Punktum midt i en vakker setning.

Elin Åsbakk Lind - punktum midt i en vakker setning

Etter en vrang dags ferd mot natt og en gjenstridig tekst som ikke ville føye seg, satte jeg meg ned med Elins andre bok, hennes romandebut. Man unner seg jo ellers ingen ting, som tyskerne sier. Skulle ikke lese altså, bare smake litt på språket. Hadde jeg tatt for hardt i forrige gang? Tenk om min ærlige begeistring nå skulle bli avløst av skuffelse? Jeg skulle bare smake litt. Det blir sjelden til at jeg leser skjønnlitteratur. Men lik en periodedranker ramlet jeg utpå og lot meg rive med av tekstens presise billedskarphet og poetiske skjønnhet. Det ble sent. Hvordan forklare noen som ikke har vært der hva som var så spesielt ved akkurat denne hjemme alene-lesefesten, dens rike fylde av sanseinntrykk, minner, lukter og lyder? Det var så intenst og klart. Men å skulle skrive om det er som gjenfortelle en drøm. Det er håpløst, men vi gir oss ikke.

Er det mulig å skrive en moderne roman som er inspirert av «det nordnorske miljøet og naturen» uten at klisjeene legger seg som et eksotisk gulfilter mellom deg og teksten. Er det mulig å gjøre et plot fra nordlandsøya Landegode og et hus fylt av minner om til aktuell samtidskunst? Det ser faktisk sånn ut. Jeg prøver å forstå hvordan Elin Åsbakk Lind har klart dette kunststykket.

Det var det kresne ordvalget, det ladede og flertydige, men aldri utydelige språket som dro meg inn i fortellingen. Sujettet er gammelt og slitt, men boka er likevel spennende og ny. Fortelleren er en mann som oppsøker sin barndoms sommerøy der hans grandtante (eller gammeltante som mange nordlendinger sier) bor. Han må vekk fra byen for å klarne tankene etter et samlivsbrudd. «Hva var det slags tøvete rømningsforsøk han drev på med?» En litt jeg-svak og konfliktsky mann som det er lett å få sympati for tar oss med til det en gang ukompliserte og selvfølgelige, der tingene fortsatt har sin faste plass. Men ingen steder står tiden stille. Ettersom fortellingen tar oss videre blir det Maria, gammeltanten, som fanger oppmerksomheten og blir noe mer enn en rekvisitt fra barndommens rike. Nå som han er voksen og hun er blitt gammel kommer dette odde paret hverandre nær. Nær nok til at hun betror ham sin søte hemmelighet og sitt jammersminne.

Kan hun virkelig vedstå seg å ha hatt hjerte for mer enn ett menneske, samtidig? Kan den samme kjærligheten som får deg til å føle at du virkelig har levd og vært en elsker på jorden også bli en fortærende ild som brenner ut og legger øde? Kan vi legge lokk på dette sødmefylte, vakre, sette punktum midt i en vakker setning?

Noe av spenningen i romanen stikker dypere enn den elegante og nøye utporsjonerte arkeologiske avdekkingen av to personers liv. Fordi hvem vi ble defineres ikke en gang for alle gjennom det som skjedde oss, men også gjennom hvordan vi tolker og forteller historien om oss selv. Og møtet mellom de to forandrer denne selvforståelsen gjennom at hun bryter tausheten. Ordene setter identitet i bevegelse, setter mye på spill.

Og samtidig sier romanen også noe vakkert om det å være tause sammen, bare være gåte ved gåte. Les den langsomt hvis du kan. Ta inn de mange luktene og lydene som siver fram mellom linjene, den språklige økonomien som alluderer til det kjente på en ny og leken måte. Gå i land på denne øya og bruk den tiden du trenger, tiden det tar. Den gjør noe med deg.   

                                                 *

Drøfting og grøfting av sympatisørsumpen.

Theodor Adorno

 «Jeg har stilt opp en rent teoretisk tankemodell. Hvordan kunne jeg ane at noen skulle ønske å virkeliggjøre den ved hjelp av Molotov-Cocktails?»

Slik lød Theodor Adornos forskrekkede kommentar til den ideologiske rettferdiggjøringen av det som etter hvert munnet ut i en bølge av venstreradikal vold som skyllet inn over den vesttyske republikken høsten 1977. Adorno døde i 1969. Fra 1971 til 1993 tok Rote Armee Fraktion livet av 34 mennesker, og bølgen av terror satte den vest-tyske republikkens evne til å forene en liberal rettsstat med kampen mot terrorisme på en hard prøve.    

Enhver terrororganisasjon er hjelpeløs uten et miljø av ideologiske sympatisører som i verste fall rekrutterte nye terrorister, aktivt støtter dem, eller i det minste passivt unnlater å gi politiet opplysninger som kan føre til arrestasjon. Det var denne ‘sympatisørsumpen’ som man i Tyskland ønsket å tørrlegge. 

På venstresiden var det mange som mente at terroren hadde avslørt at Vest-Tyskland faktisk var det ‘proto-fascistiske’ godværsdemokratiet RAF hele tiden hadde talt for døve ører om å 'avsløre'. Handlingens propaganda hadde fjernet den demokratiske sminken og skapt klare linjer, eksemplifisert gjennom forhenværende nazi-dommere som nå satt og dømte unge kommunister til yrkesforbud, eller lesebrevforfattere i Bild Zeitung som mimret om den gang det hersket tukt og orden i Tyskland.  

I den offentlige samtalen hadde det oppstått en avgrunn mellom to fløyer som kan tjene som paradeeksempel på det sosiologen Zygmunt Bauman har kalt motsetningen mellom frihet og trygghet. Mange engstelige ‘lov og orden’-tilhengere mente nå at politiets hender ikke burde være alt for bundet av rettsstatlige begrensninger, ettersom terroristene jo ikke var det. På den andre fløy opplevde man gruens fascinasjon - hvorfor ikke bare la ting eskalere til en revolusjon, ettersom hele det gamle apparatet med presse, politi og utdanning så allikevel var i hendene på gammelnazister og ‘sosialfascister’. I begge leire senket man terskelen for bruk av vold og legitimerte det gjennom motpartens handlinger. "Motvold" lød trylleformularet. 

  

Den paranoide stemningen på begge sider gled langsomt over, bl.a. fordi man gjennom alminnelig politiarbeid lyktes å fengsle lederne og isolere deres støttespillere. Men også fordi rekrutteringen av nye unge voldelige løp ut i sanden. Det ideologiske fluesopp-partyet gled over i et dagen derpå med en ideologisk skallebank hvor man måtte fastslå at det hele hadde gått noe over styr.

Som en nykter ettertanke må vi dessverre fastslå at et forstemmende antall høyt utdannede folk kan se det som sin oppgave å levere en ideologisk rettferdiggjøring av terror. Terroristene selv var for en stor del akademikere. Og at en stor gruppe av forskrekkede borgere godt kan tenke seg å kjøpslå med liberale rettsstatsprinsipper hvis de tror de kan få en større trygghet i bytte. Jeg tror ikke dette har forandret seg stort siden den gang.

Dagblad-journalisten Karl Emil Hagelund skrev for mange år siden en advarsel til de som tolket yrkesforbud m.m. som en spesifikk tysk autoritær tilbøyelighet: Norge hadde aldri vært utsatt for en lignende prøvelse. Det var ingen grunn til å hoverende forskuttere noe som helst av norsk annerledeshet.

Siden den tid har mye skjedd. Vi har hatt terroren på Utøya. Den ble utøvd av en enmanns-terrorist som syntes FrP var alt for ettergivende og kompromissvillig overfor ‘kulturquislingene’ som banet vei for muslimenes ‘overtakelse’ av Europa. Hendelsene utløste heldigvis ingen allmenn heksejakt mot den nasjonalkonservative høyresiden, de fleste makter å holde fast ved noen viktige nyanseforskjeller her. Og det er absolutt nødvendig hvis en skal unngå at den offentlige samtalen blir forgiftet og at ‘meningskorridoren’ smalnes inn til mot et hysterisk konsensus. «Where all think alike, no one thinks very much», påpekte Walter Lippmann. Men kanskje førte terroren på Utøya også til en kritisk revurdering av egen retorikk hos deler av FrPs velgerskare, noe a la den ideologiske avklaringen mot voldsromantikk som man fikk på venstresiden etter RAF. Det er lov å håpe.

Kulturkamp med innestemme.

Så lenge vi føler oss trygge som borgere er det lett å akseptere ytringsfrihet for rabiate meninger som en slags nødvendig omkostning ved det å leve i et liberalt og fritt samfunn. Det er når vi frykter for dem som omsetter ideer til handling gjennom ‘handlingens propaganda’ at det røyner på å holde fast ved liberale prinsipper. Mange ytrer seg i et gråsoneområde mellom borgerkrigsretorikk og direkte oppfordring til vold mot minoriteter. Hvordan tørrlegge sumpen av erklærte Breivik-sympatisører som under mer tilspissede forhold kan tenke seg å gripe til vold - alltid rettferdiggjort som 'selvforsvar' fordi vi i realiteten er 'okkupert'? Hvordan forhindre en eskalering av konflikten der yttergruppene bekrefter hverandres virkelighetsforståelse og legitimerer egen bruk av vold som ‘motvold’.

Europa har nå fått en ny bølge av hjemmeavlet terror. Det er noe som ikke bare rammer de relativt få terrorofrene, men påvirker alle borgernes trygghet, tilhørighet og frihet. Også denne gang kan det være lurt å se på den ‘sympatisørsumpen’ som dagens terrorister kan tenkes å bevege seg i.

Den danske undersøkelsen «Muslimer i Danmark» uført av Capacent/DR i 2009 fant at 56 prosent mente at det burde være forbudt å kritisere religion, 81 prosent at det burde vært forbudt å publisere Muhammed-tegningene, 21 prosent at Danmark selv har fortjent det hvis landet blir utsatt for terror, 54 prosent at homoseksualitet var «Helt uakseptabelt/ overveiende uakseptabelt», 66 prosent at ytringsfriheten burde innskrenkes i visse tilfelle, og 7 prosent at terror var et akseptabelt middel for å protestere. (13 prosent blant 16-24-årige) Dette er ganske høye tall, selv om en stor majoritet av muslimene slutter opp om den sekulære rettsstaten som lojale medborgere.  

På samme måte som 70-tallsradikalismens ideologiske flørt med revolusjonær terror raskt mistet sin fortryllelse over sjelene, kan en nå håpe på at disse tallene er på retur, og at andelen av unge muslimer som uttrykker sitt ungdomsopprør gjennom terrorsympati og ideologisk fanatisme vil synke. Noe av dette avhenger av hvorvidt vi klarer å få til en reduksjon av terrorangrep og en nedbygging av gjensidige fiendebilder. Her er kvaliteten på den offentlige samtalen viktig, graden av presisjon og nyanser vi makter å holde fast ved i vår beskrivelse av De Andre. Og vi ser så smått konturene av offentlig og lojal religionskritikk innenfra. Det er her den viktigste kampen står. 

Politiarbeid i kampen mot terror er viktig og nødvendig. Men i det store bildet er det ‘kampen om sjelene’ som er viktigst. Å skape en felles tilhørighet hever terskelen for bruk av vold fordi det skaper identifikasjon med motparten, på tross av alle forskjeller. Oppgaven er enorm og mangesidig. Og den tar aldri slutt.     

"Problemet er ikke islam, greit nok, men det er noe her vi må ta tak i. Og dette noe er den islamistiske ideologien som har kidnappet vår stemme."

Jeg vil gjerne slå et slag for en bok jeg har lest. Den er en dialog mellom to forfattere, hvorav den ene nok vil være ukjent for de fleste norske lesere. Jeg har enkelte venner som ikke kommer lengre enn til begynnelsen på denne bloggposten. For dem er navnet Sam Harris nok til å få det mentale rullegardinet til å gå ned. Harris trigger sterke forestillinger hos et stort publikum, inklusive mange som ikke har lest et ord av hans bøker. Harris er imidlertid ikke tema her, men hans medforfatter Maajid Nawaz. 

Maajid Nawaz

Det at disse to har skrevet en bok sammen, er i seg selv er nok til at flere har avskrevet Nawaz som en ‘uncle Tom’, en slags nyttig idiot for en muslim-hatende forfatter. Dessverre er det innledningsvis nødvendig å bruke en litt plass på å overkomme noen ideologiske ryggmargsreflekser som hindrer folk i å lytte til hva en person sier som de har redusert til en slags tegneseriefigur, en illustrasjon og et truende eksempel på en farlig tankeretning. Denne bloggposten er transkriberte utdrag av en presentasjon av boken som skjedde den 17. september 2015, der jeg etter fattig evne har oversatt noen av Nawaz mest poengterte uttalelser. Utenom innledningen er mine egne kommentarer satt i kursiv. 

Nawaz begynner med å ta tyren ved hornene, ved å angripe forestillingen om at enhver muslim som inngår i en dialog som vil implisere kritikk av Islam med folk som Sam Harris eller Ayaan Hirsi Ali enten må være «a sell-out, an Uncle Tom, a native informant or any of the above». Han ble til og med beskyldt for å være «islamofob» av en hvit, privilegert kritiker på venstresiden. Det blir en ganske grotesk beskyldning mot en tidligere islamist som på grunn av sine tidligere oppfatninger er blitt torturert av Egyptisk politi, utsatt for fysiske angrep fra nynazister, arrestert og profilert av politiet og sikkerhetspersonale etc. :

«Den dagen du er født av muslimske foreldre, selv er muslim og har et barn som er muslim, den dagen kan du begynne å snakke til meg om antimuslimske fordommer. Fram til den tid finner jeg at når en hvit mann gir meg tilsnakk og forsøker å dirigere min samtale om min egen religion og dens fremtid i verden, og begynner å peke ut hvem jeg er tillatt å snakke med, så er det en form for kolonialistisk patronisering som jeg godt klarer meg uten. Det er en reversert rasisme, en dirigering av samtalen som springer ut av de lave forventningers rasisme, fordi den går ut fra at den eneste gode muslim er en rasende muslim. [..] Følgelig, fordi jeg ikke er rasende er jeg ingen god muslim. Det er ekstremt patroniserende.»

Ja vel, tenker du kanskje, men hvordan kan Nawaz bare se bort fra at kritikk av Islam blir utnyttet for alt det er verdt av folk som hater alle muslimer? Under presentasjonen av boken svarer han dette på et spørsmål om hva han tenker om den økende hetsen mot religiøse minoriteter og muslimer i særdeleshet:

«...det er et stort, stort spørsmål over hele Europa, også i Frankrike, hvor jøder i særdeleshet ikke kan føle seg trygge. Og på samme måte det jeg nevnte om London, hvor anti-muslimske overfall har gått opp med 70 % Kvinner som ser ut som deg føler seg utrygge når de går på gata fordi de er redde for å bli angrepet. Og det kan også gjelde min mormor, som også bærer hodesjal. Så jeg kan forsikre deg om at jeg er urolig og bekymret. Og som jeg sa til de ikke-muslimer som forsøkte å dirigere mine samtaler: hør, jeg har et muslimsk barn, jeg har muslimske foreldre, jeg har en muslimsk mormor som dekker til sitt hode med et hodesjal. Jeg er direkte truffet av oppblomstringen av anti-muslimske fordommer, og jeg er selv muslim. Og jeg er blitt angrepet og jeg er blitt profilert. Det er en stor bekymring. Mitt eneste anliggende her vil være at måten å angripe dette på er å åpne for denne dialogen.»

Hvorfor er Nawaz da så opptatt av at troende muslimer ikke kan ignorere, men selv bør engasjere seg i den opphissede debatten om islamisme og den trussel det utgjør mot vår vestlige liberale samfunnsorden? Vi gjør jo ikke annet enn å diskutere dette, og følgen har så langt blitt en voksende og generell skepsis mot muslimer? Kan ikke muslimer få litt fred nå, så lenge de lar oss andre i fred? Og hvorfor er det så viktig å diskutere jihadistisk teologi når de fleste muslimer jo bare ønsker å leve i fred? Og har terroren egentlig noe med islam å gjøre? 

Først til hvorfor ‘vi må våge å ta debatten’ om islam, terror og teokrati midt i en tid hvor luften er mettet med generell angst for muslimer. Nawaz snakker om det han kaller Voldemort-effekten; når frykten for å gi en truende fiende enda større makt ved å nevne dens navn gjør at man ender opp med å late som om den ikke finnes.  

Harry Potter-figuren Voldemort - "He-who-must-not-be-named" 

«Hva er problemet ved å ikke være i stand til å sette navn på problemet? Det er to problemer her; eksternt mot muslimer, og innenfor muslimske samfunn. Hvis vi ikke kan snakke om islamistisk ekstremisme, men bare kaller det ekstremistisk ideologi, vil svært mange ikke-muslimer utenfor de muslimske samfunn anta at vi egentlig snakker om religionen islam og alle muslimer. Det er det første problemet. Fordi ved å ikke kalle det islamisme visker en ut disse skillelinjene og bidrar til å øke forvirringen. Og tro meg, det er en hel gjeng der ute som med fryd og glede vil stigmatisere hver eneste muslim. Noe verken Sam [Harris] og Ayaan [Hirsi Ali] gjør. De gjør ikke det. Jeg har snakket med begge av dem om dette og jeg har ofte sett deres taler. Men det er rikelig med folk der ute som gjerne vil gjøre det. Så det er den første faren ved å ikke kalle fenomenet ved sitt rette navn og isolere det fra religionen. Du visker ut disse skillelinjene og gjør det lettere for folk å bebreide hver eneste muslim.    

Faren innenfor muslimske samfunn består i at ved å ikke snakke om problemet gir vi mindre makt til de reformistiske muslimer som kjemper og strever, som er sårbare innenfor sine egne lokalsamfunn, og som kjemper for å oppnå denne reformdialogen innenfor de muslimske gruppene. Vi gjør deres stemmer svakere, vi tillater dem ikke å argumentere innenfor et muslimsk univers og si: Problemet er ikke islam, greit nok, men det er noe her vi må ta tak i. Og dette noe er den islamistiske ideologien som har kidnappet vår stemme. Men hvis vi tar fra dem ordene for dette, hva gjenstår for dem å si, hvordan kan de føre denne debatten? Det som skjer isteden er at hver eneste homofile muslim, hver eneste feministiske muslim, hver eneste liberale muslim, enhver avvikende stemme, blir stigmatisert og hysjet ned. Og de som skriker høyest er de som dominerer debatten. Og så klager vi når majoritets-samfunnet spør seg om hvor de moderate stemmene er blitt av. Vi gir dem ikke en gang en ordbok for å kunne føre denne samtalen. [..]

Hvis du ikke kan sette ord på hva det er du frykter ender du med å generalisere mot alle. Og det er grunnen til at jeg ønsker at vi skal bruke termen islamisme. Du kan gå online og se en høflig og sivilisert debatt med Fareed Zakaria på CNNs Anderson Cooper Show om hvorvidt vi bør bruke ordet islamisme eller ikke. Jeg liker å tro at jeg gjorde en ganske god jobb – Fareed Zakaria er kanskje uenig – der jeg begrunnet dette standpunktet: Vi muslimer må makte å isolere islamisme fra islam og definere hva vi mener med islamisme, og si at islam pr definisjon ikke lar seg definere fordi den er en religion som alle andre. Den har sine trosretninger og fortolkninger og disputter som alle andre religioner. Men islamisme er fenomenet her, og vi definerer det som ønsket om å påtvinge et samfunn en eller annen form for islam. Og det er dette vi er bekymret over og det er dette vi utfordrer. Hvis denne samtalen blir ført mellom muslimer vil du til sist se at en økt forståelse brer seg, slik den har gjort i vårt tilfelle. Jeg liker å tro at Sams måte å snakke om dette er blitt mer nyansert siden vi startet vår dialog. På samme måte har jeg utviklet meg gjennom å ha diskutert med Ayaan og Sam om disse tingene. Det er det fine med dialog. [..]

Hvis vårt forsett er å ha denne dialogen og kommer gjennom den sammen, vil vi gjøre framskritt. Alternativet er å bringe denne dialogen til taushet, å sette munnkurv på folk og hindre dem i å snakke. Og alt det gjør – og det har jeg observert gjennom egen erfaring – er å øke hysteriet og adskillelsen og fiendskapet. Og da begynner folk å generalisere, fordi de ikke blir tillatt å snakke om det.»

Ok. Så la oss snakke om noen av de engstelige spørsmålene som mange ikke-muslimer stiller seg. Er islam uforenlig med et fredelig, liberalt samfunn? Betyr islam krig?

«Til spørsmålet om hvorvidt islam er en fredens eller krigens religion: for noen muslimer er det en krigens religion. For det store flertall er det en fredens religion. På samme måte som for noen amerikanere støtter den amerikanske grunnloven retten til fri abort, mens den for andre ikke gjør det. Det samme dokumentet, den samme teksten er gjenstand for en heftig disputt i dette tilfellet. Og noe av det vi diskuterer i vår dialog er at islam faktisk er det muslimer gjør den til gjennom fortolkning eller ijtihad. Når det store flertall av dagens muslimer ikke er jihadister, er det fordi islam er det muslimer tolker det til å være, og at denne religionen i kraft av sitt flertall er en fredens religion.

Men det forhindrer ikke at det finnes en utrolig høyrøstet og markant minoritet blant oss som ikke bare støtter det syn at islam er en religion av Jihad og krig, men som selv deltar og kjemper i denne krigen. Og det er denne høyrøstede og godt organiserte minoriteten, eksempelvis representert ved ISIS – i noen tilfeller kontrollerer de land – som vi må angripe direkte. Vi må innse det faktum at de eksisterer og ikke snakke det bort og stikke hodet i sanden og late som om det ikke er noe problem.»  

Ja vel, islamistisk terrorisme finnes. Men er det ikke veldig på siden å gi islam en slik prominent rolle som årsaksforklaring for at unge marginaliserte menn griper til vold og terror. Bør vi ikke se på dette som en pågående asymmetrisk krig mellom Vesten og den islamske kulturkretsen, en kamp om ressurser og innflytelse, der koranvers og teologi bare er kakepynt og ornamentikk?

«Spørsmålet er om hvorvidt radikalisering skyldes utenrikspolitiske konflikter, og om vi følgelig trenger å forandre vår utenrikspolitikk, eller om det skyldes noe helt annet, nemlig ideologi, og at vi følgelig må håndtere denne ideologien. Det jeg sier er at vi mennesker reagerer ulikt på omstendighetene. Vi er ikke like. Vi er sosiale dyr, vi er ikke som vann. Vi koker ikke alle sammen på 100 grader og blir ikke til is ved null grader. Så følgelig blir den beste forklaringen at radikalisering skyldes en kombinasjon av faktorer. Jeg nevner fire faktorer i dialogen med Sam. Jeg snakker om at opplevd urett spiller en rolle. Så sinne er et element her, den opplevde uretten spiller en rolle. Så er det en identitetskrise som oppstår. Så er det rekrutteringen gjennom den karismatiske lederskikkelsen. Og det fjerde elementet er den rollen ideologien spiller.

Bush Jr. og Saudi Arabias Abdulazis 

Men det er en utilbørlig overforenkling å hevde at fordi jeg er sint på USAs utenrikspolitikk så impliserer det at jeg kommer til å sprenge noen i lufta. Det er en fryktelig rasisme gjennom de lave forventningene den retter til muslimer. Det forutsetter at en brun ung muslimsk mann kommer til å sprenge noe i lufta fordi han ikke håndtere sitt sinne. Det er en forferdelig forklaring på det som foregår, og islamister kjører fram denne forklaringen hele tiden fordi de ønsker at USA skal forandre sin midtøsten-politikk. Bin Ladens taler handlet alle om å forandre politikken overfor Midtøsten, fordi han ønsket å stanse støtten til de arabiske regimene slik at han kunne styrte dem fra makten, noe som til sist skjedde gjennom den ‘arabiske våren’. Så det er ingen overraskelse at islamister selger denne myten. Men det er faktisk ekstra bekymringsfullt når folk som deler mine egne politiske sympatier, det politiske sentrum-venstre, selger denne myten. 

Mitt problem med denne forestillingen er som følger: jeg opponerte mot invasjonen av Irak fra en fengselscelle i Egypt. Jeg har alltid vært en motstander av den Bush-ledede invasjonen av Irak. Men jeg kan ikke godt hevde at den er årsaken til at ISIS eksisterer. Selvsagt har den vært en bidragende faktor, vi kan ikke si at den ikke har noe med den å gjøre. Men det vi ikke kan si er at det er årsaken og grunnen til ISIS. For hvis du tenker til endes logikken i dette, hvorfor i all verden voldtar og slavebinder Jezidi-kvinner en masse? Hva har disse stakkars Jezidiene gjort mot noen som helst hvor som helst? Hvilket land invaderte de? Eller hvis du går til Afghanistan og ser på Taliban: Hva er det som tvinger menn under trussel om piskeslag å måtte la skjegget vokse, eller tvinger kvinner til å tildekke hele ansiktet og hele hodet, eller steiner henne til døde fordi hun har holdt hender med feil person – hva har hva som helst av dette å gjøre med invasjonen av hvilket som helst land? Så det er noe mer som foregår her, og det er utilbørlig forenklende å bare legge skylden på utenrikspolitiske feilgrep. Og naturligvis, da USA intervenerte i Kosovo for å berge muslimers liv fikk de ingen kred for det. Så det er et veldig forenklende verdensbilde som bør utfordres.»

Greit nok, sier du kanskje. Dette er utenrikspolitikk og terrorbekjempelse. De færreste makter å opprettholde en varig interesse for noe en likevel har så minimal innflytelse over. Men vi lever i et samfunn her av til dels parallelle univers, av grupper som lever mer på siden av hverandre enn de opplever seg å dele en felles norsk erfaring. Det har vel strengt tatt alltid vært tilfellet, men for mange oppleves det som om de ulike gruppene langt på vei har sluttet å møtes på de kulturelle veikryss, at skrikhalsene på begge sier har overtatt, og innkapslingen og tilbaketrekningen forsterkes. Det bekymrer langt flere. Skal vi midt i dette nå gi oss til å drive religionskritikk for full hals? Dialog er vel og bra. Men det fordrer jo at det er to parter som er villige til å lytte til hverandre.

«Det er en grunnregel vi benytter i vår dialog. Det er at ingen ide er hevet over kritisk granskning, og ingen mennesker er uten verdighet. Kritisk granskning, satire, kritikk av enhver ide må med nødvendighet ikke bare være tillatt, men er noe som bør oppmuntres til. Det betyr ikke at vi hakker på muslimske enkeltmennesker. Det er anti-muslimsk bigotteri. La oss legge til side begrepet islamofobi. Det er ikke formålstjenlig. Fordi begrepet islamofobi blir brukt til å kvele debatten, slik det også pussig nok er blitt brukt mot meg av ikke-muslimer. Men i realiteten blir det brukt til å stanse debatten. 

For det det faktisk gjør, er å blande sammen religionskritikk, i dette tilfellet av religionen Islam, og å mobbe enkeltmennesker som er troende muslimer. For det fenomenet bruker jeg uttrykket anti-muslimsk bigotteri, et fenomen som er reelt, spesielt gjennom fremveksten av høyreradikale parti over hele Europa. Det er et reelt eksisterende problem. Men det er ikke det samme som religionskritikk, i dette tilfellet av islam. Så ingen idé er hevet over kritisk granskning, og ingen mennesker er uten verdighet.

Hvis du ønsker å kunne dra linjen mellom disse to tingene er det ikke så vanskelig å forestille seg. Det er en forskjell mellom at Sam tegner en strek-mann og holder opp denne tegningen og kaller ham profeten Mohammed. Ved en anledning re-tweetet jeg en slik strek-tegning av Jesus & Mo [Mohammad] der Jesus sier hallo og Mo sier hvordan står det til. Og den var ikke krenkende for meg på noen måte. Og jeg sa Allah o akbar, hvilket betyr gud er større enn at han skulle bli krenket av denne strek-figuren. Ok? Og jeg fikk en mengde med dødstrusler på grunn av det.

Men det er en forskjell på dette – å dra fokus mot stifteren av en av verdensreligionene, min religion – og å faktisk si at alle muslimer er å ligne med spredere av en sykdom på linje med rabies som åler seg gjennom hele vårt kontinent, og at vi må rense Europa for denne pest – det er et ganske annet utsagn. Og noen ganger blir vi så irrasjonelle i vår vrede over dette at vi blander disse to tingene sammen.  [..]

En av de gode sidene ved denne dialogen har vært at jeg synes å merke at vekten i mindre grad blir lagt på den metafysiske debatten om hvorvidt gud eksisterer og mer på de politiske og sosiale verdier som vi trenger for å opprettholde rettferdige og stabile samfunn. Og det er den retningen jeg helst ser at debatten tar. For jeg synes en metafysisk debatt om hvorvidt gud eksisterer er mindre interessant for meg. Det som er interessant er at du kan ha The Church of England i Storbritannia, men de kommer ikke til å kappe hodene av folk og de kommer ikke til å piske folk slik man gjorde med Raif Badawi bare fordi han hadde skrevet en blogg i Saudi Arabia. Hvis vi kan nå et slikt stadium, da kan vi føre denne dialogen uten frykt for angrep og lynsj-mobber som kommer på døra. 

Så jeg ønsker en slik vektlegging, og jeg tror denne boken leder i en slik retning. Jeg vet ikke om du er enig Sam. Denne dialogen munner ut i en klar og tydelig understrekning av at det er nødvendig med en gjentatt lojalitetserklæring overfor de liberale og frihetlige menneskerettighetene som går begge veier. Ikke bare i favør av minoritetssamfunnene, men også i noen tilfeller der minoritetssamfunnene har et ansvar overfor de andre, overfor majoritetssamfunnet, for å bidra til en opprettholdelse av disse borgerrettighetene gjennom gjensidig samhandling. Og jeg tror dette er det fokus jeg ønsker å fortsette med i dialogen med andre, å fokusere på liberalt frisinn, verdier og ideer fremfor om hvorvidt gud eksisterer eller ikke. [..]

Jeg hevder ikke å være spesielt gudfryktig eller religiøs. Jeg er en muslim som ikke er en inderlig troende. Dessuten; jeg snakker ikke på vegne av alle muslimer. Jeg er ingen muslimsk leder, jeg er ingen religiøs leder, jeg representerer ingen gruppe. Faktisk, jeg finner hele konseptet med representanter for etniske grupper problematisk. Det pleier gjerne å være aldrende menn som er sosialt konservative som våger å snakke på vegne av alle andre. Så jeg er ingen tilhenger av den modellen i utgangspunktet. Så jeg ønsker ikke at noen skal tro at fordi jeg sier det må alle muslimer tenke slik. Men det er jo nettopp det fine ved det, det er akkurat dette jeg tar til orde for, å åpne opp debatten for pluralisme.»  

Transkribert og oversatt av Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig - trykk her og se hva som skjer!

"...det er simpelthen et galt resonnement å tro at den helt åpne økonomien er den beste. Det er adskillig å lære av historien.”

Ok, litt lesefrukter igjen. Muligens fra et felt som du verken har særlig interesse eller sympati for; samfunnsøkonomi. Jeg skjønner din aversjon. Livet er jo så mye mer. Men samfunnsøkonomien har en lei tendens til å interessere seg for deg. I følge mange er det økonomi som er det egentlige, resten er kakepynt. Men det er ikke sant. Og som John Stuard Mill sa det:

"Tanken på et samfunn som kun blir holdt sammen av de relasjoner og følelser som økonomiske interesser skaper, er grunnleggende motbydelig."

Men det betyr ikke at økonomi er en ignorerbar størrelse. Men var ikke Mill en klassisk liberalistisk økonom? Det også, med et par reservasjoner i retning sosiale reformer. Men her kommer Quentin Skinners poeng inn: Skal en forstå en filosof eller ideolog, så må en vite noe om den samtid de henvendte seg til, hvilke utbredte forestillinger de forsøkte å bekjempe. De er ikke tidløse filosofer som diskuterer hverandres 'evige ideer', løsrevet fra samtidens aktuelle forestillinger. 

Ta f.eks. tanken om at frihandel er en god ting, en evig forutsetning for vekst og velstand. Punktum. Dette var nokså uanfektede konsensusforestillinger blant lek og lærd i perioden 1990-2008 som hadde fortrengt den kontinentale tradisjonen innen økonomifaget. Og i mine Don Quijote-bestrebelser for å bekjempe dette 'avsindige misforhold' griper jeg til høyremannen og historikeren Francis Sejersted, som sa bl.a. dette i et intervju:

"Feilresonnementet er å si at fordi de lukkede har et dårlig potensial for utvikling så vil potensialet for utvikling være bedre jo mer åpen økonomien er. Men det er ikke de åpne økonomier, men de relativt åpne økonomier, som har gjort det best – det vil si de økonomier der ”åpningsmekanismen” er blitt styrt med skjønnsomhet av politikere.

Det ser vi tydelig når vi går tilbake i vår egen historie, der man kan observere en behendig bruk av diskriminerende tiltak, proteksjonisme, uten å lukke helt. Det er denne politikken som har brakt Norge dit det er. Se på Sverige som innførte proteksjonismen i 1880-årene: det ble naturligvis pushet på av agrarene, men det beskyttet også den unge industrien og gav startskuddet til Sveriges vellykkede industrialisering.

Se på fornorskningen av oljepolitikken, som etter EØS-avtalen kanskje ikke hadde vært mulig. Før vi inngikk EØS-avtalen fikk vi anledning til å beskytte og diskriminere positivt norsk leverandørindustri. Det er derfor vi har den – på sine premisser – vellykkede oljeindustri. Dette er diskriminerende tiltak, ikke frihandel eller åpenhet. Vi har altså helt ferske eksempler på at det er simpelthen et galt resonnement å tro at den helt åpne økonomien er den beste. Det er adskillig å lære av historien.”

Poenget er at det ikke er mulig å gå fra agrar-samfunn til industrikapitalisme direkte, bare ved å innføre frihandel, uten først å ha vært gjennom en periode av beskyttelse av egen industri. I den økonomiske teorien kalles dette virkemiddelet «oppfostringstoll» (Erzieungszoll- infant industry protection) Ingen av de landene som har opplevd rask økonomisk vekst og industrialisering har hoppet over denne perioden av beskyttelse av egen industri. Ingen.

Til sist litt et sitat fra Jonas Gahr Støre, et godt eksempel på at historiefaget er en fortolkende og forstående disiplin, og hvor Støre i en bokanmeldelse legger om kursen et par grader der Willoch i sin retthaverske stahet styrer rakt mot det partipatriotiske retthavari.

"Det er ikke bare galt, det er direkte feilaktig"

"Hans forklaring på Arbeiderpartiets sterke posisjon siden 1935 er pussig. En økonomisk oppgang startet i 1934, forklarer Willoch, men noen klarte å skape den alminnelige mening at fremgangen skyldtes at Johan Nygaardsvold ble statsminister i mars 1935. «Det la et solid grunnlag for Arbeiderpartiets dominans i norsk politikk i 30 år», skriver han. Det blir for lettvint, og Willoch underkjenner her betydningen av avgjørende beslutninger som ble fattet i 1935, som inngåelse av arbeidslivets grunnlov, Hovedavtalen. Han underkjenner også hvordan Arbeiderpartiet ble både talerør og representant for store grupper som ikke rår over penger, posisjoner eller andre maktmidler.

At arbeiderbevegelsens aksept for markedet er blitt større med tiden, henger nettopp sammen med at denne maktesløsheten er blitt erstattet med motmakt og sikkerhetsmekanismer, og at vi har lykkes med å gjøre markedet til mer av en tjener fremfor en herre. Slike perspektiver er fraværende i Willochs fremstilling, der høyresiden representerer en slags tidløs, rasjonell og rettmessig markeds- og samfunnslogikk. Det skurrer i møte med en sammensatt virkelighet."

Attentatforsøk på folkekjær myte.

 

Anders Johansens dekonstruksjon av 'nasjonal egenart' og EU-kampen.

"Jeg kjenner ingen klasser, jeg kjenner bare Tyskere!" Keiser Wilhelm skal ha sagt disse ord ved utbruddet av første verdenskrig. Det var en periode hvor en konstruert tysk "folkekarakter" ble gitt forrang fremfor alle andre gruppe-identifikasjoner. Arbeiderklassens internasjonale kamp for sine rettigheter, kulturell åpenhet og utveksling druknet i nasjonal svada. En "upolitisk" (høyreradikal) nasjonal identitet la lokk over de sosiale og politiske motsetninger, og gjorde enhver opposisjon og kritikk til en "unasjonal" og illojal handling. Disse flokk-mekanismene, som har vist seg deprimerende effektive i vårt århundre, er fortsatt virksomme i dag. Anders Johansen hevder at de bidro til vårt nei til EU. 

         

Ideen om at en nasjonal identitet, en særegen norsk livsstil og væremåte måtte oppgis (eller forsvares, - "inn for å påvirke") ved et medlemskap, lå som premiss for debatten. Tilhengere av internasjonalt samarbeid må tape på slike premisser. Johansen ønsker å inndele interesser og allianser langs andre linjer enn de nasjonale. Vi skal slåss mot hjemlige kapitalinteresser og politiske motstandere ved å alliere oss med våre sosialdemokratiske venner innenfor EU.

Følgelig angriper han ideen om "nasjonal egenart". Begrepet er problematisk. Enten må det formuleres så upresist at nær sagt alle egenskaper passer inn, og alle kan oppfatte seg som ekte norsk. Da kunne det like gjerne vært brukt om f.eks. tyskere. Tanken om at vi er noen store individualister som dessverre er hemmet av nisseluementalitet er faktisk den mest utbredte nasjonale selvforståelse i hele Europa. (det er faktisk dokumentert!) Likevel vil folk nikke gjenkjennende til påstanden, ettersom den nettopp beskriver noe allment menneskelig og følgelig stemmer med våre (norske)erfaringer. Det er slikt som gjør fordommer så seiglivede.

Forsøk på presiseringer av nasjonal egenart griper gjerne tilbake til en norsk tradisjon.

I sommerens strøm av bygdedager er det trolig flere vikinger i landet enn på Snorres tid. Enkelte mener i fullt alvor at vi skal ha mere til felles med disse krigerne enn f.eks. våre franske samtidige. Slike teorier kan bli til spennende forretningsideer, de kan fungere som identitetsskapere for et olympiade-berust folk. Men denne historieløse fortidskultusen er jo først og fremst et internasjonalt, moderne fenomen, felles for generasjoner som har mistet tradisjonenes myndige faderhånd. Det spesifikt moderne ved situasjonen ligger jo i at vi kan velge identitet og tilhørighet, den er ikke noe gitt.

Johansen mener vi velger en identitet og en tradisjon som vi kaller typisk norsk, men at denne tradisjon stammer fra et felles europeisk arsenal. Hans kritikere vil hevde at nesten ingen påstår at disse trekk er eksklusivt rotnorske, men at det er sammensetningen av disse felles elementer som er norsk. At kretsingen rundt norsk historie og tradisjon skaper hva det nevner, vi skaper en norsk identitet og kultur ut fra en felles viten om vår historie. Ikke fordi vi har så mye til felles med våre forfedres livsverden. Snarere fordi kunnskapen om norsk historie er en del av dagens kulturelle felleseie, en skaper av gruppetilhørighet.

Felles kultur er viktig. Men Johansen mener at den ikke er særlig felles eller utpreget norsk. Han etterprøvning av "vitenskapelige" forsøk på å definere "norsk egenart", er kostelig lesning. En parade av inkonsekvens og vilkårlig synsing gis det glatte lag. Dessuten hevder han at forskjellene innenfor landet er større enn det du og jeg har til felles med utlendinger med samme interessefelt. Hvorfor er f.eks. reklamen, som koster oss 10 milliarder i året, totalt fredet så lenge den er norsk? Er det ikke innholdet i de kulturelle ytringer viktigere enn opprinnelsen?  Hvis det som omtales som "norsk folkemusikk" i beste fall kan sies å ha vært musikk for folk flest i enkelte deler av landet - hvorfor blir Knut Buen da mer norsk folkemusikk enn Dance with a stranger? Hvis folkekulturen er det som folk gjenkjenner som sin kultur i dag, blir vi nødt til å ta med mange internasjonale impulser. Slik var det vel også da rosemalingen ble importert og fikk sin norske vri?

Er ikke det historiske løp som skaper nasjoner og egenart nettopp historisk, det vil si et produkt av tiden som stadig fortsetter sitt omskiftelige løp?

Blir du provosert av slike spørsmål? Bra. Les boka og tenk selv.  For egen del har jeg størst problemer med beskrivelsen av EU som et prosjekt for styring av kapital og fornuftig ressursforvaltning. Å peke på de sider hvor norsk politisk praksis skiller seg fordelaktig ut fra EU - og å ønske å bevare disse - kan naturligvis avvises som fremmedfrykt, egoisme, tradisjonalisme o.l.  Da slipper en å fremføre motargumenter, men kan i stedet beskrive hvilket dårlig selskap motstanderne befinner seg i. Metoden er kjent for alle oss som har vært med i internasjonalt fredsarbeid. Den har fått navn etter en viss senator McCarthy.                                     

             

Anders Johansen: "Den store misforståelsen"

anmeldt av Ivar Bakke i 1995, daværende gårdbruker og nei-mann. Akk ja, sann. Du kan lese den her. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Bernt Hagtvet i all uerbødig respekt

Hvem er det som leser slike festskrift-bøker om norske intellektuelle? Og hvorfor gjør vi det? Det er de langsgående konflikter og stridstema som binder folk sammen i et land, og som får nyankomne av alle slag til å stusse og kanskje trekke på skuldrene over de sære stammekrigene – slik de fleste av den yngre generasjon gjør, dessverre og gudskjelov. Debattene er jo aldri bare saker og stridstema, de har jo sine aktører og personligheter. Noen av oss har fulgt dem gjennom årtier i presse og tidsskrifter. Noen har vi møtt. Norge er på størrelse med en sangkor. Vi er jo så få her i landet. Hver leser er bror og venn.  

Boken inneholder mange interessante og leseverdige artikler for oss som følger litt med på den løpende debatten om internasjonale relasjoner, historie og idéhistorie. Den kan altså leses med utbytte av folk som ikke aner hvem Bernt Hagtvet er. Fordi dette ikke er noen bokanmeldelse skal jeg ikke skrive om disse delene av boka, bare kort fremheve Hans Fredrik Dahls bidrag om fascismeforskning og Nürnberg-dommen, et velopplagt og duggfriskt bevis for at det går an å bevare full intellektuell førlighet selv om en nærmer seg 80.

Festskriftet har noen bidrag som minner om et slags familieselskap der de nærmeste pårørende og gamle venner drar fram gamle anekdoter og smiler lett hoderystende over gjenkjennelige trekk ved en personlighet. Det er gjerne presentert i en ertelysten humoristisk form, slik nære pårørende gjerne gjør det. Men aldri klamt og aldri privat. Guri Hjeltnes avrunder på forbilledlig vis antologien, og barna Sivert og Hannah skriver underholdende og kjærlig om sin far. Begge bidrag har med stor musikalitet truffet riktig toneleie i den vanskelige sjangeren offentlige ytringer om personlige tema.

Hva er det egentlig som skiller slikt fra nøkkelhull-reportasjer i bulevardpressen, bortsett fra at dette er skrevet av og for det intellektuelle jet-setet av i går? Slik vil kanskje en utålmodig generasjon spørre som ønsker å skubbe seg til en plass i solen for seg og sine tema. Joda, dette handler nok også om generasjon, selv om Bernt fortsatt har mange begeistrede tilhørere blant yngre studenter. Det handler om hendelser i samtiden som langsomt blir historie som ikke alle har hørt om, om referanser til ting som en gang var på alles lepper, og som nå viker plassen for nye hendelser. Noe av Bernt Hagvets prosjekt kan sees som en tragisk men likevel meningsfull kamp. Forsøket på å bygge brokar i tidens elv, holde fast viktige kollektive erfaringer og erkjennelser mot likegyldighet og glemsel. Han ønsker å tenke med historien. Bruke sin dannelse som redskap for å forstå og intervenere i samtiden.    

«Han protesterer mot at tiden går. Han frykter forandringer. Han kvier ser for å bli pensjonert. Jeg kjenner ingen som har nedlagt slik energi i å grue seg til å bli «tvangspensjonert», som han kaller det. Bernt er de gjengrodde stiers mann. Han vil komme på sporet av den tapte tid. Han må holde stevnemøter med glemte år. Derfor dyrker og oppsøker han gamle lærere, gamle vennskap, og vil gjerne gjenta reiser som er foretatt for lenge siden, lese sine bøker på nytt. Han vil fastholde. Er redd for å miste. Denne dimensjonen ved Bernt har et stykke på vei kommet hans forskning og formidling til gode. Han har en nærmest eksistensiell identifikasjon med dem som mister alt. Utryddelsen, folkemordet, har berørt ham siden tidlig ungdom. Dette er det foruroligende intellektuelle dreiepunkt i hans liv.»

Jeg tror dette er veldig presist sett, i tillegg til at det er vakkert formulert av Erik Rudeng. Og for å demonstrere samtidens fremmedgjøring overfor fortiden: La du merke til at han henspilte på tre boktitler av henholdsvis Hamsun, Proust og Hoel – med Sigurd Hoel som den yngste og mest glemte av dem? Men for nå å bli i dette forsøket på å holde fast, denne angsten for å miste: Jeg vil også gjerne uttrykke min takknemlighet for Hagtvets intense nærvær, hans oppriktige, usnobbete interesse for enkeltmennesker han møter. Jeg har selv observert og opplevd tilstrekkelig av det til å kunne nikke gjenkjennende til dette mosaikk-portrettet som flere av bidragene utgjør. 

Det er ingen som har ansporet meg mer til å gi meg i kast med intellektuelle strabaser og nye forfatterskap. Det er en formidlingsglede og et intellektuelt alvor som virker ansporende. Og det er samtaler en husker og blir gående å grunne over. Det er det intense alvoret og den intellektuelle sulten og uroen – ved siden av den avvæpnende humoren – som jeg tror utgjør Bernts appell til unge mennesker som er av det slaget som tar verden personlig, og som er drevet av ønsket om å forstå dette vanskelige sted. Da jeg var 20 hang jeg i frakkeskjøtene til slike som ham. Trodde at det måtte være noen der ute som kunne forklare meg de mange uklare sammenhenger slik at jeg kunne få konkludert på et vis. Akkurat det er nok en tapt sak, tror jeg. Men det er letingen og reisen som er møyen verd. Og som viste hvem vi ble.  

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Bursdag for en gammel gutt.

Kanskje jeg kom skjevt ut på hoppkanten, at det er derfor? I alle fall:  Jeg var fullstendig uforberedt og kliss naken da jeg kom ramlende inn i mitt første og hittil eneste surprise-party. Og det bestod for sikkerhets skyld av bare vilt fremmede mennesker. Dette skjedde i siste halvdel av forrige årtusen, nærmere bestemt den 15 april 1961. Jeg skal ha remjet høylytt, sølt på [stelle]bordet og i det hele tatt oppført meg som en umoden drittunge. Nå husker jeg sant å si ikke noe av dette selv, og øvrige vitner til denne i en viss forstand enestående hendelsen er ikke lenger blant oss. Men det årvisse ritual rundt datoen for min fødsel vekker fortsatt blandede følelser hos meg.

Nå har jeg i prinsippet ingenting imot bursdagsfeiring altså. Andres bursdager er som regel hyggelige og ukompliserte affærer som jeg synes det er stas å få være med på. Og egne bursdager – og dem har det blitt utrolig mange av – har jo strengt tatt gått over all forventning, så langt. Hittil har Herren hjulpet, sa man i gamle dager. Eller Fruen, for å være mer presis. Men altså: til tross for en enorm mengdetrening har jeg aldri klart å opparbeide noen rutine som skulle kunne ta meg over i en ideell verden hvor det å feire egen bursdag utelukkende er noe harmløst hyggelig som man bare gleder seg til.  

Barnebursdager for gutter fulgte et ganske forutsigbart script i den bygda jeg vokste opp i. (jente-galaksen hadde trolig utviklet mer kompliserte livsformer allerede den gang) Mødrene var hjemme og de hadde bakt sjokoladekake og/eller bløtkake og laget gelé, i tillegg til et hav av påsmurte brødskiver. Gjestene hadde fra sine foresatte blitt utstyrt med en konvolutt med 20 til 50 kroner i. Det dypt personlige ved denne gesten fremgikk av at man selv hadde skrevet navnet til bursdagsbarnet utenpå konvolutten (gjerne etter et par mislykkede forsøk). Etter at presangen var avlevert, ledsaget av en kort & klein høytidelighet der man presset fram et ‘gratulerer med dagen’ som den unaturligste ting av verden, var den mer formelle delen av samværet over. Etter å ha betraktet bursdagsbarnet som med skjelvende fingre røsket fram pengene, kunne man når alle gjester var på plass kaste seg over maten. 

Mødrenes beregninger av mat holdt med god margin til 2 mann og hesten pr bursdagsgjest, så vi måtte nå for all del bare spise det vi maktet og vel så det. Første bordsetting inkluderte gjerne ukontrollert utblåsning av kakelys, en pistrete framføring av 'Hurra for deg', ledsaget av oppmuntrende tilrop og brusrap. Snart kunne vi gå ut og leke. Dermed var vi tilbake i en slags flyt-sone av velkjente mønstre og tema. Ubehaget i kulturen var ikke lenger påtrengende. Nesten alt var som vanlig, bortsett fra at bursdagsbarnet måtte skånes for harde taklinger og ufine kommentarer. 

Rent arrangementsteknisk tror jeg det hele var ganske overkommelig for normale voksne mennesker. Dette var før barnebursdager utartet til et prestisjetungt rustningskappløp mellom frustrerte fruer. Ingen lastet opp bilder til Facebook-juryen underveis, fenomenet hadde ikke antatt nevrosefremkallende proporsjoner som krevde profesjonell assistanse fra bursdagsarrangører. Og kompliserende forhold i form av skilsmisser og fraktal-familier og hvem gjør hva hvor var ukjente fenomen. Jeg kommer fra en annen tid.

Men hvis verden var så enkel den gang, hva var det som kunne være så flaut da? Det meste, i grunnen. Storesøsken til bursdagsbarn for eksempel. Særlig hvis de var storesøstre som uten noen slags diskresjon sa at vi var søte eller i vitners nærvær spurte om vi hadde fått oss kjæreste. *Blush*. Eller mor di. Mødrene i de andres bursdager var helt ok. Min mor var jo også ok, vil jeg tro. Men helt sikker på de andres dom kunne jo ingen være. Var det noe de andre syntes var teit, annerledes og rart ved måten vi gjorde tingene på hjemme hos oss? Spørsmålet fulgte meg gjennom mine egne barns bursdager også. Og hva sier man som voksen mann til x-åringer man strengt tatt ikke kjenner hvis man må si noe, og det må man jo? Cornelis Vreeswijk, som var en av Sveriges beste og mest korpulente visesangere, opplyste ved en anledning offentligheten om at han hadde fått beskjed fra sin lege om å mosjonere litt – «men jag vet inte hur man gör». Just det. Jeg hater når det skjer.

Og siden? Siden er jeg blitt loset trygt gjennom egne bursdager av kyndige kvinner og barn, og dét omtrent uten noen form for motytelser fra min side. Påfallende, ja skammelig lite fra min side, faktisk. Jeg vet. Er sørgelig klar over det. Jeg er nok best på hverdager, i den grad jeg i det hele tatt duger til noe som helst. Kanskje vi bare skulle sløyfe feiringen i år? Det passer kanskje dårlig for de andre. Og de har sikkert mer lyst å gjøre noe annet, men tenker kanskje at de må komme av plikt. [kontrollspørsmål fra frontallapp-delen av hjernen]: Synes du det virket det sånn forrige gang? Nei da, det var ikke sånn ment altså, men…  

Ta deg sammen mann. Bare spør sånn forsøksvis lett henslengt om de kunne ha lyst til å stikke innom. De biter ikke. Nei da. Og det går nok bra i år også, bare jeg kommer over den første kneika av keitete kaving, før jeg finner rytmen og tonen. Så er det plutselig ganske så hyggelig, ja litt stas rett og slett. Så heldig jeg er. Enda en gang. Så snille dere er. Nei nå begynner jeg visst å rødme her jeg sitter. Tror vi stopper nå, før jeg blir sentimental. Men takk skal dere ha altså. Det var i grunnen bare det jeg ville si.      

  
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !         

Leon Wieseltier om scientisme og fornuft - et kort utdrag av en samtale

                                Leon Wieseltier ble intervjuet av Harry Kreisler 
                                17.desember 2012 [se intervjuet her]
                                                               for english excerpt, see below.

Kreisler snakker om hvem og hva som influerte Wieseltier i hans formative år:

Jeg får inntrykk av at som et resultat ble du en liberaler i en tradisjonell betydning av ordet?

Ja, det er et stort spørsmål. Jeg tror jeg må si følgende: Mange ting oppstod. På et plan oppstod det et livslang hengivenhet til humaniora og en stor motstand mot scientisme, enten den framtrer i sosialvitenskapelig eller naturvitenskapelig form, og en stor skepsis mot vitenskapelige svar på ikke-vitenskapelige spørsmål. Jeg kom også til å bli av den oppfatning – ikke så mye på grunn av at det ble direkte formidlet til meg, men som en følge av miljøet rundt disse folkene – jeg ble en slags pluralist i mitt syn på menneskelivet.

Folk beveger seg i mange sfærer, og en må passe på å ikke ta med seg kategorier fra én sfære over i en annen, hvor de ikke hører hjemme. For det er slik misforståelser oppstår. De preget inn i meg et sterkt inntrykk av forskjellen mellom politikk og kultur og farene ved å skulle synkronisere politikk med kultur, eller enda verre; kultur med politikk. De preget meg som en liberaler, men som en liberaler av en bestemt sort. De var alle utpregede anti-stalinist-liberalere. 

Dette var folk som… Diana Trilling hadde en viktig innflytelse på mitt syn på her fordi hun gjennom sitt eksempel - og gjennom mange timer med samtaler da jeg var en ung og ikke særlig belest og en ganske sta student ved Colombia University - viste meg hva det ville si å både være anti Stalin og anti McCarthy på samme tid. Og jeg har alltid tatt det som et forbilde, for det er aldri bare én trussel og det er aldri bare én fiende og det er aldri bare én fare. Og du må operere på mange fronter og ulike nivå på samme tid. Så de var liberalere, men på en veldig bestemt måte. Og mine progressive venner kaller meg så avgjort ikke for progressiv.    

En viktig dimensjon ved det siste poenget er at det du blir provosert av og avviser, og de avviste, er at det skal finnes ett blikk på verden. Og at det er det du mener med at jeg kan være mot McCarthy, men ikke være Stalin-…

Ja. Alt er ikke… Ideen om alle tings enhet, i den moderne perioden, stammer hovedsakelig fra Hegel, at én og same ånd gir liv til manifestasjoner av menneskelig kultur, alle menneskelige uttrykk. Dette ble jeg lært – og etter hvert som jeg begynte å lese og tenke ble det klart for meg – var en kolossal og følgesvær feiltakelse. 

Når det er sagt, etterlot de meg samtidig en stor tro på fornuft. Ikke en grunn rasjonalisme som tror at verden i seg selv er rasjonell, men en langt mer nøktern form for rasjonalisme. I henhold til denne er det nettopp fordi verden ikke er et rasjonelt sted at fornuften ikke bare er mulig, men også nødvendig.   

De var på en måte… Du vet, mange av mine lærere; Trilling, Shapiro, Berlin…  i likhet med visse andre figurer i den moderne verden – Freud og Mann og andre – var de rasjonalister som hadde en dyp interesse i utforskningen av det irrasjonelle. Fordi de anerkjente hvilken viktig del av virkeligheten det irrasjonelle er. Så det var ikke rasjonalisme forstått som en boble, det var rasjonalisme i form av kamp, en svært romantisk kamp: Et forsøk på å utvide fornuftens mandat, utvide grensene for fornuftens myndighetsområde i menneskenes liv.    




English excerpt: 

I get the sense that as a result you became a liberal in a traditional sense.

Yes, that is a big question. I guess I have to say the following: Many things emerged. One level would emerge was a lifelong devotion to the humanities and a great resistance to scientism, either in is social scientific or natural scientific form, and a great scepticism about scientific answers to non-scientific questions. I also came to believe – as a consequence of not so much anything that was directly imparted to me, but as a consequence of the weather around these people – that I became a kind of pluralist about human life.

People live in many realms, and one must be careful not to import categories from one realm into a realm where they don’t belong, because that is how misunderstandings begin. They left me with a very powerful sense of the difference between politics and culture, and of the dangers of synchronizing politics with culture, or worse; culture with politics. They did leave me a liberal, but a certain kind of liberal. They were all very distinguished anti-stalinist liberals.

They were people who… Diana Trilling had an important impact on me on this particular aspect, because by example and through many hours of conversation when I was young and not very well read and rather heady student at Colombia, she actually showed me what it was to be anti-Stalin and anti-McCarthy at the same time. And I’ve always taken that as a model, because there is never just one threat and there is never just one enemy and there is never just one danger. And you have to operate on many fronts at different levels at the same time. And so they were liberals, but of a very muscular sort. They were not radicals, they were not progressives. I call myself a liberal, I do not call myself a progressive. And my progressive friends certainly do not call me progressive.

An important dimension of the latter point is what you wound up and rejecting - and they rejected - was that there was one totalistic view of the world. And that’s what you mean by I can be against McCarthy, but not Stalin - …

Right. Everything is not… The idea that everything is one thing in the modern period basically derives from Hegel, that a single spirit animates all the manifestations of human culture, all of human expression. This I was taught, and as I began to read and think it became clear to me was a colossal and very consequential error. But having said that, they did also leave me with a deep belief in reason. Not a shallow kind of rationalism that believes that the world is itself rational, but a much more sober sort of rationalism, according to which it is precisely because the world is not a rational place that reason is not only possible, but necessary.

They were sort of… You know, a lot of my teachers; Trilling, Shapiro, Berlin… and like certain other great figures in the modern world – Freud an Mann and others – they were rationalists who were deeply interested in the exploration of the non-rational. Because they recognized what an important part of reality non-reason is. And so it wasn’t rationalism as a bubble, it was rationalism as a struggle, as a really romantic struggle: to try to expand the realm, expand the boundaries of reason in human life.