*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 14. juli 2011

En moderne klassiker.





Robert M.Pirsig: ”ZEN og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel.”

Det blir sagt at filosofi er vår tids rock'n roll. Personlig lar jeg meg ikke blende av gitarister som legger i vei for å vise fram teknisk briljans. De må ha noe mer, en hengivelse overfor musikken. Det er en slags jakt, en søken mot det Skapelsens Øyeblikk hvor det teknisk raffinerte peker ut over seg selv, på noe annet og større, og musikken blir skapt på ny. 

Denne omgående bevegelse for å nærme meg en utrolig vakker bok. Uten å skremme bort de mange som oppfatter Filosofi som et slags revynummer for intellektuelle, hvor det gjelder å sjonglere elegant med summen av andres innsikt og søken.
Robert Pirsig har begått en roman som en kan plukke fra hverandre, analysere på langs og tvers. En kan forsøke å rekapitulere de filosofiske spørsmål den reiser, beskrive den ytre handlingen i boka. Det blir som å fortelle om en ny flott bil via en delekatalog, når du egentlig burde ta meg med på en kjøretur. Det er en maskulin skjønnhet over boka. En intensitet, et trykk, et nærvær. Det finnes bøker du spaserer deg gjennom, slik du går gjennom en utstilling. Denne drar deg med, ikke som tilskuer, men som deltager. 

Pirsig & sønn


En reise på motorsykkel er så rik på sansbare opplevelser. Jeg leser oftest beskrivelser av natur diagonalt, men denne gangen etterlater de lukter og lyder, minner om landskap vevd sammen med stemninger og tanker. Som om jeg nyss var tilbake. (rimelig reisemåte i grunnen)Forfatteren utnytter leserens egen billedskapende fantasi, i stedet for langdryge utpenslinger.
Bokas forteller reiser USA på tvers med motorsykkel . Han reiser sammen med sin elleveårige sønn. Boka er spennende, den har en dramatisk stigning. Slutten er intenst medrivende.
Likevel finnes det ingen spor av ytre dramatikk. Boka er så intens fordi den også beskriver, nei, tar oss med på en reise gjennom erkjennelse. En merker desperasjonen hos en mann som tar livets spørsmål på alvor, som virkelig ønsker å vite hvorfor og hvordan. Som er filosof i ordets egentlige forstand; en med kjærlighet til visdommen. De fleste reflekterte mennesker har vært gjennom ungdommelige forsøk på å finne ut hva som er virkelighet, om det finnes noe fast punkt som gir en grep om tilværelsen Så resignerer en gjerne, etter å ha fått litt innsikt i oppgavens enorme omfang.
Bokas hovedperson har denne mangel på ironisk distanse overfor tilværelsens store spørsmål. Det drev han mot vanvidd. Pirsig må være en mann med utvilsom intellektuell kapasitet, og han bruker hele sitt repertoar av viten og tankemessig spenst . Men ikke som oppvisning. Snarere som en som leter etter feste for egen fot i et bratt og farlig landskap, et sted du må komme deg vekk fra, en eller annen vei. Både fallhøyden og utsikten er stor i dette landskapet. Galskapen, forløftelsen, sammenbruddet av mening og substans danner både bakteppe og aktuell mulighet. Forfatteren rekapitulerer en intellektuell prosess som ender med innleggelse. Men også en vei mot erkjennelse, utvelgelse av virkelige verdier, kommunikasjon. At boka har blitt en bestselger tyder på at strømmen av likegyldigheter ikke har kvalt trangen til å finne fram til noe med hold i, noe virkelig og vakkert, noe med kvalitet. Hva er kvalitet ? Det er et av spørsmålene boka utfordrer oss med. Hva er det ved vårt begrepsapparat som ikke fanger opp viktige trekk og egenskaper ved tilværelsen, som gjør at så mange føler seg fremmed i en verden behersket av instrumentell fornuft? Pirsig lar dette bli dypt personlige anfektelser for hovedpersonen - og leseren. Parallelt løper beskrivelsen av en fars avmektige forsøk på kontakt med sin sønn. Den er intens, vakker og sår. Som hele boka er det.
Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

torsdag 30. juni 2011

Storbuska.




Ja du husker vel storbuska? Den lå midt mellom oss, eller egentlig litt nærmere deg. Men uansett, når du var forbi storbuska da var du berget. Sånn hadde vi det vel begge to tror jeg. Da kunne du se lyset heimefra, det kom nærmere for hvert skritt. Og da var du snart ute av skogen. Det var storbuska som vi var mest redd for når det var blitt kvelden og vi skulle gå heim. Den var enda skumlere enn å gå alene forbi transformatoren som stod og summet når det var kaldt og stilt. Med storbuska så var det skumlest når det blåste og det verken var måne eller stjerner til å lyse opp. Der hvor storbuska stod var det høge trær på begge sider av veien, så det virket enda mørkere der enn ellers, uansett hvor bekmørkt det var fra før. Og når ho mamma eller ho mor di skulle si at nå var det tid for å tusle heim, så merket de nok at vi grudde oss litt. Det er ikke så lett å være stor gutt når du er liten. “Du kan jo følge han til storbuska” kunne de si. Det var egentlig ei god løsning for begge tror jeg. Og ingen av dem hadde nevnt et ord om at vi var mørkredde.  

Storbuska hadde så fryktelig masse greiner som laget lyder. Sånne seljer kan jo ese ut i bredden som et enormt kjerr. Og noen stammer blir liggende nesten vannrett, og så spjæres de når greinene vokser seg for tunge. Det blir kompliserte brudd ut av sånt, og de gnisser mot hverandre når det blåser. Den oppflisete veden lager en lyd som vi hørte gjennom både vind og regn. Jeg ble voksen før jeg skjønte hva det var. Det er så mye som er skummelt før en riktig skjønner hva det er.    


Det passet forresten bra at du kom i dag. På post-operativ blir de fleste nokså spake, selv de mest pratesjuke er det lite lyd i. En blir vel nokså pusken etter en sånn operasjon, så det hadde blitt høvelig bomtur for deg. Og før operasjonen så skal en jo ikke ta mat til seg på evigheter, og da har nå i hvert fall jeg lett for å se mørkt på det. Så det var fint at du kom nå, før det bærer til. Du vet at på meg er det nå kjeften som sist konka ut, den putrer og går lenge etter at hjernen har tatt seg fem-minutt. Det er rart det der med blodsukker og hvordan man ser på verden. Sånn har det forresten vært med meg siden jeg var liten. Vi lekte jo helt til klokka var der og det var tid for å gå heim. Når jeg var kommet forbi storbuska og kunne se lysene fra fjøsen, da var det verste gjort. Men det kunne hendte at mamma ikke var ferdig å melke ennå. Og da var jeg så sulten og nedimella at det ble alt for lenge å vente hvis jeg skulle spise kveldsmat i lag med de andre. Så da var det bare å gå inn til ho bestemor, der kunne man få både tørre klær og nye stridsrasjoner etter en lang dag med intens leking. 




Ho bestemor levde til jeg var 13 tror jeg. Ho var husmannsdatter. Det har jeg visst fra jeg var liten, for vi ba ho ofte fortelle om sine gamledager da ho var lita. De fikk ikke lov å plukke annet en svinskrubb i utmarka til syltetøy, for tyttebæra var det bonden sjøl som eide. Nå var hun blitt pensjonist, og hun kunne knapt tro det var sant med all denne velstanden. “Man har det så bra at man skulle skjemmes”. Hun bakte hvetekake med rosiner og smurte alltid tykt med smør på, for det hadde hun råd til nå. Og i kommodeskuffen så lå det brukte papirposer fint brettet, for de var jo gode som nye. Bestemor ho smurte sirup på brødskiva til oss hvis vi ville ha det. Det var forresten magekreft hun døde av. Det skal visstnok ha vært mer vanlig med den sorten i hennes generasjon fordi folk flest stort sett bare spiste saltmat den gangen. Og stomp med sirup. Kanskje de ligger til slekta også. “En årsak ska nu dauen ha” husker jeg gammelt folk brukte å si. Men jeg hadde nå helst sett at... Men sånt kan man jo ikke velge seg.

Nei nå prater jeg meg helt bort. Det var det jeg skulle si, om det med å bli klar og utfarn, at når jeg først var kommet meg velt og vakkert heim, så ble alt så mye likere. Jeg så straks mer lyst på det, hadde helt glemt hva det var jeg hadde vært så redd for. Eller “umotig” som vi sa. Det er et godt ord forresten. Jeg hadde nettopp vært både redd og umotig. Og nå satt jeg hos ho bestemor og spiste brødskive med sirup og kjente varmen og den gode trøttheten sige på.
Det er jo i alle fall bare et spørsmål om minutter, uansett hva det er man skal igjennom. Så er det over. De skal trille meg inn nå. Det suser så rart, det summer. Er vi ved transformatoren nå? Prater jeg tull? Jo, men vent nå litt til. Snart er jeg på den andre siden av skogen. Sist jeg var heime stod bare husene der og stirret blindt fremfor seg ut i regnet og høstmørket. Det er ingen der lenger som venter på oss med tørre klær og mat. Ikke gå riktig ennå. Følg meg til storbuska.  
  
Ivar Bakke


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !            

fredag 24. juni 2011

No longer there.



For mitt indre øye ser jeg et gulnet bilde: Det er i gangen, i det uferdige huset vårt. Pappa arbeider med trappegelenderet som gjennom årene skal forhindre at våre unger skader seg. Han er nesten ferdig, ligger på kne og vrir og vender på en liten trekloss som skal danne en avrundet overgang. Han har pusset den ferdig, skal bare spikre den fast i gulvet. Men han fomler litt med å legge klossen riktig vei. På vei til mitt eget snekkerarbeide stanser jeg opp et par sekunder og ser ned på ham. ”Sjå nu her”, sier jeg en anelse utålmodig i tonefallet, og legger klossen slik den skal ligge. Pappa ser opp på meg, smiler, og sier litt ertende: ”Du synes vel at det går tregt med meg?” Jeg husker ikke hvordan mitt benektende svar lød. Husker bare hvordan jeg skammet meg over en gest som ikke lot seg kalle tilbake av ord. ”Der Ton macht die Musik“, heter det på tysk. Jeg er nok ikke alltid like musikalsk i måten jeg snakker til andre på.  



Den gang var jeg først i tjueårene, og egentlig veldig og stolt over faren min. Han var en selvlært tusenkunstner med minimalt av formell utdannelse. Selvsagt skulle han være byggeleder når vi bygde nytt hus. Ifra råbygget stod på plass på den selvlagde grunnmuren, helt fram til den siste taklista var innfelt. Selvsagt kunne han det. Vi ungene var både stolte over og glade i faren vår, straks vi tenkte oss om. Men jeg syntes av og til han ikke viste mine utrolig mange ungdommelige anskuelser og vurderinger den fornødne respekt. Noen ganger synes jeg ytringene hans vitnet om mangel på nysgjerrig åpenhet. De kunne gi et inntrykk av matleihet, av å ha sett seg ferdig på verden, å ha konkludert. Og noen ganger gjentok han ting han hadde fortalt før. Han var ingen gudbenådet forteller, ikke spesielt slagferdig, dertil var han for omstendelig. Han kunne begynne å lete etter ordene, og jeg hadde verken tålmodighet eller pietet til å la være å falle ham i munnen med det jeg visste han forsøkte å si. Syntes jeg kjente hans verden utenat, dens grenser og begrensninger innbefattet. Den gang hadde jeg jo kjent ham i det jeg opplevde som en hel liten evighet, like lenge som min yngste datter nå har kjent meg. 

Men jeg var som sagt full av respekt, selv om det kanskje ikke alltid virket slik. Hans urokkelige sinnsro og langmodighet kunne nok provosere en sønn som i det stykket hadde landet et stykke vekk fra stammen. Selv var jeg ganske kjapp. Ikke bare rappkjefta og ”hastig”, som var det ordet bestemor brukte hvis jeg som liten unge ble for hissig. Jeg var også ganske rask i begripelsen. I alle fall hvis jeg sammenlikner meg med den jeg nå er, den som mine unger venter på mens jeg fomler med fjernkontrollen.  Og en del ting kunne jeg merke meg relativt godt den gang, ha parat. Og følgelig kunne jeg av og til synes at det gikk litt tregt med pappa. Det var nok riktig observert av ham, det lar seg ikke nekte for.

Det gikk bra med gelenderet og resten av huset. Ingen av våre unger slo seg fordervet i trappa, selv om det var nære på da en av dem tok turen ned med rullebilen og møtte veggen i trappeavsatsen. Ingen av de myke små barnekroppene skadde seg, selv om de som alle andre fikk sine sår og skrammer i livet. Rom etter rom ble innredet, etter hvert som tid og råd tillot det. Det siste snekkerarbeidet jeg gjorde var å utvide vårt lydstudio i kjelleren, slik at vi fikk bedre plass til trommesettet. Pappa kom og beundret det ferdige produkt, det første som jeg hadde gjort helt alene. Han sa det ble bra og at jeg hadde vært flink, mener jeg å huske.

Jeg vet ikke riktig om det var dekning for å si det. I alle fall viste det seg senere at jeg nok burde ha stemt limtredrageren enda tettere opp mot taket etter å ha fjernet en del av bæreveggen. Gulvet hadde fått et lite ”segg”. Man kan under spesielle lysforhold se en liten lysstripe langs gulvet mellom to soverom i etasjen over. Veggen følger ikke gulvet slik den skal. Det var takstmannen som gjorde meg oppmerksom på det, to år senere. 




Til den dag hadde ingen lagt merke til det. Og hun som skulle bli værende igjen alene i et taust stort hus som en gang hadde rommet alle fem, hun hadde sikkert andre ting å tenke på. For så vidt ble vel lydstudioet fint nok. En må fortsatt vite om for å legge merke til. En av de siste sangene jeg skulle komme til å spille inn der het ”No longer there”. Den ble spilt inn to dager etter min fars begravelse. Den handlet om ham og den kom til å handle om oss. Og om en uventet klar strime av lys som plutselig kan falle over tingene.

Ivar Bakke

 (Låta "No longer there" kan du lytte til her )

onsdag 22. juni 2011

Når ble nordmenn norske? Og hva betyr det?

Øytstein Sørensen(red.): ”Jakten på det norske” 
 

Det er sannelig ikke lett å si noe sammenfattende om denne mangslungne boka. Hele 23 forfattere har satt seg fore å beskrive utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet. Og med all nødvendig tydelighet kommer det fram hvor mangslungen og motsetningsfylt den nasjonale bølgen på 1800-tallet var. Likevel framstår boka som særs veldisponert, leservennlig og tematisk oversiktlig. For å nevne litt fra innholdet: Nasjonaldagens varierende innhold, "nasjonal" idrett, bunadens historie, eventyrene, nasjonal historieskrivning, språkkamp, politikk og kulturhistorie. Viktige aktører har fått leseverdige presentasjoner. 

Innledningsvis drar redaktøren noen lange linjer og perspektiver på denne epoken. Det er glimrende sakprosa; komprimerte synteser som gjennom kresent ordvalg ikke virker utålelig forenklende. Inntrykket befester seg ved andre gangs lesning. Det ligger mye arbeid og talent bak det å kunne formulere seg så konsist og lett leselig om et tema en kan mye om. Her må da være kveik til ettertanke å hente for både gymnasiaster og universitetsfolk, denne boka handler ikke bare om det norske folks historie, den kan faktisk også leses av allmuen – hvilket må sies å være i beste "nasjonal venstre-lærer" - tradisjon.


 
De øvrige forfattere skal også ha ros for stort sett å ha holdt seg unna kjedelige oppramsninger og uforståelig stammespråk. Vekten er lagt på hvordan de ulike aktørene så på sin misjon og hva slags forståelse de hadde av "det norske". Det er alltids interessant med "vår egen" historie – så lenge det uutalte premiss ligger i bunnen at det finnes en norsk historie. Da blir det på en måte oss selv vi leser om, vår familiehistorie, så og si. Å fokusere på nasjonal tilknytning fremfor alle andre inndelinger, legger mange perspektiv i skyggen. Gude- og heltesagn om vårt nasjonale kollektivs stolte historie - som om det var en persons biografi en skrev – er i en viss forstand historieløst. Det sier lite om hvordan man tidligere levde og tenkte i ulike deler av befolkningen. 



Den patriotiske historieskrivningen har da også flittig blitt angrepet i de senere år. Samtidig opplever vi en kultus omkring norske fornminner og turist- opplevelser i "fortidsmiljø" som er påfallende. Og advarselen mot å bli nedrennt av fremmed, kommersiell kultur er en mollstemt gjenganger. Vår identitet står på spill, vårt arvesølv skusles bort, vi forrådes av en elite uten sans for verdien av vår tradisjon og kultur. Og så bortetter… Dette er ikke nytt. På 1800-tallet truet grana, dette "asiatiske treslag" med å ødelegge det norske landskapet, i følge de mest nasjonalsinnede. Det er mye som blir ekte norsk, bare det får gått noen år. (opplev bondegårdsferie med ekte norsk gråtraktor)


Men for all del: Boka er ikke en raljerende opplistning av hvor tåpelig innsnevret norske nasjonalister alltid har vært, eller hvor skadelig og "proto-fascistisk" alt snakk om nasjonal egenart er. I stedet bys vi en grundig presentasjon av noen av de viktigste skaperne av norsk selvforståelse fra det 18. århundret. Hva var deres anliggende, hvordan ble de møtt, hvordan artet den innbyrdes kappestriden seg – kampen om det retoriske hegemoni: Hvem som hadde rett til å definere hva som var ekte norsk og hva som var "påfuglfjær". Hvem hadde patent på å utmynte nasjonal identitet til "nasjonal politikk", og korleis skulle ein ekte nordmann til dømes skrive ?  

NSDAPs plakat

Arbeiderpartiets plakat


Vårt eget tids populære historie-oppfatning var lenge slik: Sosialdemokratene har gitt oss alle del i den gode utviklingen – de som var deres motstandere i 30-åra, er våre fiender i dag, ettersom de var imot Det Gode.™ Vi er alle sosialdemokrater, men Arbeiderpartiet var det først. Vi må aldri glemme det.  


En liknende form for patent på å ha fått rett av Historien lå lenge som en kulturell kapital hos Venstre i begynnelsen av forrige århundre. Visjonen om en allmue som nådde selvrespekt og myndighet ved egen kraft, tross motstand fra en "unasjonal" Christiania-elite – det var bygde-venstres skapelsesmyte.
Begge disse oppbyggelige historiene har absolutt rot i historien. Men sann historiekunnskap bidrar til å komplisere slike enkle moralske fortellinger. Ettertiden har påvist brudd og konflikt der man tidligere har snakket om stolte tradisjoner. Det slår meg hvor lite vi i dag har til felles med 1800-tallets opplevelse av verden, selv med dem som slåss for stemmerett og myndiggjørelse gjennom kunnskap. Det slår meg hvor innbyrdes motstridende nasjonalistenes visjoner var.  
"Jakten på det norske" har som premiss at frembringelsen av en norsk identitet var et elite-prosjekt inspirert av utbredte europeiske ideer, men at dette vakte en resonans hos folk flest, og at europeisk nasjonal- romantikk fikk en umiskjennelig norsk vri. Dette er til å leve med, hvis en ikke er totalt heimføing med angst for alt utenfra. Poenget med den "snille" nasjonalismen er kunnskap om og respekt for ens egen bakgrunn. Viktige deler av den norske utgaven hadde opplysningsideene som inspirasjon, i praksis ble nasjonalismen noe av en forvandlende impuls, i kamp mot dansk-norske eliter som ville beholde sine privilegier. F.eks. uttalte Oslo Universitet seg mot allmenn stemmerett. De mer fleksible utgavene av norsk nasjonalisme valgte politiske kompromiss og åpenhet mot omverdenen. Her er linjer og formasjoner å betrakte som fortsatt spiller en rolle i dagens politikk. Det samme gjelder vrangsiden av nasjonalismen.



Troen på at forsynet hadde "stille lempet" slik at staten Norge ble til, var en utbredt oppfatning blant nordmenn. Også hos de nordmenn som med avsky avviste nazistenes "Gott mit uns" som en blasfemisk blanding av politikk og religion. Å bli seg nasjonalismens historie bevisst, er en nyttig kunnskap. Vår identitet er formet av menneskers valg opp gjennom historien. Vi har også et valg å gjøre, det avhenger mye av vår forståelse. Av oss selv og vår fortid. Til det leverer "Jakten på det norske" et godt bidrag.
 Ivar Bakke

fredag 17. juni 2011

Sorgarbeid. «Dronningen etter badet» - Merete Morken Andersens genistrek


Hva blir igjen etter oss, når døden oppløser livets parentes. Er det noen mening eller sammenheng mellom de øyeblikk av tid som utgjør våre historier? Slike store spørsmål er jo til å bli gal av hvis en insisterer på å finne et meningsfullt og sikkert svar. Og gal, det blir Mildred, hovedpersonen i denne romanen. Hun er en av dem som mangler en egenskap de fleste voksne erverver seg: Hun mangler evnen til å finne mening i noe som hun ikke kan forstå. Hun nekter å legge bort de spørsmål det ikke finnes noen svar på.

Langsomt lar forfatteren oss ane omrisset av en skjebne. Irriterende langsomt. En masse tilsynelatende irrelevante og meningsløse biter av informasjon driver forbi. Innimellom får vi vite litt om en kvinnes barndom, hennes møte med tre menn, hennes forhold til sin unge sønn. Sentralt i denne boka er en rekke sitater fra en bok om raset i Verdal, 1893. De knappe, nøkterne beskrivelsene av de mange grusomme enkeltskjebnene som til sammen utgjorde denne katastrofen, fyller mye plass, tid og oppmerksomhet. Det er Mildreds besettelse, hun skriver av, hun undersøker, hun mener det må være en slags sammenheng. Hun forsøker selv å begripe dødens realitet, slutte fra det kjente til det ukjente, forstå hvordan tingene henger sammen. Å finne en sammenheng, en analogi, det blir hennes prosjekt. 

De kaotiske fragmentene av leksikalske fakta og personlige minner danner en slags bevissthetsstrøm fra denne intelligente, kunnskapsrike og desorienterte kvinnen. Det danner et slags bilde som leseren dikter en slags sammenheng i. Men hovedpersonen trer ytterst langsomt fram for vårt indre blikk. Det er ubehagelig å stå slik å vente mens vi bare aner omrisset av en person, men det er samtidig vanskelig å la være.  
Jeg kunne «oversatt» mitt inntrykk av denne kvinnens skjebne til et veldig greit resymé, en endefram, forståelig og sammenhengende historie. Men det vil være juks. Det er ikke slik denne boka er konstruert. Og - synes forfatteren å mene - det er ikke slik virkeligheten er konstruert. Det er vi som leser inn mening og sammenheng, begynnelse og slutt. Vi må ha det sånn. Vi må jukse. Ellers blir vi gale.

Skrivestilen står til bokas tema. Vår virkelighet, våre liv, utgjør ingen naturlig helhet. Det er gjennom vår bevissthet vi sammenføyer og sorterer, skiller ut det uvesentlige og vesentlige. Mildred anskueliggjør gjennom sine notater dette. Hennes naive og direkte omgang med likt og ulikt mangler denne selvfølgelige utsorteringen av det «uvesentlige». Hun blottstiller et kaotisk indre på vei mot oppløsning. De enkelte observasjonene er stort sett fornuftige og klarsynte. Gjennom en finurlig teknikk knyttes det analogier og sammenhenger mellom uvante ting. Flere av passasjene er «frittstående» brokker av ..... ja, hva skal en kalle disse på samme tid bevegende, assosiasjonsrike og analytiske tekstene ? Et eksempel:

«...hvis man tenker slik på den, fins ikke fremtiden, det er bare fortiden som fins. Og fortiden fins bare fordi det er noen (..)som husker den. Tiden er med andre ord bare mulig gjennom minnet. Slik blir det å huske en ansvarsfull ting, det krever pålitelige mennesker, det er de som skaper fortiden.»

Hvordan lever de døde videre i denne verden ? En kvinne mister sin eneste sønn. Hun vil forstå. Hun pendler mellom det trivielle og tragiske, men språket er hele tiden uhyre nøkternt og saklig. Samtidig lar forfatteren oss pendle mellom å se verden fra Mildreds fortellende synsvinkel, og å etter hvert lese boka som aktstykker over et sammenbrudd.

Dette er dyktig gjort. Temaet er nesten fortersket; å skrive om sunne gærninger i et sykt samfunn hører til noe av det mest normale innenfor norsk skjønnlitteratur. Denne boka lykkes i å unngå klisjeen, den tydeliggjør både skjønnheten, logikken og klokskapen til en person som holder på å miste grepet på tilværelsen. Men samtidig viser den fram det tragiske ved dette sammenbruddet, viser at Mildred mister taket på det vi kaller virkeligheten.

Samtidig kan vi lese hennes forvirrede tale som en analogi til den gale kvinnen som løp rundt for å advare de sovende som ble tatt av raset i 1893. Hun hadde hørt buldringen og sprang fra hus til hus. Men bygdens folk var vant til hennes skrik, de fant det helt normalt, og la seg til å sove videre.
Hun hadde senset det som for et hvert normalt menneske måtte oppfattes som en vill feberfantasi. Det skulle koste dem livet å ikke lytte til hennes hese, uforståelige tale.

Ivar Bakke 
Du kan lese boka online her

 

mandag 13. juni 2011

Nødanrop




Moren min var sentralborddame da hun var ung. Hun fikk tre barn, og minst et av dem har et litt anstrengt forhold til telefon. Telefoner er i utgangspunktet alvor. Det er sikkert litt vanskelig å forstå for en generasjon som har gjort telefonen til sin personlige kjeledegge. Så jeg begynner der, med å forklare at da min mor var ung og jobbet som sentralborddame lærte hun å flytte på plugger raskt og sikkert slik at folk ble satt i forbindelse med den de skulle ha snakket med. Man måtte altså ringe sentralen om en skulle telefonere utenfor den aller nærmeste husklyngen. Og da ble ens kontaktforsøk ekspedert av unge nabojenter som snakket klingende riksmål. ”Hallå” kunne min mor finne på å svare når hun tok telefonen. Hvis det var en i andre enden hun ikke kjente, falt hun tilbake til det hun hadde lært i sin korte karriere som lønnstaker. Så kunne hun si ”å ja e det du, du va så ukjennelig” og snakke normalt igjen. Man skulle snakke korrekt i telefonen, het det i hennes arbeidsinstruks. Klart og konsist. Som barn opplevde jeg denne transformasjonen som en litt nifs underkastelse, som en muntlig eksamen med en fremmed, streng sensor. Mon tro hvem det var som ringte når hun slo om til ”korrekt”, dvs. ekstremt kortfattet riksmål med nordnorsk tonefall? 





Så reiste jeg langt vekk, fra Nordland til Østfold, og dette var i en tidsalder der mobil var forbeholdt leger og jordmødre. De så ganske annerledes ut den gangen, jordmødrene og telefonene deres. Jeg mener man blir jo eldre. Og telefonene var store monstre. Og vi hadde slik en ung og fager jordmor der jeg kom fra. Men hvor var jeg? Jo jeg var på landbruksskole i Østfold. I spisesalen. Over høyttaleranlegget høres ”Telefon til….” Og så sa de navnet mitt, og jeg kjenner ennå at jeg blir litt flau, så jeg skriver det ikke ned. Så var det å reise seg i alles påsyn og springe opp trappa til myntautomaten hvor mamma ventet i andre enden.


Jeg lærte meg å sette pris på disse samtalene, nå som jeg var så langt hjemmefra. Jeg lærte meg å snakke mange minutter i strekk med moren min. Det var nå helst ikke så mye nytt, - helst ikke. Det kunne være godt med noe gammelt og kjent midt i alt det nye jeg skulle klare alene. Så gikk man ned trappa igjen, i alles påsyn. Noen smilte innforstått til den sjenerte unge mannen med det vidåpne ansiktet. De skjønte tegninga.

Den første julaften jeg var hjemmefra ringte jeg hjem. Dette var før jordkloden vår var omgitt av satteliter som formidlet alt fra telefonsamtaler til videosnutter. Det var ”rikstelefon” av dyreste slag, og alle telefonsamtaler måtte være unnagjort før klokken fem, tror jeg det var. Etter det var bare akutte nødanrop tillatt. Det var ikke så mye å si. Svigerforeldrene mine laget jul, svigerbrødrene mine lagde ablegøyer, kjæresten min ville være kjæresten min, kunne en bedre ha det? Men sånt er jo ikke så greit å forklare de der hjemme. Det finnes mangt en ikke kan si i telefon. De satt jo der med den litt slitte gamle jula si som en gang hadde vært den eneste jeg kjente til og lengtet etter. De hadde det fint, bevares. Det var en lett og optimistisk samtale. ”Ja her e nu alt berre bra”. Jeg mener, hva skal man si…

Vi flyttet hjem året etter. Så ble det husbygging og gårdsoverdragelse. Og driver man gård blir det en del telefoner å ta. Så vi måtte ha telefon. Vi var blitt voksne og måtte foreta forretningssamtaler. Noe så fremmed. Vi var begge litt redde for å ringe i begynnelsen. Særlig hvis en skulle ringe inseminør og risikerte å måtte snakke inn en beskjed. Men det gikk seg til. Og vi lot aldri en telefon ringe uten å ta den. Intet display fortalte hvem som hadde ringt, så vi kunne ikke ringe tilbake senere. Det kunne jo være viktig. Telefoner er i utgangspunktet alvor. Jeg tøyser ofte når jeg prater med folk jeg kjenner. En gang ringte en nær venn, og jeg la i vei på mitt skjødesløse vis uten noe levende ansikt å snakke til. Så sa han at kona hadde fått kreft. Tja, det skulle senere vise seg å gå bra med det. Men erfaringen satte seg. Jeg tror ikke det skal gjenta seg, jeg hører nøye etter på stemmen før jeg vrøvler i vei. Forsøker i alle fall.




Mange år senere fikk vi oss mobiltelefon alle sammen. Kona mi, som imens var blitt mor til tre barn, lærte seg sms. ”Du må bruke tomlene mamma” sa vår datter, som fikk vondt av å se på så mye ubehjelpelighet. Kjenner jeg moren rett har hun sikkert fått god dreis på det nå, selv om ingen av oss kan hamle opp med avkommets avsindige tempo. Det viktigste er jo at man har noe å si hverandre, selv om det kan gå litt fomlete i starten. Moren min fikk ikke med seg den digitale revolusjonen før hun døde. Men faren min fikk mobil fra oss ”ungene” til jul. Da var han blitt gammel og hadde fått sukkersyke. Det var litt betryggende å vite at han hadde mobilen med seg på turene sine. Sønnen vår viste bestefar hvordan han skulle bruke den, tastet inn kode for simkort og la inn de mest brukte numrene, inklusive min mobil. Det var litt rart å være vitne til. Pappa som hadde skrudd maskiner i biter og reparert så mangt av det som skulle tikke og gå på en gård, nå satt han der og lot seg undervise av barnebarnet som var blitt stort og kunne mer enn oss begge til sammen. 



Jeg begynte på Hurtigruta som kelner, og mobilen ble viktig. Jeg glemte det lille jeg kunne av telefonnumre, men mobilens liste av kjente og kjære gjorde livet enklere for surrehoder som meg. En ser hvem som ringer og en vet å finne fram til de en vil ha tak i. Jeg hadde det tålig bra, men jeg var ikke god til å snakke på telefon til kona mi. Vi var nå aldri noe storveies til det, forresten. Men før kunne vi snakke ansikt til ansikt og vi hadde noe å si hverandre. Og det var ikke så lett å snakke med ungene heller, en kan ikke gi seg til å si hvor mye en savner dem. Det er ikke alltid så lett å si hvordan du har det når du ikke ser ansiktet til den du snakker med. Og det er vanskelig å ikke kunne være fysisk til stede hvis du skjønner at noen virkelig har det vanskelig. En får bare prøve. 

Noen ganger er slike samtaler en livline du klorer deg fast i, et bevis på at du er ikke alene, en intens følelse av kontakt på tross av mange mil. På jobb fikk vi ikke bruke telefon, så jeg var alltid litt spent når jeg sjekket anrop og telefonbeskjeder på lugaren. Det kunne ha skjedd noe med noen av mine. Men telefonen jeg fryktet om at min far var død, den fikk jeg aldri mens jeg var om bord.

Den morgenen han døde var vi begge i fjøset, ungene sov. En ambulanse kom, og de spurte meg etter faren min. Han hadde selv ringt etter den. Det hadde nok ikke gjort noen forskjell for utfallet om vi hadde hatt med telefon. Men vi kunne kanskje vært der for ham. Nå var det for sent. Ambulansefolkene gjorde det de kunne. Men de kunne ikke gjøre noe. Noen timer senere kikket jeg på mobilen min, noen hadde lagt igjen en telefonbeskjed. Jeg skammet meg over å ringe opp for å høre den, det var sannelig andre ting å tenke nå enn hva en eller annen fremmed ville si meg. Det kunne sikkert vente, men jeg kunne ikke. Jeg holdt mobilen mot øret mens jeg gikk mellom husene våre. ”Det e han pappa. Du må komme, e får ikkje pust”. Min fars siste ord til meg, lagret digitalt og klar for å bli gjentatt i mitt øre. Jeg trykket tasten for å slette, det var ikke vanskelig. Jeg kan sånt nå. Jeg nølte bare et lite sekund.       

Ivar Bakke  


lørdag 11. juni 2011

Historisk metode - noen lekmannsfunderinger


Hva forstår du med
a) Årsaksforklaringer
Årsaksforklaringer (eller kausalforklaringer) viser til hvordan eksterne faktorer påvirket livsbetingelser og handlingsalternativ for den gruppen som en studerer. En kan referere til årsaksforklaringer som om de var ukontroversielle og selvforklarende. (“På grunn av krigens behov for fast tredekke, forsvant arbeidsledigheten for bygningsarbeidere i Stjørdal våren 1940”). En kan også referere til en lang kausalitetskjede, hvor en hopper bukk over en rekke mellomliggende ledd som forutsettes kjent og innlysende. (“Børskrakket i New York førte til arbeidsledighet for snekkerlærlingene i Trondheim et år senere”) Slik operer en gjerne med årsaksforklaringer i den faktiske historieskrivning – uten egentlig å gjøre annet enn å oppgi grunner som en mener er selvforklarende. Strengt tatt er det ikke nok å vise til et empirisk sammenfall mellom to fenomener, en må forklare hva som er den bevirkende mekanismen bak denne samvariasjonen. I alle fall hvis det en viser til er kontroversielt eller usikkert.  

I årsaksforklaringer skiller en mellom dypereliggende og utløsende årsaker. En kan oppgi misnøye med fremmedstyre og ønske om nasjonal selvråderett som en dypereliggende årsak eller premiss, for så å beskrive en plutselig militær svekkelse av okkupasjonsmakten som den utløsende årsak til opprør. Når en snakker om indre årsaker, fokuserer en på hvorfor visse ytre impulser blir utslagsgivende internt i den gruppen en studerer - eller ikke. Har preg av nødvendig tilleggsforklaring, stillet overfor det faktum at grupper reagerer så forskjellig i tilnærmet like situasjoner. Noen grupper reagerer ikke på de handlingsincitament som situasjonen frambyr, mens andre utnytter høvet, og en må forklare de gruppeinterne årsakene til dette.   

Årsaker kan være tilstrekkelige, nødvendige eller medvirkende. Førstnevnte finnes knapt for sosiale fenomener, medvirkende er langt de vanligste. I en historisk fremstilling av fjerne tider er det opplysende å gjøre rede for de nødvendige årsaker, grunnbetingelsene for at et handlingsalternativ skal framstå som et reelt alternativ. Det kan forhindre anakronistiske forventninger til aktørene. (“Hvorfor tok ikke Hans Nielsen Hauge hurtigruta nordover?” Hvorfor meldte ikke Luther seg ut av kirken?) I den svake, og vanligste, form av årsaksforklaringer, kan man liste opp ulike årsaker hvis samlede effekt er at det som skjedde virker både mulig og sannsynlig – men uten å hevde at det som skjedde var en “historisk nødvendighet”. Det åpner opp for også å tillegge individuelle, menneskelige forskjeller en betydning for historiens gang. Og det bringer oss over til neste gruppe av forklaringer:

b) Motivforklaringer
Motivforklaringer forklarer hendelser ifra “innsiden”, dvs. aktørenes egen virkelighetsforståelse. Motiv forstås som utslagsgivende, forklarer handlinger eller passivitet. Ulike historiske perioder og sosiale sjikt frambyr svært varierende grad av valgmuligheter og handlingsalternativ. I et generelt, langt historisk perspektiv, har den reelle valgmulighet økt for de fleste. Menneskene er (slik jeg ser det) ikke determinerte objekter som reagerer med lovmessig forutsigbarhet på ulike ytre faktorer. Vi har ulike forståelser og verdihierarki som påvirker våre valg og motiverer til handling. Fordi det er slik, blir det relevant å vite hvordan aktørene forstår seg selv, hva deres handling er motivert av. Slike tankemønstre skaper historie i form av brudd og opprør – eller opprettholder tilstander og institusjoner. Mentalitets- og idemønstre blir forstått som utslagsgivende faktorer for konkrete historiske hendelser – ikke som funksjoner og mentale avspeilinger av de historiske forutsetningene.[1]

c) Funksjonsforklaringer
En forklaring der en definerer oppkomst av samfunnsgrupper eller bevegelser som en følge av at de er “hensiktsmessige”, dvs. utfører bestemte samfunnsmessige funksjoner. Disse funksjonene er avledet av de behov som den historiske situasjonen til en hver tid frambyr. En slutter seg til årsak (behov) ut fra virkning. Det er en tilnærming som kan bidra til å kaste et lys av rasjonalitet over historiske fenomen (f.eks. religiøse tradisjoner og gamle skikker) som ellers kan virke veldig fremmedartede. En kan tenke seg at en religiøst begrunnet rite gjennom århundrer gjennomgår følgende utvikling: Den kan først ha en manifest funksjon (for å bruke Robert Mertons uttrykk) der deltakerne vet hvorfor de utfører handlingen (“Nå går du og setter grøten på lovegolvet, ellers vil gårdsnissen hevne seg! Du husker hvordan det gikk sist jul, da du glemte å gjøre det, og ho Kora kasta kalven!”)  Etter hvert kan meningen med en slik rite bli uklar for deltakerne, vi kan og si at riten har en latent funksjon. (“Nei jeg vet heller ikke hva som er meningen med dette tullet, men det blir nå ikke jul uten at vi gjør det. Og du vet jo hvor lei seg Olemann blir hvis han ikke får være med på det”).         

Gi korte eksempler på årsaksforklaringer, motivforklaringer og funksjonsforklaringer.

Årsaksforklaring.
Medisinsk forskning kan si oss noe om virkningen som domestiseringen av husdyr gjennom årtusener har hatt på den genetiske pool i Europa mht. resistens overfor ulike sykdommer. På det amerikanske kontinent hadde urbefolkningen ikke domestisert klauvdyr. Dette viser seg å være en skjebnesvanger forskjell og en viktig årsaksforklaring til desimeringen av urbefolkningen etter at den hadde den blandede fornøyelse av å bli “oppdaget” av europeerne. De fleste døde ikke som følge av voldshandlinger, men av sykdommer som vi i dag betrakter som banale. 

Motivforklaring.
I Ian Kershaws tobinds Hitler-biografi kan en spore en vending bort fra den funksjonalistiske historikertradisjonen som hadde innordnet anti-semittismen som bare et element blant mange i nazismens sammenraskede “catch all”-ideologi. I den intensjonalistiske skole som Kershaw tilhører, blir antisemittismen forstått som en motiverende drivkraft. Hitler handler som han gjør fordi han tror på det han selv sier i sine taler: det tyske folk kjemper en eksistenskamp mot den internasjonale jødedom der bare en part kan seire, noe tredje alternativ finnes ikke. Politikken følger konsekvent denne forestillingen, ja den blir en konsekvens av den. 

Funksjonsforklaring.
Kapitalismens “aktørløse intensjoner”, Hitler som redskap. Kapitalismen trengte en fascistisk bevegelse for å knuse de krefter som utfordret dens dominans. Man “oppfinner”, dvs. overdramatiserer, den bolsjevistiske revolusjonære fare for å mobilisere småborgerskapet. Den konkrete fascistiske bevegelsen som oppstår av angst- og hatpropagandaen, støttes og benyttes til egen økonomisk fordel. Dens funksjon blir å undertrykke arbeiderklassens krav og dens organisatoriske kamp for sine rettigheter.

Ulike retninger innenfor samfunnsfagene har lagt ulik vekt på de tre formene for forklaringer. Nevn eksempler på slike retninger og hvilken begrunnelse de har gitt for å foretrekke den ene forklaringstypen framfor den andre.
Generelt kan det sies at de ulike fagene i liten grad begrunner sine valg. Det eksisterer en faglig tradisjon en sosialiseres inn i, en lærer seg å bruke en verktøykasse av begreper, fagets doxa tilsier at det finnes spørsmål en stiller og ikke stiller. Eklektikere vil kunne bli møtt med skepsis fra de skriftlærde, de som vokter tempelporten vil komme med innvendinger av typen “Brox er jo ingen faghistoriker”. Nå behøver ikke en innsnevring av forskningsfelt eller metode være forlenet med noen arroganse på eget fagfelts vegne, med mindre man hevder at metoden en bruker er den eneste farbare for å produsere relevant kunnskap om et emne. Det kan like gjerne være snakk om spesialisering og arbeidsdeling, begrunnet i realisme mht. hva f.eks. en historiker eller sosiolog kan rekke å sette seg inn i og skaffe seg en begrunnet oppfatning om. 
Mitt inntrykk er at historikerfaget har åpnet seg mot andre fagfelt og i stadig mindre grad er preget av berøringsangst. Det har profitert på å bli det Kjeldstadli kaller en kjøter, det har oppstått vitale hybrider i møte med andre vitenskapsgrener. Humanvitenskapene har levert viktige bidrag til forståelse av historiske fenomen, men også viktige innspill til en kritisk selvrefleksjon omkring historikernes fremstillinger. Historiefaget har da også adoptert mange generaliseringer og begrep fra samfunnsvitenskapene i sin prosa. Men historiefaget kunne, som andre fag, ha tjent på en større filosofisk refleksjon omkring sine språklige kategorier og implisitte påstander om hva det er som er de menneskelige drivkrefter og motiv for handling i historien[2].

Statsvitenskap. Adskiller seg fra historiefaget mer gjennom perspektiv og fagbegrep enn valg av studieobjekt. Statsvitenskapen fokuserer på det politiske systemet, gjerne innenfor et kort tidsperspektiv. En søker sammenhenger som i prinsippet har generaliserbar gyldighet. Forskningsoppgavene kan være så vidt forskjellige som å forklare en konkret historisk hendelse, predikere utvikling på verdensmarkedets råvarepriser, eller forklare allmenne fenomen som at demokrati tendensielt ikke går til krig mot hverandre. De to sistnevnte oppgavene ligger utenfor historikerfagets emner, men statsvitenskapen vil naturligvis bruke historisk empiri som basis for sine slutninger.
Der historikere fokuserer på kontekst-spesifikke årsaker vil samfunnsvitere lete etter allmenne årsaker, mer eller mindre analogt til realfagenes jakt etter naturens lovmessigheter.  I sin sterke form forutsetter statsvitenskapen at mennesket som homo politicus er et noenlunde predikerbart artsvesen, at visse forhold danner betingelser som igjen skaper en betinget adferd. Mennesket forutsettes i regelen å være rasjonelt i betydningen nyttemaksimerende. Forklaringene er ofte funksjonalistiske. I dag er det vanlig med en tilnærming hvor teori ikke forstås som sann eller korrekt avspeiling av “virkeligheten”, men en modell som forsøker å forklare en definert, avgrenset del av den med utgangspunkt i et begrenset utvalg av variabler og forutsetninger. Gjennom denne prosedyren utledes empirisk testbare påstander. Ikke så forskjellig fra historikerfaget vil jeg tro, men med et langt større spillerom for et menneskelig grunnmotiv om å lære noe av fortiden. Det kan utarte til en over-generaliserende, a-historisk jakt etter kontekstløse, “evig menneskelige” grunnbetingelser. En utleder lovmessigheter, funksjonelle forklaringer, kataloger over faktorer som under visse betingelser vil føre til bestemte resultat. Dette er en virksomhet historiefaget avviser som en disiplinærforseelse mot sin egen fagdisiplin. Historiefaget er orientert mot det faktiske, avgrenset av tid og rom, das Einmalige. Historien gjentar seg aldri, det blir gjentatt av våre historikere med en regelmessighet som kan minne om et litani. 
Men hvor strengt er dette skillet mellom disiplinene? Holder dette historikerfaglige idealet om ikke å generalisere, men holde seg til det avgrensede, konkrete? Hva skjer hvis en konfronterer det med empirien, i form av historikernes fortellinger om fortiden? En hver fortellende framstilling av et forløp gjør bruk av allmenne, ordnende begreper og underforståtte common sense-forestillinger som forutsetter det generaliserbare. Det er soldater som støter sammen i slag, for å nevne to allmenne, generaliserbare begrep som en historiker naturligvis benytter i framstillingen av den konkrete hendelsen. Historikeren gir oss opplysninger om årsaker og motiv til de som utløste konflikten, forklart gjennom begrep og motiv som også leseren vil kunne kjenne igjen fra sin egen livsverden. Fordi: uten slike språklige referanser til das Allgemeine, har vi ingen muligheter til å få forståelse av das Einmalige ved den konkrete historiske hendelsen. Spissformulert kan en si, at for faget historie er generaliserbare lovmessigheter noe en i praksis stilltiende forutsetter for å kunne forklare konkrete historiske hendelser, mens for statsvitenskapen og sosiologien er historiske forløp noe man benytter for å utlede sosiale lovmessigheter. Men det er en spissformulering. I praksis er historikeren så vel som sosiologen og statsviteren flittige brukere av “lukket generalisering”. En lukket generalisering er en påstand om hva som er typisk for menneskelig sosial atferd, men case-spesifikt, innenfor et nærmere definert samfunn eller tidsavsnitt som en beskriver. Men om tendensen til generaliseringer innen samfunnsfagene er dalende, så synes historikerfaget å følge motsatt tendens:

Det ser ut til at historikere i økende grad bruker generaliserende hypoteser fra andre samfunnsvitenskaper bevisst og uttrykkelig for å forklare faktiske historiske fenomener. Samtidig blir det vanligere at de utsetter slike hypoteser for kritisk prøving i lys av historisk materiale, for å se om de er holdbare, eller om de bør modifiseres eller forkastes. Også på denne måten bidrar historikerne til en generaliserende samfunnsforskning.”[3]

Idé- og filosofihistorie, filosofi. Ideene som “første beveger”, lite opptatt av materielle forutsetninger og interesser, eller den konkrete historiske kontekst ideene oppstår i. Historien blir et evig seminar der filosofer og ideologer fører en “tidløs” samtale med hverandre på tvers av århundrene (et opplagt tema for fruktbar kritikk fra historikerhold). Har som grunnleggende premiss at motiv og tanke er viktige forklaringer på historiske forandringer, i den grad man befatter seg med historisk utvikling i bredere forstand.
Filosofifaget synes også å ha gjennomgått store forandringer mht. hva som gjøres til gjenstand for refleksjon, og historiefaget har fått flere innsiktsfulle bidrag fra filosofene. Jeg vil spesielt fremheve den britiske filosofen Jonathan Glovers bok Humanity – a moral history of the twentieth Century[4], en særs kompetent historiskdrøfting og et glimrende eksempel på det historikeren Kåre Lunden, med et lån fra avlslæren, har kalt intellektuell heterosiseffekt. [5] 

Mentalitetshistorie er egentlig en underdisiplin av historiefaget. Kan sees på som en fjern slektning av idéhistorien, men vektlegger utbredte folkelige forestillinger fremfor et utvalg av den filosofiske kanon.

Samfunnsøkonomi. Forklarer hvordan og hvorfor produksjon og forbruk organiseres ulikt i ulike land og til ulike tider. Homo economicus - mennesket som rasjonelt handlende vesen, motivert av materiell egeninteresse; politikk, samfunn og historie forstått som aggregering av materielle interesser. I denne ortodokse form av faget blir ideologiske begrunnelser, religiøse/moralske overbevisninger i regelen ignorert, eventuelt forstått funksjonelt som overbygning/vikarierende motiv for egeninteresse og nyttemaksimering. Økonomien forklarer det meste av historien, “just follow the money”.   En kan beskrive det som en heldekkende årsaksforklaring kombinert med et eneste (taust forutsatt) motiv som konstant gjeldende faktor. Liberalister og marxister har svært ulike resepter for hvordan en skal nå samme mål for materiell velstand, men de møtes her ut fra et nokså likt menneskesyn mht. hva som er det viktigste incitament for menneskelig handling. Begge vet hvordan man kan underordne en komplisert og motstridende verden under en teori som er elegant, alt-forklarende og feil. Nå er min polemiske form ikke ment som noe forslag om å kjøre historiefaget tilbake til et før-marxistisk stadium. Faget samfunnsøkonomi har naturligvis levert en rekke gode begrep og delforklaringer på fenomen som ofte ble neglisjert i tradisjonell politikk- og elitefokusert historieskrivning. Men det er også den disiplin innen humaniora som vist minst evne til grunnlagsteoretisk problematisering av egne posisjoner, hvilke forestillinger om mennesket som går forut for de økonomiske modeller og innhentingen og organiseringen av fakta.       

Psykologi/psykiatri. Den psykologiske innfallsvinkelen på historiske fenomen vil ha fokus på motiv- forklaringer og enten sykemelde diverse politiske ledere, eller generalisere friskt ut fra individnivå. Generelt blir det ofte innvendt mot psykologien at den kun forholder seg på individnivå og ikke har blikk for det samfunnsmessige. Eksempelvis at bransjer preget av usikkerhet og grov utnyttelse av arbeidsstokken genererer psykiske problemer og angst, men at ofrene for denne strukturelle urett av psykologien kun blir møtt med strategier en må utkjempe alene mot sin indre fiende. Men det finnes også eksempler på forsøk fra psykologisk hold på å gripe massefenomen.
Innenfor bl.a. den norske kulturradikalisme var det både før og etter krigen visse forsøk på å gripe fascismen med en cocktail av Freud og Marx. Fascismens ideer og forestillinger, idealiseringen av vold og rasisme, underkastelsen under en fører – en kan velge å argumentere mot dem, eller en kan rubrisere ideene som patologiske følgeskader av en autoritær, seksualundertrykkende barneoppdragelse. Den mest kjente advokat for dette syn er vel Wilhelm Reich med sine sexualökonomischen Forschungen og hans bok “Die Massenpsychologie des Faschismus”[6]. En form for forskning som vanskelig lar seg skille fra ikke-falsifiserbart “after dinner talk”. De fleste vil vel kunne finne empiri som understøtter hypotesene, spesielt hvis en har hatt en lærer eller sjef man ikke liker. Og skulle en støte på innvendinger, har den seksualøkonomiske forskningen et rikholdig repertoar av immuniserende karakteristikker parat.[7] Det finnes en rik litteratur som forklarer ulike diktatorers handlemåte ut fra psykiske handicap. Den mest berømte norske varianten er Johan Scharffenbergs offentlige fjerndiagnose av Hitler gjennom 16 kronikker i Arbeiderbladet 1933. I den avsluttende artikkelen heter det at    
De her nevnte trekk kan godt passe inn i et velkjent sykdomsbilde – den paranoide psykopat, nærmere bestemt profeten på grensen til sinnssykdom. Det kjennes gjennom hele historien eksempler på at denne type kan rive mennesker med seg og skape store bevegelser ved psykisk smitte.”[8]  

Men nå er verken Reich eller Freud spesielt sentrale figurer i dagens psykologi. Men skulle noen psykologer ha tatt på seg oppgaven med å utdype begrepet “psykisk smitte”, ville jeg ha den mest levende interesse av å lese resultatet.
Men det finnes bidrag fra psykologien som har vakt større resonans og interesse i historikermiljø. Pioneren var Stanley Milgram.[9] og hans eksperiment på frivillige kandidater som ble utført på Yale University. Som et eksempel på fruktbare møter mellom ulike fagdisipliner, kan det nevnes at Milgrams forsøk ble inspirert av Hanna Arendts bok “Eichmann i Jerusalem”, hvor hun bruker begrepet “ondskapens banalitet”. De nedslående resultatene hva angikk forsøkspersonenes villighet til å adlyde oppfordringer om å påføre andre smerte, bidro til flere lignende eksperiment (Jerry M. Burger, Santa Clara University, USA og Philip Zimbardo ved Stanford University, USA), alle med samme dystre resultat. Denne kunnskapsproduksjonen fra sosialpsykologien står i skarp kontrast til den psykoanalytiske innfallsvinkelen, hvor ondskap betraktes som patologiske følger av hendelser i de formende barneår. Sosialpsykologien synes bedre egnet til å levere historikerfaget relevante, generaliserbare innsikter i massepsykologi og dramatiske forandringer hos normalt velfungerende folk. Det er innsikter som kaster lys over de orgier av brutalitet som historien leverer så mange eksempler på, utført av “ordinary men”. For Zimbardos tilfelle måtte eksperimentet avbrytes på grunn av at deltakerne gikk så opp i rollene sine at de utviklet klare sadistiske trekk – mens noen av ofrene ble traumatiserte. Zimbardo ble brukt som vitne etter Abu Ghraib-skandalen, og han ga ut en bok hvor han sammenligner resultatene fra det avbrutte eksperimentet og det som skjedde i Abu Ghraib.[10]     

Sosiologi. Der historiefaget idealtypisk forsøker å forklare det spesielle ved hjelp av det allmenne, vil sosiologien i likhet med andre samfunnsvitenskaper forsøke å utlede det allmenne av det spesielle. Eksempler på slike lover er Robert Michels “oligarkiets jernlov” eller Emil Durkheims hypotese om at selvmordsraten i et samfunn henger sammen med graden av sosiale forpliktelser på enkeltindividene. Motiv- og funksjonsforklaringer preger de fleste arbeidene vil jeg tro[11]. Sosiologien tenderer mot synkrone studier, men har også fulgt utviklingen innenfor en sosial institusjon (familien, dommere, fengsel, asyl, munkeorden etc.) gjennom århundrer, men (med noen viktige unntak) uten å legge så stor vekt på institusjonens samhandling med det omskiftelige samfunn den opptrer i.    
Sosiologien leverer ofte nyttig informasjon om hvordan ting er, og også hvordan ting har utviklet seg over tid. (Den interessante historikerfaglige debatten om hvorvidt en kan forstå hvorfor forandringer skjer gjennom en god beskrivelse av hvordan et samfunn er, får stå hen). Sosiologi interesserer seg ofte for mentalitet og gruppedynamikk, men kan også undersøke forskjeller i materielle betingelser (f.eks. undersøke utvikling i graden av lik lønn for likt arbeid). En kan beskrive sosiologien som en av historiefagets flittigste råvareleverandør av empiriske studier. Faget har også gitt viktige bidrag til forståelse av hvordan institusjonell makt virker og hvilke funksjoner de har. Sosiologen og historikeren jakter i det samme terrenget, men med ulike fangstredskap. Der hvor historikeren vil peke på særpreg, forskjeller og brudd i historien, vil sosiologen ofte lete etter felles, stabile grunntrekk bak skiftende ideologiske konjunkturer og gruppers selvrepresentasjon. Det har i praksis vært en viktig impuls til identifikasjon og forståelse mellom grupper som har stått langt fra hverandre. Et for historiefaget relevant eksempel er Nils Christies studie av norske fangevoktere i de såkalte serberleirene. I tematikk og konklusjon kan den sammenlignes med Christopher Robert Brownings Ordinary men[12]. Kvintessensen hos Christie er at
Jeg fikk ved denne undersøkelsen anledning til å bli kjent med et stort antall nordmenn dømt for ekstreme former for mishandlinger eller drap, og med meget få unntakelser i tankene vil jeg våge å si: de var, og er trolig også, som oss.” [13]

For å sette temaet sosiologi og historie inn i en norsk kontekst, bare et par streker til et riss av etterkrigs-Norges mentale kart: Det var lenge noe i retning av et tabubrudd å sammenligne nazismens jødeutryddelse med noe som helst annet. Og for å være i stand til å utøve en slik einmalig brutalitet som nazismen var, måtte man helst være tysk eller gal eller utsatt for prøyssisk disiplin – hvilket for mange kom ut på ett. I praksis inntok nazismen (og tyskere) en mytisk rolle i et dualistisk verdensbilde. Bortsett fra noen få NS-medlemmer, “reagerte det norske folk sunt på begivenhetene” i følge egenreklamen. I Norge foretok man smertefulle undersøkelser av Quislings hjerne for å finne abnormiteter og mente at Hamsun måtte lide av varig svekkede sjelsevner, ettersom han støttet Hitler og samtidig var en genial forfatter. Nazisme og tyskere var det antropologen Margaret Mead kalte “de signifikante andre”.
Sosiologiens jakt etter analogier kan nok tilsløre viktige forskjeller mellom ulike samfunnsfenomen. “Strukturell vold” er et slikt begrep som kan få alt til å ligne på alt. Men in casu forståelsen av det 3. rike, har den sosiologiske tilnærming bidratt sterkt til å bygge ned slike dualistiske forestillinger som jeg skisserte.     At min tilnærming til historie er sosiologisk preget, kan begrunnes slik: Hvis fortidens hendelser er absolutt einmalig, da har de ingen overføringsverdi, da er det sivilisasjonssammenbruddet nazismen utgjorde et rent tysk anliggende som like gjerne kunne skjedd på månen (og våre riksmedier ville trolig forklart oss at “det var ingen nordmenn om bord”). Hvis det er en provokasjon å sammenligne antisemittisme med øvrig rasisme, og Holocaust med andre genocid, da kan vi ikke lære noe som helst av denne historien, bortsett fra at tyskere er noen rasistiske svin og Hitlers villige eksekutører.[14]
Nå vil jeg ikke med dette antyde at historikerfaget representerer en slik lett karikert utgave av “gode nordmenn” som det jeg har skissert, slett ikke. Men det har på grunn av sitt fags egenart ikke kunnet eller villet konfrontere denne velbergede nasjonale moralismen heller, den har simpelthen ikke sett det som sin oppgave. Man har overlatt den slags til stuelærde humanistiske lausånder med interesse for historie, folk uten faglige innprentede sperrer mot å gå til historien for å lete etter allmenne lærdommer til bruk for dagens samfunn. Det er slike halvstuderte røvere som har forsøkt å forstå hvilke allmenne betingelser det er i menneskesamfunn som kan trigge av slike orgier av brutalitet. Og de har gjort det ut fra det grunnleggende premiss at mennesker er grunnleggende like. I sosiologifaget er det ikke bare “lov” å lete etter slike overførbare analogier, det er så å si fagets modus operandi.  
I sin språklige praksis har historiefaget gjennom utstrakt bruk av sosiologiens begreper søkt å forklare det særpregede gjennom generelle analogier til det vi kjenner fra vår egen livsverden. Eksempelvis blir Hitler i en rekke historiske fremstillinger kalt en karismatisk leder, og det er hentet rett ut av Max Webers klassiske verk om makt og byråkrati[15]. Men også hele sosiologiske arbeider kommer på historiefagets pensumlister og blir anbefalt som tilleggs-litteratur. Zygmunt Baumanns Moderniteten og holocaust er et meget sentralt eksempel på det jeg vil si er et utpreget sosiologisk perspektiv på nazismen. Baumann er seg bevisst at “iøynefallende og overfladisk likhet er en dårlig rettesnor for kausal analyse[16]”, og han advarer mot å sammenblande “tidløse reaksjoner mot fremmede” med “rasisme og Holocaust-lignende organisert kriminalitet”. Så langt burde historikerfagets dyd være intakt. Men Baumanns fokus er likevel faren for gjentagelse. Han hevder at katastrofens virkelige årsaker har rot i visse aspekter av den moderne mentalitet og den moderne sosiale organisasjon. 
“Holocaust unngikk ikke bare, på mystisk vis, å kollidere med modernitetens sosiale normer og institusjoner. Det var nettopp disse normene og institusjonene som gjorde Holocaust gjennomførlig. Uten den moderne sivilisasjon og dens mest sentrale og vesentlige frembringelser ville der ikke vært noe Holocaust.”[17]
Baumann hevder at vi lever “i den samme type samfunn som gjorde Holocaust mulig, og som ikke hadde noen mekanismer som kunne hindre Holocaust i å finne sted[18]”, og at “av den grunn er det nødvendig å studere lærdommen fra Holocaust.” Han oppgir eksplisitt studien av disse trekk ved moderniteten som en oppgave motivert ut fra ønsket om å unngå tilbakekomsten av “massemorderne og de maktesløse tilskuerne”.
Baumann sier med andre ord at vi må lære av historien for at den ikke skal gjenta seg. Det må sies å være en lovoppstillende sentens (og ikke særlig “street smart” hvis han hadde skrevet hjemmeoppgave i historie, vil jeg anta). Fortsatt kan en vel si at historiefaget er orientert mot det idiografiske studiet, mens de andre samfunnsvitenskapene tendensielt er nomotetisk.    

Drøft problematiske trekk ved de ulike forklaringstypene.
Årsaksforklaring. Man kan spørre om ikke alle forklaringer er årsaksforklaringer Hva skal en motivforklaring forklare om ikke nettopp årsakene til det som skjedde? Hvis ikke, er man ikke da over på beskrivelser? Det er relativt uproblematisk å trekke inn pest, uår, klimaforandringer o.l. som årsaksforklaringer, her er kausalitetskjeden åpenbar og årsaken tilstrekkelig. Når det kommer til studiet av sosiale og politiske fenomen, blir det straks vanskeligere å stille opp empiriske lover av typen endring i D vil alltid føre til en bestemt endring i X. Dette skyldes at vårt studieobjekt – mennesker og grupper av mennesker i sosiale prosesser – ikke kan reduseres til fysikk og biologi.[19] Dette er i en viss forstand grunnbetingelser som alle de fortolkende fag er underkastet som tar mål av seg til å si noe generelt om menneskesamfunn og strukturer av typisk adferd. Fraværet av sikre empiriske lover, og det kronisk usikre ved alle oppstilte hypoteser, er intet argument for teorifri tilegnelse av empiri – da vet man ikke hva man skal lete etter. Det er snarere et argument for beskjedenhet og vilje til permanent revisjonisme. I samfunnsfagene er det beste man kan oppnå tentative probabilistiske kausalsammenhenger, og det er i studiet av mennesket - das noch nicht festgelegte Tier i følge Nietzsche - bedre enn universelle lover, som er naturvitenskapenes forklaringsideal.[20]
Årsaksforklaringer er ofte generaliseringer ut fra observerte samvariasjonsmønster. De kan i likhet med andre generaliseringer enten være så full av unntak at de ikke lenger peker på noen nødvendig sammenheng – eller de er så generelle at de blir intetsigende. Men nettopp derfor kan det være meningsfullt å bruke systematisk empirisk undersøkelse av graden av samvariasjon for å kunne si noe om sannsynligheten for at D skal føre til en bestemt endring i X. 
Historikerens årsaksforklaringer kommer oftest ikke lenger enn til å påpeke tilstedeværelsen av visse nødvendige men utilstrekkelige forutsetninger for det som skjedde. Oppgaven blir å spa fram relevante “facts of the matter” som gjør hendelsene mindre uforklarlige. Slike lister av grunner eller årsaker kaster lys over hendelsene, men de gir ikke et fyllestgjørende svar på hvorfor det i dette konkrete tilfellet gikk som det gjorde. I andre, lignende tilfeller gikk det jo av og til annerledes. Hva var egentlig den utløsende årsak? (et spørsmål som kan reises til flere forklaringstyper). Dette er egentlig ingen innvending mot bruk av årsaksforklaringer, bare mot en uvettig bruk av dem. I fagets metodelære blir vi minnet om at det ikke alltid er tilstrekkelig å påvise et overveldende empirisk sammenfall mellom to ulike fenomen for å kunne fastslå at en står overfor en kausalitetskjede – selv om vi ofte tror nettopp det. Et klassisk advarende eksempel mot å “jump into conclusions” er sammenfallet mellom minkende bestand av hekkende stork og nedgangen i Europas fødselsrate.
Den største svakheten er ikke de usikkerhetsmomentene som er knyttet til metoden, for de har faget et bevisst forhold til. Eksistensielle grunnvilkår som tilfeldigheter, kaos, meningsløshet og kjedsomhet er lite målbare, og blir derfor oftest ignorert. Årsaksforklaringens hvite flekk er dets manglende grep om plutselige dramatiske forandringer i mentalitet og handlingsmønster gjennom historien, fenomen som man ut fra vår trygge normalitet vil kalle “kollektiv galskap”. Årsaksforklaringene tematiserer ikke ulike mentaliteter og motiv, en driver ikke med motivforklaringer. Til nød kan man forsøke å gi dem et skinn av rasjonalitet. Det underliggende premiss om mennesket som et rasjonelt, nyttemaksimerende vesen som ligger i bunnen for de fleste (økonomisk pregede) årsaksforklaringer, forutsetter at folk i grunnen alltid har tenkt som oss konsumenter i den vestlige verden etter krigen. De årsaksforklaringer jeg hittil har sett, har simpelthen ikke noe repertoar for å gripe historiske fenomen som at folk i rene lemenvandringer søker mening gjennom totalt selvødeleggende handlinger.
Hvordan forklare den formen for brutalitet som ikke er underlagt noen form for egoistisk formålsrasjonalitet, det som er blitt kalt “den selvløse ondskapen”? Den skiller seg fra den hensynsløst kalkulerende selvhevdelse ved at den målbevisst søker undergangen, destruksjonen, for seg og så mange som mulig av de andre. Det er ikke den normale holdningen, nei vel, men det har i den grad opptrådt som massefenomen gjennom tidene at det gjør behovet for forklaringer akutt. Hvordan kan en historiker som skriver om 1. verdenskrig årsaksforklare den sanseløse krigsbegeistringen. Eller krigen mellom Iran og Irak, hvor hundretusener av barn som slåss om å få være med og dø heltedøden. A quoi bon? Hvorfor er det ingen som bruker “krigens fascinasjonskraft på unge sinn” som en årsaksforklaring? Den forekommer jo såpass manifest og ofte, at det å overse den nesten får preg av fortrengning. Er det fordi det er uforenlig med et uuttalt og ureflektert antropologisk premiss om hva mennesket er og hva det i første rekke søker, og at dette premiss ligger i bunnen for mangt av det som beskrives som eksterne årsaker?        
Motivforklaringer.
Motiv kan ikke fastslås ved hjelp av hypotetisk-deduktiv metode, en må bruke en fortolkende (hermeneutiske) tilnærming. Forsøk på å leve seg inn i og forstå mennesker fra en fremmed tid eller miljø er ikke lett. Hva var tenkbare og utenkelige alternativ, hva slags forståelseshorisont beveget disse menneskene seg innenfor? Og kan en stole på at de forklaringer og motiv som aktørene oppgir virkelig er deres egentlige motiv? En ting er at man ofte tyr til vikarierende motiv, slike som tar seg litt bedre ut enn naken egeninteresse. Det poenget skulle være rimelig innarbeidet, mange synes det er et sikkert tegn på skarpsindighet hvis man uten trettende undersøkelser konsekvent går ut fra at de reelle motiv var annerledes enn de oppgitte. Så er da også historien full av eksempler på kynisme og grådighet innhyllet i de edleste fraser. Et annet problem er at vi forandrer oss med tiden, og at det for alle aktører er vanskelig å huske hvordan en den gang tenkte, uten ubevisst å la dette bli farget av “det vi i dag vet”. Usikkerhetene ved motivforklaringer er mange. Sjansen er stor for at en anakronistisk forutsetter at den betraktedes verdier i grunnen er identiske med den betrakterens. Metoden er jo innlevende, en skal mentalt sette seg i den andres sted. (Men det er enda større sjanse for det hvis en ikke forsøker å forstå aktørenes motiv) Metoden har mye for seg, tross alle usikkerhetsmomentene. En konsekvent avvisning av den vil måtte forutsette at vi ikke har noen muligheter til å forstå andre mennesker i andre kulturer og tidsepoker overhodet, bare protokollføre deres handlinger – eller å tro at de i grunnen tenkte som oss, minus Facebook. Den største innvending blir ikke mot metoden som sådan, men at den ofte fremføres uten reservasjoner, monokausalt. Spesielt gjelder dette gammel “good and bad kings”-historieskrivning, hvor en ofte kan en lese om suverent handlende individ, mektige menn med visjoner og vilje som “skaper historie”.
Da kan det være klokt å føye til noen modifikasjoner i form av Brechtske spørsmål til stoffet. Var han helt alene? Var virkningen, den konkrete realiseringen, identisk med intensjonen? I hvor stor grad var det som skjedde et produkt av en informert beslutning? Hvilken rolle spilte moralske tabuer, blindt vanegjengeri, materielle konsekvenser, kulturelle dypstrukturer i selvforståelse og æreskodeks? Disse og flere andre spørsmål av strukturell art er det naturlig å stille til kildene.[21] Det gjør ikke motivforklaringer overflødige, men vanskelig å bruke. Det er noe de har til felles med de fleste forklaringer. Noen av innvendingene er egentlig ingen kritikk mot å fokusere på motiv, men mot å overse motivstrukturer av overindividuell karakter, “troer og skikker”.       

Funksjonalistiske forklaringer. I sin outrerte form en ikke falsifiserbar sammensvergelsesteori uten nærmere definerte aktører.   I “Den bakvendte familieboken” driver Andre Bjerke, Odd Eidem og Carl Keilhau gjøn med mangt, også med den funksjonalistiske årsaksforklaring som preger den materialistiske historieoppfatning. I følge forfatterne er denne
                                                          “også kommet til anvendelse i den kunsthistoriske forskning, f.eks. hos den danske kunsthistoriker Broby-Johansen. Denne har påpekt at gotikkens himmelstrebende arkitektur er et uttrykk for den stigende grunnrente i middelalderens bysamfunn, således å forstå at katedralenes høyde steg med grunnrenten.[22]   

Men for å ta det eksempelet på funksjonalistisk forklaring som jeg benytter innledningsvis, den utbredte påstanden om at fascismen seiret fordi “kapitalismen” hadde behov for den, der kan en kritisk spørre: Hva legger en her i abstraksjonen kapitalisme? Forutsetter ikke dette er raffinert samspill mellom et utall av nivåer, – er det dekning i kildene for en slik påstand? Fascismen var visselig en kontrarevolusjonær bevegelse, men er det ikke mer plausibelt å betrakte revolusjonstrusselen som en selvstendig motiverende årsak som å beskrive den som kalkulert propagandaeffekt skapt ex nihilo pr direktiv ovenfra, et vikarierende motiv for en skjult agenda hos en ikke nærmere identifisert kapitalistisk ledelse? Var ikke disse miljøene og tiden overhodet like mye preget av ideologisk forvirring som av en klar agenda? At man i visse mektige kretser, etter at NSDAP var blitt en maktfaktor, med vekslende hell forsøkte å instrumentalisere Hitler som storkapitalens verktøy bestrides ikke.  Men det forklarer ikke bevegelsens oppkomst og raison d'être.  
Eller for å ta et annet eksempel: Freuds beskrivelse av kristen tro som “en nyttig løgn” for samfunnet, er en funksjonalistisk innordning av kristendommen ut fra dens virkningshistorie. Påstanden er i seg selv diskutabel(er det mulig at Freud her har fortrengt 30-årskrigen?), men den gir fremfor alt intet svar på årsakene til en historisk prosess: hvorfor fikk kristendommen en slik rask utbredelse og dominant posisjon, hva motiverte dens tilhengere? Eller ble de omvendt fordi de mente det var bra for samfunnet?
Sammenfattende kan en konkludere med at funksjonelle forklaringer er best egnet til å forklare opprettholdelsen av visse ritualer og institusjoner, hvorfor visse ting forblir stabile i en omskiftelig verden. En prinsipiell innvending mot funksjonelle forklaringer er at de ikke er falsifiserbare, bare mer eller mindre rimelige (noe som ikke i samme ekstreme grad er tilfellet for andre forklaringsformer). Og hvis det er slik at alle ideologier og samfunnsgrupper utgjør formålstjenlige funksjoner i samfunnet, hvordan forklarer en da sosial forandring?



[1] Hvis en vil unngå å bli assosiert som en enkel tilhenger av ett av alternativene, kan en snakke om at ideene står i et dialektisk forhold til de materielle grunnbetingelsene, og håpe (som i dette tilfelle) at det ikke blir plass for en nærmere redegjørelse for hva som skjuler seg bak et slikt feiende flott begrep. “Gjensidig påvirkning” bidrar ikke i samme grad til å bygge opp ens kulturelle kapital, og utgår derfor – se det var en motivforklaring.
[2]“Men da er man jo over på filosofien!”, vil noen si. Ja – og hva så? Det må da være langt å foretrekke fremfor bevisstløs ideologiproduksjon, forkledd som sunn fornuft.
[3] Kari Blom og Knut Helle: Historie – hva, hvordan, hvorfor? Fagbokforlaget 1997
[4] Yale University Press, London 1999
[5] Jeg vet ikke om de følgende forfattere alle kan rubriseres innenfor en streng definisjon av fagfilosofi, og det er kanskje heller ikke så viktig. Men for egen del har følgende filosofer/forfattere vært viktige for å forstå historie: Hannah Arendt, Jon Hellesnes, Thomas Kuhn, Harald Ofstad, Hans Skjervheim, Lars Fr.H.Svendsen,  Susan Sontag og Arne Johan Vetlesen.
[6] Wilhelm Reich: Massenpsychologie des Faschismus 1. utgave kom i1933, tredje reviderte og utvidede utgave fra 1942 er den versjon som nå foreligger i opptrykk. Kommunistpartiet hadde brennmerket som Reich som avviker, og Reich hadde på sin side erstattet 1.opplagets marxistiske begrep med andre.
[7] Sigurd Hoel og andre framtredende medlemmer av Mot Dag benyttet denne diagnostiserende og immuniserende debattformen. I mellomkrigstiden ble det gjerne anført at den autoritære oppdragelsen blant mange fæle ting også førte til homofili. Se Leif Longum: Drømmen om det frie menneske Universitetsforlaget 1986 og Hoels psykologiske galleri av ulike politikertyper i  Mellom håb og frygt Hans Reitzels Forlag, København 1952

[8] Arbeiderbladet 30.10.1933, gjengitt i Espen Søbyes En mann fra forgangne århundrer - overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869-1965 : en arkivstudie Oktober forlag 2010

[9] Stanley Milgram: Obedience to Authority; An Experimental View  (første utgave1969)
[10] Philip G. Zimbardo:The Lucifer Effect: Understanding How Good People Turn Evil Random House 2008
[11] Det gjenstår fortsatt et par uleste sosiologioppgaver for mitt vedkommende.
[12]Robert Browning: Ganz normale Männer: das Reserve-Polizeibataillon 101 und die "Endlösung" in Polen  Rowohlt-Taschenbuch-Verlag, 2007. Brownings affinitet til sosiologiens perspektiv indikeres også ved at han tilhører skolen av moderate funksjonalister innen historikerfaget, med vekt på det tredje rikes institusjoner og struktur fremfor førerens forestillingsverden.
[13]  Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire   s.9 Pax 1972
[14] I antologien Briefe an Goldhagen forsikrer Goldhagen i forordet oss om at dagens tyskere heldigvis ikke lenger er slik de framstår i Hitlers willige Vollstrecker, men uten å antyde hvordan de ble kvitt den “eliminatortiske antisemittisme” som lå så dypt i deres tyske identitet.
[15] Max Weber Makt og byråkrati s.98 Gyldendal 1971
[16] Zygmunt Baumann: Moderniteten og Holocaust s.128 Vidarforlaget 1997
[17] Ibid s.128
[18] Ibid s. 128
[19] Selv om det fra tid til annen ser eksempler på fagfelt som ikke holder ut differensieringen i en moderne verden, og som tror de kan gripe hele verden gjennom et fags begrepsapparat. Jfr. biologenes inntogsmarsj. “Når en er overutvikla med omsyn til éi form for rasjonalitet og underutvikla elles, manglar ein interrasjonal dømmekraft. At ein rasjonalitetsdimensjon er blitt dominerande på kostnad av andre, betyr at ufornufta er på frammarsj. Å bruke uttrykket “ufornuftig rasjonalitet” er ikkje å gjere seg skuldig i noko contradictio in adjecto. Rasjonaliteten kan være både fornuftig og ufornuftig. Jon Hellesnes: “På grensa: om modernitet og ekstreme tilstandar” s. 59 Samlaget 1994   
[20] Med Nordbert Haas‘ formulering: “Der Mensch ist ein Naturwesen, das nur als Kulturwesen, leben kann und nur als Kulturwesen seine Bestimmung findet. Darum vermag auch nur er selbst zu bestimmen, was sein Wesen sein soll.“ Nordbert Haas: Zurück in die Zukunft: Deutsche Gesellschaft für Chirurgie / Kongressband 2003 Springer, Berlin 2003  s.38

[21] I debatten om Hitlers rolle og ansvar for jødeutryddelsene har intensjonalistene (motivforklaring) møtt kritikk for å underkommunisere det kaotiske preget av rivaliserende grupper og byråkratisk systemtvang som preget situasjonen, noe som sannsynliggjør dekning i kildene for å hevde at “Endlösung” fram til sammenbruddet på østfronten var tenkt som massedeportasjon til Madagaskar eller et ikke nærmere spesifisert sted i Sovjetunionen, ikke som industrielt mord. 
[22] Andre Bjerke, Odd Eidem og Carl Keilhau: Den bakvendte familieboken s.108. Cappelen Forlag, 1951