*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

onsdag 19. oktober 2016

Drøfting og grøfting av sympatisørsumpen.


Theodor Adorno


 «Jeg har stilt opp en rent teoretisk tankemodell. Hvordan kunne jeg ane at noen skulle ønske å virkeliggjøre den ved hjelp av Molotow-Cocktails?»

Slik lød Theodor Adornos forskrekkede kommentar til bølgen av venstreradikal vold som skyllet inn over den vesttyske republikken høsten 1977. Fra 1971 til 1993 tok Rote Armee Fraktion livet av 34 mennesker, og bølgen av terror satte den vest-tyske republikkens evne til å forene en liberal rettsstat med kampen mot terrorisme på en hard prøve.    

Enhver terrororganisasjon er hjelpeløs uten et miljø av ideologiske sympatisører som i verste fall rekrutterte nye terrorister, aktivt støtter dem, eller i det minste passivt unnlater å gi politiet opplysninger som kan føre til arrestasjon. Det var denne ‘sympatisørsumpen’ som man i Tyskland ønsket å tørrlegge. 

På venstresiden var det mange som mente at terroren hadde avslørt at Vest-Tyskland faktisk var det ‘proto-fascistiske’ godværsdemokratiet RAF hele tiden hadde talt for døve ører om å 'avsløre'. Handlingens propaganda hadde fjernet den demokratiske sminken og skapt klare linjer, eksemplifisert gjennom forhenværende nazi-dommere som nå satt og dømte unge kommunister til yrkesforbud, eller lesebrevforfattere i Bild Zeitung som mimret om den gang det hersket tukt og orden i Tyskland.  

I den offentlige samtalen hadde det oppstått en avgrunn mellom to fløyer som kan tjene som paradeeksempel på det sosiologen Zygmunt Bauman har kalt motsetningen mellom frihet og trygghet. Mange engstelige ‘lov og orden’-tilhengere mente nå at politiets hender ikke burde være alt for bundet av rettsstatlige begrensninger, ettersom terroristene jo ikke var det. På den andre fløy opplevde man gruens fascinasjon - hvorfor ikke bare la ting eskalere til en revolusjon, ettersom hele det gamle apparatet med presse, politi og utdanning så allikevel var i hendene på gammelnazister og ‘sosialfascister’. I begge leire senket man terskelen for bruk av vold og legitimerte det gjennom motpartens handlinger. "Motvold" lød trylleformularet. 
  
Den paranoide stemningen på begge sider gled langsomt over, bl.a. fordi man gjennom alminnelig politiarbeid lyktes å fengsle lederne og isolere deres støttespillere. Men også fordi rekrutteringen av nye unge voldelige løp ut i sanden. Det ideologiske fluesopp-partyet gled over i et dagen derpå med en ideologisk skallebank hvor man som Adorno måtte fastslå at det hele hadde gått noe over styr.

Som en nykter ettertanke må vi dessverre fastslå at et forstemmende antall høyt utdannede folk kan se det som sin oppgave å levere en ideologisk rettferdiggjøring av terror. Terroristene selv var for en stor del akademikere. Og at en stor gruppe av forskrekkede borgere godt kan tenke seg å kjøpslå med liberale rettsstatsprinsipper hvis de tror de kan få en større trygghet i bytte. Jeg tror ikke dette har forandret seg stort siden den gang.

Dagblad-journalisten Karl Emil Hagelund skrev for mange år siden en advarsel til de som tolket yrkesforbud m.m. som en spesifikk tysk autoritær tilbøyelighet: Norge hadde aldri vært utsatt for en lignende prøvelse. Det var ingen grunn til å hoverende forskuttere noe som helst av norsk annerledeshet.



Siden den tid har mye skjedd. Vi har hatt terroren på Utøya. Den ble utøvd av en enmanns-terrorist som syntes FrP var alt for ettergivende og kompromissvillig overfor ‘kulturquislingene’ som banet vei for muslimenes ‘overtakelse’ av Europa. Hendelsene utløste heldigvis ingen allmenn heksejakt mot den nasjonalkonservative høyresiden, de fleste makter å holde fast ved noen viktige nyanseforskjeller her. Og det er absolutt nødvendig hvis en skal unngå at den offentlige samtalen blir forgiftet og at ‘meningskorridoren’ smalnes inn til mot et hysterisk konsensus. «Where all think alike, no one thinks very much», påpekte Walter Lippmann. Men kanskje førte terroren på Utøya også til en kritisk revurdering av egen retorikk hos deler av FrPs velgerskare, noe a la den ideologiske avklaringen mot voldsromantikk som man fikk på venstresiden etter RAF. Det er lov å håpe.

Kulturkamp med innestemme.

Så lenge vi føler oss trygge som borgere er det lett å akseptere ytringsfrihet for rabiate meninger som en slags nødvendig omkostning ved det å leve i et liberalt og fritt samfunn. Det er når vi frykter for dem som omsetter ideer til handling gjennom ‘handlingens propaganda’ at det røyner på å holde fast ved liberale prinsipper. Mange ytrer seg i et gråsoneområde mellom borgerkrigsretorikk og direkte oppfordring til vold mot minoriteter. Hvordan tørrlegge sumpen av erklærte Breivik-sympatisører som under mer tilspissede forhold kan tenke seg å gripe til vold - alltid rettferdiggjort som 'selvforsvar' fordi vi i realiteten er 'okkupert'? Hvordan forhindre en eskalering av konflikten der yttergruppene bekrefter hverandres virkelighetsforståelse og legitimerer egen bruk av vold som ‘motvold’.

Europa har nå fått en ny bølge av hjemmeavlet terror. Det er noe som ikke bare rammer de relativt få terrorofrene, men påvirker alle borgernes trygghet, tilhørighet og frihet. Også denne gang kan det være lurt å se på den ‘sympatisørsumpen’ som dagens terrorister kan tenkes å bevege seg i.

Den danske undersøkelsen «Muslimer i Danmark» uført av Capacent/DR i 2009 fant at 56 prosent mente at det burde være forbudt å kritisere religion, 81 prosent at det burde vært forbudt å publisere Muhammed-tegningene, 21 prosent at Danmark selv har fortjent det hvis landet blir utsatt for terror, 54 prosent at homoseksualitet var «Helt uakseptabelt/ overveiende uakseptabelt», 66 prosent at ytringsfriheten burde innskrenkes i visse tilfelle, og 7 prosent at terror var et akseptabelt middel for å protestere. (13 prosent blant 16-24-årige) Dette er ganske høye tall, selv om en stor majoritet av muslimene slutter opp om den sekulære rettsstaten som lojale medborgere.  




På samme måte som 70-tallsradikalismens ideologiske flørt med revolusjonær terror raskt mistet sin fortryllelse over sjelene, kan en nå håpe på at disse tallene er på retur, og at andelen av unge muslimer som uttrykker sitt ungdomsopprør gjennom terrorsympati og ideologisk fanatisme vil synke. Noe av dette avhenger av hvorvidt vi klarer å få til en reduksjon av terrorangrep og en nedbygging av gjensidige fiendebilder. Her er kvaliteten på den offentlige samtalen viktig, graden av presisjon og nyanser vi makter å holde fast ved i vår beskrivelse av De Andre. Og vi ser så smått konturene av offentlig og lojal religionskritikk innenfra. Det er her den viktigste kampen står. 

Politiarbeid i kampen mot terror er viktig og nødvendig. Men i det store bildet er det ‘kampen om sjelene’ som er viktigst. Å skape en felles tilhørighet hever terskelen for bruk av vold fordi det skaper identifikasjon med motparten, på tross av alle forskjeller. Oppgaven er enorm og mangesidig. Og den tar aldri slutt.     

1 kommentar:

Konrad sa...

Som kjent har alle gode løgner et snev av sannhet. RAF hadde bakgrunn i studentopprøret og isolert sett hadde jo kritikken av etterkrigstidens Tyskland mye for seg, særlig at de som lojalt hadde tjent nazi-regimet, ikke minst dommere, fortsatte som om nazismen aldri hadde skjedd. Men som så mange andre gikk de helt bananas og ble terrorister.