*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 13. juni 2011

Nødanrop




Moren min var sentralborddame da hun var ung. Hun fikk tre barn, og minst et av dem har et litt anstrengt forhold til telefon. Telefoner er i utgangspunktet alvor. Det er sikkert litt vanskelig å forstå for en generasjon som har gjort telefonen til sin personlige kjeledegge. Så jeg begynner der, med å forklare at da min mor var ung og jobbet som sentralborddame lærte hun å flytte på plugger raskt og sikkert slik at folk ble satt i forbindelse med den de skulle ha snakket med. Man måtte altså ringe sentralen om en skulle telefonere utenfor den aller nærmeste husklyngen. Og da ble ens kontaktforsøk ekspedert av unge nabojenter som snakket klingende riksmål. ”Hallå” kunne min mor finne på å svare når hun tok telefonen. Hvis det var en i andre enden hun ikke kjente, falt hun tilbake til det hun hadde lært i sin korte karriere som lønnstaker. Så kunne hun si ”å ja e det du, du va så ukjennelig” og snakke normalt igjen. Man skulle snakke korrekt i telefonen, het det i hennes arbeidsinstruks. Klart og konsist. Som barn opplevde jeg denne transformasjonen som en litt nifs underkastelse, som en muntlig eksamen med en fremmed, streng sensor. Mon tro hvem det var som ringte når hun slo om til ”korrekt”, dvs. ekstremt kortfattet riksmål med nordnorsk tonefall? 





Så reiste jeg langt vekk, fra Nordland til Østfold, og dette var i en tidsalder der mobil var forbeholdt leger og jordmødre. De så ganske annerledes ut den gangen, jordmødrene og telefonene deres. Jeg mener man blir jo eldre. Og telefonene var store monstre. Og vi hadde slik en ung og fager jordmor der jeg kom fra. Men hvor var jeg? Jo jeg var på landbruksskole i Østfold. I spisesalen. Over høyttaleranlegget høres ”Telefon til….” Og så sa de navnet mitt, og jeg kjenner ennå at jeg blir litt flau, så jeg skriver det ikke ned. Så var det å reise seg i alles påsyn og springe opp trappa til myntautomaten hvor mamma ventet i andre enden.


Jeg lærte meg å sette pris på disse samtalene, nå som jeg var så langt hjemmefra. Jeg lærte meg å snakke mange minutter i strekk med moren min. Det var nå helst ikke så mye nytt, - helst ikke. Det kunne være godt med noe gammelt og kjent midt i alt det nye jeg skulle klare alene. Så gikk man ned trappa igjen, i alles påsyn. Noen smilte innforstått til den sjenerte unge mannen med det vidåpne ansiktet. De skjønte tegninga.

Den første julaften jeg var hjemmefra ringte jeg hjem. Dette var før jordkloden vår var omgitt av satteliter som formidlet alt fra telefonsamtaler til videosnutter. Det var ”rikstelefon” av dyreste slag, og alle telefonsamtaler måtte være unnagjort før klokken fem, tror jeg det var. Etter det var bare akutte nødanrop tillatt. Det var ikke så mye å si. Svigerforeldrene mine laget jul, svigerbrødrene mine lagde ablegøyer, kjæresten min ville være kjæresten min, kunne en bedre ha det? Men sånt er jo ikke så greit å forklare de der hjemme. Det finnes mangt en ikke kan si i telefon. De satt jo der med den litt slitte gamle jula si som en gang hadde vært den eneste jeg kjente til og lengtet etter. De hadde det fint, bevares. Det var en lett og optimistisk samtale. ”Ja her e nu alt berre bra”. Jeg mener, hva skal man si…

Vi flyttet hjem året etter. Så ble det husbygging og gårdsoverdragelse. Og driver man gård blir det en del telefoner å ta. Så vi måtte ha telefon. Vi var blitt voksne og måtte foreta forretningssamtaler. Noe så fremmed. Vi var begge litt redde for å ringe i begynnelsen. Særlig hvis en skulle ringe inseminør og risikerte å måtte snakke inn en beskjed. Men det gikk seg til. Og vi lot aldri en telefon ringe uten å ta den. Intet display fortalte hvem som hadde ringt, så vi kunne ikke ringe tilbake senere. Det kunne jo være viktig. Telefoner er i utgangspunktet alvor. Jeg tøyser ofte når jeg prater med folk jeg kjenner. En gang ringte en nær venn, og jeg la i vei på mitt skjødesløse vis uten noe levende ansikt å snakke til. Så sa han at kona hadde fått kreft. Tja, det skulle senere vise seg å gå bra med det. Men erfaringen satte seg. Jeg tror ikke det skal gjenta seg, jeg hører nøye etter på stemmen før jeg vrøvler i vei. Forsøker i alle fall.


Mange år senere fikk vi oss mobiltelefon alle sammen. Kona mi, som imens var blitt mor til tre barn, lærte seg sms. ”Du må bruke tomlene mamma” sa vår datter, som fikk vondt av å se på så mye ubehjelpelighet. Kjenner jeg moren rett har hun sikkert fått god dreis på det nå, selv om ingen av oss kan hamle opp med avkommets avsindige tempo. Det viktigste er jo at man har noe å si hverandre, selv om det kan gå litt fomlete i starten. Moren min fikk ikke med seg den digitale revolusjonen før hun døde. Men faren min fikk mobil fra oss ”ungene” til jul. Da var han blitt gammel og hadde fått sukkersyke. Det var litt betryggende å vite at han hadde mobilen med seg på turene sine. Sønnen vår viste bestefar hvordan han skulle bruke den, tastet inn kode for simkort og la inn de mest brukte numrene, inklusive min mobil. Det var litt rart å være vitne til. Pappa som hadde skrudd maskiner i biter og reparert så mangt av det som skulle tikke og gå på en gård, nå satt han der og lot seg undervise av barnebarnet som var blitt stort kunne mer enn oss begge til sammen. 



Jeg begynte på Hurtigruta som kelner, og mobilen ble viktig. Jeg glemte det lille jeg kunne av telefonnumre, men mobilens liste av kjente og kjære gjorde livet enklere for surrehoder som meg. En ser hvem som ringer og en vet å finne fram til de en vil ha tak i. Jeg hadde det tålig bra, men jeg var ikke god til å snakke på telefon til kona mi. Vi var nå aldri noe storveies til det, forresten. Men før kunne vi snakke ansikt til ansikt og vi hadde noe å si hverandre. Og det var ikke så lett å snakke med ungene heller, en kan ikke gi seg til å si hvor mye en savner dem. Det er ikke alltid så lett å si hvordan du har det når du ikke ser ansiktet til den du snakker med. Og det er vanskelig å ikke kunne være fysisk til stede hvis du skjønner at noen virkelig har det vanskelig. En får bare prøve. 

Noen ganger er slike samtaler en livline du klorer deg fast i, et bevis på at du er ikke alene, en intens følelse av kontakt på tross av mange mil. På jobb fikk vi ikke bruke telefon, så jeg var alltid litt spent når jeg sjekket anrop og telefonbeskjeder på lugaren. Det kunne ha skjedd noe med noen av mine. Men telefonen jeg fryktet om at min far var død, den fikk jeg aldri mens jeg var om bord.

Den morgenen han døde var vi begge i fjøset, ungene sov. En ambulanse kom, og de spurte meg etter faren min. Han hadde selv ringt etter den. Det hadde nok ikke gjort noen forskjell for utfallet om vi hadde hatt med telefon. Men vi kunne kanskje vært der for ham. Nå var det for sent. Ambulansefolkene gjorde det de kunne. Men de kunne ikke gjøre noe. Noen timer senere kikket jeg på mobilen min, noen hadde lagt igjen en telefonbeskjed. Jeg skammet meg over å ringe opp for å høre den, det var sannelig andre ting å tenke nå enn hva en eller annen fremmed ville si meg. Det kunne sikkert vente, men jeg kunne ikke. Jeg holdt mobilen mot øret mens jeg gikk mellom husene våre. ”Det e han pappa. Du må komme, e får ikkje pust”. Min fars siste ord til meg, lagret digitalt og klar for å bli gjentatt i mitt øre. Jeg trykket tasten for å slette, det var ikke vanskelig. Jeg kan sånt nå. Jeg nølte bare et lite sekund.       

Ivar Bakke  

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

1 kommentar:

Marit Elisebet Totland sa...

Interessant, hyggelig og tankevekkende. Tror sannelig jeg vil følge denne bloggen.