ideer og kunnskap. De første ansatser til et sivilt samfunn av frie borgere. Dette i sterk kontrast til noen andre høykulturer i samtiden:

«Den mekaniske trykkpressen var kjent i den muslimske verden helt fra Gutenbergs tid, men trykkpublikasjoner på arabisk, tyrkisk eller persisk fant liten eller ingen utbredelse før på midten av 1800-tallet. Mekanisk reproduksjon av Koranen og andre religiøse skrifter ble først akseptert på 1920-tallet, nesten 500 år – et halvt årtusen – etter at det ble gjengs å trykke Bibelen 

[..]
Siden da har Koranen og Islams øvrige hellige tekster vært tilgjengelig for de troende på en ny måte. Trykkekunsten har gitt kunnskap, opplysning og meningsmangfold i den islamske verden som overalt ellers. Men også religionen er blitt mer nærværende, slik det faktisk også skjedde i Europa da trykkekunsten erobret Europa 400 år tidligere. Ikke bare opplysningen, men også fundamentalismen forsterkes når den troende forvalter teksten selv uten å få den formidlet og forklart av en klasse lærde ekseperter.»

Det ‘mediesjokket’ som denne delen av verden nå gjennomlever har altså noen spennende likhetstrekk med europeisk historie på 1600-tallet, uten at en skal dra analogiene lengre enn de rekker. Jeg tror likevel at en økt bevissthet om Europas mentalitetshistoriske prosess den gang gir en bedre nøkkel til å forstå dagens regimer med islamsk prestestyre enn Samuel Huntingtons nokså essensialistiske og vilkårlige inndelinger av verdenssivilisasjoner.

Men nå har jeg allerede fortapt meg i bokas innledende skisser. Der hvor den går litt mer i dybden er nemlig i fremstillingen av engelsk, tysk, fransk og nord-amerikansk historie og deres ulike tradisjoner for borgerlig offentlighet. Opplysende var presentasjonen av fransk sekulær republikanisme versus britisk liberalisme. Framstillingen forklarer ulike nasjonale svar på fenomen og prinsipielle spørsmål som er felles. Det står dårlig til med norske allmennkunnskaper om Frankrike. Forfatteren leverer et engasjert og nyansert bidrag til å gjøre noe med dette, og en merker den trygge fortroligheten med landets språk, historie og kultur. Det gjør kapitlet om Charlie Hebdo og satirens plass i demokratiet spesielt verdifullt.

Kapittel 5 og 6 er viet vår lokale andedam. Det starter med dansketiden og går fram til saker nordmenn kjenner fra 2015. De vel 80 sidene hadde fortjent en egen anmeldelse. Skildringen av tiden under dansk herredømme er spennende, og ikke uten sidekommentarer til den lange debatten om vår egen nasjonale selvforståelse. Et eksempel finner du her. Norge kom som følge av den danske sentraliserte styringsmodellen veldig sent på banen. Det har sine klare årsaker. [Utdragene er også lagt til som fotnoter]

Karl Evang - en politiserende embedsmann

En stor del av kapittel 6 er viet den aller seneste utviklingen, fra den kalde krigens beredskapslover og fram til dagens situasjon. Hvor reell er ytringsfriheten, hvilke faktorer er det som hindrer en fungerende offentlighet som er kritisk og åpen? Hvordan etablere en offentlighet som ikke skremmer vekk interessante bidragsytere gjennom veritable skittstormer av sjikane. Hva er forskjellen på redaksjon og sensur, offentlig og private ytringer? Grenseovergangene er ofte uklare og situasjonen er på mange måter ny.
Boka belyser mange fenomen, blant annet dette:

Private og offentlige arbeidsgivere krever ofte at ansatte skal opptre lojalt overfor politiske og administrative vedtak og overlate den offentlige debatten til kommunikasjonsrådgivere og andre profesjonelle. Norge har hatt en sterk tradisjon for politiserende fagfolk.

«Uten den samfunnsengasjerte akademikeren dør den nordiske modellen. Forutsetningen for at velferdsstaten skal være noe mer enn et teknokrati, er at det finnes levende og kritiske offentligheter rundt ekspertenes virksomhet»

Satire er ingen ting å le av. Men jeg kan ikke la være.

Med satire tenker vi ofte på den subversive latteren, de underkuedes eneste våpen mot maktens pompøse og hyklerske selvrepresentasjon. Den har vår sympati. Men satiren kan like gjerne ramme nedover, være de manges konformistiske spott av dem som stikker seg ut. Voltaires antisemittiske haranger kan tjene som et godt eksempel.

Som Adorno skrev: «Den som har latteren på sin side trenger ingen bevis. Opp gjennom historien har satiren derfor gjennom årtusener, opp til Voltaires tid, foretrukket å ta parti med den sterkeste part som en kan stole på, med autoriteten.»

Noe av satirens dilemma er dens ‘usaklige’ karakter. Satiren er på mange måter motsatsen til en ‘herredømmefri diskurs’ der alle har mulighet til å framsette sitt syn, og man tar hverandres argumenter på alvor.

«Karikaturen er derimot ikke dialogisk i sin natur. Et vanlig forsvar for satiren viser til tilsvarsretten: «Blir man krenket, svarer man med pennen, og prøver å overbevise opinionen om at den krenkende tar feil». Dette argumentet holder imidlertid ikke helt. Å besvare parodien er sjelden klokt. Da gjør man seg nemlig til latter. Man framstår som om man ikke forstår vidd og ironi. Franskmennene har til og med et uttrykk for en slik person. Han er une poire, en pære, en sidrumpet figur, en person uten vidd og humor.»

I 1832 ble Honoré Daumier dømt til fengsel for å ha tegnet kongen som som en glupsk kjempe som spiser fattigfolkets mynt. Daumier svarte med denne tegningen av kongen. På fransk har pære (poire) bibetydningen «uten vidd». 

Jakobsen leverer et vektig innlegg for verdien av satire og kunstens frihet til å utforske også det heslige og støtende. Men han gjør det ikke ut fra en blasert og uanfektbar posisjon hvor man trygt avfeier alle motforestillinger som rester fra en bigott og overtroisk fortid. Han presenterer temaet som det det etter mitt syn ofte er; et ekte dilemma. Sluttkapittelet får godt fram det nye ved vår nåværende globale offentlighet, hvor vi fortsatt famler og leter etter institusjoner og en felles forståelse av hva som er "civility norms", en ytringskultur som regulerer seg først og fremst via (kontinuerlig omdiskuterte) normer, mer enn lovforbud.

Satire er et våpen som lar seg bruke til mangt. 

And on that note... lar jeg denne teksten, som allerede er blitt alt for lang, tone ut i følgende sitat fra boka:

«Skillet mellom ytringsfrihet og ytringskultur er vesentlig. Å innskrenke ytringsfriheten i juridisk forstand er svært alvorlig, selv om også den har grenser. Spørsmålet om hva som er god og dårlig ytringskultur, er derimot del av en normal redaksjonell og kulturpolitisk diskusjon. Ved siden av det juridiske ansvaret har de som ytrer seg, også moralske forpliktelser som man kan kalle ytringsansvar. Ytringsatferd kan vurderes som umoralsk uten at den nødvendigvis er forbudt i juridisk forstand.

I angelsaksiske fagdiskusjoner brukes gjerne «civility norms» som en betegnelse både for det jeg her kaller ytringskultur og for ytringsansvar. Jeg tror imidlertid det er fornuftig å gjøre en distinksjon mellom det sosiale normverket (ytringskulturen) og det moralske ansvaret (ytringsansvaret). Grunnen er blant annet at «sivilnormer», for eksempel for hva det er legitimt å publisere av støtende ytringer, varierer sterkt alt etter kontekst. Det individuelle moralske ansvaret består imidlertid uansett.»
                                                                               *

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Fotnoter: Utdrag fra kapitlet om Danmark-Norge: 

"Det hører til den norske nasjonale historieskrivningens standardingredienser
å framheve den norske bondens frihetstradisjoner og sette dette i sammenheng med at vi er et land uten adel og føydale tradisjoner. Det er riktig at adelen som stand sto relativt svakt i Norge, særlig i enevoldstida da kongen og hans embetsmenn konsentrerte makten.Men man bør ikke glemme at det også er en kostnad forbundet med fraværet av adel. Adelsmannen i det gamle regimet var den frie mann. I en før- og tidligmoderne kontekst er et samfunn uten adel et samfunn som bare består av undersåtter. De norske bøndene hadde en forholdsvis fri stilling i eneveldet, enten de var selveiere eller leilendinger. De utgjorde likevel aldri mer enn rundt en tredjedel av den norske mannlige befolkningen. 

Under dem igjen fantes en stor og mangslungen underklasse. Etter eneveldets
forordninger var de som ikke eide eller forvaltet jord, underlagt både stavnsbånd og arbeidsplikt. Han eller hun måtte søke tjeneste i sognet der man hørte hjemme. Fantes det ikke arbeid i sognet, kunne man søke futen om tillatelse til å prøve å finne arbeid i nabosognet. For å reise måtte man ha reisepass. Realiteten var at de lokale elitene – embetsmenn, adelsmenn, storbønder, handelsborgere, væreiere – langt på vei bestemte godtgjørelse og arbeidsbetingelsene for den store massen av Norges befolkning: fiskere, sjøfolk, landarbeidere, tjenestefolk, husmenn og innerster. Muligheten for å takke nei og søke lykken et annet sted var begrenset. Sognebåndet forsvant med frigjøringsverket i 1814. Det ble endelig opphevet av Stortinget i 1818.6 Tjenestetvangen besto til 1854, passtvangen til 1860.

Var Danmark-Norge et despoti? Det engelske sendebudet til Danmark,
Robert Molesworthy, ga etter hjemkomsten ut den kritiske skildringen An account of Denmark as it was in the year 1692. Her beskrev han Danmark-Norge som et lovløst styre og som et skattekrevende og militarisert undertrykkelsesapparat. Danskene og nordmennene benektet alltid dette selv og med overbevisning. Og det var faktisk en særegen og paradoksal legalisme i det dansk-norske samfunn. Kongeloven gjaldt som grunnlov i Norge til 1814 og i Danmark til 1849. Det er et i internasjonal sammenheng enestående juridisk dokument. Kongen er eneste utøvende, dømmende og lovgivende makt, og han står dessuten over de lovene han selv gir, til ansvar utelukkende for Gud."         s. 159-160

"Bergen forble fram til 1814 den nest største byen i Danmark-Norge, i konkurranse med Altona helt sør i det tysktalende Holstein. Europeiske byer av dette formatet fikk stort sett uten unntak trykkerier innen hundre år etter at Gutenbergs innovasjon ble kjent midt på 1400-tallet. Den mektige handelsbyen Venezia hadde alene rundt hundre trykkerier og forlag ved utgangen av 1500-tallet. Ennå i 1814 fantes det bare fire trykkerier i Norge og ingen virkelige forlag. Hvorfor kom ikke trykkekunsten til Norge? Svaret er at trykkeriene måtte ha kongelig privilegium. Noe slikt privilegium ble ikke utstedt, heller ikke for avisene som kunne gjort trykkeriene lønnsomme. Den danske styringsmodellen var basert på sterk sentralisering til København. Bøker og andre skrifter ble i det alt vesentlige trykt i kongens by, der alt som kom på trykk, uansett måtte forhåndsgodkjennes av professorene ved Københavns universitet. Uten trykkerier fantes i praksis heller ingen norsk litteratur og ingen aviser eller tidsskrifter. De første norske avisene kom ut på 1760-tallet, 50 til 100 år senere enn hva som var normalt ellers i Europa."                                  s. 165

Anders Lange – en politisk uromåke.

Heller barbari enn kjedsomhet. Slik lyder visstnok et fransk munnhell som beskriver den fascinasjonen som den sjarmerende bølla synes å utøve på oss, ifra skolegård og helt til presidentvalgkamp. Joda, han – for det er oftest en han – er riktignok gjerne både ufin og frekk, rasistisk, kvinnefiendtlig, blir ofte tatt i uetterretteligheter og uttaler seg ofte om ting han ikke har peiling på. Men han er nå en fargeklatt. Ikke sånn som alle de andre. Blir liksom litt mer liv over debattene da, vettu. Du vet politikere og byråkrater, det er nesten umulig å høre forskjell på dem. Men han her er ikke er redd for å si ifra. Og de trenger å få høre det.

Jeg tipper det er sånn mange tenkte og fortsatt tenker om politikere av Anders Langes type. De ser på dem som «selvstendighetens og ærlighetens stemme i en forløyet verden og på Sørlandet», som Børretzen sier i sin sang om måker. I likhet med Børretzen har jeg ofte ikke særlig sans for måker. Men en bøllete og egosentrisk svartbak kan man bli sittende og betrakte med et grøss av fascinasjon, i motsetning til en pliktoppfyllende og anonym gråspurv. Det er kanskje urettferdig, men sånn er det.

Øyvind Strømmen skriver i forordet:

«Å dømme levende og døde overlater jeg helst til andre.

Jeg har med andre ord ikke hatt noe ønske om å skrive en sterkt kritisk bok. Jeg har hatt et ønske om å fortelle en god historie om en interessant person, ja, om en av de mest fargerike politikere og samfunnsdebattanter Norge noen gang har sett. Ikke minst har jeg også hatt et ønske om å fortelle noe om landet Norge gjennom Anders Langes historie. Derfor ligger hovedvekten på Lange som politisk menneske.»

Å bruke fortellingen om et menneske som var kjent i samtiden til å si noe om det som nå er blitt vår felles historie, er et litterært grep som er veldig fascinerende. En faghistorisk fremstilling av høyrepopulismen i Norge vil neppe nå et bredt publikum. Men en journalistisk velskrevet biografi om Anders Lange burde kunne nå mange. Og den har kvaliteter som gjør den leseverdig for folk som aldri har hørt om mannen som ga støtet til det som senere skulle bli hetende Fremskrittspartiet. Han var ingen partibygger. Men han startet haraballet. 

Anders Lange var som ung mann en sentral folketaler i den høyreradikale bevegelsen Fedrelandslaget, som i mellomkrigstiden nådde en oppslutning på omkring 100 000. Og Øyvind Strømmen foretar etter mitt skjønn særs kompetente presentasjoner av noen av mellomkrigstidens stridstema og den rollen som noen av Fedrelandslagets folk hadde under okkupasjonen. Da nazistene okkuperte Norge ble det som hadde vært opphetede debatter og ungdommelig idealisme plutselig alvor. Og folk landet på hver sin side av skillelinjen, «ofte med knapt merkbare forskjeller i sitt ideologiske utgangspunkt», som Magne Skodvin en gang uttrykte seg. Anders Lange ble arrestert av tyskerne, mens broren ble soldat i angrepskrigen mot Sovjet. 

Gjennom disse lynskissenes av hendelser og tema fra mellomkrigstiden får vi en anelse av hvilke tanker og begreper som den gang var i omløp og ble sett på som gangbare, spennende og moderne blant tidens ungdom. Datidens ungdomsradikalisme søkte sine ideologiske ledestjerner i Moskva, Roma og Berlin. Felles var en utbredt følelse av at parlamentarismen var «utslitt» og bare «forsumpet det politiske liv», som Aftenposten skrev i sin begeistrede artikkel om Mussolini. Verken Høyre eller Arbeiderpartiets politikere likte senere å bli minnet om sine ungdomssynder fra mellomkrigstiden. Krig og okkupasjon hadde skapt en sentrums-konsensus om velferdsstat og parlamentarisme hvor uromåker som Anders Lange passet veldig dårlig inn.

Da ‘Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep’ i 1973 fikk fire representanter på stortinget, betraktet Høyre denne populistiske utfordreren på eget revir med den samme isnende kulde i blikket som gamle SVere får hvis du sier AKP. Sosialistisk Folkepartis Finn Gustavsen og Berit Ås hadde langt større sans for den frittalende anti-establishment-mannen som ikke tilhørte de fine og dannede. Askeladden er jo en ikonisk norsk heltefigur. Her som i mange andre land kan en alltids regne med å score poeng ved å spille rollen som the underdog som utfordrer eliten.  

«Vi som representerer folkedypet, kjenner problemene på kroppen» sa Anders Lange. Denne moralske patosen på egne vegne, iblandet agget mot de etablerte innen partivesenet som angivelig hadde sviktet sine ideologiske røtter, er jo en klassiker innen venstre- og høyrepopulismen. Bare snakk med gamle, fornærmede kommunister. De fleste kommunister er det.  Eller fra den andre enden av hesteskoen: «Jeg vil vise den tause, norske majoritet at de faktisk har rett», som Asle Toje i all beskjedenhet sa det. Det er så mange sammenfall i retorikk som slår meg hele veien under lesningen. Sitatene av Anders Lange er som hentet ut av den tyske professor i politisk teori, Jan-Werner Müllers bok om populisme. Anders Langes analfabetisme innen f.eks. makro-økonomi er på sett og vis imponerende. Hvor henter sånne folk sin selvtillit fra? En kunne si, som det også ble sagt om Carl I. Hagen, «Det er utrolig hva den mannen ikke vet». Men å spille på media, det kunne de. 

I de fleste områder av livet mener folk at sakkunnskap er viktig. Ikke så med feltet politikk. Der gjør mange en dyd av å ikke ha lest teori om økonomi, historie og samfunnskunnskap, og å betrakte dem som driver med sånt som livsfjerne typer uten kontakt med ‘virkelighetens verden’. 

 Practical men, who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influences, are usually slaves of some defunct economist”, sa økonomen John Maynard Keynes.  

Vi har ingen teorifri tilgang til verdenen, det er begrepene vi begriper den gjennom. En må utdanne seg til å ikke bli manipulert. Anti-intellektualismen gjør oss lettere til ofre for demagoger og elitenes manipulerende innpakninger av sin egen snevre interessepolitikk. Det er Anders Lange selv et godt eksempel på. Mannen som lot seg påvirke av «Sion vises protokoller» og flørtet med fascistisk tankegods framstår, til tross for forfatterens iherdige fremhevelse av hans mange sympatiske trekk, som en ganske patetisk figur. En sta sjølvøring som freidig tramper sin egen vei, og hvis ideologiske univers og 'sterke meninger' med tiden blir en hel katalog av det som var gårsdagens typiske ‘alternative’ posisjoner, ifra antisemittiske pamfletter og til UFO-teorier, ukritisk svelget og videreformidlet. Og i likhet med mange som betrakter seg selv som ekstra selvstendige og klartskuende, vekslet Anders Lange mellom å snakke på vegne av folk flest og å se på flertallet som villfarne får, manipulert av elitenes mainstream-media.

Øyvind Strømmen har som han selv sier ikke skrevet en sterkt kritisk bok. Den er, i motsetning til denne anmelder, svært sympatisk og forstående i tonen. Men samtidig er den et solid og presist stykke politisk journalistikk. Og det den indirekte avdekker av intellektuell armod og fordommer fremført med Anders Langes hvalpeaktige, stedige vitalitet, er ikke egnet til å begeistre. Sitatene etterlater muligens en bismak hos dem som en gang lot seg fortrylle av denne folketaleren. Var det virkelig dette vi mente den gangen? Eller var det personligheten og ablegøyene som vi lot oss fascinere av? Anders Lange er borte, og boka kan vanskelig gjenskape fortryllelsen og fascinasjonen han utøvde. Men uavhengig av forfatterintensjon kaster boka et ubarmhjertig lys over det ideologiske dødsboet. Som Strømmen skrev under FrP-jubileet i 2013: 

Framstegspartiet på sitt beste har vore eit parti som har kritisert toskeskap, anten det no er sprø avgifter eller merkelege byråkratiske avgjersler. Det er den beste delen av arva etter Anders Lange. Det som er att av den verste skulle eg ynskja at dei heiv heilt overbord, men uansett: Gratulerer med jubileet. For ein gongs skuld skal eg heva eggelikøren for dykk. Men stemma mi? Den får de aldri.

Punktum midt i en vakker setning.

Elin Åsbakk Lind - punktum midt i en vakker setning

Etter en vrang dags ferd mot natt og en gjenstridig tekst som ikke ville føye seg, satte jeg meg ned med Elins andre bok, hennes romandebut. Man unner seg jo ellers ingen ting, som tyskerne sier. Skulle ikke lese altså, bare smake litt på språket. Hadde jeg tatt for hardt i forrige gang? Tenk om min ærlige begeistring nå skulle bli avløst av skuffelse? Jeg skulle bare smake litt. Det blir sjelden til at jeg leser skjønnlitteratur. Men lik en periodedranker ramlet jeg utpå og lot meg rive med av tekstens presise billedskarphet og poetiske skjønnhet. Det ble sent. Hvordan forklare noen som ikke har vært der hva som var så spesielt ved akkurat denne hjemme alene-lesefesten, dens rike fylde av sanseinntrykk, minner, lukter og lyder? Det var så intenst og klart. Men å skulle skrive om det er som gjenfortelle en drøm. Det er håpløst, men vi gir oss ikke.

Er det mulig å skrive en moderne roman som er inspirert av «det nordnorske miljøet og naturen» uten at klisjeene legger seg som et eksotisk gulfilter mellom deg og teksten. Er det mulig å gjøre et plot fra nordlandsøya Landegode og et hus fylt av minner om til aktuell samtidskunst? Det ser faktisk sånn ut. Jeg prøver å forstå hvordan Elin Åsbakk Lind har klart dette kunststykket.

Det var det kresne ordvalget, det ladede og flertydige, men aldri utydelige språket som dro meg inn i fortellingen. Sujettet er gammelt og slitt, men boka er likevel spennende og ny. Fortelleren er en mann som oppsøker sin barndoms sommerøy der hans grandtante (eller gammeltante som mange nordlendinger sier) bor. Han må vekk fra byen for å klarne tankene etter et samlivsbrudd. «Hva var det slags tøvete rømningsforsøk han drev på med?» En litt jeg-svak og konfliktsky mann som det er lett å få sympati for tar oss med til det en gang ukompliserte og selvfølgelige, der tingene fortsatt har sin faste plass. Men ingen steder står tiden stille. Ettersom fortellingen tar oss videre blir det Maria, gammeltanten, som fanger oppmerksomheten og blir noe mer enn en rekvisitt fra barndommens rike. Nå som han er voksen og hun er blitt gammel kommer dette odde paret hverandre nær. Nær nok til at hun betror ham sin søte hemmelighet og sitt jammersminne.

Kan hun virkelig vedstå seg å ha hatt hjerte for mer enn ett menneske, samtidig? Kan den samme kjærligheten som får deg til å føle at du virkelig har levd og vært en elsker på jorden også bli en fortærende ild som brenner ut og legger øde? Kan vi legge lokk på dette sødmefylte, vakre, sette punktum midt i en vakker setning?

Noe av spenningen i romanen stikker dypere enn den elegante og nøye utporsjonerte arkeologiske avdekkingen av to personers liv. Fordi hvem vi ble defineres ikke en gang for alle gjennom det som skjedde oss, men også gjennom hvordan vi tolker og forteller historien om oss selv. Og møtet mellom de to forandrer denne selvforståelsen gjennom at hun bryter tausheten. Ordene setter identitet i bevegelse, setter mye på spill.

Og samtidig sier romanen også noe vakkert om det å være tause sammen, bare være gåte ved gåte. Les den langsomt hvis du kan. Ta inn de mange luktene og lydene som siver fram mellom linjene, den språklige økonomien som alluderer til det kjente på en ny og leken måte. Gå i land på denne øya og bruk den tiden du trenger, tiden det tar. Den gjør noe med deg.   

                                                 *

Drøfting og grøfting av sympatisørsumpen.

Theodor Adorno

 «Jeg har stilt opp en rent teoretisk tankemodell. Hvordan kunne jeg ane at noen skulle ønske å virkeliggjøre den ved hjelp av Molotov-Cocktails?»

Slik lød Theodor Adornos forskrekkede kommentar til den ideologiske rettferdiggjøringen av det som etter hvert munnet ut i en bølge av venstreradikal vold som skyllet inn over den vesttyske republikken høsten 1977. Adorno døde i 1969. Fra 1971 til 1993 tok Rote Armee Fraktion livet av 34 mennesker, og bølgen av terror satte den vest-tyske republikkens evne til å forene en liberal rettsstat med kampen mot terrorisme på en hard prøve.    

Enhver terrororganisasjon er hjelpeløs uten et miljø av ideologiske sympatisører som i verste fall rekrutterte nye terrorister, aktivt støtter dem, eller i det minste passivt unnlater å gi politiet opplysninger som kan føre til arrestasjon. Det var denne ‘sympatisørsumpen’ som man i Tyskland ønsket å tørrlegge. 

På venstresiden var det mange som mente at terroren hadde avslørt at Vest-Tyskland faktisk var det ‘proto-fascistiske’ godværsdemokratiet RAF hele tiden hadde talt for døve ører om å 'avsløre'. Handlingens propaganda hadde fjernet den demokratiske sminken og skapt klare linjer, eksemplifisert gjennom forhenværende nazi-dommere som nå satt og dømte unge kommunister til yrkesforbud, eller lesebrevforfattere i Bild Zeitung som mimret om den gang det hersket tukt og orden i Tyskland.  

I den offentlige samtalen hadde det oppstått en avgrunn mellom to fløyer som kan tjene som paradeeksempel på det sosiologen Zygmunt Bauman har kalt motsetningen mellom frihet og trygghet. Mange engstelige ‘lov og orden’-tilhengere mente nå at politiets hender ikke burde være alt for bundet av rettsstatlige begrensninger, ettersom terroristene jo ikke var det. På den andre fløy opplevde man gruens fascinasjon - hvorfor ikke bare la ting eskalere til en revolusjon, ettersom hele det gamle apparatet med presse, politi og utdanning så allikevel var i hendene på gammelnazister og ‘sosialfascister’. I begge leire senket man terskelen for bruk av vold og legitimerte det gjennom motpartens handlinger. "Motvold" lød trylleformularet. 

  

Den paranoide stemningen på begge sider gled langsomt over, bl.a. fordi man gjennom alminnelig politiarbeid lyktes å fengsle lederne og isolere deres støttespillere. Men også fordi rekrutteringen av nye unge voldelige løp ut i sanden. Det ideologiske fluesopp-partyet gled over i et dagen derpå med en ideologisk skallebank hvor man måtte fastslå at det hele hadde gått noe over styr.

Som en nykter ettertanke må vi dessverre fastslå at et forstemmende antall høyt utdannede folk kan se det som sin oppgave å levere en ideologisk rettferdiggjøring av terror. Terroristene selv var for en stor del akademikere. Og at en stor gruppe av forskrekkede borgere godt kan tenke seg å kjøpslå med liberale rettsstatsprinsipper hvis de tror de kan få en større trygghet i bytte. Jeg tror ikke dette har forandret seg stort siden den gang.

Dagblad-journalisten Karl Emil Hagelund skrev for mange år siden en advarsel til de som tolket yrkesforbud m.m. som en spesifikk tysk autoritær tilbøyelighet: Norge hadde aldri vært utsatt for en lignende prøvelse. Det var ingen grunn til å hoverende forskuttere noe som helst av norsk annerledeshet.

Siden den tid har mye skjedd. Vi har hatt terroren på Utøya. Den ble utøvd av en enmanns-terrorist som syntes FrP var alt for ettergivende og kompromissvillig overfor ‘kulturquislingene’ som banet vei for muslimenes ‘overtakelse’ av Europa. Hendelsene utløste heldigvis ingen allmenn heksejakt mot den nasjonalkonservative høyresiden, de fleste makter å holde fast ved noen viktige nyanseforskjeller her. Og det er absolutt nødvendig hvis en skal unngå at den offentlige samtalen blir forgiftet og at ‘meningskorridoren’ smalnes inn til mot et hysterisk konsensus. «Where all think alike, no one thinks very much», påpekte Walter Lippmann. Men kanskje førte terroren på Utøya også til en kritisk revurdering av egen retorikk hos deler av FrPs velgerskare, noe a la den ideologiske avklaringen mot voldsromantikk som man fikk på venstresiden etter RAF. Det er lov å håpe.

Kulturkamp med innestemme.

Så lenge vi føler oss trygge som borgere er det lett å akseptere ytringsfrihet for rabiate meninger som en slags nødvendig omkostning ved det å leve i et liberalt og fritt samfunn. Det er når vi frykter for dem som omsetter ideer til handling gjennom ‘handlingens propaganda’ at det røyner på å holde fast ved liberale prinsipper. Mange ytrer seg i et gråsoneområde mellom borgerkrigsretorikk og direkte oppfordring til vold mot minoriteter. Hvordan tørrlegge sumpen av erklærte Breivik-sympatisører som under mer tilspissede forhold kan tenke seg å gripe til vold - alltid rettferdiggjort som 'selvforsvar' fordi vi i realiteten er 'okkupert'? Hvordan forhindre en eskalering av konflikten der yttergruppene bekrefter hverandres virkelighetsforståelse og legitimerer egen bruk av vold som ‘motvold’.

Europa har nå fått en ny bølge av hjemmeavlet terror. Det er noe som ikke bare rammer de relativt få terrorofrene, men påvirker alle borgernes trygghet, tilhørighet og frihet. Også denne gang kan det være lurt å se på den ‘sympatisørsumpen’ som dagens terrorister kan tenkes å bevege seg i.

Den danske undersøkelsen «Muslimer i Danmark» uført av Capacent/DR i 2009 fant at 56 prosent mente at det burde være forbudt å kritisere religion, 81 prosent at det burde vært forbudt å publisere Muhammed-tegningene, 21 prosent at Danmark selv har fortjent det hvis landet blir utsatt for terror, 54 prosent at homoseksualitet var «Helt uakseptabelt/ overveiende uakseptabelt», 66 prosent at ytringsfriheten burde innskrenkes i visse tilfelle, og 7 prosent at terror var et akseptabelt middel for å protestere. (13 prosent blant 16-24-årige) Dette er ganske høye tall, selv om en stor majoritet av muslimene slutter opp om den sekulære rettsstaten som lojale medborgere.  

På samme måte som 70-tallsradikalismens ideologiske flørt med revolusjonær terror raskt mistet sin fortryllelse over sjelene, kan en nå håpe på at disse tallene er på retur, og at andelen av unge muslimer som uttrykker sitt ungdomsopprør gjennom terrorsympati og ideologisk fanatisme vil synke. Noe av dette avhenger av hvorvidt vi klarer å få til en reduksjon av terrorangrep og en nedbygging av gjensidige fiendebilder. Her er kvaliteten på den offentlige samtalen viktig, graden av presisjon og nyanser vi makter å holde fast ved i vår beskrivelse av De Andre. Og vi ser så smått konturene av offentlig og lojal religionskritikk innenfra. Det er her den viktigste kampen står. 

Politiarbeid i kampen mot terror er viktig og nødvendig. Men i det store bildet er det ‘kampen om sjelene’ som er viktigst. Å skape en felles tilhørighet hever terskelen for bruk av vold fordi det skaper identifikasjon med motparten, på tross av alle forskjeller. Oppgaven er enorm og mangesidig. Og den tar aldri slutt.     

"Problemet er ikke islam, greit nok, men det er noe her vi må ta tak i. Og dette noe er den islamistiske ideologien som har kidnappet vår stemme."

Jeg vil gjerne slå et slag for en bok jeg har lest. Den er en dialog mellom to forfattere, hvorav den ene nok vil være ukjent for de fleste norske lesere. Jeg har enkelte venner som ikke kommer lengre enn til begynnelsen på denne bloggposten. For dem er navnet Sam Harris nok til å få det mentale rullegardinet til å gå ned. Harris trigger sterke forestillinger hos et stort publikum, inklusive mange som ikke har lest et ord av hans bøker. Harris er imidlertid ikke tema her, men hans medforfatter Maajid Nawaz. 

Maajid Nawaz

Det at disse to har skrevet en bok sammen, er i seg selv er nok til at flere har avskrevet Nawaz som en ‘uncle Tom’, en slags nyttig idiot for en muslim-hatende forfatter. Dessverre er det innledningsvis nødvendig å bruke en litt plass på å overkomme noen ideologiske ryggmargsreflekser som hindrer folk i å lytte til hva en person sier som de har redusert til en slags tegneseriefigur, en illustrasjon og et truende eksempel på en farlig tankeretning. Denne bloggposten er transkriberte utdrag av en presentasjon av boken som skjedde den 17. september 2015, der jeg etter fattig evne har oversatt noen av Nawaz mest poengterte uttalelser. Utenom innledningen er mine egne kommentarer satt i kursiv. 

Nawaz begynner med å ta tyren ved hornene, ved å angripe forestillingen om at enhver muslim som inngår i en dialog som vil implisere kritikk av Islam med folk som Sam Harris eller Ayaan Hirsi Ali enten må være «a sell-out, an Uncle Tom, a native informant or any of the above». Han ble til og med beskyldt for å være «islamofob» av en hvit, privilegert kritiker på venstresiden. Det blir en ganske grotesk beskyldning mot en tidligere islamist som på grunn av sine tidligere oppfatninger er blitt torturert av Egyptisk politi, utsatt for fysiske angrep fra nynazister, arrestert og profilert av politiet og sikkerhetspersonale etc. :

«Den dagen du er født av muslimske foreldre, selv er muslim og har et barn som er muslim, den dagen kan du begynne å snakke til meg om antimuslimske fordommer. Fram til den tid finner jeg at når en hvit mann gir meg tilsnakk og forsøker å dirigere min samtale om min egen religion og dens fremtid i verden, og begynner å peke ut hvem jeg er tillatt å snakke med, så er det en form for kolonialistisk patronisering som jeg godt klarer meg uten. Det er en reversert rasisme, en dirigering av samtalen som springer ut av de lave forventningers rasisme, fordi den går ut fra at den eneste gode muslim er en rasende muslim. [..] Følgelig, fordi jeg ikke er rasende er jeg ingen god muslim. Det er ekstremt patroniserende.»

Ja vel, tenker du kanskje, men hvordan kan Nawaz bare se bort fra at kritikk av Islam blir utnyttet for alt det er verdt av folk som hater alle muslimer? Under presentasjonen av boken svarer han dette på et spørsmål om hva han tenker om den økende hetsen mot religiøse minoriteter og muslimer i særdeleshet:

«...det er et stort, stort spørsmål over hele Europa, også i Frankrike, hvor jøder i særdeleshet ikke kan føle seg trygge. Og på samme måte det jeg nevnte om London, hvor anti-muslimske overfall har gått opp med 70 % Kvinner som ser ut som deg føler seg utrygge når de går på gata fordi de er redde for å bli angrepet. Og det kan også gjelde min mormor, som også bærer hodesjal. Så jeg kan forsikre deg om at jeg er urolig og bekymret. Og som jeg sa til de ikke-muslimer som forsøkte å dirigere mine samtaler: hør, jeg har et muslimsk barn, jeg har muslimske foreldre, jeg har en muslimsk mormor som dekker til sitt hode med et hodesjal. Jeg er direkte truffet av oppblomstringen av anti-muslimske fordommer, og jeg er selv muslim. Og jeg er blitt angrepet og jeg er blitt profilert. Det er en stor bekymring. Mitt eneste anliggende her vil være at måten å angripe dette på er å åpne for denne dialogen.»

Hvorfor er Nawaz da så opptatt av at troende muslimer ikke kan ignorere, men selv bør engasjere seg i den opphissede debatten om islamisme og den trussel det utgjør mot vår vestlige liberale samfunnsorden? Vi gjør jo ikke annet enn å diskutere dette, og følgen har så langt blitt en voksende og generell skepsis mot muslimer? Kan ikke muslimer få litt fred nå, så lenge de lar oss andre i fred? Og hvorfor er det så viktig å diskutere jihadistisk teologi når de fleste muslimer jo bare ønsker å leve i fred? Og har terroren egentlig noe med islam å gjøre? 

Først til hvorfor ‘vi må våge å ta debatten’ om islam, terror og teokrati midt i en tid hvor luften er mettet med generell angst for muslimer. Nawaz snakker om det han kaller Voldemort-effekten; når frykten for å gi en truende fiende enda større makt ved å nevne dens navn gjør at man ender opp med å late som om den ikke finnes.  

Harry Potter-figuren Voldemort - "He-who-must-not-be-named" 

«Hva er problemet ved å ikke være i stand til å sette navn på problemet? Det er to problemer her; eksternt mot muslimer, og innenfor muslimske samfunn. Hvis vi ikke kan snakke om islamistisk ekstremisme, men bare kaller det ekstremistisk ideologi, vil svært mange ikke-muslimer utenfor de muslimske samfunn anta at vi egentlig snakker om religionen islam og alle muslimer. Det er det første problemet. Fordi ved å ikke kalle det islamisme visker en ut disse skillelinjene og bidrar til å øke forvirringen. Og tro meg, det er en hel gjeng der ute som med fryd og glede vil stigmatisere hver eneste muslim. Noe verken Sam [Harris] og Ayaan [Hirsi Ali] gjør. De gjør ikke det. Jeg har snakket med begge av dem om dette og jeg har ofte sett deres taler. Men det er rikelig med folk der ute som gjerne vil gjøre det. Så det er den første faren ved å ikke kalle fenomenet ved sitt rette navn og isolere det fra religionen. Du visker ut disse skillelinjene og gjør det lettere for folk å bebreide hver eneste muslim.    

Faren innenfor muslimske samfunn består i at ved å ikke snakke om problemet gir vi mindre makt til de reformistiske muslimer som kjemper og strever, som er sårbare innenfor sine egne lokalsamfunn, og som kjemper for å oppnå denne reformdialogen innenfor de muslimske gruppene. Vi gjør deres stemmer svakere, vi tillater dem ikke å argumentere innenfor et muslimsk univers og si: Problemet er ikke islam, greit nok, men det er noe her vi må ta tak i. Og dette noe er den islamistiske ideologien som har kidnappet vår stemme. Men hvis vi tar fra dem ordene for dette, hva gjenstår for dem å si, hvordan kan de føre denne debatten? Det som skjer isteden er at hver eneste homofile muslim, hver eneste feministiske muslim, hver eneste liberale muslim, enhver avvikende stemme, blir stigmatisert og hysjet ned. Og de som skriker høyest er de som dominerer debatten. Og så klager vi når majoritets-samfunnet spør seg om hvor de moderate stemmene er blitt av. Vi gir dem ikke en gang en ordbok for å kunne føre denne samtalen. [..]

Hvis du ikke kan sette ord på hva det er du frykter ender du med å generalisere mot alle. Og det er grunnen til at jeg ønsker at vi skal bruke termen islamisme. Du kan gå online og se en høflig og sivilisert debatt med Fareed Zakaria på CNNs Anderson Cooper Show om hvorvidt vi bør bruke ordet islamisme eller ikke. Jeg liker å tro at jeg gjorde en ganske god jobb – Fareed Zakaria er kanskje uenig – der jeg begrunnet dette standpunktet: Vi muslimer må makte å isolere islamisme fra islam og definere hva vi mener med islamisme, og si at islam pr definisjon ikke lar seg definere fordi den er en religion som alle andre. Den har sine trosretninger og fortolkninger og disputter som alle andre religioner. Men islamisme er fenomenet her, og vi definerer det som ønsket om å påtvinge et samfunn en eller annen form for islam. Og det er dette vi er bekymret over og det er dette vi utfordrer. Hvis denne samtalen blir ført mellom muslimer vil du til sist se at en økt forståelse brer seg, slik den har gjort i vårt tilfelle. Jeg liker å tro at Sams måte å snakke om dette er blitt mer nyansert siden vi startet vår dialog. På samme måte har jeg utviklet meg gjennom å ha diskutert med Ayaan og Sam om disse tingene. Det er det fine med dialog. [..]

Hvis vårt forsett er å ha denne dialogen og kommer gjennom den sammen, vil vi gjøre framskritt. Alternativet er å bringe denne dialogen til taushet, å sette munnkurv på folk og hindre dem i å snakke. Og alt det gjør – og det har jeg observert gjennom egen erfaring – er å øke hysteriet og adskillelsen og fiendskapet. Og da begynner folk å generalisere, fordi de ikke blir tillatt å snakke om det.»

Ok. Så la oss snakke om noen av de engstelige spørsmålene som mange ikke-muslimer stiller seg. Er islam uforenlig med et fredelig, liberalt samfunn? Betyr islam krig?

«Til spørsmålet om hvorvidt islam er en fredens eller krigens religion: for noen muslimer er det en krigens religion. For det store flertall er det en fredens religion. På samme måte som for noen amerikanere støtter den amerikanske grunnloven retten til fri abort, mens den for andre ikke gjør det. Det samme dokumentet, den samme teksten er gjenstand for en heftig disputt i dette tilfellet. Og noe av det vi diskuterer i vår dialog er at islam faktisk er det muslimer gjør den til gjennom fortolkning eller ijtihad. Når det store flertall av dagens muslimer ikke er jihadister, er det fordi islam er det muslimer tolker det til å være, og at denne religionen i kraft av sitt flertall er en fredens religion.

Men det forhindrer ikke at det finnes en utrolig høyrøstet og markant minoritet blant oss som ikke bare støtter det syn at islam er en religion av Jihad og krig, men som selv deltar og kjemper i denne krigen. Og det er denne høyrøstede og godt organiserte minoriteten, eksempelvis representert ved ISIS – i noen tilfeller kontrollerer de land – som vi må angripe direkte. Vi må innse det faktum at de eksisterer og ikke snakke det bort og stikke hodet i sanden og late som om det ikke er noe problem.»  

Ja vel, islamistisk terrorisme finnes. Men er det ikke veldig på siden å gi islam en slik prominent rolle som årsaksforklaring for at unge marginaliserte menn griper til vold og terror. Bør vi ikke se på dette som en pågående asymmetrisk krig mellom Vesten og den islamske kulturkretsen, en kamp om ressurser og innflytelse, der koranvers og teologi bare er kakepynt og ornamentikk?

«Spørsmålet er om hvorvidt radikalisering skyldes utenrikspolitiske konflikter, og om vi følgelig trenger å forandre vår utenrikspolitikk, eller om det skyldes noe helt annet, nemlig ideologi, og at vi følgelig må håndtere denne ideologien. Det jeg sier er at vi mennesker reagerer ulikt på omstendighetene. Vi er ikke like. Vi er sosiale dyr, vi er ikke som vann. Vi koker ikke alle sammen på 100 grader og blir ikke til is ved null grader. Så følgelig blir den beste forklaringen at radikalisering skyldes en kombinasjon av faktorer. Jeg nevner fire faktorer i dialogen med Sam. Jeg snakker om at opplevd urett spiller en rolle. Så sinne er et element her, den opplevde uretten spiller en rolle. Så er det en identitetskrise som oppstår. Så er det rekrutteringen gjennom den karismatiske lederskikkelsen. Og det fjerde elementet er den rollen ideologien spiller.

Bush Jr. og Saudi Arabias Abdulazis 

Men det er en utilbørlig overforenkling å hevde at fordi jeg er sint på USAs utenrikspolitikk så impliserer det at jeg kommer til å sprenge noen i lufta. Det er en fryktelig rasisme gjennom de lave forventningene den retter til muslimer. Det forutsetter at en brun ung muslimsk mann kommer til å sprenge noe i lufta fordi han ikke håndtere sitt sinne. Det er en forferdelig forklaring på det som foregår, og islamister kjører fram denne forklaringen hele tiden fordi de ønsker at USA skal forandre sin midtøsten-politikk. Bin Ladens taler handlet alle om å forandre politikken overfor Midtøsten, fordi han ønsket å stanse støtten til de arabiske regimene slik at han kunne styrte dem fra makten, noe som til sist skjedde gjennom den ‘arabiske våren’. Så det er ingen overraskelse at islamister selger denne myten. Men det er faktisk ekstra bekymringsfullt når folk som deler mine egne politiske sympatier, det politiske sentrum-venstre, selger denne myten. 

Mitt problem med denne forestillingen er som følger: jeg opponerte mot invasjonen av Irak fra en fengselscelle i Egypt. Jeg har alltid vært en motstander av den Bush-ledede invasjonen av Irak. Men jeg kan ikke godt hevde at den er årsaken til at ISIS eksisterer. Selvsagt har den vært en bidragende faktor, vi kan ikke si at den ikke har noe med den å gjøre. Men det vi ikke kan si er at det er årsaken og grunnen til ISIS. For hvis du tenker til endes logikken i dette, hvorfor i all verden voldtar og slavebinder Jezidi-kvinner en masse? Hva har disse stakkars Jezidiene gjort mot noen som helst hvor som helst? Hvilket land invaderte de? Eller hvis du går til Afghanistan og ser på Taliban: Hva er det som tvinger menn under trussel om piskeslag å måtte la skjegget vokse, eller tvinger kvinner til å tildekke hele ansiktet og hele hodet, eller steiner henne til døde fordi hun har holdt hender med feil person – hva har hva som helst av dette å gjøre med invasjonen av hvilket som helst land? Så det er noe mer som foregår her, og det er utilbørlig forenklende å bare legge skylden på utenrikspolitiske feilgrep. Og naturligvis, da USA intervenerte i Kosovo for å berge muslimers liv fikk de ingen kred for det. Så det er et veldig forenklende verdensbilde som bør utfordres.»

Greit nok, sier du kanskje. Dette er utenrikspolitikk og terrorbekjempelse. De færreste makter å opprettholde en varig interesse for noe en likevel har så minimal innflytelse over. Men vi lever i et samfunn her av til dels parallelle univers, av grupper som lever mer på siden av hverandre enn de opplever seg å dele en felles norsk erfaring. Det har vel strengt tatt alltid vært tilfellet, men for mange oppleves det som om de ulike gruppene langt på vei har sluttet å møtes på de kulturelle veikryss, at skrikhalsene på begge sier har overtatt, og innkapslingen og tilbaketrekningen forsterkes. Det bekymrer langt flere. Skal vi midt i dette nå gi oss til å drive religionskritikk for full hals? Dialog er vel og bra. Men det fordrer jo at det er to parter som er villige til å lytte til hverandre.

«Det er en grunnregel vi benytter i vår dialog. Det er at ingen ide er hevet over kritisk granskning, og ingen mennesker er uten verdighet. Kritisk granskning, satire, kritikk av enhver ide må med nødvendighet ikke bare være tillatt, men er noe som bør oppmuntres til. Det betyr ikke at vi hakker på muslimske enkeltmennesker. Det er anti-muslimsk bigotteri. La oss legge til side begrepet islamofobi. Det er ikke formålstjenlig. Fordi begrepet islamofobi blir brukt til å kvele debatten, slik det også pussig nok er blitt brukt mot meg av ikke-muslimer. Men i realiteten blir det brukt til å stanse debatten. 

For det det faktisk gjør, er å blande sammen religionskritikk, i dette tilfellet av religionen Islam, og å mobbe enkeltmennesker som er troende muslimer. For det fenomenet bruker jeg uttrykket anti-muslimsk bigotteri, et fenomen som er reelt, spesielt gjennom fremveksten av høyreradikale parti over hele Europa. Det er et reelt eksisterende problem. Men det er ikke det samme som religionskritikk, i dette tilfellet av islam. Så ingen idé er hevet over kritisk granskning, og ingen mennesker er uten verdighet.

Hvis du ønsker å kunne dra linjen mellom disse to tingene er det ikke så vanskelig å forestille seg. Det er en forskjell mellom at Sam tegner en strek-mann og holder opp denne tegningen og kaller ham profeten Mohammed. Ved en anledning re-tweetet jeg en slik strek-tegning av Jesus & Mo [Mohammad] der Jesus sier hallo og Mo sier hvordan står det til. Og den var ikke krenkende for meg på noen måte. Og jeg sa Allah o akbar, hvilket betyr gud er større enn at han skulle bli krenket av denne strek-figuren. Ok? Og jeg fikk en mengde med dødstrusler på grunn av det.

Men det er en forskjell på dette – å dra fokus mot stifteren av en av verdensreligionene, min religion – og å faktisk si at alle muslimer er å ligne med spredere av en sykdom på linje med rabies som åler seg gjennom hele vårt kontinent, og at vi må rense Europa for denne pest – det er et ganske annet utsagn. Og noen ganger blir vi så irrasjonelle i vår vrede over dette at vi blander disse to tingene sammen.  [..]

En av de gode sidene ved denne dialogen har vært at jeg synes å merke at vekten i mindre grad blir lagt på den metafysiske debatten om hvorvidt gud eksisterer og mer på de politiske og sosiale verdier som vi trenger for å opprettholde rettferdige og stabile samfunn. Og det er den retningen jeg helst ser at debatten tar. For jeg synes en metafysisk debatt om hvorvidt gud eksisterer er mindre interessant for meg. Det som er interessant er at du kan ha The Church of England i Storbritannia, men de kommer ikke til å kappe hodene av folk og de kommer ikke til å piske folk slik man gjorde med Raif Badawi bare fordi han hadde skrevet en blogg i Saudi Arabia. Hvis vi kan nå et slikt stadium, da kan vi føre denne dialogen uten frykt for angrep og lynsj-mobber som kommer på døra. 

Så jeg ønsker en slik vektlegging, og jeg tror denne boken leder i en slik retning. Jeg vet ikke om du er enig Sam. Denne dialogen munner ut i en klar og tydelig understrekning av at det er nødvendig med en gjentatt lojalitetserklæring overfor de liberale og frihetlige menneskerettighetene som går begge veier. Ikke bare i favør av minoritetssamfunnene, men også i noen tilfeller der minoritetssamfunnene har et ansvar overfor de andre, overfor majoritetssamfunnet, for å bidra til en opprettholdelse av disse borgerrettighetene gjennom gjensidig samhandling. Og jeg tror dette er det fokus jeg ønsker å fortsette med i dialogen med andre, å fokusere på liberalt frisinn, verdier og ideer fremfor om hvorvidt gud eksisterer eller ikke. [..]

Jeg hevder ikke å være spesielt gudfryktig eller religiøs. Jeg er en muslim som ikke er en inderlig troende. Dessuten; jeg snakker ikke på vegne av alle muslimer. Jeg er ingen muslimsk leder, jeg er ingen religiøs leder, jeg representerer ingen gruppe. Faktisk, jeg finner hele konseptet med representanter for etniske grupper problematisk. Det pleier gjerne å være aldrende menn som er sosialt konservative som våger å snakke på vegne av alle andre. Så jeg er ingen tilhenger av den modellen i utgangspunktet. Så jeg ønsker ikke at noen skal tro at fordi jeg sier det må alle muslimer tenke slik. Men det er jo nettopp det fine ved det, det er akkurat dette jeg tar til orde for, å åpne opp debatten for pluralisme.»  

Transkribert og oversatt av Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig - trykk her og se hva som skjer!