*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

lørdag 11. juni 2011

Historisk metode - noen legmannsfunderinger


Hva forstår du med
a) Årsaksforklaringer
Årsaksforklaringer (eller kausalforklaringer) viser til hvordan eksterne faktorer påvirket livsbetingelser og handlingsalternativ for den gruppen som en studerer. En kan referere til årsaksforklaringer som om de var ukontroversielle og selvforklarende. (“På grunn av krigens behov for fast tredekke, forsvant arbeidsledigheten for bygningsarbeidere i Stjørdal våren 1940”). En kan også referere til en lang kausalitetskjede, hvor en hopper bukk over en rekke mellomliggende ledd som forutsettes kjent og innlysende. (“Børskrakket i New York førte til arbeidsledighet for snekkerlærlingene i Trondheim et år senere”) Slik operer en gjerne med årsaksforklaringer i den faktiske historieskrivning – uten egentlig å gjøre annet enn å oppgi grunner som en mener er selvforklarende. Strengt tatt er det ikke nok å vise til et empirisk sammenfall mellom to fenomener, en må forklare hva som er den bevirkende mekanismen bak denne samvariasjonen. I alle fall hvis det en viser til er kontroversielt eller usikkert.  

I årsaksforklaringer skiller en mellom dypereliggende og utløsende årsaker. En kan oppgi misnøye med fremmedstyre og ønske om nasjonal selvråderett som en dypereliggende årsak eller premiss, for så å beskrive en plutselig militær svekkelse av okkupasjonsmakten som den utløsende årsak til opprør. Når en snakker om indre årsaker, fokuserer en på hvorfor visse ytre impulser blir utslagsgivende internt i den gruppen en studerer - eller ikke. Har preg av nødvendig tilleggsforklaring, stillet overfor det faktum at grupper reagerer så forskjellig i tilnærmet like situasjoner. Noen grupper reagerer ikke på de handlingsincitament som situasjonen frambyr, mens andre utnytter høvet, og en må forklare de gruppeinterne årsakene til dette.   

Årsaker kan være tilstrekkelige, nødvendige eller medvirkende. Førstnevnte finnes knapt for sosiale fenomener, medvirkende er langt de vanligste. I en historisk fremstilling av fjerne tider er det opplysende å gjøre rede for de nødvendige årsaker, grunnbetingelsene for at et handlingsalternativ skal framstå som et reelt alternativ. Det kan forhindre anakronistiske forventninger til aktørene. (“Hvorfor tok ikke Hans Nielsen Hauge hurtigruta nordover?” Hvorfor meldte ikke Luther seg ut av kirken?) I den svake, og vanligste, form av årsaksforklaringer, kan man liste opp ulike årsaker hvis samlede effekt er at det som skjedde virker både mulig og sannsynlig – men uten å hevde at det som skjedde var en “historisk nødvendighet”. Det åpner opp for også å tillegge individuelle, menneskelige forskjeller en betydning for historiens gang. Og det bringer oss over til neste gruppe av forklaringer:

b) Motivforklaringer
Motivforklaringer forklarer hendelser ifra “innsiden”, dvs. aktørenes egen virkelighetsforståelse. Motiv forstås som utslagsgivende, forklarer handlinger eller passivitet. Ulike historiske perioder og sosiale sjikt frambyr svært varierende grad av valgmuligheter og handlingsalternativ. I et generelt, langt historisk perspektiv, har den reelle valgmulighet økt for de fleste. Menneskene er (slik jeg ser det) ikke determinerte objekter som reagerer med lovmessig forutsigbarhet på ulike ytre faktorer. Vi har ulike forståelser og verdihierarki som påvirker våre valg og motiverer til handling. Fordi det er slik, blir det relevant å vite hvordan aktørene forstår seg selv, hva deres handling er motivert av. Slike tankemønstre skaper historie i form av brudd og opprør – eller opprettholder tilstander og institusjoner. Mentalitets- og idemønstre blir forstått som utslagsgivende faktorer for konkrete historiske hendelser – ikke som funksjoner og mentale avspeilinger av de historiske forutsetningene.[1]

c) Funksjonsforklaringer
En forklaring der en definerer oppkomst av samfunnsgrupper eller bevegelser som en følge av at de er “hensiktsmessige”, dvs. utfører bestemte samfunnsmessige funksjoner. Disse funksjonene er avledet av de behov som den historiske situasjonen til en hver tid frambyr. En slutter seg til årsak (behov) ut fra virkning. Det er en tilnærming som kan bidra til å kaste et lys av rasjonalitet over historiske fenomen (f.eks. religiøse tradisjoner og gamle skikker) som ellers kan virke veldig fremmedartede. En kan tenke seg at en religiøst begrunnet rite gjennom århundrer gjennomgår følgende utvikling: Den kan først ha en manifest funksjon (for å bruke Robert Mertons uttrykk) der deltakerne vet hvorfor de utfører handlingen (“Nå går du og setter grøten på lovegolvet, ellers vil gårdsnissen hevne seg! Du husker hvordan det gikk sist jul, da du glemte å gjøre det, og ho Kora kasta kalven!”)  Etter hvert kan meningen med en slik rite bli uklar for deltakerne, vi kan og si at riten har en latent funksjon. (“Nei jeg vet heller ikke hva som er meningen med dette tullet, men det blir nå ikke jul uten at vi gjør det. Og du vet jo hvor lei seg Olemann blir hvis han ikke får være med på det”).         

Gi korte eksempler på årsaksforklaringer, motivforklaringer og funksjonsforklaringer.

Årsaksforklaring.
Medisinsk forskning kan si oss noe om virkningen som domestiseringen av husdyr gjennom årtusener har hatt på den genetiske pool i Europa mht. resistens overfor ulike sykdommer. På det amerikanske kontinent hadde urbefolkningen ikke domestisert klauvdyr. Dette viser seg å være en skjebnesvanger forskjell og en viktig årsaksforklaring til desimeringen av urbefolkningen etter at den hadde den blandede fornøyelse av å bli “oppdaget” av europeerne. De fleste døde ikke som følge av voldshandlinger, men av sykdommer som vi i dag betrakter som banale. 

Motivforklaring.
I Ian Kershaws tobinds Hitler-biografi kan en spore en vending bort fra den funksjonalistiske historikertradisjonen som hadde innordnet anti-semittismen som bare et element blant mange i nazismens sammenraskede “catch all”-ideologi. I den intensjonalistiske skole som Kershaw tilhører, blir antisemittismen forstått som en motiverende drivkraft. Hitler handler som han gjør fordi han tror på det han selv sier i sine taler: det tyske folk kjemper en eksistenskamp mot den internasjonale jødedom der bare en part kan seire, noe tredje alternativ finnes ikke. Politikken følger konsekvent denne forestillingen, ja den blir en konsekvens av den. 

Funksjonsforklaring.
Kapitalismens “aktørløse intensjoner”, Hitler som redskap. Kapitalismen trengte en fascistisk bevegelse for å knuse de krefter som utfordret dens dominans. Man “oppfinner”, dvs. overdramatiserer, den bolsjevistiske revolusjonære fare for å mobilisere småborgerskapet. Den konkrete fascistiske bevegelsen som oppstår av angst- og hatpropagandaen, støttes og benyttes til egen økonomisk fordel. Dens funksjon blir å undertrykke arbeiderklassens krav og dens organisatoriske kamp for sine rettigheter.

Ulike retninger innenfor samfunnsfagene har lagt ulik vekt på de tre formene for forklaringer. Nevn eksempler på slike retninger og hvilken begrunnelse de har gitt for å foretrekke den ene forklaringstypen framfor den andre.
Generelt kan det sies at de ulike fagene i liten grad begrunner sine valg. Det eksisterer en faglig tradisjon en sosialiseres inn i, en lærer seg å bruke en verktøykasse av begreper, fagets doxa tilsier at det finnes spørsmål en stiller og ikke stiller. Eklektikere vil kunne bli møtt med skepsis fra de skriftlærde, de som vokter tempelporten vil komme med innvendinger av typen “Brox er jo ingen faghistoriker”. Nå behøver ikke en innsnevring av forskningsfelt eller metode være forlenet med noen arroganse på eget fagfelts vegne, med mindre man hevder at metoden en bruker er den eneste farbare for å produsere relevant kunnskap om et emne. Det kan like gjerne være snakk om spesialisering og arbeidsdeling, begrunnet i realisme mht. hva f.eks. en historiker eller sosiolog kan rekke å sette seg inn i og skaffe seg en begrunnet oppfatning om. 
Mitt inntrykk er at historikerfaget har åpnet seg mot andre fagfelt og i stadig mindre grad er preget av berøringsangst. Det har profitert på å bli det Kjeldstadli kaller en kjøter, det har oppstått vitale hybrider i møte med andre vitenskapsgrener. Humanvitenskapene har levert viktige bidrag til forståelse av historiske fenomen, men også viktige innspill til en kritisk selvrefleksjon omkring historikernes fremstillinger. Historiefaget har da også adoptert mange generaliseringer og begrep fra samfunnsvitenskapene i sin prosa. Men historiefaget kunne, som andre fag, ha tjent på en større filosofisk refleksjon omkring sine språklige kategorier og implisitte påstander om hva det er som er de menneskelige drivkrefter og motiv for handling i historien[2].

Statsvitenskap. Adskiller seg fra historiefaget mer gjennom perspektiv og fagbegrep enn valg av studieobjekt. Statsvitenskapen fokuserer på det politiske systemet, gjerne innenfor et kort tidsperspektiv. En søker sammenhenger som i prinsippet har generaliserbar gyldighet. Forskningsoppgavene kan være så vidt forskjellige som å forklare en konkret historisk hendelse, predikere utvikling på verdensmarkedets råvarepriser, eller forklare allmenne fenomen som at demokrati tendensielt ikke går til krig mot hverandre. De to sistnevnte oppgavene ligger utenfor historikerfagets emner, men statsvitenskapen vil naturligvis bruke historisk empiri som basis for sine slutninger.
Der historikere fokuserer på kontekst-spesifikke årsaker vil samfunnsvitere lete etter allmenne årsaker, mer eller mindre analogt til realfagenes jakt etter naturens lovmessigheter.  I sin sterke form forutsetter statsvitenskapen at mennesket som homo politicus er et noenlunde predikerbart artsvesen, at visse forhold danner betingelser som igjen skaper en betinget adferd. Mennesket forutsettes i regelen å være rasjonelt i betydningen nyttemaksimerende. Forklaringene er ofte funksjonalistiske. I dag er det vanlig med en tilnærming hvor teori ikke forstås som sann eller korrekt avspeiling av “virkeligheten”, men en modell som forsøker å forklare en definert, avgrenset del av den med utgangspunkt i et begrenset utvalg av variabler og forutsetninger. Gjennom denne prosedyren utledes empirisk testbare påstander. Ikke så forskjellig fra historikerfaget vil jeg tro, men med et langt større spillerom for et menneskelig grunnmotiv om å lære noe av fortiden. Det kan utarte til en over-generaliserende, a-historisk jakt etter kontekstløse, “evig menneskelige” grunnbetingelser. En utleder lovmessigheter, funksjonelle forklaringer, kataloger over faktorer som under visse betingelser vil føre til bestemte resultat. Dette er en virksomhet historiefaget avviser som en disiplinærforseelse mot sin egen fagdisiplin. Historiefaget er orientert mot det faktiske, avgrenset av tid og rom, das Einmalige. Historien gjentar seg aldri, det blir gjentatt av våre historikere med en regelmessighet som kan minne om et litani. 
Men hvor strengt er dette skillet mellom disiplinene? Holder dette historikerfaglige idealet om ikke å generalisere, men holde seg til det avgrensede, konkrete? Hva skjer hvis en konfronterer det med empirien, i form av historikernes fortellinger om fortiden? En hver fortellende framstilling av et forløp gjør bruk av allmenne, ordnende begreper og underforståtte common sense-forestillinger som forutsetter det generaliserbare. Det er soldater som støter sammen i slag, for å nevne to allmenne, generaliserbare begrep som en historiker naturligvis benytter i framstillingen av den konkrete hendelsen. Historikeren gir oss opplysninger om årsaker og motiv til de som utløste konflikten, forklart gjennom begrep og motiv som også leseren vil kunne kjenne igjen fra sin egen livsverden. Fordi: uten slike språklige referanser til das Allgemeine, har vi ingen muligheter til å få forståelse av das Einmalige ved den konkrete historiske hendelsen. Spissformulert kan en si, at for faget historie er generaliserbare lovmessigheter noe en i praksis stilltiende forutsetter for å kunne forklare konkrete historiske hendelser, mens for statsvitenskapen og sosiologien er historiske forløp noe man benytter for å utlede sosiale lovmessigheter. Men det er en spissformulering. I praksis er historikeren så vel som sosiologen og statsviteren flittige brukere av “lukket generalisering”. En lukket generalisering er en påstand om hva som er typisk for menneskelig sosial atferd, men case-spesifikt, innenfor et nærmere definert samfunn eller tidsavsnitt som en beskriver. Men om tendensen til generaliseringer innen samfunnsfagene er dalende, så synes historikerfaget å følge motsatt tendens:

Det ser ut til at historikere i økende grad bruker generaliserende hypoteser fra andre samfunnsvitenskaper bevisst og uttrykkelig for å forklare faktiske historiske fenomener. Samtidig blir det vanligere at de utsetter slike hypoteser for kritisk prøving i lys av historisk materiale, for å se om de er holdbare, eller om de bør modifiseres eller forkastes. Også på denne måten bidrar historikerne til en generaliserende samfunnsforskning.”[3]

Idé- og filosofihistorie, filosofi. Ideene som “første beveger”, lite opptatt av materielle forutsetninger og interesser, eller den konkrete historiske kontekst ideene oppstår i. Historien blir et evig seminar der filosofer og ideologer fører en “tidløs” samtale med hverandre på tvers av århundrene (et opplagt tema for fruktbar kritikk fra historikerhold). Har som grunnleggende premiss at motiv og tanke er viktige forklaringer på historiske forandringer, i den grad man befatter seg med historisk utvikling i bredere forstand.
Filosofifaget synes også å ha gjennomgått store forandringer mht. hva som gjøres til gjenstand for refleksjon, og historiefaget har fått flere innsiktsfulle bidrag fra filosofene. Jeg vil spesielt fremheve den britiske filosofen Jonathan Glovers bok Humanity – a moral history of the twentieth Century[4], en særs kompetent historiskdrøfting og et glimrende eksempel på det historikeren Kåre Lunden, med et lån fra avlslæren, har kalt intellektuell heterosiseffekt. [5] 

Mentalitetshistorie er egentlig en underdisiplin av historiefaget. Kan sees på som en fjern slektning av idéhistorien, men vektlegger utbredte folkelige forestillinger fremfor et utvalg av den filosofiske kanon.

Samfunnsøkonomi. Forklarer hvordan og hvorfor produksjon og forbruk organiseres ulikt i ulike land og til ulike tider. Homo economicus - mennesket som rasjonelt handlende vesen, motivert av materiell egeninteresse; politikk, samfunn og historie forstått som aggregering av materielle interesser. I denne ortodokse form av faget blir ideologiske begrunnelser, religiøse/moralske overbevisninger i regelen ignorert, eventuelt forstått funksjonelt som overbygning/vikarierende motiv for egeninteresse og nyttemaksimering. Økonomien forklarer det meste av historien, “just follow the money”.   En kan beskrive det som en heldekkende årsaksforklaring kombinert med et eneste (taust forutsatt) motiv som konstant gjeldende faktor. Liberalister og marxister har svært ulike resepter for hvordan en skal nå samme mål for materiell velstand, men de møtes her ut fra et nokså likt menneskesyn mht. hva som er det viktigste incitament for menneskelig handling. Begge vet hvordan man kan underordne en komplisert og motstridende verden under en teori som er elegant, alt-forklarende og feil. Nå er min polemiske form ikke ment som noe forslag om å kjøre historiefaget tilbake til et før-marxistisk stadium. Faget samfunnsøkonomi har naturligvis levert en rekke gode begrep og delforklaringer på fenomen som ofte ble neglisjert i tradisjonell politikk- og elitefokusert historieskrivning. Men det er også den disiplin innen humaniora som vist minst evne til grunnlagsteoretisk problematisering av egne posisjoner, hvilke forestillinger om mennesket som går forut for de økonomiske modeller og innhentingen og organiseringen av fakta.       

Psykologi/psykiatri. Den psykologiske innfallsvinkelen på historiske fenomen vil ha fokus på motiv- forklaringer og enten sykemelde diverse politiske ledere, eller generalisere friskt ut fra individnivå. Generelt blir det ofte innvendt mot psykologien at den kun forholder seg på individnivå og ikke har blikk for det samfunnsmessige. Eksempelvis at bransjer preget av usikkerhet og grov utnyttelse av arbeidsstokken genererer psykiske problemer og angst, men at ofrene for denne strukturelle urett av psykologien kun blir møtt med strategier en må utkjempe alene mot sin indre fiende. Men det finnes også eksempler på forsøk fra psykologisk hold på å gripe massefenomen.
Innenfor bl.a. den norske kulturradikalisme var det både før og etter krigen visse forsøk på å gripe fascismen med en cocktail av Freud og Marx. Fascismens ideer og forestillinger, idealiseringen av vold og rasisme, underkastelsen under en fører – en kan velge å argumentere mot dem, eller en kan rubrisere ideene som patologiske følgeskader av en autoritær, seksualundertrykkende barneoppdragelse. Den mest kjente advokat for dette syn er vel Wilhelm Reich med sine sexualökonomischen Forschungen og hans bok “Die Massenpsychologie des Faschismus”[6]. En form for forskning som vanskelig lar seg skille fra ikke-falsifiserbart “after dinner talk”. De fleste vil vel kunne finne empiri som understøtter hypotesene, spesielt hvis en har hatt en lærer eller sjef man ikke liker. Og skulle en støte på innvendinger, har den seksualøkonomiske forskningen et rikholdig repertoar av immuniserende karakteristikker parat.[7] Det finnes en rik litteratur som forklarer ulike diktatorers handlemåte ut fra psykiske handicap. Den mest berømte norske varianten er Johan Scharffenbergs offentlige fjerndiagnose av Hitler gjennom 16 kronikker i Arbeiderbladet 1933. I den avsluttende artikkelen heter det at    
De her nevnte trekk kan godt passe inn i et velkjent sykdomsbilde – den paranoide psykopat, nærmere bestemt profeten på grensen til sinnssykdom. Det kjennes gjennom hele historien eksempler på at denne type kan rive mennesker med seg og skape store bevegelser ved psykisk smitte.”[8]  

Men nå er verken Reich eller Freud spesielt sentrale figurer i dagens psykologi. Men skulle noen psykologer ha tatt på seg oppgaven med å utdype begrepet “psykisk smitte”, ville jeg ha den mest levende interesse av å lese resultatet.
Men det finnes bidrag fra psykologien som har vakt større resonans og interesse i historikermiljø. Pioneren var Stanley Milgram.[9] og hans eksperiment på frivillige kandidater som ble utført på Yale University. Som et eksempel på fruktbare møter mellom ulike fagdisipliner, kan det nevnes at Milgrams forsøk ble inspirert av Hanna Arendts bok “Eichmann i Jerusalem”, hvor hun bruker begrepet “ondskapens banalitet”. De nedslående resultatene hva angikk forsøkspersonenes villighet til å adlyde oppfordringer om å påføre andre smerte, bidro til flere lignende eksperiment (Jerry M. Burger, Santa Clara University, USA og Philip Zimbardo ved Stanford University, USA), alle med samme dystre resultat. Denne kunnskapsproduksjonen fra sosialpsykologien står i skarp kontrast til den psykoanalytiske innfallsvinkelen, hvor ondskap betraktes som patologiske følger av hendelser i de formende barneår. Sosialpsykologien synes bedre egnet til å levere historikerfaget relevante, generaliserbare innsikter i massepsykologi og dramatiske forandringer hos normalt velfungerende folk. Det er innsikter som kaster lys over de orgier av brutalitet som historien leverer så mange eksempler på, utført av “ordinary men”. For Zimbardos tilfelle måtte eksperimentet avbrytes på grunn av at deltakerne gikk så opp i rollene sine at de utviklet klare sadistiske trekk – mens noen av ofrene ble traumatiserte. Zimbardo ble brukt som vitne etter Abu Ghraib-skandalen, og han ga ut en bok hvor han sammenligner resultatene fra det avbrutte eksperimentet og det som skjedde i Abu Ghraib.[10]     

Sosiologi. Der historiefaget idealtypisk forsøker å forklare det spesielle ved hjelp av det allmenne, vil sosiologien i likhet med andre samfunnsvitenskaper forsøke å utlede det allmenne av det spesielle. Eksempler på slike lover er Robert Michels “oligarkiets jernlov” eller Emil Durkheims hypotese om at selvmordsraten i et samfunn henger sammen med graden av sosiale forpliktelser på enkeltindividene. Motiv- og funksjonsforklaringer preger de fleste arbeidene vil jeg tro[11]. Sosiologien tenderer mot synkrone studier, men har også fulgt utviklingen innenfor en sosial institusjon (familien, dommere, fengsel, asyl, munkeorden etc.) gjennom århundrer, men (med noen viktige unntak) uten å legge så stor vekt på institusjonens samhandling med det omskiftelige samfunn den opptrer i.    
Sosiologien leverer ofte nyttig informasjon om hvordan ting er, og også hvordan ting har utviklet seg over tid. (Den interessante historikerfaglige debatten om hvorvidt en kan forstå hvorfor forandringer skjer gjennom en god beskrivelse av hvordan et samfunn er, får stå hen). Sosiologi interesserer seg ofte for mentalitet og gruppedynamikk, men kan også undersøke forskjeller i materielle betingelser (f.eks. undersøke utvikling i graden av lik lønn for likt arbeid). En kan beskrive sosiologien som en av historiefagets flittigste råvareleverandør av empiriske studier. Faget har også gitt viktige bidrag til forståelse av hvordan institusjonell makt virker og hvilke funksjoner de har. Sosiologen og historikeren jakter i det samme terrenget, men med ulike fangstredskap. Der hvor historikeren vil peke på særpreg, forskjeller og brudd i historien, vil sosiologen ofte lete etter felles, stabile grunntrekk bak skiftende ideologiske konjunkturer og gruppers selvrepresentasjon. Det har i praksis vært en viktig impuls til identifikasjon og forståelse mellom grupper som har stått langt fra hverandre. Et for historiefaget relevant eksempel er Nils Christies studie av norske fangevoktere i de såkalte serberleirene. I tematikk og konklusjon kan den sammenlignes med Christopher Robert Brownings Ordinary men[12]. Kvintessensen hos Christie er at
Jeg fikk ved denne undersøkelsen anledning til å bli kjent med et stort antall nordmenn dømt for ekstreme former for mishandlinger eller drap, og med meget få unntakelser i tankene vil jeg våge å si: de var, og er trolig også, som oss.” [13]

For å sette temaet sosiologi og historie inn i en norsk kontekst, bare et par streker til et riss av etterkrigs-Norges mentale kart: Det var lenge noe i retning av et tabubrudd å sammenligne nazismens jødeutryddelse med noe som helst annet. Og for å være i stand til å utøve en slik einmalig brutalitet som nazismen var, måtte man helst være tysk eller gal eller utsatt for prøyssisk disiplin – hvilket for mange kom ut på ett. I praksis inntok nazismen (og tyskere) en mytisk rolle i et dualistisk verdensbilde. Bortsett fra noen få NS-medlemmer, “reagerte det norske folk sunt på begivenhetene” i følge egenreklamen. I Norge foretok man smertefulle undersøkelser av Quislings hjerne for å finne abnormiteter og mente at Hamsun måtte lide av varig svekkede sjelsevner, ettersom han støttet Hitler og samtidig var en genial forfatter. Nazisme og tyskere var det antropologen Margaret Mead kalte “de signifikante andre”.
Sosiologiens jakt etter analogier kan nok tilsløre viktige forskjeller mellom ulike samfunnsfenomen. “Strukturell vold” er et slikt begrep som kan få alt til å ligne på alt. Men in casu forståelsen av det 3. rike, har den sosiologiske tilnærming bidratt sterkt til å bygge ned slike dualistiske forestillinger som jeg skisserte.     At min tilnærming til historie er sosiologisk preget, kan begrunnes slik: Hvis fortidens hendelser er absolutt einmalig, da har de ingen overføringsverdi, da er det sivilisasjonssammenbruddet nazismen utgjorde et rent tysk anliggende som like gjerne kunne skjedd på månen (og våre riksmedier ville trolig forklart oss at “det var ingen nordmenn om bord”). Hvis det er en provokasjon å sammenligne antisemittisme med øvrig rasisme, og Holocaust med andre genocid, da kan vi ikke lære noe som helst av denne historien, bortsett fra at tyskere er noen rasistiske svin og Hitlers villige eksekutører.[14]
Nå vil jeg ikke med dette antyde at historikerfaget representerer en slik lett karikert utgave av “gode nordmenn” som det jeg har skissert, slett ikke. Men det har på grunn av sitt fags egenart ikke kunnet eller villet konfrontere denne velbergede nasjonale moralismen heller, den har simpelthen ikke sett det som sin oppgave. Man har overlatt den slags til stuelærde humanistiske lausånder med interesse for historie, folk uten faglige innprentede sperrer mot å gå til historien for å lete etter allmenne lærdommer til bruk for dagens samfunn. Det er slike halvstuderte røvere som har forsøkt å forstå hvilke allmenne betingelser det er i menneskesamfunn som kan trigge av slike orgier av brutalitet. Og de har gjort det ut fra det grunnleggende premiss at mennesker er grunnleggende like. I sosiologifaget er det ikke bare “lov” å lete etter slike overførbare analogier, det er så å si fagets modus operandi.  
I sin språklige praksis har historiefaget gjennom utstrakt bruk av sosiologiens begreper søkt å forklare det særpregede gjennom generelle analogier til det vi kjenner fra vår egen livsverden. Eksempelvis blir Hitler i en rekke historiske fremstillinger kalt en karismatisk leder, og det er hentet rett ut av Max Webers klassiske verk om makt og byråkrati[15]. Men også hele sosiologiske arbeider kommer på historiefagets pensumlister og blir anbefalt som tilleggs-litteratur. Zygmunt Baumanns Moderniteten og holocaust er et meget sentralt eksempel på det jeg vil si er et utpreget sosiologisk perspektiv på nazismen. Baumann er seg bevisst at “iøynefallende og overfladisk likhet er en dårlig rettesnor for kausal analyse[16]”, og han advarer mot å sammenblande “tidløse reaksjoner mot fremmede” med “rasisme og Holocaust-lignende organisert kriminalitet”. Så langt burde historikerfagets dyd være intakt. Men Baumanns fokus er likevel faren for gjentagelse. Han hevder at katastrofens virkelige årsaker har rot i visse aspekter av den moderne mentalitet og den moderne sosiale organisasjon. 
“Holocaust unngikk ikke bare, på mystisk vis, å kollidere med modernitetens sosiale normer og institusjoner. Det var nettopp disse normene og institusjonene som gjorde Holocaust gjennomførlig. Uten den moderne sivilisasjon og dens mest sentrale og vesentlige frembringelser ville der ikke vært noe Holocaust.”[17]
Baumann hevder at vi lever “i den samme type samfunn som gjorde Holocaust mulig, og som ikke hadde noen mekanismer som kunne hindre Holocaust i å finne sted[18]”, og at “av den grunn er det nødvendig å studere lærdommen fra Holocaust.” Han oppgir eksplisitt studien av disse trekk ved moderniteten som en oppgave motivert ut fra ønsket om å unngå tilbakekomsten av “massemorderne og de maktesløse tilskuerne”.
Baumann sier med andre ord at vi må lære av historien for at den ikke skal gjenta seg. Det må sies å være en lovoppstillende sentens (og ikke særlig “street smart” hvis han hadde skrevet hjemmeoppgave i historie, vil jeg anta). Fortsatt kan en vel si at historiefaget er orientert mot det idiografiske studiet, mens de andre samfunnsvitenskapene tendensielt er nomotetisk.    

Drøft problematiske trekk ved de ulike forklaringstypene.
Årsaksforklaring. Man kan spørre om ikke alle forklaringer er årsaksforklaringer Hva skal en motivforklaring forklare om ikke nettopp årsakene til det som skjedde? Hvis ikke, er man ikke da over på beskrivelser? Det er relativt uproblematisk å trekke inn pest, uår, klimaforandringer o.l. som årsaksforklaringer, her er kausalitetskjeden åpenbar og årsaken tilstrekkelig. Når det kommer til studiet av sosiale og politiske fenomen, blir det straks vanskeligere å stille opp empiriske lover av typen endring i D vil alltid føre til en bestemt endring i X. Dette skyldes at vårt studieobjekt – mennesker og grupper av mennesker i sosiale prosesser – ikke kan reduseres til fysikk og biologi.[19] Dette er i en viss forstand grunnbetingelser som alle de fortolkende fag er underkastet som tar mål av seg til å si noe generelt om menneskesamfunn og strukturer av typisk adferd. Fraværet av sikre empiriske lover, og det kronisk usikre ved alle oppstilte hypoteser, er intet argument for teorifri tilegnelse av empiri – da vet man ikke hva man skal lete etter. Det er snarere et argument for beskjedenhet og vilje til permanent revisjonisme. I samfunnsfagene er det beste man kan oppnå tentative probabilistiske kausalsammenhenger, og det er i studiet av mennesket - das noch nicht festgelegte Tier i følge Nietzsche - bedre enn universelle lover, som er naturvitenskapenes forklaringsideal.[20]
Årsaksforklaringer er ofte generaliseringer ut fra observerte samvariasjonsmønster. De kan i likhet med andre generaliseringer enten være så full av unntak at de ikke lenger peker på noen nødvendig sammenheng – eller de er så generelle at de blir intetsigende. Men nettopp derfor kan det være meningsfullt å bruke systematisk empirisk undersøkelse av graden av samvariasjon for å kunne si noe om sannsynligheten for at D skal føre til en bestemt endring i X. 
Historikerens årsaksforklaringer kommer oftest ikke lenger enn til å påpeke tilstedeværelsen av visse nødvendige men utilstrekkelige forutsetninger for det som skjedde. Oppgaven blir å spa fram relevante “facts of the matter” som gjør hendelsene mindre uforklarlige. Slike lister av grunner eller årsaker kaster lys over hendelsene, men de gir ikke et fyllestgjørende svar på hvorfor det i dette konkrete tilfellet gikk som det gjorde. I andre, lignende tilfeller gikk det jo av og til annerledes. Hva var egentlig den utløsende årsak? (et spørsmål som kan reises til flere forklaringstyper). Dette er egentlig ingen innvending mot bruk av årsaksforklaringer, bare mot en uvettig bruk av dem. I fagets metodelære blir vi minnet om at det ikke alltid er tilstrekkelig å påvise et overveldende empirisk sammenfall mellom to ulike fenomen for å kunne fastslå at en står overfor en kausalitetskjede – selv om vi ofte tror nettopp det. Et klassisk advarende eksempel mot å “jump into conclusions” er sammenfallet mellom minkende bestand av hekkende stork og nedgangen i Europas fødselsrate.
Den største svakheten er ikke de usikkerhetsmomentene som er knyttet til metoden, for de har faget et bevisst forhold til. Eksistensielle grunnvilkår som tilfeldigheter, kaos, meningsløshet og kjedsomhet er lite målbare, og blir derfor oftest ignorert. Årsaksforklaringens hvite flekk er dets manglende grep om plutselige dramatiske forandringer i mentalitet og handlingsmønster gjennom historien, fenomen som man ut fra vår trygge normalitet vil kalle “kollektiv galskap”. Årsaksforklaringene tematiserer ikke ulike mentaliteter og motiv, en driver ikke med motivforklaringer. Til nød kan man forsøke å gi dem et skinn av rasjonalitet. Det underliggende premiss om mennesket som et rasjonelt, nyttemaksimerende vesen som ligger i bunnen for de fleste (økonomisk pregede) årsaksforklaringer, forutsetter at folk i grunnen alltid har tenkt som oss konsumenter i den vestlige verden etter krigen. De årsaksforklaringer jeg hittil har sett, har simpelthen ikke noe repertoar for å gripe historiske fenomen som at folk i rene lemenvandringer søker mening gjennom totalt selvødeleggende handlinger.
Hvordan forklare den formen for brutalitet som ikke er underlagt noen form for egoistisk formålsrasjonalitet, det som er blitt kalt “den selvløse ondskapen”? Den skiller seg fra den hensynsløst kalkulerende selvhevdelse ved at den målbevisst søker undergangen, destruksjonen, for seg og så mange som mulig av de andre. Det er ikke den normale holdningen, nei vel, men det har i den grad opptrådt som massefenomen gjennom tidene at det gjør behovet for forklaringer akutt. Hvordan kan en historiker som skriver om 1. verdenskrig årsaksforklare den sanseløse krigsbegeistringen. Eller krigen mellom Iran og Irak, hvor hundretusener av barn som slåss om å få være med og dø heltedøden. A quoi bon? Hvorfor er det ingen som bruker “krigens fascinasjonskraft på unge sinn” som en årsaksforklaring? Den forekommer jo såpass manifest og ofte, at det å overse den nesten får preg av fortrengning. Er det fordi det er uforenlig med et uuttalt og ureflektert antropologisk premiss om hva mennesket er og hva det i første rekke søker, og at dette premiss ligger i bunnen for mangt av det som beskrives som eksterne årsaker?        
Motivforklaringer.
Motiv kan ikke fastslås ved hjelp av hypotetisk-deduktiv metode, en må bruke en fortolkende (hermeneutiske) tilnærming. Forsøk på å leve seg inn i og forstå mennesker fra en fremmed tid eller miljø er ikke lett. Hva var tenkbare og utenkelige alternativ, hva slags forståelseshorisont beveget disse menneskene seg innenfor? Og kan en stole på at de forklaringer og motiv som aktørene oppgir virkelig er deres egentlige motiv? En ting er at man ofte tyr til vikarierende motiv, slike som tar seg litt bedre ut enn naken egeninteresse. Det poenget skulle være rimelig innarbeidet, mange synes det er et sikkert tegn på skarpsindighet hvis man uten trettende undersøkelser konsekvent går ut fra at de reelle motiv var annerledes enn de oppgitte. Så er da også historien full av eksempler på kynisme og grådighet innhyllet i de edleste fraser. Et annet problem er at vi forandrer oss med tiden, og at det for alle aktører er vanskelig å huske hvordan en den gang tenkte, uten ubevisst å la dette bli farget av “det vi i dag vet”. Usikkerhetene ved motivforklaringer er mange. Sjansen er stor for at en anakronistisk forutsetter at den betraktedes verdier i grunnen er identiske med den betrakterens. Metoden er jo innlevende, en skal mentalt sette seg i den andres sted. (Men det er enda større sjanse for det hvis en ikke forsøker å forstå aktørenes motiv) Metoden har mye for seg, tross alle usikkerhetsmomentene. En konsekvent avvisning av den vil måtte forutsette at vi ikke har noen muligheter til å forstå andre mennesker i andre kulturer og tidsepoker overhodet, bare protokollføre deres handlinger – eller å tro at de i grunnen tenkte som oss, minus Facebook. Den største innvending blir ikke mot metoden som sådan, men at den ofte fremføres uten reservasjoner, monokausalt. Spesielt gjelder dette gammel “good and bad kings”-historieskrivning, hvor en ofte kan en lese om suverent handlende individ, mektige menn med visjoner og vilje som “skaper historie”.
Da kan det være klokt å føye til noen modifikasjoner i form av Brechtske spørsmål til stoffet. Var han helt alene? Var virkningen, den konkrete realiseringen, identisk med intensjonen? I hvor stor grad var det som skjedde et produkt av en informert beslutning? Hvilken rolle spilte moralske tabuer, blindt vanegjengeri, materielle konsekvenser, kulturelle dypstrukturer i selvforståelse og æreskodeks? Disse og flere andre spørsmål av strukturell art er det naturlig å stille til kildene.[21] Det gjør ikke motivforklaringer overflødige, men vanskelig å bruke. Det er noe de har til felles med de fleste forklaringer. Noen av innvendingene er egentlig ingen kritikk mot å fokusere på motiv, men mot å overse motivstrukturer av overindividuell karakter, “troer og skikker”.       

Funksjonalistiske forklaringer. I sin outrerte form en ikke falsifiserbar sammensvergelsesteori uten nærmere definerte aktører.   I “Den bakvendte familieboken” driver Andre Bjerke, Odd Eidem og Carl Keilhau gjøn med mangt, også med den funksjonalistiske årsaksforklaring som preger den materialistiske historieoppfatning. I følge forfatterne er denne
                                                          “også kommet til anvendelse i den kunsthistoriske forskning, f.eks. hos den danske kunsthistoriker Broby-Johansen. Denne har påpekt at gotikkens himmelstrebende arkitektur er et uttrykk for den stigende grunnrente i middelalderens bysamfunn, således å forstå at katedralenes høyde steg med grunnrenten.[22]   

Men for å ta det eksempelet på funksjonalistisk forklaring som jeg benytter innledningsvis, den utbredte påstanden om at fascismen seiret fordi “kapitalismen” hadde behov for den, der kan en kritisk spørre: Hva legger en her i abstraksjonen kapitalisme? Forutsetter ikke dette er raffinert samspill mellom et utall av nivåer, – er det dekning i kildene for en slik påstand? Fascismen var visselig en kontrarevolusjonær bevegelse, men er det ikke mer plausibelt å betrakte revolusjonstrusselen som en selvstendig motiverende årsak som å beskrive den som kalkulert propagandaeffekt skapt ex nihilo pr direktiv ovenfra, et vikarierende motiv for en skjult agenda hos en ikke nærmere identifisert kapitalistisk ledelse? Var ikke disse miljøene og tiden overhodet like mye preget av ideologisk forvirring som av en klar agenda? At man i visse mektige kretser, etter at NSDAP var blitt en maktfaktor, med vekslende hell forsøkte å instrumentalisere Hitler som storkapitalens verktøy bestrides ikke.  Men det forklarer ikke bevegelsens oppkomst og raison d'être.  
Eller for å ta et annet eksempel: Freuds beskrivelse av kristen tro som “en nyttig løgn” for samfunnet, er en funksjonalistisk innordning av kristendommen ut fra dens virkningshistorie. Påstanden er i seg selv diskutabel(er det mulig at Freud her har fortrengt 30-årskrigen?), men den gir fremfor alt intet svar på årsakene til en historisk prosess: hvorfor fikk kristendommen en slik rask utbredelse og dominant posisjon, hva motiverte dens tilhengere? Eller ble de omvendt fordi de mente det var bra for samfunnet?
Sammenfattende kan en konkludere med at funksjonelle forklaringer er best egnet til å forklare opprettholdelsen av visse ritualer og institusjoner, hvorfor visse ting forblir stabile i en omskiftelig verden. En prinsipiell innvending mot funksjonelle forklaringer er at de ikke er falsifiserbare, bare mer eller mindre rimelige (noe som ikke i samme ekstreme grad er tilfellet for andre forklaringsformer). Og hvis det er slik at alle ideologier og samfunnsgrupper utgjør formålstjenlige funksjoner i samfunnet, hvordan forklarer en da sosial forandring?



[1] Hvis en vil unngå å bli assosiert som en enkel tilhenger av ett av alternativene, kan en snakke om at ideene står i et dialektisk forhold til de materielle grunnbetingelsene, og håpe (som i dette tilfelle) at det ikke blir plass for en nærmere redegjørelse for hva som skjuler seg bak et slikt feiende flott begrep. “Gjensidig påvirkning” bidrar ikke i samme grad til å bygge opp ens kulturelle kapital, og utgår derfor – se det var en motivforklaring.
[2]“Men da er man jo over på filosofien!”, vil noen si. Ja – og hva så? Det må da være langt å foretrekke fremfor bevisstløs ideologiproduksjon, forkledd som sunn fornuft.
[3] Kari Blom og Knut Helle: Historie – hva, hvordan, hvorfor? Fagbokforlaget 1997
[4] Yale University Press, London 1999
[5] Jeg vet ikke om de følgende forfattere alle kan rubriseres innenfor en streng definisjon av fagfilosofi, og det er kanskje heller ikke så viktig. Men for egen del har følgende filosofer/forfattere vært viktige for å forstå historie: Hannah Arendt, Jon Hellesnes, Thomas Kuhn, Harald Ofstad, Hans Skjervheim, Lars Fr.H.Svendsen,  Susan Sontag og Arne Johan Vetlesen.
[6] Wilhelm Reich: Massenpsychologie des Faschismus 1. utgave kom i1933, tredje reviderte og utvidede utgave fra 1942 er den versjon som nå foreligger i opptrykk. Kommunistpartiet hadde brennmerket som Reich som avviker, og Reich hadde på sin side erstattet 1.opplagets marxistiske begrep med andre.
[7] Sigurd Hoel og andre framtredende medlemmer av Mot Dag benyttet denne diagnostiserende og immuniserende debattformen. I mellomkrigstiden ble det gjerne anført at den autoritære oppdragelsen blant mange fæle ting også førte til homofili. Se Leif Longum: Drømmen om det frie menneske Universitetsforlaget 1986 og Hoels psykologiske galleri av ulike politikertyper i  Mellom håb og frygt Hans Reitzels Forlag, København 1952

[8] Arbeiderbladet 30.10.1933, gjengitt i Espen Søbyes En mann fra forgangne århundrer - overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869-1965 : en arkivstudie Oktober forlag 2010

[9] Stanley Milgram: Obedience to Authority; An Experimental View  (første utgave1969)
[10] Philip G. Zimbardo:The Lucifer Effect: Understanding How Good People Turn Evil Random House 2008
[11] Det gjenstår fortsatt et par uleste sosiologioppgaver for mitt vedkommende.
[12]Robert Browning: Ganz normale Männer: das Reserve-Polizeibataillon 101 und die "Endlösung" in Polen  Rowohlt-Taschenbuch-Verlag, 2007. Brownings affinitet til sosiologiens perspektiv indikeres også ved at han tilhører skolen av moderate funksjonalister innen historikerfaget, med vekt på det tredje rikes institusjoner og struktur fremfor førerens forestillingsverden.
[13]  Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire   s.9 Pax 1972
[14] I antologien Briefe an Goldhagen forsikrer Goldhagen i forordet oss om at dagens tyskere heldigvis ikke lenger er slik de framstår i Hitlers willige Vollstrecker, men uten å antyde hvordan de ble kvitt den “eliminatortiske antisemittisme” som lå så dypt i deres tyske identitet.
[15] Max Weber Makt og byråkrati s.98 Gyldendal 1971
[16] Zygmunt Baumann: Moderniteten og Holocaust s.128 Vidarforlaget 1997
[17] Ibid s.128
[18] Ibid s. 128
[19] Selv om det fra tid til annen ser eksempler på fagfelt som ikke holder ut differensieringen i en moderne verden, og som tror de kan gripe hele verden gjennom et fags begrepsapparat. Jfr. biologenes inntogsmarsj. “Når en er overutvikla med omsyn til éi form for rasjonalitet og underutvikla elles, manglar ein interrasjonal dømmekraft. At ein rasjonalitetsdimensjon er blitt dominerande på kostnad av andre, betyr at ufornufta er på frammarsj. Å bruke uttrykket “ufornuftig rasjonalitet” er ikkje å gjere seg skuldig i noko contradictio in adjecto. Rasjonaliteten kan være både fornuftig og ufornuftig. Jon Hellesnes: “På grensa: om modernitet og ekstreme tilstandar” s. 59 Samlaget 1994   
[20] Med Nordbert Haas‘ formulering: “Der Mensch ist ein Naturwesen, das nur als Kulturwesen, leben kann und nur als Kulturwesen seine Bestimmung findet. Darum vermag auch nur er selbst zu bestimmen, was sein Wesen sein soll.“ Nordbert Haas: Zurück in die Zukunft: Deutsche Gesellschaft für Chirurgie / Kongressband 2003 Springer, Berlin 2003  s.38

[21] I debatten om Hitlers rolle og ansvar for jødeutryddelsene har intensjonalistene (motivforklaring) møtt kritikk for å underkommunisere det kaotiske preget av rivaliserende grupper og byråkratisk systemtvang som preget situasjonen, noe som sannsynliggjør dekning i kildene for å hevde at “Endlösung” fram til sammenbruddet på østfronten var tenkt som massedeportasjon til Madagaskar eller et ikke nærmere spesifisert sted i Sovjetunionen, ikke som industrielt mord. 
[22] Andre Bjerke, Odd Eidem og Carl Keilhau: Den bakvendte familieboken s.108. Cappelen Forlag, 1951

Ingen kommentarer: