*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 3. november 2016

Etter Charlie Hebdo – lidenskapelig nyansert om ytringsfrihetens krise



Kjetil Jakobsen - kunnskapsformidleren. 

Det drøftende historiske essay som samtidskommentar er en forførerisk sjanger. Ofte henfaller forfatterne til sveipende beskrivelser og vilkårlig bruk av historie som kulturbeite for egne kjepphester. Men jeg synes Kjetil Jakobsen har lykkes med sitt djerve prosjekt. Boka får meg meg til å tenke på en av mine favoritter, Jon Hellesnes, både hva kvalitet og sjangergrep angår. Det bør ikke brukes mot noen at de skriver lærd så lenge kunnskapsformidlingen får en til å gispe av kunnskapstørst og se mot mot bokhylla med en lengsel i blikket som om den var en strandbar i sommervarmen. Dette er et drikkegilde for kunnskapstørste. 
  Det som gjør den interessant utenfor akademiske kretser er at den er populariserende i ordets beste forstand, og den har et originalt og engasjert perspektiv på nye mediefenomen som vi alle forholder oss til. Som f.eks. at du nå leser denne bokanmeldelsen på en blogg der jeg er redaktør. Forfatteren ble jeg oppmerksom på via debatter på Facebook. Boka fikk jeg tilsendt på mail. Og du snublet over denne teksten via en link på Facebook eller Twitter. Og mens jeg skriver ble jeg avbrutt av en oppfordring om å signere et opprop. Amal Aden har fått dødstrusler på grunn av en avisartikkel. Alt dette er relativt nye trekk ved vår felles offentlighet. Boka er i høyeste grad aktuell. 
Hva slags bok er dette?
 
«Boka er ikke en historisk framstilling i streng forstand, men et historisk essay – en diskuterende og aktualiserende tekst som løfter fram idéhistorisk og historisk stoff som er viktig å kjenne til for den som vil ta stilling til dagens store kontroverser om ytringsfrihet.»

Hvorfor er det nødvendig å skrive en slik bok?

«Ytringsfriheten framstilles som en generell og umistelig rettighet som ble vunnet i de vestlige land en gang for alle ved inngangen til moderne tid. Men ytringsfriheten er ikke en fiks ferdig kontekstuavhengig totalpakke. Tvert imot er den et resultat av løpende kulturelle forhandlinger, dynamikker og problemløsninger gjennom flere hundre år, som har utspilt seg forskjellig i forskjellige land. De vestlige tradisjonene for ytringsfrihet og toleranse er truet, sies det. Men hva er disse tradisjonene faktisk sett? Hvordan begrunnes de, og hvordan og hvorfor har de vunnet gjennomslag? Uten historisk og idéhistorisk kunnskap blir ytringsfrihetsdebatten et høytflyvende verbalt slagsmål.»


Så langt forfatterens begrunnelse for sitt eget prosjekt. Kan denne boka tilføre debatten om ytringsfrihetens grenser noe som ikke allerede er blitt drøvtygget i hundrevis av kronikker og debattinnlegg? Det tror jeg bestemt. Bokas lange linjer og eklektiske grep tilfører debatten om ytringsfrihet mer lys enn hete (som den har nok av fra før). Det kommer oss til gode at Kjetil Jakobsen er en helstudert røver som øser fra sine omfattende kunnskaper innen semiotikk, historie, medieteori. Det brede kunnskapstilfanget og den gode formidlingsevnen utgjør en legering som trolig vil gi boka en lang virkningshistorie. Noen enkeltkapitler blir vil sikkert bli brukt i kompendier til ulike fag.
 
Selv om en merker forfatterens perspektiv og optikk i denne guidede reisen gjennom ulike tidsepoker og fagfelt, er presentasjonen av de ulike personer og posisjoner ikke-polemisk og forstående . Det er mer av engasjerende informasjon enn insisterende konklusjon. Historikeren tegner opp et bakteppe av aktørenes samtid, som i mangt er en annen enn vår egen. Likevel, de historiske eksemplene viser veiene som bragte oss dit vi står i dag, kaster lys over Europas og USAs nasjonale egenarter og våre litt ulike tilnærminger til ytringsfrihetens aktuelle dilemma.

Forfatteren skriver lidenskapelig nyansert og mister aldri det syntetiserende perspektivet under sine mange avstikkere til ulike fagfelt. Faghistorikeren fortaper seg ikke i irrelevant kleinkram, men henter fram den talende detalj for sitt aktuelle tema. Idéhistorie og filosofi blir formidlet slik at det ikke er vanskelig å få øye på relevansen til vår dagsaktuelle kamp om sannhetene og oppmerksomheten. Men altså uten å gjøre det hele til en «fiks ferdig kontekstuavhengig totalpakke» der den vestlige historien framstilles som en tornefull vandring gjennom fortidens mørke og fram mot vår lysende samtid, the end of history.


«En meningsfull rettighetsargumentasjon om ytringsfrihet fordrer at man også reflekter over unntakene – noe som innebærer å diskutere konsekvenser.»

Så til de ytringsfundamentalister som måtte ønske seg en bok som understøtter deres vrede mot oss sensurpomper som alltid maser om folkeskikk og forstyrrer flyten av sterke meninger rett fra skrumplevra: Stikk og lek på Facebook. Dette er ikke boka for dere. Eller kanskje er det nettopp det den er.



Innledningskapittelet kan leses både som frittstående essay og en intellektuell appetizer til resten av boka. Så følger det første kapitlets idéhistoriske sveip. Vi møter noen av den liberale tradisjonens pionerer, men også det særegne og revolusjonerende nye ved situasjonen som trykkekunsten (1450) og den påfølgende alfabetiseringen hadde ført med seg. Perspektivet er at vilkårene for kommunikasjon og kunnskapsdannelse forandrer seg, og med det også ideene og selvforståelsen til de stadig flere brukerne av denne nye teknologien.

«Kunnskap kunne bevares gjennom mangfoldiggjøring, og herskerens forordninger, beslutninger og oppfatninger kunne spres i mange eksemplarer over hele riket. Samtidig betydde trykkekunsten en utfordring for makten. Ikke bare kirke og konge, men også kjettere og opprørere kunne drive effektiv propanda ved hjelp av trykkpressen. Opprørske skrifter og kjetterier som før var lokale, kunne med ett spres på kort tid over hele riker. Trykkekunsten bredte seg forbløffende raskt, noe som medvirket til at Martin Luther og Jean Calvin lyktes der tusen kjettere hadde mislyktes før dem.»

Martin Luthers pamflett om "jødene og deres løgner"

Det vil jo være en anakronisme å betrakte Martin Luther som en pioner i arbeidet for et liberalt demokrati. Den umiddelbare følgen av trykkekunsten var et hav av religiøse pamfletter og et åndsklima av religiøs fanatisme som bidro til en ødeleggende borgerkrig som varte i 30 år. Men både reformasjon og motreformasjon bidro gjennom massealfabetisering og massepublisering til å skape nødvendige men utilstrekkelige forutsetninger for nasjonale diskuterende offentligheter og en global distribusjon av ideer og kunnskap. De første ansatser til et sivilt samfunn av frie borgere. Dette i sterk kontrast til noen andre høykulturer i samtiden:

«Den mekaniske trykkpressen var kjent i den muslimske verden helt fra Gutenbergs tid, men trykkpublikasjoner på arabisk, tyrkisk eller persisk fant liten eller ingen utbredelse før på midten av 1800-tallet. Mekanisk reproduksjon av Koranen og andre religiøse skrifter ble først akseptert på 1920-tallet, nesten 500 år – et halvt årtusen – etter at det ble gjengs å trykke Bibelen 
[..]
Siden da har Koranen og Islams øvrige hellige tekster vært tilgjengelig for de troende på en ny måte. Trykkekunsten har gitt kunnskap, opplysning og meningsmangfold i den islamske verden som overalt ellers. Men også religionen er blitt mer nærværende, slik det faktisk også skjedde i Europa da trykkekunsten erobret Europa 400 år tidligere. Ikke bare opplysningen, men også fundamentalismen forsterkes når den troende forvalter teksten selv uten å få den formidlet og forklart av en klasse lærde ekseperter.»


Det ‘mediesjokket’ som denne delen av verden nå gjennomlever har altså noen spennende likhetstrekk med europeisk historie på 1600-tallet, uten at en skal dra analogiene lengre enn de rekker. Jeg tror likevel at en økt bevissthet om Europas mentalitetshistoriske prosess den gang gir en bedre nøkkel til å forstå dagens regimer med islamsk prestestyre enn Samuel Huntingtons nokså essensialistiske og vilkårlige inndelinger av verdenssivilisasjoner.

Men nå har jeg allerede fortapt meg i bokas innledende skisser. Der hvor den går litt mer i dybden er nemlig i fremstillingen av engelsk, tysk, fransk og nord-amerikansk historie og deres ulike tradisjoner for borgerlig offentlighet. Opplysende var presentasjonen av fransk sekulær republikanisme versus britisk liberalisme. Framstillingen forklarer ulike nasjonale svar på fenomen og prinsipielle spørsmål som er felles. Det står dårlig til med norske allmennkunnskaper om Frankrike. Forfatteren leverer et engasjert og nyansert bidrag til å gjøre noe med dette, og en merker den trygge fortroligheten med landets språk, historie og kultur. Det gjør kapitlet om Charlie Hebdo og satirens plass i demokratiet spesielt verdifullt.

Kapittel 5 og 6 er viet vår lokale andedam. Det starter med dansketiden og går fram til saker nordmenn kjenner fra 2015. De vel 80 sidene hadde fortjent en egen anmeldelse. Skildringen av tiden under dansk herredømme er spennende, og ikke uten sidekommentarer til den lange debatten om vår egen nasjonale selvforståelse. Et eksempel finner du
 herNorge kom som følge av den danske sentraliserte styringsmodellen veldig sent på banen. Det har sine klare årsaker[Utdragene er også lagt til som fotnoter]


Karl Evang - en politiserende embedsmann

En stor del av kapittel 6 er viet den aller seneste utviklingen, fra den kalde krigens beredskapslover og fram til dagens situasjon. Hvor reell er ytringsfriheten, hvilke faktorer er det som hindrer en fungerende offentlighet som er kritisk og åpen? Hvordan etablere en offentlighet som ikke skremmer vekk interessante bidragsytere gjennom veritable skittstormer av sjikane. Hva er forskjellen på redaksjon og sensur, offentlig og private ytringer? Grenseovergangene er ofte uklare og situasjonen er på mange måter ny.
Boka belyser mange fenomen, blant annet dette:

Private og offentlige arbeidsgivere krever ofte at ansatte skal opptre lojalt overfor politiske og administrative vedtak og overlate den offentlige debatten til kommunikasjonsrådgivere og andre profesjonelle. Norge har hatt en sterk tradisjon for politiserende fagfolk.

«Uten den samfunnsengasjerte akademikeren dør den nordiske modellen. Forutsetningen for at velferdsstaten skal være noe mer enn et teknokrati, er at det finnes levende og kritiske offentligheter rundt ekspertenes virksomhet»



Satire er ingen ting å le av. Men jeg kan ikke la være.

Med satire tenker vi ofte på den subversive latteren, de underkuedes eneste våpen mot maktens pompøse og hyklerske selvrepresentasjon. Den har vår sympati. Men satiren kan like gjerne ramme nedover, være de manges konformistiske spott av dem som stikker seg ut. Voltaires antisemittiske haranger kan tjene som et godt eksempel.  

Som Adorno skrev: «Den som har latteren på sin side trenger ingen bevis. Opp gjennom historien har satiren derfor gjennom årtusener, opp til Voltaires tid, foretrukket å ta parti med den sterkeste part som en kan stole på, med autoriteten.»

Noe av satirens dilemma er dens ‘usaklige’ karakter. Satiren er på mange måter motsatsen til en ‘herredømmefri diskurs’ der alle har mulighet til å framsette sitt syn, og man tar hverandres argumenter på alvor.

«Karikaturen er derimot ikke dialogisk i sin natur. Et vanlig forsvar for satiren viser til tilsvarsretten: «Blir man krenket, svarer man med pennen, og prøver å overbevise opinionen om at den krenkende tar feil». Dette argumentet holder imidlertid ikke helt. Å besvare parodien er sjelden klokt. Da gjør man seg nemlig til latter. Man framstår som om man ikke forstår vidd og ironi. Franskmennene har til og med et uttrykk for en slik person. Han er une poire, en pære, en sidrumpet figur, en person uten vidd og humor.»






I 1832 ble Honoré Daumier dømt til fengsel for å ha tegnet kongen som som en glupsk kjempe som spiser fattigfolkets mynt. Daumier svarte med denne tegningen av kongen. På fransk har pære (poire) bibetydningen «uten vidd»















Jakobsen leverer et vektig innlegg for verdien av satire og kunstens frihet til å utforske også det heslige og støtende. Men han gjør det ikke ut fra en blasert og uanfektbar posisjon hvor man trygt avfeier alle motforestillinger som rester fra en bigott og overtroisk fortid. Han presenterer temaet som det det etter mitt syn ofte er; et ekte dilemma. Sluttkapittelet får godt fram det nye ved vår nåværende globale offentlighet, hvor vi fortsatt famler og leter etter institusjoner og en felles forståelse av hva som er "civility norms", en ytringskultur som regulerer seg først og fremst via (kontinuerlig omdiskuterte) normer, mer enn lovforbud. 


Satire er et våpen som lar seg bruke til mangt. 

And on that note... lar jeg denne teksten, som allerede er blitt alt for lang, tone ut i følgende sitat fra boka:


«Skillet mellom ytringsfrihet og ytringskultur er vesentlig. Å innskrenke ytringsfriheten i juridisk forstand er svært alvorlig, selv om også den har grenser. Spørsmålet om hva som er god og dårlig ytringskultur, er derimot del av en normal redaksjonell og kulturpolitisk diskusjon. Ved siden av det juridiske ansvaret har de som ytrer seg, også moralske forpliktelser som man kan kalle ytringsansvar. Ytringsatferd kan vurderes som umoralsk uten at den nødvendigvis er forbudt i juridisk forstand.

I angelsaksiske fagdiskusjoner brukes gjerne «civility norms» som en betegnelse både for det jeg her kaller ytringskultur og for ytringsansvar. Jeg tror imidlertid det er fornuftig å gjøre en distinksjon mellom det sosiale normverket (ytringskulturen) og det moralske ansvaret (ytringsansvaret). Grunnen er blant annet at «sivilnormer», for eksempel for hva det er legitimt å publisere av støtende ytringer, varierer sterkt alt etter kontekst. Det individuelle moralske ansvaret består imidlertid uansett.»

                                                                               *

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Fotnoter: Utdrag fra kapitlet om Danmark-Norge: 

"Det hører til den norske nasjonale historieskrivningens standardingredienser
å framheve den norske bondens frihetstradisjoner og sette dette i sammenheng med at vi er et land uten adel og føydale tradisjoner. Det er riktig at adelen som stand sto relativt svakt i Norge, særlig i enevoldstida da kongen og hans embetsmenn konsentrerte makten.Men man bør ikke glemme at det også er en kostnad forbundet med fraværet av adel. Adelsmannen i det gamle regimet var den frie mann. I en før- og tidligmoderne kontekst er et samfunn uten adel et samfunn som bare består av undersåtter. De norske bøndene hadde en forholdsvis fri stilling i eneveldet, enten de var selveiere eller leilendinger. De utgjorde likevel aldri mer enn rundt en tredjedel av den norske mannlige befolkningen. 

Under dem igjen fantes en stor og mangslungen underklasse. Etter eneveldets
forordninger var de som ikke eide eller forvaltet jord, underlagt både stavnsbånd og arbeidsplikt. Han eller hun måtte søke tjeneste i sognet der man hørte hjemme. Fantes det ikke arbeid i sognet, kunne man søke futen om tillatelse til å prøve å finne arbeid i nabosognet. For å reise måtte man ha reisepass. Realiteten var at de lokale elitene – embetsmenn, adelsmenn, storbønder, handelsborgere, væreiere – langt på vei bestemte godtgjørelse og arbeidsbetingelsene for den store massen av Norges befolkning: fiskere, sjøfolk, landarbeidere, tjenestefolk, husmenn og innerster. Muligheten for å takke nei og søke lykken et annet sted var begrenset. Sognebåndet forsvant med frigjøringsverket i 1814. Det ble endelig opphevet av Stortinget i 1818.6 Tjenestetvangen besto til 1854, passtvangen til 1860.

Var Danmark-Norge et despoti? Det engelske sendebudet til Danmark,
Robert Molesworthy, ga etter hjemkomsten ut den kritiske skildringen An account of Denmark as it was in the year 1692. Her beskrev han Danmark-Norge som et lovløst styre og som et skattekrevende og militarisert undertrykkelsesapparat. Danskene og nordmennene benektet alltid dette selv og med overbevisning. Og det var faktisk en særegen og paradoksal legalisme i det dansk-norske samfunn. Kongeloven gjaldt som grunnlov i Norge til 1814 og i Danmark til 1849. Det er et i internasjonal sammenheng enestående juridisk dokument. Kongen er eneste utøvende, dømmende og lovgivende makt, og han står dessuten over de lovene han selv gir, til ansvar utelukkende for Gud."         s. 159-160

"Bergen forble fram til 1814 den nest største byen i Danmark-Norge, i konkurranse med Altona helt sør i det tysktalende Holstein. Europeiske byer av dette formatet fikk stort sett uten unntak trykkerier innen hundre år etter at Gutenbergs innovasjon ble kjent midt på 1400-tallet. Den mektige handelsbyen Venezia hadde alene rundt hundre trykkerier og forlag ved utgangen av 1500-tallet. Ennå i 1814 fantes det bare fire trykkerier i Norge og ingen virkelige forlag. Hvorfor kom ikke trykkekunsten til Norge? Svaret er at trykkeriene måtte ha kongelig privilegium. Noe slikt privilegium ble ikke utstedt, heller ikke for avisene som kunne gjort trykkeriene lønnsomme. Den danske styringsmodellen var basert på sterk sentralisering til København. Bøker og andre skrifter ble i det alt vesentlige trykt i kongens by, der alt som kom på trykk, uansett måtte forhåndsgodkjennes av professorene ved Københavns universitet. Uten trykkerier fantes i praksis heller ingen norsk litteratur og ingen aviser eller tidsskrifter. De første norske avisene kom ut på 1760-tallet, 50 til 100 år senere enn hva som var normalt ellers i Europa."                                  s. 165

Ingen kommentarer: