Historiefaget mellom kritisk revisjonisme og nasjonal minnekultur - Ernst Nolte og «historikerstriden».

          

Hvordan forene historikerens formidlerrolle som deltaker i samtidsdebatten med historiefagets vitenskapelige idealer? Et tysk eksempel. 

Historiefaget påberoper seg et anti-mytisk vitenskapsideal, med rett til å stille kritiske spørsmål og forpliktelse til ikke å fortie ubekvemme fakta. Yrkesetikken er forpliktet på en mest mulig åpen og sannferdig skildring av fortiden, uaktet om forsknings-resultatene måtte bekrefte våre egne verdier og ønsker. Hvordan virkeliggjøre et slikt ideal når man er tysk historiker og vil forstå årsakene til at nazismens barbari seiret? Alle forsøk på å formidle det tyske sivilisasjonssammenbrudd vil uvegerlig også være et bidrag til tysk selvforståelse, verdier og identitet, et dagsaktuelt innspill i «nasjonens samtale med seg selv».
I særdeleshet var det tilfellet i 1986, da den vesttyske «Historikerstreit» raste, og mange av deltakergenerasjonen fortsatt levde. Opptakten til debatten var at sosiologen Jürgen Habermas i en avisartikkel[1] påviser apologetiske (unnskyldende) tendenser i tysk historieskrivning. I følge Habermas var Ernst Noltes tolkning av nazismen som en forståelig reaksjon, skapt av «angst for tilintetgjørelse som den russiske revolusjon medførte», et eksempel på dette. Min valgte innfallsvinkel til den tyske «historikerstrid» kan formuleres som tre spørsmål: 

I hvilken grad har historieformidling – ufrivillig eller bevisst – et preg av verdistandpunkt og samtidskommentar? Har historikeren ansvar for sin egen virkningshistorie? Bør han kritisk vurdere sin rolle som bidragsyter til lekfolks kollektivmyter og minnekultur, og følgelig underlegge historieformidlingen politiske og pedagogiske hensyn?   

Min oppgave vil søke å konkretisere og belyse disse spørsmål til historikerrollen ved å se nærmere på hvordan tre profiler fra den tyske «Historikerstreit» på ulikt vis håndterer dem: Ernst Nolte, Jürgen Habermas og Joachim Fest. Oppgaven vil i det følgende gi et riss av Ernst Noltes faglige posisjon og virkningshistorie og Habermas kritikk av Nolte. Så følger en utførlig gjengivelse av Fests debattbidrag, og avslutningsvis mine egne forsøk på oppsummering og konklusjon.

Noltes perspektiv på fascismen.  

I 1963, da Nolte publiserte sin første bok, var det en økende
offentlig interesse for fascismen i etterkant av Eichmann-prosessen. Den faglige og populære formidling av fascismen i Tyskland hadde så langt vært preget av en veldig «Hitlersentrert» fremstilling, etter hvert med innslag av totalitarisme-teoriens fokus på strukturelle likheter mellom Hitler og Stalins regimer. Det var et perspektiv som ikke forstyrret etterkrigstidens politiske dagsorden og ideologiske søndagsstillhet. Det kunne med små tillempninger la Hitler fremstå som «der Verrückte», uten å blottlegge de mange problematiske trådene til Weimar-tidens borgerlige anskuelser[2] eller det sene 30-talls brede folkelige begeistring for regimet. Men stillheten ble etter hvert brutt av en ny generasjon og deres kritiske «Anfrage» til den eldre generasjon. 

Totalitarisme-teorien (slik den ble anvendt politisk) stod i veien for oppgjøret, og da Noltes bok «Der Fascismus in seiner Epoche» kom ut i 1963 hadde man fått et verktøy til å «dekonstruere» den. Boka fikk (av mange grunner) en begeistret mottakelse og stor utbredelse. Nolte mente ikke at totalitarismeteorien var feil, men at den ved å fremheve de strukturelle likhetene og underspille den historiske genealogi ikke sier noe om årsakene til at begge ideologier fikk slik makt. Nolte forklarer fascismen som en historisk prosess med aksjon og reaksjon mellom to fiendtlige grupper, og med frykten for bolsjevismen som «første beveger». Det betones at jøder var overrepresenterte ved flere av de revolusjonære fremstøt som fulgte i kjølvannet av 1917, noe som i fremstillingen gir en slags forklarende rasjonale bak begrep som «jødebolsjevisme».[3]. Slik den ble lest, var det et forsøk på å forstå og gjengi nazismens subjektive motivasjon uten å gå god for dens virkelighetsbilde[4].  «Den nye tid», «fremskrittet» og dets undergravning av tidligere livsformer ble av mange oppfattet som forfall eller trussel, og ikke som et fremskritt. Og fascismen var i følge en av Noltes spissformuleringer et forsøk på med moderne midler å stanse modernitetens ekspansjon.

Virkningshistorie – ideologienes tilbakekomst.

Noltes bok ble grepet begjærlig av en gryende marxistisk opposisjon. For den var det nødvendig å overvinne totalitarisme-perspektivet som reduserte nazisme og kommunisme til to sider av samme sak, og derigjennom legitimerte den kalde krigens opprustning og anti-marxisme. Og Noltes bok bidro til dette, kanskje særlig fordi han beskriver fascismen som «Antimarxismus» og stiller den tilbake i sin historiske kontekst som kontrarevolusjon. I dette sammenfalt Noltes analyse altså med marxistenes, men veiene skilles når disse etter hvert henfalt til skjematiske fremstillinger der fascismen reduseres til en agent for borgerskapet og en nødvendig konsekvens av det kapitalistiske systems lovmessige utviklingsfaser.[5] Nolte derimot, beskriver den fascistiske reaksjon som en del av en (i første omgang) europeisk borgerkrig, der kommunismens trussel mot vår vestlige sivilisasjon oppfattes som reell - og ikke bare et påskudd for med vold å restaurere førmoderne samfunnsformer og privilegier.  Dette er Noltes tolkningsmatrise fra første stund. Men den ble i senere publikasjoner tilspisset og aksentuert i en grad som måtte vekke oppsikt og protest. Noltes utvikling etter historikerstriden synes å indikere at Habermas påvisning av Noltes agenda hadde mye for seg, men denne oppgave må holde seg til hva man i 1986 kunne fastslå. Uansett rokker ikke dette ved de gode kvalitetene ved Noltes tidlige produksjon, men det innbyr til en mer nøyaktig og kritisk lesning av den[6].

Utgangspunktet for Habermas’ kritikk av Nolte.

Utgangspunktet for Habermas’ kritikk av Nolte var et foredrag som i en forkortet utgave først ble publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung 24.7.1980: «Mellom historielegende og revisjonisme?»[7] Her tar Nolte til orde for en normalisering av nazismens historie, han vil bort fra dens funksjon som negativt begrunnet skapelsesmyte for Vest-Tyskland. Han vil ta det 3. Rike ut av sin isolasjon og se det i en større sammenheng, så å si gjøre nazismen til en del av menneskehetens historie – som aldri kan være bare ond eller god. I DDR er seieren over fascismen blitt en statsbærende historisk myte, sier Nolte. Men i den vestlige vitenskapelige tradisjon må historien alltid utsettes for fornyet kritikk og revisjon, også i dens grunnleggende vurderinger. Hva er så Noltes «store fortelling» som nazismen inngår som en del av, og som han også bedømmer aktuelle hendelser i samtiden ut fra?

Den industrielle revolusjons omveltninger ble av mange sett på som en truende sykdomstilstand. Og flere av forslagene til terapi mot denne «sykdommen» bestod i å utrydde hele samfunnslag og folkegrupper. Et eksempel blant flere i artikkelen er den radikale fløy av Malthusianerne. De anbefalte å bruke gassing av barn for å hindre en ødeleggende befolkningsvekst. 

Men Nolte trekker også Pol Pot inn i dette «radikal-reaksjonære» perspektiv: I et tilbakeliggende land kan nok terapien mot «sykdommen» beskrives som å utrydde en liten, parasittær gruppe som står i veien for fremskrittet. Men opprinnelig er det det «radikal-reaksjonære motiv om gjenopprettelsen av et «rent» samfunn.»[8] vi her ser nok et eksempel på.

Noltes måte å tenke med historien på kan en finne mer eller mindre relevant eller fruktbar, men den hadde hele tiden vært der og hadde så langt ikke utløst noen alarmklokker. Den kan sågar leses som en humanistisk advarsel mot all radikal renhets-tenkning. Men enkelte nye spissformuleringer forårsaket hevede øyenbryn:

«Men hendelsene i Indokina skulle nå ha gjort det klart hva som innen feltet tilintetgjørelse av klasser, folk og grupper, var original og hva som var kopi. Den som ikke vil se hitlerismens jødeutryddelse i en slik sammenheng lar seg muligens lede av edle motiver, men han forfalsker historien. Han overser gjennom den legitime jakten på umiddelbare årsaker de betingelser som ligger forut, og uten disse ville årsakene forblitt virkningsløse.  Auschwitz er ikke i første linje et resultat av den overleverte antisemittismen og var i sin kjerne ikke bare et rent «folkemord», men i sin kjerne handler det fremfor alt om en reaksjon skapt av angst for tilintetgjørelse som den russiske revolusjon medførte.» [9]

I avisartikkelen «Vergangenheit, die nicht vergehen will»[10]  går Nolte enda lenger i sine formuleringer. Han hevder at snakket om «Schuld der Deutschen» overser likheten med nazistenes snakk om «Schuld der Juden», og påstår at alt av slikt snakk fra tyskere er uærlig, ettersom anklagerne ikke teller med seg selv i gruppen av skyldige, men bare vil bruke det som et avgjørende slag mot sine motstandere. En fortid som blir til historie, derimot, lar usensurert nyanser og gråtoner tre frem, uhindret av frykt for at det skal være «volkspädagogisch gefährlich», som termen lød under det 3. Rike.[11]  Så fremkaster han en hypotese. Nolte nevner en biografi fra 1938 over en av Hitlers tidlige nære medarbeidere. Den beskriver massedrapet av armenerne i Tyrkia i 1915 som en katastrofe der – siterer Nolte - «et av Asias folk tar et oppgjør med et annet på asiatisk vis, fjernt fra europeisk sivilisasjon». Så spør han: «Hva var det som fikk menn som oppfattet et folkemord de kom i nær berøring med som «asiatisk» til selv å initiere et enda verre folkemord?»[12] 

Nolte foreslår frykt, eksemplifisert gjennom noen «opplysende nøkkelord» fra Hitler.  Hitler er mot kapitulasjon av von Paulus’ omringede arme i Stalingrad, og han henviser til frykten for torturmetoden «rotteburet»[13] som trolig vil få offiserer til å gjøre hva som helst, inklusive underskrive opprop rettet mot egne soldater. Torturmetoden var ofte beskrevet i den antibolsjevistiske litteratur fra borgerkrigen. Overfor en slik «asiatisk» fiende er kapitulasjon intet alternativ.  

Nolte drar sammenligningen «Archipel GULag und Auschwitz». Han hevder at med «den tekniske metoden gassing som eneste unntak», så var alt det som nazistene senere gjorde allerede beskrevet i den omfangsrike litteraturen om kommunismen som forelå fra tidlig 20-tall av. Følgende spørsmål må i følge Nolte ikke bare virke tillatelig, men rent ut uunngåelig: «Fullførte nasjonalsosialistene, fullførte Hitler en «asiatisk» handling kanskje bare fordi de betraktet seg og sine likesinnede som potensielle eller virkelige offer for en «asiatisk» handling? Var ikke GULag opprinneligere enn Auschwitz? Var ikke bolsjevikenes «klassemord» det logiske og faktiske prius[14] til nasjonal-sosialistenes «rasemord»? Er ikke Hitlers hemmeligste handlinger å forklare nettopp gjennom at han ikke hadde glemt «rotteburet»? Stammet Auschwitz’ kanskje i sin opprinnelse fra en fortid som ikke ville hendø?»[15]   

Nolte hevder at et massemord ikke kan rettferdiggjøre et annet, men at det fører galt av sted hvis en bare har det ene massemordet for øye og vegrer seg mot å ta inn over seg det andre – «selv om en kausal nexus[16] er sannsynlig». Det er disse formuleringene Jürgen Habermas griper til når han innlemmer Nolte i eksemplene på «de apologetiske tendensene i tysk historieskrivning».

Jürgen Habermas, damals... 

«Historikerstreit» - Jürgen Habermas angriper «die apologetischen Tendenzen» hos Ernst Nolte og andre tyske historikere.

Min oppgave tar ikke mål av seg til å gi et dekkende bilde av den tyske «Historikerstreit». Men oppsummerende kan en si at Habermas’ første artikkel tar et oppgjør med flere navngitte historikere som han sammenfattende beskriver som agenter for en apologetisk tendens, en relativisering og unnskyldning av nazismens forbrytelser. I det følgende vil framstillingen innskrenke seg til den delen av Habermas omfattende kritikk som angår Noltes viktigste ytringer.

Habermas innleder med et kondensert referat av Noltes posisjon, og fremhever bl.a. Noltes påstand om at Chaim Weizmanns «krigserklæring» fra september 1939 på vegne av den jødiske verdenskongress hadde berettiget en internering av de tyske jødene[17]. Så gjengir han Noltes beskrivelse som en «kontekst der jødeutryddelsene er en beklagelig følge av en like fullt forståelig reaksjon på det Hitler måtte oppfatte som en utryddelsestrussel».[18] Av det Heidegger-eleven Nolte omtaler som «filosofisk historieskriving», er det den filosofiske delen som fanger Habermas’ interesse, det er ikke Noltes historie-triologi som står til debatt.[19] Habermas fester seg ved Noltes eiendommelige bruk av Heideggers begrep transendens (overskridelse), som Nolte bruker til å beskrive overgangen til det moderne.  «I denne dybdedimensjon, der alle katter er grå», er det Nolte ber oss om å vise forståelse for de antimodernistiske impulser som retter seg mot den «praktiske transendens» i form av «verdensøkonomi, teknikk, vitenskap og emansipasjon». 

Til Habermas ergrelse hevder Nolte at «Marx og Maurras, Engels og Hitler, tross all fremheving av deres motsetninger, tross alt er beslektede figurer.» Han hevder at Nolte gjennom å sidestille marxisme og fascisme som likestilte forsøk på erkjennelse, på å være et svar til «modernitetens skremmende realiteter», derigjennom også etablerer «et rent og pent skille mellom nasjonalsosialismens sanne intensjoner og dens usalige praksis»[20]. Habermas gir flere «uappetittlige smaksprøver» på Noltes relativisering av jødeutryddelsen mot andre forbrytelser, og han undrer seg over hvorfor Joachim Fest i Frankfurter Allgemeine Zeitung gir spalteplass for slikt. Habermas antydning til forklaring er at Nolte ikke bare manøvrerer mer elegant enn andre forbi dilemmaet meningsskapende versus vitenskapelig virksomhet, men også har en løsning parat for et annet dilemma som Michael Stürmer formulerte slik: 
 «I det delte Tysklands virkelighet må tyskere finne sin identitet, en identitet som ikke lenger kan begrunnes av nasjonalstaten, men heller ikke uten nasjonen». Habermas konkluderer: 
«Ideologi-planleggerne vil skaffe konsensus for en gjenoppvekkelse av nasjonalbevisstheten, samtidig må de forvise nasjonalstatens fiendebilder vekk fra NATOs områder. For en slik manipulasjon frembyr Noltes teori et stort fortrinn. Han slår to fluer i en smekk: Nazi-forbrytelsene mister sin singularitet gjennom at de i det minste blir gjort forståelige som svar på den (fortsatt eksisterende) bolsjevistiske trussel om tilintetgjørelse. Auschwitz skrumper ned til størrelse med en teknisk innovasjon og forklares ut fra en «asiatisk» trussel fra en fiende som fortsatt står ved våre porter». [21]           

Habermas lange artikkel munner ut i en advarsel mot å reetablere en konvensjonell tysk historieskrivning etter tidligere mønstre[22]. Habermas gjør Hans-Ulrich Wehlers ord til sine og hevder at fram til langt ut på 50-tallet har tyske historikere argumentert «riksnasjonalt, statsbevisst, maktpolitisk» og gitt ideologiske bidrag til å stabilisere det tyske riket og støte bort «riksfiender». Mangt av det som beklages som «tap av historien» ser Habermas snarere som oppløftende trekk. Han beskriver en gryende postkonvensjonell nasjonal identitet der man i større grad fornemmer diskontinuitet og ikke for en hver pris feirer kontinuitet, der følelsen av nasjonal stolthet og kollektiv selvrespekt blir drevet gjennom et filter av «universalistiske verdiorienteringer». Habermas navngir flere historikere som han mener vil gjenopprette en «tysk-nasjonal preget Nato-filosofi» - men nevner ikke Nolte eksplisitt i denne sammenheng. Habermas’ advarsel munner ut en slags programerklæring:

«Den eneste patriotisme som ikke fremmedgjør oss overfor vesten, er en forfatningspatriotisme. Det er dessverre først etter – og gjennom – Auschwitz at det i den tyske kulturnasjon har kunnet danne seg en binding til universalistiske forfatningsprinsipper ut fra overbevisning. De som ved hjelp av floskelen «skyldbesettelse» (Stürmer og Oppenheimer) vil utdrive vår skamrødme over dette faktum, de som vil kalle tyskere tilbake til en konvensjonell form for nasjonal identitet, de ødelegger den eneste pålitelige basis for vår binding til vesten.»[23]

Dette er altså den overordnede ramme Habermas vil gi debatten; en ideologikritikk av politiserende historikere. Eller var det, slik enkelte av Habermas’ kritikere påstod, tvert imot et forsøk på å reime fast en åpen fagdebatt mellom frie forskere i en politisk korrekt tvangstrøye?

Personlig finner jeg Habermas’ reaksjon på Noltes senere ytringer høyst forståelig, selv om det å redusere motparten til et eksempel på en uønsket tendens ikke er det beste utgangspunkt for en «herredømmefri diskurs» [24]. Noltes hovedtese – angsten for bolsjevismens terror som motiverende kraft for oppslutningen om høyreradikalismen – er en både interessant og ikke spesielt original delforklaring. [25]  Noltes forsøk på å, med hans egne ord, «tilføre totalitarisme-teorien en historisk-genetisk[26] dimensjon som den hittil har manglet» [27]  burde i seg selv ikke kvalifisere til mistanke om fascistiske sympatier. Det springende punkt er om hvorvidt Nolte tolker propagandaversjonen om nazismen som en «nasjonal redningsaksjon» mot en kommunistisk trussel som en psykologisk forståelig delforklaring på nazismens appell hos noen av velgerne - eller om han faktisk går god for den som en gyldig beskrivelse.

De eksempler Nolte underbygger sin hypotese med virker ofte søkt og lite overbevisende. De av oss som har debattert med høyreekstreme miljø på internett kjenner jo igjen mye av dette stoffet. Men i en åpen, saklig debatt skal ikke opprinnelsesmerking av argumenter eller «guilt per association» være utslagsgivende. Spørsmålet en likevel sitter igjen med blir: Hvordan forstår og innordner Nolte de konkrete tingene han nevner, hva slags overordnet poeng er det egentlig han vil ha fram?  Noe av debatten ble prinsipiell og interessant fordi den seriøse tyske presse lar en faglig kompetent drøftelse av historiske tema få generøs plass. Men generelt sett kom interessante innspill til prinsipielle refleksjoner ofte helt i skyggen av rituelle avskyerklæringer og ditto forsøk på å redde egen borgerlige aktelse. Den faglige delen fikk også preg av avsidesliggende detaljdiskusjoner. 

Nolte svarer på kritikken

I sitt i bokform utgitte «Svar til mine kritikere i den såkalte historikerstrid»[28] tar den indignerte oppramsingen av kritikernes spissformuleringer stor plass. Nolte viser ingen forståelse for deres bekymrede mistanker, og de presiseringer han gir er ofte lite klargjørende. Nolte fremstiller seg selv som den sannhetssøkende fagmann som bare ønsker å forstå og forklare, og som uaktet mobben av ideologisk motiverte filistre framfører sine funn. Mitt inntrykk er noe mer blandet. Ofte synes Noltes perspektiv fruktbare og hans bidrag til forståelse svært verdifulle. Andre ganger virker hans hypoteser søkte og urimelige, sammenholdt med de fakta han baserer dem på. (En egen form for rigid radikalisering av egne posisjoner synes å hjemsøke enkelte i høy alder, og Noltes påfølgende utgivelser forsterker bare bildet). 

Merkelig sentral blir kommenteringen av en lojalitetserklæring fra Jewish Agency gitt til Chamberlain i1939, en gjenganger hos holocaust-fornekternes nettsteder. Nolte skyver Hanna Arendt foran seg som for å si at hvis jeg er jødehetser så er hun det også. Men hva er egentlig Noltes syn på den høyreradikale holocaust-fornekteren David Irvings tese om Hitlers rett til å internere jødene?[29]  Det forblir uklart.               

Dette får tjene som et eksempel blant mange på hva som gjorde Noltes posisjon vanskelig å fastslå.[30] Viktige spørsmål om tolkning av hendelser drukner i kuriøse detaljer og fotnoter. Var Hitlers referanse til torturmetoden «jernburet» bare et annet ord for «Ljublanka»? Sannsynligvis [31]. Rokker det ved Noltes argumentasjon? Er det viktig for forståelsen av nazismen? Neppe.   

En egen debatt oppstod om Kurt Tucholskys petitartikkel i Weltbühne som Nolte henviste til som eksempel på hvilket truende språk man brukte på venstreradikalt holdt. [32] For en ikke-tysker framstår mange av reaksjonene på Noltes teser preget av moralsk panikk. Mange stemplet mannen ganske enkelt som en nazist. En scene fra Orwells «Animal Farm» faller meg inn, der man overdøver kritiske røster ved taktfast å rope «two legs good, four legs bad». Nolte fikk store problemer med å finne forlegger til sitt over 600 siders store verk «Der europäische Bürgerkrieg 1917-1945 : Nationalsozialismus und Bolschewismus» [33]  - som burde være et godt utgangspunkt for leg og lærd som måtte ønske å klarlegge Noltes posisjon.  Men flere historikere la fram viktige betraktninger av prinsipiell karakter og forholdt seg argumenterende til Noltes fremkastede teser. En av dem var Joachim Fest.

Joachim Fest. c A.Pohlmann

 Var nazismens terror uten forbilder?

Et bidrag[34] som ble oppfattet som en viktig støtte til Nolte, kom fra historikeren og FAZ-redaktøren Joachim Fest. Han beklager innledningsvis bruken av mistankens hermeneutikk, at det i den tyske debatt om historie alt for ofte ikke handlet om de vitenskapelige funn en forsker måtte fremlegge, men om hvilke suspekte politiske motiv man kunne mistenke vedkommende for å ha. Slik Fest så saken hadde Nolte ikke frakjent Auschwitz dets singularitet, han hadde jo skrevet at nazistenes massemord «tross all sammenlignbarhet... skiller seg kvalitativt fra» kommunistenes utryddelse av sosiale kategorier. Men likevel mente altså Nolte at man ikke kan se bort fra den ene partens forbrytelser, ettersom en kausal sammenheng mellom forbrytelsene er sannsynlig[35]. Fest beskylder Habermas for å fordreie Noltes posisjon, for dermed bedre å kunne angripe den. 

I spørsmålet om kausal sammenhengen mellom frykten for den røde terror og Hitlers «tilintetgjørelsesvilje», inntar Fest en mellomposisjon: «Viktigst er det borgerkrigsaktige tilsnittet som Hitler ga de politiske motsetninger, hans beredskap til, som han forsikret, å «besvare enhver marxistisk terror tifoldig»»[36]  En behøvde ikke mene at Hitlers «tilintetgjørelsesvilje» i overveiende grad var motivert av frykten for revolusjon. (Fest mente frykten i Hitlers manikeiske verdensbilde hadde eldre røtter) Men ei heller at han var helt upåvirket av den. «Viktigere er, at den resonans som Hitlers vanvittige ideer fant hos mange, uten tvil hadde vært utenkelig uten denne frykten.» Og det faktum at det var mange jøder i ledelsen for den kortvarige rådsrepublikken i München «skaffet hans [Hitlers] antisemittiske tvangsforestillinger en tilsynelatende og i alle fall agitatorisk utnyttbar bekreftelse»[37]. Fest konkluderer: «Det kan ikke være utilstedelig å fremføre en slik refleksjon og å etablere en sammenheng mellom de skrekkelige nyhetene fra øst og Hitlers vilje til å gå til eksesser.[38]»

Fests angrep på ideen om «Die vorbildslose Besonderheit der NS-Verbrechen[39]» - Var nazistenes jødeutryddelser ikke «einmalig», men sammenlignbare?

Så drøfter Fest det tabubrudd som i skjerpende retning bidro til fordømmelsene av Nolte; anfektelsen av de nazistiske forbrytelsenes «singularitet». Det vakte nok resonans utover historikernes krets, ettersom spørsmålet den gang i så stor grad preget tyskeres kollektive selvforståelse.  Fest minnet om at det gjerne blir hevdet at nazistenes folkemord utgjorde noe kvalitativt nytt fordi bødlene ikke spurte etter skyld eller uskyld, men lot «rasetilhørighet» alene avgjøre liv eller død. 

Men Fest siterer daværende styremedlem av Tsjekaen[40], Martin Latsis, som i 1918 holder en tale til sine kommisærer hvor spørsmålet om liv og død heller ikke avgjøres av skyld, men av sosial tilhørighet.:

 «Vi er i ferd med å utrydde borgerskapet som klasse. Dere trenger ikke påvise at den ene eller andre har handlet mot sovjetiske interesser. Det første som dere skal spørre en arrestant om, er: Hvilken klasse tilhører han, hvor kommer han fra, hvilken oppdragelse har han hatt, hva er hans yrke? Disse spørsmål skal avgjøre den tiltaltes skjebne. Det er kvintessensen av den røde terror.» [41] 

I begge tilfeller handler det altså ikke om skyld eller uskyld, men om hvilken gruppe man tilhører – «der til en klasse, her til rase», oppsummerer Fest, og fortsetter: Også den administrative og mekaniske form nazistenes folkemord fikk bidro til det sjokk som fortsatt sitter i, bildet av den byråkratiske skrivebordmorder med sitt kalde pedanteri som fjernt fra ofrenes lidelser utfører sin funksjon. «Men kan man tro at Stalins utrydningsverk ble utført på vesentlig andre, mindre administrative måter?»  Gasskamrene utgjør en spesielt avskyvekkende form for massemord, og med rette er de blitt symbolet på hitlerregimets teknifiserte barbari, fortsetter han. «Men lar det seg virkelig påstå at masselikvideringer med nakkeskudd, som var vanlig gjennom årene med rød terror, er noe kvalitativt annerledes? Er ikke, tross alle forskjeller, det sammenlignbare sterkere?»[42] 

Det tredje aspekt ved «singularitet»-tesen som Fest utfordrer, er tanken om det ufattelige ved at dette kunne bli planlagt og utført av tyskere, et gammelt kulturfolk med en slik rik historie. Sjokket kan skyldes skam og krenkelse over hva som er blitt utført i ens egen lands navn. Men er det en tillatelig holdning? spør Fest. «For strengt tatt bygger dette argumentet videre på det gamle nazi-skillet som sier at det finnes høyerestående folk og folk på et primitivt nivå som ikke en gang har forbud mot drap. De sensible vil oppdage det hovmod som ligger gjemt her, den gamle herrefolksmentalitet, også når den er gjemt under en gest av ydmykhet.»[43]

Fest angrep også det uuttalte premiss som hindrer mange i å sammenligne kommunisme og nazisme: kommunismens idé stammer fra en humanistisk impuls, mens nazismens ideimpuls er «mindreverdig tankesøppel» fra begynnelsen av århundret. Det er riktig, sier Fest, og det er også riktig at den radikale venstresidens snakk om «tilintetgjørelse» ofte henspilte på en historisk eller samfunnsmessig utsjalting, og ikke tilintetgjørelse i fysisk forstand. Men mye av denne manikeiske retorikkens uforsonlighet minnet om religionskrigens fanatisme. 

«Når Lenin forlangte at en renset den russiske jord for «hunder og svin av det døende borgerskap» og Sinowjew følelsesløst snakket om utslettelsen av 10 millioner, så var dette i alle fall ikke bare en metaforisk radikalitet, men konsekvensen av den.»[44]

«Tesen om «die vorbildslose Besonderheit der NS-Verbrechen» står svakt, og det bør ikke overraske at den blir stilt spørsmål ved – slik Habermas med henvisning til Nolte feilaktig påstår at den blir. Langt mer overraskende er at dette hittil på seriøst vis ikke har skjedd.[45]»sier Fest. 

Til tross for at Joachim Fest i motsetning til Nolte helt utvetydig bestrider ideen om jødeutryddelsens singularitet, framprovoserte hans innlegg ingen beskyldninger av det slag Nolte måtte svare for. Fest antyder en politisk intensjon bak en bestemt historiefortolkning. Han finner det påfallende at Aleksander Solsjenitsyns avsløringer vakte så få reaksjoner i Vest-Tyskland. Det skyldes neppe «bøddelsønnenes skam over å snakke om reip i de andres hus», for med god grunn var det ingen tilsvarende tysk tilbakeholdenhet å spore overfor massakrene i Algerie, Vietnam, Chile eller Argentina. «Det virker ikke søkt å anta at den moralske reaksjon følger politiske hensikter.»

Man kan jo innvende at her gjør Fest det samme som han beskylder Habermas for: han «avslører» skumle motiv der det egentlig bare foreligger faglig uenighet. Eller kanskje har begge to mye rett i sin ideologikritiske tilnærming, ettersom det i begge tilfeller handler om hvordan vi bruker historien som fundament for å tolke samtiden. Og hvordan vi forstår historien avhenger også av menneskesyn. Dette blir ganske eksplisitt uttrykt i debatten:

Fest deler ikke Habermas’ optimistiske forestilling[46] om en kollektiv historisk læringsprosess i form av en ny religiøs, moralsk og politisk bevissthet. Habermas posisjon er at den historiske oppnådde erfaringen av politiske fremskritt som demokrati, rettsstat, likebehandling etc. i en viss forstand utgjør et irreversibelt kollektivt fremskritt. Og til tross for midlertidige kollektive tilbakefall, noe fascismen er et eksempel på, så kan ikke kunnskapen om de bedre alternativ viskes ut. 

Joachim Fest tror noe av skillelinjen i debatten går mellom Habermas’ utviklingsoptimisme på den ene side, og på den andre de mer pessimistisk anlagte historikere som ikke deler venstresidens visjoner om sivilisatoriske fremskritt. For dem er ikke Holocaust et «singulært» avvik fra modernitetens marsj fremad, snarere en teknisk perfeksjonering innen den prosess av hat, angst og utrydding som historien er så full av. Fra dette perspektiv forblir mennesket sitt gamle jeg og ondskapen en del av de menneskelige grunnvilkår, noe ingen utopi kan rokke ved. «Den ene fløy hevder at Hitler var et skrekkelig avvik i den historiske utvikling som man aldri må glemme, den andre fløy bøyer seg for innsikten i at det folkemord han iverksatte ikke var det første og ikke det siste, at man skylder å minnes ofrene, her som der.[47]»      

Men hvordan skal historikeren stille seg til eventuelle misbruk av historiske fakta?  Joachim Fest finner det ubestridelig at slikt kan skje. Men ingen tanke er sikker mot overlagt misbruk, forfalskning i den ene eller annen retning.  «Kjensgjerningene kommer man ikke forbi, og noen ganger utløser de emosjoner. Men de er ingen disponibel masse man kan benytte etter behag, så lenge vi snakker om historiske observasjoner og ikke flagging av edelt sinnelag.»[48]                                        

Fest hevder avslutningsvis at debatten nok en gang viser at de som forstår seg som den nye opplysningens forsvarere også kan opptre som «mytens mandariner» når omstendigheter og interesser tilsier det. 
«For fortsatt er Hitler og nasjonal-sosialismen, tross årelange «tankeanstrengelser», mer myte enn historie. Og den offentlige diskusjon streber fremdeles mer i retning av besvergelser enn av erkjennelse.»  
Han uttrykker forståelse for bekymringen om at en akademisk tilnærming til temaet skal svekke den moralske impuls det utløser. Men bekymringen er ikke berettiget hevder Fest. Han finner det mer sannsynlig at de nye vurderinger og de mer differensierte innsikter som har et bredere perspektiv vil gjøre det som har vært gjenstand for rituell ihjelsnakking mer tilgjengelig, også i moralsk forstand.  Så langt Joachim Fests vurdering av saken. 

Konklusjon.

Den tyske historikerstriden» framstår som et godt utgangspunkt for generelle refleksjoner over historiefagets rolle. Revisjonisme er et vitenskapsideal også for historiefaget – det synes debattdeltagere å være enige om. Til forskjell fra mytologien og minnekulturens klare forestillinger om «historiens lærdommer», må historikeren i prinsippet være åpen for nye perspektiv, spørsmål og funn som kan kullkaste tidligere vurderinger av fortiden. Men alle de tre nevnte debattanter beskylder hverandre gjensidig for å formidle historie på en måte som fremmer en bestemt politisk agenda. Habermas setter opp vitenskapelig versus meningsskapende[49] virksomhet, og beskylder Nolte for det siste. Nolte på sin side sammenligner Habermas’ kritikk med nazistenes sensur av de fakta som var «folkepedagogisk farlige». Og når Joachim Fest overfor sosiologen Habermas polemisk poengterte at historikeren i motsetning til sosialvitenskapene står på de etterprøvbare faktas grunn[50], så var konteksten en advarsel mot politisk motivert utvelgelse av fakta. Fest forstår seg selv som empiriker.

Men også historie er en fortolkende vitenskap. At noen hendelser etterfølger hverandre i tid, impliserer ikke nødvendigvis at det ene forårsaker det andre. For å forstå hvorfor visse hendelser skapte visse reaksjoner må vi forstå aktørenes tenkemåte, hvordan de tolket verden. Dette er banal kunnskap i tilnærmingen til f.eks. senmiddelalderens hekseprosesser, men kontroversielt i skildringen av nazismen. På tysk kalles dette «Sinnstiftung» - å konstituere mening. Det kommer historiefaget ikke utenom hvis det tar mål av seg til å være noe mer enn ren opplisting og katalogføring av hendelser som uten en slik hermeneutisk[51](fortolkende) tilnærmelse framstår som nettopp meningsløse og uforståelige.

Det at vi forsøker å klarlegge de ulike aktørenes forståelse, interesser og intensjoner den gang, impliserer jo ikke at vi gjør deres motiv til våre egne[52]. Men det utelukker det heller ikke. Både Nolte og Fest leverte ulike forsøk på å forstå nazismens appell til velgerne. Habermas synes å være generelt skeptisk til et slikt forehavende. I alle fall til Noltes versjon, som han oppfatter som et reaksjonært forsøk på å anstendiggjøre nazismen og å trivialisere jødeutryddelsen. Hvorvidt Habermas’ kritikk av Noltes politiske agenda treffer blink er jeg fortsatt usikker på.  

Til spørsmålet om vår moralske respons på Holocaust som en singulær hendelse og Habermas’ skarpe advarsel mot å sammenligne den med andre politiske forbrytelser vil jeg anføre: Denne tenkemåten er i sitt vesen uhistorisk. Ingen orgier av ondskap har noensinne vokst fram av noen annen jordbunn enn våre egne menneskesamfunn. Og viktigere er; med et slikt forbud mot sammenligninger mellom folkemord blir (for)historien til Holocaust einmalig, uten paralleller. Og da har den heller ingen overføringsverdi, og vi kan ikke lære noe av den. Habermas’ posisjon på dette punkt er en forlatt skanse, og Fests den gang modige kritikk er nå blitt common sense. I dag er omfattende sammenlignende studier av folkemord en egen fagavdeling blant historikere, uten at dette vekker reaksjoner.

Så til de oppstilte spørsmål i innledningen – har «historikerstriden» gitt oss noen svar på dem?

I hvilken grad har historieformidling – ufrivillig eller bevisst – et preg av verdistandpunkt og samtidskommentar? 

«Historie har alltid med politikk å gjøre: Den har politikk som gjenstand, politiske erkjennelsesinteresser påvirker dets spørsmålstillinger, forskningsresultat kan ha politiske konsekvenser», påpekte Hagen Schulze i debatten[53]. Han ble ikke motsagt den gang, og betraktningen er nok allment akseptert. Den scientistiske (enhetsvitenskapelige) forståelsen av historie som en verdinøytral vitenskap synes overvunnet.

Har historikeren ansvar for sin egen virkningshistorie? Bør han kritisk vurdere sin rolle som bidragsyter til lekfolks kollektivmyter og minnekultur, og følgelig underlegge historieformidlingen politiske og pedagogiske hensyn?  

Joachim Fest sier at historikeren ikke kan ignorere sin egen påvirkning av offentligheten, selv om den er vanskelig å forutsi. Men han må likevel «komme videre i sitt arbeide med forskningens spørsmål og svar[54]». Ernst Nolte hevdet i 2006 at han i den senere tid hadde plaget seg med spørsmålet om hvorvidt han objektivt sett hadde levert et forsvar for Hitler.[55] – noe han likevel avviste. 

Så ingen av de to avviser historikerens samfunnsansvar ved å flykte opp i et faglighetens elfenbenstårn. Men Joachim Fest advarte mot «rituell ihjelsnakking» av nazismen og å redusere historien til et arsenal for «flagging av edelt sinnelag». Mytologiseringen skygger for forståelse. Og han fryktet ikke for at en mer akademisk og differensierende tilnærming skal svekke den moralske impuls nazismen utløser. Det er en optimisme jeg deler i tilfellet Tyskland, hvor en akademisk historieformidling regelmessig gjøres tilgjengelig i massemedia. 

Personlig er jeg mer redd for at nazismen gjøres til en totalt ond og dermed menneskefremmed erfaring enn at en forstående tolkning igjen skal gjøre den stueren. Måten nazisme og Hitler brukes i offentlig debatt, indikerer at denne historiske perioden har gått fra å være politisk historie vi kan lære av til å bli en demonisk størrelse man kan beskylde andre for å stå i ledtog med. Da blir den rituelle avsvergelsen av nazismen og alt dens vesen viktigere enn forståelsen.

Hvordan vi oppfatter oss selv, vår gruppe- og individ-identitet, er preget av historien. Og hvordan vi oppfatter historien er i stor grad filtrert og tilpasset vår identitet, våre verdier og lojaliteter. Det gjelder også historikere. Det synes den utførlig siterte debatten å bekrefte. Dette er ikke ment som en postmoderne oppfordring til glad subjektivitet og selvbetjening av historiske fakta ut fra hvordan de måtte kle våre egne kjepphester. Det er beskrivelse av fagets vanskelige grunnvilkår som alle er underlagt, og det maner til kontinuerlig selvrefleksjon og tydelig tale om de overgripende tolkningsrammer en selv benytter.           

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Vedlegg. 1

Dette er den skannede gjengivelsen av originalutgaven. I artikkelsamlinger med Kurt Tucholsky (alias Ignaz Wrobel) er følgende setning tilføyd av forfatteren:  «Leider trifft es immer die falschen» - dessverre rammer det alltid de feile [folkene].

Fotnoter:
[1] Die Zeit 11.juli 1986 – Gjengitt i kompilasjonen «Historikerstreit» Piper Verlag.7.opplag 1989. s. 62-76 Alle oversettelser i det følgende er utført av artikkelforfatteren.

[2] «Desto større rolle Hitler og hans maktherredømme har, desto lettere å unnskylde det tyske samfunn». (K.E.Jeismann.)  «Historikerstreit» s.96

[3] «Der Faschismus i seiner Epoche» Piper Verlag nyutgave 1984,  s.36

[4] Og like fullt, han beskriver hvordan den moderne antisemittismen vokste frem «aus achtenswertenen Empfindungen und halbrichtigen Einsichten» s.86

[5] Den marxistisk inspirerte fløy av offentligheten interesserte seg i liten grad for fascisme som et konkret historisk fenomen «i sin epoke», man ignorerte langt på vei forskjellene mellom en borgerlig, liberal statsform og et fascistisk diktatur. Eller man reduserte det ene til et forstadium for det andre. Dermed å kunne man gi sitt eget nokså generelle angrep på etterkrigstidens vestvendte kapitalistiske demokrati hedersnavnet «antifascisme».

[6] Og i de senere år har Noltes agenda vært preget av «fordomsfrie undersøkelser» om hvorvidt angrepet på Russland med rette kunne sies å være en «preventivkrig» som kom Stalin i forkjøpet, om hvorvidt bevisene for gassing av jøder holder mål o.l. som vi kjenner fra revisjonistenes repertoar. http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-13683263.html  Utviklingen kan minne om Solsjenitsyns senere antisemittiske aksenter i eldre år. http://www.guardian.co.uk/world/2003/jan/25/russia.books  

[7] «Historikerstreit» s.13

[8] «Historikerstreit» s.31.

[9] «Historikerstreit» s. 32

[10] Frankfurter Allgemeine Zeitung 6. juni 1986 – Tittelen er et ordspill som er litt vanskelig å oversette. Det kan forsøksvis oversettes som «En fortid som nekter å hendø» - dvs. bli til normal fortid, og ikke «et bøddelsverd» som henger over samtiden, slik Nolte beskriver tyskeres omgang med den nazistiske fortid.

[11] Gjengitt i «Historikerstreit» s.42

[12] «Historikerstreit» s.44

[13] Karl Dietrich Bracher påpekte at utgiverne at det stenografiske referat forklarer at man med begrepet «Rotteburet» bare hadde ment Ljublanka-fengselet, og at Hitler to ganger selv ved samme anledning eksplisitt sier at han mente Ljublanka. «Historikerstreit» s.120

[14] Prius – den første, forut

[15] «Historikerstreit» s.45

[16] Kausal nexus – årsaksmessig tilknytning

[17] Etter mønster av interneringen av tyske flyktninger i England og japanske borgere i USA – noe som kunne ha reddet deres liv, i følge Noltes senere presiseringer.

[18] «Historikerstreit» s.69

[19] «Historikerstreit» s.69

[20] «Historikerstreit» s. 70

[21] «Historikerstreit» s. 71

[22] Han ytrer også skepsis til hensikten bak Helmut Kohls initiativ til et nytt tysk historisk museum. (Folkehumorens kommentar var at om Kohl ikke kan gi oss en bedre fremtid, så kan han i alle fall gi oss en bedre fortid)

[23] «Historikerstreit» s.75-76

[24] Diskursetikken som Habermas har formulert er et sett av normer for dialog som diskusjonsdeltakere bør underkaste seg. Diskusjonen skal være «herredømmefri» i betydningen av kun «det beste arguments tvangløse tvang», og ikke f.eks. deltakernes posisjon, rykte etc. skal spille noen rolle for hva som tillegges vekt.

[25] F.eks. hevder Arthur Koestler at det tyske kommunistpartiet gjennom sin agitasjon fungerte som «fascismens jordmor». Og Viktor Klemperer skriver i sin dagbok 10. mai 1936: ««Jeg tror absolutt ikke lenger at regjeringen har fiender innenfor Tyskland. Flertallet av folket er tilfreds. En liten gruppe oppfatter Hitler som det minste onde, ingen vil virkelig bli kvitt ham, alle oppfatter ham som den utenrikspolitiske befrier og frykter russiske tilstander slik et lite barn frykter en svart, farlig mann.» Viktor Klemperer: «Ich will Zeugnis ablegen bis zum letzten» Aufbau Verlag 1997 s.264

[26] Genetisk betyr i denne sammenheng et forløp av begivenheter som betinger hverandre

[27] Nolte: «Das Vergehen...» s.154

[28] «Det er bare en bevegelse av betydning som kjemper for diktatur, det er den socialistiske bevegelse. For den ene part er diktaturet et ideal, for den annen part er det et nødvergemiddel. For dog å beholdeen halv frihet, ser man sig nødt til å gi avkall på den annen halvdel av klenodiet. » Aftenposten 7.3.1933

[29] «Das Vergehen der Vergangenheit: Antwort an meine Kritiker in sogenannten Historikerstreit»

[30] Nolte fant David Irvings tese vel verd å undersøke: Hitler hadde rett til å internere jøder etter at presidenten for Jewish Agency, Chaim Weizmann, i et brev til Chamberlain etter krigsutbruddet hadde forsikret om at jødene stod på demokratienes side. Nolte anfører at «nettopp denne oppfatningen gjør den israelske dommeren i Eichmann-prosessen til sin egen, for nettopp derigjennom å fremvise det irrasjonelle ved en «Endlösung», og en helt lignende overveielse gjør Hannah Arendt i boka Eichmann i Jerusalem.» [...]«Hanna Arendt erklærer riktignok snakket om jødenes «krigserklæring» som «sludder», men hun føyer samtidig til at det var nettopp jødenes ulykke at de ikke ble anerkjent som krigførende nasjon av nazistene, for da hadde man sendt dem i krigsfangeleir og interneringsleir for sivilister, hvor overlevelsessjansene til sammenligning ville vært store.»  («Das Vergehen...» s. 61 – [Se også  «Eichmann i Jerusalem» av H.Arendt, Pax 1998 s.127:  Arendt avviser krigserklæringen som sludder, og hun påpekte at jødene hadde «intet territorium, ingen regjering og ikke noen hær.» («Eichmann i Jerusalem» s. 130.)

[31] Senere publiserte uttalelser om samme tema synes å indikere at Nolte går fra forståelse for i retning av dele oppfatning med:«Påfallende mange jøder, som imens ikke betraktet seg som jøder lenger, deltok i den russiske revolusjon». Ernst Nolte, Der Europäische Bürgerkrieg 1917–1945. Nationalsozialismus und Bolschewismus, Propyläen, Berlin, Frankfurt am Main 1987, S. 545. Og hva så, kan man spørre. Nolte konkluderer: Når Hitler reagerte med Holocaust på den observerte jødisk-bolsjevistiske trusselen «kan man for så vidt tilskrive ham en viss historisk rett når han med formodentlig overdrevet energi motsatte seg Sovjetunionens krav.» Ernst Nolte, Streitpunkte. Heutige und künftige Kontroversen um den Nationalsozialismus, Propyläen, Berlin, Frankfurt am Main 1993, S. 19.

[32] «Historikerstreit» s.120

[33] Tucholsky ønsker den samme nådeløse gassdød over de borgerlige krigshissernes familier som den som rammet krigens soldater.  At Nolte fremførte dette eksemplet fra den jødiske pasifisten Tucholsky i en diskusjon med noen jødiske opponenter tyder på at det ikke kan anses som noe tap for diplomatiet at Nolte ble historiker. Men eksemplet er forsåvidt  relevant. Som ivrig leser av Weltbühne kan jeg bekrefte at Kurt Tucholsky (i motsetning til redaktøren Carl von Ossietzky) ofte er like blind i sitt forsvar som sovjetregimet som han er treffsikker i sin demaskering av fascismen. Trolig fryktet fascistene hans nådeløse vidd mer enn hans revolusjonsromantikk – for å bruke et verdiladet, unnskyldende uttrykk Les og bedøm selv. Se vedlegg 1.

[34] Propyläen Verlag, Berlin, 1987

[35] «Die geschuldete Erinnerung» FAZ 29.august 1986 – gjengitt i «Historikerstreit» s.100 ff.

[36] «Historikerstreit» s.101

[37] «Historikerstreit» s.105 ff

[38] «Historikerstreit» s.105

[39] «Historikerstreit» s.106

[40] Direkte oversatt: NS-forbrytelsenes forbilledløse/eksempelløse særegenhet

[41] «Den allrussiske ekstraordinære kommisjon for kamp mot kontrarevolusjon og sabotasje»

[42] «Historikerstreit» s.102

[43] «Historikerstreit» s.103

[44] En liten pedantisk anmerkning til Fests årvåkne kritikk av gammel herrefolksmentalitet: Det samme kan vel sies om Noltes bruk av termen «asiatiske forbrytelser», og som han i et intervju forklarer som «i motsigelse til alle europeiske tradisjoner» jfr. «Das Vergehen der Vergangenheit» s.99

[45] «Historikerstreit» s. 107

[46] «Historikerstreit» s.108

[47] Se Rune Slagstad:»Spadestikk» s. 174

[48] «Historikerstreit» s. 111

[49] «Historikerstreit» s.109 «Gesinnungswedelei» - gesinnung=sinnelag, wedeln=logre, vifte

[50] Et pussig ordvalg fra en mann som bl.a. er kjent som positivismekritiker.

[51] «Historikerstreit» s.110

[52] «Historiefagets vitenskapsmetode» - http://no.wikipedia.org/wiki/Hermeneutikk

[53] Det man i antropolog-sjargong kaller å «go native»

[54] «Historikerstreit» s.147

[55] «Historikerstreit» s.100

[56] «In diesem Zusammenhang hat mich während der letzten Jahre nicht selten die Frage bedrückt, ob ich nicht doch gegen meinen Willen objektiv eine Apologie Hitlers geschrieben habe» http://www.welt.de/print-welt/article225260/Historikerstreit-Ernst-Nolte-im-WELT-Gespraech.html

Litteraturliste.

Antologi: «Historikerstreit» - Die Dokumentation der Kontroverse um die Einzigartigkeit der national-sozialistischen Judenvernichtung. Piper 1989 (Førsteutgave 1987)

Hannah Arendt: Eichmann i Jerusalem – en beretning om det ondes banalitet. Pax 1998

„Die Weltbühne“ – Vollständiger Nachdruck der Jahrgänge 1918-1933          Athenäum Verlag 1978

François Furet, Ernst Nolte: «Feindliche Nähe» - Kommunismus und Faschismus im 20. Jahrhundert. Ein Briefwechsel.

Internett (2012): http://www.guardian.co.uk/world/2003/jan/25/russia.books

Internett (2012):http://www.welt.de/print-welt/article225260/Historikerstreit-Ernst-Nolte-im-WELT-Gespraech.html

Ernst Nolte: Der Faschismus in seiner Epoche. Piper Verlag. Nyutgave 1984 Førsteutgave: 1963                            

Ernst Nolte: Das Vergehen der Vergangenheit – Antwort an meine Kritiker im sogenannten Historikerstreit. Ullstein, Berlin-Frankfurt/M 1988

Ernst Nolte: Der europäische Bürgerkrieg 1917-1945 : Nationalsozialismus und Bolschewismus»   Propyläen Verlag, Berlin, 1987

Ernst Nolte, Streitpunkte. Heutige und künftige Kontroversen um den Nationalsozialismus, Propyläen, Berlin, Frankfurt am Main 1993

Rune Slagstad: Spadestikk 1967-2012 Fagbokforlaget, Bergen 2012

Grav der du står med Rune Slagstads "Spadestikk".

Les bokanmeldelsen i sin helhet på Minerva   Anmeldelsen av den første delen kan du lese her

Etter minst 160 sider av tung marxistholdig leire har Rune Slagstads spadestikk tatt meg ned til den reneste sølvåren av artikler. Noe av innholdet er kjent for de heldige lesere av        «De nasjonale strateger». For en rikdom i bredde og stofftilfang, for en allsidig begavelse dette lengdesnittet dokumenterer ! Jeg vil i det følgende prøve å si noe om Slagstads form, hans stil og perspektiv på tingene, i stedet for en hesblesende opplisting av de utrolig mange tema han er innom. 

Jens Arup Seip er en mann som har satt sitt preg på en hel generasjon historikere. I Slagstads artikkelsamling er det mange stilistiske spor etter Seips korthuggne, pregnante stil. Seip mente at historikerens rolle var å «avkle» makten, vise fram de motiv som skjuler seg bak de vakre ordene, framvise de egentlige drivkreftene. Slagstad glimter til med både Seip-sitat og egne aforistiske hugg noen ganger. De er stilistiske perler det er en intellektuell vellyst å lese, gjerne servert med en knivsodd malisiøs humor:

«Den demokratiske diskusjonskulturen har aldri vært Arbeiderpartiets sterkeste side.[...]   I det organisatoriske førte Ap arven fra Lenin og Komintern videre gjennom Gerhardsens epoke og utover den, med generalsekretær Haakon Lie som materialforvalter. Grunnteksten var Haakon Lies Håndbok i agitasjon og propaganda, som knapt kan forveksles med Jürgen Habermas’ Teori om kommunikativ handling.»  

I form kunne dette minne om Seip. Men Slagstads perspektiv er et annet. Seip «avkledde» Aps maktfullkomne politikk ut fra et Machiavelli-perspektiv som implisitt synes å hevde at dette er nå en gang det stoff som all politikk er laget av, aktørenes ideologiske snakk er bare de ulike gruppers retoriske røykslør som skal kamuflere naken egeninteresse og vilje til makt. Slikt er det historikerens oppgave å skjære gjennom. En slik innfallsvinkel til politikk kan bli en demokratisk impuls. Gjennom å avkle og «avførtrylle» makten, myndiggjøres den kritiske borger. Men som eneste perspektiv er det lammende. Den høyrepopulistiske versjonen hevder at politikere er «samme ulla alle sammen». Den marxistiske utgaven mener at politikerne «er i lomma på pengemakta». Det blir en upresis, apolitisk kritikk som vi kjenner fra folk som har opplevd totalitære regimer; man betrakter politikk som bare et skittent maktspill ordentlige folk ikke bør drive med. Og denne kynismen underkjenner fullstendig realiteten av at også ideer og forståelsesformer kan være en handlingsimpuls og en bevegende kraft i politikken.  

Jens Arup Seip

Men der Seip er kyniker, reagerer Slagstad som en skuffet idealist som med indignasjon ser at noen tramper på hans ideal om – ja nettopp, kommunikativ handling, idealet om det «deliberative demokrati». Jeg vet ingen som i den grad har avkledt Ap’s maktarroganse som Slagstad. Han går Seip en høy gang hva angår infamt treffende beskrivelser av enkeltpolitikere. Men viktigere, og til forskjell fra Seip, har Slagstads kritikk ikke bare kritisert Ap's maktmisbruk. Han har kritisert et tenkesett, en idé. Hans Skjervheim og Rune Slagstad har satt på begrep og gitt talende eksempler på den selvforståelse og overideologi som preget etterkrigstidens Ap: Positivismen – enhetsvitenskapen som med faglig kompetanse og sosial ingeniørkunst former økonomi, utdanning, helse, bosetning – the lot – ut fra hva som er «faglig innsikt». Når et partis ledersjikt er væpnet med en slik selvforståelse, blir tilnærmingen til politikk og velgere nødvendigvis maktarrogant manipulerende fordi man oppfatter kritikk og protester som uttrykk for uvitenhet. Ingen har som ex-marxisten Slagstad pekt på dette leninistiske slagget i Aps tradisjon. Det er en maktkritikk fra venstre; ikke fordi Ap «svikta sosialismen» eller var villig til å bruke den politiske makt partiet hadde fått, men fordi partiet i mangt anla et instrumentelt, paternalistisk syn som i sitt vesen er udemokratisk. 

Opp mot dette minner Slagstad om verdien av det sivile samfunn som autonom størrelse som ikke restløst kan koloniseres av politikkens eller økonomiens systemverden. Som alternativ settes opp det sivile samfunn og en demokratisk politisk kultur der en ser «verdien av den institusjonaliserte konflikt» og hvor «den andre anerkjennes som motstander – og ikke som en fiende som skal knuses».  Sentralt i denne forståelsen av politikk blir idealet om en resonerende offentlighet – som er noe annet enn smarte «medieutspill» fra politikere.   

«I vårt liberale, medievridde samfunn utformes politikken i det offentlige rom. Skal våre politikere bli noe mer enn populistiske surfere på de saker som den avslørende journalistikk til enhver tid setter på dagsorden, må den liberalt resonnerende og diskuterende offentlighet rehabiliteres – som et politisk-intellektuelt møtested for handlingsskapende refleksjon.» 

Idealet er den myndiggjorte, informerte borger, og politikere og forvaltning som stilles til ansvar gjennom en kritisk, diskuterende offentlighet. Vi må beholde en politisk og administrativ praksis som "regner med folk, og ikke bare regner med folk", for å sitere Hans Skjervheim. Dette er et stadig tilbakevendende hovedmotiv, et prisme som Rune Slagstad betrakter politikk gjennom. Og det lar seg anvende på mer enn sosialdemokratiets glansdager. Slagstads vektlegging av det sivile samfunn, den autonome borger og rettsstaten, driver ham i retning flere av Høyres posisjoner og idealer. 

Apenes slutter som politiker: "Mitt bidrag til et mer strømlinjeformet Høyre"

Eller rettere sagt, i retning av en marginal tradisjon innen Høyre, hvor protester mot fullmaktslovgivning og statlig dirigering ikke bare har omfattet velgergruppens privatøkonomiske interesser, men er fundert på prinsipper om det sivile samfunn og politikkens grenser. Det er demokraten Slagstad som også kritiserer Høyres tradisjonelt manglende forståelse for at også en økonomisk maktkonsentrasjon – som ikke blir moderert av demokratisk fastlagte rammer - kan utgjøre en trussel mot folks frihet og muligheter til å utforme sine egne liv. 

Hva er så svakheten ved denne ideologikritiske måten å skrive historie på? Det er en viss fare for at en forenkler sammensatte hendelser til pedagogiske eksempler som skal illustrere et ideologisk poeng. Stilistiske ideal kan bli en forførerisk fristelse.Det knappe og presise kan også bli reduksjonistisk, av stilhensyn, så å si. Og noen ganger sitter en igjen med usikkerhet om hvorvidt f.eks. sitatbruken yter den siterte rettferdighet. Men for det meste er Slagstads karakteristikker utrolig treffende når de gjennom karikaturens milde overdrivelse får fram det sentrale, slående trekket. 

Så for leseren blir denne tykke boka en fest og intellektuell svir som varer flere dager til ende. Blant annet fordi den så ofte lykkes å gjøre det komplekse begripelig gjennom klargjørende begrep. Boka er på 867 sider, men den er ikke ordrik, men først og fremst kortfattet og pregnant i sin form. Følgelig får den sagt utrolig mye om imponerende mange tema. Ved siden av en rekke spennende gjensyn med nyere norsk historie, blir en innvidd i sammenhenger og mønstre som gir en bevisst tilnærming til samtiden, det blir til en betraktningsmåte, et redskap til å forstå. Som alle slike lykter en henger opp for å betrakte tingene, har også denne sine dødvinkler og skyggefelt. Men det får utstå til en annen gang. I denne omgang nøyer jeg med å gi luft for min begeistring over et utrolig rikt og verdifullt bidrag til den offentlige samtale.       

Første del av anmeldelsen kan du lese her

En fest for lesehester: Rune Slagstad: Spadestikk

Les bokanmeldelsen i sin helhet på Minerva

Folkens: boka er på over 800 sider. Jeg vil omtale den puljevis, slik at du ikke sovner eller sjekker Facebook eller (gud forby, men det kan jo ikke utelukkes) begynner å jobbe innimellom. Så jeg begynner på begynnelsen – som er den dårligste delen av en ellers fantastisk bok, den delen som Slagstad synes å ha publisert utelukkende for å skade sitt eget omdømme. Den beveger seg et sted mellom Frankfurterskolen og Lenin. Ikke heng dere for mye opp i det, slik jeg gjør i det følgende.

Rune Slagstad er ingen pyse. I følge Morgenbladets referat fra boklanseringen sa han at «I den tradisjonelle selvbiografi gis et fortolkende narrativ av eget liv. Min samling er derimot dokumentarisk arkivert for så vidt som tekstene står der usminket, ufortolket, i sin kronologiske orden som rapporterer fra en intellektuell reise». En kan finne det sympatisk og redelig at han så nådeløst trykker opp sine egne ungdomssynder. Men det blir til tider ganske nådeløst overfor leseren også.

Rune Slagstad er ikke for pyser. Mursteinen «Spadestikk» innledes av en minst 100 sider lang ørkenvandring i historiens blindgater, hvor Slagstad med lys og lykte leter etter et brukbart revolusjonært alternativ som visstnok skal befinne seg et sted mellom Lenin og Müde von Klugscheißer. Et stort og meningsløst arbeid. Denne oppvarmede språkgrøten av det tyskerne kaller «Partei-Chinesisch» klarer nesten, men bare nesten, å tildekke hvilken skandaløst primitiv analyse marxismen har å fremby, hvor udifferensiert og paternalistisk den ser på sitt objekt, proletariatet.  Her forklares det hvorfor arbeiderklassen beklageligvis ikke blir revolusjonær, hvordan de er blitt manipulert og passivisert av konsumkultur osv.

SVs teoretiske toppetasje kritiserte ikke bare Ap på grunn av uenighet i enkeltsaker, men på grunn av sosialdemokratiets ide om en kapitalisme med menneskelig ansikt. Ap var et teknokratisk elitestyre som forhindret arbeiderklassens endelige erobring av makten. Feilen ved en slik analyse ligger i setningens andre del. Det er ingen refleksjoner her om hva det vil si at en klasse skal «ta makta». Representasjonens problem, rettssikkerhet overfor uinnskrenket statsmakt – et helt kobbel av spørsmål til teksten ligger fremst på tunga, de forblir ubesvart. 

Kritikken av Sovjet-kommunismens katastrofer, forbrytelser og flauser er utrolig grunn. Men marxskjelov, man finner et og annet sitat fra skriftene som viser at en kan kritisere uten å falle fra. Allerede Lenin advarte jo mot «byråkratiets ugress», maktmisbruket måtte kompenseres med arbeidermakt på grunnplanet. SVs miljøbevisste resirkulering av den kritisk lojale og fremfor alt ordrike marxismen er iblandet en dash Freud og «kritisk teori» fra Frankfurterskolen. Man er revolusjonær, men ikke vulgærmarxist. Det minner om den notoriske konebankeren som kommer hjem og for n’te gang erklærer at «denne ganger blir allting helt annerledes – jeg har forandret meg!».

Pinochet og Thatcher 

 «Den endelige konfrontasjonen med borgerskapet kan bli voldelig dersom borgerskapet motsetter seg folkets vilje» skriver Slagstad. Skrev Slagstad. Undertegnede kan bare slutte seg til Jon Hustads vurdering: «Jeg forstår ikke hvordan en så begavet mann som Slagstad i det svært sosialdemokratiske Norge anno 1973 kunne havne der. Jeg hadde forventet at det var problematisert i forordet til Rune, men det er det ikke.» Hva svarer Slagstad til en slik innvending? 

Jo, hans utspill om at den endelige konfrontasjonen med borgerskapet i Norge kan bli voldelig «må ses i kontekst av datidens politiske situasjon – det var rett etter militærkuppet i Chile».  Jah... så sier Morgenbladets referat. Man leser om igjen, men det står så. Mon tro om det på denne tiden forelå mange kupplaner a la Pinochet i Norge? 

Trygve Bratteli som fange i KZ Vaihingen, men lenge før kuppet i Chile

Sven Stray skal visstnok også være sjekket ut av saken.

Å møte igjen disse tekstene får meg til å tenke på historikeren Tony Judts sammenligning mellom kommunismen åndsklima og middelalderens religiøse kultur: For flertallet var teologien og de endelige begrunnelser noe man overlot til kirken/partiet. Massen nøyde seg med noen få trossetninger. Men unge Slagstad er teolog av støpning, han har hug til boka og kjenner skriftene. Og han omgår de sosialistiske kirkefedrenes tekster med den skriftlærdes innforståtte blikk. Og slik tilfellet gjerne blir etter års fortrolig omgang med hellige skrifter, blir denne fortroligheten til en slags hinne over ordene, slik at en nettopp ikke å få øye på det åpenbare, at en ikke ser det som faller den første og beste pietetsløse hedning i øynene. Det kan det være klokt å lytte til den som nærmer seg begivenhetene og språket med «den sent ankomnes friske blikk», som spør som barnet: hvorfor det?

Dette er en side ved ur-68erne jeg aldri kommer til å forstå, og som Slagstad heldigvis har forlatt. Allerede i 1979 skriver Slagstad at også i en «avhelliggjort» (avfortryllet) verden finnes det «flere spørsmål mellom himmel og jord enn dem som kan løses gjennom politisk handling, marxistisk eller ikke. Taper venstrefløyen blikket for det og lar politikken bli altomfattende, total, da blir marxismen totalitær: ny religion.»

Venstre-radikalismen hadde ikke tapt blikket for det, den har aldri fått øye på det Slagstad her påpeker. Kritikken av samtidens teknokratstyrte og «fremmedgjorte» demokrati hadde mye for seg. Men alternativet kokte ofte ned til visjonen om en total folkelig mobilisering i alle ledd, et permanent allmøte der alt fra allsanger til utveksling av private hverdagserfaringer blir underkastet politikkens logikk. En ting er at noe slikt aldri skjer spontant annet enn i form av protest mot et forhatt regime. Men er det ønskelig? Ønsker vi et samfunn der «ingen kommer undan politiken», ingen steder, aldri? Kan det tenkes at arbeiderklassen på 70-tallet ikke var manipulerte og fremmedgjorte, men at de fleste simpelthen var relativt fornøyde og hadde sitt eget liv å leve?

 

Sånn. Nå kjennes det mye bedre allerede. Jeg kommer tilbake med begeistret omtale av andre deler av Slagstads bok senere. Is to be continued.